Porselensarbeidernes Fagforening

Avdeling 20 av N. K. I. E.

1912  60 år  1972

av Ernst W. Lund

Forord
Da styret besluttet å gi ut en beretning om de siste 10 års virksomhet i fagforeningen som tillegg til 50 års beretningen fra 1962, var det i forvissning om at arbeidet i disse år har vært så betydelig for oss alle at det var verd å komme på trykk.
Det kunne vært meget mere å skrive om, men man må holde seg innen en viss ramme. Vi håper likevel at medlemmene vil motta beretningen, foreningens historie i tiårsperioden med interesse.

Et tilbakeblikk

Vår forening, Porselænsarbeidernes fagforening avd. 20 av N.K.I.F. er 60 år, idet den ble stiftet 6. juli 1912. Foreningens 50 års jubileum ble feiret på høvelig vis for 10 år siden, blant annet med utgivelse av et festskrift.

De første arbeider- eller fagforeninger i Norge så dagens lys i 1870/80 årene, så vår forening kom sent, når en tenker på at fabrikkens første brenning fant sted den 10. februar 1887.

Det var ca. 200 arbeidere ved bedriften i de første år, og mange av dem var fagfolk fra Tyskland som ble ansatt for å lære opp norske arbeidere. De var altså læregutter. Det var derfor ikke så rart at fagforeningstanken hadde noen grobund de første år.

Det ble dog snart dannet små grupper av arbeiderne eller avdelingsforeninger, som hadde, sin oppgave å fremme arbeidernes krav. Spørsmål var det nok av. Vi skal huske at 12 timers arbeidsdag ikke var ualminnelig, og fortjenesten i indu- strien var ca. kr. 2.00 pr. dag for voksne arbeidere. Kravene førte sjeldent fram og s~olidaritetstanken var ikke grunnfestet. Arbeidsgiverne hadde ofte liten respekt for arbeidernes krav. Noe bedre ble da Fabrikktilsynsloven kom i 1893 som kom til å bety meget for arbeidsvilkårene.

Loven påla at ved alle bedrifter skulle det være fabrikktilsyn. Det var også barnearbeide i hine dager, og loven bestemte således:

«Ungdomsarbeidere 14-18 år måtte ikke ha over 10 timers dag. Barn mellom 12-14 år høyst 6 timer.»

Etter hvert bedret arbeidsforholdene seg ved bedriften. Denne som hadde kommet over de vanskelige startår gikk ved århundreskiftet inn i en periode preget av jevn utvikling.

Arbeiderne begynte å samle seg om organisasjonstanken.

De tyske arbeidere som kom fra et land hvor fagbevegelse og arbeiderparti var i velordnede organisasjoner, lot sine meninger komme frem i diskusjonene, og vi kan forstå at disses meninger gjorde sitt til at malerne i 1908 stiftet Porselensmalernes fagforening. Avdøde Hans Andersen regnes som er). av stifterne og ble den første formann. Foreningen fikk gjennomført mange forbedringer.

Dette ga tro på at organisasjonen var nødvendig og i 1911 forsøkte man å danne forening av alle grupper ved fabrikken. Denne forening fikk kort levetid, men var forløperen til vår fagforening i dag. Det var et velorganisert grunnlag som gjorde at stiftelsen var et faktum den 6.juli 1912.

Det gikk ikke lang tid før foreningen meldte seg inn i Norsk arbeidsmannforbund. Vår forening fikk nr. 349 og medlemstallet var ca. 100.

Medlemskontingenten var 23 øre for kvinner og 30 øre for menn pr. uke.

Sigvart Olsen ble den første formann.

Arbeidsforholdene var ikke bra i den tid ved de fleste bedrifter. Ved PP måtte arbeiderne selv kjøpe brensel til sine arbeidslamper. Ventilasjonsanleggene var dårlige i de fleste avdelinger og særlig i dreieriet var støvplagen både farlig og sjenerende. Vinteren var en plage for arbeiderne ved ovnene med de store temperatursvingningene inne og ute. Dette førte ofte til giktplager for arbeiderne. Man hadde skiftordning ved de store ovnene som vanligvis gikk over to døgn. Rundskift fikk man først i 1913.

Arbeidsstokken som besto av menn og kvinner fra forskjellige nasjoner og porselensproduksjonen var ny og egenartet, noe som gjorde sitt til å skape et spesielt miljø som gjorde sitt til at arbeiderne likevel likte seg og til å bli - selv om arbeidsforholdene var dårlige.

Den nye foreningen hadde nok av arbeidsoppgaver. Viktig var kravet i juni 1913 om å få opprettet tariffavtale. Det ble langvarige forhandlinger og et tilbud fra bedriften ble forkastet. Forbundet ble anmodet om å ta seg av saken. Bedriften var ikke medlem av arbeidsgiverforeningen, men det ble tilslutt opprettet en avtale som ble vedtatt av medlemmene med 2/3 majoritet. Overenskomsten omfattet 280 arbeidere.

Overenskomsten ga lønnstillegg på 7 prosent, men arbeidstiden 54 timer i uken ble uforandret. De før oppnådde 14 dagers ferie med lønn ble ikke endret. Denne ferieordning i den tid må betraktes som en stor fordel og var ikke alminnelig. Overenskomsten ble ikke tidfestet og betinget 3 måneders gjensidig oppsigelse. I det hele må en si at overenskomsten var tilfredsstillende både for timelønte og akkordarbeidere og den gjennomsnittlige fortjeneste var ca. kr. 2,50 pr. dag.

Med Hans Andersen som formann tok foreningen opp forhandlinger om forbedringer av akkorder og arbeidsforhold og mange rigoriøse bestemmelser ble gjort til arbeidernes fordel. For å nevne noen av de merkelige bestemmelser, kan vi fortelle at arbeidene i dreieri og sliperi måtte betale 10 prosent av lønnen for bruk av maskiner. Dreierne måtte betale 2 prosent av lønnen for defekte varer. De måtte også betale for massen de brukte. Prisen var 6 øre for 30 kg.

Den første verdenskrig skapte forviklinger både for arbeiderne og bedriften. Det ble dyrtid og levestandarden ble stadig verre. 1 1915 fikk man et dyrtidstillegg på kr. 3,- pr. uke. Likeledes fikk man et familietillegg som kunne arte seg på forskjellig måte, blant annet med gratis fyringsved. Fabrikkens produksjon ble mindre på grunn av materialmangel og mange arbeidere gikk ubeskjeftiget og med innskrenket arbeidstid. Dette førte til at i 1916/17 var det mange som søkte seg arbeide på annet sted.

I 1915 var det også et tilbakeslag, idet ferien ble kuttet ned til 6 dager, men kom senere opp til 12 dager.

I 1919 kom så bestemmelsen om 8 timers arbeidstid.

Ved Norrøna fabrikker ble det også stiftet fagforening tilsluttet arbeidsmannsforbundet. Den fikk også opprettet tariffavtale som var gunstig.

Verdenskrigen sluttet og så kom nedgangstidene for alvor. Det ble fra alle arbeidsgiverhold forlangt lønnsreduksjoner, også ved vår bedrift. 20 prosent nedslag var kravet. Dette kunne ikke arbeiderne godta og gikk til sin første streik 5. mai 1921. Etter tre måneder ble arbeidet gjenopptatt, nå med en lønnsreduksjon med 10 prosent.

De følgende år kom det nye lønnsnedslag, det siste i 1924, men denne reduksjon klarte foreningen å få tilbake året etter.

Spørsmålet om eget forbund for lignende bransjer som vår ble tatt opp, og i 1923 ble Norsk kjemisk industriarbeiderforbund stiftet og begynte sin virksomhet fra 1. januar 1924. Vi ble avd. nr. 20, som vi også er i dag. Medlemstallet var nå 73.

Tariffrevisjonen i 1924 var vanskelig, men ble bragt i havn. Det var fortsatt dårlige tider og fagforeningen hadde vanskelig for å få fremmet nye krav, så arbeidet besto i første rekke å forsvare de fordeler som var oppnådd. Det var en situasjon som satte medlemmene på mange harde prøver - som de besto.

Det var den tid, men nye vansker kom også i 1927 med krav om lønnsreduksjon. Det ble tilslutt brudd i forhandlingene og streiken var et faktum. Det hele endte med 5 prosent reduksjon. Forhandlingene og våre medlemmers positive reaksjon på våre krav, og forhandlernes standhaftighet, gjorde samholdet sterkere blant våre medlemmer.

1931 var et streik- og lockoutens år. Det var også spørsmål om at også vi skulle streike. Men flertallet av medlemmene mente at på grunn av bedriftens svake stilling ville styret fraråde å gå til streik. Bedriften forlangte også 8 prosent lønnsnedslag. Styret fikk mandat til å forhandle og undertegne tariff og søke om å få de fordeler som kunne oppnås.

I 1933 var overtidsspørsmålet en viktig sak. Overtiden ble overdrevet og i brenneriet kunne arbeiderne ha opp til 70 timer i uken. Forbundet var enig at utglidningen med overtiden måtte stoppes. Det gikk så langt denne gang at bedriften ble anmeldt for å ha brutt dispensasjonen for overtiden. Anmeldelsen ble henlagt av politiet.

Gjennom de følgende år kom spørsmål opp om å få bedriftssykekasse, skaffe foreningen fane, feire 25 års jubileet i 1937, og ellers vanlige tariff-forhandlinger. Fanen fikk man ferdig til jubileet og Kaare Walmann var den første fanebærer med Elsa Kittilsen og Elsa Richter som fanevakter.

I 1938 var det dannet ny forening på Norrøna fabrikker og forbundet anmodet om at denne måtte bli undergruppe av vår forening. Dette ble ordnet.

Krigsårene 1940-45 ble av naturlige grunner utadtil nokså negative. Noe samarbeide med de oppnevnte organisasjoner ble mest mulig sabotert. Det var stillstand i hele landets fagorganisasjonsarbeide.

Etter krigen gjenopptok man det faglige arbeide med ny kraft, og etterhvert ble det mange forbedringer. Det første produksjonsutvalg ble etablert i august 1945.

Norsk Folkehjelp ble startet i 1945 og medlemmene ble kollektivt innmeldt. Bedriften ble i samme år medlem av Norsk Arbeidsgiverforening. At den faglige aktivitet var stor viste medlemstallet, nå 282, en økning på 138.

Årsmøtet i 1946 valgte foreningens første studieutvalg. Samarbeidet mellom bedriftsledelse og fagforening viste etterhvert fremskritt og foreningen kunne derfor gå inn for rasjonaliseringstiltak, under forutsetning at tiltaket ikke påførte noen oppsigelser. Tariff-forhandlingene dette år førte til lønnshevning.

Foreningens hjelpekasse arbeidet bra. Medlemmene betalte fast 1 krone i uken og man fikk gjennomført at bedriften betalte det samme.

En vesentlig forbedring for arbeiderne i brenneriet fikk man i 1947, de gikk ned til 42 timer i uken: men fikk utbetalt, etter 48 timer.

En pensjonsordning ved bedriften ble tatt opp samme år.

I 1948 fikk vi bedriftslegeordningen og dermed var et stort sosialt fremskritt gjort. 45 1/3 time pr. uke ble i 1949 gjennomført for treskiftsarbeidere med, full kompensasjon. Ordningen med arbeidstøy ved enkelte avdelinger kom i samme år.

I 1950 var Sanitærporselen satt igang og vi fikk en faggruppe også her. Nå var medlemstallet kommet opp i 471. Opprettelsen av faggruppene gjorde at styret ble avlastet endel arbeide.

I 1952 feiret man foreningens 40 års jubileum. Studiearbeidet fikk nytt innslag i 1953 med TMI-kursene som ble holdt i arbeidstiden.

Saken om pensjonsordning ble i 1955 alvor. Pensjonsinnskuddene ble kr. 2,00 for kvinner og kr. 4,00 for menn. Alderspensjonen ble satt til kr. 1200 pr. år.

Sykdommen silikose var en belastning for arbeidere i vår industri, likeså for bedriften, og arbeidet med å bekjempe sykdommen førte til positive resultater. Omkring 1910 regnet man med at en porselensarbeiders levetid var ca. 50 år, i dag er sjansen til å få silikose nærmest lik null.

En støtteordning ved dødsfall ble gjennomført dette, år. Etterlatte fikk 1 krone pr. arbeider i støtte. Pengene ble trukket i lønningen.

Av viktige saker i 1957 vil vi nevne at dette året kom loven om verneombud og verneutvalg. Kurs for verneutvalg ble holdt samme årl En annen sak var at man fikk ordningen med tilleggstrygd for sykepenger. Denne ble finansiert av både bedrift og arbeidstaker. Denne nyordning førte til at hjelpesykekassen vi hadde kunne avvikles.

1958 ble et vanskelig år både for bedriften og arbeiderne, og bedriften så seg nødsaget til å gå til innskrenkninger. Oppsigelsene ble så langt som mulig gjennomført etter ansiennitetslinjen og rammet ca. 130 arbeidskamerater. Det ble produksjonsinnskrenkninger året etter også. Det var Glohaneavdelingen på SP som ble nedlagt. Kvinnene som var beskjeftiget ved denne avdelingen ble overført til PP.

Den mest gledelige sak i 1959 var innføringen av 45 time."s uken med fri annenhver lørdag. Dette året fikk foreningen igjen ny fane, tegnet av Jens Falch.

Det nye Folkets hus ble innviet dette år. Våre medlemmer ga som de fleste fagorganiserte støtte til bygget. Det var sterk kursvirksomhet i dette året.

Det mangeårige krav fra arbeiderne om å få bedriften til å holde arbeidsklær ble gjennomført i 1961.

På høstparten ble det første bedriftskurs avholdt på PP etter forslag fra gruppestyret. Tiltaket ble positivt mottatt i Produksjonsutvalget. 49 av gruppas medlemmer deltok i kurset som gikk over 6 kvelder. Fellesordningen for tariffestet pensjon ble også gjennomført i 1961. Ved våre avdelinger fikk man fellesordningen gjennom Norske Folk.

1962 var jubileumsår. Foreningen var 50 år. Jubileet ble feiret på en verdig måte. Det kunne fastslåes at vår forening var sterk, den hadde medlemmenes tillit. Et godt tillitsforhold ti' bedriften. Vi hadde en sikker arbeidsplass og det var all grunn til å anta at det gode forhold som var blitt med bedriften var slik at man kunne se fremtiden imøte med optimisme.

De siste 10 år

Året 1962 ble også på mange måter et aktivt år i foreningen. Einar Ellefsen ble på årsmøtet valgt til formann etter Sverre Tronrud som hadde sittet ved roret i 4 år.

En merker seg at det var særlig stor aktivitet i opplysningsarbeidet, og mange av medlemmene deltok i kurser og studieringer. Av de mange emner som var oppe til diskusjon var blant annet «Aspengren-komitéens» debattopplegg om industrielt demokrati. Mange hadde nok regnet med at gjennomføringen av denne viktige reform var nær forestående. Imidlertid skulle det ta 10 år før dette viktige framstøt skulle bli en realitet.

Av de mange saker man ellers var engasjert i dette året var den bebudede oppsigelse av 50 ansatte ved PP. Takket være godt samarbeide mellom bedriften og fagforeningen kom man fram til løsninger, slik at tallet ble redusert til 9 personer.

Tanken om et fagblad ble realisert. Organet skulle være et bindeledd mellom styre og medlemmene. Bladet kom ut endel ganger de nærmeste 2 år, men det skulle etter hvert vise seg at det ble for arbeidskrevende å fortsette og utgivelsen stoppet i 1964.

Et meget positivt tiltak ble for første gang tatt opp og løst dette året, nemlig tur for pensjonistene. De første par årene i fagforeningens regi, med økonomisk støtte fra bedriftene. Siden er dette gode tiltaket helt og holdent overtatt av bedriften.

En kan ikke forlate dette året uten å ha nevnt foreningens 50 års jubileum, som på en stilig måte ble feiret i festsalen i Folkets Hus. Et stort arbeide ble her nedlagt fra såvel styret som festkomité.

Einar Ellefsen ble også gjenvalgt for 1963, og at det var stor aktivitet også dette året viser det store antall møter som ble holdt. Således i alt 27 styremøter. En av de store sakene det ble arbeidet med var fagbevegelsens gamle merkesak «lik lønn for likt arbeide», den såkalte likelønnsavtalen som skulle settes ut i livet i 1964. Man stilte store forventninger til denne avtalen. men erfaringene har vist at svakhetene har vært mange, særlig jobbplaseringene vært - og er fremdeles - et problem man har å stri med.

En rekke tvistesaker utover våren og sommeren førte etter hvert til et meget spent forhold mellom bedriften (PP) og fagforeningen og arbeidsforholdene ble etter hvert meget vanskelige. En rekke møter og konferanser, med tildels bistand fra hovedorganisasjonene, bidro etter hvert til å normalisere forholdene.

På ekstraordinært årsmøte om høsten trakk formannen seg fra vervet da han gikk over i annet arbeide ved bedriften, og viseformannen, Sigurd Østhus, overtok formannsvervet.

1964 startet opp med mindre endringer i styret. Man hadde igjen tariffrevisjon og etter møtevirksomheten å dømme ble det gjort grundig forarbeide fra foreningens side for at resultatet skulle bli så godt som mulig.

Som så mange ganger før skulle lønnsoppgjøret bli vanskelig å løse. Hovedorganisasjonene klarte ikke å komme fram til et forslag som kunne anbefales og tvungen lønnsnemnd måtte til.

Resultatet av denne avgjørelse var en skuffelse og det derfor reist krav overfor bedriften om forhandlinger. Disse førte til ganske betydelige forbedringer for mange.

Selv om lønnsoppgjøret rent pengemessig ikke gav så mye, så var det en sak som ble gjennomført dette året og som selvfølgelig måtte bli en del av lønnsoppgjøret, nemlig gjennomføringen av 4 ukers ferie med full lønn. Et sosialt framskritt av største betydning var blitt lov.

1965 ble et forholdsvis rolig år med hensyn til lønnsforhandlinger, og en kunne derfor konsentrere seg mer om andre oppgaver. Opplysningsarbeidet var av de ting som ble viet stor oppmerksomhet og interessen blant medlemmene var gledelig stor når det gjaldt kurser og brevringer. Ellers ble det holdt en rekke møter hvor kjente foredragsholdere var engasjert. Erl nevner blant annet et fellesarrangement hvor foreningen var med, der man hadde daværende statsminister Gerhardsen som taler, og et kommunalpolitisk møte, hvor byens ordfører, H. Moen, orienterte om kommunens oppgaver.

På forbundets landsmøte dette året ble foreningens formann, Sigurd Østhus, valgt inn i forbundstyret.

I 1966 var det igjen tariffrevisjon, og naturlig nok var det dette man sterkest var opptatt av de første månedene. For første gang var vi nå med i det store våroppgjøret. Vi hadde tidligere tilhørt de såkalte høstfagene med utløpstid for overenskomsten 30. september. Dette forhold ble altså endret til 30. april.

Det som ellers merker oss er at vi fikk et fellesoppgjør, hvor det blant annet var innebygget et lavtlønnstillegg som skulle fordeles på de enkelte overenskomster.

Den 31. august ble det undertegnet overenskomst med Isola Fabrikker, etter at endel av arbeiderne der hadde organisert seg i tilknytning til N.K.I.F. Organisasjonsmessig ble Isolaarbeiderne tilsluttet vår forening. Det skulle imidlertid vise seg at gruppa ikke ble sterk nok og ble dessverre oppløst etter ca. 1 års virksomhet. (Isola-arbeiderne organiserte seg på nytt i 1971 og nå som egen avdeling under forbundet.)

En tvistesak i forbindelse med revisjon av en stedlig avtale ved avd. SP ble avgjort ved voldgift. Rettens avgjørelse gikk i bedriftens favør.

En sak det skulle komme til å stå strid om - gjennomføringen av Den Kollektive Hjemforsikring - som forbundets landsmøte hadde gjort vedtak om året i forveien. Ordningen skulle gjennomføres fra 1. januar 1967.

Forsikrings-saken var man ikke ferdig med, selv om den ble satt ut i livet fra det tidspunkt som var bestemt. Endel av foreningens medlemmer nektet å betale kontingenten og følgen av dette ble at de ble strøket som medlemmer. I 1967 fikk en fastslått ved dom i Oslo byrett - at det enkelte medlem måtte stå fritt med hensyn til å være med i forsikringsordningen.

Hele fagbevegelsen ble ved gjennomføringen av denne sak satt på en alvorlig prøve, men angrepene fra motstanderne - ikke minst den borgerlige presse - ble slått tilbake, og nå etterpå er vel de fleste av den oppfatning at Den Kollektive-Hjemforsikringen er blitt et gode som det var vel verd å kjempe for. Når en ser bort fra forsikrings-saken så ble 1967 et relativt rolig år, med rutinemessige gjøremål.

En ting som vi mener hører hjemme i en oversikt som denne er fusjonen mellom Porsgrund Porselænsfabrik og Egersunds Fayancefabrik som fant sted dette året. Selv om denne sammenslutningen ikke direkte har berørt fagforeningen, så er den interessant fordi den viser en utvikling til større enheter, som norsk industri i stigende grad er opptatt av, en utvikling vi må vente vil fortsette.

1. januar 1967 fikk en også en nyordning i forbindelse med den nye Hovedavtalens del B om opprettelse av bedriftsutvalg. Bedriftsutvalget erstatter de tidligere produksjonsutvalg sorn kom istand like etter siste verdenskrig. Fagforeningen har 4 av 14 medlemmer i utvalget.

1968 var et relativt aktivt godt år for foreningen og formann var Karl Lohne. Dette års store begivenhet for de fleste arbeidstagere i LO var nedsettelsen av arbeidstiden fra 45 til 42½ time i uken. Gjennomføringen av denne nye ordning skulle skje ved forhandlinger bedriften og fagforeningen. For vårt vedkommende ble man enig om fri hver lørdag. Ordningen trådte i kraft fra 1. juli d.å. De av bedriftens folk med minst 5 års ansiennitet som skal bygge hus ble etter møte mellom bedriften og styret gitt gratis sanitærutstyr.

1969. Årsmøtet dette år i januar var preget av gjenvalg og Karl Lohne fortsatte som formann. Aret må ellers karakteriseres som et rolig år. Styret var sterkt opptatt med å skaffe sine medlemmer et feriested.

I september ble et vellykket kurs avholdt på Norsjø Turistheim. Opplysningssekretær Gunnar Torp innledet til debatt om organisasjonsformen. På kurset ble også den nye forsikringsplan mellom LO/Samvirke presentert. 20 av våre medlemmer deltok i kurset.

Akkordsystemet med «delte akkorder» var en av de saker styret arbeidet sterkt med. I 1966 ble det vedtatt en protokoll der man i prinsippet var enige om delte akkorder, men at man skulle komme tilbake til gjennomføringen av disse. Det har imidtid vist seg at dette stadig har blitt et tilbakevendende problem, da delte akkorder etter vår mening har slått ut i negativ retning både for arbeidstakeren såvel som for arbeidsgiveren. Problemet har møtt en viss forståelse hos arbeidsgiveren, og det er enighet om, å ta skjevheten opp på kort varsel.

Årsmøtet i 1970 gjenvalgte også Karl Lohne som formann, og stort sett gjenvalg over hele linjen.

Tariffrevisjonen dette år var en vesentlig ting i årets arbeide og det ble vedtatt såkalt samordnet oppgjør for tariffrevisjonen.

Mens man tidligere år gjerne holdt distrikts- og bransjekonferanser, ble forhandlingsutvalget dette år innkalt til en ukes opphold på Sørmarka for å bli satt inn i sakene.

Resultatet av forhandlingene ved tariffrevisjonen 1970 ble at med virkning fra 30. september 19,70 ble arbeidstiden for døgn- og helkontinuerlige skiftarbeidere nedsatt til 40 timer pr. uke.

Det ble videre vedtatt å opprette et opplysnings- og utviklingsfond. Fondsmidler skal skaffes tilveie ved at arbeidsgiver skal betale kr. 1.00 pr. uke pr. ansatt og arbeidstaker 50 øre pr. uke i premie.

Tidligere sak, feriested, kom igjen opp til forhandling mellom bedriften og styret. På dette kontaktmøte ble bestemt at bedriften skal kjøpe, det tilbudte feriested.

Dermed var saken i god gjenge, og løsningen var ikke langt unna. En eiendom i Vaadalen ved Totakvann i Rauland, tilhørende Anne Vaa fikk man på hånden og konsesjon etc. ble det søkt om. Eiendommen er på 25 dekar dyrket jord, 200 dekar skog. I kjøpet inkluderes også 4 hytter, våningshus, garasje og stor uthusbygning.

Vår gruppelivsforsikring ble også bedret i 1970.

Den tidligere ordning ga kr. 25.000 ved dødsfall før fylte 60 år og kr. 10.000 etter fylte 60 år. Ordningen var gratis for arbeidstakerne. Nå ble beløpene forhøyet til henholdsvis kr. 50.000 og kr. 25.000 ved dødsfall. En må ha 5 års ansiennitet for å oppnå dette. Etter denne avtale må arbeidstakeren betale kr. 1.50 pr. uke mens arbeidsgiveren dekker resten av premien.

Et kvarters «Sit down»-streik som protest mot regjeringen Borthens økonomiske politikk den 1. september 1971 ble 100 prosent effektiv. Prisstopp var et brennende spørsmål dette år. Prisene viste en galopperende stigning, og etter forhandlinger mellom LO-NAF og regjeringen, ble det vedtatt midlertidig prisstopp fra 8. desember 1971.

Paul Berg ble hyldet i dette år. Han var den første innen vår forening som oppnådde 50 års medlemsskap. I den anledning ble det holdt en tilstelning i Folkets Hus der forbundets representant, Wilhelm Thoresen, og endel av styremedlemmene samt parsonalsjef Sigurd Langangen var samlet for å feire vår jubilant. Paul Berg ble av forbundet overrakt en krystallvase. Fagforeningen overrakte blomster og gavesjekk.

Årsmøtet 1971 bragte noen forandringer i styret. Sv. Tronrud overtok formannsvervet etter Lohne som nå hadde fungert i 4 år.

Den foregående periode har bragt mange viktige saker til løsning, mens andre er lagt på is inntil videre.

I slutten av april ble Central Vaskeri tilmeldt Norsk Kjemisk Forbund via vår forening med ca. 24 medlemmer. Etter anmodning fra Norsk Kjemisk Forbund ble vår forening anmodet om å bringe overenskomstforholdene i orden. Dette ble protokollert i et møte den 6. mai 1971.

I april var indeksreguleringen i orden. Dette i henhold til Riksmeglingsmannens forslag av 6.april 1970 og innebar et indekstillegg på kr. 0,59 for voksne og kr. 0,40 for unge arbeidere pr. time.

I forbindelse med tariffrevisjonen i 1972 hadde forbundsstyret et møte den 24. september 1971 og der kom man fram til et enstemmig forslag ang. de krav LO må ta hensyn til ved den kommende tariffrevisjon. Forslaget går sterkt inn på å bedre lønnsforholdene for lavtlønnsgruppene.

Foruten det tariffmessige tillegg har det også blitt ført forhandlinger på det stedlige plan som tildels har gitt brukbare resultater.

Det kan i denne forbindelse tilføyes for PP's vedkommende at der har man fått en gjennomsnittlig lønnsglidning på ca. 12 prosent for menn og ca. 8 prosent for kvinner. For SP's vedkommende har lønnsglidninger vært ca. 11 prosent totalt dette år.

Studiearbeid bør være en viktig del av vår virksomhet med mange fristende tilbud, men det må konstateres at studievirksomheten arbeider tungt blant våre medlemmer. Det ser ut som om at folk har så mange andre fritidssysler at studiearbeidet kommer langt ut i rekken.

Representasjon

På N.K.I.F.'s 14. ordinære landsmøte var foreningen representert ved Sverre Tronrud, Odd Olsen og Egil Thomassen. Det bør her nevnes at Sv. Tronrud ble valgt til en av møtets dirigenter.

Ved en studiereise, arrangert av den lokale AOF til Danmark, deltok fra oss Odd Olsen og Sv. Tronrud.

Sverre Tronrud fortsatte som formann i jubileumsåret og gjenvalg forøvrig i styret. Tariffrevisjonen var igjen sentrum i arbeidet i første del av året. Som tariffutvalg fungerte: Tronrud, Odd Olsen og Egil Thomassen.

Samtidig med det ordinære tariffoppgjør var det lagt opp til forhandlinger med sikte på å få til en felles overenskomst for bransjen. Dette så lenge ut til å skulle lykkes i forbindelse med oppgjøret, men dessverre ble forhandlingene på dette punkt brutt. Vi håper ellers at det arbeide som er gjort i denne sak kan bidra til å løse spørsmålet ved neste anledning.

Tariffoppgjøret 1972 tok spesielt sikte på de lavtlønte grupper, men ga for oss et meget magert resultat.

På landsmøtet 15.-20. september 1971 ble det vedtatt å gi et tilskudd til samle-foreninger på kr. 300,- pr gruppe. Det vil for vårt vedkommende si en sum på kr. 1200,- i året.

50 års medlemskap som organisert i en forening er sjeldent.

Vi har tidligere omtalt Paul Berg i den anledning. Nå i 1972 fikk vi en ny jubilant, nemlig Magnhild Magnussen. Denne begivenhet ble også markert ved en enkel tilstelning på Hotell Vic, hvor endel av fagforeningsstyret var tilstede.

Fra forbundet ble hun hedret med krystallvase samt gavesjekk og blomster fra fagforeningen.

Feriestedet

Dette er nevnt tidligere i denne beretning. I skrivende øyeblikk kan vi si at saken er helt i orden. Konsesjon ble gitt, stedet betalt og eieren fraflyttet. Endel av våre folk har allerede besøkt stedet som ligger deilig til ved det vakre Totakvann.

Nærmere detaljer om lån av rom etc., vil komme senere i P-posten. Vi kan bare bekrefte at de rosende ord som er sagt om eiendommen ikke er overdrevet.

Slutningsord

En fagforening i dag er en helt naturlig ting. Anerkjent av både arbeider og arbeidsgiver. De senere år har også vært preget av det gode samarbeide. Ingen særlig vanskelige konfrontasjoner har oppstått innen vår bransje. Dette er gledelig. En god og sikker arbeidsplass er vel noe av det viktigste i livet.

Vårt samarbeide med forbundet og LO's distriktskontor er. og har alltid vært, det beste. Det samme kan sies om våre samleforeninger, SP, Norrøna, Sentralvaskeriet og foreningen på PP. Dette gjenspeiler seg også i våre årsmøter. Det siste var helt i gjenvalgets ånd.

Vi vil ikke i denne beretning unnlate å nevne våre kantiner og de som steller med disse. De skaffer oss fordeler på forskjellig vis, både med penger og annet.

Bedriften er alltid velvillig ved søknader om støtte. Hyggelig var ordningen med gratis kaffe og te til frokost. Det er ikke mange bedrifter som viser slik velvilje.

Hyggelig tiltak er de årlige turer for våre pensjonister som helt bekostes av bedriften.

Vi kan trygt si at foreningen og dens styrer gjennom årene har gitt medlemmene mye. Det har vært trengselstider å gå igjennom, særlig i de såkalte «harde tredveårene», mens det i dag stort sett er bra, selv om det er mye igjen før man blir fornøyd - om det noen gang blir mulig.

Kanskje markering av neste jubileumsår kan fortelle dette.

Foreningens formenn gjennom årene

1912Sigvart Olsen
1913-17Hans Andersen
1917Karl Tranberg
1918-26Edvard Zeidler
1927-28Hans, Hansen
1929-30Henry Biederman
1932-37Olaf Johnsen
1938Andreas Gauslaa
1939-45Olaf Johnsen
1946-48Thorleif Waahlberg
1949-50Thorsten Thorstensen
1951-53Olaf Johnsen
1954-56Alf Solvang
1957Olaf Johnsen
1962Einar Ellefsen
1963-66Sigurd Østhus
1966-71Karl Lohne
1971-Sv. Tronrud

Gruppeformennene

Pp. faggruppe:
Formann Odd Olsen
Varaformann Tore Isaksen
Sekretær Terje Sund
Styremedlemmer:
Erland Ellingsen
Jens W. Hansen
Georg Svendsen
Ingar Stamland

SP faggruppe:
Formann Egil Thomassen
Varaformann Arnold Andersen
Sekretær Guttorm Olsen
Kasserer Roald Fink
Styremedlemmer:
Ernst Henriksen
Kai Tangen Pedersen
Nils Slemmelid, Arbeidsstudietillitsmann

Central vaskeri:
Formann Rolf Ellefsen
Varaformann Edith Vinje
Aslaug Stokstad

Norrøna:
Formann Per Hassel
Sekretær Erik Flaata
Olaf Olsen

Ernst W. Lund: Porselensarbeidernes Fagforening, Avdeling 20 av N. K. I. E. 1912  60 år  1972. - Porsgrund 1972. - 24 s.
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen