Kulhusbakken

av Harald Bache Bystrøm

Kulhusbakken ligger på Osebakken. Den strekker seg fra elvebredden syd for Teknikker'n, krysser Skiensgate og munner ut mellem Storgaten 206 og 208. Gateskiltet her er ett av de få som har unngått reformkåte språkfornyere i gatenavnkomitéen. Gud give at ingen av dem leser dette. For da blir neppe det ærverdige skilt med sin alderdommelige, tidstypiske skrivemåte gammelt på husveggen.

Gatenavnets opprinnelse sier seg selv. Det var langs denne veien bønder fra Gjerpen og Eidanger fraktet sine trekullaster for lossing i lagerhuset nede ved elvebredden. Ved Kølahuset sto en av Bolvig jernverks betrodde menn og ventet dem. Kølaskriveren var jernverkets forlengede arm. På principalens vegne skulle han måle omfang og inspisere kvalitet av vognlastene. Men skal man tro gamle overleveringer, stakk ofte ikke betroddheten dypere, enn at et par-tre stive drammer fra kulleverandørene kunne få kølaskriveren til å være behagelig raus med øyemålet og kvalitetsbedømmelsen.

Kulhusbakken 1 var en sjøbod på ca. 6 × 8 meter, i to etasjer. Mot elvesiden hadde den kølastøyt, en trillebro hvorfra trekullet ble lempet ombord i de brede og dypvommede kullprammene. Sjøboden ble oppført tidlig på 1700-tallet av Herman Løvenskiold jr. på Borgestad. Han eide ikke bare tomtearealene på stedet, men var også den mektige besidder av Bolvig Jernverk på Vold, som fikk deler av sin trekulltilførset via utskipningsplassen på Osebakken.

Plikten for distriktets bønder til å levere trekull skrev seg fra 1692. I dette året fikk Halvor Sørensen Borse kongelig privilegium til å oppføre Bolvig Jern-Værk. Produksjonen av smijern, og til dels også støpejern, krevde betydelige kvanta trekull til de store masovnene. Privilegiet omfattet derfor også rett til å pålegge bønder innen en «Kul Circumference paa Een Miil i alle Retninge» å skaffe trekull til verket. Den del av Eidanger som lå innen denne circumferens ble således tilpliktet å skaffe Bolvig Jernverk 600 lester trekull årlig. (1 lest = 18 tønner.)

Betalingen for det møysommelige pliktarbeid var heller skral. Kontant betaling hørte til sjeldenhetene på Bolvig. I stedet ble bøndene ofte påtvunget betaling i form av jern fra verket. Prisen på jernet var det verkseieren eller hans forvalter som bestemte. Og den ga ikke plass for akkordering! For å skaffe seg nødvendige kontanter, ble bøndene derfor tvunget til å selge jernet. Og som regel til underpris av hva de selv hadde måttet akseptere.

Forbruket av trekull var til tider ganske formidabelt. Til hver påfylling i masovnen medgikk en lest kull. Og det var opp til 1214 påfyllinger i døgnet. Det ga en ukentlig produksjon på rundt 100 skippund jern. (1 skippund = 159 kg.)

Fremstillingen av trekull foregikk i de mange kullmiler i skogene. Veden ble hugget tidlig om høsten, mens brenningen foregikk fra november til mars. Det var et slitsomt og tidkrevende arbeid. Og krevde milebrennernes årvåkenhet døgnet rundt så lenge milen var i produksjon. Hver mile var som oftest 8-9 meter i tverrsnitt.

Til hver brenning gikk det med 6-8 koster reisved (1 kost = 24 reis), som kunne gi inntil 24 lester ferdig trekull.

Fra skogsmilene gikk så transporten av det ferdige produkt til kullboden på Osebakken. Herfra bar det av sted med de fullastede prammer ned elven, forbi Torsberg og inn til Vold. Var det god strømføring i elven var fraktingen raskt unnagjort. Men i motvind og stormvær var det å ta årene fatt. Blodslitet med å ro de topplastede prammene med godt vindfang for sørvesten fra Bamblelandet kunne bli lange og drøye timer før Bolvig ble nådd.

Bebyggelsen i Kulhusbakken besto i 1700- og 1800-årene av en 78 hus. De fleste oppført av folk med tilknytning til sjøen, skippere og ansatte ved skipsbyggeriene langs elven.

Den første eier av Kulhusbakken 8 derimot, skilte seg på alle måter ufordelaktig ut i forhold til de gode borgere som forøvrig bodde i nabolaget. Thor Andreassen, het han, og var garver av yrke. På folkemunne het han derfor aldri annet enn Thor Garver.

Thor Garver var en røslig kar, med et ustyrlig sinne. Det het seg at han hadde kjempekrefter. Noe han aldri nølte med å vise, spesielt hvis det var et friskt slagsmål om å gjøre.

Det var da også den rebelske Thor Garver som ledet an i opptøyene mot kornkjøpmennene i Skien St. Hansaften 1794. Kjøpmennene ble beskyldt for ikke å ville selge korn før prisene hadde steget ytterligere. Et av øyevitnene til opptøyene, datter av rådmann og byfogd Bent Bentzen i Skien, Mogensine Bentzen, beretter følgende i sine erindringer:

«I Spidsen for dem var en Mand, Thor Garver kaldet og var fra Osebakken i Porsgrund. Han skrek og raabte, at de store kunn vilde plage de stakkars Folk, og at de havde spist alt lækkert og godt, medens de manglede alt, og at Kjøbmand Flood havde meget Korn, men vilde have 5 Riksdaler for hver Tønne Rug».

Etter opptøyene ble Thor Garver arrestert under voldsom motstand. I nærmere fem måneder ble han sittende i arresten. Ikke før var han sluppet fri, før han igjen havnet i kasjotten. Denne gang etter tyveri av plank og bord fra Ulrich von Cappelens opplagstomter ovenfor Osebro. Cappelens folk knep ham på fersk gjerning og trelasthandleren forlangte at tyven skulle arresteres og straffes. Lensmannsfolkene kviet seg for å gå løs på denne notoriske slåsskjempen. Militære ble derfor innkalt. Og foran truende muskedundre måtte den muskelsterke misdeder gi tapt. Ilagt håndjern bar det lukt til tukthus og mørkecelle.

Skal man tro de historier som ble fortalt om garveren og hans ekteviv, hersket heller ingen idyll dem i mellem hjemme på kammerset. I følge sogneprest Fredrik Blom hadde husets frue

« ... et bittert og slemt Gemyt, forfallen til Drukkenskab, og har, medens Manden var hos henne, for Drukkenskabs Skyld, borttat af Huset hvad hun kunde faa fat paa, hun er derfor slaat og slaat af hendes Mand».

Etter at ektemannen var havnet i tukthus, måtte konen ty til fattigkommisjonen for å få hjelp til mat. Dette vakte imidlertid sterke protester. Heller ikke sognepresten var nådig i sin kommentar:

«Og havde vaare Straffeanstalter Rom nok til alle som bruker Liv og Tid og Frihed og er en Vanære for Menneskehed og beskjemmer Christi Navn med utøylet Ryggesløshed, saa maatte man glæde sig over at Thor Garvers Kone blev gitt Indgang.»

Her er sandelig ikke meget prestelig velsignelse eller klerikal tilgivelse å spore!

En langt mer fredsommelig beboer i Kulhusbakken 8 var prospekt- og og landskapsmaleren Paul Linaae, som holdt til leie her hos skipsbygger Hans Didrik Stephensen. Etter sine mange omflakkende år var Linaae i 1864 kommet tilbake til Porsgrunn og frem til sin død to år senere arbeidet han som kontorist i Den første Norske Assuranceforening i Kofoedgården i Wiibebakken. I dette kapittel om trekulldriften til Bolvig, kan det være på sin plass å nevne, at Paul Linaae i 1840 var forvalter ved Bolvig Jernverk. Det var også han som påtok seg det arkitektoniske ansvar for utformingen av verkets hovedbygning slik den fremstår i dag.