Porsgrunn Lutherske Sykehus. Streiftog gjennem sykehusets historie fra 1902 til 1960

En bankbok på 21 kroner

av Harald Bache Bystrøm

Paa Borge Gaards Grunde ligger Amtets Syge-Hus, en stor og rummelig Bygning saavel med Værelser for Opsynsmanden og Familie som for de Syge med Sænge og Sænge-Klæder, hvorved er at iagttage:

At dette Sygehus er allene for den saa kaldede Rade-Syge.
Huset ble beboeligt efter Kgl. Bevilling af 1776.
De første syge Lemmer indkom den 27de April 1776
Den aarlige Grund-Leje til Østre Borge Gaard, er 5 Rdl.
For Lægedom betales for hver Lem, 8 Rdlr.
For deres Kost betales, for hver Syg om Dagen, 14 skilling.
Doctoren, som tillige er Amtets Land-Physicus efter Kongel: Bestalling af Dato 24de Augusti 1778, nyder aarlig Gage af Amtet, Scheen og Forstæderne, 300 Rdlr.
Chirurgus i Syge-Huset faaer aarlig i Gage, 100 Rdl.
De Syge melde sig hos Præsterne som meddele dem Attest til Amtet, om de kan betale for sig eller ikke, og efter Amtmandens Paategning antages han.

Af Protocollen som af Amtmanden er authoriseret den 31te ... 1778 finder man følgende:

lndkomne Sygederaf Incurable Døde
17782313
17799448
17806225
17816123
17827247
17835003
392329
Udgaaet77

Det er Cancellie-Raad Bartholomæus Herman von Løvenskiold som gir denne beretning «Angaaende Syge-Huset» på Osebakken i Porsgrunn i sin «Beskrivelse over Bradsbierg Amt» fra 1784. Det er samtidig den eldste beretning man kan finne om dette byens og distriktets første sykehus. Tross sin ordknappe form gir den et interessant lite glimt inn i sykehusforholdene slik de artet seg for snart to hundre år siden.

Som det fremgår hos Løvenskiold, var sykehuset opprettet med det formål for øye kun å ta imot og behandle pasienter som led av den såkalte radesyke. Radesyken herjet i midten av det 18. århundre som en farsot over store deler av landet. Spesielt i kystdistriktene grep den uhyggelig om seg, og på det tidspunkt Radehuset på Osebakken ble tatt i bruk, hadde denne ondartede og meget smittsomme veneriske sykdom fått en så sterk utbredelse i store lag av befolkningen, at myndighetene måtte gå drastisk til verks for å dempe dens uhyggelige virkninger. I Bratsberg amt var sykdommen særdeles utbredt. En innberetning fra politidepartementet så sent som 1816 beskriver den som en «frygtelig Sygdom, der saa meget bidrager til at nedbryde saavel den offentlige som private Lyksalighed.»

Det var den senere viden bekjente Hans (Johannes) Møller på Åkre som ble sykehusets første lege. Dertil var han samtidig «Landphysicus for Skiens By og Forstæder samt Bratsberg Amt». Det kan være av interesse å se nærmere på det regulativ som ble utferdiget for ham i hans virke som lege ved det nyopprettede sykehus. Her finner man blant annet:

«For hver Patient, der bliver cureret, nyder Doctoren 8 Rdlr. og halv saa meget for den der døer, og bliver han derfor pligtig at anskaffe fornøden Forraad af Medicamenter, for egen Regning at forskrive Samme, betale Sammes Indpakninger, med Cassen og Emballering, Transport og Fragt, Told, staa den dermed værende Hazard for Søeskader, anskaffe alle til Medicinen hørende Ting af Glas, Krukker, Æsker med videre, ligesom og forskaffe de fornødne Urter, Rødder, Blomster med mere til rette Tid indsamlede, til hvilke Forraad at anskaffe Samme maa staa et Forskud af vores Casse.

Dersom en og anden Syg, formedelst gyldige Aarsager ei kan komme til Sygehuset, da skal deres Cuur af Landphysicus og hans Assistent besørges, og de fornødne Reiser med fri Belordring af dem, nu og da anstilles, dog maa det, om det er formuende Folk, som ere syge, ej formenes dem, foruden Curen at tage et lidet Salarium af 4 à 5 Rdlr., i Henseende til den Bekostning og Besværlighed, som falder ved Reisen .... Endelig bør ved Sygehuset holdes en af Dig authoriseret Bog, hvorudi må anføres enhver Sygs Navn, og hvad Tid den er indtaget, da Doctoren bør være ansvarlig til disse Syges fuldkomne Helbredelse, og ellers paa egen Bekostning curere dem, om Sygdommen atter skulde udbryde.»

Det er nok mangt og meget som skiller våre dagers sykehusreglementer fra de kuriøse bestemmelser i dette regulativ. Tilsynelatende tilsier det alle mulige hensyn til pasientenes ve og vel. Det gir i høy grad uttrykk for at man skulle dra all tenkelig omsorg for den syke og ivareta hans tarv på beste måte. En ting er allikevel en teoretisk skrivebordsbestemmelse. Noe ganske annet er den praksis regulativet måtte føre til i den daglige drift.

Man har ingen grunn til å nære for store tanker om sykepleien på Radehuset. At det ble drevet under ytterst primitive forhold, selv med datidens mål for øye, vitner ikke minst en uttalelse fra amtmann Wedel Jarlsberg om. I desember 1831 skriver han således i sykehusets hovedprotokoll, at sykehusbygningen på Osebakken ved hans overtagelse av embetet i 1814 fantes «kjendeligen avfældig».

Noen av de verste skavanker ble nok stundimellom så måteligen utbedret, men skulle neppe gjøre oppholdet særlig bedre for de opptil 120 syke som under de større epidemier på en og samme tid kunne være stuvet sammen på de små værelser som under normale tilstander var beregnet å skulle gi plass for 18-20 pasienter. Forholdene ble etter hvert så graverende, at man var nødtvunget til å skaffe nye lokaler, og etter langvarige forberedelser ble amtets radesykehus nedlagt i Porsgrunn og overført til Hagesteens-Fahret ved Skien, hvor det ble gjenåpnet i 1830.

Den offentlige sykepleie i Norge var på denne tid som oftest nær knyttet til fattigpleien, og som sådan direkte underlagt kirken og de geistlige myndigheter. For den ubemidlede almue var nok dette som oftest ensbetydende med å klare seg på egen hånd som best man kunne. Det var å ty til kloke koner og gode råd. Det stilte krav til ens nærmeste familie og naboer om man skulle få den nødvendige pleie og legedom. I Porsgrunn var man hverken bedre eller verre stillet enn i småbyer flest. I 1835 slo dr. J. C. Roosen seg ned i byen som privatpraktiserende lege. Han ble i 1841 etterfulgt av J. J. L. Schaaning som praktiserte til 1847, da han ble avløst av Johan A. Vetlesen som utøvet sin lægegjerning her i 21 år, inntil dr. Søren Munk begynte sin praksis i 1867. Men det var nok helst de mer velstående borgere som søkte disse legers hjelp. For almuen var de fattigleger, en nødhjelp i en tvungen situasjon, og som man i det lengste forsøkte å holde seg unna.

Tyfus, kopper, rachitis og ondartet halsesyke var de mest alminnelige sykdommer fra 1830-årene og frem mot århundreskiftet. Det rå og fuktige elveklima, ofte dårlig drikkevann som i stor utstrekning ble hentet fra Leirkup eller uhygieniske brønnanlegg sammen med avfeldige og usanitære boliger, skapte grobunn for disse sykdommer og gjorde behovet for god legehjelp og et godt sykehus påtrengende nødvendig. En samtidig beretning vet å fortelle at der i tiden etter amtssykehusets nedleggelse «neppe var en Vaagekone at opdrive».

Det skulle allikevel gå over seksti år før byens sykehusvesen igjen skulle komme inn under mer ordnede forhold, og det ligger nær å si at det var etableringen av Porsgrunds Porselænsfabrik som skulle bli den direkte årsak til at byen atter skulle få et sykehus. Da fabrikken begynte sin produksjon i 1887, var dette for en stor del ved hjelp av arbeidere som innvandret fra Syd-Tyskland og som etter hvert utgjorde et så stort antall at den katolske kirke fant tiden inne til å begynne menighetsarbeid her. Innen menigheten var man klar over behovet for sykehjelp, og dette førte med seg at de tre første St. Josephs-søstre kom til byen i 1891 og begynte sin rike gjerning i kummerlige, men fruktbringende kår.

Fra kommunal side skulle det gå ennu tre år før man tok initiativ til utbygging av det offentlige helsevesen, men endelig i 1893 får man epidemilasarettet på Roligheten, en sparsom innretning som gjennem mange år skulle by på en yderst mistrøstig tilværelse for de pasienter, pleiersker og leger som fikk og ga legedom der.

«Den kirkelige Fattigpleie», som etter sterk tilskyndelse fra høykirkelig hold var stiftet av kateket Krogh Tonning i 1879, ansatte i 1896 byens første diakonisse, Nini Isaachsen, hvilket skulle bety en meget kjærkommen tilvekst til pleien av de syke som var henvist til å ligge i sine hjem. Søster Nini, som var en ildsjel i sin gjerning, tiltrådte 1. januar 1897. Sent og tidlig var hun på farten for å gi lindring hvor nøden var størst og behovet for legemlig og åndelig hjelp var sterkest. Ved siden av sin daglige pleie av syke tok hun også opp tanken om opprettelse av et luthersk sykehus i Porsgrunn. Overalt var hun på farten med sine planer. Ivrig og entusiastisk beredte hun grunnen for det store mål hun hadde satt for den menighet og den kirke hun tilhørte. Midlene var nok ikke så store i de kretser hun arbeidet. Men viljen til å hjelpe var til stede. «Og allerede den 1ste Mai kunde denne Diakonisse - Søster Nini - i Sparebanken indsætte Kr. 21,00 som var bleven hende overgivet i ganske smaa Bidrag til mulig Iverksættelse af denne Tanke.»

Utallige bidragsydere, fra små givere til store donatorer, har gjennem årene gitt Porsgrunn Lutherske Sykehus hjelp til opprettelse og drift. Mange kjærlige hender har arbeidet for sykehusets ve og vel. Tusener av arbeidstimer har vært ofret for å yde sykehuset hva det måtte ha behov for av utstyr og inventar. Det ligger likevel nær å minnes søster Nini med en spesiell takknemlighet. Hennes kontante bidrag var beskjedent. Men hennes varme glød og selvutslettende begeistring for en stor idé var levende og ekte. Hva hun sådde har siden båret de rikeste frukter. Hennes ringe bankbok på enogtyve kroner fra 1897 var det første grunnfond til de millioner som nu ligger bak Porsgrunn Lutherske Sykehus av 1960.

Utdrag (s. 13-18) fra:
Harald Bache Bystrøm: Porsgrunn Lutherske Sykehus. Streiftog gjennem sykehusets historie fra 1902 til 1960. - Porsgrunn 1961.
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen