Lagmannsgaten

av Harald Bache Bystrøm

Lagmannsgaten utgjør en kort, nesten anonym veiforbindelse mellem øvre del av Sverresgate og Gamleveien på Kirkehaugen, hvor den fortsetter over i Jønholdt Terrasse mot sykehuset på St. Hansåsen.

Hvilken lagmann er det så man minnes i denne gaten?

Eiler Hagerup het han, og var president for magistraten i Kristiansand da han i 1777 ble beordret til embedet som lagmann i Bratsberg og borgermester i Skien. Stillingsinstruksen påbød innehaveren av embedene å bo i selve Skien by, noe som lagmennene før 1764 - mens deres embede enda ikke var blitt kombinert med borgermesterstillingen - ikke hadde vært forpliktet til. Således hadde gården Lille Gjerpen, som den gang lå utenfor Skiens bygrense, vært lagmennenes bolig siden slutten av 1600-tallet. Den dag i dag har man forøvrig bevart betegnelsene Lagmannsgården og Lagmannshøyda nord for Frogner i Skien.

Naturlig nok rettet lagmann og borgermester Eiler Hagerup seg etter forordningen om å bo i Skien. Uvisst av hvilken grunn kom han allikevel senere til å bryte instruksen om boplikt. En av årsakene til at han etter noen år ønsket seg bort fra byen er sannsynligvis at han ofte kom på kant med de veletablerte handelsborgere i Skien. De mente at borgermesteren var altfor ettergivende ved utstedelse av nye handelsborgerskap, at oppkomlinger og innflyttere i alt for stor grad ble innvilget rett til å drive kjøpmannskap. Noe som naturlig nok svekket de etablerte handelshus' dominans og truet deres gamle privilegier. Forholdene i Skien var små og gjennemsiktige, og de stadige kontroverser med det konservative handelsborgerskap var neppe særlig trivselsfremmende for den liberale lagmann og borgermester.

Desto mer forlokkende har utvilsomt forholdene i Porsgrunn fortonet seg for Eiler Hagerup og hans hustru Aashilde Andrea, født Dedekam, fra Arendal. Til tross for at Porsgrunn fremdeles var ladested under Skien, og med langt færre innbyggere, var Porsgrunn allikevel det desidert viktigste og mest toneangivende sentrum i distriktet. Her hadde handelsmatadorene slått seg ned med sine import- og eksportforretninger. Her bygde de sine mange skip ved egne verft. Herfra administrerte de sine rederier og jernverk på Bolvig, Fossum og Ulefos, med Løvenskiolds og Aallfamilien i fremste rekke.

Og lagmann Hagerup kom i nær kontakt med dem alle. Med brødrene Carl og Wilhelm Deichman på Frednes. Med polyhistoren Hans Møller på Åkre, amtsfysikus og lege ved Radesykehuset på Osebakken. Den unge og fremragende dyktige amtmann i Bratsberg, greve Frederik Moltke på Menstad gård var blant hans nærmeste omgangsvenner og Severin von Løvenskiolds prektige Kammerherregård var porsgrunnspatrisiatet kjæreste møtested. Såvel embedsmenn som innehaverne av de store handelshus var alle meget velutdannede mennesker, med lange utenlandsopphold og språkstudier bak seg, godt orientert innen musikk, litteratur og samtidens åndsstrømninger.

Som økonomisk, sosialt og kulturelt sentrum måtte Porsgrunn derfor fortone seg som en forfinet og attraktiv motpol til det trettekjære og småborgerlige kjøpmannsmiljøet i Skien. Ja, nærmest som en fristende intellektuell oase for Eiler Hagerup, med akademisk fartstid i såvel de juridiske som teologiske fakulteter i København, hvor han hadde avlagt embedseksamen i begge disipliner. Dessuten, i Porsgrunn gjenfant han også meget av det urbane milø og den eleverte kulturform han hadde vokst opp i. Med en bestefar som var biskop i Trondhjem og en far som via amtmannsembede i Nordland var regjerende stiftamtmann i Kristiansand med sitt høyfornemme handelsaristokrati. Hans far ble forøvrig adlet den 23. februar 1781 under det imponerende og eksotiske navn Gyldenpalm. Opphøyelsen i adelskapet ble imidlertid stiftamtmannen til ingen glede. Han døde fire dager før den offisielt fant sted ved det kongelige hoff i København.

Hva det stolte, nye familienavn angår, fikk det ingen lang levetid. Lagmann Hagerup brukte sitt nedarvede adelsnavn bare ved noen få anledninger. Hans tre sønner derimot, Manlius (1784-1824), kjøpmann og eiendomsbesidder i Porsgrunn, og dessuten bl.a. eier av gården Slettene på Vallermyrene, antok adelsnavnet Gyldenpalm. Sønnen Andreas Dedekam Gyldenpalm (1774-1832) gikk inn i diplomatiet. Som en parentetisk kuriositet kan fortelles at Andreas Dedekam som legasjonssekretær i København i 1814 ble kalt til Norge av kong Christian Frederik. På veien dit ble han arrestert av svenskene og satt fengslet i Vaxholm til 1815. Senere ble han ansatt ved den norske statsrådavdeling i Stockholm, hvor han virket inntil han døde i 1832.

Hans Hagerup de Gyldenpalm var tvillingbror til Andreas. Han valgte det teologiske studium, og hadde sin prestegjerning i fem år i Drangedal før han ble utnevnt til sogneprest i Holt ved Tvedestrand. Han døde 31. desember 1827. Ingen av brødrene etterlot seg sønner. Dermed gikk det adelige navn Gyldenpalm ut av tiden.

Det var i 1788 lagmann Eiler Hagerup valgte å slå seg ned i Porsgrunn. Da kjøpte han Fergegården av Severin von Løvenskold, som året før hadde flyttet inn i Kammerheregården. Fergeprivilegiet på elveoverfarten mellem Østsiden og Vestsiden ble fra nå av håndhevet av Hagerup, idet privilegiet fulgte eiendommen og ikke eieren personlig.

Fergegården, eller Lagmannsgården som den fra Eiler Hagerups tid ble kalt, var en stilfull og fornem bygning på en etasje. Åtte vinduer prydet fasaden mot elven, fire på hver side av hoveddøren, hvortil førte en høy dobbeltrapp med smijerns rekkverk. Et mektig valmet tak over den store loftsetasjen ga bygget et monumentalt og meget velproporsjonert utseende. Et patrisierhus som føyde seg naturlig inn i rekken av ladestedets mange praktfulle bygninger på den tid.

Et interessant poeng ved Lagmannsgården var dens spesielle beliggenhet. Huset lå nemlig på Bien, en avlang, smal øy ute i elven nedenfor Strømtangskjæret. Adskilt fra «fastlandet» av et smalt sund, kalt Tussesundet. I 1905, på selveste St. Hansaften, inntraff den store brannkatastrofen i Porsgrunn, som i løpet av fire timer la 61 hus i aske, deriblant også Lagmannsgården. Porsgrunds Meieribolag var forøvrig på det tidspunkt eier av gården.

Som ledd i den etterfølgende oppbygging av brannområdene ble hele strøket arrondert. Tussesundet ble gjenfylt, elvebreddsområdene inklusive Bien ble utlagt til tomter bl.a. for Bratsberg Brug, og Schweigaardsgate - i dag Storgaten - ned mot broen ble regulert og utvidet.

Som de fleste eiendommer i Østre Porsgrunn lå også Lagmannsgården på Bjørntvedt Gårds grunn. Grunnleien var 4½ rdl. pr. år og leietomten strakte seg fra Bien til Kirkehaugen. Hele søndre husrekke langs Storgaten ble oppført på Lagmannsløkken. Det samme ble også den nye brannstasjon, etter at den gamle brannvakta på Helleberget hadde gått med under storbrannen i 1905. Fra Lagmannsgården førte en smal vei opp bakkelendet til Kirkehaugen. Hvor man altså i dag finner veiens siste levning, Lagmannsgaten.

I Lagmannsgården bodde Eiler Hagerup til sine dagers ende. De første år med stor husholdning - seks barn og seks tjenestefolk. Hans hustru gikk bort i 1793, 41 år gammel.

Ved kongelig forordning 11. august 1797 ble lagmannembedet og lagtinget opphevet i Norge. Eiler Hagerup var da 57 år gammel og han fortsatte i stillingen som borgermester inntil han i 1810 fikk avskjed i nåde. Den 13. oktober 1817 døde han, 77 år gammel. Den eneste lagmann i Skien som har hatt sin bolig i Porsgrunn.

I dag finnes ikke lenger noe spor etter den staselige Lagmannsgård ved «Skjæret».

Men byen har fortsatt sin Lagmannsgate!