Velkommen til Porsgrunn Bymuseum!

av Harald Bache Bystrøm

Kjære museumsgjest -

Når du nå skal gå gjennem museet vårt og se på de samlinger vi har utstilt her, vil du snart finne ut at Porsgrunn Bymuseum så langt fra er noe stort og prangende museum. Og vel heller ikke av dem som betyr mest i den museale sammenheng. Selvfølgelig bortsett fra Porselænsmuseet. Det eneste i sitt slag i Norge. Og som det ikke faller oss et øyeblikk inn å skjule vår stolthet over. At porselenssamlingen dertil også er å finne i Den gamle Tollbod, en bygning som i seg selv er en antikvarisk godbit, gjør at også rammen omkring denne unike samling er en severdighet i seg selv.

Ved først øyekast kan det synes som om museet forøvrig ikke skiller seg noe særlig ut fra mange andre museer i dette land. Her - som på museer flest - finner du møbler og inventar fra skiftende tidsepoken. Portretter av ærverdige formødre og forfedre. Husgeråd og gamle fotografier. Redskap og kjøredoninger. Rariteter og snurrepiperier, klenodier av mange slags og mange sorter.

For enkelte av de mange som besøker oss vil svært meget av alt dette være av betydelig interesse. For andre virker kan hende en del litt hverdagslig og ordinært. Og for den overfladiske betrakter - kankskje også en smule kjedelig...

Men stopp nå et øyeblikk! Var det noen som sa kjedelig? Så langt derifra! Her er intet kjedelig. Intet ordinært eller interesseløst. For hva er det nå egentlig museet gjemmer så trofast på - og som det så gavmildt og generøst stiller frem: Levende miljøer er det vi finner. Miljøer med atmosfære og intimitet. Miljøer som forteller om levende mennesker, om levende tradisjon, om røtter.

Ta deg god tid når du kommer inn i de høyloftede prestegårdsstuer. Glem tungtrafikken og bilstøyen fra Storgaten utenfor. Glem for et øyeblikk den datateknikkens vidunderverden du lever i. Og du vil fornemme en fredgivende stemning fra forgangne tider synke ned i deg. Spranget i tid fra jetalder til 1700-tallets krinoliner og 1800-årenes merskum er ikke så langt og uoverstigelig som du kanskje hittil har trodd. Og meget av den nære fortid med sin særegne atmosfære lever fremdeles her inn i de gamle stuer. Og du kan få oppleve den selv. Om du bare er villig til å la deg fange inn....

Det aktive, levende miljø forsterkes enda mer når du senere kommer ut i det gjestfritt rommelige kjøkken. Kjørler og kar og daglig husholdningsredskap henger allevegne på de grove tømmerveggen. Forteller sitt tydelige språk om storhusholdning og mange folk i daglig kost. Og du slår deg ned på benken bak kjøkkenbordet. Aner eimen fra brennende bjørkekubben på åpen grue. Smektende dufter fra brennhete jerngryter. Travle tyender og myndig husfrue som steller til bords. Her vanker prost som fut. Eller er det kanskje i dag at det er selveste biskop Pavels som er ventendes på visitas ...

Stenkastet bortenfor Prestegården finner du Skipperhuset. Porsgrunns eldste hus, fra begynnelsen av 1700-tallet. Man blir høytidsstemt når man kommer inn i Skipperhuset. Ikke fordi det på noen måte vitner om prangende velstand eller rikdom og storhet. Nei, du stemmes til høytid og andakt fordi du føler at huset lever! Det ånder. Det bor fortsatt mennesker her! Hvert øyeblikk kan vi vente skipper'n tilbake fra «værven» hvor skuta ligger til kjølhaling. Og husfruen selv, hun er bare et lite ærende borte hos kremmeren for å hente en ny forsyning av kandis og stomp og sirup...

Eller hva sier du om Skolestua i Skipperhusets 2. etasje! Det er jo grångivelig som skulle man kommet innom et øyeblikk mens klassen har frikvarter og lærer og elever er ute i skolegården. Og du setter deg ned på en av de trange, små pultene med velbrukte blekkhus og skjevslitte kulerammer. Med oppståtte lese- og regnebøker. Salmebøker med Kingo og gotisk skrift og eselører. Artiers pugging og nødtørftig lærdoms jammer hviler over det nøkterne skolerom. Her er stavet og regnet prosenter som ingen forsto. Modersmålet terpet og radbrekket i futurum og kondisjonalis. Her har vanket elver i Asia og land i Afrika, spanskrør og gråt og jammer. Flere byer i Belgia!

Kjedelig og ordinært? Nei, du sier ikke det lenger nå. Ikke her inne. Du har opplevet for meget av barnet i deg selv til det. Nettopp nå. Her inne i skolestua ...

Eller du setter deg på en skammel nede i Skipperstua. Kjenner den frodige ange av ramsalt sjø, av storseil og tauverk og hamp og tjære. Og du lar hjembrakte minner fra fjerne land og kyster velsigne dine øyne. Ubetydelige småting. Gaver til kjæresten, til kone og til barn. Dåsen med skilpaddelokket, snodige konkylier, et gulnet fotografi fra Valparaiso, bildet av den stolte førstereisgutt med Ekvator i blikket og veslevoksent nevetak i stivhatten på kistelokket. Småting, javel. Men alt sammen kjærkomne gjenstander fra de mennesker som brakte sine souvenirer med seg tilbake til gamlelandet. Kjære gaver som ble vernet og hegnet om av dem som trofast ventet her hjemme. Hver liten ting med sin historie og sin skjebne bak seg. Historier og skjebner man i dag bare kan gjette seg til.

Heller ikke noe av det vi opplever her inne er kjedelig. Tvert om, spennende er det. Spennende fordi du hele tiden har beveget deg i friske spor etter slektledd som har ryddet grunnen for deg og for meg og for hele vår samtid. Spennende fordi du stilles ansikt til ansikt med noe du hele tiden ubevisst har ant. Men som du selv ikke har klart å bevisstgjøre eller maktet å artikulere. Ikke før du finner deg selv sittende på skolepulten eller nede i Skipperstua og lar stillheten og atmosfæren og ettertanken komme over deg og gjør drømmen i deg nåværende og levende.

En gang var det slik at et museum kun skulle være et oppbevaringssted for gamle gjenstander. Museum betød nedrullede gardiner og stengte dører. Museene var mest til for museets egne folk og for den profesjonelle historie- og folkeminnegransker. Et sted for nedarvet og innsamlet arvegods. Glemt og utilgjengelig for alle dem som museet egentlig er skapt for og tiltenkt - nemlig deg og alle andre mennesker i det nærsamfunn museet er sprunget ut av.

Muligens finnes det fortsatt slike museer i Norge. Men i Porsgrunn er det i hvert fall ikke slik. Vi bruker museet vårt. I mørke høstkvelden og kalde vinteraftener gis det huskonserter her. Med knitrende ild i de gamle støpejernsovner. Funklende lys i gamle prismer og glitrende krystall. Her spilles Mozart og Håndel og Vivaldi. Ikke nødvendigvis alltid med den store profesjonelle utøver. Men huskonsertenes intime frodighet og naturlige spilleglede særpreger både de som musiserer og alle de som gleder seg over det musikalske fellesskap og den sosiale samhørighet som naturlig følger i disse enkle sammenkomsters spor.

Fremragende fagfolks foredrag over historiske emner er heller ingen sjeldenhet i de samme saler. Men også lokalhistorikeren får gjerne slippe til med sine iakttagelser og kåserier og lysbilledserier. Forutsetningene er hele tiden at emnet har tilknytning til fordums tider. At de kan tilføre lytteren kunnskap og ny viden om det nærsamfunn man lever i. Og at der hele tiden knyttes nye tråder mellem dagen i går og dagen i dag. Og gjerne med perspektivet rettet mot dagen i morgen.

Og så til slutt - la oss ikke glemme Barneteateret. Barneteateret som i varme sommerkvelder spiller og gjøgler og balurer ute på prestegårdstunet. Hvor skjermende hus og tømrede uthusfløyer holder trafikkstøyen ute. Og med en utendørs scene uten like. Med naturgitte kulisser skapt for prinser og prinsesser og nisser og tuftekaller. Her spilles for fullt. Her slipper ungene seg løs. For det er jo her de hører til. De spiller jo alle sammen på hjemmebane!

Er det fortsatt noen som mener at et museum er kjedelig?

Utdrag (s. 7-13) fra:
Porsgrunn Bymuseum. 1982.
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen