Fra: Eidanger bygdehistorie. B. II: Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964

Sjøfarten

av Harald Hals

Siden høykonjunkturen under «leisitia» i begynnelsen av århundret kan det ikke sees at det foregikk noen skipsbygging av betydning i Eidanger, bare noen småjakter til bruk i kyst- og Danmarks-fart løp av stabelen. Først de gode tidene under Krimkrigen skapte en forandring i dette. Skipsbyggingen tok nå til å gripe om seg over hele bygda. Det var ikke så mange forberedelsene som skulle til. Trelasttomtene egnet seg gjerne også til anlegg av skipsbyggeri. På dem behøvde en bare å legge en «benkestokk», det vil si et underlag av trestokker som kjølen ble strakt på. For enden av denne «benkestokken» ble satt opp et «spanteplan» der skipsspantene ble gjort ferdige. Alt arbeidet foregikk med hånd. Spantene ble tilhogd av rundt tømmer. Bare til hud og garnering ble brukt skårne materialer.

Oppstillingene på side 26, 27 og 28 viser hvilke skip vi sikkert vet ble bygd i Eidanger 1852-1881.

Som det går fram av disse oppgavene, hadde skipsbyggingen i herredet et opphold mellom årene 1858-60. Dette skyldtes krisen etter Krimkrigen, som også rammet trelasteksporten. I likhet med sistnevnte næring tok også skipsbyggingen seg opp igjen. Fra 1860 og helt til slutten av 1870-årene var den i stadig vekst. Særlig betød det mye at seilskipsfarten på England vokste kraftig.

De skutene som gikk av stabelen i Eidanger, ble for det aller meste bygd av bygdas egne folk. Etter de nedenstående tabellene var det i alt bare 13 skip på tilsammen 1936½ kommerselester som utenbygds folk hadde bestilt for sin regning. En annen side av saken er det at mange Eidanger-skuter etter hvert ble solgt ut av bygda, og andre delvis utenlandske kjøpt inn i stedet.

Skipsfarten ble i det hele tatt et spekulasjonsobjekt for mange i bygda. Bønder som tjente godt på skogen, tok gjerne også til å slå seg på redervirksomhet. Dette gjaldt for eksempel Amund Tveten og broren Anders Langangen, Knud og Anders Versvik, Halvor Stranna, Halvor Stridsklev, Niels Klevstrand, Aasold K. Ørvik og H. I. Hvalen. Disse ser vi av oppgavene, stod alle som hovedredere for en eller flere skuter. Ingen av dem eide skipene alene; flere andre hadde også mindre parter i dem. Dette kunne også være tilfelle med skipperen og mannskapet. I hvert fall skipperen var dessuten stundom i nært slektskap med hovedrederen.

Likevel var slett ikke alle de som drev skipsbygging eller skipsrederi i bygda, innfødte Eidanger-folk. Blant innflyttere som tok opp disse næringene, kan nevnes Nils Jørgensen på Brevikstangen. Han bygde flere skuter på ren spekulasjon og solgte dem i urigget stand. På Herøya satte Hans Thorsen i gang et betydelig skipsbyggeri og kom til å drive denne næringen lenger enn noen annen i bygda. Den som likevel startet den største virksomheten av alle innflytterne, var Chr. Knudsen, født i nærheten av Arendal. I 1854 kjøpte han Øvre Frednes, som lå innenfor Eidangers daværende kommunegrenser, flyttet dit og satte i gang det største skipsverftet i hele bygda. Alt i alt bygde Chr. Knudsen og etter ham sønnene Jørgen og Gunnar Knudsen (den senere statsministeren) i årene 1857-1879 17 fartøyer på sammenlagt 3400 kommerselester, foruten at de drev et omfattende skipsrederi.

De som konstruerte og tegnet skutene, var ikke alltid de samme som eide skipsverftene. Stundom kunne det være fagfolk som var hentet utenfra for å bygge skuta for regning av de mer velstående bøndene. Ofte ga imidlertid Eidanger-folk seg selv i kast med å konstruere skutene sine. Særlig brødrene Versvik og Niels Klevstrand fikk ry som dyktige skipsbyggmestre. Til tross for at det ikke trengtes noe stort teknisk anlegg for å bygge en skute, skulle det likevel innsikt og fagkunnskap til for å få skipet til slik det var ønskelig. Ikke minst å få det på vannet uten uhell kunne kreve omhyggelige forberedelser. Avløpingsplassen lå stundom kronglet til. Særlig Hans Thorsen hadde sin egen måte å løse problemene på. Han brukte å lå skutene sine løpe av stabelen uten trosse. Skroget tok da gjerne veien utover på tvers av Frierfjorden og stanset ikke før halvveis over til Rafnes. Der lå det da et lite dampskip klart til å slepe flyktningen tilbake igjen. Noe uhell skjedde aldri. Fullt så godt gikk det ikke da barken Lydia, konstruert av Knut Andersen Sandøen, løp av stabelen i Rognelia. En slektning av rederne - Hans N. Bassebo og Hans Jacob Oxum - ble innviklet i trossen i samme øyeblikket skuta løp på vannet. Han kunne ikke komme seg løs, men holdt på å bli slitt i stykker før en annen fikk hivd både han og trossen overbord. På den måten ble ulykken avverget. For mange arbeidsfolk ga skipsbyggeriet i gode år et sikkert utkomme. Lønningene varierte litt med konjunkturene for skipsfarten i det hele. I 1854-57 tjente en skipstømmermann 58-60 skilling dagen, utover i 1860-årene noe mindre, antagelig omkring 50-55 skilling. Under høykonjunkturen i 1870-årene løp daglønna opp i 68 skilling. En dyktig skipssmed tjente i disse årene enda mer. På Frednes kunne en slik kar få 96 skilling dagen og fritt hus på to værelser.

Sjøfarten var likevel av mer varig betydning enn skipsbyggeriet når det gjaldt å gi arbeid for folk i Eidanger. I samsvar med økningen i hele den norske handelsflåten tok også antallet sjøfolk i Eidanger til å stige kraftig. I 1855 bodde fremdeles ikke mer enn 54 sjøfolk i bygda - av dem tre skippere. Ti år senere hadde dette tallet steget til 135, 110 sjøfolk, 11 skippere og 14 styrmenn, og i 1875 hadde det kommet opp i 161, derav 17 skippere og 18 styrmenn.

De fleste i bygda som gikk til sjøs, var fra øyene eller strøkene rundt fjordene. På øyene kom det etter hvert til å bli regnet for selvsagt at ungguttene i hvert fall skulle ha vært minst én tur på sjøen. Det ble betraktet som litt av et særsyn når noen ikke ville til sjøs.

Eidangers egne skip ga bare arbeid til en liten del av bygdas sjøfolk. Størsteparten tok hyre på skuter fra byene rundt om, men endel kom også ombord på skip fra fjerne kanter. Det var ikke helt uvanlig at Eidanger-folk tok hyre på utenlandske skip, da særlig engelske, enten nå dette skjedde ved å rømme fra norsk skute i fremmed havn eller på annen måte. Bare en liten del var skippere eller styrmenn eller hadde noen gang utsikt til å bli det. Resten måtte klare seg på alminnelig sjømannshyre. Under Krimkrigen lå den på cirka 12 spd. måneden. I nedgangstida etterpå sank den til 8 spd., holdt seg litt under 10 spd. i 1860-årene og steg så i 1870-årene til om lag 15 spd. For dette ser det ut til at sjøfolkene og deres familier klarte seg noenlunde bra den tida på året de lå ute og seilte. Om vinteren lå gjerne seilskutene i opplag. Dette var følgelig den kritiske tida på året, også fordi flere andre arbeidsmuligheter da var innskrenket. Klarte ikke sjømannen da å livnære seg med fiske eller annet småarbeid, kunne det bli smalhans. Fattigkommisjonen måtte da av og til tre støttende til.

Forholdene ombord på de gamle seilskutene var etter vår målestokk ikke trivelige. Særlig kunne førstereisguttene ha det hardt. En gammel sjømann fra Bergsbygda fortalte om sin første reis i 1885:

«Naar jeg tenker paa sølivet dengang - der blev Sømænd af unguterne i de dage. Det var Babian morgen og Babian kveld ved land og sin vagttørn ligefuldt, - og parolen var først ud og sidst ind i ruffen, og naade den som ikke lystret ordren».

Samme mannen hadde ikke stort til overs for kosten. «Jeg husker der var 6 mnd. vi ikke havde smør, kun olje, tilsist gikk oljen ud i ryggen så klæderne var ganske fete».

Denne siste påstanden er det vel grunn til å ta med noe forbehold, men at kosten på de gamle seilskutene ofte var elendig, er sikkert nok. Fra en Eidanger-skute som seilte i 1850-60-årene, fortelles det at når kjøttønnene ble åpnet, var det ikke sjelden en måtte la dem stå og lufte seg en stund før en gikk i gang med å lage mat av innholdet. Om andre sider ved matstellet heter det: «- Alt kunde bruges til sjøs, om det var aldrig saa daarlig. Maden veiedes ut af andenstyrmand eller skipperen selv. Det var 7 pund haardt kjød, 1 pund smør og et halvt pund kaffe til hver mand ombord. I de fleste skuter kunde man vel faa lidt mer brød, men da blev man anseet for en storæter. Da blev man altid sammenlignet med dem som kunde spare hele sækken fuld paa en sommer. «Og du spiser dine 7 pund og vil enda have mere». Det var ikke greit hvis man havde god madlyst i de dage.

Middagsmaden blev veiet ud hver dag med kjød og flesk. Den ene dag et pund kjød, den anden dag ½ pund flesk til hver mand. Det var erter, helegrynsgrød og suppe til kjødet og flesket. Kun de variationer som disse retter tillod, nød man godt af i sjøen, vel at merke tiden poteter. Det maatte man holde sig selv - hvis man fikk kokken til at stege dem». Han våget vel neppe å nekte. Samme forteller opplyser også at kokken, det var gjerne førstereisgutten som hadde den jobben, fikk en hard behandling. Det var liksom et privilegium resten av mannskapet hadde å jule ham opp. Kom han forbi, og det lå en tamp i nærheten, skulle den danse på kokkens bakpart enten han hadde gjort seg fortjent til denne behandlingen eller ikke.

Ruffen var ikke stort bedre enn maten på de gamle skutene i 1850-60-årene. Ifølge samme beretter var den et forferdelig hull, mørk, fuktig og trang, dårlig eller slett ikke ventilert. Det fantes ikke alltid køyer nok til alle, så det hendte matrosene måtte ligge to og to sammen etter alder og verdighet. De yngste skulle ligge i underkøya nærmest døra. Den var delt i to på samme viset som en fjøsdør. Øvre halvparten stod gjerne på gløtt døgnet rundt for å skaffe litt frisk luft.

Også ellers var det et hardt slit ombord både med å heise og slå seil og ikke minst den stadige pumpingen. Intet under at mange Eidanger-folk ikke kom til å være mange årene til sjøs. Det var nok i det hele stor gjennomtrekk i sjømannsyrket, også på grunn av de dårlige avansementsmulighetene for de fleste. En god del sjøfolk fra Eidanger seilte likevel i årevis, og det var ikke få dramatiske begivenheter de kunne oppleve, hendinger som for ungguttene kunne virke som en dragning mot sjøen og få dem til å gå ombord, ikke bare for å tjene sitt daglige brød, men også av eventyrlyst. En av dem som virkelig hadde opplevd noe, og som også kunne fortelle om det, var den gamle dypvannsseileren fra Breviksbygda, Peder Heistad. Det viste han tydelig også på sine gamle dager da han ennå mintes det dramatiske livet på seilskutene i 1860-70-årene. I hans munn ble nok i hvert fall ikke hendingene mindre spennende enn de hadde vært i virkeligheten:

«Det var mange ting som kunne hende en sjømann i den tiden. Det er litt av hvert å tenke tilbake på. Jeg har vært tålig heldig, jeg for min del, og jeg har vært uheldig også, men enda berget livet. Jeg kom ombord i en skute engang i Portsmouth i England. Skipperen het Jørgensen og var hjemme på Ørvik-Tangen. Jeg hadde fart i tre år med skutene til Blehr, Stathelle, og gikk derfra til Portsmouth. Det var en mandagskveld. Så var vi seilferdig tirsdag og gikk tidlig om morgenen. Det var enda litt nordenvind, så vi seilte ut den lange utseilingen der.

Da vi kom ut i kanalen ut for Isle of Weight, så var ankeret så fullt av dritt. Så sier styrmannen til mig: «Ta skoffa du, Peter».

Jeg stod på ankeret og skulde gjøre det rent med skoffa. Så glapp kroken, og jeg gikk under bunden på skuta og kom opp igjen med skoffa i neven. Så lot jeg skoffa gå. De var seilt langt fra mig da, og jeg hadde store siøstøvler som var tunge å svømme med. Så stod jeg og tro vannet, og tenkte det var synd å la de gode nye støvlene gå. Jeg svømte som en fisk dengang. Ja så måtte de brase og jeg tok en stikk rundt livet og ble halt inn.

Nei den skuta var jeg uheldig med. En belgende mørk natt - jeg hadde akkurat logga, vi lå for styrbords halser bidevind og gjorde 6 mil, det var enda fjorten dager før jul - så kom det en brig, og jeg så han vilde ikke fire, han hadde visst ingen utkikk. Så ropte jeg til skipperen: «Vi får gå rundt», sa jeg, «ellers går vi baug». «Nei, la stå», sa skipperen, Så dreide jeg roret hardt ned - så tok'n oss akkurat ved fokkevantet. Han ribba med sig rekker og standere og fokkevantet gikk, og mersestangen datt ned. Han hadde en svær hvit mann i baugen som gallionsfigur - den ble liggende på dekket hos oss -. «Å er det for en tjømling^*) du er du», skreik skipperen over til briggen. Men det svarte ikke, og vekk var han i mørke kavet. Den saken gikk i to år, og så gjorde de sjøforklaring stikk imot oss.

Jeg har vært med å sekt ned en skute borti Nordsjøen også. Det var forferdelig vær. Vi fikk brott over som slo ut stendere og bråtna. Det er rart en skal bli berget mange ganger. Vi pumpet og øste. Så blev pumpene fulle av sand, for skuta var ballastet. Så måtte vi øse.

Det kom et stort, svært skip. De så ingen konst til å berge oss. Men så kom det en trelastet brigg som var hjemme på Vestlandet, den lå hos oss hele formiddagen. Mistet prammen sin og. Fira ikke. Vi hadde, tenker jeg, en time igjen å flyte på. «Nå vil jeg prøve prammen», sa jeg, «for likså tidlig kan jeg gjøre det som å gå under med skuta».

Da de skulde hjelpe mig ut med prammen, kom det et nytt brott over skibet. Så seilte jeg ut med prammen som om det skulde være bestilt. Det jumpet to mann til oppi til mig. Briggen fendret av for brottene for oss. Det var et hav så forferdelig. Nede i bølgedalene så vi ingenting. Men vi kom da bort til briggen og rodde inn til fokkevantet. Så slengte de to sig fast.

Men det stod tre igjen ombord og så efter mig -. «Enten jeg lever eller dør», tenkte jeg, og så ropte jeg ut til skipperen på briggen om å få en bøie. «Nei», sa han. «Jeg vil dig ikke så mye vondt at du skal ligge og langpines». «Svøm», sa han - «så skal jeg seile dig så nære at jeg skal hive en ende på dig». Avgårde ned til vraket igjen. Skipperen og to mann stod igjen ombord. - Skipperen var sønn til klokker Raaum i Brevik, han løp inn i kahytten og fikk noen klær ned i en sekk. Så jumpa de. Da lå briggen så nære, og vi til å kave og ro.

Det gikk så bra som et under, og jeg hadde fanglina i den ene neven og slengte mig fast med den andre. Jeg tenkte jeg skulde berge prammen, og tenk så kom det et kraftig brott som løftet prammen inn på rekka så den lå og vippet. Så fikk briggen en pram igjen for den de hadde mistet.

«Står vinden som nu, så er vi opunder Ryvingen i lysningen», sa skipperen, og det holdt stikk.

Vi kom ombord i losbåten og kom til Mandal - men vinden slo om så vi måtte baute oss inn og var ikke inne før kvelden».

Type og navn	Drektighet	Byggherre	Byggested	Verftseier	Konstruktør	Byggeår
Jakt, Gunda Marie	6½	Severin Sørensen	Siktesøya			1852
Brigg, Frithjof	57½	Anders O. Langangen	Langangen	Byggherren	Knut Sandøen	1854
Skonnert, Rapid	50	Nils Jørgensen	Brevikstangen	Byggherren	Ole Rød, B.vik	1856
Brigg, Industry	114½	Chr. Knudsen	Frednes	Byggherren		1857
Bark, Lydia	148½	H. N. Bassebo og H. J. Oxum	Rognelien	Byggherrene	Knut Sandøen	1857
Bark, Fremad	154½	N. W. Coch	Brevikstangen	Nils Jørgensen	Ole Rød	1857
Barkskip, Pallas	203½	Chr. Knudsen	Frednes	Byggherren		1858
Skonnert, Maaken	38½	K. & A. Versvik, H. Stranna	Versvik	Byggherrene	Knud Versvik	1858
Barkskip, Kong Oscar	200	Chr. Knudsen	Frednes	Byggherren		1860
Bark, Grenmar	214½	Amund Tveten	Nystrand	Byggherren	K. Sandøen	1860
Skonnert, Nordstjernen	18	K. & A. Versvik, H. Stranna	Versvik	Byggherrene	Knud Versvik	1860
Skipsskrog	154	Spekulasjonsbygg (Solgt i urigget stand)	Brevikstangen	Nils Jørgensen		1860
Fregattskip, Reform	266½	Chr. Knudsen	Frednes	Byggherren		1861
Brigg, Veranda	83	Kjøpm. Helland, Brevik	Nystrand	Amund Tveten	Søren Johnsen Prestegrund	1862
Brigg, Nordlyset	75	K. & A. Versvik, H. Stranna	Versvik	Byggherrene	Knud Versvik	1863
Barkskip, Frednes	195½	Chr. Knudsen	Frednes	Byggherren		1863
Brigg, Speranza	67	Nils Jørgensen	Brevikstangen	Byggherren		1864
Bark, Aurora	155½	Amund Tveten	Nystrand	Byggherren	Søren Johnsen Prestegrund	1864
Barkskip, Dacapo	225½	Chr. Knudsen	Frednes	Byggherren		1865
Skonnert, Skulda	48	Amund Tveten	Nystrand	Byggherren	Jac. O. Gaarden, Herøya	1865
Bark, Nepoter	154	K. & A. Versvik, H. Stranna	Versvik	Byggherrene	Knud Versvik	1865
Bark, Hildegaard	219½	Chr.ania Aktieselskab m.fl.	Brevikstangen	Nils Jørgensen		1865
Bark, Adelheim	199	Halvor Stridsklev m.fl.	Nystrand	Amund Tveten	Søren Johnsen	1866
Skonnert, Elizer	28	K. & A. Versvik, H. Stranna	Herøya	Byggherrene	Knud Versvik	1866
Skrog	100	Spekulasjonsbygg	Brevikstangen	Nils Jørgensen		1866
Skrog	240	Spekulasjonsbygg (Solgt til kapt. Eckersberg, Tønsberg)	Brevikstangen	Nils Jørgensen		1866
Bark, Norske Veritas	239	Kjøpmann H. Houen, dr. Schaaning, Skien	Brevikstangen	Nils Jørgensen		1867
Barkskip, Concordia	215½	Chr. Knudsen	Frednes	Byggherren		1867
Skonnert	59½	Spekulasjonsbygg (Solgt til kapt. Søren Petersen, Brevik)	Brevikstangen	Nils Jørgensen		1868
Brigg, Diamanten	77	Chr. Knudsen	Frednes	Byggherren		1868
Bark, Rifundo	136	N. W. Coch, Brevik	Br.vik, Nystrand	Amund Tveten	Søren Johnsen	1868
Bark, Polykarp	190	A. Langangen, N. P. Sundsaasen, L. A. Nøklegaard	Sundsåsen	Byggherrene	Lars Hansen, Langesund	1868
Bark, Heimdal	220	K. & A. Versvik, H. Stranna	Herøya	Byggherrene	Knud Versvik	1868
Barkskip, N.C. Kierkegaard	228½	Chr. Knudsen	Frednes	Byggherren		1869
Brigg, Phønix	165	Kjm. A. Andersen, Larvik (Solgt fra konkursbo).	Brevikstangen	Nils Jørgensen		1869
Skrog	140	Spekulasjonsbygg	Brevikstangen	Nils Jørgensen		1869
Brigg, Eidanger	129	Chr. Knudsen	Frednes	Byggherren		1870
Bark, Sagatun	183	Amund Tveten	Nystrand	Byggherren	Søren Johnsen	1870
Bark, Eidanger	129	Amund Tveten	Nystrand	Byggherren	Jacob Gaarden, Herøya	1870
Skonnertskip, Cambetta	138½	Chr. Knudsen	Frednes	Byggherren		1871
Skonnert, Mathilde		Søren & Ole Johnsen	Prestestranda	Byggherrene	Søren Johnsen	1872
Bark, Othilia	146½	Amund Tveten	Nystrand	Byggherren	Jacob Gaarden	1872
Skonnert, Kvik	75½	Niels Klevstrand m.fl.	Klevstrand	Byggherren		1872
Skonnert, Rap	67½	Nils Aslesen, Nils Jørgensen	Brevikstangen	Byggherrene		1872
Barkskip, Constantia	288½	Jørgen & Gunnar Knudsen	Frednes	Byggherrene	G. Knudsen	1872
Skonnertskip, Henrik Ibsen	177½	Jørgen & Gunnar Knudsen	Frednes	Byggherrene	G. Knudsen	1873
Brigg, Marie	55	Niels Klevstrand	Klevstrand	Byggherren		1873
Skonnert, Mac Mahon	63½	Nils Aslesen & Nils Jørgensen (Solgt til Peder Kjørholt m/fl. i Bergsbygda)	Brevikstangen	Byggherrene		1873
Bark, Skjoldmøen	105	Søren & Ole Johnsen	Prestestranda	Byggherrene	S. Johnsen	1874
Brigg, Emanuel	76	O. J. Berg, Brevik	Rørarød		Abrahamsen	1874
Skonnert, Ida	7½	Hans Christensen Huse	Brevikstangen	Byggherren		1874
Brigg, Allegro	114	Nils Aslesen & Nils Jørgensen	Brevikstangen	Byggherrene		1874
Skonnertskip, Chr. Knudsen	280	J. & G. Knudsen	Frednes	Byggherrene	G. Knudsen	1875
Brigg, Ofir	124	Niels Klevstrand	Klevstrand	Byggherren		1875
Brigg, Speed	120	Nils Aslesen, Nils Jørgensen	Brevikstangen	Byggherrene		1875
Brigg, Gjendin	130	J. & G. Knudsen	Frednes	Byggherrene	G. Knudsen	1876
Brigg, Agat	124	Niels Klevstrand	Klevstrand	Byggherren		1876
Skonnert, Safir	62	Niels Klevstrand	Klevstrand	Byggherren		1876
Brigg, Lynet	117	Aasold K. Ørvik	Ørvik	Byggherren	Hans Christensen Huse	1876
Brigg, Herøen	130	Hans & Anders Thorsen, Knud & Anders Versvik	Herøya	Hans Thorsen		1877
Bark, Comforter	170	Chr. Johnsen, Kr.sund	Brevikstangen	N. Aslesen	Nils Jørgensen	1877
Bark, Framfart	191	Nils Aslesen, Nils Jørgensen	Brevikstangen	Byggherrene		1877
Bark, Mentone	369	J. & G. Knudsen	Frednes	Byggherrene	G. Knudsen	1878
Skonnert, Elisa	79	Hans & Anders Thorsen, Knud & Anders Versvik	Herøya	Hans Thorsen		1878
Skonnert, Sollid	70	Aasold K. Ørvik	Ørvik	Byggherren	Hans Christensen Huse	1878
Skonnertskip, Foldin	133½	Fjæra Interesentselskap	Fjæra	Anton Fjæra		1878
Skonnertskip, Korsvei	181	J. & G. Knudsen	Frednes	Byggherrene	G. Knudsen	1879
Skonnertskip, Rondo	100	H. I. Hvalen	Bjørkøya	Byggherren	? Wege	1879
Skonnert, Amund Tveten	99	A. & H. Thorsen, Johan Tveten, Gunnar Knudsen		Byggherrene	Ole Johnsen	1881
69 fartøyer	943½	kommerselester

«Tjømling», uttrykk som kom av at i 1850-årene ble en rekke gamle skip solgt til Tjøme og derfra seilt med glimrende fortjeneste, både fordi tjømefolk var gode sjøfolk og på grunn av de høye skipsfraktene. Ansett var disse skutene likevel ikke, og «tjømling» ble derfor brukt som skjellsord på alle som etter andres mening viste dårlig sjømannskap.