Brønlundsgate

av Harald Bache Bystrøm

På Vestsiden, mellem Tuftekåsveien og Reimsgate, finner man enda et eksempel på et anonymisert gatenavn - Brønlundsgate. En av byens aller mest bortgjemte smågater, trolig den korteste og uanseligste av dem alle. Og nettopp denne vesle gatestubben ble i sin tid valgt for å hedre en av byens store foregangsmenn, grunnleggeren av Porsgrunds mek. Værksted og stifteren av Skiensfjordens mekaniske fagskole - Rasmus Jørgensen Brønlund. Eller R. J. Brønlund som han selv skrev.

Det ligger noe nesten symbolsk i stedsvalg og navnebruk. For R. J. Brønlund var, sin banebrytende innsats til tross, en uhyre beskjeden mann på egne vegne. Som neppe hadde forestilt seg noen form for heder etter sin bortgang. Og som kanskje helst hadde sett seg den foruten. Men nærmere glemsel er det da også vanskelig å komme - enn her i Brønlundsgate. Ved god hjelp av den kommunale gatenavnkomité.

Den som gir seg i kast med å granske R. J. Brønlunds liv og virke blir snart klar over at man her står overfor en mann av et helt usedvanlig kaliber. All hans gjerning er intet mindre enn en sammenhengende beretning om et kreativt og dynamisk menneskes ustoppelige pågangsmot. Om en ukuelig vilje til å gjennemføre konstruktive tanker og positive ideer. En dokumentasjon av skaperevne, av praktisk sans og utrettelig arbeidsinnsats.

R. J. Brønlund ble født i Songekilden ved Arendal den 29. september 1824, som sønn av en jakteskipper. Allerede i folkeskolen viste han usedvanlige evner i både teoretiske og praktiske fag. Faren ønsket at han skulle bli sjømann som han selv. Men etter at Rasmus som tiåring ble stygt skadet av et øksehugg i kneet, måtte tanken på et strabasiøst sjømannsliv oppgis. Istedet valgte han etter endt skolegang et mer stillesittende yrke. På seilmakerloftet til Møller i Arendal, som var et av de største i landet, fikk han jobb som yngstemann og læregutt. Takket være sin store arbeidssomhet og påpasselighet steg han snart i gradene. På kortere tid enn noen annen før ham ble han forfremmet til formann,

Arbeidstiden var lang den gang. Fra fem om morgenen til syv om kvelden. Allikevel fant Rasmus tid til å lære seg metalldreiing i løpet av snaue kveldstimer.

I seilmakeryrket kunne det oppstå stillere perioder i blant. Da hjalp Rasmus sin far med varetransport. Og en dramatisk beretning fra en av disse reisene forteller meget om guttens snarrådighet og handlekraft. Alene seilte og rodde han flere ganger fra Grimstad til Christiania med en 18 fots snekke, fullastet med koks og støpejern. På hjemveien fra en av disse hovedstadsreisene ble han overrasket av et forrykende uvær på Rognsfjorden utenfor Bamble. Rorpinnen røk, han klarte ikke å reve seilene. Med den ene hånd direkte på roret klarte han å holde kursen. Med den andre øste han vann på harde livet. Et blodslit var det. Flere ganger holdt det på å ende galt. Men frem kom han, med livet og båten i behold.

Etter en tid forlot han seilmakeryrket. Nå ble det kompassbygging og metallstøping som sto for tur. Resultatet ble kompasser hvor han selv malte de kunstferdige kompassrosen, og støpte rorbeslag for de mange verft langs Sørlandskysten. En trygg og solid håndverksfremtid syntes å vente ham innen dette fagområdet.

For unge Rasmus var dette allikevel ikke nok. Han følte behov for å komme over i et større og mer ekspansivt miljø. Og valget falt på Porsgrunn. Som på midten av 1800-tallet var en av landets mest blomstrende sjøfartsbyer. Ikke mindre enn 47 skip på i alt 3583 kommerselester var registrert i Porsgrunn i 1851, året for Brønlunds ankomst til byen.

Starten på hans nye virksomhet var uhyre beskjeden, et primitivt lite metallstøperi i bryggerhuset til hans fremtidige svigermor, enkefru Stenersen på Vestsiden. Her ble grunnlaget lagt for det som senere skulle komme til å bli en av byens og distriktets hjørnestensbedrifter, skipsverftet Porsgrunds mek. Værksted. Deretter også den landskjente Skiensfjordens mek. Fagskole.

Rasmus J. Brønlunds år i Porsgrunn ble langt fra noen dans på roser. Tvert i mot, det ble en evig kamp for å holde hodet over vannet. Hans første bryggerhusstøperi ble således ødelagt av brann allerede kort tid etter starten. Brønlund bygde nytt og større metallstøperi. Han startet blokkproduksjon og laget skipsratt. Bygde jernstøperi. Fremstilte produkter som vant ry for kvalitet. Det manglet ikke på bestillinger. Men bygging av maskinhaller og utstyr kostet penger, mange penger. Og penger var det eneste som den foretaksomme R. J. Brønlund ikke hadde nok av.

De økonomiske problemer ble omsider løst ved et samarbeid med kapitalsterke J. & E. M. Flood, byens bankierfirma. Et aksjeselskap med Brønlund som leder, ble stiftet. Men heller ikke den gang var finansieringsselskaper «sikre som banken». Det gikk tilbake med Flood-firmaet samtidig som det ble stagnasjon i markedet. Så gikk det som det måtte gå. I september 1886 ble Porsgrunds mechaniske Værksteds bo overgitt til konkursbehandling etter fire års drift. Brønlund hadde på dette tidspunkt forlatt bedriften. Helsen hadde lenge skrantet, og 31. desember 1883 gikk han av med pensjon. Ved siden av det mekaniske verksted hadde han forøvrig en tid drevet reperbanen på Vestsiden, og han kjøpte også Frederiksværn Reperbane, dog uten noen økonomisk suksess.

Brønlunds virketrang synes nærmest å ha vært ustoppelig. og hans tekniske nysgjerrighet kjente ingen grenser. Han besøkte alle de store messer, i London, Paris og Philadelphia. Som regel brakte han med seg interessante nyheter tilbake.

På verkstedet gikk det frasagn om Brønlunds legemlige kjempekrefter. Han tok ofte selv de tyngste løft. Avsto aldri fra noe slags grovarbeid når det røynte på. Halvannen skadeskutt finger etter en alkejakt hindret ham heller ikke i finmekaniske puslerier. Men fiolinen måtte han legge på hyllen etter fingerskaden. For se, om mannen ikke også var musikalsk begavet! På grunn av sin kneskade gikk han alltid med stokk. Den var hul, og her hadde han sin fløyte, slik at han til en hver tid hadde instrumentet med seg. I Porsgrund Musikforening trakterte han waldhornet. Og som om dette ikke var nok, startet han også ved verkstedet en hornsekstett, landets første bedriftsorkester! Hvor han selv spilte hovedrollen, som instruktør og dirigent.

Allerede tidlig i sin virksomhet ble Brønlund klar over behovet for en organisert utdannelse for unge gutter innen mekanikk og teknikk. Tanken om selv å etablere en skole dukket opp. Og som vanlig lot han seg ikke stanse når en idé først hadde slått rot. Takket være den faglige tillit han hadde opparbeidet lykkedes han også med sitt nye foretagende. Bidrag til innkjøp av maskiner og teknisk utstyr kom inn fra hele landet. I løpet av få måneder var startkapitalen kommet opp i 11.000 kroner.

Den 13. november 1884 ble «Skiensfjordens skole til uddannelse af mekaniske arbeidere etablert, med R. J. Brønlund som bestyrer. Den konstituerende generalforsamling, under ledelse av stadsingeniør Jonas Wessel, vedtok samtidig å kjøpe Brønlunds eiendom til skoleformål. Og høsten 1885 kunne skolen begynne sin virksomhet. Med et årskull på to elever. Og med Brønlund som lærer.

Landets første yrkesskole var dermed en realitet. Grunnleggerens årelange drøm var blitt virkelighet.

Brønlunds helse ble ikke bedre med årene. Alt arbeid med planlegging, etablering og drift av skolen tæret sterkt på kreftene. Ved skoleslutt 1890 så han seg ikke lenger i stand til å fortsette. Og overlot roret til yngre krefter. Fire år senere døde han, den 18. juni 1894, 70 år gammel.

Et usedvanlig virksomt liv var dermed avsluttet. En industriens foregangsmann var borte. En nyskaper innen norsk skoleverk, som hadde plassert Porsgrunn i sentrum for landets mekaniske og tekniske utdannelsesvirksomhet, hadde avsluttet sin rike gjerning.

Og byen hedrer ham ved å sette hans navn på en bortgjemt og ubetydelig gatestubb.