Løvenskioldsgate

av Harald Bache Bystrøm

Løvenskioldsgate strekker seg fra Vallermyrenes begynnelse ved Urædds gamle fotballstadion frem til Aallsgate overfor det tidligere St. Josephs Hospital, brudt av fotgjengerovergangen nær jernbanestasjonen.

Den innflytelsesrike Løvenskioldslekten, som har gitt gaten navn, har på mange områder satt dype spor etter seg i porsgrunnsdistriktet, hvor familiens første medlem slo seg ned allerede på slutten av 1600-tallet.

Stamfaren til den norske gren av Løvenskioldslekten het Herman Leopoldus og kom til Norge i 1650 fra Nord-Tyskland. Historikerne er i tvil om hvorvidt det var Bremen eller Lübeck som var hans fedreneby. Leopoldus bosatte seg i Christiania. Her giftet han seg i 1665 med den tyskættede Barbara Wiggers, etter å ha løst handelsborgerskap og etablert en omfattende forretningsvirksomhet. Ved sin død i 1696 var han en av byens mest velstående trelasthandlere og hadde dertil i flere år innehatt det betrodde verv som Christianias overformynder.

Det er noe usikkert når og hvorfor sønnen av samme navn, Herman Leopoldus jr. slo seg ned i porsgrunnsdistriktet. Med en solid farsarv i ryggen var han trolig i markedet for å søke sin lykke i det blomstrende handelsliv som på den tid hersket i Bratsbergs nedre distrikter. Første gang man med sikkerhet kan fastslå hans nærvær her, er imidlertid året 1700. Da inngikk han ekteskap med den jevnaldrende Inger Borse, datter av amtets mektigste jernverkseier, kommerceråden og bergamtassessoren Halvor Borse. Bryllupet fant sted i brudens hjem Fjære Gård i Solum den 3. mai, hvoretter ekteparet bosatte seg på Borses eiendom Bolvig jernverk. Her ble deres eneste oppvoksende barn født den 6. april 1701. Det var sønnen Herman, oppkalt etter sin far og farfar.

Etter Halvor Borses død i 1701 overtok Herman Leopoldus storparten av svigerfarens omfattende eiendommer. Først Bolvig og senere også Holden jernverk med tilliggende herligheter. I tillegg sikret han seg i 1722 også eiendomsrett og driftsprivilegier til de lukrative Ulefos-sagene. Kjøpesummen var 28.100 rdl.

Den 5. september 1714 døde hustruen Inger på Bjørntvedt Gård i Eidanger. Denne eiendom hadde Leopoldus kjøpt i 1706 av sin svoger Niels Josten på Baaseland jernverk. Josten var gift med Kirsten Borse, Inger Leopoldus' eneste søster.

Etter to års enkemannstilværelse trådte Herman Leopoldus på ny inn i den hellige ektestand. Den utvalgte denne gang var den 20 år gamle jomfru Kirsten Brinch, «Datter af den vidtberømte store Kjøbmand i Arendal, Søfren Andersen, der bragte ham en betydelig Formue».

Med sin annen hustru fikk Herman Leopoldus fire barn. Men som i sitt første ekteskap opplevde han at bare en sønn, Severin, født 31. desember 1719 vokste opp. Og i 1736 opplevde han igjen å bli enkemann. Hustruen hadde skrantende helse, og en reise til København sammen med sin mann var mer enn hun klarte. Året etter ble hun gravlagt i Eidanger kirkes gravkammer.

Som eier av Bjørntvedt ble Herman Leopoldus' forretningsvirksomhet i sterk grad knyttet til Porsgrunn. Ikke bare fordi eiendommen omfattet praktisk talt alle tomtearealer mellem Leirkup i nord til Roligheten i syd - bortsett fra det som fremdeles lå under Jønholdt Gård. Storparten av det senere oppvoksende østre Porsgrunn ble med andre ord liggende på Bjørntvedts grunn.

Avgjørende for Herman Leopoldus' etablering på Bjørntvedt var allikevel Porsgrunns gunstige beliggenhet. Her var særdeles gunstige havneforhold. Langs begge sider av elven var ledige tomter med rikelig plass for opplag av tømmer og skurlast. Og, fremfor alt, her lå toldboden! Alt dette var viktige forutsetninger for fremdriften av Leopoldus' forretninger, som i løpet av få år fikk et voksende og etter hvert helt dominerende omfang. Kernverkseieren, sagbrukseieren og trelasthandleren satset på import og eksport med egne skip. Allerede i 1708 eide han 10% av distriktets samlede tonnasje. Naturlig nok ble han derfor også snart den ledende forgrunnsskikkelse i ladestedet Porsgrunns evindelige stridigheter med sin priviligerte nabo i nord. Skien.

Porsgrunns historie i første halvdel av 1700-årene er en nesten sammenhengende beretning om denne strid. Ladestedet hadde etter hvert vokst til å bli fjordens betydeligste handelssentrum. Med sete for distriktets mest innflytelsesrike og meget pengesterke handelsfamilier. Et par tall er nok til å illustrere forholdet: I 1733 utgjorde den såkalte trelasttiende for hele fjorden 2856 rdl. Av dette sto Porsgrunn alene for 1070 rdl. Resten var fordelt mellem Skien, Brevik, Stathelle og Langesund. I den livsvikte kornimport sto porsgrunnskjøpmennene for nær to tredjedeler av den samlede innførsel til Bratsberg amt!

I årene 1735-1737 ble forholdet mellem Porsgrunn og Skien dramatisk forverret. En ny forordning om at alle kornlaster først skulle gå til Skien førte til voldsomme reaksjoner i Porsgrunn. Og det ble organisert en stor demonstrasjon i Skien den 2. mai 1736, hvor ledende myndigheter på det tidspunkt var forsamlet. Storkjøpmennene i ladestedet var naturlig nok også bekymret over de nye bestemmelser. Og Herman Leopoldus reiste personlig til København for å fremlegge klagemål for kongen. Hans klage ble hørt. Forordningen ble opphevet til Porsgrunns fordel. Det er neppe grunn til å tvile på at Leopoldus' tungtveiende argument om at han alene betalte tre ganger så meget skatt som noen skiensborger hadde sin virkning på den skatteglade majestet.

Ved siden av sine suksessrike forretningstransaksjoner var Herman Leopoldus også i høy grad gjenstand for en vennligsinnet kongelig bevåkenhet. Allerede i 1700, i samme år som han inngikk ekteskapet med Inger Borse ble han utnevnt til kansellisekretær. Fem år senere fikk han den honorære titel kanselliråd. I 1733 fulgte oppgradering til justisråd og i 1738 ble den meget fornemme etatsrådtitel knyttet til hans navn. Toppen av offisiell karriere var imidlertid opphøyelsen i adelsstanden i 1739 under det pompøse navn Løvenskiold. I tråd med datidens overdådige språkbruk hadde adelsbrevet følgende blomstrende ordlyd:

«Vi Christian den sjette, af Guds naade Konge til Danmark og Norge, de Venders og Gothers, hertug udi Slesvig, Holsten, Stormarn og Dytmarsken, greve udi Oldenburg og Delmenhorst, Gjøre alle vitterligt: at Vi af sær kongelig naade til Os elskelig Herman Leopoldus til Aggersvold og Birkholm, Voris etats- justitz- og cancelliraad, harve i henseende til dend af hannem uflagde allerunderdanigste tro tjeniste, allernaadigst bevilget og tilladt, ligesom Vi og udi kraft af dette Voris aabet brev bevilge og tillade, at hand, hands egtebørn og livs arvinger, saa og deris egte afkom af mand og qvindekjøn, maa og skal, enhver for sig, dend ene som dend anden, nyde alle de friheder, privilegier, ære, verdighed og prerogativer, som alle andre af adelen udi Voris riger og lande niude og harve, eller herefter bekomme kunde' og samme til evig tid harve og bruge, saa at hand og hans egtebørn og livsarvinger samt deris egte afkom herefter for rette indfødte adelsfolk af alle og enhver skal agtis og holdis. Til desto større kjendetegn af saadan Voris kongelig naade harve Vi derforuden ellernaadigst tilladt, at hand og hans egte børn og deris egte livsarvinger og ajkom af begge kjøn herefter og alle tiider maa kaldis med tilnavn Løvenskiold; saa og benaadet hannem og dennem med saadant skiold, hjelm og vaaben, som efter følger: skioldet er blaat, hvorudi er sadt en opstaaende løve af sølv, med en udslagen rød tunge og væbnet med guldklover, ofven paa det hele skiold er sadt en aaben tournierhielm med en guld crone ofver, af hvilken igjen udspringer den i skioldet staaende, her kuns med forbeenene opspringende løve, saaledis som det her udi dette Voris aabet brev med sine rette farverfindis afmalet: hvilket skiold og vaaben forbemeldte Herman Løvenskiold, hands rette livsarvinger og bøm, saa og deris egte afkom af mand og qvindekjøn maa og skal bruge udi alle erlige, adelige og ridderlige samqvemme, forretninger og leiligheder, paa alle steder, udi alle tilfælde og til alle tiider efter eget behag, og som de til deris ere, heder og ziirat fornøden eragte kunde, ligesom andre udi Voris riiger og lande, paa fædeme og møderne side føde og baame adelsfolk, deris skiold, hielm og vaaben fore og bruge. Hvorved Vi, saavelsom og Vore kongelige arfve etterkommere og successorer i regjeringen meerbemeldte Herman Løvenskiold, saa vel som hands egtebøm og livsarvinger samt deris afkom af mand og qvindekjøn, som tilfom sagd er, allemaadigst haandthæfve og beskytte vilde. Forbydendis alle og enhver herimod, som forskrevet staar, at hindre eller udi nogen maade forfang at gjøre, under Voris og Vore efterkommere i regjeringen, deris største u-naade.

Gifvet paa Vort slot Friderichsberg dend 6. November aar efter Christi fødsel et tusind syv hundrede tredive og niende, som Voris regjeringsaar det niende.»

At Løvenskiold i 1747 også ble utnevnt til konferensråd fulgte av seg selv som resultat av den adelige posisjon.

I 1743 forlot Herman Leopoldus Løvenskiold Bjørntvedt og Norge for å slå seg ned på sitt gods Birkholm på Sjælland, som han hadde kjøpt i 1739 - i samme år han ble adlet. Birkholm gods hadde sin opprinnelse helt tilbake til 1400-tallet, men hadde gjennem årene blitt påbygd og utvidet flere ganger. Kjøpesummen var 45.000 rdl. Fra tidligere eide Løvenskiold også en annen betydelig eiendom på Sjælland, godset Aggersvold.

Den 16. mai 1750 døde konferensråd Herman Leopoldus Lovenskiold på Birkholm, 73 år gammel.

* * *

Etter farens bortgang gikk godsene Birkholm og Aggersvold over til sønnen Severin Løvenskiold. Han arvet dessuten også Bjørntvedt, Holden Jernverk og Ulefos. Sin residens opprettet han på Birkholm.

Severin Løvenskiold ble av sin samtid omtalt som en meget dugelig landmann. Han reiste til Tyskland, Frankrike og England for å studere landbruk, abonnerte på tidsskrifter om landbruksøkonomi og tok i bruk driftsmetoder som lå langt forut for sin tid. Fra Frankrike hentet han gartnere som foresto utbygginger av godsenes parkanlegg. Sjeldne busker og trær ble plantet og kunstferdige blomsterarrangementer ble anlagt i tidens smak.

Som adelsmann og godsbesidder nær den kongelige hovedstad, ble Severin Løvenskiold trukket inn i hoffets omgangskrets. Noe som blant annet førte til, at han sammen med tre andre fremstående adelsmenn, av Frederik V fikk den ære å bli tildelt sentrale tomter i hovedstaden til oppførelse av hvert sitt palé i fransk rokokkostil, etter tegninger av hoffarkitekt Nicolai Eigtved. For å finansiere dette prosjekt avhendet Løvenskiold Ulefos i 1762 til justisråd Christian Anker, noe som innbragte ham 70.000 rdl. i rede penger. Paléet ble i ettertid kalt Frederik VI's Palæ, og utgjør i dag en del av det kongelige danske slottsanlegg Amalienborg i København. Eidangergutten fra Bjørntvedt visste å sette spor etter seg i den danske hovedstad!

I 1766 ble også godset Aggersholm solgt. Istedet kjøpte Løvenskiold det mer nærliggende godset Vognserup, hvorved stamhuset Løvenborg ble opprettet. Som ytterligere tegn på at den kongelige gunst fremdeles hvilte over hans hode, ble Severin Løvenskiold opptatt i friherrestanden den 22. april 1773, og Løvenborg stamhus ble opphøyet til baroni.

Av biografer blir den praktelskende grandseigneur, baron Severin von Løvenskiold, omtalt som en person med «Junkeraktig Optræden, af Sind pirrelig og opfarende, men paa Bunden godmodig og vellidt af sine Undergivne».

Den danske utenriksminister Andreas Peter Bernstorff ga allikevel følgende ubarmhjertige karakteristikk av stamhusbesidderen på Løvenborg slott: «Han efterlod sig mere Gods end Venner»!

Da Herman Leopoldus Løvenskiold forlot Norge i 1743 var hans sønn av første ekteskap, Herman d.y., 42 år gammel, og vel etablert som eneeier av Fossum jernverk, som han hadde overtatt etter makeskifte med Bolvig i 1739.

Som skikken var i de kondisjonerte kretser, ble Herman i ung alder sendt til utlandet for utdannelse til forretningslivet og for å perfeksjonere seg i språk. Etter et flerårig opphold i England, Frankrike og Tyskland vendte han tilbake. Tyve år gammel fikk han utbetalt sin morsarv på 5364 rdl. i kontanter. Og 15. juli 1728 giftet han seg med Margrethe Deichman, datter av den omstridte biskop Bartholomæus Deichman i Christiania. Takket være den innflytelsesrike biskops anbefaling ble Herman Leopoldus kort tid før ekteskapets inngåelse utnevnt til kanselliråd, en tittel som i datidens klassebevisste samfunn ga solid posisjon og høy sosial rang. Bolvig Jernverk og tilhørende Herre-sager ble overdradd kanselliråden som forskudd på arv. Som nygifte slo Herman og Margrethe seg ned på Bolvig. Senere flyttet ekteparet til Borgestad, som ble solgt av major Hans Holmboe i 1731, «med Søebod og Hauge, elleve Kakkelovne, 2 Husmandspladse, 2 sorte danske Vognheste, 1 rød ditto, 15 Kjør, 5 Ungnød, 12 engelse Sover.» Kjøpesummen var 3700 rdi.

Kanselliråden ga seg imidlertid ikke med kjøpet av Borgestad. Fire år senere kjøpte han av de Adelerske arvinger også «Gjerpen Kirke med jus patronatus et vocandi (høyhets- og kallsrett), eiendomsretten til Prestegaarden, Store Gjerpen, og Degnebøllet, Nordre Rising, samt Jordegods.» (Degnebøllet = eiendom utlagt til underhold av kirkesanger og klokker.) Det omtalte «jordegods» omfattet ikke mindre enn 31 gårder og gårdsparter, hvorav 19 lå i Gjerpen sogn, de øvrige fordelt på Eidanger, Solum, Holden, Saude og Tjølling.

Kanselliråd Løvenskiold drev Fossum jernverk med stor dyktighet. Årene etter 1740 hadde kalde sommere, det hersket nød og fattigdom over hele landet. Løvenskiold viste seg i denne vanskelige tiden å være en god mann for sine mange ansatte. I tide hadde han sørget for rikelige forsyninger av såkorn og proviant som han villig delte ut, og ga lån til betaling av skatter. Siden het det seg blant folk, at «hvis ikke Canselliråden hadde været i denne dyre Tid, hadde mange her sultet ihjæl».

I 1753 trakk kanselliråd Løvenskiold seg ut av all virksomhet ved Fossum jernverk. Han fortsatte hele tiden å bo på Borgestad, hvor han døde i 1759, 58 år gammel. I likhet med sin far hadde han forvaltet sitt pund med forstand og kløkt og var ved sin bortgang å regne for en av landets rikeste menn. Ved det private skifte ble hans formue fastsatt til 300.000 rdl. Hvilket tilsvarte 3 tønner gull, som var den populære betegnelse for verdier av denne størrelse. Fossum alene ble verdsatt til 55.824 rdl. Eiendommen er fremdeles i familien Løvenskiolds besiddelse.

* * *

Blant konferensråd Løvenskiolds etterkommere i Norge, ble det sønnesønnen, kammerherre Severin Løvenskiold, som kom til å fortsette bestefarens handelstradisjoner i Porsgrunn.

Severin ble født på Borgestad 20. mars 1743 og var den nest eldste av kanselliråd Herman Løvenskiolds 10 barn. I likhet med sin far hentet han kunnskaper i språk og forretningsførsel ved lange utenlandsopphold, før han i 1775 med titelen av kammerjunker giftet seg med Benedicta Henrikka Aall, datter av Porsgrunns rikeste mann, Niels Aall. Ekteparet flyttet inn i Lagmannsgården på Bien, en liten øy i elven nedenfor Strømtangskjæret. Som eier av denne patrisiergård fikk Severin Løvenskiold kongelig privilegium på all fergetrafikk mellem østre og vestre Porsgrunn. Denne eiendom ble forøvrig senere solgt til lagmann Eiler Hagerup, hvoretter betegnelsen Lagmannsgården ble heftet til bygningen.

Fra 1787 står Severin Løvenskiold som eier av en av ladestedets største og fornemste boliger i Langgaten, nå Storgaten. I prakt og størrelse ble eiendommen bare overgått av Raschenborg og Aallgården. Den herskapelige residens ble i ettertid kalt «Kammerherregården», etter at dens eier i 1779 var tildelt den fornemme ærestittel «kammerherre». Eiendommen ble kjøpt av Porsgrunn kommune i 1883, og har siden gitt plass for byens rådhus.

Fra Kammerherregården administrerte Severin Løvenskiold sine verdifulle eiendommer og omfattende forretninger. Det dreide seg først og fremst om Bolvig Jernverk, som han overtok fra sin eldre bror Bartholomæus Løvenskiold på Borgestad i 1777. Og fra 1793 fikk han også ansvaret for driften av Fossum jernverk, som han i 1793 kjøpte av sin yngre bror Herman Løvenskiold for det betydelige beløp 227.000 rdl. Denne eiendom beholdt han i 10 år, inntil han i 1803 overdro verket til sin eldste sønn Severin jr.

Kammerherre Severin Løvenskiold var en forsiktig mann i sine forretninger. Han tok aldri unødige sjanser og ga seg ikke i kast med usikre spekulasjoner. Kravet til soliditet var for ham et overordnet mål. Det berettes at han var en mild og vennesæl mann, som likte latter og spøk omkring seg. Han ble derfor en populær og sentral skikkelse i byens mondene selskapsliv, både hjemme i sitt fornemme patrisierhus hvor den «fine Kjøbenhavnske tone var herskende», og med en tjenerstab på elleve personer. Som han også ble på sitt gjestmilde landsted Stridsklev i Eidanger. Om Stridsklev kan man forøvrig lese i brorens, Bartholomæus Herman von Løvenskiolds fornøyelige bok fra 1784, «Beskrivelse over Bradsbierg Amt og Scheens Bye med sine Forstæder»:

«..... Her ligger og et meget angenemt Lyst-Stæd Stridskleven kaldet, hvor ere de skjønneste Skov-Lunde, der paa den fornøyelige Aarets Tid fremviser mange Yndigheder og er en smuk Eremitage Kammerherre Severin von Løvenskiold tilhørende.» «Eremitagen» Stridsklev ble senere byttet ut som landsted med den mer nærliggende gård Kjølnes. Her kom også kammerherrens interesse for hagebruk til uttrykk. Her ble grøftet og drenert. Etter tidens mote lot han plante en stor nøttallé, bygde flere lysthus og anla blomsterterrasser i skråningene ned mot Leirkup, hvor små robåter lå fortøyd ved bryggene.

I nesten tredve år fikk Severin Løvenskiold nyde sommerens gleder på Kjølnes, inntil han døde 25. november 1818, 75 år gammel.

Beretningen om familien Løvenskiold og Porsgrunn kan ikke avsluttes uten en kort omtale av også kammerherre Severin Løvenskiolds sønn, Severin Løvenskiold jr.

Etter sin far overtok han Fossum, som han drev med stor dyktighet i hele 51 år. Ved siden av jernverksdriften var Severin Løvenskiold jr. også politisk engasjert og er det medlem av Løvenskioldslekten som har markert seg sterkest i norsk rikshistorie. Bare 26 år gammel ble han amtmann i Bratsberg, et embede han skjøttet med stor dyktighet. Blant annet organiserte han den første offentlige postbefordring fra Skien til øvre Telemark, en tjeneste som tidligere hadde vært på private hender. Han fikk også gjennemført bestemmelse om at postførerne skulle være fritatt militærtjeneste. Under en utbredt radesykeepidemi i 1803 viste han stor besluttsomhet og utstedte forordninger uten å innhente hjemmel i lovverket. Sin ubyråkratiske handlekraft forsvarte han ved fyndig å erklære at «under usedvanlige omstendigheder ernødiges overordentlige midler»!

I 1813 søkte han avskjed som amtmann etter ti år i embedet. Stattholderen, prins Christian Frederik, forsøkte å overtale ham til å fortsette, men Løvenskiold avslo med den begrunnelse at han i sitt sivileliv «hadde 3 Mands Gjerning at gjøre».

I 1814 er han allikevel igjen å finne i offentlighetens lys, denne gang som Bratsberg Amts representant på Eidsvold. I november samme år ble Severin Løvenskiold kalt til statsråd ved statsrådavdelingen i Stockholm, en stilling han beholdt i tre år. I 1827 ble han valgt til stortingsrepresentant for Bratsberg, og i arene 1828 til 1841 var han statsminister i Stockholm. I 1836 ble det reist riksrettsak mot Løvenskiold for at han som statsminister ikke hadde protestert mot oppløsningen av Stortinget. Løvenskiolds søknad om avskjed ble ikke tatt til følge, idet kongen tilkjennega «Statsminister Løvenskiold sit Ønske om, at han ikke vilde berøve Nationen sin Tjeneste og Kongen sine praktiske og gavnlige Raad». Striden gled dermed over, og Severin Løvenskiold nådde toppen av sin politiske karriere ved at han 27. februar 1841 ble utnevnt til stattholder etter grev Wedels død året før.

Blant innbyggerne i Porsgrunn var imidlertid herren til Fossum alt annet enn populær. Både som amtmann og som innflytelsesrik eier av Gjerpen kirkegods nedla Løvenskiold sterke protester mot at Porsgrunn, etter å ha vunnet sine kjøpstadsrettigheter i 1807, skulle få tillagt tomtearealer nord for Leirkup. Noe som i stor grad ville svekke godsets og kirkens inntekter. Og like iherdig som oldefaren Herman Leopoldus i 1737 hadde kjempet for ladestedet Porsgrunns interesser verget nå Severin Løvenskiold sitt revir ved hårdnakkede angrep på kjøpstaden Porsgrunns rettmessige krav om utvidelse av sine grenser. Men i motsetning til oldefarens triumf i København, led amtmannen og jernverkseieren et forsmedelig nederlag i grensestriden mot sin fødeby. Striden endte atter en gang i Porsgrunns favør. Og Osebakken ble innlemmet i den nye kjøpstad.

Ved sin steile og uforsonlige aggressitivitet kom Severin Løvenskiold til Fossum derved til å skrive et lite ærerikt avslutningskapittel i sagaen om familiens positive og tradisjonsrike innsats i Porsgrunngjennem mer enn ett hundre år.

I dag er bare navnet tilbake i byen - Løvenskioldsgate.

Utdrag (s. 11-24) fra:
Harald Bache Bystrøm: Gatelangs i Porsgrunn. - Porsgrunn 1993
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen