Deichmansgate

av Harald Bache Bystrøm

I Porsgrunns historie inntar Deichman-familien en bred og dominerende plass. Det kan derfor være av interesse å få et overblikk over slektens opprinnelse og bakgrunn. Og - dermed må man, som for så mange innflytelsesrike slekters vedkommende på 1700-tallet, til Danmark.

Peder Deichman het Københavns byfoged i 1670-årene, sønn av borgermester Willum Deichman i Malmø, som ved siden av sitt fogedembede også drev en innbringende vinhandel. Fogeden var velstående, med bekvemme forbindelser innen den høyere embedsstand som sto hoffet nær.

Den 5. februar 1671 fikk ekteparet Else og Peder Deichman en sønn. i dåpen tildelt det apostoliske navn Bartholomæus. Et dåpsbarn som i voksen alder skulle sette dype spor etter seg innen den klerikale og verdslige forvaltning.

Byfoged Deichman døde da Bartholomæus var 13 år gammel. Han etterlot seg en betydelig formue som ga sønnen full økonomisk uavhengighet. Lynende intelligent, meget målbevisst og med en nesten grenseløs ærgjerrighet ga vinhandlersønnen seg studiene i vold. I 1690 forlot han universitetet i København som Candidatus Theologiae. Da var han 19 år gammel.

Nå fulgte et par års opphold ved universiteter i Tyskland og Holland. Inntil han mottok den første av mange senere utnevnelser - til feltprest ved det danske korps som under kong William Ill kjempet på Englands side mot Ludvig XIV.

Bartholomæus hadde arvet, ikke bare farens kontanter, men også hans kontakter innen de høyere kretser. Etter tre års feltpresttjeneste er han således å finne som kongelig hoffpredikant. Han utnevnes samtidig til den unge prins Carls skriftefar, og følger prinsen på en treårig studiereise gjennem Europa. Ved hjemkomsten venter kongelig utnevnelse til sogneprest i Kolding. Ved den anledning satte Bartholomæus Deichman en uslåelig rekord. Første pinsedag 1699 holdt han tiltredelsespreken i sin nye menighetskirke. Anden pinsedag, dagen derpå, holdt han til menighetens forbløffelse sin avskjedspreken! Hvoretter han ilsomt hastet av sted til Odense. Hvor stiftsprostembedet var stilt til hans rådighet.

Heller ikke den fynske hovedstad skulle få langvarig glede av den unge Velærverdighets nærvær. Allerede etter få måneder lot han seg friste av tilbudet om overtagelse av stillingen som superintendant ved grevskapet Oldenborg og Delmenhorst. Så langt kom han imidlertid ikke. I all hast pakket han kappe og krage for i stedet å dra til Viborg, hvor det enda mer fristende bispeembed lokket med ansettelse fra juni i år 1700.

I Viborg slo Bartholomæus Deichman seg til ro i hele tolv år. Selv en biskopelig olympier kan ha behov for en pust i bakken etter all fremgangsviraken.

Helt siden den første utnevnelse hadde misunnelse og baktalelse florert i den suksessakselererende prelats fotspor. Rykter og smedevers skumlet om bestikkelser og hemningsløst hoffsnikeri. Men ingen ting bet på den robuste Bartholomæus Deichman. Han avvepnet kritikken med sin vinnende charme. Som biskop viste han dessuten fremragende organisatoriske evner som selv ikke hans argeste fiender kunne overse. Dertil var hans talegaver legendariske. En veltalenhet som nådde sitt absolutte høydepunkt ved hans begravelsestale i 1703 over biskopen og salmedikteren Thomas Kingo - et oratorisk bombardement, en ustoppelig filosofisk-teologisk oversvømmelse av forherliggjørelse og lovprisninger. En mirakuløs apoteose som med sin fire timers varighet var nær ved å sende hele sørgeskaren lukt i graven sammen med salig avdøde salmedikter!

I 1713 ble Bartholomæus Deichman utnevnt til biskop i Christiania. Og nå slo hans virketrang og enorme arbeidskapasitet ut i full blomst. Religiøse og åndelige sysler sto ikke høyt på hans prioriteringsliste. Til gjengjeld virket han desto sterkere i allehånde verdslige aktiviteter. Med kommisjonsutredninger for veiarbeider til kontroll av perlefiskerier, stutterivirksomhet og drift av kongens skoger. Hvis han da ikke var opptatt med bestyrelsen av Kongsberg Sølvverk, utarbeidelse av ny matrikkel for Norge eller organisering av salg av kronens kirker. I 1724 ble han utnevnt til konferensråd. En ny bekreftelse på den kongelige gunst. «Kardinalerkebiskopen» som motstanderne yndet å kalle ham, var ved siden av stattholderen blitt rikets mektigste mann,

Men i 1730 tok det ubønnhørlig slutt. Kong Frederik IV's bortgang snudde brått opp ned på alt. Den nye kongen, Christian VI, hadde lenge vært en kritisk iakttager av den intrigante biskops ustoppelige geskjeftighet. Nå slo han nådeløst til. Fratok Deichman hans embede og alle hans rettigheter med øyeblikkelig virkning. Ikke en gang nådensåret fikk han beholde, dvs. den geistliges lovmessige rett til delvis oppebærelse av ett års lønn for gjenlevende enke.

Nederlaget og vanæren var total. Et halvt år senere avgikk Bartholomæus Deichman ved døden. Angivelig fordi han selv fremskyndet den lungebetennelse som kostet ham livet, ved å tilbringe dager og netter på et iskaldt stengulv. -

Dermed nærmer vi oss tiden for det deichmanske inntog i Porsgrunn. Bispinne Deichman flyttet nemlig noen år etter mannens død til Borgestad Gård, hvor eldstedatteren Margrethe i 1738 var blitt gift med Herman Løvenskiold. Hennes annen datter, Anna, gift med Jacob Rasch, rektor ved Christiania Cathedralskole, slo seg også i 1740-årene med i Porsgrunn. Hun kjøpte hus og eiendom i byens sentrum. Hvor DnB holder til idag. På Frednes bodde dessuten bispinnens to sønner, kanselliråd Carl og kammerherre Wilhelm Deichman. Også nest yngste sønn, den senere generalmajor Peter Deichman, oppholdt seg på den tid i distriktet som sjef for det 2. Smaalenske Infanteriregiment på Osebakken. Han bodde da på Menstad Gård.

Av de tre Deichmanbrødre er det i ettertid kanselliråden Carl (1705-1780) som blir husket i Porsgrunn. Og som har fått gaten fra Øyekastveien til Flåttenkrysset oppkalt etter seg. Carl Deichman var en ektefødt sønn av opplysningstiden. Belest og bereist, språkmektig og med vidtfavnende interesser. I likhet med faren hadde han en betydelig boksamling, selv om denne ikke kunne måle seg med det biskopelige opphavs bibliotek på 20.000 bind. Hvorav de fleste var «tyvlånt», etter onde tungers utsagn!

Carl Deichman fikk sin bergverkspraksis ved Kongsberg Sølvverk. I 1733 ble han utnevnt til kanselliråd og assessor i overhoffretten. En stilling han fire år senere frasa seg, for «viktige Eiendomme at bestyre og for at dyrke Visdom». Sammen med broren Wilhelm og svogeren Herman Løvenskiold ble han en tid eier av Fossum jernverk og Bolvig Jernverk, senere også medinnehaver av Eidsfos jernverk.

Carl Deichman var ikke bare en pasjonert boksamler og ivrig leser av samtidslitteratur. Han bedrev også en allsidig skribentvirksomhet. Hans Bjergværkshistoriske artikler var av stor verdi. Han skrev om «Falke og Falke-jagt» og var korresponderende medlem av Kjøbenhavnske Videnskabsselskab. Hjemmet på Frednes var et intellektuelt samlingssted, et litterært og kulturelt sentrum for det fornemme borgerskap i Porsgrunn. Ispedd hyppig selskapelighet «av yderst fornem og behagelig Character».

Brødrene Deichman var begge ugifte. I 1769 døde Wilhelm, og etter deres gjensidige testamente ble broren eneeier av deres felles formue. I 1780 døde også Carl, 75 år gammel. Begge fikk sin gravplass i Østre Porsgrunn kirkes kjeller. Deres jordiske levninger er senere overført til graver på kirkegården.

Ved testamente 28.2.1780 skjenket Carl Deichman sitt bibliotek på ca. 6100 bind, en rikholdig samling manuskripter og kart til «public brug i Christiania». Grunnstammen til Norges første offentlige boksamling var dermed lagt. Og jernverkseieren, bergverksmannen og boksamleren fra Porsgrunn hadde skapt seg et evigvarende ettermæle i landets hovedstad - det Deichmanske bibliotek. I dag med 1.141.350 bøker i sin samling - til «public brug» for alle landets innbyggere. Gaven fra Frednes har båret frukter!