St. Hansåsveien

av Harald Bache Bystrøm

St. Hansåsveien er en direkte fortsettelse av jonsokgaten, brudt av Sverdrupsgate i krysset mot Parkveien. Med andre ord har man her den eiendommelighet at en og samme gate har to synonyme navn! St. Hansåsveien går videre over det gamle «Pompejordet» og munner ut i Aallsgate nedenfor Sykehjemmet.

Når de første festligheter fant sted på St. Hansåsen i Porsgrunn i forbindelse med feiring av midtsommeraftenen, har det ikke lykkes å bringe på det rene. Ett er imidlertid sikkert, markeringen av dagen har lange tradisjoner i byen. Etter alt å dømme startet det hele tidlig på 1800-tallet. Da begynte naboene på Kirkehaugen å samle kvist og kvas og brant bål for å feire årets lengste dag og korteste natt - St. Hansaften - dagen da «sola snudde».

Det var allikevel først etter århundreskiftet at St. Hansåsen ble et årvisst samlingssted også for store deler av byens øvrige befolkning. Noen offentlig organisering av midtsommerfesten var det så langt i fra. Heller ikke var det noen forening eller lagsinstitusjon som foresto begivenheten. Det hele var egentlig planløst og tilfeldig. Inntil en kjerne av unggutter fra fotballaget Spring på Kirkehaugen tok saken i sine hender omkring 1915. Guttegjengen dannet en St. Hanskomité, med Kristian Foldvik som første formann. Og at guttene hadde organisasjonstalent, fremgår tydelig av de skriftlige styrevedtak som ble fattet, og som utrolig nok fremdeles finnes oppbevart. Noen styreprotokoll i egentlig forstand er det ikke. Men en bunke uinnbundne løsark, hvor vedtak og referater er nedtegnet med sirlig håndskrift. Intet mindre enn en lokalhistorisk godbit er denne vesle dokumentsamling. Som etter mange år i glemsel omsider ble funnet i god behold på loftet hos den siste komitéformann på slutten av 1930-årene, Adolf Kaalstad i Jonsokgaten.

Referatet fra St. Hansfeiringen 1917 er typisk for de omhyggelige referater:

«Dagen begynte med regnveir og regnet gjorde det utover hele dagen, saa det saa trist ut for arrangementet. Men trods dette mødte komitéen kl. 2½ paa aasen og satte op flagstænger. 2 på Høiden og 2 paa Pumpejordet og flagene heisedes og alt andet blev gjort i orden. Saaledes hentedes træuld til opfyring osv. Kl. 5½ var komitéen færdig paa aasen og da kl. var 6 saa man til stor glæde og spenning at det lysnet i øst.

Kl. ½7 begyndte folk at samle sig, da var det vidunderlig solskin og de røde flag smalt i vinden som dog var vel frisk. Kl. 8 begyndte musiken og folk kom ad alle stie. Snart bølget en broget menneskemasse over hele aasen. Komitéens medlemmer bar sløifer. Kl. 10 var der spisning hos Hans Jacob, og kl. 10½ gik efter programmet - salut fra Stolpaas, 5 skud. Straks efter var milen i fuld fyr og musiken spilledes op øieblikkelig da sidste skud var gaaet. Menneskemasserne stod da tæt overalt - vinden var vel stærk - medens milen brandt begyndte bøsseinnsamlerne sin virksomhed og fortsatte udover helt til kl. 12.

Da milen var nedbrændt tændtes 1 pyramiden tjæretønder, saa nr. 2 og derefter nr. 3 og til slut de to prammer som trods de ikke var tjæret alligevel brandt godt.

Mellem 11 og 12 antas menneskemængdens største antal ca. 4000.

Kl. 12 præcis begyndte fyrverkeriet opsat av brandkonstabel Christiansen, det var meget vellykket, det varte ca. ½ time. Menneskemassene stod da tæt saa langt man kunde se bortover aasen.

Da fyrverkeriet var slut omkring ½ i avbrandtes den bengalske ild fra Stolpaas, denne fortelles der, tog sig storslagen ud paa den mørke bakgrund og imellem trærne i sommernattens skumring.

Ved første tjæretøndepyramide begyndte dansen på Pumpejordet efter Hornmusikens toner. Denne avblæste kl. 2½ og trækspillet fortsatte. Fra kl. 2½ var dansen paa nedre slette. Kl. 4 morgen sluttede musiken og flagene firedes ned efter en - med god grund kaldet, vellykket St. Hansaften. Men endnu ved 5 og 6 tiden saaes folk at spasere baade op og ned til aasen.

Komitéen holdt, efter fyrverkeriet kl 1, spisning i stuen, foruden komiteens medlemmer var brandkonstabel Christiansen til stede. Formanden udtalte tilslut en tak til alle for deres interesserte arbeide i komiteen og det udbragtes et leve «St. Hansfestene paa aasen», hvilket besvartes med begeistret 9 foldige hurraer og festen var slut.

Indtægterne blev i alt kr. 400,03, udgifterne kr. 360. Tilbake var altsaa kr. 40, hvilke blev fordelt blandt komiteens medlemmer - 8 mand - altsaa paa hver kr. 5. Porsgrund den 30. juni 1917. St. Hansaaskomitéen av 1917. Hjalmar Johansen, formand.»

Hva dette referat ikke forteller noe om, var det store forarbeidet som lå bak de årlige arrangementer. På komitémøtene fordelte ungguttene bydelene mellem seg. Gikk tiggergang hos kjøpmenn, håndverkere og privatfolk for å samle inn brennbart tilfang til mile og tønnepyramider. Thorsen & Johannessens Tjærepapfabrik ble hyppig besøkt. Her fikk man gamle tjæretønner for to kroner stykke. Pluss hauger med frasortert tjærepapp på kjøpet. Chamottefabrikken på Borgestad var årlig leverandør av gamle pakkasser. Hos Realfsen på Moldhaugen vanket utrangert dekksplank og gamle hampetrosser. Maskinist Joakim Larsen på Osebakken sørget raust for en gammel kogg og slakter Nordahl bidro med rester av et nedrevet skur på Friisebrygga. Gamle halmmadrasser fra godtfolk i nabolaget ble heller ikke vraket. De brant godt og ga skikkelig røyk mot den sene nattehimmelen.

Transport av bråte og brensel hjalp kommunen til med. Og det ble travle dager for «Svarten» og «Brunen» opp Gamleveien, Kirkehaugens Karl Johansgate, frem til Høyden, hvor milen og pyramidene skulle bygges. Transporten fra nabolaget gikk med trillebør og dragvogner, skjøvet og trukket av guttepjokker med forventningsfulle sankthansbål i blikket.

Utpå ettermiddagen St. Hansaften begynte monteringen av de enkle salgsboder. Spinkle stokkverk av hassel og osp, med sekk og strie til tak, dekket av friskgrønne bjerkeløvsgrener. Enkefru Amundsen hadde sin faste plass. Det samme hadde Hanna Knardal og de andre handlende nabokoner. Her solgtes kaffe, brus og saftogvann fra digre mugger. Hjemmelaget sirupskake og knekk og lakrisdelikatesser som «muselort» sto høyt i kurs hos de feststemte barna.

Allerede i løpet av de tidlige kveldstimer begynte folk å samle seg på knattene rundt milen og tønnepyramidene. Som var bygget etter alle kunstens regler. Det var sinnrike konstruksjoner av prammer og kasser, av tjærepapp, springmadrasser og gammelt skrot fra kjeller og loft. Omhyggelig sammenbygd for å holde formen lengst mulig under brenningen, inntil de raste sammen i et hav av gnister og flammer til stor jubel for alle skuelystne.

På alle strategiske innfartsstier hadde komiteen utplassert vaktmannskaper, utstyrt med kollektbøsser og armbind påtrykt «St. Hanskomitéen». For det kostet å arrangere folkefest. Brannkonstablene skulle avlønnes som sikkerhetsvakter. «Heimdal»s hornblæsere og trommeslagere skulle honoreres for fanfarer og taktfaste marsjer. Det samme gjaldt trekkspillerne for feiende valser og smektende tangorytmer. Fyrverkeriet kostet ogsa penger, den gang som nå. Musikktribunen mellom Pumpejordet og Kjenna var heller ikke gratis.

St. Hanskomitéens krav til møtelokale var beskjedent. Den første tiden holdt man til hos Hans Jacob Larsen i Lagmannsgaten. Inntil husverten av en eller annen grunn råket ut med guttene og kastet dem på dør. Men den initiativrike komiteen var forøvrig svært populær på Kirkehaugen. Både Halvardius Larsen i Gamleveien og Severin Olsen i Lagmannsgaten stilte sine vedskjul til disposisjon for møtevirksomheten. Siden var det uthuset til Hanna Knardal ved Gamleveien som gjorde tjeneste. Den senere toldbetjent Hjalmar Johansen, også han fra Gamleveien, hadde da forlengst avløst Kristian Foldvik som formann. juel Hansen fra Grønli var viceformann, og William Hansen hadde overtatt som kasserer. Senere kom også Gamlevei-brødrene Reidar og Carl Heide og mange med dem. Det var nærmest blitt en æressak for Kirkehauggutter å være medlem av St. Hanskomiteen. Flere av dem ble senere kjentfolk i byen og distriktet innen både idrettsliv og næringsvirksomhet.

De gamle styre- og møteprotokoller er alle fra forbudstidens år i Norge. Den tidsepoke da velmenende, men livsfjerne politikere trodde at stengte alkoholkraner også kunne stenge godtfolks trang til vin og brennevin. Forbud har imidlertid som kjent aldri ført til noe annet resultat enn økt trang og større behov for den forbudte vare. Og aldri har vel råsterkt heimebrent og billig smuglersprit gitt tørre struper mer velbehagelig lindring enn i forbudstidens glansperiode.

Men til tider hadde man jo også andre kilder til de edle dråper. Behjertede medisinmenn kunne være gode hjelpere når inntrengende behov meldte seg i nødens stund. Noe St. Hanskomitéens referat fra festen i 1922 kan berette om:

«Vi kjøbte 50 flasker øll og 3 liter melk som ble fordelt paa brannfolk og de som arbeidet paa tribunen...... Efter fyrverkeriet var alle komiteens medlemmer samlet i skjulet hos Severin Olsen, de to vakthavende konstabler Johnsen og Pedersen, samt brannmester Christiansen. Man drak øll og koset sig best mulig. Som betaling for opsætning av fyrverkeriet fik Christiansen ½ flaske whisky. Jeg var hos dr. Birkeland og ba ham om recept, det fik jeg, og han forlangte ingen betaling.»

Og det er siste ord i historien om St. Hanskomitéen på Kirkehaugen. Et minne om troskyldig moro og beretningen om en gutteflokk som ikke forlangte et sted å være, men som selv skapte stedet - på St. Hansåsen!