Raschebakken

av Harald Bache Bystrøm

Raschebakken er gateforbindelsen mellem det tidligere Porsgrund Metalverk A/S (nå Down Town) og lyskrysset i Jønholdtgaten. Før tunnelgjennemslag og veireguleringer en stillferdig boliggate, omkranset av vakre hus og velstelte haver med skyggefulle trær og skjermende hagtornhekker. I dag er boliger og beplantninger brutalt revet ned, og Raschebakken fremstår som en utrivelig, støyende trafikkmaskin. Hvor Telemark Veivesen demonstrerer sin profesjonelle likegyldighet med en mangelfull skilting, som narrer forvirrede ukjente bilister til tunnelkjøring mot Vallermyrene, i stedet for å lede dem til byens sentrum som de har i sinne å besøke.

Tilbake til navnet Rasch, som har en solid posisjon i Porsgrunns historie. Første gang man møter på det er ca. 1740, da Anna Rasch slo seg ned i ladestedet etter at hennes mann, rektor Jacob Rasch var gått bort i 1737. Hennes søster Margrethe var da gift med kanselliråd Herman (Leopoldus) Løvenskiold på Borgestad.

Anna og Jacob Rasch hadde i alt åtte barn, tre sønner og fem døtre. Med utgangspunkt i gatenavnet Raschebakken, skal vi her holde oss til sverdsiden.

Eldstemann i barneflokken var Bartholomæus (1723-1805), oppkalt etter sin biskopelige bestefar på morssiden, Bartholomæus Deichman i Christiania. Han valgte den militære løpebane. Tjenestegjorde bl.a. ved Romelinge gevorbne infanteriregiment og oppnådde, etter å ha avtjent kapteinstjeneste, å bli tildelt den imponerende og fryktinngytende tittel generalkrigskommissær. Om militære bragder forteller historien intet. Det kan derfor synes som om generalkrigskommissærens største strategiske triumf var giftermålet med kusinen, Else Christine Løvenskiold, datter av tanten Margrethe og hennes mann, Herman Løvenskiold, som ved sin død i 1759 etterlot seg en formue på ca. 300.000 rdl.

Ekteparet Rasch bodde på dette tidspunkt i Porsgrunn, hvor de, iflg. Finn C. Knudsens «Eidanger-Porsgrund» sannsynligvis hadde oppført den bolig som senere ble kalt «Lagmandsgaarden» på øya Bien nedenfor Strømtangskjæret. En eiendom de beholdt inntil 1770, da ekteparet flyttet til Nordre Tveten, hvor de bodde frem til 1775.

Bartholomæus Rasch var ingen lykkens pamfilius. Selv om han en tid fikk oppleve rikdommens sødme, gjennemlevde han ogsa i høy grad motgang og fattigdommens fornedrelse. Fossum jernverk, som han arvet halvdelen av ved svigerfarens død, solgte han til sin svoger og medeier Bartholomæus Herman von Løvenskiold på Borgestad fem år senere. Salgssummen ble satt inn i Eidsfos jernverk, som også var en del av svigerfarsarven. Men her kom generalkrigskommissæren i en evigvarende krig mot sviktende konjunkturer og truende kreditorer. Nedtynget av gjeld måtte han i 1784 overgi verket.

I 1805 døde Bartholomæus Rasch, 82 år gammel. Nedbrudt av motgang og skam, fattig på gods og fortids gull og ære. De siste leveår måtte ekteparet la all stolthet fare. De leide seg inn i Ligaten 20 på Osebakken, på den tid just ikke ladestedets mest fasjonable boligstrøk. Ekteparets siste rest av fordums storhet var tjenestepikene Anne Cathrine og Karen Dortheal som trofast fulgte med herskapet til deres siste dagers ende.

Else Christine Rasch døde ni år etter sin mann. Deres havarerte sosiale status og pauvre økonomi til tross, men den familiære bakgrunn til takk, ble begge stedt til hvile i Østre Porsgrund kirkes gravkammer.

Sønnen Søren Rasch (1752-1826) ble marineoffiser, senere megler, losoldermann og trelasthandler i Porsgrunn. Her kjøpte han Storgaten 127, hvor han også drev poståpneri mot en årlig lønn på 15 rdl. I likhet med sitt faderlige opphav hadde heller ikke Søren Rasch noen lykkelig hånd med sine forretninger. I 1805 måtte han gjøre oppbud og gården ble solgt til toldinspektør Thomas Hammond, som var gift med hans kusine, Anna Adelaide Rasch, datter av toldkasserer Christian Rasch i hans andre ekteskap.

Kjøpmann og losoldermann Ditlev Rasch var Anna og Jacob Raschs sjette barn. I ettertid er hans navn først og fremst knyttet til den første brostrid i Porsgrunn. En strid som oppsto etter at Ditlev Rasch i 1767 fikk privilegium til å bygge ny bro over Leirkup med rett til å kreve bompenger av ferdselsfolket. Privilegiet vakte voldsomme reaksjoner blant befolkningen. Og den 13. juli 1767 samlet det seg 300 aggressive bønder fra Eidanger og Gjerpen på Osebakken. I samlet tropp dro de mot Osebro. Oppildnet av rasende anførere og godt stimulert av heimkokt fuseldram raserte opprørerne med sine økser og slegger de oppsatte bommer.

Men Ditlev Rasch ga seg ikke. Med loven i ryggen satte han opp nye bommer. Og strenge straffer ble lovet om noen forsøkte seg igjen. Bøndene lot seg allikevel ikke skremme. Den 23. juli ble bommene hugget ned og kastet i elven på nytt.

Takket være kanselliråd Ulrich Schnells mellemkost ble det ikke igangsatt straffeforfølgelse mot lovbryterne. I stedet inngikk de forlik med Ditlev Rasch, betalte ham en erstatning på 369 rdl. mot å gå fri for straff og bøter, og mot å slippe fremtidige krav om bompenger. Dermed var bøndene vel fornøyd. De hadde fått en ny bro for en rimelig penge og trafikken kunne fortsette uhindret som før.

Om Ditlev Rasch er videre å fortelle at han i 1754 oppførte den senere benevnte Morgenstiernegård mellem Aallgården og Gasmanngården, det nåværende Hotel Vic. Senere eide han Floodegården (1778-1793) hvor byens første brannvernordning ble opprettet i 1781 med Rasch som en av initiativtagerne. Han ble forøvrig selv den første branninspektør i Porsgrunn. Tiltaket medførte også at den første nattevekter samtidig ble ansatt.

Toldkasserer og etatsråd Christian Rasch (1734-1813) var den yngste av brødrene. Også han meget standsmessig formælet, i det hans første hustru, Constance, var datter av ingen ringere enn Niels Aall d.e., Aalldynastiets stamfar.

Standsmessig ble også etatsrådens bolig, den imponerende Raschenborg, oppført på Toldbodøen i 1776, i hans hustrus siste leveår. (Hans annen hustru ble den 26 år yngre Adelheide Paulsson.) Raschenborg, som ga navn til Raschebakken, var ladestedets største og fornemste med toldkontorer i første og meget herskapelig

bolig i annen etasje. I 1802 var skattetaksten på ikke mindre enn 5600 rdl., mens Aallgården og Kammerherregården ble taksert til henholdsvis 4600 rdl. og 4080 rdl.

Gjennem førti år tjenestegjorde Christian Rasch ved Toldboden i Porsgrunn, en stilling som plasserte han blant landets høyest gasjerte embedsmenn. Med fast lønn pluss prosentandelen av utferdiget told og dertil andre inntekter kunne innkomstene under de glimrende konjunkturer frem til 1807 bli meget betydelige. Noe bl.a. byggingen av Raschenborg vitner om.

Et iøynefallende trekk ved enevoldstiden er de imponerende og prangende titler som fremstående borgere kunne pryde seg med. I realiteten var titler og rang til salgs. Avhengig av embede og sosial posisjon, inntekt og personlig formue, kunne man kjøpe seg titler og verdighet. Severin Løvenskiold var således berettiget til tittelen kammerherre, rangstigens 2. klasse. (Klasse i var forbeholdt kongelige personer.) Den kammerherrelige årsavgift var 70 rdl. Kammerjunker og amtmann Adeler hørte hjemme i klasse 4, prislapp 24 rdl. Mens toldkasserer Christian Rasch måtte nøye seg med å bli plassert i 5. klasse, som dog berettiget til den høyfornemme, men i realiteten totalt intetsigende tittel justisråd. Årsavgift: 18 rdl.

Visste man det ikke før, bør man vite det nå: Forfengeligheten har sin pris. Og det vil alltid finnes villige betalere!