Fra: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964

Fisket

av Harald Hals

Også fisket kom fra omkring 1850-årene til å få langt større betydning enn før. Å dømme etter folketellingene var det riktignok fremdeles ikke mange som livnærte seg av bare fiske som eneste yrke. I 1865 gjaldt det 31 personer og i 1875 så få som 22 personer. Disse tallene forteller likevel ikke om det som vi vet fra annet hold, at for svært mange arbeidsfolk, sjøfolk, gårdbrukere og husmenn på øyene og rundt fjordene var fisket etter hvert blitt den viktigste av alle biinntekter. Særlig om vinteren hjalp det ofte til å holde verste nøden fra døra både med det en kunne få til eget bord, og med det en kunne få solgt. Avsetningsmarkeder fantes i byene rundt om. Det var i det hele ikke så lite fisket samlet kastet av seg. I 1853 oppga formannskapet på spørsmål fra fogderiet at den samlede inntekten av fisket i distriktet år om annet kunne anslåes til 1100 spd.

Etter formannskapets oppfatning var det laksefisket som var det mest lønnsomme. Laksen ble for størstedelen fanget i Frierfjorden der det i 1852 ble satt ut 25 laksegarn av Eidanger-folk. De hadde to ruser. Den såkalte «ringen» til disse garna målte vanligvis 18 hollandske favner i omkrets, mens rusene var fire favner lange og en favn dype i gjennomsnitt. Hele garnet kostet nytt 24 spd., og det var nok mest bøndene som hadde råd til å anskaffe det. Selv om også vedlikeholdet kostet endel, var likevel utbyttet til gjengjeld bra. Formannskapet regnet at laksefisket ga en tredjedel av den samlede bruttoinntekten på fisket.

Det mest lønnsomme etter laksefisket mente formannskapet var bunngarnsfisket. Utbyttet av det ble satt til halvparten av fortjenesten av laksefisket. Bunngarna ble satt inne i fjordene. I 1853 fantes det 21 stykker av dem. Med slike garn fanget de den vanlige fjordfisken, torsk, kolje, hvitting, sei og kot.

Størrelsen på bunngarna varierte fra 30 til 36 hollandske favner i «ringen», mens dybden avhang av grunnen fordi garnet måtte nå bunnen ved «inngangen» dersom ikke dypfisken skulle stikke seg under. Maskestørrelsen var vanligvis 1 tomme, men på den såkalte «lenningen» der fisken ble tatt opp, var den ikke mer enn en halv tomme. Til bunngarnet hørte også et stenggarn eller «hegning» som det ble kalt. Det gikk fra «inngangen» og inn til land for å lede fisken inn i garnet. Dybden og lengden på stenggarnet avhang av hvor kort eller lang utgrunnen var. Det måtte forsynes med søkkestein slik at det kunne nå til bunnen.

Alt i alt kostet et nytt bunngarn med 30 favners «ring» ifølge formannskapets opplysninger i 1853 80 spd., og med annet tilbehør kunne nok det hele i handelen komme opp i over 100 spd. Dette var et så svært utlegg at oftest to eller flere gikk sammen om å anskaffe bunngarn.

I virkeligheten kunne nok utgiftene bli litt mindre enn de nevnte prisene tyder på. Ikke sjelden bandt nemlig folk selv bunngarna sine av hjemmespunnet hampegarn. Det var særlig vinterkveldene som kunne bli brukt til bøting og binding av fiskegarn. Hele familien kunne sitte rundt et langt bord, hver med en nål, et «kjevle» og et stort nøste av hampegarn. Nåla var om lag 6 tommer lang og så ut som skyttelen på en vev. «Kjevlet» liknet på et tolleknivskaft. Når de brukte det, klarte garnbinderne å få nøyaktig samme størrelsen på maskene. Hvert medlem av husstanden fikk gjerne sin «bolk» av garnet å binde. Når «bolkene» så var ferdige, ble de knyttet sammen av husbonden selv.

Vadfisket eller notfisket etter dypvannsfisk og stimfisk kunne etter det formannskapet hevdet i 1853, kaste omtrent like mye av seg som bunngarnsfisket dersom vadene ble nok brukt. I 1852 fantes etter samme utsagn 14 stykker av dem i Eidanger. Lengden var vanligvis fra 24 til 30 hollandske favner, og de var tre til fire favner dype, mens maskene på de fineste var ¾ tommer. I innkjøp kostet et nytt vad vanligvis 24 spd. Også her måtte en rekne med at utgiftene med vedlikeholdet svarte til to tredjedeler av bruttoinntektene.

At vadfiskerne forøvrig var klare over at utbyttet av redskapen ble bedre jo mer en brukte den, sees av at formannskapet samtidig klaget over at de friskt vekk fisket på annen manns grunn selv om grunneieren hadde faste garn stående ute. Dessuten var det ofte uenighet mellom fiskerne innbyrdes om hvem som først skulle trekke vadet dersom de lå på samme grunnen.

Særlig i 1860-årene utviklet vadfisket seg kraftig ved anskaffelse av ny og større not som særlig ble brukt til å fange stimfisk med. Ofte kunne det gjøres svære kupp. Det var ikke alltid nødvendig å ta opp all fisken på en gang, men først etter hvert som det passet å bringe den på markedet.

Etter dypfisk ble vadtrekket helst drevet i vinternettene. Enkelte fiskere bygde opp småhytter (køyter) ute på øyene der de tok inn under dette fisket når det trengtes.

Sjøørret ble også for en stor del tatt i vad. Folk satte også ut ørretgarn. Det var ikke uvanlig å lystre ørreten. Dette ble regnet for en meget morsom fangstmåte og ble av mange drevet så å si bare for sportens skyld. Lystringen gikk gjerne for seg om høstkveldene i stille vær. Til lys ble brukt en «lystrevarme» - en tyrived som var anbrakt på et «lystre-brannjern» eller en slags rist bak i prammen. Fisken ble blendet eller forvirret av det uvante lystreskjæret og søkte bort til båten slik at et øvet mann derfra, kunne hogge den. Lystren som ble brukt til dette, hadde spisse tenner av jern, fem-seks stykker i alt, hver seks tommer lange. For å holde på fisken var hver tann forsynt med mothake. Lystren var også skjeftet på et temmelig langt skaft slik at fisken kunne bli rammet desto kraftigere.

En lønnsom fangstmåte som ble drevet av mange, var fiske med bakker eller liner. De kunne ha en meget stor lengde, og tusenvis av kroker var festet på. Agnet var reker og småsild. Særlig kolje og torsk ble fanget på linene.

Småfiske, mest til husbehov, foregikk vanligvis med håndsnøre med en eller flere kroker på. Krabbeteiner var det ikke så rent få av selv om utbyttet av dem ifølge formannskapets opplysninger i 1853 ikke var stort. Hummerfiske var det på denne tida ikke mye av. Siden tok det seg en del opp, og ble i hvert fall i 1870-årene drevet ikke så lite ute ved kysten. En stor, pen hummer ble da solgt for 10-12 skilling.

Etter formannskapets opplysninger i 1853 hadde makrellfisket da avtatt i flere år. Også siden vekslet det med dette fisket. Det kunne være riktig gode makrellår som i 1856, da det i distriktet fra Nevlunghavn til Brevik lå ute cirka 250 båter. Etter Breviks Adressetidendes beregninger ble det da fisket sammenlagt omkring 500 000 makrell om dagen. Denne fisken kunne fåes kjøpt for 72 skilling for 100 stykker, mens prisen tidligere da det hadde vært mindre av den, hadde vært 1 spd. 2 ort. Et annet godt år var 1861. Hvert båtlag kunne da få 1200-1500 makrell om dagen, og den ble solgt for fra 3 ort 18 skilling til 4 ort for 100 stykker.

Makrellfisket falt gjerne i travleste tida, enten 14 dager før og 14 dager etter St. Hans eller også på høsten, og det var da nok arbeid å få både på gårdene og ellers. Likevel deltok mange, også fra Eidanger, i det, særlig fra øyene og de sydligste delene av fastlandet. Ved midnattstider drog båtene avsted fra strøkene omkring Brevik for å være framme ved fiskeleiet før sola rant, for da het det seg at fisken gjerne nappet ekstra godt. Farvannet omkring Fugleøya var kjent som et av de beste. Det kunne ligge opptil 60 farkoster der. De ble forankret med «ile» - dregg, og lagt side om side, fastbundet til hverandre med fanglinene. Var det nok fartøyer, ble det dannet en slags dobbelt front, idet forendene på de siste ankomne båtene ble lagt motsatte veien. Dette ble kalt «bakset».

Makrellen ble sjelden fisket i bunngarn. Til agn ble brukt reker og småsild. Det var gjerne tre til seks mann på hvert båtlag, og de kunne også drive med å dorge makrellen eller med å pilke den. Det første foregikk gjerne om sommeren og flere mil ut på åpne havet. I siste tilfellet lot en båten drive for «takkel og taug», mens folkene tok plass ved rekka og slengte snørene utenbords. Agn var det ikke på dem. I stedet hev en og annen ut noen never småsild for å lokke fisken til seg.

Fortjenesten av fangsten ble delt på mannskapet i like lotter, men var det bare en eier av båten, skulle han ha en mannslott ekstra som båtleie. Oppkjøperne overtok fisken regnet i hundreder. Under opptellingen ble en makrell lagt til side for hver hundre, slik at en kunne holde rede på tallet. Denne tallmakrellen fikk vanligvis oppkjøperen gratis. Det fortelles forøvrig at ingen oppkjøper gjorde regning med å tjene mindre enn 100% på handelen.

Ferskvannsfisket i Eidanger kunne nok være en kjærkommen liten tilvekst til matbordet for gårdbrukere som eide fiskerike dammer og bekker. Økonomisk spilte det liten rolle. Noen forsøk på fiskekultivering ble ikke gjort før i begynnelsen av 1870-årene. Bankkasserer Høegh i Porsgrunn bygde da sammen med firmaet Vauvert en fiskedam innerst i Langangsfjorden. Sundet ovenfor brua der mente de måtte være fint til utklekking av ørret og laks. Hele anlegget gikk imidlertid dårlig. Det måtte flyttes fra det første stedet det var anlagt, og lenger sør fordi det var for mye trafikk gjennom sundet. Dybden på det nye stedet var større enn beregnet, og dette fordyret byggverket. En god del yngel ble likevel sluppet ut, og det var bare å vente på at den skulle formere seg. Da kom den store krisen i slutten av 1870-årene. Eierne av dammen ble hardt rammet og hadde ikke råd til å sitte med den lenger. Dette hadde til følge at hele anlegget forfalt i løpet av kort tid.

Likere gikk det heller ikke med et østersanlegg ved Langangen. Fjorden her hadde lenge vært kjent for sin store rikdom på østers. Det fortelles at ryktet om dette lokket folk langveis fra til Langangen. Her skal det ha vært østers i en slik overflod at den kunne sees som et grålig teppe over store deler av fjordbunnen. På grunn av den store mengden var østersen også ganske rimelig til salgs. I Larvik skal den ha vært å få til 1 spd. tønna.

I midten av 1870-årene ble generalløytnant Harald Storm Wergeland, tidligere statsråd og sjef for armédepartementet, oppmerksom på de store rikdommene østersgrunnene i Langangen representerte. Han fikk i stand en kontrakt med eierne av grunnene, Anders O. Langangen og Nils P. Sundsaasen, og startet sammen med en del forretningsmenn i Kristiania et foretagende kalt Det Norske Østers Compagni. Det hadde en aksjekapital på cirka 60 000 kroner og satte som sitt formål å drive østersfangst og østerskultur, vesentlig i Langangen. Som grunnavgift fikk Langangen og Sundsaasen hver to aksjebrev pålydende kroner 1000.

Store forberedelser ble nå satt igang. Eget hus ble bygd for dykkerutstyr og redskap. Kontor for formannen ble opprettet, og svære mønepanner og ståltrådkasser ble lagt ut. Det hele krevde årelange anstrengelser. Da en så endelig skulle til å sanke østersen, viste det seg at den var praktisk talt utdødd. Grunnen var at det var blitt brukt aldeles feilaktig kultiveringsmåte. Før ny yngel hadde blitt utsatt, hadde nemlig all den gamle østersen, ca. 300 000, blitt tatt opp, og havbunnen så å si renskrapt. Men dermed ble ikke bare all den østers som fantes, drept, også forutsetningen for å skape ny yngel forsvant. En løsreven østers i en ståltrådkasse uten noen forbindelse med morsdyret har nemlig ikke noen sjanse til å formere seg. Det hele resulterte i at Det Norske Østers Compagni ble oppløst, og at østersbestanden i Langangen ble varig svekket.