Norrønagaten

av Harald Bache Bystrøm

Tiden mellem 1880 frem til århundreskiftet var en rik oppblomstringstid for industri og næringsliv i Porsgrunn. Såvel innen offentlig som i privat sektor.

Blant annet kom jernbanen til byen. Den 24. november 1882 ble «Grevskabsbanen»s forlengelse fra Larvik til Skien offisielt åpnet. Med statsminister Christian August Selmer som Æresgjest på jomfruturen. Som startet «... med Bouillon i Holmestrand, Salut i Larvik, Déjeuner med Champagne i Porsgrund og Festmiddag i Skien».

I 1883 ble Porsgrunds Telefonforening stiftet. 19 abonnenter var tilknyttet sentralbordet, som hadde kapasitet til i alt 25 linjer. Året etter så Porsgrunds Handelsforening dagens lys. Og i samme år etablerte Rasmus J. Brønlund landets første yrkesskole, «Skiensfjordens Skole til Uddannelse af mekaniske Arbeidere». Eller «Teknikker'n» som ble dens populære daglignavn. I 1885 ble Porsgrunds Porselænsfabrik grunnlagt. Det samme ble Franklin, Baker & Co, sagbruket på den senere Metalverktomten, byens største arbeidsplass på den tid. Det var her bybrannen oppsto St. Hansaften 1905, da i alt 61 hus brant ned til grunnen i løpet av fire timer. Og 150 ansatte mistet jobben.

I tillegg til disse større nyetableringer vokste samtidig opp en betydelig underskog av mindre virksomheter. På Osebakken startet den senere stortingsmann O. C. Johansen Porsgrunds Baandfabrik. Som med sine 50 ansatte hadde en betydelig produksjon av belter og bukseseler. Ved Floodeløkka anla kjøpmann Anthon Hansen omtrent samtidig Den norske Knappefabrik. Som i løpet av kort tid opererte med Skandinavias største assortement i bransjen. Med all denne industrielle knoppskyting fristes man til å hevde at det bokstavelig talt gjæret i byen og ved havnen. Uten dermed å antyde at den boblende etableringsrus skyldtes Den norske Gjærfabrik, som startet i 1882. Forøvrig var også den landets eneste i sitt slag på det tidspunkt.

Ikke alle disse nyskapninger klarte å overleve. Flere dukket under i konkurransen om markedene. Ofte var det økonomiske grunnlaget for svakt. Omkostningene ble for høye og inntjeningen for lav.

En av bedriftene viste seg derimot i høy grad å ha livets rett. Som klarte å motstå såvel skiftende konjunkturer som økonomiske krisetider - Den norske Bryne- og Slibestensfabrik - i dag Norrøna Fabrikker A/S.

Opprinnelig var firmaet grunnlagt i Kragerø allerede i 1879, men etter at fabrikken brant ned i 1882 besluttet eierne å gjenreise anleggene i Porsgrunn. Blant medeierne var konsul Alfred Petersen Wright i Porsgrunn, Og på hans initiativ ble den nye fabrikken reist på hans eiendom i 1883.

Takket være de meget konkurransedyktige kvalitetsproduktene, og ved en helhjertet innsats fra en dyktig bedriftsledelse, klarte fabrikken å ri alle økonomiske stormer av. Selv om sviktende konjunkturer mer enn en gang truet med å velte firmaet over ende. Også den daglige tekniske ledelse var i de beste hender. Den legendariske fabrikkbestyrer Kittel Evensen var ved minst to anledninger fabrikkens redningsmann. Med sine tekniske forbedringer som frembrakte produkter som var konkurrentene langt overlegne.

På bedriftens eierside var det i mange år grunnleggeren, Alfred Petersen Wright og hans sønn Carl P. Wright, som sto for den daglige ledelse. Begge var dyktige forretningsfolk, men samtidig også samfunnsengasjerte mennesker opptatt av lokalsamfunnets ve og vel. Begge ble de ordførere i Porsgrunn. Og begge ble stortingsmenn, valgt fra Høire. Etter Carl P's bortgang i 1961 overtok hans nevø Olaf Wright Schou som disponent. I 1972 ble 51% av aksjene solgt til nabobedriften Porsgrunds Porselænsfabrik, som senere kjøpte også de resterende 49%. I 1979 overtok den nåværende eier og disponent, sivilingeniør Christian Aas. Han hadde da allerede sittet i disponentstolen fra 1973, etter å ha vært ansatt som Porselensfabrikkens tekniske sjef.

I 1983 feiret Norrøna Fabrikker A/S sitt hundreårs jubileum. En svært så beskjeden markering for en industribedrift, som i realiteten kan føre sin opprinnelige bakgrunn tilbake til vikingetiden! For det var brynestensbruddene ved Eidsborg i Lårdal som skapte forutsetningene for den industrielle masseproduksjon som flere hundre år senere fant sted på Vestsiden i Porsgrunn. Uten forekomstene av «hardsteinargrjot» i Lårdal hadde det ikke oppstått noen brynestenproduksjon i Telemark. Og blodtørstige vikinger ville vært et livsfarlig kastevåpen fattigere under sine krigerske erobringstokter. For hva kan man vel ikke lese i kong Sverres saga, i den dramatiske beretningen om slaget ved Fimreite mellem heklunger og birkebeinere den 13. juni 1184:

«Heklungene både skaut med piler og stakk og kasta med brynestein som dei hadde ført med seg austenfrå Skien, og det var stor manneskade.»

«Brynestein austenfrå» skrev seg nettopp fra Eidsborgbruddene. At heklungene hadde hentet steinen i Skien, bekreftes av de arkeologiske utgravninger der i 1979. Da gjorde man blant annet funn under Handelstorvet som kunne tidfestes til det 10. århundre. Deriblant en mengde ubrukte bryner, åpenbart lagret her for videresending til andre steder i Norge eller ute i Europa. For Eidsborgbryner er funnet viden om, i Danmark, i Sverige og i England. I Polen har man funnet Eidsborgbryner under den eldste del av borgen Wavel i Krakow, som skriver seg fra det 9. århundre!

Historien gir mange vitnemål om brynesteinens verdi og betydning. Blant annet fikk Skien i sine kjøpstadsrettigheter 1358 kongelig privilegium til handel med hardstein etter gammel sedvane! En rettssak fra Kviteseid bekrefter at verdien av brynestein ble likestilt med penger. I året 1398 ble en bonde ved navn Grjotgard Nicolassen dømt for skatteunndragelse til konge og biskop. Dommen lød på levering av 4 lester brynestein (ca. 9 tonn). Boten var så stor at Grjotgard måtte pantsette to av sine gårder for å fremskaffe all hardsteinen.

Den helt spesielle hardsteinen har en struktur som gjør det mulig å bryte store stykker, nærmest «planker» ut av fjellet. Disse ble så kløvd i mindre enheter, til bryner på ca. 30 × 5 × 3 cm. Fra steinbruddene gikk ferden ned den stupbratte fjellsiden til Dalen. Ved Bandak foregikk omlastingen til robåter. Derav har havneplassen Lastein fått sitt navn. Videretransporten fra Bandak var lang og besværlig. Lasten måtte delvis bæres, delvis kjøres over land fra vann til vann, fra elvedrag til elvedrag. Inntil den omsider havnet i Skien for videre utskipning.

Det var nettopp disse enestående naturprodukter som fanget forretningsmannen Tellef Plesners interesse. Han øynet mulighetene for en industriell foredling av råemnene til førsteklasses bryner.

Dermed var grunnlaget skapt for fabrikken på Buchholmen i Kragerø i 1879. For senere å bli videreutviklet i Porsgrunn.

Nå er Eidsborgbrynene forlengst utkonkurrert både på det norske og internasjonale marked. De siste uttak av hardstein i Eidsborgbruddene skjedde i slutten av 1940-årene. Den siste utskipning av brynestein fra Norrøna Fabrikker, med en hakkespett som bryner sitt nebb som varemerke, forlot fabrikken på Vestsiden så sent som i 1952. Dermed var en tusenårig håndverks- og industrihistorie bokstavelig blitt en saga blott.

Men lenge før det skjedde, var andre og moderne produkter blitt utviklet ved Norrøna Fabrikker A/S. Som fortsetter å sende sine kvalitetsprodukter ut på det internasjonale verdensmarked. Men det er en annen historie. Som slett ikke hører historien - men fremtiden til!