Fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn

Dagliglivet i Porsgrunn under krigen
kapittel 1 | kapittel 2 | kapittel 3 | kapittel 4 | kapittel 5 | kapittel 6 | kapittel 7 | kapittel 8 | kapittel 9 | kapittel 10 | kapittel 11 | kapittel 12 | kapittel 13 | kapittel 14 | kapittel 15 | kapittel 16 | kapittel 17 | kapittel 18 | Kilder

18. Kapittel

Idrettsfronten

av Erik Jensen

I mellomkrigstiden var idretten i Norge splittet i to landsomfattende forbund, Norges Landsforbund for idrett, NLI, og Arbeidernes Idrettsforbund, AIF. Allerede vinteren 1939 hadde disse to organisasjonene startet forhandlinger om en sammenslåing, men dette arbeidet ble midlertidig avbrutt av krigshandlingene. Presset fra okkupantene om et tysk-norsk idrettssamband fikk ledelsen i de to forbundene til å arbeide for en rask sammenslåing, slik at idretten med samlet styrke kunne motstå dette presset. Den 14. september 1940 var samlingen et faktum. Den nye organisasjonen fikk navnet Norges Idrettsforbund med et interimsstyre på toppen.

Den 25. september 1940 oppløste Terboven alle politiske partier unntatt NS. Et nytt departement for arbeidstjeneste og idrett ble opprettet med Aksel Stang som statsråd. Nå fulgte en periode der det nye departementet forsøkte å innføre førerprinsippet i idrettsarbeidet. Interimsstyret i Norges Idrettsforbund avviste imidlertid alle fremstøt fra departementet, men den 22. november svarte myndighetene med å oppløse idrettsforbundet og avsette interimsstyret. En nærmest total uteblivelse fra idrettsarrangementer i NS' regi ble resultatet.

Idrettsfolkene fikk tidlig føling med den tyske okkupasjonsmakten. Mange av idrettsanleggene ble rekvirert og bebygd med mannskapsbrakker og staller, og andre ble brukt til tyskernes egne idrettsøvinger eller til eksersering. I Porsgrunn ble Pors gamle bane beslaglagt allerede i mai 1940, og i juni begynte tyskerne å bruke Urædds Stadion til trening. Senere ble også Pors nye stadion beslaglagt og blant annet brukt til oppsetting av luftvernartilleri. Tyskerne besiktiget også Sundjordet Idrettsforenings bane flere ganger, men beslagla den ikke.

Men viktigere enn disse rent militære foranstaltningene, var det fremstøtet tyskerne gjorde allerede i juni 1940, da de søkte om å bli medlemmer av idrettsforeningene i Telemark. Dette var alvorlig fordi det var et forsøk på å lokke idrettsfolkene inn på en samarbeidslinje som kunne ha blitt skadelig for norsk motstandsvilje. Idrettsforeningene avviste det tyske ønsket om medlemsskap, og de avviste også ønsket om å delta i stevner hvor tyskere var med. Fra første stund snudde idretten i Telemark ryggen til alt samkvem med okkupasjonsmakten.

En prøve på idrettsfolkenes lojalitet kom sent på høsten 1940. Lærer Bredo Henriksen fra Skien, som hadde sittet i interimsstyret for Norges Idrettsforbund så lenge dette fungerte, ble innkalt til det nye idrettsdepartementet og forespurt om han ville ta på seg stillingen som idrettsfører i Telemark. Det svarte Henriksen bestemt nei til. Bredo Henriksen skulle senere bli en aktiv motstandsmann og leder av Sivorg i Telemark. Som svar på de nazistiske fremstøtene valgte idrettslederne å nedlegge Telemark Idrettslag den 6. januar 1941. (1)

Kampen om Urædd

I Urædd fantes det enkelte NS-folk både blant lederne og de aktive, og allerede i mai 1940 oppsto det interne stridigheter i klubben. Et styremedlem i hovedforeningen trakk seg fra alle verv, fordi han ikke kunne samarbeide med daværende formann, R. O. Helgesen.

Dette var en kjent forretningsmann i byen, som hadde vært medlem av NS siden tidlig på 30-tallet. Han skulle i tiden som fulgte komme til å stå sentralt i NS-idretten i byen og fungerte både som idrettsfører og viseordfører under krigen. Han var blitt valgt til formann i Urædd i 1939, men ble ikke gjenvalgt på generalforsamlingen i juni 1940.

I årene 1930-39 hadde han vært formann i bokse- og brytegruppa i Urædd, og det var i denne gruppa han nå satte inn sine nazifiseringsfremstøt. Det oppsto straks en kald front mot nazistene i Urædd, og forholdene ble mer og mer spent utover høsten og vinteren 1940-41. Uforsonligheten viste seg tydelig på en fest som friidrettsgruppa arrangerte 10. januar 1941. På festen holdt kaptein Arthur Hauge - som senere sto sentralt i dannelsen av Milorg - en tale der han oppfordret til boikott av den NS-styrte idretten. En del hirdungdom forsøkte å forstyrre møtet ved å trenge seg inn i lokalet. Det kom til et basketak med vaktmesteren, som endte med at han ble slått ned, og hirdungdommene trakk seg tilbake.

I mellomtiden vokste presset på bokse- og brytegruppa, og det styret som ble valgt på gruppas generalforsamling i oktober 1940, ble tvunget til å trekke seg på et ekstraordinært årsmøte 25. januar 1941. Tre NS-medlemmer overtok som arbeidsutvalg uten valg eller godkjenning fra hovedforeningen. I begynnelsen av februar kunne byens borgere lese i dagspressen at norgesmesterskapet i boksing var lagt til Porsgrunn med Urædd som arrangør. Det var den nazi-erobrede boksegruppa som hadde påtatt seg arrangementet uten å søke hovedstyret om tillatelse. Samtidig meddelte avisene at den nye NS-formannen hadde anmeldt Urædds styre til politiet for ikke å ha holdt Urædd Stadion og andre eiendeler i forsvarlig stand. Det kom ingen ting ut av anmeldelsen, men den var et varsel om det som senere skulle komme.

Nazistene hadde nå et organisatorisk fotfeste i Urædd, som de prøvde å utnytte. De forsøkte blant annet å gjøre idréttsstreiken så lite effektiv som mulig, ved å arrangere idrettsstevner og oppfordre aktive og ledere til å fortsette som før. Dette ble en total fiasko. Ingen idrettsfolk utenom de NS-organiserte stilte på disse stevnene, og publikum uteble totalt. Det endelige slaget mot klubben kom den 24. mai 1941, i form av et brev fra idrettsfører Reichborn-Kjennerud, stilet til Urædd ved R.O. Helgesen. Brevet meddelte kort og formelt at det tidligere styret i Urædd var satt ut av funksjon, og at han var bemyndiget til ny formann, med fullmakt til å organisere nytt styre og til å overta foreningens eiendeler og arkiv.

I juni 1941 avholdt Urædd generalforsamling. Uten diskusjon ble det vedtatt et forslag som nektet å godkjenne påbudet. 213 stemte for forslaget og 18 for nyordningen. Dette fikk ingen praktisk betydning, men avstemningen avslørte tydelig at nå var det et lite mindretall som hadde overtatt ledelsen i foreningen. Få dager etter generalforsamlingen rykket det nye styret inn en annonse i Porsgrunns Dagblad om at Urædd gjenopptar treningen. «Et godt fremmøte er ønskelig», sluttet annonsen med.

På samme tid som nyordningen ble innført i Urædd gikk det ut påbud til alle de andre idrettsklubbene i Porsgrunn og omegn om å innlevere sine eiendeler til den nye NS-formannen i Urædd. Med andre ord var Urædd nå den eneste tillatte idrettsforeningen i distriktet.

Siden både deltakerne og publikum sviktet naziidretten totalt, minket også nazistenes interesse for idrettsarbeid temmelig fort. Av protokollene går det frem at det ble holdt 4 styremøter i Urædd i 1941 og et eneste i 1942. Siden lå arbeidet nede. De forskjellige gruppelederne var helt passive, og mange av dem visste ved krigens slutt ikke engang hvor protokoller og arkiv befant seg.

Den illegale idretten

De første idrettsgrenene som kom igang illegalt var naturlig nok skisporten og terrengløpene. Det var skigruppa i Urædd som tok initiativet, for det meste i samarbeide med Gjerpensklubben Ørn. Det første langrennet ble arrangert fra skiklubbens hytte ved Liedbakken 1. nyttårsdag 1941. Denne hytta ble brukt som utgangspunkt for trening og renn, helt til nøkkelen måtte leveres i sammenheng med nazistenes overtagelse av Urædd i juni 1941. I februar ble det hoppet i Liedbakken om Urædds klubbmesterskap, og i mars var det hopprenn i Urædds guttebakke i Bjørntvedtskogen. Etter at skihytta gikk tapt, fortsatte arrangementene fra skiklubbens formann, Sigurd Holoms hytte i Kleppeskogen. Der ble det arrangert både langrenn og terrengløp.

Først vinteren 1944-45 kom det fart i de illegale hopprennene i distriktet. Med stor deltakelse og mange tilskuere var det umulig å holde dette skjult for nazimyndighetene. Likevel fikk rennene stort sett gå i fred, men et unntak var rennet i Tjernlibakken ved Jarseng i 1944. Noen naziskiløpere fra Skien hadde fått kjennskap til rennet og møtte opp. De ville være med, men da trakk alle de andre løperne seg. Det ble så bestemt å legge rennet til Stormbakken i stedet, men nazistene fikk greie på det også, så rennet ble avlyst. Det kom en skarp advarsel i avisene fra myndighetene om at man skulle taes hardt hvis man tillot seg å arrangere illegale konkurranser.

Etter dette ble hopperne mer forsiktige, men etter en tid fortsatte rennene som før. En av ildsjelene bak disse rennene, og samtidig aktiv og høyt på premielistene, var Ørn-gutten Arne Ballestad.

Den illegale fotballen begynte å rulle litt høsten 1943, men først året etter kom det virkelig fart i spillet. Pors begynte å trene mellom jordhauger og huller på sin ødelagte stadion, og Urædd fikk avtale med Eidanger Idrettslag om å trene på banen ved Herregårdsstranda. Denne banen lå fint og avsides til, og både Eidanger, Urædd, Sundjordet og Herøya delte treningstid, her. Det ble snart arrangert kamper, og den første foregikk mellom Pors og Urædd, hvor resultatet ble 1-3. Det ble etterhvert arrangert mange kamper på denne og andre baner, og også Pors fikk etter en tid gjort banen sin brukbar til fotballkamper. Det var ikke til å unngå at nazistene fikk greie på disse kampene, men på samme måte som med hopprennene lot myndighetene dem stort sett i fred.

Det var stor oppslutning om de illegale idrettsstevnene både av de aktive og publikum. Til sammenlikning kan nevnes at ved en semifinale i cupen på Urædd Stadion rnellom to nazistiske lag, var det ca. 25 tilskuere, mens det samtidig ble spilt en illegal kamp på Pors Stadion med ca. 1000 tilskuere. Et hopprenn i Rugtvedtkollen i 1945 samlet over 100 deltakere og vel 1000 tilskuere. Disse stevnene hadde utvilsomt en betydning som symbol på motstandsviljen hos norsk idrettsungdom.

Vi ser altså at idrettsstreiken sentralt var effektiv fra årsskiftet 1940-41, mens det i Porsgrunn allerede sommeren 1940 viste seg å være lokale initiativ til sabotasje mot naziidretten. Mens det i Urædd brøt ut åpen kamp, viste lederne i de andre klubbene forsiktighet, men de sluttet opp om streiken uten å provosere nazimyndighetene. De nazistiske idrettsledernes mål var å få til et samarbeid med den ikke-nazistiske idretten. Dette viste seg å være umulig i Porsgrunn, som i resten av landet. Da myndighetene til slutt grep til makt overfor klubbene, førte det til en oppblomstring av den illegale idretten og til full boikott av den nazistiske. Det er ingen tvil om at idrettsfronten skulle få betydning for andre hjemlige fronter under okkupasjonen. Ikke bare viste idrettsfolkene en nasjonal holdning og en vilje til motstand som skulle bli et forbilde. Idrettsforeningene skulle også bli en viktig rekrutteringsmark for senere aktive motstandsfolk i de illegale organisasjonene på alle områder. (2)

Utdrag (s. 387-391) fra:
Okkupasjonsårene i Porsgrunn. 1940 til 1945
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen