Jønholdtgaten

av Harald Bache Bystrøm

Mange feilforestillinger har gjennem årene gjort seg gjeldende vedrørende eiendommen Jønholdts tidligste historie. En utbredt misforståelse har vært, at gården er utskilt fra Bjørntvedt. I Porsgrunns historie påviser Joh. N. Tønnessen at det motsatte sannsynligvis er det riktige, at Bjørntvedt er utgått fra Jønholdt. Noe også navneformene tyder på, idet Jønholdt er en eldre form enn Bjørntvedt. Dessuten betyr navneendelsen tvedt en utskilt part.

At Bjørntvedt ad åre ble en langt større og mer betydningsfull landeiendom er en helt annen sak. På høyden av sin velstand omfattet Bjørntvedts grunn all jordeiendom i det nåværende østre Porsgrunn, bortsett fra det som fortsatt lå under Jønholdt, med Kirkehaugen og Helleberget, arealene omkring Raschebakken, Huken og «Øen Porsgrund».

Om betydningen av gårdsnavnet Jønholdt hersker usikkerhet. Det har vært skrevet på mange forskjellige måter og er fortsatt gjenstand for ulike språklige fortolkninger.

Den eldste skrivemåten finnes i skattemanntallet fra 1611. Her står den mektige jordbesidder Gunder Klyve i Solum oppført som eier av «Jermillde och Porsgrunde». Et annet navn er det gammelnorske «Hyrniholt», som betyr hjørne. Og som fortolkes dithen, at Jønholdt danner et fremstikkende hjørne i landskapet mellem Porsgrunnselven og Gunneklev. En annen fortolkning går ut på at forstavelsen jøn henspiller på utvinnelse av jern, uten at man kan finne holdbare lokale grunnlag for denne teori.

De neste eiere av Jønholdt, som utvilsomt er den eldste gård på elvens østside, var Gunder Klyves to sønner, Niels Gundersen på Bolvig og Tore Gundersen på Jønholdt. Det var de som inngikk avtale med lensherre Sivert Urnes om makeskifte mellem Jønholdt og Omdal gård i Solum, som omfattet såvel Skotfoss med lakserettigheter, skog og annet jordegods. Foranledningen til makeskiftet var kong Frederik 3.s ønske om å flytte toldboden fra Skien til Porsgrunn. Og hvor «Øen Porsgrund» ble ansett for å være det best egnede sted. Her ble da også toldboden oppført i 1653.

Brødrene gjorde et meget godt bytte. Eiendommene i Solum var skyld 10 huder 3 skinn, mens Jønholdt var skyld 6 huder. Når kongen kunne akseptere et så ulikt makeskifte, skyldtes det kompensasjon for de fortøyningsinntekter som selgerne av øen Porsgrund gikk glipp av ved makeskiftet.

I 1660-årene begynte kronen å selge meget av det kirkegods den hadde konfiskert under reformasjonen. I Skien kjøpte et interessentskap et betydelig antall gårder i Bratsberg. Deriblant også Jønholdt. Dermed fulgte i løpet av de kommende år en lang rekke forskjellige eiere, hvorav de fleste hadde tilknytning til toldetaten i Porsgrunn.

Den første av disse tolderne var Thomas Gerner, som kjøpte Jønholdt i 1672. Det ble et kortvarig eierskap, idet Gerner seks år senere ble avskjediget på grunn av toldsvik, og han måtte gå fra gården. Dermed gikk eiendommen over til tolderen Jørgen Erboe. Og siden hans tid forble Jønholdt for det meste i tolderes eie gjennem de neste 150 år.

Jørgen Erboe bosatte seg ikke på eiendommen. Han foretrakk å bo på Toldboden. Bare 31 år gammel overtok han den betrodde stilling som forvalter av de kongelige toldinntekter. Som han ogsa på finurlig vis forsto å forvalte til eget beste. Å bedrive handelsvirksomhet ved siden av sin embedsgjerning var den gang både tillatt og svært alminnelig. Og Erboe var handelsmann i stor stil, som medeier i Fossum Jernverk og med sine skib «Den norske Løve» og «St. Jørgen». Det som derimot var strengt forbudt, var vekselhandel med utlån fra kronens toldkasse! Et forbud Erboe overhodet ikke brød seg om. Klammeri med Rentekammeret var dermed ikke til å unngå. Bare takket være meget innflytelsesrike familieforbindelser unngikk han straff og fradømmelse av embedet.

Jørgen Erboe døde i 1701, 44 år gammel. Tross sin unge alder og med et yrkesaktivt liv på bare 13 år bak seg, hadde han klart å opparbeide seg en formue på over 22.000 rdl. Noe som plasserte ham blant ladestedets førende menn.

Foruten sin høyst ureglementerte forretningsførsel er Jørgen Erboe i ettertid også blitt husket for den umåtelig ordrike gravtale som sogneprest Halvor Nielsen velsignet hans avsjelede legeme med. Prekenen ble senere utgitt som bok til alminnelig oppbyggelse. Det ble en trykksak på 303 sider!

Blant senere eiere av Jønholdt finder man toldcontroleur Friedrich Biener, fra 1769 til 1776. Han skjenket fri grunn til oppførelse av Østre Porsgrund kirke «af sin Hestehauge paa Helleberget», mot gjenydelse i form av en stol av de øvre pulpiturer i hovedgangen samt fri begravelsesplass i kirkens gravkammer.

Etter Biener fulgte taxadør Rasmus Malling, og det var han som oppførte bygningene på Nedre Jønholdt i 1779. Malling eide på den tid også den senere prestegården, i dag hovedbygningen ved Porsgrunn Bymuseum.

I 1785 rykket toldkontrollør og justisråd Anthon Jacob de Coucheron inn på Nedre Jøntvedt. Dessverre var det lite samsvar mellem den høystatustitulerte toldkontrollør med det fornemme navn og hans økonomiske velbefinnenhet. Og formedelst utstrakt selskapelighet og høy levefot måtte de Coucheron la eiendommen gå på tvangsauksjon fire år senere. Kjøpere var dr. Rådisch ved Amtssykehuset på Osebakken og kjøpmann og skolestyrer Sivert Bakke, som av en underordnet lærer fikk skriftlig attest som «et forulykket Menneske af hvem man til mange Tider ikke kan faa et fornuftig Ord»!

Med toldkasserer Jacob Wilhelm Rasch som eier fra 1803 opplevde Jønholdt sin storhetsperiode. Den nye eier hadde ikke bare arvet farens meget innbringende embede, men også hans tilbøyelighet til å eksponere makt og velstand. Og Jacob Wilhelm ble en verdig arvtager av de Raschenborgske tradisjoner. Han begynte straks å utvide gårdsanlegget. Han bygde konsertsal og holdt strålende soiréer. Når han beveget seg utenomhus var hans vogn alltid forspendt fire hester. Noe som utvilsomt må ha gjort et mektig inntrykk i det vesle østsidesamfunnet med sine 900 sjeler.

l ettertid blir Rasch også husket som distriktets første innehaver av «vannklossett»! I husets nordvestre hjørne, med direkte adgang fra soverommet, lot han bygge et hengende utbygg for sitt private avtrede. En gren av Jønholdtbekken ble gravd frem til grunnmuren under utbygget som førte det toldkontrollerte nedfall mot Huken og ut i Storelven. Praktisk og lettvint for herskapet. Men historien forteller intet om de nedenforboende huseiere satte like stor pris på det Rasche sanitæranlegg.

Den eneste kjøreveis forbindelse mellem byen og Toldbodøen gikk i den tid forbi Nedre Jønholdt. Ved det nåværende Meieritorv var det slutt på Allfarveien, Storgaten. Derfra var det så to adkomstmuligheter til toldstedet. For gående som ville ta en snarvei førte en kronglete gangsti over Helleberget og stupbratt ned til Huken og Brønde-Veien. En vei som hadde fått sitt navn fra den store fellesbrønn under fjellet.

Den andre adkomstmuligheten førte opp Langbakken, nå Kirkebakken. Videre over Kirkehaugen, eller Tolderhaugen, som navnet var før kirken kom i 1760. Derfra bar det forbi Nedre Jønholdt, ned Raschebakken og over Lille-elvbroen til Toldbodøen.

Hva så med Jønholdteiendommene i dag?

Øvre Jønholdt, byens fredrenegård og en gang blant egnens vakreste og mest stilrene gårdsanlegg er havnet i Ingenmannsland mellem kirkegård og fjellskjæringer. Nedre Jøntvedt, med sitt herregårdspregede tun og sine mektige trær ligger der, skamfert og amputert. Brutalt skjult bak Veivesenets viltvoksende kulturalibi - det sterile plankegjerde.

Alt ofret i fremskrittets navn. Til fordel for en veitunnel som de færreste bilister gidder å bruke. Og som man bør være politiker for å forstå betydningen av.

Fremskritt - ble det ordet nevnt?