Wrightsgate

av Harald Bache Bystrøm

En underlig felles skjebne har rammet flere av Vestsidens store sønner ved ettertidens valg av gater for å hedre deres mine.

Eiendomsmatadoren Gunder Solvesen Buer er fratatt sitt etternavn og avspist med en parkeringsplassinnkjørsel, uten ett eneste tilknyttet husnummer. En prestasjon han er helt alene om i den ganske by.

Linaaesgate er forvandlet fra å være en del av et idyllisk småbymiljø til å bli en eksosspyende miljøforsøpler.

Og lenger ned i bydelen finner man Wrightsgate. En beskjeden hundre meters gatestubb mellem Langgaten og Drangedalsveien. Mer uanselig kan det knapt gjøres. Om man da ikke helt skal støtes ut i glemselens mørke sammen med salig Buer.

I Bartholomæus Herman von Løvenskiolds «Beskrivelse over Bradsbierg Amt» fra 1784 finner man et avsnitt «Angaaende Vestre Porsgrund»:

«.... Her boer mange Kiøbmænd som Laste- og Korn-Handler dei udskiber aarlig Træe-Last til England og Frankrige, og fra det sidste Stæd lader hiembringe Viin og Brændevin etc. ved deres egen Fransk-Fahrer for Compagniets Regning; thi siden 1760 har her været et Fransk-Fahrer Compagni.

Stædet vil meget savne afgangne Lars Wright som døde den 2den August 1782. Han var en virksom Kiøbmand, der meget udmærkede sig til det almindelige Bedste, en stor Ven for de Fattige og en tryg Stytte for sin gandske Slægt.»

Første gang man støter på navnet Lars Wright i Porsgrunns historie, var da han i 1748 kom seilende til byen som skipper på Niels Aalls «Peter og Anna», en brigg på 82½ kml. Kort tid senere tok han ut handelsborgerskap og etablerte den forretning som skulle komme til å bli den mest betydelige i Vestre Porsgrunn.

Slekten Wright var opprinnelig av britisk herkomst. Familiens norske stamfar, Ralph Christian Wright var således født i Skotland. Han dro i ung alder til København og kom der i tjeneste hos stattholder Ulrich Frederik Gyldenløve. I 1671 kom han med Gyldenløves følge til Larvik. Der ble han ansatt som forvalter av Fritzøe jernværk, et av landets mest lønnsomme, med stor eksport av kanoner og kuler til arsenalet i København.

Ralph Christian Wright giftet seg med Else Justdatter Scavenius fra Brevik. De fikk to sønner, Lars i 1727 og Peter i 1731. Barna ble født i Larvik, men slo seg i ung alder ned i Porsgrunn, hvor de begge levde til sine dagers ende.

De historiske kilder er svært sparsomme med opplysninger om brødrene Wright. Man kan ikke se at de har hatt forretningssamarbeid, de har nok snarere vært konkurrenter. Forholdet mellem dem kan nesten symbolsk uttrykkes ved at de to meget velstående handelsbrødre bodde i hver sin ende av bydelens hovedgate. Eldstemannen Lars i den fornemme Vestregate 2, like ved fergestedet. Bygningen som senere ble kalt Klokkergården, etter at den i 1836 ga rom for skole og leilighet for skolelæreren, som samtidig var klokker ved Vestsidens kirke. Yngstemann Peter oppførte Vestregate 46, en særdeles vakker og stilren rokkokkobygning som siden har vært i slektens eie. Blant annet som stortingsmann Carl P. Wrights hjem, eieren av de nærliggende Norrøna Fabrikker A/S.

Til tross for at Peter Wright eide ikke mindre enn 5 skip på tilsammen 528 kml., og således var blant ladestedets fremste handelsborgere, kan man ikke se at han har deltatt aktivt i offentlig virksomhet av noe slag. Alt tyder på at han levde et tilbaketrukket liv, opptatt av sine skip og sine forretningsforpliktelser.

Lars var derimot en mer utadvendt person. Sammen med sin svoger Nicolai Benjamin Aall på Østsiden, deres hustruer var søstre, født Wesseltoft i Skien, var han blant ladestedets rikeste menn. Selv om Lars Wrights formue ikke på noen måte kunne sammenlignes med svogerens, som var en av landets rikeste menn på den tid.

På Vestsiden var det derimot ingen som kom opp mot Lars Wrights betydning, med et hushold på 10 personer over 12 år. Og ved sin død var han bydelens største grunneier. Blant annet eide han de fleste elvetomtene fra fergestedet og like ned til Klyvebekkens utløp. På de arealer hvor Porselensfabrikken i dag ligger, hadde han opplagstomter for eksportklar trelast som var fløtet dit fra skienssagene.

I Åmdal Kobberverk i Telemark var han partseier, uten noen gang å ta del i driften.

I Løvenskiolds beskrivelse av Vestre Porsgrund leser man om Det franske Compagni. Bakgrunnen for at dette handelsselskap ble opprettet, var forbudet mot import av varer fra utlandet direkte til Norge. All vareinnførsel måtte foregå via København. I 1733 oppnådde Christiania å få begrenset opplagsrett for vin, brennevin, salt og tobakk. I 1759 fikk Drammen samme rettighet ved innførsel av fransk brennevin.

Dette ga porsgrunnskjøpmennene blod på tann, for ikke å si edel cognac på tungen. Sammen med bl.a. Niels Aall sendte Lars Wright søknad til kongen om å få en tilsvarende dispensasjon også for Porsgrunn.

Søknaden ble innvilget. Under forutsetning av at importørene lot oppføre et særskildt pakkhus for lagring av brennevinet. Dertil ble det pålagt dem strenge vaktholdsregler. Således skulle den kongelige tolder og en toldkontrollør ha hver sin nøkkel til forskjellige låser. Import og lagring var begrenset til kun reeksport, og importørene måtte hvert år avlegge en høytidelig ed på at intet brennevin var solgt til innenlandsk forbruk.

Pakkboden på Toldbodøen ble oppført og importen via Det franske Compagnie fungerte tilfredsstillende. I 1766 oppnådde man det spesielle privilegium at brennevinet også kunne selges på det innenlandske marked. En meget lukrativ rettighet som imidlertid - til importørenes store skuffelse - ble trukket tilbake fem år senere.

Lars Wright oppnådde forøvrig i 1771 å få bevilgning til å oppføre egen pakkbod på Toldbodøen, mot høytidelig forsikring om at «han fra sit xhus paa Vestsiden hadde Udsigt til Tomten og kunde føre Controll med hva der foregik». Fra denne pakkbod fikk han rett til å fortolde og selge korn og spansk salt direkte til stedets innbyggere. Forøvrig var varene utelukkende beregnet for reeksport.

Ved oppførelsen av Vestsidens kirke, som ved innvielsen 16. mars 1758 ble gitt navnet Immanuel Kirke, var brødrene Lars og Peter Wright blant de rangpersoner som fikk hver sin innelukkede familiestol i kirkerommet. Lars ydet også bidrag til orgelkjøp og bekostet dessuten klokke til tårnet. Den er påført inskripsjonene: «Soli Deo Gloria» (Gud alene være ære). «Lars Wright og Inger Jørgensdatter. Anno 1760». På motsatt side er å lese: «Me fecit Joh. Mart. Reifenstein, Hafnia» (j. M. R. København støpte meg). Dessuten: «No. 119. Omstøpt af O. Olsen ved Tønsberg 1883».

I 1782 ringte kirkeklokkene for siste gang over skipsrederen og trelasthandleren Lars Wright, som gikk bort dette år, 55 år gammel. To år senere døde også broren Peter, 54 år. De ligger begge begravet på Vestsidens kirkegård.