Teknikergaten

av Harald Bache Bystrøm

«Opmærksom paa de mange Vanskeligheder, der stille sig hindrende for praktisk Uddannelse i mekanisk Retning, ved siden af Mangel paa duelige og paalidelige yngre Arbeidere i dette Fag, føler jeg mig især i den senere Tid af nævnte Grund, støttende mig til mine Erfaringer og Kundskaber paa dette Feldt, stærkt opfordret til efter Evne at gjøre noget for at fjerne antydede Vanskeligheder.... For selv at tjene saa meget som muligt have de ældre Arbeidere liden eller ingen Tid til at beskjeftige sig med Lærlingen ... saaledes have de Unge intet annet Middel til at gjøre sig skikket for sit Fag, end se paa hvad de andre Arbeidere udføre, hvoraf det lettelig skjønnes, at saadant ikke kan ansees for passende Oplæring.»

Slik lød innledningen til Rasmus i. Brønlunds «Indbydelse for Tegning af Midler til Anlæg af en praktisk Haandgjerningsskole i Mekanik» i Porsgrunn, datert juli 1883. Porsgrunds Blad gjenga den omfattende og meget omstendelige «Indbydelse» in extenso, og avsluttet sin helhjertede tilslutning med følgende: «Tilsidst kan vi efter sikkert Forlydende tilføie, at Hr. Svend Foyn i den Grad har interessert sig for Sagen, at han indtil videre har tegnet seg for en Gave av 1000 Kroner til Sagens Fremme.»

Takket være den ualminnelig høye anerkjennelse og faglige respekt som Rasmus J. Brønlund nød i vide kretser innen nærings- og handelsliv, ble hans opprop møtt med positiv respons fra alle hold. Og allerede 13. november 1884 ble det avholdt konstituerende generalforsamling i Porsgrunn Rådhus. Her ble det vedtatt å opprette «Skiensfjordens Skole til Uddannelse af mekaniske Arbeidere». Styre ble valgt, statutter vedtatt og Brønlunds eiendom på Vestsiden besluttet innkjøpt til skolebygg. Med Brønlund som den selvskrevne bestyrer.

Det ble en beskjeden begynnelse. Med bare to elever det første år, de neste år ble det 15. Den teoretiske undervisning foregikk i 2. etasje i Brønlunds privatbolig. Hans tidligere seilloft gjorde tjeneste som snekkerverksted. Blokkmakerverkstedet ble omgjort til maskinverksted. For å spe på med inntekter ble elevarbeidene solgt til bedrifter og privatfolk.

Og Brønlunds oppfinnsomhet var stor. Han samlet inn gamle pakkkasser, slo dem opp og bordbitene ble brukt til produksjon av trillebør og brødvogner, kassekjerrer og bikuber. I smia satte han elevene til å lage fjærharver, vognbeslag og honningslynger. Og hestesko! Brønlunds godmodige gårdshest ble byens mest velskodde gamp, som objekt for elevenes opplæring i hovslageri. Naboens hest derimot, var skikkelig rebelsk og fant seg ikke i å bli skodd av hvem som helst. Så den måtte Brønlund selv ta seg av, mens elevene fulgte med for å lære håndverket. Fra toldboden på den andre siden av elven ble skolens styreformann, toldbetjent H. W. Bagger, gjennem kikkerten vitne til skoningen av den balstyrige vognmannshest. Øyeblikkelig lot han seg ro over elven og forbød på stedet at elevene skulle utsettes for fare under den farlige skoningen. Etter den dag måtte Brønlund gå til slakter Braarud og kjøpe hesteben. Som ble satt i skrustikken for en noe mer ufarlig operasjon.

Tiden gikk. Elevtallet økte. Det samme gjorde skolens gjeld. En søknad om statsbidrag i 1886 ble avslått. Og skolen måtte holde midlertidig stengt inntil et bidrag på 3200 kroner brakte den over kneiken. Slitet med å holde kreditorene på avstand tæret på Brønlunds helse. I 1890 orket han ikke mer og overlot roret til sin etterfølger. I 1894 døde han, 70 år gammel.

Kristian Cato Elisa Dick het skolens nye bestyrer fra 1. januar 1891. Med utdannelse fra den Militær høyskole, artilleriløytnant av yrke. En fremragende administrator, som krevde en nærmest militær dagsorden ved skolen. De yngste elever var bare 15 år, og skolen under Dicks ledelse ga dem ikke bare en førsteklasses opplæring i yrkesrettede fag, men førte dem også inn i disiplinere forhold som sikkert kom til å prege dem resten av livet. Undervisningen foregikk fra kl. 8 om morgenen til 12. Etter fem kvarters middagspause var det på igjen. Med avslutning kl. 18.30. Deretter lesning og hjemmelekser om kvelden. Reglementet påbød elevene å møte opp 5 minutter før undervisningens begynnelse, «rene og ordentlig paaklædte». Skoleinstruksen omfattet også elevenes fritid:

«Eleverne maa ikke uden direktørens tilladelse paa noen maade optræde offentlig, f.eks. ved dramatiske forestillinger, koncerte, turnfester m.m. De maa ikke uden direktørens tilladelse danne foreninger sig imellem, heller ikke optages som medlemmer af andre selskabelige foreninger. De maa ikke uden direktørens tilladelse bo paa hoteller eller steder, hvor der drives café eller restaurationsvirksomhed, ligesom besøg paa saadanne steder kun undtagelsesvis maa finne sted..... Spadserstokke maa ikke benyttes ... ».

Den 22. september 1894 ble grunnstenen lagt til den nye skole på Osebakken. Tomten var en gave fra statsråd Gunnar Knudsen på Borgestad. Og høsten 1895 kunne det nye, prektige skolebygget, tegnet av Porsgrunns allestedstegnende arkitekt, Haldor Børve, tas i bruk. Nå med plass for 100 elever og dertil romslig familieleilighet i midtbyggets 2. etasje for skolens bestyrer, eller direktør, som tittelen ble fra nå av. Samtidig skiftet skolen navn. Til «Skiensfjordens mekaniske Fagskole», istedet for det tungvinte og alderdommelige «Skiensfjordens Skole til Uddannelse af mekaniske Arbeidere».

Fra og med 1. april 1895 overtok Staten ansvaret for Fagskolens videre drift. Det økonomiske grunnlag var dermed sikret, og medførte at man i 1911 ble i stand til å opprette også en elektroteknisk avdeling. Denne fikk i første omgang plass i den store direktørleiligheten som sto ledig, etter at Kr. Dick i 1898 hadde latt oppføre sin praktvilla i jernbanegaten ( i dag Holens gård ved Kammerherreløkka). Ved denne siste utvidelse av fagkretsen fremsto skolen på Osebakken som en foregangsskole innen mekanisk og elek-troteknisk utdannelse, forøvrig den eneste skole på dette nivå i Skandinavia.

Utviklingen stoppet imidlertid ikke med dette. I 1922 tok man i bruk det nye tilbygg på tre etasjer med fasade mot elven, og med to to-etasjes fløyer mot hovedbygget. Dermed sto ytterligere 1000 m² undervisningsrom klar til bruk. Byggeprisen var kr. 364.000.

Som en kuriositet kan nevnes at Porsgrunns første kringkastingsstasjon fikk tilhold i en av fløyene. Relæstasjon og studio holdt til her inntil den permanente radiostasjon kunne tas i bruk på Borgåsen i 1927.

I 1908 døde Kr. Dick i Oslo, hvor han representerte Høyre på Stortinget. Hans etterfølger ble elektroingeniør H. E. Kjølseth, som fratrådte stillingen etter 10 år, for å gå over i privat virksomhet. H. E. Kjølseth ble forøvrig senere ansatt som borgermester i Porsgrunn i 1923. Han døde i 1966, 96 år gammel.

Selv om H. E. Kjølseth fratrådte som direktør, forble direktørstolen i familiens besiddelse, idet hans bror, elektroingeniør Anton Kjølseth overtok som skolens administrator. Denne stilling innehadde han til 1946, da han fratrådte etter oppnådd aldersgrense. Direktør Anton Kjølseth døde i 1957, 81 år gammel.

Gaten fra Storgaten ved Osebakken stasjon, forbi Porsgrunds Baandfabrik (det senere Pleiehjem) og ned mot elven, het opprinnelig Cort Adelers gate. Etter Fagskolens etablering i området ble navnet endret til Teknikergaten. En sosial navnedegradering i enkelte beboeres øyne, som nok helst hadde beholdt admiralens navn knyttet til sin adresse. I ettertid er nok alle enige om at navneskiftet allikevel var på sin plass. For hva i all verden hadde sjøkrigeren fra Brevik på Osebakken å gjøre? Han, som ikke en gang hadde gått på Tekniker'n!