Skomværgaten

av Harald Bache Bystrøm

Skomværgaten strekker seg fra Brogatens østside til Fergegaten ved Skjæret. I to hundre meters beskjeden tilbaketrukkenhet mellem tidligere Hotell Neptun og Biengården.

Med tanke på den betydning som skipsfartsnæringen har hatt for Porsgrunns fremvekst og velstandsutvikling, er Skomværgaten utrolig nok den eneste av byens gater som er blitt tildelt et maritimt navn. Ikke en eneste av seilskutetidens kjente skippere eller noen av deres stolte skip er funnet verdig til en oppkalling. Kanskje har man ment å være kvitt et brysomt problem ved å benytte det kollektive, men anonyme navn Skippergaten?

Til gjengjeld er Porsgrunns gateregister velsignet med importerte nasjonale storheten. Som Ole Bull. Og Edvard Grieg. Og det til tross for at ingen av dem har noen som helst tilhørighet til byen. De har ikke en gang så meget som musisert for byens borgere.

Også Oscar Wisting og Roald Amundsen vandrer gjennem gatekartet. Uten at de har svippet innom Porsgrunn en eneste gang under sine mange polferder.

At Fridtjof Nansen er beæret med en gate, er kanskje lettere å forstå. Den daværende navnekomité har formodentlig vært offer for en geografisk feilorientering. Som har forledet dem til å tro at Nansens berømte skitur i 1888 slett ikke gikk over Grønland. Men derimot over Grenland!

Vel, det er imidlertid «Skomvær» det skal dreie seg om denne gang. Sagnomsuste og sangombruste «Skomvær av Porsgrunn by»! Den tremastede bark som med sine 1775 brutto registertonn var det største norskbyggede seilskip noen sinne. Og det første norske seilskip fullstendig bygd i stål. Sjøsatt fra Laxevaag Maskin- og jernskibsbyggeri i Bergen 23. april 1890. Overlevert rederiet J. C. & G. Knudsen 10. oktober samme år.

Bak firmanavnet sto brødrene Jørgen Christian og Gunnar Knudsens familierederi på Frednes i Porsgrunn. Rederiet som ble grunnlagt av deres far, Christen Knudsen, i mai 1855, og som i løpet av de etterfølgende år vokste opp til å bli blant byens ledende og mest fremgangsrike. I 1872 overtok sønnene Jørgen C. og Gunnar rederi og skipsverft etter faren. I fellesskap drev de dette frem til 1889. Da skilte de i all vennskapelighet lag, og drev siden sine forretninger på hver sin kant.

Før de oppløste familieselskapet bar de i fellesskap på en drøm. Drømmen om å bygge et stort skip. Større enn hva deres egen Frednesverv kunne makte. Større enn noe annet skip i Norge! Bare én ting var de i tvil om. Skulle skipet bygges for seil? Eller skulle de våge å gå over til damp?

Valget ble overlatt til deres mest erfarene skipper, Chr. Rafn, som trofast hadde tjent rederiet i mange år. Rafn var forøvrig tiltenkt å føre det nye skip. Derom var brødrene skjønt enige.

Som gammel seilskuteskipper var Chr. Rafn neppe i tvil. Han valgte seil. Rafn fikk også fullmakt til å bestemme skipets størrelse og utstyr. Hans tillit hos rederne var uten reservasjoner.

Resultatet ble «Skomvær». Lengde 249 fot, bredde 38 fot, dybde 24,9 fot. Besetning 23 mann. Tegnet av landets fremste skipskonstruktør, Randulf Hansen. Byggepris 280.000 kroner.

Den 15. oktober 1890 la «Skomvær» ut på sin jomfrutur. I ballast til North Shield. Derfra med kull til Antofagasta i Chile.

Fra første døgn i sjøen ble det en dramatisk tur. I Nordsjøen herjet nordlig storm, og med bare 800 tonn i ballast fikk skipet vist sin sjødyktighet og kapteinen sitt sjømannsskap. Etter 43 timer nådde hun den engelske havn. Fra Northumberland Dock stakk hun igjen til sjøs. Med 2483 tonn kull i rommet. Bound for Antofagasta.

I Kanalen fortsatte stormen. Vinsjen røk. Provisoriske taljer måtte rigges til for mersefallet. Vel ute av Kanalen ventet nye stormer, med økt styrke. Uten flere uhell nådde skipet Ildlandet. Inntil man i det beryktede farvannet i Le Maire-stredet ble offer for fullstendig vindstille. Flere skuter drev hjelpeløse omkring i den voldsomme strømmen. Bare ved et lykketreff unngikk «Skomvær» å kollidere med en britisk bark.

Endelig - etter 88 døgn ankret «Skomvær» opp på sitt bestemmelsessted. Oppholdet her ble ikke mindre dramatisk enn overfarten. Det var nylig utbrudt revolusjon i Chile. «Skomvær» måtte gi plass for flyktninger. De kaotiske tilstander medførte problemer med lossingen. Enda større problemer ble det med å få returlast. Først etter ni måneder kunne «Skomvær» igjen vende kursen tilbake mot Europa. Denne gang fullastet med guano.

I hele 32 år krysset «Skomvær» de fem verdenshav. Derav 25 år i Jørgen C. Knudsens rederi, og med Chr. Rafn som kaptein fra overtagelsen til han plutselig døde 26. juni 1899 under et opphold i New York, 66 år gammel. Da hadde han seilt siden han sto til konfirmasjon som fjortenåring, de siste 40 år som skipper uten et havari. De ni år han førte «Skomvær» ble et sammenhengende fravær fra Norge og hjemmet. Ikke en eneste ferietur hjem til Porsgrunn tok han seg tid til. Istedet hendte det at han tok familien til seg i fremmede havner.

Noen skarpseiler var «Skomvær» ikke. Til gjengjeld viste hun en sjødyktighet uten like. Hele 31 ganger rundet hun Kapp Horn! Hun mistet riggen under forrykende storm i Stillehavet. Men kom velberget til land. I Atlanterhavet oppsto en gang eksplosiv brann i lasten. Men skip og mannskap klarte brasene. «Skomvær» ble gjennem årene en legende, en seilende triumf for norsk skipsbygningskunst og norsk sjømannskap. I

I 1915 solgte Knudsen-rederiet «Skomvær» til 0. C. Axelsen i Flekkefjord. Som i 1917 videresolgte skipet til rederiet S. O. Stray i Kristiansand for 833.000 kroner. Tre ganger så meget som skipet hadde kostet som nytt 27 år tidligere!

«Skomvær» syntes å kunne overleve alt. Også gjennem hele første verdenskrig seilte hun uskadd, og tjente inn store summer for sine eiere. Men så var det ubønnhørlig slutt. Dampskipene vant sin endelige seier over de hvite seil. Og «Skomvær»s siste reis ble et forsmedelig slep fra Kristiansand til Stavanger Ophugningskompani i 1924.

Men i Porsgrunn lever fremdeles minnene om byens stolthet. Blant annet ved to praktfulle modeller, den ene i byens rådhus, den andre i Sjøfartsmuséet i Toldbodgaten. Og hvem kjenner ikke lovsangen til «Skomvær» gjennem Erik Byes ramsalte vise:

«Og skomværet sto som enrøyk om baug,
hal topp-seil, my boys, hiv ho!
Hun seilte fra både «Hollender» og «Draug»,
hal topp-seil, my boys, hiv ho!
For «Skomvær» het skuta og likte seg best
når seilene spendtes i storm fra sørvest,
da fløy hun avgårde som stormfugler flest,
hal topp-seil, my boys, hiv ho!
Hør skipsklokkens klang!
Det var en gang!
Så kaster vi loss til den gamle sang:
Verden er liten når vinden er god,
Hal toppseil, my boys, hiv ho!

Utdrag (s. 158-163) fra:
Harald Bache Bystrøm: Gatelangs i Porsgrunn. - Porsgrunn 1993
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen