Ladestedenes befolkningstilvekst og kapitalakkumulasjonen innen ladestedseliten betvdde en sterk utvidelse i ladestedenes sosiale maktpotensial, dvs. i deres muligheter for effektiv påvirkning av andre individer eller grupper. Effektiviteten definert ved graden av samsvar mellom formål og resultat.
Uttrykket «ladestedenes sosiale maktpotensial» må oppfattes som en samlende betegnelse som ikke impliserer enhetlig opptreden fra alle sosiale grupper på noe enkelt ladested. I sosiale konflikter med individer eller grupperinger utenfor ladestedene opptrådte aldri noen ladestedsbefolkning samlet i Skiensfjorden i vårt tidsrom. Solidariteten omfattet i det høyeste en samfunnsklasse.
Medlemmer av samme sosiale klasse på de tre ladesteder kunde som i 1736 opptre i fellesskap. (Se s. 169.) Det var ladestedenes kapitalistklasse og høyere mellomklasse som oppnådde de største makfutvidelser i dette tidsrom og det skyldtes at de økte sin formue sterkere enn de sosiale grupper den kom i konflikt med. (Skien, bøndene, underklassen på ladestedene.)
Som et rettslig anerkjent overordnet maktsentrum grep statten inn i disse gruppeforhold, særlig til vern om Skiens maktstilling, men dens politikk rommet sterkt motstridende tendenser og dens spesielt Skiensvennlige lovgivning var ikke understøttef av maktmidler tilstrekkelige til dens gjennomføring.
Arbeiderne har neppe forbedret sin individuelle økonomi svnderlig i dette tidsrom. Deres økonomiske kår var trange og levestandarden lav. Men de økte ganske sterkt i tall. Deres økonomiske interesser var nokså ensartede og deres kulturelle standard formodentlig også svært likeartet. Disse to forhold dannet grunnlaget for den solidaritet de kunde vise i sosiale konflikter. Masse og solidaritet var deres viktigste maktpotensialer. Deres absolutte maktpotensial vokste i denne periode, men deres relative maktstilling endret neppe vesentlig.
De truede grupper søkte å forsvare seg mot ladested,elitens maktekspansjon, men i det store og hele forgjeves.
Parallelt med kapitalakkumulasjonen på ladestedene må sjansene for spenningsforhold mellom bondesamfunnet og overklassen i de nye bysamfunn (i betydning: kapitalistklasse + høyere mehomklasse) ha økt.70) Vi har sett at den kapitalistiske utvikling i dette tidsrom var sterkest i Porsgrunn. Det er imidlertid forholdsvis sjelden at vi kan påvise konflikter mellom bøndene og Porsgrunnskapitalistene. Vi kan ikke slutte av dette at det har vært lite konfliktstoff. jeg tror det er rettere å slutte at bøndene har vært redde for de mektige proprietærene. «Av frykt for kjøpmennene hadde bøndene ikke tordet klage over urett, hevdet amtmann Adeler i 1694. Sosial-psykiske forhold er kompliserte. Konflikt-momenter utelukker ikke harmonisk samarbeid, riktignok under mer eller mindre fri former for den svakeste. Visa om Anne Arnold på Borgestad var en hyldest til det gode samarbeidet mellom bonde og kapitalist, den siste representert ved fru Arnold.
Visa ble laget av en prest, men at den ble folkevise tør nok tas som vitnesbyrd om at den har representert en ganske utbredt samtidig vurdering av den mektige dame på Borgestad gård. (Smlg. s. 105.)
Derimot beretter kjeldene ofte om konflikter mellom Breviks borgere og bønder fra Eidanger eller Bamble. Bøndene har sikkert følt seg friere overfor Breviksborgerne. Selv de mektigste av disse borgere var jo ætlinger av Eidanger-bønder. Bøndene i disse ytre fjorddistrikter var dessuten fra gammel tid vant til stor handelsfrihet. Brevik hadde i første halvdel av 1600-åra vært deres havn hvor de møtte fram og handlet med hollenderne. (Se s. 15.) Bøndenes klager over Brevikkjøpmennene dreier seg nesten alle om det samme forhold: Borgernes forsøk på å gjøre bøndene til gjeldsslaver. Bonden er kommet i gjeld til borgeren. Borgeren krever at han ikke skal handle med noen annen før gjelden er betalt. Særlig krast gjøres dette krav gjeldende hvis bonden er borgerens leilending. Borgerne opptrer ofte griskt overfor bøndene, det klages særlig over for dårlig betaling for trelasten. Amtmannen tok i 1734 sterkt parti for en bonde mot en Breviksborger.
Forholdet til bøndene var omkring 1700 det viktigste handelspolitiske problem i Brevik. «På sådan måte forholder det seg og med bøndene», skriver den rike Breviksborger Anders Nielsen, «at de selger, kjøper og handler uten all undseelse, likeså fri som borgerne, ja går så fullt i svang at om enskjønt borgerne kan ha betalt deres skatter og gjort dem all annen forstrekning, om vinteren, som de forlanger, selger de dog selv, den ene for den annen, den beste last, til de fremmede skippere .... ». Han mener at man [bokstavrett:] «bær borgerlig nafn forgiefues, Som de fremmede snarlig bebrejder os, at bunden i deris land iche fich frihed at gløre deslige ting.»71) Denne uttalelse om bøndene divergerer bemerkelsesverdig fra Skiensborgernes samtidige patroniserende omtale av «den enfoldige Tellemarchsbunde». Bøndene i fjordstrøkene har vel bedre kunnet hevde sine gamle handelsrettigheter, fordi de bodde nær markedene for trelasthandelen.
Også fra Langesund har vi vitnesbyrd om at borgerlige jordeiere kunde opptre overmåte hensynsløst mot sine leilendinger. Et krast eksempel er Magdalena Lunds atferd overfor sin leilending, Bamble-bonden Erich Fostvedt. I en nødssituasjon hadde Fostvedt solgt trelast av et skogstykke, som han dog ikke leide av fru Lund, til en kjøpmann i Kragerø. Magdalena Lund ble allikevel rasende over dette, beslagla Fostvedts hest, buskap og trelast og sa ham opp fra gården. Han klaget i sin ulykke til stattholderen og ble bevilget beneficium paupertatis.72)
Som borgerne søkte å ekskludere bøndene fra eksporthandelen, så var arbeiderklassen på ladestedene interessert i å holde bøndene borte fra arbeidsmarkedet. En del Porsgrunnsarbeidere henvendte seg i 1714 til amtmannen angående konkurransen fra bøndene i Solum og Mælum. De mente at bøndene burde få ordre om å ta vare på deres avl og gårdsbruk og ikke ta deres ringe arbeid fra dem.73) Amtmannen resolverte i deres favør.
Farligst for ladestedene var Skiens motstand mot deres maktutvidelse. Forholdet mellom byen og ladestedene vil bli nærmere utredet i seksjon 4 og 5.
Ved kommunalisering dreier det seg dels om utviklingen av en subjektiv (sosialpsykisk) innstilling som består i bevisstheten om et gruppefellesskap. Denne fellesskapsbevissthet kan være mer eller mindre omfattende og mere eller mindre intens.
Den fellesskapsbevissthet som utgjør det subjektive element i kommunaliseringsprosessen, har som objektivt komplementærelemenf et faktisk bestående gruppefellesskap som kan variere i omfatning.
Kommunaliseringen kan skjelnes fra andre sosialiseringsprosesser ved at det objektive fellesskap som er dens grunnlag, er et geografisk fellesskap: naboskap.
.N,aboskapet impliserer et visst fellesskap i livssituasjoner for gruppens medlemmer. Dette fellesskap har den fordel at det er relativt lett å oppdage for gruppemedlemmene. Nåiderigjennom fellesskapsbevisstheten oppstår og når en viss styrke, er forutsetninger til stede for en utvikling av det objektive fellesskap gjennom insfitusjonalisering.
Institusjonene bidrar igjen til utbygging av fellesskapsbevisstheten og slik forløper denne prosess i form av en uavbrutt vekselvirkning mellom det subjektive og det objektive element.
Imidlertid virker jo ikke kommunaliseringsprosessen alene i en sosial gruppe. De «antikommunale» faktorer er mange og vil ofte være sterkere.
Det er bare institusjonsutviklingen på ladestedene vi noenlunde sikkert kan beskrive. Institusjonaliseringens begynnelse tilhører i det vesentlige vår periode. De eneste kommunale innretninger som godt kan tenkes å gå lenger tilbake enn 1660, er kirkegårdene.
Kommunaliseringen hadde til forutsetninger et visst økonomisk overskudd og en viss sosial makt på ladestedene, men disse to forutsetninger var ikke de eneste betingelser for reisningen av fellesinstitusjoner. Institusjonene var bruksgjenstander, og flere av dem måtte lokaliseres på et bestemt sted (skole, kirke). Det var da en viktig forutsetning for at utbyggingen av slike institusjoner skulde komme i gang, at ladestedsbefolkningen hadde en viss minimumsstørrelse og - tetthet. Og siden institusjonene var bruksgjenstander, så kom det også an på om de gamle terriforialsamfunn (byen og landsoknene) hadde institusjoner som ladestedsfolk fant sa vidt tjenlige at de foretrakk å bruke dem framfor å bekoste selvstendige ladestedsinstitusjoner.
Det var ulikheten i disse to siste faktorer som avgjørende betinget den forskjellige kommunaliseringsgrad i Porsgrunn og Brevik. Hvorledes ladestedenes sosiale makt anga en øverste grense for kommunaliseringsmulighetene, viser historien om Porsgrunn som under Frederik 4. og senere i århundretgjorde forgjeves forsøk på å få bymessige rettigheter og institusjoner. (Se «Porsgrunds opkomst», omtalt s. 192.) Den spesielle kommunaliseringsbeskrivelse fins i seksjon 6.
| Utdrag (s. 121-126) fra: Kaare Svalestoga: Byer i emning. - Oslo 1943 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |