Toldbodgaten

av Harald Bache Bystrøm

Året 1650 er et merkeår i Porsgrunns historie. Den 7. oktober 1650 skrev nemlig kong Frederik III et brev til lensherre over Bratsberg, Sivert Urnes, hvor han ga ordre om å «forferdige en anden Toldbod ved Porsgrund... formedelst «Toldboden i Skien var Lensherrens Residence og ubeleilig for Navigationen».

Nå eide imidlertid kronen hverken gods eller eiendom i eller ved Porsgrunn. Lensherren fikk derfor kongelig fullmakt til å finne en tomt som kunne tilfredsstille kravene til «forferdigelse» av en ny toldbod. Enighet om makeskifte med eieren av Jønholdt Gård ble inngått, og kronen ble dermed sikret eiendomsretten til «Den øde Ø Porsgrund», med en beliggenhet som bød på særdeles gunstige tomt- og havneforhold. «Den øde Ø» var den gang adskilt fra «Jønholdt-landet» av et smalt, men seilbart sund for mindre skuter. I dag finnes sundets siste rest som motorbåthavn på Sundjordet.

I 1653 sto toldboden ferdig, en to-etasjes bygning med et vakttårn strategisk plassert over takmønet. Heretter skulle det ikke bli mulig for opp- eller nedadgående skip å ta seg frem i leden uten å bli nøye gransket av toldernes vaktsomme blikk.

Dermed begynte en ny og viktig periode i ladestedets utvikling. Toldavgiftene var blant rikets viktigste inntektskilder og toldstedene hadde derfor majestetens spesielle bevåkenhet. Den administrative forvaltning ble ivaretatt av betrodde embedsmenn, ofte rekruttert fra innflytelsesrike og fremtredende handelsfamilier.

En toldbod ga status til sitt nærmiljø. Den var et synlig symbol på et blomstrende næringsliv. Den skapte arbeidsplasser og økt virksomhet. Og - fremfor alt - toldboden var et grunnleggende element for et bysamfunn i vekst.

Av like stor positiv betydning som opprettelsen av toldbod hadde for ladestedet Porsgrunn, ble nedleggelsen i Skien et knusende slag for kjøpstaden. Fra 1653 var Skien den eneste by i Norge som ikke hadde sin egen toldbod. Et enormt prestisjetap som med ett slag degraderte Telemarks hovedstad til en annenrangs by.

Ja, så betydningsfull var nedleggelsen, at skiensborgerne i fullt alvor diskuterte om man like godt skulle flytte hele byen til Porsgrunn! En tanke som forøvrig også dukket opp igjen senere, etter at byen gjentagne ganger hadde vært utsatt for ødeleggende flomkatastrofer og ruinerende storbrannen. Endog så sent som i 1732 ble tanken om flytting av byen luftet, etter at byen atter en gang hadde ristet i sine grunnvoller under en av de alvorligste nedgangsperioder i sin lange historie.

Også Bartholomæus Herman von Løvenskiold berører forholdet i sin bok «Beskrivelse over Bradsbierg Amt og Scheens Bye», hvor han fremhever Porsgrunns gunstige beliggenhet og uttaler som en «ikke ugrundet Mening» at Porsgrunn burde være kjøpstaden og «Scheen alene en Saug-Plads».

Det ble imidlertid med tanken også denne gang. Vesentlig på grunn av innvendinger mot alle de besværligheter den møysommelig lange kirkegang ville medføre for innbyggerne! Mot denne bakgrunn er det derfor unektelig underlig å lese hva Ivar Seierstad skriver i 1. bind av Skiens historie:

« .... Skien hadde ikke mistet sin havn eller sin toldbod. Begge deler lå i Porsgrunn, og fremdeles så og si i sentrum for Skiens priviligerte handelsområde. Det er her ikke tale om «Porsgrunn toldbod», men kjøpstaden Skiens toldbod i Porsgrunn». (!)

Det faktiske forhold var imidlertid at Skien hadde mistet sin betydning som havneby allerede før toldboden ble nedlagt. Og - paradoksalt nok - var det sagbrukene, som siden 1500-tallet hadde vært selve livsnerven i alle næringsvirksomhet i Skien, som sakte men sikkert også undergravet byens fremtidige eksistens. De tallrike flomsagene langs de brede fossestryk - på det meste var det over førti av dem - produserte enorme mengder plank og bord. Det aller meste for eksport, til England, Holland og kontinentet forøvrig.

Saginnretningene var tungvinte og primitive. Hver grind var utstyrt med bare ett grovt dimensjonert sagblad som forårsaket et uforholdsmessig stort spill av sagflis. Og alt flisavfall, sammen med bark og avkutt ble dumpet direkte ut i havnebassenget. Noe sank til bunns med en gang. Resten ble ført avsted med elvestrømmen. Sammen med mengder av søppel og skrot fra byen ble bunnfallet etter hvert så betydelig, at skipene som kom for å hente inn trelast ikke klarte å forsere elven.

Oppseilingen fra Porsgrunn til Skien hadde forøvrig alltid vært vanskelig. I vindstille var man henvist til å la seg slepe av robåter. Ved sterk motstrøm måtte man varpe skutene opp elven, det vil si at man festet trosser i land og halte seg inn etter disse. Et uhyre slitsomt og fremfor alt et meget tidkrevende arbeid.

Oppgrunningen av elven hadde til slutt bare en fornuftig løsning, å fløte bjelker og bord og plank til Porsgrunn. Her hadde man på begge sider av elven store lasteplasser for oppstabling. Her fant skipene trygge og gode havneforhold, og skipsleden skapte ingen problemer for inn- og utseiling.

Fra tidlig vår til sen høst var det hektisk travelhet i Porsgrunn. Hollandske og engelske skuter, sammen med distriktets egne skip lå på rad og rekke langs elvebreddene og tok inn last. Takket være gode konjunkturer ute og rikelig tilgang på tømmer fra de store skogsområder i Telemark gikk sagene på Ulefoss, i Skien og ved Herre for fullt. Trelasthandelen fikk et stadig større omfang og ble en økonomisk maktfaktor. På 1850-tallet var Grenland landets største trelast-eksportområde.

Sentralt i denne virksomheten sto toldboden i Porsgrunn. I pakt med utviklingen hadde den etter hvert fått betydelig større bemanning og konsolidert sin posisjon som kongens og rikets betydningsfulle skattkammer. Knapt en tylft bord forlot havnen i Porsgrunn uten at majesteten fikk sin tilmålte andel i daler og skilling.

Toldbodbygningene fra 1653 viste seg etter hvert å være av svært dårlig kvalitet. Kostbare reparasjoner og utbedringer fulgte. Midt på 1700-tallet var forfatningen allikevel så dårlig at nye påkostninger ikke lenger var forsvarlig. I 1774 ble toldboden derfor revet og daværende toldkasserer Christian Rasch, nevø av kanselliråd Carl Deichman på Frednes, oppførte patrisiergården Raschenborg, en praktbygning på to etasjer med 20 vinduers hovedfasade. Første etasje i Rascheborg ble leid av staten til toldbodkontorer.

I 1799 overtok staten et annet hus på Toldbodøen, Toldbodgaten 1, opprinnelig bygget som privatbolig. Her holdt etaten til huse inntil 1904. Da flyttet man inn i den nyoppførte toldbod i Storgaten ved Rådhusplassen, hvor toldkontoret holder til den dag i dag.

Det fraflyttede hus på Toldbodøen ble i 1904 overtatt av Porsgrunn Havnevesen, som i 1967 overdro den fredede bygning til Porsgrunn Bymuseum. «Den gamle Toldbod» ble senere flyttet til Bymuseets eiendom og gir i dag plass for landets eneste porselensmuseum.

Til tross for sin nærhet til byens travleste forretningskompleks og dertil i skyggen av et monstrum av et industribygg, lever Toldbodgaten fremdeles sitt idylliske liv i fornem tilbaketrukkenhet. Med havnevesenets eksemplariske vedlikehold av toldbodens 1700-talls gamle pakkhus med sitt karakteristiske vakttårn og de øvrige huseieres pietetsfulle bevaringsomsorg overfor det gamle boligmiljø er Toldbodgaten et overbevisende vitnesbyrd om hvordan verdifull gammel arkitektur kan leve side ved side med nyere tiders stilformer. Opprettelsen av Sjøfartsmuseet i den tilflyttede 1700-tallsbygning fra Storgaten 49, montering av «gammel» gatebelysning og nyplanting av trær og busker er i ferd med å gjenskape stemninger og atmosfære fra den første bebyggelse på «Den øde Ø Porsgrund». Toldbodgaten og det maritime elvemiljø på baksiden utgjør i dag det mest verdifulle av alle minner om den gamle sjøfartsby - seilskutenes, trelasteksportens og handelshusenes by.

Byen med Toldboden!