Herregaarden og admiralen i Eidanger

Av H. H. Holta

Der er i tradisjonen bevart minnet om en admiral som bodde på en herregård i Eidanger og det velkjente navn Herregaardstranden forteller oss at Herregaarden må, ha ligget innerst ved Eidangerfjorden, men det kan vel være tvil om hvor Herregaardens hovedgård lå. I sin Håndbok over Kongeriket Norge, skrevet for henved 100 år siden, forteller Jens Kraft: «Birkevold, 5 huder 5 7/8 skd. (18 19/20 dlr.), en gammel adelig sædegård der i det sekstende og indtil midten av det syttende århundred var i forskjellige adelsmænds eie og hvis bygninger skal ha stået ved den såkaldte Herregaardsstrand straks nedenfor prestegården ved fjorden. Gården er nu delt i adskillige mindre garde østenfor prestegården under forskjellige navne.» O. Rygh, Norske Gårdsnavne sier at «Herregårdens bygninger stod ved Herregårdsstranden, ved fjorden nedenfor prestegården ved den nederste ende av Bjørkedalen, som går fra fjordens bund op til søen Aaklungen.» I. C. Ramberg sier i sin bok om Eidanger¹⁾ at Herregaardens bygninger lå på østsiden av den elv som deler mellem Prestegården og Lillegården, tett nede ved Herregaardstranden. Jeg vet ikke hvor sikker tradisjon Ramberg har hatt å bygge på for denne sin angivelse. Han påberoper sig kun at der for ca. 40 år siden i en gammel hustomt blev funnet en skje av messing, men det beviser jo lite om at angjeldende hustomt stammer fra Herregaarden. Betegnelsen Herregaardstranden sier jo kun at eiendommen har gått ned til stranden ved sjøen og at så, har vært tilfellet framgår også derav at Døvik og Kattøya er bruksnummere under gårdsnummer 1, Birkevold.

Gården Birkevold tilhørte i 1551 lagmann Nils Lystrup og var altså allerede da adelsgods.²⁾

Vi vet fra Jernskjeggenes ettetavle³⁾ at Iver Jenssøn Jernskjegg til Fritzøe, død 1570, g, m. Karen Galde, datter av Oluf Galde til Thom og hustru Ulfhilde Friis, bl. a. hadde en datter Kirstin Iversdatter gift 1560 med lagmann Pros Lauritzøn (Hørbye).⁴⁾ Han var lagmann i Skien fra 1577 til han døde i 1596. Han fikk sitt adelspatent samme år som han giftet sig med Kirstin Iversdatter, nemlig i 1560. Pros Lauritzøn og Kirstin Iversdatter hadde 2 døttre: Karen (eller Karin) og Inger. Karen Prosdatter blev gift med Pros Lauritzøns efterfølger som lagmann i Skien, Knud Knudssøn til Nørholmen (som nu eies av Knut Hamsun)⁵⁾. Han fikk i 1591 forlening på Røra i Eidanger, sannsynlig for å drive vannsag der. Inger Prosdatter blev gift med Nils Sørensen Mund til Birkisvold eller Birkevold i Eidanger. Inger Prosdatter og Nils Sørensøn Mund hadde sønnen Pros Mund, der var admiral og falt i 1644⁶⁾. Admiral Mund var gift med Edel Clausdatter Urne.⁷⁾

Herregaarden må altså ha vært Birkevold og admiralen må ha vært Pros Mund. Navnet Birkevold er bevart i matrikkelen i gårdsnummer 1 i Eidanger, men der er ikke lenger noen eiendom av dette navn.

Admiral Pros Mund hadde en sønn, Johan Mund, der formentlig døde ugift, for Birkevold gikk i alle fall over til admiralens søster, Maren Mund, g. m. Peter Harboe. Han fikk altså Birkevold med sin hustru. Ennu i 1666 tilhørte gården slekten Harboe, men straks efter den tid må den være solgt til kjøpmann i Skien, Hans Iverssøn, død 1669, for blandt hans mange jordegods finnes også, opført Birkevold og Jønholt i Eidanger.

Ved denne tid, altså på slutten av 1600 tallet, er de økonomiske forhold både for adelsmennene og byborgerne blitt så vanskelige at få kunde holde sine store jordegods samlet, og utparselleringen av disse skjer nu i rask tempo i løpet av den følgende mannsalder.

Birkevold er da atter blitt delt i flere eiendommer og endel av disse har beholdt sine gamle gårdsnavn, men ingen har beholdt navnet Birkevold. Muligens har da den som samlet sammen adelsgodset av flere gårder gitt det samlede gods navnet Birkevold som et nytt navn, uten at det har tilhørt noen av de eiendommer som blev slått sammen.

Birkevold er allerede i 1905 opdelt i 32 bruksnummere, hvorav som nevnt ingen har erholdt navnet Birkevold. Det største bruksnummer under gårdsnummer 1 er Lillegaarden, der nok har fått sitt navn som motsetning til Herregaarden (Storgaarden). Lillegaarden tilhørte i 1886 Amund Sørensen og hadde da en skyld Mark 10,40 mens den samlede skyld for alle 32 bruksnummere var Mark 58,59. I 1670 hadde Birkevold en skyld av 6 Huder og må allerede da ha vært fraskilt endel.

Foruten Lillegaarden er blandt de største bruksnummere under gårdsnummer 1: Kokkersvold, Lanner, Slevolden og Tråholdt.

Jeg er tilbøielig til å tro at gården Birkevold var et jordegods som var samlet sammen av en av de rike adelsslekter, sannsynligvis pa 1500 tallet, og så har Birkevold senere gått over fra Lystrups i adelsfamilien Munds eie. Det fremgår nemlig av biskop Øysteins jordebok at kirken for 1398 eiet skyld i flere av de eiendommer hvis navn er bevart i de bruksnummere som er utgått fra Birkevold og Prestegården.

Der reiser sig imidlertid andre interessante spørsmål i denne forbindelse. Vi har således gårdsnummer 43, Eidanger Prestegård, den var i 1905 utparsellert i 33 bruksnummere, blandt disse er gården Øvald, forøvrig vesentlig villaeiendommer i Nystrand, samt Statsbanenes 4 bruksnummere. Her møter vi altså navnet Nystrand som en motsetning til en eldre strand, som efter de lokale forhold å dømme antagelig må ha vært Herregaardsstranden.

Så er der spørsmål om hvad det gamle navn på Eidanger Prestegård var, ti at her har vært en gammel storgard, viser jo tydelig den gamle allé av flere århundre-gamle eketrær der hvor hovedveien går over prestegårdsjordet, men på den tid denne allé var plantet var der nok ingen hovedvei i nutids forstand, der var den gang kun tale om ride- og gangstier som gjorde sig selv og som ikke fikk noen allébeplantning. Noen gjennemgangsvei i likhet med den nuværende kunde der heller ikke være tale om. Brevik blev først kjøpstad i 1845. Havnen Brevik var nok meget eldre og benyttedes gjennem århundreder tidligere som innlastningsplass for trelast og oplagsplass for skib, men ferdselen fra Sørlandet østover gikk med roskyss eller seilbåt fra Kjelletad til Helgeroa og skapte ingen større ferdsel gjennem Eidanger.

Den gamle ekeallé over prestegårdsjordet peker ikke mot den nuværende bebyggelse på prestegården, og det tyder jo på at enten må prestegårdens huser ha ligget på et annet sted eller der har vært en eldre eiendom som alléen har ført frem til.

Jens Kraft sier om den nuværende prestegård: «Skyld 4 huder. Dens egentlige navn er Adelheim og den blev i 1501 ved mageskifte lagt til den da avbrændte prestegård Moen pa hvis grund står sognets kirke, en gammel stenbygning med en tilbygning av træ». Ifølge D. N. IX s. 464 er dette mageskiftebrev dagset Adelheim 3dje april 1521, og oprettet mellem Eskil Ingemarsøn, sokneprest i Eidanger på den ene side og Tolleiff Ellingssøn og Stigan Jonssøn på den annen side, hvorved Tolleiff og Stigan overdrog til prestebolet i Eidanger 3 huder skyld i Adelheim mot å, få igjen fra prestebolet 2 huder skyld i vestre Aase (Aas), og en hud skyld i søndre Grave i Eidanger.

O. Rygh sier: «den gamle prestegård (Môr) lå høyere oppe ved kirken på den nu såkaldte prestemo.»

I matrikulen 1665 nevnes Adelheim med Øvold og gamle prestegård.

Det nuværende navn på Eidanger kirke benyttedes ikke i middelalderen. Dette navn har den fått i senere tid efter bygden, som igjen har sitt navn etter det gamle navn på fjorden, Eidanger, troligvis oppstått ved sammensetning av eid og fjord (angr = fjord). Eidet må være høidedraget (morænen) mellem Vallermyren og Eidangerfjorden.

Eidanger kirke kalles i biskop Øysteins jordebok (Rødebok) i 1398 for «kirkian aa Monom j Æidhangre», og på side 37 og 38 i samme Rødebok angis Gjerpen kirke som eier av «2 ½ auraboll i Awaldsasæ, ligger j Moos sokn» og «j Røyraa i Moo sokn 5 ½ auraboll». Awaldsasæ (er forsvunnet) og Røyraa er Røra. Side 578 i Rødeboken finnes så sent som 22. februar 1426 anført: «Moo Kirkin j Hæidanghræ.» Dette kan la formode at der i eldre tider har vært en større gård av navnet Moo eller Moum på hvis eiendom kirken var bygget og hvor der sannsynligvis i hedensk tid har vært et gudehov. De rester av gravhauger som man ennu kan se i nærheten av kirkegården kan tyde på at der her før kristen tid har vært en gravplass som da enten har vært knyttet til et gudehov eller til en slekt som har hatt sitt bosted i nærheten.

Det nevnes også at kirken eiet 12 auraboll i «westra Gardenom i Adalæidhangre», muligens kan da Ada!æidhangre ha vært det gamle navn på prestegården eller rettere en del av denne, siden der har vært mer enn én gard av dette navn. Men det forhindrer ikke at det oppe på moen eller raet i gamle dager kan ha ligget en større gård som har hatt navnet Moo eller Moum (Moheim).

Nabogårdene gd. nr. 50 og 51, Thveten nordre og søndre, der har en samlet skyld for samtlige matrikkelnr. av ikke mindre enn 40 mark og 56 øre, må som navnet antyder være fraskilt en storgård (Thveit = fraskilt del). Om navnet på denne storgård er bevart i den gamle prestegårds navn Môr eller Moo er vanskelig å si. Her kan nemlig de ovenfor nevnte gamle gårdsnavne «Adaleidangre» og det av dette navn avledede «Adelheim» komme i betraktning, Det gammelnorske ord Aðal tjener som første ledd i stedsnavn til å fremheve stedet eller gården som den fornemste gård eller hovedgården som eieren selv bebor. I forbindelse med bygdenavn betegner det også den anseligste eller best befolkede del av bygden.

Noter:

1. «Boken om Eidanger» av I. C. Ramberg, trykt hos Brødr. Dyring, Porsgrund, 1918.
2. NiIs Lauritzøn Lystrup angis i slektsbøker og anetavler å være sønn av Kristen Lystrup og Anne Benkestok, men i følge Danmarks Adelsårbok for 1903, 20de årgang side 280/284 var han en sønn av Lauritz Svenssøn, en etterkommer av Nils Svenssøn til Gulloug i Lier som i 1505 av kong Hans, for sin tapperhet under beleiringen av Vennersborg, blev adlet med tilnavnet Tordenstierne. Nils Svenssøn hadde sønnene Christopher Nielssøn til solum i Skoger død for 1587 og Lauritz Nielssøn til Stenshorn i Eker, nevnes 1541 og 1587, samt Jon Nielssøn til Gulloug. Jon Nielssøn til Gulloug nevnes 1541 g. m. Maren Pedersdatter Kalips. Hans sønn Ouden Jonssøn til Gulloug nevnes 1596. g m. Ragna Mattisdatter Winter fra Skjerven i Lardal.
   NieIs Oudensøn Tordenstierne til Gulloug, født 1676, g. m. Martha Livia Rasmusdatter Backe, født 1698, fikk kongelig stadfestelse på sin adel 5. februar 1734, og Niels Lauritzøn Lystrup fikk sitt adelsbrev 2. juli 1549 og hvis våbenbeskrivelse ord til annet er overensstemmende med det Niels Swensson fikk i 1505. Niels Oudenson og Niels Lauritzon Lystrup var således utvilsomt av samme slekt, nemlig av slekten Tordenstierne til Gulloug. Niels Lauritzen Lystrup var 1549 lagmann i Oslo. Han var gift første gang med Kirsten Madsdatter Green og annen gang med Maren Pedersdatter, født i Danmark, søsterdatter av Lauritz Jenssøn (Baden) til Ramløse. Lagmann Niels Lystrup døde 1558. Av hans barn nevnes Engelbret Lystrup, g. m. Adelus Theiste. Deres datter Juliane var gift med Niels Jonsson (Skak) til Ulefos.
   Kristen Lystrup, g. m. Karen Nielsdatter (der tidligere hadde vært gift med Skak Nielsson Skak til Skjelbred (i Andebu?), død før 1578). Av Kristen Lystrups barn nevner jeg Skak Lystrup der i 1619 og ennu i 1642 brukte Barland sagbruk i Bamble (Sannidal?). I 1622 kalles han uttrykkelig for adelsperson under en tiltale for drap mot ham. Han giftet sig inn i bondestanden og hans barn blev således ikke adelige. Hans hustru het visstnok Inger. Der nevnes 3 sønner: Kristen, Lauritz og Ole. Efterkommere efter noen av disse finnes muligens ennu i Kragerødistriktet, kanskje særlig i Sannidal eller Drangedal. Av lagmann Lystrups slekt nevner jeg sønnedatteren Margrethe Lauritzdatter Lystrup, g. m. Mattis Nielsson Winter til Skjerven i Lardal.
   Blandt Niels Svensson Tordenstiernes eiendomme nevnes i brev dagsett 28. mars 1585 også Haukvik i Sauherad av skyld 8 tønder. Denne eiendom eiedes i begynnelsen av 1600 tallet av en Mattis Haukvik. Jeg er tilbøielig til å tro at denne Mattis Haukvik er den Mattis Skjerven som blev gift med sønnedatter av Niels Lystrup og at han har fått Haukvik med sin hustru. Niels Lystrup hadde vel fått Haukvik med sin hustru som da antagelig har vært en sønnedatter av Nils Svenssøn Tordestierne, (Se «Bidrag til Gaards- og Slektshistorie for Sauherad og Nesherad», side 12 og 13.)
3. Dansk Personalhistorisk Tidsskrift, rekke 1. bind 3.
4. Pros Lauritzøn var antagelig en sønn av Lauritz Bertelsøn Hørby, død 1593, der blandt annet endel år var slottsfoged på Aalborghus. Lauritz Bertelsøn antas gift med Ingeborg Prosdatter Kjørning.
   Pros Lauritzøns våbenskjold var delt vannrett i 2 deler, hvorav den øverste delen har rød bund, hvorpå en sort århane. og den nederste delen har bla bund med 3 forgyllte ekeblade, og på hjelmen en århane og 3 ekeblade. Dette var også Lauritz Bertelsøns våben. Ekebladene stammet fra Kjørningslektens våben.
   Pros Lauritzon fikk sitt adelspatent 8. juli 1560 og kongens tillatelse til å føre det våben som ovenfor er beskrevet. Det sies i bevillingen «at urhanen var hans fedrene og søebladene hans mødres våben.» Prost Lauritzon fikk i 1545 brev på et vikarie i Maria-kirken i Oslo. 1559 blev han lagmann i Oslo og forlenet med Marker Lehn. Fra 1565-70 var han lehnsmann over Nedenes Lehn. 1572 var han lagmann i Steigen og fra 1577 lagmann i Skien til sin 11. januar 1596; han blev begravet i Gjerpen kirke 11. februar s. a.
   Biskop Jens Nilsson forteller i sine «visitasbøker» side 426 at han fulgte «salig Pros Lauritzøns lik til sin legerstedt udj Gierpene kireke.»
   Pros Lauritzøns hustru, Kirstin Iversdatter, var født på Fritsøe (Fresja) 1545, gift i Tønsberg 1560 med Pros Lauritzøn. Hun døde 15,/10 1604 og blev likesom sin mann begravet i Gjerpen kirke. Professor A. Bugge, Norges Trælasthandels historie, nevner Pros Lauritzøn mellem de største trelasthandlere i Skien, og at han hadde forlening på gården Mørland i Sannidal hvor der var sagbruk. Han bodde på Eidet (Broene 6) i Skien hvor han i 1591 på sin egen grund og eiendom bygget to sager og «brendte» vannrenner til dem. Han fikk også 11/12 1591 kongens tillatelse til å brenne en vannrenne ned til Jacob von Ansbach og Jacob Lauritzøns renne på Bollefoss og Dølevig i Skien. Bugge føier til at Pros Lauritzøn må ha vært en driftig mann, og han blev visstnok, efter den tids forhold, en rik mann.
5. Knud Knudssøn stammet fra en frisisk adelsslekt hvis våben er ubekjent. Nørholmen fikk han med sin hustru.
6. Slekten Mund, der skrev sig til Serritzlevgaard og Grevensvenge i Danmark, var også en gammel adelsslekt. Våbenet var: to blåkledte armer kommende fra hver sin side av skjoldet, de holder mellem sig en blå lilje i sølvfarve. Blandt familien var Peder Mund, der i 1596 var lehnsherre på Abrahamstrup; hans bror Claus Mund nevnes i 1599. Disse brødre førte kun en halv lilje i skjoldet og på hjelmen (se Leksikon over adelige familier i Danmark, Norge og Hertugdømmene).
   Nils Mund overtok efter sin svigerfar forleningen på Mørland og Jomfruland.
   Admiral Pros Mund med ialt 17 skibe blev 13/10 1644 uformodet angrepet av hele den svenske flåte, der forsterket med restene av den hollandske hjelpeflåte var vokset til ialt 42 skibe under admiral Wrangell. Munds skibe var gått til ankers i Femern-Belt og skibsbesetningene var meget medtatt av sykdom. Han verget sig tross overmakten som en helt, men størsteparten av hans skib blev dog erobrede og det lykkedes kun 3 av skibene å undslippe. Munds admiralskib «Patientia» blev erobret og han selv blev efter kampen funnet død ved inngangen til sin kahytt. (Se Salomonsens Konversasjonsleksikon s. 410.)
7. Pros Munds hustru Edel Urne var formentlig av den gamle adelsslekt Urne, en av de eldste danske adelsslekter. Den nevnes allerede tidlig på 1200 tallet og eiet gjennem tidene mange av Danmarks største jordegods. Våbenet er: I et blått skjold et avhugget ørnelår i grått med ben og klør i gull, rødt i snittet.