Fra: «En blodigle er vakrere enn en streikebryter».
Samorganisasjonens historie i Porsgrunn og omegn
I motsetning til 1970 var 1980 et tydelig tidsskille for Porsgrunn Samorg. Det var flere forhold som gjør det rimelig å starte et nytt avsnitt ved året 1980:
I oktober 1980 la Plannemnda for Telemark Sentralsykehus (TSS) fram en innstilling som gikk ut på å redusere antall sykehussenger i Telemark og samle spesialavdelinger under ett tak i Skien. Hva forslaget konkret ville innebære for tilbudet i Porsgrunn kom ikke klart fram i innstillingen. Men forslaget skapte fra første stund uro, og førte til at saken raskt kom opp i faglige og politiske organer. 27. november ble «opprettholdelse eller nedbygging av sykehustilbudet i Porsgrunn» satt på dagsorden på et utvida representantskapsmøte i Samorg. 160 representanter og styremedlemmer stilte opp og fikk høre innlederne Jan Erik Andersen (Samorg), Harald Moen (Kommunen) og Kristen Waaland (Arbeiderpartiet) gå kraftig ut mot Plannemndas forslag. For å få fylkesadministrasjonens syn fram var Bjørn Halmrast, som prosjektleder for TSS-utbyggingen, også innbudt. Fra salen kom det en rekke innlegg med oppfordringer om å slå ring om tilbudet i Porsgrunn og gå mot at spesialavdelinger, som Yrkesmedisinsk avdeling, ble overført til Skien. I uttalelsen fra møtet gikk Samorg forsiktig ut og bad fylkestinget om å vente med ta standpunkt til konsekvensene av forslaga var utreda:
«Møtet står samlet rundt samorgs tidligere vedtak om bevaring av sykehustilbudet i Porsgrunn. Skal vi klare dette, må vi få full klarhet i hva planen egentlig innebærer. Møtet forlanger derfor at plannemnda foretar en reell vurdering av hva gjennomføringen av planen betyr for Porsgrunns befolkning. Når vi får denne utredning, vil Porsgrunn Samorganisasjon ta saken opp til fornyet debatt. Videre henstiller møtet til fylkestinget om ikke å ta noe standpunkt til forslaget før plannemnda har utført den utredning vi her har framsatt krav om.»
I januar 1981 ble det kjent at St. Josephs hospital ble foreslått nedlagt. Strategien fra sentraliseringstilhengerne gikk ut på at styret for TSS skulle vedta nedlegging uten forhåndsdebatt. En lekkasje gjorde at forslaget ble kjent, og nå ble det for alvor reagert i Porsgrunn. En massiv opinion ble reist, men klarte ikke å forhindre at TSS-styret gjorde sitt vedtak 15. januar. Fem dager seinere kom svaret fra Porsgrunn. Under Samorgs ledelse marsjerte mellom 5000 og 6000 mennesker en kald vinterkveld i fakkeltog fram til St. Joseph, hvor det ble holdt appeller. En må tilbake til mellomkrigstidas kamper for å finne politiske demonstrasjoner som kan sammenliknes med oppslutningen denne kvelden.
Etter pådriv fra Erling Bolme og andre hadde fagbevegelsen i fylket i løpet av januar nedsatt en sykehuskomite. De fem samorganisasjonene i fylket hadde på et møte 17. januar nedsatt komiteen, og ved sida av Bolme var også Gunnar Sørbø (NFATF) og Øyvind Rød (HAF) kommet med fra Porsgrunn. Her makta de faglig tillitsvalgte å samle seg bak en felles strategi for Telemark, som gikk ut på å forsvare de lokale sykehusene på Rjukan, Notodden, Kragerø og Porsgrunn mot fylkeskommunens nedskjæringsframstøt. I mars 1981 dro komiteen på vegne av en samla fagbevegelse til sosialminister Arne Nilsen med krav om økte bevilgninger til hele sykehusstellet i fylket.
Foran fylkestingets møte i Skien 24. april deltok 500 i tog i regi av Faglig sykehuskomite. Under behandlinga fikk Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Det Liberale Folkepartiet et knappest mulig flertall for å høyne fylkeskommunenes skatteansalg med 10 millioner, og på den måten sikre fortsatt drift ved St.Joseph Hospital. Etter beslutningen ble flagget heist ved St. Joseph. Det skulle likevel vise seg å bli en kortvarig seier.
I løpet av høsten ble det samla inn ca. 30.000 underskrifter bak kravet om å opprettholde de sykehus en hadde i Telemark. På ny gikk turen til sosialministeren og kommunalministen i Oslo, som nå het Leif Arne Heløe og Arne Rettedal og som satt i Willochs nye Høyreregjering. Noe konkret resultat ble ikke oppnådd. Det ble samla inn penger til St.Joseph, og det ble iverksatt en to-timers politisk streik i hele fylket 9. desember. Foran fylkestingsåpninga ble en ny demonstrasjon holdt. Det hjalp ikke. I fylkestinget var det bare SV som stemte mot nedlegging av St. Joseph.
Nedlegginga var en del av fylkeskommunens helseplan. En annen del av planen var at avdelingene for kvinnesykdommer, fødselshjelp og barnesykdommer skulle overføres fra Luther til sykehuset i Skien. Dette ble det ikke noe av. I april 1982 ble det inngått en ny avtale hvor det ble slått fast at disse avdelingene skulle forbli i Porsgrunn.
Sjøl om St. Joseph ble nedlagt, var fagbevegelsens kamp ikke forgjeves. Den bidro i sterk grad til den modernisering av Luther som fant sted i begynnelsen av 1980- tallet. Og investeringene på 80-tallet var grunnlaget for at sykehuset i neste fase tross alt ikke ble nedlagt, og at sykehuset i alle år kunne vise bedre regnskapstall enn storebroren på Moflata i Skien. På fylkesplan bidro fagbevegelsen til at lokalsykehusa på Rjukan og Notoden og et sykehusliknende tilbud i Kragerø ble opprettholdt.
Sentralsykehuset ble i 1980-åra utvikla gjennom en arbeidsfordeling mellom de to enhetene ved Aallsgate i Porsgrunn og Ulefossveien i Skien. De kreftene som ønska en samling av flere avdelinger og funksjoner i Skien hadde imidlertid ikke gitt opp, og i oktober 1987 la planutvalget fram utbyggingsplaner med alternativer som alle gikk i denne retning. Porsgrunn Samorg tok stilling til denne innstillinga 16. mars 1988, og i uttalelsen het det:
«Slik vi ser det er alternativene som tar sikte på å samle all sykehusaktivitet på ett sted så urealistiske at de ikke er egnet til videre diskusjon. Gigantplaner som dette er forlengst forlatt i all seriøs sykehusplanlegging i våre naboland. Det er forlengst erkjent at for store enheter representerer en belastning for arbeidsmiljøet og ikke gir det mest vennlige tilbudet til pasientene. For store enheter viser seg også administrativt vanskelig å handtere og blir dermed mindre rasjonelle i drift enn mindre enheter. I vårt tilfelle i Telemark forutsetter sykehusavtalen mellom Porsgrunn kommune og fylkeskommunen at TSS er delt i to enheter, en i Skien og en i Porsgrunn. I tråd med avtalen er det i de senere år investert betydelige midler både i Skien og Porsgrunn. Svært mye av disse investeringene vil være bortkastede om man forsøker å samle alt på ett sted. Det vil dessuten i aller høyeste grad være å misbruke våre felles midler. Og vi er engstelige for at den kjempesatsing som må til for samling vil gå ut over et felt vi brenner for, det forebyggende helsearbeid. Og med det Yrkesmedisinsk avdeling. Porsgrunn Samorganisasjon kan overhodet ikke akseptere planer som betyr nedbygging av en av enhetene.»
I behandlingen av utbyggingsplanene ble det nedsatt en felles styringsgruppe hvor blant annet ordføreren i Porsgrunn og fylkesordføreren var med. Gruppa så på en rekke muligheter for mer lønnsom drift, men kom fram til at avdelingene for kvinne og barnesykdommer burde ligge sammen med fødeavdelingen som igjen krevde vakt ved en operasjonsavdeling. Gruppas arbeid ble nedfelt i et forslag i tre punkter - hvor en i det siste punktet også tilrådde at fylkeskommunen snarest gjorde vedtak om vestfløyutbygging. Høsten 1989 ble forslaget vedtatt både av Porsgrunn bystyre og fylkestinget.
Sykelønnsordningen ble utsatt for flere forsøk på endringer fra Høyreregjeringa på 1980-tallet. Sykefraværet hadde økt over tid, og tiltak for å begrense korttidsfraværet, som gjeninnføring av karensdager, ble lansert. Reglene for syketrygden ble tatt opp på flere møter i Samorg, men i stedet for korttidsfraværet framholdt Samorg at det var langtidsfraværet som var problemet. I en uttalelse fra et møte i mars 1983 het det blant annet:
«Vi tillater oss å slå fast at det er langtidsfraværet som utgjør den virkelig tyngende posten på vår sykelønnsordning. Det er et fravær myndighetene har meget gode muligheter for å gjøre noe med. En stor del av det fraværet er nemlig ventetid ved behandling i intitusjon. En mer effektiv institusjonsbehandling ville kunne senke kostnadene radikalt. Som fagorganiserte er vi også redde for at en endring av sykelønnsordningen som begrenser korttidsfraværet vil føre til økning i langtidsfraværet. De som i dag benytter seg av korttidsfravær har nemlig svært ofte en helsetilstand som gjør at de ved slikt oppbyggingsfravær kan unngå langtidsfravær. Flere forskningsrapporter viser det. Vi tillater oss derfor å slå klart og utrykkelig fast at det ærede departement har angrepet sykefraværet i feil ende. Fortsetter man fra den kanten kan man overhode ikke regne med noe samarbeid fra fagbevegelsens side. Vi kommer til å stå fast på de oppnådde sosiale goder og vil kun medvirke for å bringe sykefraværet nedover om departementet er villig til å gå inn i de reelle problemer.»
«Bedriftsintern attføring» var tema på møte høsten 1983. Pål Hartvig fra Porsgrunn bedriftslegekontor, Finn Gjermundsen fra Fylkesarbeidskontoret og Svein Syvertsen fra NOFEF-foreningen på Rønningen innleda. Planene for et attføringssenter i Rauland ble nevnt i denne sammenheng. Attføring ble tatt opp igjen som tema året etter, og nå var det Bjørn Fjeldstad fra TELI-bedriften, Øyvind Rød fra Porsgrunn Fabrikker og Øyolf Berge fra Stuerforeningen som dro i gang debatten. Øyvind Rød hadde gått fra lederverv i Herøya Arbeiderforening til jobb som attføringsinspektør og pekte på det ansvaret fagbevegelsen har for å endre holdningene til attføring på arbeidsplassene:
«Noe av problemet med tilbakeføring er at disse personer på grunn av at de har hatt et problem, nærmest får et stempel på seg av andre arbeidstakere og ledere. På dette området har fagbevegelsen et stort ansvar.»
På et møte i mars 1986 ble status for Attføringssenteret i Rauland gjort opp. Det var Erling Solstad som orienterte om senteret, som skulle åpne i juni dette året, og hvor bedrifter og fagforeninger hadde tegna aksjer. Hovedformålet med senteret var å gi behandling til arbeidstakere fra industrien som hadde pådratt seg belastningssykdommer. For å sikre at dette ble fulgt opp oppfordra Solstad fagforeninger og bedrifter med aksjer i senteret om å engasjere seg i de styrende organer for senteret.
Under Willochs statsministertid fra 1981 til 1986 ble egenbetalingen til helsetjenester økt fra år til år. I 1986 ble det nedsatt et utvalg med Mads Sandeman som leder for å gjennomgå egenandelsordningen. Utvalget konkluderte med at det ikke var ønskelig å avskaffe egenandelene, og for Arbeiderpartiet ble det uaktuelt å gå tilbake på den politikk den borgerlige regjeringen hadde gjennomført. I representantskapet gav stortingsrepresentant Ernst Wråldsen fra Vestfold i mars 1988 uttrykk for hvor vanskelig det var å avskaffe all egenbetalingen:
«Avskaffelse av alle egenandeler vil bety en reallønnsnedgang på 5 prosent for alle, og det er urealistisk å tro at det er flertall i befolkningen for en slik løsning. Derfor må det søkes å finne ordninger som ikke «særlig» går utover de som trenger det mest»
Arbeiderpartiveteranen, Eigil Liane, fra Sannidal ønska derimot «at alle ville stå sammen om å avvise Sandman-komiteens innstilling». I uttalelsen fra møtet ble finansieringen ved hjelp av egenandelene skarpt kritisert:
«Slik vi ser det er et godt helse- og sosialstell et felles ansvar som skal finansieres gjennom skatteleggingen. Den egenbetalingsordning vi alt har er urettferdig fordi den rammer de svakeste, og de som har mest brukt for fellesskapets tjenester. Flertallet i egenbetalingsutvalget går inn for en betydelig utviding av det nåværende system. Det vil være å gjøre urettferdigheten enda større. Det er et nytt og farlig angrep på likhetsprinsippet. På bærebjelken i vårt sosiale nettverk.»
Porsgrunn Samorg engasjerte seg i 1980-åra sterkt innenfor helsepolitikken. I tillegg til det som her er nevnt var Samorg den fremste støttespilleren for Yrkesmedisinsk avdeling. På grunn av knappheten i fylkesøkonomien stod avdelingen utsatt til og fikk ikke de midlene den trengte for et mer oppsøkende og forebyggende arbeid. De lokalene avdelingen fikk i Sverresgate var ikke de beste, og spørsmålet om flytting til Skien kom tidlig opp. Samorg slåss lenge for at Yrkesmedisinsk skulle ligge i Porsgrunn, men innså i 1991 at det viktigste var at avdelingen fikk hensiktsmessige lokaler, og gikk med på flytting.
Nedleggingen av de mindre treforedlingsbedriftene hadde pågått siden slutten av 1960-tallet. I slutten av 1970-åra ble driften ved Bamble Cellulosefabrikk innstilt som ledd i en omstrukturering av hele bransjen. I 1980 var turen kommet til Unions avdeling ved Skotfos Bruk, som i sin tid hadde vært verdens største og mest avanserte papirfabrikk. Den søkkrike Holtafamilien eide en betydelig del av aksjekapitalen i Union og hadde over lengre tid forhindra nye investeringer på Skotfoss. Men trass i at bedriften ble drevet med sterkt nedslitt materiell, gikk den uten underskudd. Styret i Skien Samorg laga en aksjonsplan for å sikre fortsatt drift ved Skotfoss. Saken ble behandla på møte i Porsgrunn 25. august 1980. Her stilte flere tillitsvalgte fra Unionbedriftene og samorganisasjonen i Skien opp og hadde ingen vansker med å få Porsgrunn Samorg med seg. Referatet fra møtet gir inntrykk av god kampstemning, og i uttalelsen som ble fatta ble foreningene oppfordra til å legge ned arbeidet kl. 14.00 «den dag Skien faglige Samorganisasjon bestemmer.» Styrene i de ulike foreningene skulle da reise til Skien og slutte opp om protestmøte der. Skotfoss fikk som kjent en ny sjanse, men ble nedlagt seinere på 80-tallet.
De mekaniske verkstedene ble utsatt for harde rystelser i 1980-årene. De fleste bedriftene på Østlandet gikk overende. Trosvikgruppen som tidligere hadde overtatt Porsgrunn mek.Verksted solgte ut bedriften i Porsgrunn til de ansatte, Brødrene Sørensen og Buer & Buer. I 1985 engasjerte Samorg seg sterkt i arbeidet for å sikre fortsatt drift i Trosvik ved å reise aksjekapital for det nye Trosvik Industrier A/S. Jan Erik Andersen ble ansatt av Samorg som kortidssekretær for å jobbe med saken. De ansatte og fagbevegelsen forplikta seg til å skaffe til veie en million kroner i aksjekapital, og lykkes langt på vei med å dekke opp dette beløpet. Saken ble tatt opp på et ekstraordinært representantskapsmøte 26. juni 1985. På møtet redegjorde Andersen for arbeidet så langt og mente at responsen hadde vært svært god:
«Han konkluderte med at fagbevegelsen som sådan har store motforestillinger mot aksjekjøp og den direkte usosiale spekulasjon som her foregår, men at man her kunne vise at fagbevegelsen var villig til å gå langt inn i kampen for Trosvik. Han sa tilslutt at oppslutningen så langt hadde vært over all forventning.»
Siden målet om en million ikke helt ble nådd, henstilte Samorg til formannskapet i Porsgrunn å dekke opp det beløpet som mangla. Samtidig vedtok Samorg å tegne seg for 12 aksjer a kr. 1000,-.
På midten av 1960-tallet var det nesten 7000 ansatte på fabrikkområdet på Herøya. I flere tiår hadde portene på Hydro stått åpne for de som søkte jobb. I 1967 starta rasjonaliseringa og nedbemanninga av bedriften, og gjennom en rekke prosesser ble antallet årsverk på Herøya halvert. Ved siden av at Porsgrunn ble sterkt berørt av strukturendringene i industrien, slo de sterke konjunktursvingningene også inn på sysselsettingen. Ledigheten var høy i de første 80-åra, gikk tilbake i midten av tiåret og tiltok igjen fra 1987.
«Situasjonen på arbeidsmarkedet i Porsgrunn og omegn, og de dystre utsikter især for ungdommen» ble tatt opp i oktobermøtet i 1981. Ivar Hustuft fra Arbeidskontoret, Eigil Stensholt fra Industriforeningen, Hallgrim Westrin fra AUF sentralt og Svein Syvertsen fra Samorg satt i et panel.
«Arbeidssituasjonen i Grenlandsområdet» ble tatt opp på representantskapsmøte 3. mars 1982. Jan Erik Andersen innleda og tok utgangspunkt i den situasjonen som var oppstått på Herøya hvor det skulle innskrenkes med 300 årsverk og de generelt dårlige utsiktene for sysselsetinga i Grenland. Han trakk spesielt fram hvor få arbeidsplasser som stod ledige for ungdom, og oppfordra fagbevegelsen til å engasjere seg i den situasjonen som var oppstått. Det deltok mange i diskusjonen og det kom fram en rekke synspunkter med hensyn til hva fagorganisasjonen kunne gjøre. I rekken av momenter var også disse:
Arbeidsledigheten ble tatt opp på en utradisjonell måte i november 1984. Møtet starta opp med at Telemark Teater spilte stykket «Snekker’n som slutta å plystre» og at sekretær i LO, Liv Buck, innleda til videre debatt. Buck opplyste at ledigheten i løpet av vinteren ville nå 80.000, men at midlertidig sysselsetting ville holde tallet på helt ledige nede. Buck pekte på vekst i tjenesteytende næringer og offentlig sektor og tilbud gjennom arbeidsmarkedsetaten som tiltak.
Rasjonaliseringa fortsatte med uforminska kraft gjennom 1980-tallet. Den kraftigste «hestekuren» ble gjennomlevd fra slutten av 1980-tallet med utstrakt tidligpensjonering og omplassering av et stort antall arbeidstakere. På representantskapsmøte 17. februar 1988 ble fagbevegelsens holdning til nedskjæringene i industriarbeidsplassene tatt opp som tema, og lederen for Herøya Arbeiderforening, Per Wold, gikk gjennom situasjonen for Hydro-Porsgrunn. Wold pekte på at planen var å få til en reduksjon på 600 arbeidsplasser innen 1990 og understreket at en uten store nye investeringer risikerte en langt sterker nedbemanning:
«Han sa videre at det på Herøya må investeres 4 milliarder kroner før århundreskiftet. Dersom det blir gjort håpet han at «bare» 1000 arbeidsplasser ble borte. Det blir ikke lett å få til så store investeringer, sa han, fordi industristedene står i kø med tilbud.»
Fagorganiserte i Porsgrunn ble berørt av flere konflikter i løpet av tiåret. For første gang i Hydros historie gikk en funksjonærgruppe til streik i 1982. Alle avdelinger av de tre forbundene Norsk Forbund for Arbeidsledere og Tekniske funksjonærer (NFATF), Norsk Elektriker og Kraftstasjonsforbund (NEKF) og Norsk Jernbaneforbund (NJF) i Hydro ble berørt og ytterligere 7000 hydroansatte ble permittert. Streiken ble avslutta etter 6 dager. Lønnskravene ble innfridd og en egen avtale for LO-organiserte ingeniører og sivilingeniører ble oppretta med NFATF. Streiken ble støtta av Herøya Arbeiderforening.
Samme året endte oppgjøret for Norsk Transportarbeiderforbundet i en konflikt som ble svært tilspissa. Ikke minst ble blokaden av transportfirmaer og tankanlegg vanskelig å handtere, og reaksjonene mot å stoppe bensintilførslene var sterke. Medlemmer fra den lokale transportarbeiderforeningen og Stuerforeningen deltok i aksjoner for å hindre utkjøring fra Slagentangen («Slaget om Slagen») og fikk føle den spente stemningen på kroppen. Porsgrunn Samorg stilte som vanlig under konflikter kontorer til disposisjon for den lokale streikekomiteen, og gikk på årsmøtet ut med en uttalelse med full støtte til de streikende i Norsk Transportarbeiderforbund. I uttalelsen het det blant annet:
«Vi vil henstille til samtlige fagorganiserte om å støtte opp om transportarbeidernes rettferdige kamp, og videre være med på å ta de ulemper streiken måtte medføre for den enkelte. Skal vi tilbakevise høyrekreftenes angrep må vi stå sammen!»
I 1985 gikk de LO-organiserte funksjonærene i Hydro på nytt ut i streik. Konflikten omfatta denne gang hele fem forbund, og Rafnes og Rønningen ble berørt ved at også NOPEF var med i streiken. Konflikten ble løst gjennom tvungen voldgift og ga funksjonærene store uttellinger. Under Per Wolds ledelse tok Herøya Arbeiderforening avstand fra streiken, og det oppstod sterke spenninger mellom LO-foreningene på Herøya.
Tor Halvorsen innleda om «Tariffoppgjøret 1984» på møte 16. november 1983. Halvorsen framholdt at det politiske klimaet var sterkt endra i 1980-åra. Mens de siste ti år «hadde vært reformenes tiår både sosialt, økonomisk og miljømessig» med lov om bedriftsdemokrati, arbeidstidsforkortelse og sykelønnsordning, hadde de borgerlige budsjettforslag skapt en helt annen situasjon «for de lavere inntektsgrupper». Som krav for lønnsoppgjøret satte Halvorsen lik arbeidstid, lavere og fleksibel pensjonsalder og sysselsettingstiltak i forgrunnen.
I forbindelse med tariffoppgjøret i 1986 var Yngve Haagensen som LO-sekretær på plass i Porsgrunn Samorg 22. januar. Av det knappe referatet framgår at Hågensen tok opp krava om nedsatt arbeidstid, lavere pensjonsalder og forbedra kjøpekraft. Når det gjaldt arbeidsgiverforeningens holdning til kravet om nedsatt arbeidstid, mente Haagensen at den «var noe som burde høre historien til». Oppgjøret i 1986 ble som kjent det mest tilspissa oppgjøret i etterkrigstida og endte med at Arbeidsgiverforeningen brøyt meklinga og gikk til lockout av mer enn 100.000 lønnstakere i flere fag. Dette var første gang storlockout ble brukt siden 1931, og reaksjonene på bruken av dette virkemiddelet ble sterk. På arbeidsgiverhold hadde mange kalkulert med at Willoch-regjeringa ville gripe inn med lønnsnemnd og var ikke forberedt på en storkonflikt. Dispensasjonssøknader strømma inn, og oppløsningstendenser kom raskt til syne. Foran åpen fjernsynsskjerm slo Jern og Metall-lederen Lars Skytøen i bordet, og bidro til at LO vant kampen om opinionen. Etter ei drøy ukes konflikt bad NAF om ny mekling, og resultatet ble reallønnsøkning, 37,5 timers arbeidstid og lik arbeidstid for arbeidere og funksjonærer. Innenfor Hydro var lik arbeidstid allerde oppnådd i 1985, et resultat som førte til at selskapet ble ilagt bot av arbeidsgiverforeningen. Ikke lenge etter at oppgjøret i 1986 var avslutta måtte Pål A. Kraby gå av som administrerende direktør for NAF.
Tariffoppgjøret i 1988 ble tatt opp i representantskapet 9. mars. LO-sekretær Gerhard Lunde Larsen orienterte. LO’s representantskap hadde 16. februar gått sammen med NAF om et inntektspolitisk samarbeid med regjeringen som blant annet innebar et tak på lønnsveksten på 5 prosent i løpet av ett år. Det ble lagt fram flere forslag til uttalelse, og et forslag fra Gunnar Sørbø med sterk kritikk av LO’s samarbeidslinje ble vedtatt med knapp margin. Den vedtatte uttalelse oppfordra også klubber og fagforeninger til å «gå til aksjoner og demonstrasjoner den 11. mars mot det totale opplegget for den øknomiske utviklingen.»
16. november 1988 vedtok representantskapet en uttalelse med krav om full sysselsetting. I uttalelsen ble det framholdt at et samfunn «som ikke kan tilby arbeid til alle som ønsker det, har spilt fallitt». Det ble advart mot å bruke ledighet som «et økonomisk virkemiddel på linje med skattesatser, rentenivå, kredittpolitikk osv.»:
«Politikere og økonomer på høyresida har sagt rett ut at det kan være ønskelig med arbeidsløshet. Og vi vet at konservative regjeringer i Europa og ellers legger slike umenneskelige synspunkter til grunn for sin politikk.Vi venter at den nåværende regjering skal føre en helt annen politikk. Og vi må forlange at det utformes et spesielt program for å motvirke at arbeidsløsheten skal stige ytterligere. Den er allerede altfor stor.»
Torstein Dahle besøkte Samorg i 1989 og innleda over spørsmålet «Styrt økonomi eller økonomisk liberalisme?». Dahle var siviløkonom og representant for RV i bystyret i Bergen.
Samorg reagerte ved flere anledninger på uthulinga av Arbeidsmiljølovens bestemmelser om overtid. I 1984 vedtok Odelstinget en liberalisering av overtidsbestemmelsene. Etter forslag fra Borgestad Fabrikkers Arbeiderforening ble det på årsmøtet i april reagert på at arbeidsgivernes rett til bruk av overtid ble utvida. Bruken av overtid ble sett i sammenheng med arbeidsledigheten en hadde på denne tida:
«Når en samtidig vet at samlet overtid innenfor LO/NAF-området i 1983 utgjorde mange tusen årsverk, er Odelstingets vedtak om utviding av rammene for overtid et nytt bevis på at de borgerlige partier med Høyre i spissen snakker med delt tunge når de til stadighet påpeker at kampen mot arbeidsledigheten har høyeste politiske prioritet. (...) Årsmøtet vil derfor kreve følgende: Landsorganisasjonen i Norge ber Det norske Arbeiderparti og Sosialistisk Venstreparti ta saken om overtidsregler opp til ny behandling i Stortinget med krav om tilbakegang til tidligere regler. Om dette ikke fører fram må LO vedta nekting av all overtid inntil tidligere overtidsregler er gjeninnført.»
På årsmøtet i 1986 tok Samorg opp den skipsfartspolitikk som ble ført av den borgerlige regjeringen og som i følge Samorg trua med å utradere skipsfarten som nasjonal næring. Uttalelsen var et svar på en stortingsmelding lagt fram av handelsminister Asbjørn Haugstvedt fra Kristelig Folkeparti:
«Regjeringens skipsfartspolitikk må betegnes som katastrofal i næringspolitisk sammenheng. Meldingen gir full «frihet» for rederne til å ansette sjøfolk fra den 3. verden på lokale lønnsvilkår. Norske sjøfolk vil nå bli avskaffet som yrkesgruppe hvis sjøfartsmeldingen blir vedtatt i Stortinget. Fagbevegelsen bør ikke godta at flere tusen arbeidsplasser blir utflagget. Kvinner og menns arbeidsplasser til sjøs blir ofret for redernes profittbegjær og tidligere overkontraheringer. En grunnleggende menneskerettighet som «lik lønn for likt arbeid» vil nå avhenge av nasjonalitet og hudfarge. Apartheid vil være et nytt begrep i den norske handelsflåte, med handelsministers Haugstvedts fulle velsignelse og Kristelig Folkepartis så kjente dobbeltmoral! Regjeringen må straks stoppe utraderingen og ikke lenger være Rederiforbundets marionetter.»
På et møte i februar 1987 tok Samorg stilling til forslaget om å opprette Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS). Samorg avviste at et slikt register ville kunne sikre arbeidsplassene for norske sjøfolk på norske skip, og oppfordra myndighetene til å holde fast ved de ordninger som tidligere var avtalt mellom organisasjonene. I forbindelse med en ny skipsfartsmelding tok Samorg nok en gang for seg bemanninga på norske skip og pekte på at siden NIS ble vedtatt i 1987 «har flere tusen arbeidplasser gått tapt for norske sjøfolk» og mange av sjøfolkene har blitt arbeidsledige:
Porsgrunn og Omegn faglige Samorganisasjon vil derfor på det sterkeste protestere mot rejeringens forslag i ny skipsfartsmelding om å utvide fartsområdet for skip registrert i Norsk Internasjonalt Skipsregister. Dette vil på nytt medføre tap av norske arbeidsplasser spesielt i distriktene - samt påfølgende press på distriktskommunenes økonomi. Regjeringens påståtte arbeid for å fremme tiltak for å bekjempe den rekordhøye arbeidsledigheten går på troverdigheten løs, når man samtidig fremmer forslag som gjør at arbeidsledigheten øker.»
Utbygginga av petrokjemianlegga i Bamble hadde ført til en intens debatt om forurensinger og utslipp fra industrien i Grenland. Etter at konsesjonsvilkåra for industrien var fastsatt, inntrådte en «reformpause» i arbeidet for det «ytre miljøet».
Oppmerksomheten ble i større retta mot «det indre miljøet» på bedriftene, og Arbeidsmiljøloven fra 1977 ble en brekkstang for å få gjort noe med det fysiske arbeidsmiljøet. Med hjelp fra Yrkesmedisinsk avdeling ble det foretatt kartlegginger og forbedringer ved flere arbeidsplasser. I denne sammenheng ble forholdet mellom «Indre og ytre miljø i Grenland» tatt opp på et Samorgmøte i september 1981. Børre Pettersen fra LO’s miljøkontor, Bjørn Hilt fra Yrkesmedisinsk avdeling ved TSS og Leif Stige fra SFT holdt innledningene. I rekken av problemområder og «stoffer» som i følge protokolen ble berørt var svoveldioksyd, nitrogen («den gule røyken»), smogdannelse, støyforurensning, asbest (Herøya og ved skipsverftene), PVC, sveiserøyk, klorgass, skjelett- og muskelsykdommer, psykososiale problemer, økonomi og bolig og bomiljø. I diskusjonen gikk formannen i HAF, Øyvind Rød, spesielt inn på kartleggingen av skadene etter arbeidet med asbest ved Salpetersyrefabrikken. Det var Arbeidsmiljøutvalget på Herøya som hadde bedt Yrkesmedisinsk avdeling om å kartlegge skadene. Rød pekte blant annet på den belastninga avisene hadde påført de som hadde jobba med dette stoffet:
«De som denne rapporten omhandler er i arbeid eller er pensjonert, og det er uheldig å skrive for mye om dette. (..) den avisskrivingen som har vært har vært til stor skade for de som undersøkelsen gjelder.
- Det vil bli foretatt nye undersøkelser i de områder der vi vet det har blitt behandlet asbest, og vi venter også der å finne negative resultater.
- Vi må gå ut så tidlig som mulig for å få tak i de det gjelder. Og det må være dette å finne ut om det er noe feil med miljøet som er bedriftshelsetjeneste.
- Det må være et håp at de som nå går ut i arbeidslivet må slippe disse skader som nå dukker opp, og at dette må være et tilbakelagt stadium.»
Mot slutten av 1980-tallet kom miljøproblemene opp igjen på den politiske dagsordenen i Norge. En ny «grønn bølge» hadde oppstått ute i Europa med dannelsen av miljøpartier og forplanta seg seg etter 1985 også til Norge. Våren 1986 kom det ytre miljøet opp igjen som tema i Samorg. Etter å ha referert en intens debatt om 1. mai-feiringen, har Jan Erik Andersen notert dette fra representantskapet 12. mars:
«Før møtet ble avsluttet tok Svein Syvertsen opp den økte forurensningen i distriktet. Stikkord: Norcem, Union osv. Syvertsen mente at Porsgrunn Samorg nå måtte engasjere seg i denne saken. Vedtak: Svein Syvertsen lager en oversikt over utviklingen og oversender denne til Samorgs styre for videre behandling.»
På årsmøtet i 1988 ble det vedtatt å nedsette et miljøutvalg. Hallgeir Kjeldal (NOPEF), Svein Bjåland (Kommunale Forening), Rolf Bårnes (Grenland Bygning) og Kari Mürer (NFATF) ble valgt.
Boligpolitikk ble satt på dagsorden på et utvida representantskapsmøte 21. januar 1981. Jon Gjønnes fra Kommunal- og Arbeidsdepartementet, Per Svardal fra NFATF og Per Gjødingseter Grenland Bygning innleda. I følge protokollen kom det fram at mye hadde utvikla seg galt i boligpolitikken og at deltakerne var rimelig samstemte om situasjonsbeskrivelsen:
«Boligpolitikken slik den har utviklet seg er langt fra tilfredsstillende, sett fra fagbevegelsens side. Det bør her tas med at lokale Arbeiderpartitillitsmenn også ga uttrykk for samme syn. Inngangsbilletten til en «vanlig» bolig har gjennom den økonomiske politikk som i den siste tid har blitt ført, gjort det slik at vanlig industriarbeiderlønn ikke rekker til. Det ble klart slått fast at dette forholdet må endres, og at det bare er den faglige og politiske arbeiderbevegelse som kan klare dette, og ingen andre.»
Bjørg Ofstad fra Norges Boligbyggelag var gjest da boligpolitikken igjen ble satt på dagordenen 6. oktober 1982. Kari Bosheim fra Høyre og Per Svardal fra Arbeiderpartiet var de lokale innlederne. Det møtte 55 representanter, og det ble fremma to forslag til uttalelse, et fra Ole Dyrkorn og et fra Gunnar Sørbø. De to forslagene ble i løpet av møtet samordna og vedtatt enstemmig. Ordlyden var i sin helhet slik:
«Den sosiale boligbygging er nå på det nærmeste avskaffet. En av de viktigste landevinninger arbeiderklassen nådde i 1945 er gitt opp etter press fra kapitalkreftene:
Porsgrunn og Omegn faglige Samorganisasjon vil stille følgende krav i forgrunnen når det gjelder boligsaken:
- Renta er økt fra 2,5 prosent i 1945 til 10,5 prosent nå.
- Avdragstiden er redusert fra 80 år til 26 år.
- Fritak for omsetningsavgift er avløst av full 20 prosent moms.
- Nedskrivningsbidraget er fjernet.
- En sosial bestemt støtteordning er nå avløst av skattereduksjoner som øker med økende inntekt.
Disse krav må reises på alle plan i Arbeiderbevegelsen og boligkooperasjonen.»
- Merverdiavgiften må fjernes igjen på boliger.
- Husbankrenta må reduseres betydelig samtidig som det innføres «rentetak».
- Avdragstiden må forlenges til 70 år og Husbanken må finansiere 70 - 75 prosent av boligbygginga.
- De unges adgangsbillett til bolig må lettes ved nedskrivingsbidrag.
- Prinsippet for en sosial boligbygging må være at boutgiftene ikke skal overstige 20 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.
I en uttalelse fra et møte i november 1983 retta Samorg oppmerksomheten på de økte boutgiftene som fulgte med Høyreregjeringens budsjettpolitikk. Uttalelsen pekte på økningen i Husbankrenten, krava om økt egenkapital i husbanken og lavere bevilgninger til bostøtte og trakk også inn økningen i kommunale avgifter og strømpriser. Kravet om endring i boligpolitikken ble nok en gang framført:
«Porsgrunn og Omegn faglige Samorg. tar sterk avstand fra regjeringens forslag til endring i boutgiftene, og forlanger at myndighetene nå foretar en sosialt ansvarlig omlegging av boligpolitikken.»
De økonomiske utsiktene for Porsgrunn kommune forverra seg sterkt mot slutten av 1980-åra. Selskapsskatten og særlig skatten fra Hydro ble sterkt redusert fra 1986. Med økningen i ledigheten fra 1988 gikk inntektsskatten ned. Kommunen ble pålagt å betale store beløp til Folketrygden, og renteutgiftene på kommunens gjeld økte med flere titalls millioner. Det dystre bildet av Porsgrunnsøkonomien ble forsterka av den spesielle alderssammensetningen av befolkningen. Kommunen ville i åra framover få svært mange eldre innbyggere. Høsten 1988 så budsjettsituasjonen helt annet enn lys ut. Ordfører Ivar Moen tok problemene opp med sentrale myndigheter, men fikk ikke gjennomslag for tiltak som kunne bedre situasjonen for en bykommune som Porsgrunn.
Kommuneøkonomien ble tatt opp som tema i samorganisasjonen 16. november 1988. Lederen for Porsgrunn Kommunale Forening, Sveinung Leerstang, innleda og karakteriserte situasjonen for kommunene på landsbasis som «offentlig fattigdom». Han pekte på at kommunen mangla mer enn 40 millioner for å gjennomføre det tjenestetilbud det var lagt opp til. Når det gjaldt personellsituasjonen mente Leerstang at helse- og sosialsektoren ville bli skjerma, men at «lærere, renholdspersonale, vaktmestere, kontoransatte og folk i kultursektoren (...) må en regne med oppsigelser.» I uttalelsen fra møtet ble situasjonen karakterisert i 6 punkter:
- «Skoler er truet av nedlegging
- Den kommunale barnehageutbyggingen står i fare for å stanse opp
- Til tross for økning vil omsorgstibudet for eldre og syke bli redusert
- Den offentlige innsats innenfor teknisk sektor reduseres
- Nesten alle kommunale avgifter økes
- Kulturbudsjettet reduseres. Idrettshaller, bibliotek og andre kulturformål mister sitt inntektsgrunnlag»
I uttalelsen ble de tre arbeiderpartiene i bystyret oppfordra til å stå på sine programposter og lage et budsjett som gikk i underskudd. Til slutt oppfordra Samorg alle til å delta i fakkeltog 14. desember, før budsjettet skulle vedtas i bystyret.
Samorganisasjonen påpekte ved flere anledninger at det var for få barnehageplasser i Porsgrunn. Den gikk inn for at det ble bygd i kommunal regi og stilte seg kritisk til de private barnehagene og samvirkebarnehagene som kom i gang på denne tida. I januar 1988 fikk Hans Magne Gautefall (NOPEF Rafnes) gjennom en uttalelse som uttrykte stor skepsis til andelsbarnehagene:
«Vi mener barnehager og fritidshjem er det offentliges ansvar. Andelsmodellen åpner for privatisering, nye køordninger for å få plass, toprissystem, større byrder for foreldrene og uklare ansettelsesforhold for de som arbeider der. Barnehagedekningen i Porsgrunn er alt for lav. Politikerne må intensivere utbygginga i kommunal regi. Bystyret må snu på flisa i barnehagepolitikken og bygge så det monner. Et godt tilbud til framtidas Porsgrunnsbeboere, skikkelige ansettelsesforhold, trygge barn og foreldre, det må være retningslinja for politikken. Da vil det også bli en god samfunnsmessig investering på lang sikt.»
«Fagbevegelsen og skolen» var satt opp som tema 11. mars 1981. To innledere fra Oslo, Kjell Edvard Fixdal (lærer på LO-skolen på Sørmarka) og Oddvar Gøthesen (LO). På møtet kom det fram at Svein Syvertsen (NOPEF Rønningen) og Berit Mofossbakke (Porselen) som var valgt som skolekontakter for Porsgrunn Samorg ville sette i gang et kontaktarbeid i forhold til skolen.
«Forøvrig gikk det fram av debatten at dette med skoleverk og utdanning og «forming av mennesker» etter representantskapets mening er et område som den faglige og politiske arbeiderbevegelse ikke lenger kan overlate til motparten.»
Regjeringens budsjett for undervisning for 1983 ble tatt opp på novembermøtet i 1982. Representanter for AOF sentralt, Skolenes Landsforbund og Høyre på Stortinget innleda. Innledningene og diskusjonen dreide seg blant annet om nedskjæringene i støtten til voksenopplæring og studiearbeid, morsmålsundervisning for fremmedarbeidere, grunnskolen og den videregående skolen.
«Telemark Tekniske Fagskole - skal den overleve?» ble stilt som hovedspørsmål på et møte i mars 1984. Øivind Nilsen (Skolenes Landsforbund), Nils Tore Førland, fylkespolitiker for AP, og Hans Høydal (lærer ved Fagskolen) innleda. Høydal opplyste at mellom 50 og 60 prosent av elevene ved Fagskolen hadde vært LO- organisert, at 70 prosent av skolens lærere var medlemmer i LO og fastslo «kort og konsist» at «denne del av vårt skoletilbud måtte bestå.» I en uttalelse ble det understrek at «Teknisk Fagskole er den eneste tekniske utdanningen som krever praksis fra arbeidslivet før opptak», og at «den teknologiske utviklinga gjør at fler må omskoleres i årene som kommer.» De kommunale og fylkeskommunale myndigheter ble bedt om å finne «en snarlig løsning» på skolens plassproblemer, og det ble pekt på Kjølnes som det rette stedet.
Et nytt fagforbund, Skolenes Landsforbund, ble stifta i 1982. Forbundet fikk fotfeste innenfor flere av de videregående skolene i distriktet, særlig ved fagskolen og de tidligere yrkesskolene. Avdelingen i Porsgrunn fikk etterhvert ca. 50 medlemmer, og Arild Ljådal og Arne Ullmann ble to av representantene som møtte i Samorg. Forbundet stilte seg kritisk til den samarbeidesavtale LO og Norsk Lærerlag inngikk på topplan, og hvor LO blant annet skulle avstå fra å drive medlemsverving i grunnskolen. Den lokale SL-foreningen fikk Porsgrunn Samorg med på en kritikk av samarbeidsavtalen.
Fra slutten av 1970-åra vokste en ny fredsbevegelse fram i Europa. Bakgrunnen for denne bevegelsen var blant annet lanseringen av «nøytronbomben» og NATO’s «dobbeltvedtak» fra 1979 om utplassering av nye mellomdistanseraketter og Sovjets utplassering av SS-20 rakettene. Som ledd i bevegelsen fikk organisasjonen «Nei til atomvåpen» er sterk avdeling i Norge. Organisasjonen hadde tre hovedmål: nedbygging av atomvåpnene i øst og vest, ingen atomvåpen i Norge i fred eller i krig og Norden som atomvåpenfri sone.
Gjennom engasjementet til flere av styremedlemmene skulle «Nei til atomvåpen!» bli en av av Samorgs viktigste paroler på 1980-tallet.
På representantskapsmøte 26.11.1979 fremma styret forslag til en uttalelse med overskriften «Nei til modernisering av atomvåpen i Europa» som ble enstemmig vedtatt. Resolusjonen var retta til den norske regjering ved statsminister Odvar Nordli:
«Porsgrunn og Omegn faglige Samorganisasjon vil på det skarpeste protestere mot at atomvåpen blir modernisert i Europa. Dette vil virke som en opprustning, og ikke den linje som fagbevegelsen går inn for, som er nedrustning av offensive våpen. Vi vil med dette anmode regjeringen om å gå imot nyanskaffelse av atomvåpen i Europa, og ikke under noen omstendigheter innføre dette på norsk jord.»
29. oktober 1980 ble det innkalt til utvida representantskapsmøte med temaet «Opprustning og krig eller nedrustning og fred». Per Karstensen fra AP og Berge Furre fra SV innleda. Mens Karstensen forsvarte den tradisjonell norske sikkerhetspolitikken med vekt på NATO-medlemsskap, gikk Furre inn for vidtgående nedrustning. I debatten ble en rekke spørsmål rundt forsvars- og atompolitikken berørt og mange forskjellige synspunkter kom fram. Fra tilhengere av AKP (ml) ble for eksempel Sovjets invasjon i Afghanistans trukket fram som bevis for at nedrustning var illusorisk. Styret la fram et forslag til uttalelse fra møtet som fikk tilslutning fra 33 av representantene, mens 9 stemte imot. Uttalelsen tok til orde for «å bryte den onde sirkel som rustningsvannviddet har ført oss inn i» og gikk mot «forhåndslagring av tyngre amerikanske krigsmateriell i Norge». I følge uttalelsen var kampen kampen mot atomvåpen «den viktigste saken i vår tid»:
«I Europa har avspenningstendensene blitt avløst av ny kald krig. NATO-vedtaket om produksjon av nye atomvåpen for Europa var sterkt beklagelig, og vi vil gjøre hva vi kan for at utplassering av våpnene blir gjennomført. Porsgrunn Samorg mener det er et sterkt behov for å skape en bred bevegelse i vårt land, mot kald krig og fortsatt kapprustning. Forsvarspolitikken angår oss alle og forsvarspolitiske spørsmål må bli gjenstand for en bredere diskusjon, og en mer demokratisk behandling enn det som har vært vanlig i vårt politiske system. Av den grunn hilser vi med glede opprettelsen av komiteen for ny forsvarsdebatt i Norge.»
På et representantskapsmøte 25. november 1981 ble spørsmålet om Samorg skulle støtte organisasjonen «Nei til atomvåpen» tatt opp til drøfting. Til møtet hadde Knut Røed fra Metallurgisk Fagforening fremma et forslag som stilte seg kritisk til at Samorg støtta denne aksjonen. Røed henviste blant annet til affæren med den russiske ubåten som hadde gått på grunn i den svenske skjærgården og at det var delte meninger om Nei til atomvåpen-aksjonen i fagbevegelsen. Opp mot dette satte Gunnar Sørbø fram et forslag som viste til vedtaket på LO’s siste kongress som hadde gått inn for Norden som atomvåpenfri sone, og som gikk inn for å styrke kampen mot atomvåpen:
«Vi oppfordrer alle fagbevegelsens organer fra grunnplanet til LO’s ledelse om å intensivere arbeidet for å realisere vedtaket på kongressen og samarbeidet med bevegelsen «Nei til atomvåpen».»
«Forslaget fra Gunnar Sørbø ble vedtatt» står det i protokollen, uten at stemmetallene er referert.
Da Gro Harlem Brundtland i 1982 som partileder ga uttrykk for tvil om USA’s troverdighet og forhandlingsvilje i nedrustningsspørmål under president Reagan, fikk hun Porsgrunn Samorgs åpne og fulle støtte for de uttalelsene hun hadde kommet med på årsmøtet i Troms Arbeiderparti.
Kari Murer fra Avdeling 19 NFATF representerte Porsgrunn Samorg på en konferanse «Nei til Atomvåpen» holdt i Alicante i Spania i 1983. På representantskapsmøte 26. oktober ga hun et kort referat fra konferansen, som sekretæren Edel Hansen har gjengitt slik:
«Hun sa at opprustningen som pågår var en sosial og økonomisk krise som rammer både øst og vest. Opprustning skaper ikke fred - men derimot økt krigsfare. Dette våpenkappløp var også en sløsing med ressurser, samt at hun refererte at USA bruker ca. 42 prosent til opprustning og Sovjet ca. 60 prosent. Hun sa også at en person fra IMF hadde nevnt i sitt innlegg at investeringer i våpen slett ikke skapte flere arbeidsplasser. Hun avsluttet sin oppsummering med å si at sikkerhetsbegrepet må gis et nytt innhold, og da må vi få til en rettferdig fordeling av jordens ressurser.»
I januar 1985 ble strategien i kampen mot atomvåpen tatt opp i Samorg. Gunnar Sørbø innleda og gikk inn på de ulike atomnedrustningsforslaga og hvordan kampen skulle organiseres lokalt. På årsmøtet i 1988 fremma Sørbø et resolusjonsforslag med tittelen «Vi vil ha avspenning og fred, ikke tilspissing og økt militær aktivitet.» Uttalelsen gikk mot å anlegge forsyningsbaser for hangarskip på norsk jord og at atomvåpenskip fikk adgang til norske farvann. Stortinget ble dessuten bedt om å skjære ned militærbudsjettet.
På årsmøtet i 1981 ble det vedtatt å nedsette et «fremmedarbeiderutvalg». På representantskapsmøte 3. februar 1982 ble personene valgt og de som ble med var Torjus Bergland (Brevik Jern og Metall), Per Vollen og Berit Mofossbakke. Utvalgets navn ble seinere endra til «Innvandrerutvalget». Utvalget oppretta et egen kontor for veiledning og råd til innvandrere, og hver torsdag kveld ble Samorgkontoret holdt åpent. Utvalget arrangerte også egne kurs for innvandrere og utførte på mange måter et pionerarbeid i fagbevegelsen.
På sakslista for februarmøtet i 1982 var oppført «Fremmedarbeider i Norge - hva gjør fagbevegelsen og hva kan vi gjøre for å unngå konflikter mellom de forskjellige folkegrupper?» Arni Hole fra Kommunal og Arbeidsdepartementet innleda og gikk blant annet inn på hvilken bakgrunn fremmedarbeiderne fra den tredje verden hadde til faglige rettigheter og organisering:
«Mange av de som kom fra den tredje verden kom fra landsbygda og hadde aldri hørt om fagbevegelsen, og de som hadde vært med i den tidligere var vant til fra sitt land at det var ulovlig. Hun mente at det blir gjort for lite fra fagbevegelsen i dag for å løse de problemer som oppstår på arbeidsplassen, og mente at det kom av at vi ikke kunne prate med dem. Hun viste til avtale mellom LO og NAF som ga de utenlandske arbeidere rett til norskundervisning i arbeidstiden, og det var få som visste om den avtalen. For grunnen til de fleste konflikter mellom norske og utenlandske arbeidere kom av språkvansker. Også midler fra staten til opplæring av innvandrere er skåret ned, så det er mulig det kan oppstå nye vansker på en del arbeidsplasser. Hun mente videre at LO og NAF burde lønne en del tolker som klubbene kunne bruke ved konflikter eller for å unngå konflikter i framtida. Så resultatet av møtet ble at det ble valgt et utvalg som skal utrede dette problemet og komme tilbake i et senere møte. Formann Torjus Bergland, Per Vollen og Berit Mofossbakke.»
Til representantskapsmøte 15. februar 1984 var bakgrunnen og oppgavene til Innvandrerutvalget satt opp som tema i tillegg til 1. maiarbeidet. Utvalget hadde nå vært i funksjon i to år, og lederen, Torjus Bergland, orienterte om arbeidet. Bergland pekte på at «nazistiske og rasistiske grupperinger» ofte har lett spill i «trakkaseringen» av innvandrergrupper med en annen hudfarge:
«Enkelte fagforeninger gjør lite for å bøte på dette, da tillitsmenn i mange tilfeller ikke kjenner til disse problemene på sin egen arbeidsplass. (...) Han snakket også om de som var kommet hit som politiske flyktninger og da spesielt kvinner som var blitt mishandlet og torturert i fengsler. Det er et stort behov for å lære opp tillitsmenn i å behandle disse menneskene.»
På årsmøtet i 1981 ble det lagt fram to forslag til uttalelser retta mot nynazistisk organisering i Norge. Den ene uttalelsen gikk inn for å forby Nasjonalt Folkeparti, som tidligere hadde kalt seg Norsk Front. I den andre uttalelsen slutta Samorg seg til et opprop fra søsterorganisasjonen i Kragerø og dreide seg om ei nynazistisk gruppe i Kragerø med krav til politiet om å sette i gang etterforskning mot denne gruppa. Som tilleggsforslag til de to uttalelsene gikk Gunnar Sørbø inn for at styret skulle nedsette «et utvalg på 3 - 5 medlemmer for å vurdere hvilke tiltak samorganisasjonen og fagbevegelsen bør sette i verk for å bekjempe nazismen.» Alle forslagene fikk enstemmig tilslutning.
Som «Anti-fascistisk utvalg» ble Gunnar Sørbø, Jan Erik Andersen, Arne Eriksson og Berit Mofossbakke seinere valgt og jobba ei tid med å samle inn historisk og aktuelt stoff om fascismen og hvilke organisasjoner den hadde operert gjennom fram til 1980-tallet. I februar 1983 ble stoffet presentert i et 30-siders hefte med tittelen «Stopp nynazismen!». I siste del av rapporten gikk utvalget inn på hvordan fagbevegelsen skulle møte de nynazistiske tendensene. I ti punkter ble en rekke tiltak foreslått: kampen mot arbeidsledigheten, arbeid for å integrere fremmedarbeiderne i fagbevegelsen, opplysningsarbeid, forbud mot nynazistiske grupper, krav om at politiet måtte gå åpent ut mot politisk kriminalitet og at rasistiske holdninger ikke måtte tillates i fagorganisasjonens egne rekker. Da rapporten kom ut, fikk den betydelig oppmerksomhet og ble raskt spredd i 250 eksemplarer. Den ble kommentert i flere aviser og fikk også omtale i det nynazistiske bladet «Nasjonalisten». I avisa «Klassekampen» som i mange år hadde fulgt med i hva nynazistene foretok seg, ble formålet med rapporten positivt omtalt, mens oversikten over de nynazistiske organisasjonene ble kritisert for å inneholde for mange feil.
I en uttalelse fra årsmøtet i april retta Samorg oppmerksomheten mot all den nynazistiske og rasistiske agitasjonen som tilfløyt elevene i grunnskolen og videregående skolen. I uttalelsen «Stopp nynazismen!» gikk Samorg inn for å bruke staffelovens § 135 mot denne virksomheten og forlangte at lovens strengeste straff ble tatt i bruk. «Det bør anvendes fengsel, ikke bøtlegging», het det. Samorg ønska til slutt å støtte alle som ønska å anmelde straffbare forhold:
«..(Samorg) vil være behjelpelig dersom noen av frykt for represalier ikke selv ønsker å stå som anmelder av straffbare forhold de får kjennskap til.»
Sommeren 1983 ble Samorgs kampanje mot nynazismen landskjent gjennom reportasjer i en rekke aviser. Det hører med til historien at flere av lederne i Samorg ble utsatt for anonyme trusler om represalier og at organisasjonen «Moderat Ungdom» som var nevnt i rapporten trua med rettssak mot samorganisasjonen. Det hører med til historien at LO sentralt ikke ønska å gi økonomisk støtte til trykkingen av nye eksemplarer av rapporten, og at nestlederen Leif Haraldseth gikk ut og hevda at LO hadde viktigere ting å foreta seg.
I løpet av 1980-åra tok Porsgrunn Samorg stilling til en hel rekke konflikter og klassekamper i andre land.
Formannen i Brevik Jern og Metallarbeiderforening, Jørgen Jacobsen, holdt på et møte i november 1980 en appell for «Mødrene på maiplassen» i Buenos Aires i Argentina, som var en aksjon iverksatt av mødrene og konene til fengsla og bortførte under militærdiktaturet i landet. Samorg hadde på forhånd bevilga kr. 200,-, og etter appellen ble det samla inn kr. 1.404,65 til aksjonen. Årsmøtet 1983 uttalte seg om borgerkrigene både i El Salvador og Guatemala, med støtte til frigjøringsbevegelsene og kritikk av USA’s rolle. På representantskapsmøte 26. oktober 1983 ble det vedtatt en resolusjon mot USA’s overfall på Grenada.
I februar stod forholdet til Sør-Afrika på dagsordenen i Samorg. Internasjonal sekretær i LO, Kåre Sandegren, innleda. I følge Sandegren ville LO «se på handelen med Sør-Afrika produkt for produkt, og finne alternative markeder. Vi må nedbygge all handel og bruke dette som et middel mot regimet» Øistein Gudim viste en lysbildeserie fra Sør Afrika med «sterke innslag». I en uttalelse fra møtet oppfordra Samorg kommunestyrer, politiske partier, LO, NAF og Norges Rederforbund «om å gjøre sitt til at vedtak om boikott blir reelt, og ikke bare «papirvedtak»»:
«Det er vår plikt å gjøre alt som står i vår makt for at den svarte befolkningen i Sør-Afrika får sin frihet, og kan leve uten de nedverdigende og umenneskelige forhold de har i dag. Vår standardunnskyldning om at så lenge andre ikke er med er det ikke mulig å gjøre noe, eller: vi er så små, er ikke lenger holdbar.»
Samorg støtta også opp om de kamper de fagorganiserte i Polen og England førte mot sine regjeringer. Det ble flere ganger bevilga penger til «Solidaritet», og under gruvearbeiderstreiken i England i 1985 ble det vedtatt uttalelse og pengebevilgning. På representantskapsmøte 6. mars 1985 ble det bevilga kr. 2000,- og samla inn kr. 650,- under møtet.
Desembermøtet i 1985 dreide seg i helhet om solidaritetsarbeid for det sørlige Afrika. Torjus Bergland orienterte først om «Telemarksprosjektet» som var satt i gang av Norsk Folkehjelp, AOF i Telemark og Telemark Arbeiderparti. Fagbevegelsen ble nå invitert til å være med på å sette i gang studiearbeid om det sørlige Afrika, med vekt på Apartheid-systemet i Sør-Afrika og okkupasjonen av Namibia. Formålet var å øke kunnskapen og interessen for ulandenes problemer og styrke arbeiderbevegelsens internasjonale solidaritet. I tillegg til studiearbeidet skulle gruppene i løpet av tre halvår samle inn penger til et konkret støtteprosjekt og eventuelt avslutte arbeidet med en studietur til området.
På det samme møtet informerte Trond Larsen fra Norsk Folkehjelp om et «selvhjelpsprosjekt» i Zimbabwe som ble kalt «Kupsuma Ishungu». Målsettingen for prosjektet var å sette i gang inntektsgivende tiltak i et tørkeramma lokalområde for å redusere arbeidsledigheten. Larsen regna med at prosjektet ville kreve ca. kr. 880.000,- i støtte og av disse tok Norsk Folkehjelp sikte på å samle inn kr. 176.000,-, resten ville NORAD skyte inn. Det var mange som tok ordet etter Larsens orientering. Blant deltakerne var Hans Gunnar Tørre, som foreslo at Norsk Folkehjelp sendte ut søknader om bevilgning til klubber og fagforeninger til støtte for prosjektet.
Samorg vedtok flere uttalelser som tok avstand fra Sovjets intervensjon og som ga støtte til motstandskampen i Afghanistan. Til årsmøtet i 1986 fremma Harald Johansen (Porsgrunn Elektrikerforening) en uttalelse som fordømte Sovjets overgrep og som krevde at norske myndigheter skulle gi aktiv og direkte støtte til de områdene motstandsfronten kontrollerte. Som alternativt forslag gikk styret inn for en uttalelse hvor Samorg «mener at Sovjetunionens tropper må ut» og hvor det afghanske folk må sikres en utvikling «med demokratisk styresett» og «kvinnefrigjøring», og hvor muslimske fundamentalister ikke får ledelsen av samfunnet. Det ble argumentert for og imot de to forslagene, og ved avstemningen ble Harald Johansens forslag vedtatt med 35 mot 28 stemmer.
På årsmøtene ble det foretatt mange bevilgninger til solidaritetsformål. Flere av bevilgningene ble kanalisert gjennom Arbeiderbevegelsens Internasjonale Støttefond (AIS). I de fleste tilfeller var det snakk om små og nærmest symbolske beløp, og sjelden mer enn kr. 2000,- til det enkelte formål. På årsmøtet i 1987 ble det gjort unntak fra regelen ved at det etter forslag fra Hans Gunnar Tørre ble bevilga kr. 20.000,- til AIS, hvor den ene halvparten var øremerka Sør-Afrika og den andre Sør-Amerika.
Valget av hovedtaler til 1. mai-arrangementet hadde tradisjonelt forgått ved at representantskapet hadde satt opp tre navn på ei ønskeliste som ble sendt Arbeiderpartiets «fordelingskontor» i Oslo som igjen avgjorde hvem som skulle tale i Porsgrunn. På et utvida representantskapsmøte høsten 1980 ble denne praksisen tatt opp til vurdering, og lista over de som deltok i debatten viser også den styrken opposisjonen i Samorg nå hadde: Per Gjødingseter, Hans Gunnar Tørre, Erling Bolme, Hans Mage Gautefall, Ole Dyrkorn, Jørgen Jacobsen, Tone Anne Ødegård, Svein Syvertsen, Arne Sandum, Oddvar Skjelbred, Per Bolstad, Jan Erik Andersen, Arne Eriksson og Per Svardal. Mot fire stemmer ble det vedtatt å gå utenom DNA’s fordelingskontor og ta direkte kontakt med de aktuelle kandidatene.
Spørsmålet om hvordan 1. maiarbeidet skulle organiseres og hvordan komiteen skulle sammensettes ble en gjenganger i samorganisasjonen. Det kom opp stadig nye forslag om partienes plass og om andre organisasjoner skulle få innpass i forberedelsene til 1. mai. Etter at tilhengere av AKP gjorde seg gjeldende i representantskapet, krevde de også å få plass i 1. maikomiteen. Forslag om at AKP skulle få plass ble fremma av Metallurgisk Fagforening i 1982, og nedstemt mot 17 stemmer. I 1986 ble det satt fram en hel rekke forslag om organiseringen av 1. maiarbeidet. Hans Gunnar Tørre (NFATF) og Harald Johansen (Porsgrunn Elektrikerforening) fremma hver sine forslag om å gi organisasjoner utenfor fagorganisasjonen og partiene mulighet for deltakelse. Styrets forslag om å videreføre gjeldende ordning fikk også denne gang flertall.
Fra venstresida ble linja etter hvert endra. I steden for å slåss for at også AKP skulle inn i komiteen, gikk den inn for at de fagorganiserte representantene aleine skulle avgjøre paroler og spørsmålet om hovedtaler. I henhold til reglene kunne partiene som var med i 1.mai-komiteen stille med to representanter fra hvert av de lokale partilagene. Med sine nærmere 20 lokallag kunne Arbeiderpartiet ved å mobilisere mønstre innpå 40 representanter til møtet hvor paroler og hovedtaler ble avgjort. Et forslag fra Grenland Bygningsarbeiderforening om å gi fagforeningene råderetten over arrangementet fikk 28 stemmer på årsmøtet i 1987, men ble nedstemt mot flertallets 36. På årsmøtet i 1989 ble et liknende forslag framsatt av Gunnar Sørbø og falt nå mot 20 stemmer. I begrunnelsen for dette forslaget het det:
«Partienes deltakelse har i praksis stort sett begrenset seg til å møte i det møtet der paroler og taler godkjennes. På den måten har de som utgjør den dominerende gruppen fått en uforholdsmessig innflytelse på arrangementene. Men denne innflytelsen står ikke i forhold til innsatsen for å gjennomføre arrangementene og samle deltakere til dem. De har ikke engang greidd å mobilisere pratienes representanter i bystyret til å delta i 1. mai-demonstrasjonen. På den måten har ikke det gamle vedtaket om partienes deltakelse som medarrangør i fellesskap med fagbevegelsen lenger noen hensikt. Samlingen om 1.mai som kamp- og demonstrasjonsdag må realiseres med nye metoder.»
Den faglige delen av arbeiderbevegelsen satte likevel sterkere farge på arrangemnetene i 1980-åra enne tiåret før. Flere av de sentrale faglige lederne var hovedtalere 1. mai: Arthur Svendson, Liv Nilsson, Odd Bach og Yngve Hågensen. I 1984 fikk Hanna Kvanmo som den første SV-er talerstolen i Porsgrunn. I valget av paroler kom de faglige kampsakene til uttrykk og med flere paroler om internasjonale forhold fikk arrangementene et friskere og mer radikalt preg.
Harriet Andreassen, sekretær i LO, innleda om dette temaet i januar 1984. Hun hevda at det fortsatt var langt fram i likestillingsarbeidet og at det var en «belastning på det kvinnelige arbeidsmarkedet at alle kvinner her blir betraktet som mødre». Andreassen framholdt at økt kvinnelig deltakelse i samfunnslivet var viktig for «at barnefamilienes interesser skulle bli mer ivaretatt» og at «pornografien var med på å bryte ned kvinnens stilling i flere sammenhenger». Hun avslutta innledningsforedraget med at kvoteringsregelen på 40 prosent måtte følges og «at alle rundt på arbeidsplassene og eller i fagbevegelsen måtte være villige til å delta» i likestillingsprosessen.
«Kvinner i fagbevegelsen» var tema i Samorg 14. januar 1987. 56 representanter var møtt fram. Kari Mürer fra NFATF på Herøya innleda, og i følge referatet oppfordra hun kvinnene til å gå aktivt inn i det fagligpolitiske arbeidet:
«Likestilling dreier seg ikke bare om å få kvinner inn i toppstillinger. Det er viktig at kvinner får skikkelige og bra jobber i det ordinære arbeidsliv og at de er med og preger disse på sine premisser. Hun gikk sterkt inn for 6-timersdagen og håpet at LO ville bli den organisasjon som virkelig går foran og viser vei i likestillingsarbeidet.»
Kari Mürer var sjøl svært aktiv i disse åra. Hun var med i likestillingsarbeid på Herøya og satt en periode i LO’s representantskap.
Kvinnene kom sterkere med i Samorg i 1980-årene. Fra 1985 ble det med ett unntak valgt kvinner som nestledere, og mot slutten av tiåret var fire av ni styremedlemmer kvinner. Fra dette året ble «formann»-betegnelsen bytta ut med «leder».
Initiativet til Samorg Radio kom fra Skien. Første gang spørsmålet om egen lokalradio ble tatt opp i Porsgrunn Samorg var i september 1984. Spørsmålet var satt opp som tredje sak på et representantskapsmøte, og det var Per Gunnar Salomonsen fra Skien Samorg som orienterte om det arbeidet som var utført i Skien. Salomonsen gikk blant annet inn på hva en egen radiostasjon ville koste, hvor stor utsendelse det ville være snakk om «samt andre ting som representantskapet vil få videre informasjon om.» Det ble vedtatt at Porsgrunn Samorg skulle være med i det utredningsarbeidet Samorg i Skien hadde starta og at en seinere skulle ta endelig standpunkt til oppstart av egen radio.
I november 1984 gikk Porsgrunn Samorg enstemmig inn for at det ble nedsatt et interimstyre for nærradioen. Fra Porsgrunn ble Jan Erik Andersen, Svein Kjennerud (NOPEF) og Magne Lund Sørensen (NKIF) valgt. I april holdt Jan Erik Andersen en kort orentering om arbeidet og opplyste at Studio var leid i Folkets Hus i Porsgrunn og at de planlagte sendingene også ville dekke Bambleområdet. Andersen hevda at prosjektet ble møtt med «en lunken holdning i enkelte fagforeninger», men ville ta ny kontakt og sette i gang dugnadsarbeid for å få innreda studiolokalene.
Samorg Radio var et dugnadsprosjekt som krevde mye innsats. Radioen ble finansiert gjennom kontingentinntekter fra ca. 20 fagforeninger og mindre gaver og sponsorinntekter fra kooperasjonen og andre virksomheter som stod fagbevegelsen nær. Med et budsjett på ca. 50.000,- kr. ble det i flere år sendt daglige programmer og både morra- og kveldsprogrammer. Radioen tok for seg en rekke saker av interesse for fagorganiserte og politisk aktive i Grenland, og var ikke minst på plass når bedrifter og arbeidsplasser var trua av nedleggelser. Det er ikke få ledere i næringsliv og toppolitikk som gjennom årene har blitt intervjua i lokalradioen. Fra Porsgrunn Samorg var foruten Jan Erik Andersen også Gunnar Sørbø, Erling Bolme og Dag Høgberg med i arbeidet med radioen.
Samorg Radio gikk seinere inn i Radio Grenland, og studiolokalene ble flytta til Kjørbekk. På 90-tallet ble sendetida sterkt nedkorta. Radio Grenland gikk gjennom flere konkurser, som også skapte problemer for Samorg-radioen.
Medlemsveksten stoppa opp for mange foreninger og for samorganisasjonen som helhet på 1980-tallet. I 1980 hadde Samorg 12.216 medlemmer, og medlemstallet kom aldri høyere. Av disse utgjorde pensjonister ca. 2000, og dette tallet steig i løpet av tiåret. På Herøya og andre bedrifter førte nedbemanninga til nedgang i tallet på fagorganiserte. Denne nedgangen ble oppveid av veksten innenfor Kommuneforbundet, Handel og Kontor og nye forbund innenfor offentlig virksomhet. Porsgrunn Kommunale Forening hadde på 1970-tallet vært i jevn vekst med mellom 40 og 50 nye medlemmer i gjennomsnitt pr. år. Fra slutten av 70-tallet ble veksten forsterka, og fra 1979 til 1987 økte medlemstallet fra 1111 til 1620 medlemmer.
Antallet fagforeninger holdt seg relativt stabilt på 1980-tallet. Noen nye foreninger kom til innenfor offentlige virksomheter, og avdelinger av Skolenes Landsforbund (SL) og Norsk Tjenestemannslag (NTL) ble danna. Noen eldre og tradisjonsrike fagforeninger ble nedlagt som Herre Fagforening og Vold Skogsarbeiderforening. Etter konkursen ved Trosvik i 1987 falt mye av grunnlaget for Brevik Jern- og Metallarbeiderforening bort og foreningen ble slått sammen med Porgrunn Jern og Metall. Innenfor Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund slo medlemmene seg sammen i en Grenlandsavdeling (Avd. 22) i 1989, og de gamle avdelingene i Porsgrunn og Heistad ble nedlagt. De ansatte på Diplomis i Brevik opprettholdt sin forening.
På årsmøtet i 1985 ble det framsatt forslag om en felles samorganisasjon for Grenland. Forslaget kom fra Jan Erik Andersen og Borgestad Fabrikkers Fagforening. Et motforslag fra Hans Gunnar Tørre som gikk inn for «andre samarbeidstiltak, som åpne medlemsmøter og representantskapsmøter» ble vedtatt med «overveldende flertall». Forslaget om å danne Grenland faglige Samorganisasjon ble tatt opp igjen året etter og fikk nå 11 stemmer.
På et representantskapsmøtet 15. mars 1989 kasta Arvid Fennefoss fra Fagbevegelsens Forskningsstiftelse (FAFO) et lys over LO’s stilling som organisasjon foran 1990-åra. Han pekte på at LO i 1980-åra hadde hatt en svakere medlemsutvikling enn de andre lønnstakerorganisasjonene. Mens LO-medlemmenes andel av lønnstakerne var sunket fra 48 til 35 prosent, hadde de andre organisasjonene økt sin andel fra 10 til 22 prosent. Fennefoss hadde vært med og utarbeida en rapport om framtida for LO og hva som måtte til for at LO ble den mest attraktive organisasjonen å slutte seg til. Av de momenter Fennefoss trakk fram kan nevnes at LO burde få mer makt i forhold til forbundene, yte bedre service enn de andre organisasjonene og gå i bresjen for mer rettferdige lønnssystem.
Fram til 1981 hadde LO’s distriktskontor i Folkets Hus betjent både Telemark og Vestfold fylke. Fra 1. august dette året fikk de to fylkene hvert sitt kontor. Harald E. Olsen gikk i 1984 av som leder for distriktskontoret etter oppnådd pensjonsalder. På årsmøtet i Samorg i april var han dirigent, som mange ganger før, og ved avslutninga ble han takk for innsatsen for fagbevegelsen i Porsgrunn og distriktet gjennom 25 år.
Gerhard Lunde Larsen ble ny leder for distriktskontoret. Han ble sittende fram til 1990 da Knut Liljeberg overtok. Mens Lunde Larsen hadde sin bakgrunn i Herøya Arbeiderforening, kom Liljeberg fra Grenland E-verkers Fagforening.
Erling Bolme var leder for Samorg i sju år fra 1980. Bolme kom fra Trøndelag og hadde vokst opp i gruvesamfunnet på Løkken Verk. Han begynte på Herøya i 1957 og var ansatt i Transporten det meste av tida på Hydro. Han var noen år medlem av Herøya Arbeiderforening, men gikk seinere over i NFATF, eller det som i dag kalles Forbundet for Ledelse og Teknikk (FLT). Han ble styremedlem og nestformann i Avdeling 19 før han ble leder av Samorg. I NFATF har Bolme deltatt i et aktivt fagforeningsmiljø med personer som Bjørn Berby, Oddvar Aasland, Olav Imsrud, Hans Gunnar Tørre, Kari Mürer, Svein Kåre Finnebråten og flere. Foreninga på Herøya hadde i mange år sterk medlemsvekst, og var med 620 medlemmer i 1980 en av Porsgrunns største. Som Samorgleder gikk Bolme rett inn i den intense sykehuskampen i Telemark. I denne kampen gjorde Bolme en stor personlig innsats. Han ga fagbevegelsen et ansikt og medvirka sterkt til at Samorg ble den samlende kraften i kampen mot nedlegging. Han bidro også sterkt til at LO i Telemark samla seg i kampen for å opprettholde lokalsykehusene. Bolme engasjerte seg i arbeidet mot nynazismen og de andre sakene Samorg tok opp i 1980-åra. Han har vært aktiv med i alle år etter at han gikk av som leder.
Jan Erik Andersen ble valgt som nestleder i 1980 og hadde dette vervet i fem år. På årsmøtet i 1985 ble det etter forslag fra Kari Mürer fremma forslag om at en kvinne skulle inneha nestledervervet, og Grethe Mjåland fra Sjømannsforbundet ble valgt. Andersen ble i stedet foreslått som sekretær og skjøyv Gunnar Sørbø, som var foresått av valgkomiteen, ned til styremedlem. Andersen engasjerte seg sterkt i kampanjen mot nynazisme, fredsarbeidet og arbeidet for å bygge opp Samorg Radio. Fra 1985 gikk Andersen inn for å opprette en samorganisasjon for hele Grenland, og han var den fremste tilhengeren av den omorganisering som fant sted i 1997. Jan Erik Andersen har vært leder i Borgestad Fabrikkers Arbeiderforening i lange perioder siden 1974 og innehar fortsatt dette vervet!
Øyolf Berge overtok som leder etter Erling Bolme. Før han overtok, hadde han vært styremedlem i fire og nestleder i ett år. Berge var medlem av Porsgrunn og Omegn Stuerforening og hadde leda foreningen helt fra 1971. I skrivende stund (1999) er Berge etter 28 år fortsatt leder for Stuerforeningen, og han har fulgt denne foreninga gjennom en rasjonaliserings- og nedbemanningsprosess, fra 180 medlemmer og «faste stuere» i 1971 til en håndfull gjenværende medlemmer i dag.
Gunnar Sørbø var et svært aktivt medlem av Samorg gjennom hele 80-tallet. Han ble styremedlem i fire år fra 1985 og ble valgt som leder i 1989. Sørbø var forslagsstiller bak mange uttalelser, ikke minst om nedrustning og anti-atomvåpen. Hans Ragnar Marx fotsatte som kasserer gjennom hele 80-tallet.
Edel Hansen kom inn i styret i 1981 som representant for Brevik Jern- og Metallarbeiderforening. Hun satt i styret i hele ti år og var nestleder i ett, sekretær i fem og styremedlem i fire år. Svein Syvertsen var aktiv i samorganisasjonen rundt 1980. Han representerte NOFEF-foreningen på Saga. Han kom inn i styret i 1979 og var først nestleder i to år og deretter sekretær i to år. Lise Roth Eriksen var sekretær i tre år.
Karin Nystein kom inn i styret i 1980 og satt som styremedlem i hele perioden. Hun var ansatt på «Luther» og medlem av Porsgrunn Kommunale Forening. Av de øvrige personene i styret satt Svein Kjennerud i fire år, Ole Gunnar Halvorsen og Hans Martin Gullhaug i tre og Runar Helgesen og Sigbjørn Jensen i to år. Margot Borch kom inn i styret i 1988 og ble sittende som medlem til langt ut på 90-tallet. Hun nedla mye arbeid rundt kontoret for innvandrere.
Porsgrunn Samorg nedsatte på 1980-tallet flere saksutvalg. Noen av utvalga jobba i perioder svært aktivt både utad og innad. Det blir for langt å gå inn på alle utvalga som var i sving og alle personene som var med. På det meste hadde Samorg hele 8 saksutvalg, og på årsmøtet i 1989 ble det valgt personer til disse utvalga:
Skadeutvalget for forsikring
Skolekontaktutvalget
Anti-rasistisk utvalg
Likestillingsutvalget
Miljøutvalget
Skift- og turnusutvalg
Helse- og sosialutvalg
Fredsutvalg (felles med Skien)
I flere av utvalga ble det lagt ned en stor og vedvarende innsats. Et eksempel på dette var Skadeutvalget for forsikring hvor Odd Jørgensen (Kjemisk), Hans Martin Gullhaug (Kommuneforbundet) og Arne Martinsen (Kjemisk) årlig behandla en rekke saker og foretok en rekke skadevurderinger for Samvirke Forsikring.
1980-åra ble den mest aktive periode i Porsgrunn faglige Samorganisasjons historie. I kampen for sykehusa ble Samorg en samlende faktor for hele Porsgrunns befolkning, og med sine 12.000 medlemmer hadde organisasjonen en tyngde som aldri før. Når kravet om å bevare St. Joseph som sykehus ikke førte fram og sentraliseringa av tilbud i Skien fortsatte, var det ikke fordi fagbevegelsen i Porsgrunn ikke markerte seg.
Ved siden av sykehussaken tok Samorg opp en lang rekke saker, fra lokale til internasjonale forhold. Organisasjonen engasjerte seg sterkt i de mange nedrustningsspørsmålene i tiåret, og slutta aktivt om kampen mot atomvåpen. Samorganisasjonen satte i gang et arbeid for å trekke innvandrere inn i fagbevegelsen og et eget arbeid for å røyke ut de nynazistiske gruppene som hadde organisert seg på denne tida. Fra midten av tiåret dreiv Samorg sin egen radiokanal.
På de mange møtene som ble holdt tok Samorg opp flere sider ved den nyliberalistiske politikk som ble ført. Det ble fatta skarpe uttalelser mot at ledigheten ble brukt som økonomisk virkemiddel, mot egenbetalingen for helsetjenestene, svekkelsen av arbeidsmiljøloven og sykelønnsordningen, sulteforinga av kommunene og undergravingen av arbeidsplassene til sjøs. I alle disse sakene slåss Samorg for å forsvare det som tidligere var oppnådd av rettigheter og velferd.
Samorganisasjonen ble en frodigere og breiere sammensatt organisasjon i 1980-åra. Industriarbeiderne «på golvet» hadde hatt en særdeles sterk posisjon i samorganisasjonen. Fra 1980 kom funksjonærgruppene og kommunalt ansatte sterkere med, og flere kvinner ble valgt inn i representantskapet og styret. Også politisk fikk Samorg et videre spenn. Tilhengere av SV og AKP gjorde seg sterkere gjeldende i representantskapet. De mange friske diskusjonene i representantskapet påvirka også tilhengerne av Arbeiderpartiet og ga hele Samorg en rødere farge. Gjennom parolene i 1. maitoget stod Samorg fram med et budskap hvor arbeid for alle, velferd, fred, sosialisme og internasjonal solidaritet stod sentralt.
Antallet foreninger og medlemmer innenfor Porsgrunn Samorg hadde økt de fleste år fram til 1980. På 80-tallet stoppa veksten. På landsplan var det fagforeninger og sammenslutninger utenfor LO som vokste i dette tiåret, og LO’s andel av de organiserte gikk tilbake.
| Utdrag (s. 162-195) fra: «En blodigle er bedre enn en streikebryter». Samorganisasjonens historie i Porsgrunn og omegn |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |