Museumsbygningene

av Aasmund Beier

I 1959 ble Porsgrund Historielag overlatt den gamle Prestegården til bruk som bymuseum. «Skipperhuset» eller skipper Lunds hus fra Kulltangen som tidligere var gjenreist ved Porsgrund Metalverk vis a vis Prestegården, ble samme år flyttet til sin nåværende plass. Den gamle Tollbod ble flyttet over til museet i 1969 og i 1981 er det lille bolighuset, «Klyvegaten 16» gjenreist på museumstomten.

Alle bygningene er oppført på 1700 tallet. De tilhører ulike miljøer og spenner fra embedsgård og patricierhus til den jevne manns beskjedne bolig. Til sammen gir de et utsnitt av byggeskikk og boligforhold i Porsgrunn i gamle dager.

Prestegården og Tollboden kan regnes blant de fornemste, bevarte representanter for den utsøkte trearkitektur og det velutviklede bygningshåndverk som tidligere preget byen og satte sitt kvalitetsstempel på bymiljøet. Porsgrunn ble med rette regnet som en av Norges vakrest bebygde byer ...

Prestegården med hovedbygning og uthusfløyer er oppført omkring 1784 og i 1801 ble den innkjøpt til Prestebolig. Gården presenterer seg i sin opprinnelige skikkelse. Hovedbygningen har en høy grunnmur som nok kan ha praktiske fordeler på den sumpige marken, men som også bidrar til bygningens ruvende karakter. Uthusfløyene som omslutter det firsidige tunet, ligger derimot i terrengnivå. Fløyene støter inntil de bakre hjørnene på hovedbygningen slik at gavlene eller endeveggene er synlige fra utsiden. Fløyene er panelt utvendig, men det lune og maleriske gårdsinteriøret er preget av bare tømmerveggen under fremspringende tak. Stokk-endene i de gjennomlaftede deleveggene danner vakkert sveifede utkragninger som bærer takfremspringet.

Fløyene har den opprinnelige rominndeling i behold. Her er drengestue, vognskjul, vedbod, kornlade, høylåve, fjøs, doer, stall og boder. Den uthengende arken på hovedbygningen er et særegent og originalt trekk. Under arken er det kledd inn bislag og kjellerinngang. Arken dekker også over kjøkkentrappen. I kjelleren er det bryggerhus med bryggepanne, grue og stor, murt bakerovn.

Prestegården har visse karakteristiske kjennetegn som preger en egen gruppe «Porsgrunnshus». Til disse hører også Tollboden. Hovedbygningen har én etasje og et høyreist valmtak. Inngangsportalen er formet som en rundbuet nisje med hoveddøren tilbaketrukket. Nisjen har konvergerende sider som gir forsterket perspektiv og dybdevirkning. Fasaden er symmetrisk. Pipene er, som det var vanlig, plassert ytterst til begge sider på mønet. For å fylle dette krav til eksteriøret er pipene på loftet tildels trukket ut av lodd og støttet av trekonstruksjoner. Murte røkkanaler, anbringere, leder røken fra ovnene i de forskjellige rommene inn i pipene.

Prestegården har et tidstypisk, variert farveutstyr som klart viser en bevisst farvebruk som fremhever arkitekturen og blir en del av denne. Påfallende er den røde, terrakotta efterlignende grunnmuren og de malte hjørnekvadre, et ikke ukjent trekk fra stenarkitekturen som understreker at veggflatene er solid sammenføyd i hjørnene. Kvaderfarven følger også vindusbelistningen og den profilerte gesimsen. Farvebruken virker klargjørende på oppfatningen av bygningens form og sammensetning.

Fløyene har samme farver som hovedbygningen mot byen og elven. Håndverksmessig detaljering er, når det gjelder den doble kjøreporten, monteringen av vinduene m.m. også av samme høye kvalitet. Men rundt hjørnet er uthusveggene kledd med en røffere panel og malt med en billigere rødmaling. Gesimslisten mangler. Mot tunet står fløyene med okergule tømmerveggen og mørkerød belistning i gjensidig berikende kontrast med hovedbygnigen som har samme farver også mot gårdssiden.

Prestegårdens planløsning har midtgang i husets halve dybde og kjøkkenet er plassert bakenfor denne, mot tunet. Til begge sider for gangen er store stuer. Veggene er rappet, d.v.s. at det er klint leire og kalk på de ujevne tømmerveggene for å få glatte flater. Brystningslister følger nederkanten av vinduene omkring rommene. Noen av-brystningsfeltene har original marmorering i behold. Alle de opprinnelige dørene er på plass. Disse har to speiler, den minste, tilnærmet kvadratiske, står nederst. Vinduene har pilasterformet midtpost. Vindustypen har hatt en stor utbredelse på 1700 tallet.

Kjøkkenet er det eneste rommet som bare har tømmervegger. Her er tallerkenhyller og kjøkkentavler. Slike tavler, som kunne brukes til å henge opp kobbertøy o.l., har vært alminnelig kjent i Grenland. Den mektige skorsteinen i kjøkkenet med sine trukne, profilerte gesimser og de nisjeformede brannmurene i stuene, smykket med pilastre, blomster og annen tidstypisk ornamentikk, vidner om fremragende murerhåndverk.

Tollboden lå opprinnelig slik orientert at de to gårdene vendte sine ensartede hovedfasader mot hverandre. Mellom dem var en kanal med gjennomstrømmende løp. Bare en liten del av denne, den såkalte Sundjordkanalen, er idag bevart. Tollstedet i Porsgrunn ble opprettet i 1650.

Tollbodens eksteriør er i vesentlige trekk tilsvarende Prestegårdens. Bygningene har også samme planløsning. Tollboden er trolig bygd ca. 1790. Inngangsportalen, med utskårne tannsnitt og gresk bord med kongemonogram: C 7, (Christian den 7.) flankeres av pilastre. Portalen er preget av rokokko og klassisisme. Vinduene på hovedfasaden står fremme i samme plan som panelet. Vinduene i Prestegården er også montert på denne måten som hos oss ble utbredt på 1800 tallet. På baksiden av Tollboden står noen av vinduene på tradisjonell 1700 talls maner, i en forsenkning i veggen med skrå sider og et kraftig profilert bord oventil.

Tollboden har okergule vegger, mens gerikter, gesims og pilastre er skilt ut og fremhevet med en mørk grå-grønn farve. Interiørene har en særlig rik håndverksmessig detaljering. All belistning og dører, endog dørklinkene med siselerte rokokko-ornamenter er i behold. Noen av innervinduene er trolig også originale. I 1830 årene ble det lagt himling på undersiden av takbjelkene som inntil da var synlige. Veggene er rappet i alle værelser unntatt kjøkkenet og gangen som har både panelte og bare tømmerveggen. Bygningen er gjennomgående farveundersøkt og restaureringsarbeidene er i detalj utført på grunnlag av disse undersøkelsene.

«Skipperhuset» er etter tradisjonen bygd først på 1700 tallet; bevarte bygningsdeler støtter dateringen. Bygningen har to etasjer og valmtak og liksom Tollboden og Prestegården preges den av vakre proporsjoner og et solid og kyndig utført bygningshåndverk.

Veggene er kledd med tømmermannspanel, og på de brede hjørnebordene er det malt kvadre, vekselvis blåsvarte og grå i kontrast til de rødmalte veggflatene.

Huset har tre-roms grunnplan i begge etasjer og innkledd svalgang i bygningens fulle lengde. I første etasje, som er innredet som et hjem fra seilskutetiden, er det én stor gjennomgående stue og kjøkken og kammers ved siden av denne. Stuen og kjøkkenet har adkomst fra svalen. Av de mange originale interiørdetaljene bør særlig vinduene med pilasterformede midtposter og dørene med én stor speile og velformede smijernsbeslag fremheves.

I annen etasje er det innredet skolestue fra århundreskiftet 1900. Ved trappen i svalgangen er hoveddøren fra Nic. Benjamin Aalls landsted på «Roligheden» stilt frem.

«Klyvegt. 16» antas å være oppført på midten av 1700 tallet. Langt senere ble huset påbygd i lengden. Det er bare den eldste delen som er gjenreist på museet. Selv om huset har vært forandret gjennom årene er det bevart flere originale bygningsdeler og detaljer som har vært grunnlaget for restaureringen. Oppringelig dør, beslag og gavlvindu er kommet tilbake på plass. Takbjelkene som var løftet, er lagt ned på riktig nivå.

Huset har saltak. De værbitte tømmerveggene har stått upanelt. På den ene gavlveggen er det kledd inn et bislag med adkomst til kjøkkenet. Midt på langveggen er det dør som fører rett inn i stuen. Planløsningen er enkel og omfatter kun disse to rommene med en panelvegg imellom.

Med sine beskjedne mål og den enkle håndverksmessige utførelse i forhold til de andre museumsbygningene, har også dette huset sine kvaliteter. De bare, malte tømmerveggene som gir stuen et robust, men også lunt preg, har kan hende omkranset en stor familie med mange barn. De bodde trangt, men nøysomhet var nødvendig og ordet trangboddhet ble neppe nevnt.