III. 3. Kommunikasjonsintensitet

av Kaare Svalastoga

På kommunikasjonsteknikkens område var vår undersøkelsesperiode stillestående. Hvis vi med et samfunns kommunikasjonsintensitet mener k/t hvor k betegner tallet på samfunnsmedlemmenes sosiale kontakter i et visst tidsrom, og t er et mål for dette tidsrom, så må det utvilsomt ha funnet sted en økning i kommunikasjonsinfensitet på ladestedene i løpet av vår periode. Denne økning var overveiende betinget av sosiale forandringer. Den må vesentlig ha vært en funksjon av folkemengden, men var vel også betinget av kommunaliseringsnivå og kapitalmakt. Av datidens kommunikasjonsapparat var det bare postvesenet som må ha vist stigning i samferdselsmuligheter for ladestedsbefolkningen.

I det følgende skal vi - etter som våre kjelder ikke gir materiale til mer omfattende generaliseringen og en mer direkte analyse av kommunikasjonsintensiteten - omtale de viktigste fakta i forbindelse med transportmulighetene til og fra Skiensfjordens ladesteder.

Kommuniksjoner i Skiensfjorden

Før dampens og motorens tidsalder var vannveien et enda viktigere kommunikasjonsmiddel her i landet enn den er idag.⁵⁸⁾ Kort og klart kommer dette til uttrykk i en magistratsinnberetning fra 1722 hvor det heter om Skien at «på den søndre side skjer innkomsten til vanns». Da Breviksborgerne i 1670 søkte om løyve til å bygge egen kirke, anførte de som en av årsakene de tungvinte kommunikasjonene mellom Brevik og Eidanger kirke «hvortil om sommeren må roes til vanns», og nesten alltid med motvind begge veier ... «og ellers om høst og vår når menføre faller oss umulig at komme til vanns og til lands meget besværlig formedelst mange klever og annen veiens forhindring, derover mange forhindres at komme til kirken og gudshus .... »

Mellom by og ladesteder og mellom ladestedene innbyrdes var derfor fjorden det viktigste bindeledd og båten det vanligste framkomstmiddel.

Da prost Alstrup hadde visitert Brevik 1. mai måned 1721, ble han rodd herfra til Skien av fire rorskaren.

I 8 av 12 strandsitterskifter fra Langesund i vår periode registreres båt blant eiendelene, regelmessig en robåt med seil til.

Under inn- og utseiling i Skiensfjorden kunde skipperne trenge bistand av kjentfolk i farvannet. I 1730-åra hadde Skiensfjorden et velorganisert losvesen, takket være loskaptein Christiansens initiativ. Fjorden var delt i to oldermannskaper. En oldermann bodde i Porsgrunn, den andre i Brevik. Men naturlig nok var Langesund tildelt de fleste lospatenter. Langesund var nemlig, som loskaptein Christiansen selv var oppmerksom på, ikke bare et ladested, men også «en havn som søkes formedelst contraire vind».

Hverken Brevik eller Langesund hadde noe spesielt havneoppsyn, derimot bodde det en havnefoged i Porsgrunn senest fra 1680-åra.

Skysstjenesten i fjorden til lands og til vanns påhvilte bare strandsitterne, ikke borgerskapet på ladestedene.⁵⁹⁾ Langesund var et trafikkmidtpunkt, og på grunn av den omfattende skysstjeneste, var strandsitterne her i en årrekke skattfri. (Se s. 20.) I Langesund møttes trafikken over land og sjøverts fra sør, vest og nord. Stedet lå på hovedveien mellom Christiania og Stavanger.⁶⁰⁾

Mellom Brevik og Stathelle og mellom østsida og vestsida av Porsgrunn må vi anta at det har vært noenlunde regelmessig ferjeforbindelse, men i tida før 1740 hadde ingen privilegium på overføringen ved disse ferjesteder.⁶¹⁾

Skyssbefordringen var meget kostbar etter moderne målestokk. Brevik kirkes ufbetaling til de fire menn som brakte prosten fra Brevik til Skien i robåt 1721, svarte omtrentlig til prisen på ½ tønne rug.⁶²⁾

Fra Langesund gikk en vei via Stathelle-Brevik til Porsgrunn (østsida) og derfra til Skien.⁶³⁾ Dette var den viktigste vinterferdselsåre i Skiensfjorden. Om vinteren lå fjorden tilfrosset, og samferdselen gikk da lettest på føret over land. Det var et skarpt klasseskille mellom dem som kunde la seg befordre til hest, og dem som måtte gå. Når den mektige James Bowman i Porsgrunn skulde til byen (dvs: Skien), lot han sin gårdskar kjøre fram med en chaise-forspent hest.

Da Norge under Hannibal Sehesteds stattholderskap fikk et ordnet postverk, ble det straks fra i mai 1647 etablert 4 hovedpostruter fra Christiania.⁶⁴⁾ En av disse gikk via Bragernes til Skien. Noen år senere ble Christianssand knyttet til denne linje. Denne postrute gikk ifølge Berrum direkte fra Larvik til Skien. Fra Skien ekspedertes en bipost til Kragerø, mens hovedposten ble førf fra Skien til Findal postgård ved den søndre arm av Frierfjorden. Derfra gikk posten innover i landet og videre nedover Sørlandet. Ruten gjorde Skien til det eneste postmidtpunkt i fjorden. I denne ordning skjedde en radikal forandring i 1689. Sommeren 1689 ble det opprettet et postkontor i Brevik. Hovedposten behøvde nå ikke å ta veien om Skien. På postkontoret i Brevik ble østgående og vesfgående samt Skienspost åpnet og fordelt etter adressene. Dermed var Brevik blitt Skiensfjordens postsentrum. At Breviks postkontor i åra 1714-1718 gjennomgående hadde litt mindre inntekt enn Skiens postkontor, motbeviser ikke dette. Inntekfen forteller nemlig bare om antall postinnleveringer, men sier ingenting om omfanget av den egentlige oppgave i et sentralpostkontor: sorteringen. Hvor ubetydelig Skiens postkontor var blitt, framgår best derav at amtmannen i 1730 foreslo det avskaffet.

Tollbetjenten i Brevik overtok postmesferbestillingen, og denne yrkeskombinasjon vedvarte ennå i 1730-åra. Posfføringen mellom Brevik og Skien påhvilte de to gårdene Øvre Borge ved Porsgrunn og Heistad ved Brevik. Det var til stadighet klager i Skien over Borgebondens postføring. Han ble bl. a. beskyldt for å la posten «bære av en liten dreng og undertiden av et kvinnfolk så posten i så måte har 10 à 16 timer at gå på mellom Brevik og Skien som ikkun er 2 mils vei».⁶⁵⁾

Postveien i Skiensfjorden så først på 1700-tallet slik ut: Fra Brunlanes ble posten ført til Brevik til vanns. Her ble brevene sortert på postkontoret. Skiensposten gikk landeveien Brevik-Skien. Men hovedposten fortsatte videre vestover fra Brevik til Stathelle-Åby-Kragerø. Posten var nesten utelukkende borgernes og embetsmennenes kommunikasjonsmiddel, men byrdene med posten var helt og holdent lagt på bøndene. I 1710 var det ig postbønder som hadde ansvaret for postens framføring i Bratsberg amt. Langesund lå helt utenfor postleiden. Innbyggerne her måtte hente sin post i Brevik. Men også Porsgrunn lå ulaglig til for postforbindelsen. Mellom Brevik og Skien og den omvendte vei måtte nemlig posten hverken åpnes eller stanses. Som ventelig søkte den initiativrike amtmann Bergh (1727-1731), som var bosatt i Porsgrunn, å rette på dette misforhold. I 1730 la han fram sitt syn på postordningen i Skiensfjorden, kritiserte Breviksruten (den bestående) og omtalte 2 andre foreslåtte ruter, den ene over Porsgrunn, den andre over Langesund. Amtmannens hovedinnvending mot Breviksruten var tydeligvis at den var beleiligere for Brevik enn for Porsgrunn. Han fant ordningen bakvendt, siden «udi Brevik ei er boende titen et par småkjøpmenn som ingen synderlig korrespondanse har,» .... og .... «må vi udi Porsgrunn boende, hvoriblant er den fornemste negotiant herudi egnen kanselliråd Leopoldus, den kgl. tollbods officianter, tolleren med øvrige betjenter, jeg som stedets amtmann med kjøpmannen Bowman og andre flere negotierende, som den største negotie her udi amtet faller udi Porsgrunn hvor skipenes avladning skjer, ei alene årlig underholde et bud som kan hente vår post udi Brevik og bringe den til oss udi Porsgrunn som er i mil fra Brevik, men enn og enhver av oss for brevenes innpakning betaler postmesteren årlig fra 6 til 8 rd.» ....

Den foreslåtte rute om Langesund hadde amtmannen liten sympati for. Han antydet at postmester Fiuren hadde sett el sterkt til egen fordel da han kom med dette forslaget.⁶⁶⁾ Derimot anbefalte amtmannen Porsgrunnsruten. Det vesentlig nye ved denne var at posten skulde gå landeveien fra Larvik til Porsgrunn. Men aksjonen mot Brevik førte ikke fram.⁶⁷⁾

I kampen om postgangen hadde Porsgrunn det store aktivum at en viktig statsinstitusjon, den kgl. tollstasjon, forlangte rask posfekspedisjon. Alt i 1738 bestemte postmesteren i Brevik med generalpostamtets samtykke at Porsgrunnsmannen Hans Boyesen «like i postvesen beboende» skulde motta og levere til postbonden tollbuas inn- og utgående korrespondanse i en låst veske.⁶⁸⁾ Det viste seg snart at privatfolk i Porsgrunn nyttet høvet til å få ekspedert sin egen korrespondanse i tollbuveska.⁶⁹⁾ Slik grodde det fram et uoffisielt postkontor i Porsgrunn.