Cappelensvei

av Harald Bache Bystrøm

Cappelensvei begynner ved Storgaten på Sundjordet, går opp bakkeskråningene med den idylliske småhusbebyggelse mot Øvre Frednes vei, krysser denne og ender som blindvei ved Øyekastveien.

Det er sagbrukseieren og skipsrederen Ulrich Frederik von Cappelen som har gitt veien navn. Hans familie tilhørte den del av Cappelenslekten, opprinnelig fra Kappel i nord-Tyskland, som i 1653 slo seg ned i Drammen som velstående handelsmenn, og som derfra igjen forgrenet seg til Skien og delvis Porsgrunn.

Ulrich Frederiks far, Diderik von Cappelen i Skien (1734-1794), ble en av sin tids største eiendomsbesiddere i nedre Telemark. Selv residerte han med sin familie på storgården Mæla. Herfra styrte han med myndig hånd det stadig voksende eiendoms- og handelsimperium. I Porsgrunn kjøpte han eiendommene Sundjordet og Frednes etter kanselliråd Carl Deichmans død i 1780. På Frednes anla han skipsbyggeri og lot bygge skip for egen regning. På Vestsiden kjøpte han opp sentrale lasteplasser langs elven, de senere Schøning-tomter, hvor han drev omfattende eksport av trelast til England og Holland.

Ved Diderik von Cappelens død ble eiendommene i Porsgrunn delt mellem hans to sønner, Diderik jr. og hans yngre bror Ulrich Frederik. Diderik overtok trelasthandelen og lasteplassene på Vestsiden, hvor han senere også startet reperbane. I 1825 kjøpte han Lagmannsgården ved fergeleiet i østre Porsgrunn, men denne avhendet han allerede fire år senere til Paulus M. Flood. Utover dette kan han ikke sees å ha satt spor etter seg i Porsgrunn. I alle år bodde han i Skien, hvor han også hadde sine vesentligste forretningsinteresser. I 1814 var Diderik von Cappelen Skiens utsending til Riksforsamlingen på Eidsvold.

Også broren Ulrich Frederik startet sin forretningskarriere i fødebyen Skien. Som for faren og broren var det sagverksdrift, trelasthandel og skipsrederi som var hovednæringene. I Skien eide han således ikke mindre enn åtte sager. Da han ved farens død arvet Sundjordet og Frednes, valgte han allikevel å flytte til Porsgrunn. Her hadde han forøvrig allerede funnet sin hustru, Benedicte Henricke Aall, datter av den meget innflytelsesrike eier av Bjørntvedt Gård, Nicolai Benjamin Aall.

Det var gyldne tider for trelasthandel og jernverksdrift, og dermed også blomstrende forhold for skipsbyggerier og rederinæringen i Ulrich Frederik von Cappelens første år i Porsgrunn. Han ble raskt en av byens største skattydere, bare overgått av svogeren Niels Aall. Hans gavmildhet var stor. Blant annet var han den største bidragsyder ved byggingen av den nye skole på Kirkehaugen, hvor undervisningen startet 1. januar 1812.

Som privatperson har Ulrich Frederik von Cappelen utvilsomt vært litt av en flottenheimer og posør. Hjemmet på Frednes ble distriktets mest populære sentrum for de kondisjonerte familiens utstrakte selskapeligheter, hvor ball og musikalske soiréer hørte høst- og vintersesongen til. På stallen sto tre ridehester til rådighet for hans fem mademoiselledøtre. I parken ble anlagt keglebane til familiens og gjesters fornøyelse. Ved aftenens spillebord var han en hyppig deltager og de muntreste herre lag var ham slett ikke fremmed.

Om Ulrich Frederik hadde arvet sin fader Dideriks gods og meget av hans gull, så hadde han til gjengjeld ikke arvet stort av opphavets nøysomhet i levesett og utpregede forsiktighet i forretninger. Det vakte nok derfor adskillig oppmerksomhet i distriktet da det ble kjent at han hadde overtatt toldkasserer Christian Raschs imponerende Raschenborg på Toldbodøen, som ved siden av Kammerherregården var Porsgrunns mest herskapelige privatbolig. Et kjøp som utvilsomt var mer egnet til å styrke Ulrich Frederik von Cappelens forfengelighet og sosiale ambisjoner enn hans økonomiske stilling.

Så gikk det som det så ofte har gått, både før og siden. De gloriøse tider var ikke evigvarende. Selv ikke den mest suksessrike forretningsmann er herre over verdenskonjunkturene.

Omkring 1807-1815 stagnerte handelen med utlandet dramatisk. Eksport av trelast og stangjern ble redusert til under halvparten av hva den hittil hadde vært. De hvite seil brakte ikke lenger gyldne dukater til redernes kistebunn. Sagbladene stilnet på brukene, jernverkenes masovner sluknet, på skipsverftene kom ikke lenger nye skrog på beddingene.

I 1820 var det bråstopp for Ulrich Frederik von Cappelen. Hans økonomi led totalhavari. Fallitten var et faktum.

Man fornemmer personlig tragedie og dramatikk i Joh. N. Tønnessens beretning om fallitten i Porsgrunns Historie:

«Da greide selv ikke de store formuer han arvet etter sin far og hadde fått med sin hustru, å redde ham i nedgangsårene. Neppe hadde skifteretten tatt hans bo under behandling i januar 1820 før han døde 24. april. Hans bror Diderik Cappelen i Skien og Carl Møller i Porsgrunn hadde ved store lån søkt å holde ham oppe, men forgjeves. Booppgjøret gir et grelt bilde av hvordan store verdier var smuldret inn og sløst bort. Boets gjeld var 77.956 spd., og inntekten ved salg av faste eiendommer og løsøre 14.160 spd. Etter at skatterestanser, lån i Depositokassen, lønn til tjenestefolk, skifterettens omkostninger o.l. var betalt, ble til rest til kreditorene 2.560 spd! Det var alt. Dette beløp ble delt med 1.536 til Diderik Cappelen og 1.024 til Carl Møller som hadde 1. prioritets pant for henholdsvis 15.000 og 10.000 spd. Foruten disse var de største gjeldsposter forretningsgjeld til handelshus i København, England og Frankrike ... ».

Ulrich Frederik von Cappelen var bare 50 år da han døde. Hustruen Benedicte gikk bort allerede i 1812, 40 år gammel. Fire sønner og fem døtre sto alene igjen, fullstendig på bar bakke. Til alt hell hadde de slektninger som tok seg av dem, farens svoger Niels Aall på Ulefos Hovedgård og onkelen Diderik von Cappelen i Skien ble kuratorer for de umyndige.

Blant sønnene kan nevnes yngstemann i barneflokken, 15 år gamle Jørgen Wright Cappelen. Han ble opprinnelig utdannet til misjonær, men avsto fra å reise til misjonsmarken. I stedet opprettet han i 1829 J. W. Cappelens forlagsbokhandel i Christiania, som under hans meget kyndige ledelse utviklet seg til å bli blant de ledende i sin bransje. Jørgen Wright Cappelen var også en av stifterne av Den Norske Bokhandlerforening og ble foreningens første formann 1851-70.

Han døde i 1878, 73 år gammel.