Fra: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964

Krisen i slutten av 1870-årene

av Harald Hals

Som nevnt tidligere, oppstod etter mer flaue tider i annen halvdel av 1860-årene en sterk økonomisk oppgangsperiode i begynnelsen av 1870-årene. Dette ga seg blant annet utslag i prisene på jord og skog som steg betraktelig. Ifølge Norges offisielle statistikk hadde Eidanger helt siden 1852 hatt noen av de høyeste eiendomsprisene i hele amtet. Gjennomsnittsverdien pr. skylddaler, omregnet i kroner, for tida 1852-1875 går fram av følgende tabell:

Etter disse oppgavene nådde som det vil sees, prisene på fast eiendom en foreløpig topp i 1860, og viste så atter en synkende tendens til de fra og med 1871 tok til å gå voldsomt opp igjen.

Årsaken var den gylne tida som oppstod etter den fransk-tyske krigen 1870-71, og delvis var en følge av den. Eidanger lå glimrende til for trelastutførsel og skipsbygging, næringer som nå fikk en blomstringstid som aldri før. Det er alt nevnt at i Langangen løp nå prisen på kolaskarp opp i 16-20 kr. pr. load. For annen trelast var prisen pr. tonn følgende:

En ser at trelastprisene gikk godt opp til 1874. Samtidig ble det større etterspørsel etter skipstonnasje, og skipsbyggingen økte. Mellom 1871 og 1875 gikk i alt 16 skuter på sammenlagt 1953½ kommerselester av stabelen i Eidanger, og mellom 1876 og 1881 ble 14 skip på tilsammen 1955½ kommerselester bygd ferdig.

Som det vil sees av disse oppgavene, holdt høykonjunkturen for skipsbygging og sjøfart seg lengre oppe enn for trelastutførselen. Det ble fortsatt bygd svære skuter i Eidanger etter 1874 da trelastprisene tok til å gå ned igjen. Da imidlertid også skipsfartskonjunkturene begynte å gå tilbake, tok hele det økonomiske livet i bygda til å vakle. Den fortjenesten bøndene hadde hatt på skogen, hadde de nemlig for en meget stor del satt inn i skipsbygging og sjøfart, og fra 1878-79 tok alt dette til å gå med direkte tap. Noen fortjeneste på skogen var heller ikke mer å få. Mange skogeiere hadde i de gode årene før 1874 hogd den helt ut, og dessuten tok nå trelastprisene til å synke enda kraftigere. Kolaskarp for eksempel kom ned i kr. 7 pr. load. Den økonomiske situasjonen ble også atskillig forverret ved at mange ikke i tide hadde sett hvor det bar hen, men hadde tatt til å kjøpe skoger eller å bygge skip helt mot slutten av de gode konjunkturene. Da krakket snart etter kom, satt en god del tilbake uten å få noe som helst utbytte av alle de pengene de hadde lagt ut.

I de gode tidene hadde det hersket en nesten ubegrenset kreditt, vesentlig gitt av utenbygds banker eller forretningsmenn. Mange i bygda hadde dessuten blitt knyttet til hverandre ved felles forretningsforpliktelser. Rammet derfor ulykken først en, hadde den en tendens til også å trekke med seg en hel rekke andre. Arbeidsfolk hadde under de gode tidene tjent ganske godt. Også de hadde da hatt lett for å kunne få kjøpt varer «på krita». Da nedgangstidene satte inn, kunne imidlertid mange av dem ikke lenger betale det de skyldte. Langangen Forbrukerforening som var blitt dannet for å konkurrere med Morten Svendsen, ble særlig hardt rammet. Foreningen måtte innstille all virksomhet.

Tvangsauksjonene tok til i 1879 og varte en god stund utover i 1880-årene. I alt måtte 17 gårdbrukere i Eidanger oppgi hele sitt bo, og de fleste og største av dem fikk aldri gården tilbake. En rekke andre led også svære tap. De måtte delvis selv forlange auksjon over løsøre for å kunne komme unna de verste av sine økonomiske forpliktelser.

Krisen rammet i det hele tatt både høy og lav i bygdesamfunnet. Mange av de bøndene som ble utsatt for tvangsauksjon, hadde vært å finne blant bygdas rikeste og mest ansette menn. Dette gjaldt blant annet Anders O. Langangen, sønnen Lars A. Nøklegaard og Nils Sundsaasen som alle tre hadde vært mye med i bygdas styre og stell. Blant annet hadde de flere ganger sittet i herredsstyret, Langangen også som ordfører.

At disse og liknende menn nå hadde kommet i ulykken, må ha vært en av grunnene til at bygdefolket slo seg sammen om ikke å by på tvangsauksjonene. En annen årsak var den voldsomme bitterheten mot de utenbygds kreditorene. Det var de som særlig presset på for å få sine økonomiske krav tilfredsstilt, og dette fikk både høy og lav føle. Resultatet av bygdefolkets holdning ble at på tvangsauksjonene mellom 1879 og 1882 kom det stort sett bare bud fra slektninger og kjente til dem som ble rammet. På løsøreauksjonene, forlangt frivillig av folk for at de på den måten skulle kunne betale noe på sin gjeld, var derimot oppslutningen god og budene høye. Det var tydelig at bygdefolket gjorde det de kunne for å hjelpe hverandre.

Den holdningen de la for dagen, viste seg da lenge også ganske effektiv. Takket være oppslutningen om de frivillige løsøreauksjonene, kom mange gårdbrukere unna mesteparten av gjelda. På tvangsauksjonen, hvor slektninger og venner av den som var rammet, kom med sine bud i forståelse med ham, ble kreditorene ofte nødt til å godta budene for i det hele å få noe igjen. For de aller største debitorene gjaldt imidlertid ikke dette. Anders Langangen tilbød på sin umyndige datters vegne 55 000 kr. for å få tilbake eiendommen sin, men dette ble vraket. Når det gjaldt de virkelig store boene som var satt under tvangsauksjon, hadde nemlig kreditorene et godt kort i bakhånden som de kunne stille opp mot den solidariteten bygdefolket viste, og det var den interesse utenbygds spekulanter nå tok til å vise særlig for skogen og isanleggene i Eidanger. For å få fatt i dette, tok de gjerne gården på kjøpet. Øvre Nøklegård ble således til slutt kjøpt av en spekulant i Moss, Chr. S. Eriksen, mens mesteparten av Langangen-skogene gikk til et engelsk firma, Granville & Co. Heller ikke bøndene i nabobygdene viste seg lenger solidariske med standsfellene i Eidanger, men tok til å kjøpe eiendommer i bygda. Blant annet ble Sundsåsen overtatt av en kar fra Bamble. Først i annen halvdel av 1880-årene raknet samholdet mellom Eidanger-folk. Enkelte tok da til å kjøpe eiendommer på tvangsauksjoner. Årsaken var nok at en del da hadde klart å kvitte seg med den verste gjeldsbyrden og ikke lenger følte samme behovet som tidligere for å stå last og brast med sambygdingene. Kjøp fra Eidanger-folks side av tvangsauksjonsgods ble likevel av de fleste i bygda fremdeles ille ansett, og de som overtok den slags eiendom, fikk høre mange vondord og ble lenge nokså isolert.

Arbeidsfolk ble likeså hardt rammet av krisen som bøndene. Næringslivet kom nå til å ligge helt nede, og det ble vanskelig å få arbeid. Haukeraas Bruk måtte innstille. Det prøvde å ta opp virksomheten igjen i 1882, men det gikk bare i to år før det måtte opphøre for godt. Røra Bruk gikk konkurs, men kunne likevel fortsette på nye eieres hender. Verst var det at skipsbyggingen som hadde gitt arbeid til mange, så å si holdt opp. Etter 1881 var det bare ett eneste skipsverft igjen i bygda. Resten måtte innstille virksomheten. Dette hadde nok før eller siden vært uunngåelig, selv om ikke krakket hadde kommet så sterkt som det gjorde. Saken var nemlig den at seilskutene og seilskuteverftene mer og mer tok til å kjenne konkurransen fra dampskipene. Jørgen og Gunnar Knudsen innså dette i tide, og besluttet å gå mer over til dampskip. Den siste skuta de bygde på Frednes, døpte de for «Korsvei» for å understreke at seilskutetida nå tok til å gå mot slutten.

Nedleggelsen av skipsbyggeriene gjorde det enda vanskeligere for folk å få arbeid, og det ble enda verre ved at også en rekke sjøfolk ble ledige etter at skipsfartskonjunkturene hadde dalt så katastrofalt. En rekke skuter ble nemlig lagt i opplag. Om vintrene ble stillingen ekstra hard for mange. Som Breviks Adresse-Tidende skrev, kunne selv den flittigste mann bli brakt til fortvilelse.

Situasjonen både for bønder og arbeidsfolk skulle i det hele tatt bli vanskelig en årrekke framover. Det er blitt hevdet at Eidanger ble rammet hardere av krisen i slutten av 1870-årene enn noe annet herred i Bratsberg amt. Hvor mye som ligger til grunn for denne påstanden, er usikkert, og antagelig må den tas med atskillige forbehold, men at hele bygda ble rystet, er sikkert nok. En særskilt grunn til at krisen virket så hardt, var det at nettopp da stod bøndene midt oppe i en omfattende omlegging av selve gårdsdriften, og det falt kostbart. Sed, skikk og arbeidsformer var inne i en fullstendig omformingsprosess. Nytt tenkesett og nye forestillinger brøt fram, mens gammel sedvane var i ferd med å forsvinne. Litt av denne forskjellen mellom gammelt og nytt skal vi se på i neste kapitel.

Kilder - Krisen i slutten av 1870-årene.
1. (St.A.) Bamble sorenskriveri, rekke nr.4, auksjonsprotokoll Eidanger nr.5, 1871-82.
2. N.O.S. Ældre række c. nr. 11. 1866-75 (eiendomspriser).
3. Adresse-Tidende for Brevik etc. 4/10 1878.
4. Johnsen: Eidanger, IX.
5. Ramberg s. 159, 184-85, 213-20, 463.
6. Tønnessen: Porsgrunn bd. 2, s. 295-98, 326-29.