EF-kamp, miljø og Rafnes 1970 - 1980

av Helge Mæland

Fram til 1970 har inndelinga i perioder og hovedavsnitt stort sett fulgt de organisasjonsendringene samorganisasjonen har gjennomgått. Krigsåra var likevel så spesielle at de er behandla for seg. Og perioden med Porsgrunn og Omegn faglige Samorganisasjon fra 1959 til 1996 er så lang at oversikten ville bli borte om den ikke ble stykka opp. Når 1970 gjøres til et tidsskille, er det ikke fordi det skjer så mye nytt innenfor samorganisasjonen i Porsgrunn dette året. Det er ikke annet enn en praktisk inndeling, på samme måten som vi gjerne deler inn historia i "sekstitallet", "syttitallet" osv.

Om en ikke kan peke på at det skjer så mye nytt akkurat i 1970, er det ikke vanskelig å hevde at 1970-åra som helhet skiller seg fra både tiåret før og tiåret etter. Tar en for eksempel utgangspunkt i fagbevegelsen på landsplan, må en kunne hevde at 70-åra, trass i en del splittelse, var ei rik tid. I dette tiåret ble det gjennomført viktige reformer til fordel for de fagorganiserte, som blant annet arbeidstidsforkortinger, sykelønnsordning og arbeidsmiljølov. Det har også vært pekt på at det internasjonale engasjementet i fagbevegelsen økte i forhold til 1960-tallet.

Den viktigste politiske saken i Norge ble spørsmålet om medlemsskap i EEC. Med den store eksportindustrien ble den holdning de fagorganiserte i Porsgrunn inntok av stor interesse og betydning for utfallet av den norske EEC-kampen.

EF-saken

Fra 1970 til 1972 overskygga spørsmålet om norsk medlemsskap i EF alt annet i norsk politikk. For fagbevegelsen ble det en vanskelig sak, og blant de fagorganiserte i Porsgrunnsdistriktet oppstod det skarpe skillelinjer. Mens motstanderne tidlig advarte mot medlemsskap, gikk strategien på ja-sida ut på å ikke ta standpunkt før forhandlingene om vilkåra for norsk medlemsskap var avslutta. Forhandlingene tok mye tid, og tilhengerne av medlemsskap kom derfor seint i gang med sin ja-kampanje.

Den første organisasjonen i 70-åras EF-kamp var "Aksjonskomiteen mot EEC og Dyrtid" (AKMED) som ble stifta på initiativ av "marxist-leninistene" høsten 1970. Studentlederen og den seinere historikeren Harald Berntsen fra Herøya holdt innledninga på et møte i Skien hvor AKMED for Grenland ble forankra. Hans Gunnar Olsen Tørre som var medlem av NFATF på Herøya ble den fremste lederen for denne organisasjonen i Porsgrunn. AKMED trakk med seg mange unge i et aktivt arbeid, men det ble "Folkebevegelsen mot EEC" som ble den samlende og breie motstandsorganisasjonen.

Folkebevegelsen i Porsgrunn ble stifta vinteren 1970/71 på tverrpolitisk grunnlag og fikk raskt tilslutning fra flere fagforeninger. Blant initiativtakerne fra fagbevegelsen var Arthur Lindgren og Per Gjødingseter fra Bygningsarbeiderforeningen, Sverre Fredriksen fra Porsgrunn Jern og Metall og Arne Sandum fra Dalen Arbeiderforening. Av personer utenfor fagbevegelsen var John Chr. Abrahamsen, Helge Aasetre og Eivind Abrahamsen svært aktive. John Chr. Abrahamsen ble den første lederen i Folkebevegelsens lokallag. I Folkebevegelsens styre kom seinere Kristian Hansen Wiik fra Bygning inn i for Gjødingseter som i militærtjeneste. Etter at John Chr. Abrahamsen mot slutten av EF-kamoen ble brått syk og døde, overtok Hansen Wiik som leder sommeren 1972. Helge Olsen fra Herøya Arbeiderforening kom nå inn som sekretær. Av personer som hadde nær kontakt med styret, var Trygve Halvorsen (HAF-medlem) som "togleder" og Gunnar Sørbø som var med å utarbeida lokale løpesedler.

Porsgrunn Samorg stod som arrangør av et stort møte om EF allerede i februar 1971. Alle fagorganiserte i Porsgrunn og omegn var invitert. Blant innlederne var to seinere utenriksministre. Knut Frydenlund stilte seg positiv til samarbeid gjennom EF, mens Bjørn Tore Godal på prinsippielt grunnlag gikk mot tilslutning til EF-systemet. Fra fagbevegelsen i Porsgrunn deltok Arne Johnny Hansen og Arthur Lindgren som paneldeltakere med hvert sitt syn på saken. Mens Lindgren erklærte at han ville gå mot medlemsskap uansett, tok Arne Johnny Hansen forbehold om hva forhandlingene om overgangsordninger ville medføre. I sitt innlegg hevda Frydenlund at overnasjonalt samarbeid var nødvendig for å løse problemene knytta til fred og miljø. I følge referatet i PD så Frydenlund hverken Romatraktaten eller EF som noe hinder for å virkeliggjøre den demokratiske sosialismen:

"Hverken Romatraktaten eller EEC er til hinder for at vi kan styrke det norske samfunns motstandskraft gjennom en sterkere samfunnsmessig kontroll over næringslivet. Med tanke på samarbeid med meningsfeller på kontinentet var det et spørsmål for fagbevegelsen å ha tro på den demokratiske sosialismens gjennomslagskraft."

I følge Godal var alt det fagbevegelsen hadde kjempa fram vunnet gjennom kamp innenfor den enkelte nasjonalstat. EF var skapt for å fremme helt andre interesser enn de fagorganisasjonen stod for, og det var en illusjon å tru at sosialistiske løsninger kunne fremmes gjennom EF-sytemet:

"Troen på sosialismens muligheter i EEC er omtrent som å melde en fagforening inn i Høyre og tro at den skal utrette store ting fordi den har gjennomslagskraft."

På representantskapsmøte 17. mars 1971 foreslo Arthur Lindgren at Folkebevegelsen skulle få delta som egen seksjon i 1.maitoget. Mot 7 stemmer ble saken utsatt til årsmøtet 14. april. Her kom spørsmålet opp under parolediskusjonen, og parolen "Nei til norsk medlemsskap i EEC!" ble fremma som benkeforslag. Ved alternativ votering falt denne parolen til fordel for en parole som sa "Nei til internasjonal kapitalkontroll over Norge!". Etter å ha fått nedstemt EF-parolen, gikk Lindgren og andre inn for at Folkebevegelsen skulle arrangere sitt eget tog 1.mai 1971. Flere grupperinger og fagforeninger slutta seg til toget, og som parti brøyt NKP ut av samarbeidet i 1.mai-komiteen.

I løpet av 1971 og 1972 organiserte Folkebevegelsen et nettverk som omfatta så godt som alle større bedrifter i Porsgrunn. På mange av arbeidsplassene ble nettverket bygd opp gjennom fagforeningene og klubbene. På Herøya erøble det etter hvert bygd opp et apparat som omfatta alle fabrikkene og HAF-gruppene og hvor svært mange av gruppetillitsmennene deltok. Mens flertallet i HAF-styret markerte et ja-standpunkt, fikk neifolkene stor tilslutning rundt om i gruppene. I en uravstemning som ble holdt i Herøya Arbeiderforening om våren stemte 1112 av medlemmene nei, mens bare 325 stemte for. På et medlemsmøte 12. mai vedtok foreningen å bevilge kr. 1000,- til Folkebevegelsen. Helge Olsen ble i 1972 Folkebevegelsens hovedkontakt på Herøya, og etter at han ble ansatt som kortidssekretær i valgkampinnspurten, overtok broren, Arthur Olsen, denne jobben.

Det ble delt ut store mengder av aviser, brosjyrer og løpesedler på arbeidsplasser og i postkasser i løpet av EF-kampen. Nye arbeidsmetoder tatt også tatt i bruk. Å holde stands ble vanlig, og i rapport fra Folkevegelsens lokallag står det at organisasjonen i løpet av 1972 holdt til sammen 50 stands på Rådhusplassen, EPA-senteret (PP-senteret) og Fiskebrygga i Brevik. Det ble ført mange diskusjoner på torvet og de andre stedene hvor motstandere og tilhengere stilte seg opp med sine plakater og bord. Tverrpolitisk organisering ble benytta på begge sider, og ukjente allianser oppstod. Da Folkebevegelsen arrangerte et stort fakkeltog rett før folkeavstemninga, ble både fagforeninger og bondelag invitert med, og mange stilte opp.

I følge møteprotokollen ble EF-spørsmålet ikke tatt opp som sak i Samorg hverken høsten 1971 eller våren 1972. Det som kom opp som sak var ansettelsen av korttidssekretærer i LO sommeren 1972. På den ekstraordinære kongressen LO avholdt i juni for å ta stilling til norsk medlemsskap stemte 230 for å tilrå medlemmene å stemme ja ved folkeavstemninga, mens 81 anbefalte nei. Etter dette ansatte LO 60 kortidssekretærer for å følge opp anbefalingen av medlemsskap. Flere klubber og foreninger vedtok å blokkere sekretærenes arbeid, og på Herøya gikk flere av gruppene i HAF og en av gruppene i NFATF til korte sit ned-aksjoner i protest mot LO-kongressens beslutninger. I en uttalelse fra Laboratoriegruppa i NFATF ble det reagert mot mangelen på demokrati i LO:

"Den antidemokratiske arbeidsstil som særpreger den nåværende ledelse for Landsorganisasjonen i Norge, ikke bare i denne saken, men i en rekke andre organisatoriske og politiske spørsmål, må forandres. (..) I likhet med (..) mange andre foreninger og klubber i LO (har) vi fattet vedtak om ikke å ha noen forbindelse med kortidssekretærer om EF-saken."

LO ansatte en rekke korttidssekretærer i Telemark, og fra Porsgrunn tok Reidar Nordal, Gerhard Lunde Larsen og Tore Johnny Kristensen på seg den lite populære jobben å følge opp Landsorganisasjonens ja-standpunkt. Kristen Waaland ble valgt som formann i organisasjonen "Ja til EF" i Porsgrunn. Ansettelsen av korttidssekretærer ble tatt opp som sak i et utvida representantskapsmøte i Samorg 5. september 1972. Etter at Harald E. Olsen hadde innleda og 16 personer hadde ytra seg i saken, ble et forslag som godtok korttidssekretærene vedtatt med 34 mot 20 stemmer. Forslaget som ble vedtatt ble framsatt av Sverre Tronrud fra Porselen og her het det også at møtet "tar avstand fra den blokkering av korttidssekretærene som enkelte fagforeningsstyrer og klubber har vedtatt." I en protokolltilførsel ga Arthur Lindgren en begrunnelse for å gå mot korttidssekretærene hvor han "frykter den reaksjon som vil komme på arbeidsplassene, hvor det fra før er stor motstand mot LO's behandling av markedssaken."

I innspurten av EF-kampen gikk de store bedriftene og organisasjonene ut i en omfattende kanpanje til fordel for medlemsskap. På Herøya fikk alle ansatte brev fra Hydro hvor det ble påstått at arbeidsplassene kunne stå i fare om Norge ikke slutta seg til EF. I flotte trykksaker som ble sendt de til de ansatte ble fordelene ved medlemsskap knytta til hver enkelt divisjon og fabrikk på Herøya. Ved folkeavstemninga 25. september stemte 56,5 prosent av de som deltok i Porsgrunn nei. I nabokommunene Skien og Bamble var neiprosenten lik eller noe høyere. Av industribyene på Østlandet skilte Porsgrunn og Skien seg ut med sin høye neiprosent. En har ikke tall som viser hvordan de fagorganiserte som gruppe stemte, men mye tyder på at også flertallet av de LO-organiserte stemte nei.

Hvordan kan en forklare at så mange fagorganiserte i Grenland stemte nei og trossa den sterke argumentasjonen som ble ført fram om at de som ansatte i eksportbedriftene ville tjene på medlemsskap? Ved sida av det godt organiserte motstandsarbeidet, har den geografiske bakgrunnen til industriarbeiderne i Grenland blitt trukket fram. Blant de fagorganiserte i Grenland var innslaget av førstegenerasjons industriarbeidere større enn i mange av de andre østlandsbyene. Ikke minst på Herøya var det mange som hadde vokst opp i Nord-Norge, på Vestlandet og i bygdene i Telemark. Den by og land-allianse EF-motstanderne stod for, falt i god jord i Grenland. Historiske tradisjoner i arbeiderbevegelsen har også blitt nevnt som forklaring, og Bjørn Bering har sett nei-resultatet i Grenland og Telemark som uttrykk for en lang radikal tradisjon i "det røde amt", som spenner fra Ullmannretningen i Venstre over den radikale fagbevegelsen i 20-åra og kommunistbevegelsen i 40-åra fram til EF-kampen i 70-åra.

Sykehus og yrkesmedisin

I mer enn 20 år skulle arbeidet for å bevare lokalsykehusa bli Samorgs største sak. Striden tok til i begynnelsen av 70-tallet. Sykehusloven som ble vedtatt i 1969 hadde lagt ansvaret for planleggingen og driften av sykehusa over på fylket. I Porsgrunn fantes to veldrevne sykehus som siden 1966 hadde inngått et nært og administrativt samarbeid. "Porsgrunnssykehusene" behandla på denne tida langt flere pasienter enn sentralsykehuset i Skien og til langt lavere kostnader pr. behandling. "Luther" og "St. Joseph" hadde en svært sterk posisjon i befolkningen. Det nære samarbeidet med industrien gjorde sitt til at de fagorganiserte støtta varmt opp om de to lokalsykehusa.

Første runde av sykehuskampen tok til i 1971 etter at Telemark Sykehusplanutvalg gikk inn for en sentralisering av flere av de medisinske tilbuda til TSS i Skien, og med en tilsvarende nedbygging i Porsgrunn. Forslaget gikk særlig ut over St. Joseph hvor 120 "aktive senger" ved medisinsk og nevrologisk avdeling skulle omgjøres til "passive senger" eller pleiehjemssenger.

Porsgrunn Samorg hadde i mai 1971 gjort vedtak om at sykehusa i Porsgrunn ikke måtte nedbygges. På møte 12. januar 1972 ble vedtaket forsterka, etter at Peder Pedersen hadde innleda og ca. 15 representanter hadde hatt ordet. 3. mai arrangerte Samorg et åpent møte om sykehustilbudet hvor 250 personer møtte fram. Som innledere var ordfører Harald Moen og overlege Kjell Gjertsen bedt om å redegjøre for Porsgrunns standpunkt, mens trygdesjef Kjell Bohlin og fylkeslege Hans H. Tjønn var invitert som representanter for fylkets sykehusutvalg. Hverken Bohlin eller Tjønn tok imot utfordringen, og at de ikke stilte opp, ble beklaga av flere av de som hadde ordet. I en lang uttalelse gikk møtet skarpt ut mot de beregninger sykehusutvalget hadde lagt til grunn og henstilte til fylkestinget om å se bort fra det utvalget hadde foreslått:

"Utgangspunktet må være at man utnytter de muligheter og verdier som er lagt ned i de allerede eksisterende sykehus, i stedet for å rive ned det som møysommelig er bygd opp. Det vil innebære at man utvikler et sentralt sykehus for distriktet med basis i TSS og Porsgrunnssykehusene."

Det gikk lang tid før første runde i sykehusstriden fikk sin avklaring. Saken gikk helt til sosialministeren som het Tor Halvorsen. Halvorsen skar gjennom og beslutta at de to sjukehusene i Porsgrunn skulle opprettholde sine tilbud. Som vederlag måtte Porsgrunn stille ny tomt til rådighet for et fylkeskommunalt sjukehjem. Sjukehjemmet hadde vært planlagt i lang tid, men fylket hadde flere ganger hadde endra sitt syn på hvor nær "Luther" sykehjemmet skulle plasseres.

Porsgrunn Samorg var i 1970-åra ikke villig til å være med på noen reduksjon av det medisinske tilbudet i byen. Organisasjonen gikk tvert imot inn for en utvidelse gjennom styrking av det yrkesmedisinke arbeidet. Dette innebar at bedriftslegeordningen skulle utbygges og at helsepersonell skulle trekkes inn for å få til forbedringer i arbeidsmiljøet. Gjennom arbeidet for å løse silikoseproblemet på Porselensfabrikken og å kartlegge skiftarbeidernes helseproblemer ved Eidanger Salpeterfabrikker hadde Eyvind Thiis-Evensen gjort en pionerinnsats innenfor yrkesmedisinen, og han ble nå trukket inn som leder for et "yrkesmedisinsk samarbeidsprosjekt" som ble sterkt støtta av Samorganisasjonen. 14. november 1973 ble det innkalt til et stort møte for å drøfte "bedriftslegeordningen" og "det yrkesmedisinke samarbeidsprosjektet". Her møtte fagforeningsstyrer, representantskap, verne- og miljøutvalg foruten en rekke personer med arbeid og ansvar innenfor et utvida helsebegrep. Det ble holdt et møte 11. september 1974, og nå ble også spørsmålet om katastrofeberedskap og gassutslipp i forbindelse med det planlagte Rafnesanlegget berørt. På et møte i juni 1975 ble det opplyst at Yrkesmedisinsk institutt stod foran sin realisering og at departementet skulle gi økonomisk støtte. Det ble også oplyst at instituttet skulle inn i fylkets helseplan. Eivind Thiis- Evensen, Tor Halvorsen og Harald Moen innleda på dette møtet. Som nytt element i spørsmålet om arbeidsmiljø ble PVC nå trukket fram, og rapporten om kreftfare ved arbeid med PVC ble kommentert.

Bedriftslegekontoret for Porsgrunn og omegn ble oppretta og inngikk avtaler med en rekke bedrifter. I løpet av 1975 betjente det 4.500 arbeidstakere og mer enn 1.500 sjøfolk. Til et Samorgmøte i desember 1975 kunne lederen for kontoret, Odd Midtun, fortelle at det for å dekke behovene burde opprettes et nytt bedriftslegekontor i distriktet, i tillegg til det som allerede var i gang.

I 1975 vedtok Telemark fylkesting at Porsgrunn Lutherske Sykehus og St. Josephs Hospital skulle innlemmes i Telemark Sentralsykehus og overføres til den nye fylkeskommunen. Etter lange forhandlinger gikk fylket med på å gi en garanti for at den medisinske virksomheten i Porsgrunn ikke skulle reduseres. Stiftelsen som eide "Luther" måtte oppløse seg sjøl, og alle eiendeler ble vederlagsfritt overført fylkeskommunen. I avtalen som ble inngått forplikta fylkeskommunen seg til å bygge ut en yrkesmedisinsk avdeling i Porsgrunn. Med sykehusavtalen i havn regna de fleste med at lokalsykehusa var sikra i overskuelig framtid. Det skulle vise seg ikke å holde, og innen fire år var gått, ble det ny strid.

Rafnes, forurensning og organisering

De løftene industrien hadde gitt på 60-tallet om reduserte utslipp førte ikke fram til noen akseptabel miljøtilstand. Grenlandsgryta lå fortsatt innhylla i tjukk dis på dager da sola skinte over det øvrige Østlandet. Det kom stadig nye rapporter som påviste konsentrasjoner av gasser over utenlandske grenseverdier, og det ble rapportert om funn av store mengder miljøgifter i skalldyr og fisk fra fjordene. Påvisning av stoffer som kvikksølv, klorerte hydrokarboner og seinere dioksiner ble slått opp på avisenes førstesider, og ga et bilde av Grenland som Norges mest miljøbelasta område.

I denne situasjonen ble spørsmålet i 1974 reist om Grenland skulle ta imot den petrokjemiske industrien som skulle foredle gassen fra Ekofiskfeltet i Nordsjøen. Sjelden har en industrietablering blitt møtt med så stor skepsis i et lokalsamfunn. Sammen med noen lokale velforeninger var det Telemark Natur- og Miljøvernforening (TNM) som målbar motstanden og som hevda sterkest at miljø- og pressproblemene i Grenland ville komme til å øke med de nye petrokjemiske anleggene.

Også deler av fagbevegelsen stilte seg avventende til de nye anlegga, og godtok ikke uten videre løftene fra industrilederne om å få til en reduksjon av forurensningene gjennom samkjøringen av de nye og gamle Hydroanlegga. Miljøspørsmåla ble tatt opp på flere møter i Samorg. I februar 1974 innleda Leif Stige om luftforurensningene. Stige var leder for Kontrollaboratoriet for luftforurensninger i Grenland, som hadde kommet i gang med systematiske utslippsmålinger på begynnelsen av 70-tallet. Stige kunne i 1974 peke på visse lyspunkter i situasjonen, og avslutta med å peke på

"... at det var forbedringer i luftforurensningene, men han mente dermed at en ikke kunne være fornøyd. En måtte fortsatt bestrebe seg på å få det bedre."

Som miljøvernminister innleda Gro Harlem Brundtland i januar 1975 på et åpent Samorgmøte i Storsalen i Folkets Hus under temaet "miljøet og lokalsamfunnet". "Foredraget ble fulgt med stor interesse av den fullsatte sal, og hun fikk stor applaus," skriver sekretæren Haakon Abrahamsen. I diskusjonen etter hovedinnlegget deltok 21 personer og alt som var av miljøvernekspertise i distriktet. Dette brakte ikke statsråden ut av fatning, og i følge referenten svarte hun "konsist og saklig på den kryssild av spørsmål hun var utsatt for." Harlem Brundtland fikk også spørsmål om de indre miljøproblemene i bedriftene, og her helte hun noe malurt i begeret med hensyn til løsningen av disse:

"... det er ønsketenkning å tro at alle arbeidsplasser kan gjøres helt fri for helseskadelige påvirkninger."

På årsmøtet i 1976 gikk Samorg i en uttalelse inn for at det ble danna et "kontrollråd" for Grenland med vidt mandat og med ansvar for å overvåke utslippene både til luft og vann:

"Alle konsesjonssaker i forbindelse med industrien, skal før det blir fattet politiske vedtak legges fram for dette organet. Kontrollrådet skal føre tilsyn med at alle pålegg i forbindelse med miljøvern blir fulgt. Rådet skal til enhver tid holde samorganisasjonen og fagforeningene orientert om tiltak som blir truffet."

I desember 1976 kom Harlem Brundtland tilbake som foredragsholder i Samorg. I mellomtida var utslippssøknadene for de nye Rafnesanleggene og de gamle Herøyaanleggene behandla. På møtet som nå ble holdt i Vikingkjelleren forespeila miljøvernministeren en bedring av Grenlandsmiljøet. Om forurensningssituasjonen likevel ikke ville bli bedre, måtte ytterligere tiltak komme på tale i følge TA's referat:

"Vi kan kreve at ytterligere rensetiltak blir gjennomført, dersom utslippstallene viser seg utilstrekkelige, og ukjente faktorer eller samreaksjoner gjør at forurensningssituasjonen utvikler seg i ugunstig retning. I dette ligger en klar forpliktelse til å overvåke utviklingen og kontrollere at tiltakene gjennomføres etter sine forutsetninger."

I 1976 kom diskusjonen om sikkerheten ved gasstransporten og produksjonen ved Rafnesanleggene. De rapportene Hydro hadde fått utarbeida ble i første omgang ikke lagt fram for offentligheten. På representantskapsmøte 16. februar 1977 fremma Finn Antonsen fra Jern og Metall et forslag som krevde "full offentliggjøring av sikkerhetsrapportene for hydros virksomhet på Rafnes". Forslaget ble ikke vedtatt, og flertallet gikk ut på å utsette behandlingen til et eget møte om sikkerheten ved Rafnesanlegga ble holdt. Møtet ble holdt først 19. oktober, og her ble sikkerhetsaspektene belyst av fagfolk fra Statens Sprengstoffinspeksjon, Kystdirektoratet og Hydro. I tillegg til representantskapet var klubbstyrene og verneutvalgene invitert. Det ble stilt en god del spørsmål, og etter referatet å dømme ble møtet holdt i en saklig og rolig atmossfære.

Etter at utbygginga kom på Rafnes og Rønningen kom i gang, ble fagbevegelsen stilt overfor en betydelig utfordring. For å organisere arbeiderne på anlegget gikk LO, Bygningsindustriarbeiderforbundet og Arbeidsmannsforbundet sammen om å ansette en korttidssekretær for anleggsperioden. Odd Kristensen fra Bygningsarbeiderforeningen i Larvik ble påsatt denne jobben og bidro til at organisasjonsforholda for petrokjemianlegga ble velordna. I løpet av fire år var ca. 20.000 personer innom anleggene, og på det meste var 2.500 sysselsatt samtidig. I 1976 kom de første fabrikkene på Rafnes i gang, og i mai ble ble Petrokjemisk Forening - Rafnes stifta. Året etter kom Saga Petrokjemiske Forening på Rønningen. Bedriften på Rønningen ble seinere en del av Statoil-konsernet og ble deretter fusjonert til det europeiske storselskapet Borealis. De to NOPEF-foreningene vokste raskt til ca. 350 medlemmer, men etter 1980 stoppa medlemsveksten opp.

Strid om 1. mai

På 70-tallet oppstod ny strid om 1.mai. Mens Samorg fortsatte i oppgåtte spor, gikk ulike grupperinger på venstresida ut og laga konkurrerende arrangement. I 1971 og 1972 trakk tilhengere a Folkebevegelsen mot EEC seg fra 1. mai-komiteen og arrangerte egne tog mot EF og "EF-tilpasningen". Fra 1970 hadde utbryterne fra SF, de såkalte ml-erne, arrangert egne tog i de største byene, og fra 1974 var de med å arrangerte tog i regi av "Faglig Front" og "Faglig Arbeiderfront" i Porsgrunn.

Mens venstregruppene laga egne tog, satte Arbeiderpartiet sitt sterke preg på Samorgarrangementene. En oversikt over hovedtaler og hovedparoler gir et inntrykk av det innholdet 1.mai fikk:

Det som kjennetegner lista over hovedtalere i 70-åra var at alle var medlemmer av Arbeiderpartiet, alle hadde sitt virke i Oslo, og ingen hadde sitt viktigste virke i fagbevegelsen. Talsmenn for den utenrikspolitiske opposisjonen i partiet slapp til, men ingen fra den faglige opposisjonen innenfor LO.

Samorg sleit med å få oppslutning om demonstrasjonstoga. Det var sjelden mer enn 200 deltakere i tillegg til musikkorpsa. Det største toget gikk i 1976 da Einar Gerhardsen var hovedtaler. Som 79-åring gikk Gerhardsen i spissen for ca. 500 fra Vestsida til Folkets Hus.

Blant de konkurrerende arrangementene fikk "Faglig Front" god tilslutning i 1973. Mens Samorg dette året ikke mønstra mer enn "mellom 120 og 150 deltakere", skriver PD dette om "Faglig Front"-arrangementet:

"I toget til til Faglig Front som gikk halvannen time seinere ble det talt 350 deltakere. Det var en stor del ungdom i toget, men alle aldergrupper var representert. Nyfeministene i Grenland hadde sin avdeling i toget med en rekke transparenter, og det var også en nyfeminist Kathe Norås som var Faglig Fronts hovedtaler på Rådhusplassen. Toget hadde dessuten sin egen ungdomsavdeling hvor det ble båret plakater mot den nye gymnasloven og for utvidet elevdemokrati. Ellers var det plakater mot USA's engasjement i IndoKina og mot moms på matvarer. Bak plakaten om flere barnehager gikk en liten flokk unger og det hadde samla seg kvinner bak slagord om abort og prevensjon og om likestilling for kvinnene."

Mens det store flertallet som gikk i Samorgtoget var fagorganiserte menn, fikk de konkurrerende togene større innslag av skoleungdom og kvinner. I både Samorgtogene og Faglig Front-togene var det lokale paroler som krevde forbedringer av miljøet i distriktet, opprettholdelse av lokalsjukehusene og trygging av lokale industribedrifter.

I 1979 meldte også Høyre seg på arenaen 1. mai. På Rådhusplassen talte stortingsrepresentant Astrid Gjertsen uten den store tilhørerskaren. At også Høyre ønska å markere seg 1. mai var et tegn i tida. Partiet betrakta seg nå som et "folkeparti", og høyrebølga var under oppseiling.

Streiker og streikestøtte

Til representantskapsmøtet 14, januar 1970 hadde Gunnar Sørbø levert et skriftlig forslag om å støtte den pågående streiken ved malmfeltene i Kiruna i Nord-Sverige. Sørbø hadde foreslått kr. 200,- som støttebeløp. I følge referatet gikk Karl Lohne fra Porselensarbeidernes Fagforening inn for "at man ikke bevilger noget", mens Olaf Liland fra Herøya Arbeiderforening gikk inn for at beløpet ble økt til kr. 1000,- ! Arthur Lindgren støtta forslaget til Liland og foreslo at det ble nedsatt en redaksjonskomite for å avfatte en uttalelse. Med 17 mot 4 stemmer vedtok møtet å oversende forslagene til styret for videre behandling. Styret la seinere fram en innstilling på kr. 500,- , og på representantskapsmøte 11. februar ble det enstemmig vedtatt en uttalelse med støtte til LKAB-arbeidernes streik.

Streiken i Kiruna ble en vekker for fagbevegelsen i Norden. LKAB var et statlig eid gruveselskap, og streiken avdekka et arbeidsmiljø som var lite å skryte av for en statsbedrift i et sosialdemokratisk velferdssamfunn. De vilkårene som ble avdekka i de svenske gruvene ga en erkjennelse av at fagbevegelsen fortsatt hadde mye å kjempe for. Streiken i Kiruna oppstod i strid med det regulære forhandlingssystemet og innvarsla en bølge av "ulovlige streiker" på begynnelsen av 1970-tallet. I kjølvannet av Kirunastreiken fikk en i Norge ulovlige streiker i Sauda, og ved Sporveien og Norgass i Oslo. Ingen av disse streikene ble støtta av Porsgrunn Samorg, men gjennom ml-ernes nettverk ble det samla inn penger ved flere bedrifter.

Fra grunnplanet i fagbevegelsen hadde kravet om forbundsvise oppgjør blitt reist gjennom flere år. I desember 1973 gikk representantskapet i LO med på at forhandlingene året etter skulle skje forbundsvist. Herøya Arbeiderforening hadde gjennom de samordna oppgjørene i 1970 og 1972 oppnådd lite, og medlemmene hadde sakka akterut lønnsmessig i forhold til andre bedrifter i Grenland. Foran 1974-oppgjøret var HAF innstilt på at det nå var deres tur til å ta ut et betydelig lønnstillegg. Forhandlerne fra forbundet og HAF opplevde likevel å bli møtt med en steil holdning både fra motparten og seinere fra riksmeklingsmannen. Meklingen ble til slutt brutt uten at en var i nærheten av et akseptabelt forslag, og streik ble iverksatt fra 9. juli. På medlemsmøte 15. juli stilte ca. 1000 medlemmer opp i Folkets Hus og ga forhandlerne full støtte til den linja de hadde valgt. Etter 10 dager med streik bad kommunalministeren, Leif Aune, partene om å møtes og la et sterkt press på riksmeklingsmannen om å etterkomme kravene fra Hydro-arbeiderne. Det tok nå ikke lang tid å komme fram til en løsning, og 22.juli var HAF-medlemmene tilbake på jobb. Gjennom en streik som varte mindre enn to uker ble det oppnådd en gjennomsnittlig lønnsforbedring på ca. 30 prosent, med et betydelig generelt tillegg, sterk heving av de lavest lønte, store tillegg for ulempe og ubehag og en bedre skiftplan. En av de mest "effektive" streikene i fagbevegelsens historie var gjennomført.

Kjøttarbeiderne gikk ut i en landsomfattende streik i 1974. Avdelingen i Porsgrunn ble trukket med, og her var blant annet kassereren i Samorg, Hans Ragnar Marx, medlem. På årsmøtet i 1974 bevilga Samorg kr. 1000,- i støtte til de streikende.

Porsgrunn og Omegn Stuerforening gjennomførte en streik i 1976 som ble erklært ulovlig av Arbeidsretten. Streiken retta seg mot Norsk Hydro A/S Porsgrunn Fabrikker som stuernes viktigste oppdragsgiver og hang sammen med innskrenkningen av stuerarbeidet på Herøya. I løpet av 10 år hadde antallet årsverk sunket dramatisk, og for de 84 gjenværende stuerne var det vanskelig å komme opp i et gjennomsnittlig timetall på 30 timer pr. uke. Under lønnsforhandlingene krevde stuerne en lønnsgaranti, som Hydro ikke ville gå med på, og som i følge Arbeidsretten lå utenfor forhandlingsrammene. Stuerforeninga ga denne forklaringen på bruddet i forhandlingene:

"(foreningen har) arbeidet i nærmere et år sammen med Norsk Hydro for å klarlegge beskjeftigelsessituasjonen og framtidige lønnsmuligheter. (...) I utgangspunktet inntok vi ingen steile holdninger utover dette: Medlemmene må sikres arbeid og en tilfredsstillende årsinntekt. Det ble bygd opp forventninger. Under forhandlingene skar det seg. Hydro trakk tilbake sine forslag. Riksmeklingsmannen ble koblet inn, og han la fram et forslag som lå klart under de beste som Hydro hadde antydet under forhandlingene. Dermed sprakk det. Det ble konflikt."

Stuerne erkjente at aksjonen var tariffstridig, men hevda med styrke at den var "moralsk berettiget". Med Harald Vangen, Gunnar Abrahamsen og Norman Olsen som streikeledere vant stuerne stor forståelse i lokalbefolkningen. I media ble stuernes sak presentert på en positiv måte, og fra den lokale fagbevegelsen fikk aksjonen solid støtte. Etter et møte 10. mai gikk 15 foreningsledere, deriblant Arne Eriksson, på vegne av sine foreninger ut med "full støtte" til Stuerforeningen. Etter at Hydro gikk ut med permitteringsvarsel til 4500 ansatte for å presse de 84 stuerne i kne, fikk stuerne all sympatien. Som LO-leder gikk Tor Halvorsen ut med kritikk av Hydro for måten bedriften hadde opptrådt på. I Stuerforeningens 100-årshistorie skriver formannen, Øyolf Berge, at stuerne gikk ut av konflikten med "en klar og udiskutabel seier". Han legger stor vekt på den støtten streiken fikk:

"Det var utrolig inspirerende for de mest involverte at en rekke enkeltmennesker, representanter for andre fagforeninger, partier og andre organisasjoner oppsøkte oss uten invitasjon, og lovet sin støtte."

Internasjonale spørsmål

Uten å bruke de store ordene tok Samorg ved flere anledninger avstand fra USA's krig i Vietnam. Trass i den veldige opinionen som ble reist mot den amerikanske krigføringen, fortsatte krigen til langt ut på 1970-tallet. På samme måten som Vietnamkrigen, ble kuppet i Chile en vekker for mange. At den demokratisk valgte sosialisten Salvador Allende ble styrta av reaksjonære krefter, og at det amerikanske utenriks- og forsvardepartementet støtta aktivt opp om kuppet, utfordra politisk tenkende mennesker i hele den vestlige verden. At fagorganiserte var blant de første ofrene for Pinochets terror, og at fagorganisasjonen måtte gå under jorda var medvirkende til det arbeid fagbevegelsen satte i gang for å støtte motstanderne av Pinochet-regimet.

På første representantskapsmøte etter Chilekuppet slutta Samorg seg til en protest Herøya Arbeiderforening gikk ut med få dager etter kuppet. Uttalelsen hadde denne ordlyden:

"I de siste dager har verden vært vitne til et av de verste overgrep og hån mot demokratiet og folkeviljen i den nyere tid. Det som nå har skjedd i Chile er så skremmende at hele den frie verden vanskelig kan fatte at slike ting kan forekomme i året 1973. Vi vil på det skarpeste fordømme det som har skjedd, og samtidig gi uttrykk for dyp medfølelse med det chilenske folk. Samtidig krever vi at den norske regjering stopper all støtte, økonomisk som moralsk, til Chile, inntil demokratiet igjen er opprettet. Vi krever også at LO's ledelse tar nødvendige skritt gjennom internasjonale organisasjoner for å få i stand en effektiv boikott av militærregimet. Vi oppfordrer samtlige fagforeninger i dette land om å støtte disse krav."

Samorg vedtok i åra som kom flere uttalelser om Chile. Etter et møte i november 1975 hvor representanter for organisasjonen Amnesty Internasjonal i Norge innleda, gikk organisasjonen inn i arbeid for å få løslatt flere fagforeningsfolk fra chilenske fengsler.

I en innsamling til biskop Helder Camara til støtte for fattige i Brasil bevilga samorganisasjonen kr. 500,- i november 1973. Mot slutten av 1970-tallet ble det retta økt oppmerksomhet mot apartheidregimet i Sør-Afrika, og på årsmøtet i 1978 støtta Samorg opp om boikott av sør-afrikanske varer. I 1979 gikk Sovjet til okkupasjon av Afghanistan og i Samorg ble det enstemmig vedtatt å slutte opp om et fakkeltog i Skien i januar 1980.

Næringspolitikk, sysselsetting og høyskole

I Regionplan for Grenland fra 1974 ble den ensidige næringsstrukturen trukket fram som et problem for distriktet, som hadde lite å tilby utenom storindustri. Det var få arbeidsplasser i servicenæringen, og for ungdom og kvinner som nå hadde langt mer utdanning, var det ikke mange jobber i Grenland. Fra midten av 70-tallet satte lavkonjunkturen inn i den vestlige økonomien, og i Norge meldte nedgangen seg blant annet i bygnings- og skipsbyggingsindustrien. Som følge av Rafnesutbygginga holdt sysselsettinga i Grenland seg oppe fram mot slutten av 70-tallet. Spørsmålet om hva som ville skje etter Rafnes og hvordan sysselsettinga skulle sikres ble tatt opp på flere møter i Samorg.

På representantskapsmøte 16. september innleda ordfører Harald Moen om den næringspolitiske situasjonen og la vekt på "vanskelighetene i verkstedindustrien" og mangelen på "kvinnelige arbeidsplasser". Moen gikk også imot "at etableringsloven ble innført i kommunen". LO-sekretær Harald E. Olsen la vekt på at kommunene "måtte samarbeide når ny industri skulle etablere seg", og mente for sin del at etableringsloven ville være et tjenlig middel. Per Wallestad fra Brevik Jern og Metall hadde fremma et forslag til uttalelse fra møtet. Her ble problemene i den eksisterende industrien tatt opp og ønskene om å sikre verkstedindustrien spesielt framheva:

"Det er (...) i lokalsamfunnets interesse å beholde og styrke en velkvalifisert verksteds- og serviceindustri i Telemark. Kortvarige spekulasjonsetableringer av tilfeldige kapitalinteresser vil svekke en slik utvikling."

I februar 1977 innleda fylkesarbeidsformidler Kristoffer Bøyesen om "Utsiktene på arbeidsmarkedet i Telemark." Bøyesen holdt et "meget interessant foredrag" og avslutta mer optimistisk enn tidligere innledere med "at de fagorganiserte i Nedre Telemark kan se nokså lyst på fremtiden." Et forslag fra Per Gjødingseter ble vedtatt enstemmig som uttalelse fra møtet:

"Porsgrunn Samorg vil oppfordre Porsgrunn, Skien og Bamble kommuner om i fellesskap å samordne og planlegge byggevirksomheten i regionen slik at distriktets bygningsarbeidere og annen arbeidskraft blir sikret arbeid når Rafnesanleggene står ferdig."

8. mars 1977 innleda Harald Moen på nytt om "lokal næringspolitikk". Han konstaterte at "bedriftsetableringene hadde stoppa opp i løpet av 70-årene" og at Porsgrunnsområdet var "underutvikla med hensyn til service-arbeidsplasser og tjenesteytende næringer."

Spørsmålet om å reise en teknisk høyskole i Grenland ble sett på som et viktig ledd i å skape et mer allsidig arbeidsliv. I tillegg til å gi ungdom i Grenland lettere tilgang til høyere teknisk utdanning ville høyskolen i seg sjøl medføre nye og verdifulle arbeidsplasser. I november 1977 gikk LO's distriktskontor og samorganisasjonene i Porsgrunn og Skien sammen om et møte med innledere fra fylkeskommunen, skolemyndightene og industrien. I uttalelsen fra møtet ble det gitt mange argumenter for å legge skolen til Grenland, og blant rekken av momenter var også disse:

" I Grenland vil høyskolen ha stor nytte av det avanserte teknologiske miljøet i industrien. Vi vil også nevne Telemark Sentralsykehus's yrkesmedisinske avdeling i Porsgrunn og muligheten for å lokalisere NIVA og andre forskningsinstitusjoner til Grenland. Grenland har i dag det absolutt svakeste høgre utdanningstilbud blant støre byområder. Næringslivet i dette området domineres av industri, særlig prosessindustri, noe som medfører et ensidig arbeidsplasstilbud. Det er i vårt område de beste muligheter for nær kontakt mellom høgskolen og arbeidslivets organisasjonen, noe som kan bidra til å øke studentenes motivasjon for og forståelse av arbeidslivets problemer."

I januar 1979 ble representantskapet oppdatert om "situasjonen på arbeidsmarkedet i Nedre Telemark". Det var Ivar Hustvedt og Bjørn Kortner Jørgensen fra arbeidsmarkedsetaten som innleda.

Brevik slutter seg til

Å slå sammen samorganisasjonene i Brevik og Porsgrunn var på tale i 1963, men ble ikke gjennomført. Våren 1976 søkte Brevik og Omegn Samorganisasjon om å bli overført til Porsgrunn Samorg, og dette ble enstemmig tiltrådt på årsmøtet 21. april. Per Wallestad fra Trosvik Verksted og Brevik Jern- og Metallarbeiderforening ble valgt til nestleder på dette årsmøtet. Josten Riise fra Dalen Arbeiderforening ble valgt som varamann til styret.

Fagorganisasjonen i Brevik hadde ei lang historie bak seg da den ble tilslutta Porsgrunn Samorg i 1976. Helt tilbake i 1893 hadde det blitt stifta en "Arbeiderforening" med mange medlemmer fra Blikkvarefabrikken på Øya og Stålpressverket som lå der Brevik Kino seinere ble bygd. Brevik Arbeiderforening var ingen fagforening i moderne forstand, og flere av styremedlemmene var kjente Venstrefolk. Foreningen bygde Folkets Hus på Setre, eller Jomheim som det kom til å hete etter at Jern og Metall-foreningen hadde overtatt huset. I 1907 ble den første egentlige fagforeningen stifta, da Brevik Jern- og Metallarbeiderforening så dagens lys. Jonas Bjaaland fra Porsgrunn Jern og Metall var med og hjalp til ved grunnleggingen. Det var ansatte fra Blikkvaren, Stålpressa og Øya Maskinverksted som gikk sammen om denne foreningen. Seinere kom arbeidere fra Trosvik Verksted med, og ved slutten av første verdenskrig var Jern- og Metallforeningen en stor fagforening. På det meste var det ca. 200 ansatte på Trosvik, men det gikk opp og ned med denne bedriften, og den gikk også konkurs. Trass i konjunktursvigningene ble det opprettholdt et sterkt Jern og Metall-miljø i Brevik, og blant lederne var Karl Pettersen, Amund Tangen og Nils Bjørnstad. I en nylig utkommet bok skriver Johnny Sørensen at Amund Tangen satt i styret i tilsammen 51 år!

Da Anlegget ved Dalen Portland Cementfabrikk kom i gang i 1916, ble det stifta forening tilslutta Norsk Arbeidsmandsforbund her. I løpet av kort tid ble dette en stor forening. Ved anlegget organiserte også elektrikerne, trearbeiderne og verkstedfolkene seg i egne foreninger og klubber. I 1919 ble Brevik faglige Samorganisasjon stifta, og snart kom også Brevik Losse- og Lastearbeiderforening med. I 1924 gikk de fire foreningene på Dalen sammen i Dalen Cementindustriarbeiderforening som ble tilslutta det nye kjemiske forbundet. Fram mot krigen ble stifta flere nye foreninger i byen:

I perioden fra 1924 til 1930 stod Dalen Cementindustriarbeiderforening utenfor Skiensfjordens faglige Samorganisasjon. I 30-åra ble det oppretta et Arbeidsutvalg for Brevik, og dette ble leda av blant andre Johan Lundsholt og Odd Humblen som var markante ledere av foreninga på Dalen.

Den kjemiske foreninga ved Dalen Portland endra navnet til Dalen Arbeiderforening og vokste sterkt i etterkrigsåra. På det meste hadde foreninga mer enn 600 medlemmer. Foreninga oppnådde etter krigen store forbedringer av lønns- og arbeidsvilkår, og allerede i 1946 - to år før Herøyakonflikten - ble 42 timers arbeidsuke for skiftarbeiderne gjennomført. Etter at Per M. Backes overtok som direktør i 1958, oppnådde foreninga å komme i en svært god samarbeidsposisjon i forhold til bedriften. I alle år har den fostra ledere som for manges del har engasjert seg faglig og politisk utover egen forening, som Gustav Hill, Ragnvald Henriksen, Olaf Brubakken, Håkon Jonassen, Finn Kristensen, Bjørn Sandberg, Ivar Moen, Jostein Riise, Tore Johnny Kristensen, Arne Sandum, Bjørn Stulen og flere.

Ved siden av Dalen Arbeiderforening har Brevik Jern- og Metallarbeiderforening vært en stor forening. Brorparten av medlemmene ble rekruttert fra Trosvik Verksted A/S som i lange tider hadde rundt 200 organiserte.Ved innmeldingen i Porsgrunn og Omegn faglige Samorganisasjon i 1976 hadde foreningen i alt 431 medlemmer. De andre foreningene som gikk over fra Brevik Samorg var

Ved sammenslutningen av de to samorganisasjonene i 1976 fikk Porsgrunn og Omegn tilført ca. 1.200 medlemmer fra Brevik. Samme året gikk bygningsarbeiderne i distriktet sammen i Grenlands Bygningsarbeiderforening, og 239 nye medlemmer ble bokført Porsgrunn Samorg. Med medlemsveksten i andre foreninger ble økningen på 1.677 medlemmer, og det samla medlemstaltet kom opp i 10.857.

I 1977 ble de nye foreningene av Norsk Olje og Petrokjemisk Fagforbund (NOPEF) ved Rafnes og Saga (seinere Borealis) tilslutta Porsgrunn Samorg med henholdsvis 260 og 200 medlemmer. I 1980 kunne Samorg notere 12.216 medlemmer, og noe høyere tall ble aldri oppnådd i organisasjonens historie.

Faglig kvinnepolitikk

Som gruppe og som tillitsvalgte hadde kvinnene lenge en svak posisjon i fagbevegelsen. Under arbeidsledigheten i mellomkrigstida ble det sett på som usolidarisk at både mann og kone skulle oppta to fulle jobber. I etterkrigstida ble det samme mønsteret videreført, og 50-åra er kalt "glanstida for den hjemmeværende mor". Fra 1970 ble dette mønsteret for alvor brutt opp, og etter hvert som kvinnene på brei front gikk inn i yrkeslivet, måtte fagbevegelsen ta inn over seg helt nye utfordringer, fra tilrettelegging av garderobeforhold til krav om likelønn.

Blant pionerene i den lokale fagorganisasjonen er Andrea Skifjeld og Ruth Svendsen tidligere nevnt. Skifjeld kom inn i Samorgutvalget for Porsgrunn i slutten av 30-åra, mens Svendsen kom med fra 1949 som representant for Handel og Kontor. Ruth Svendsen satt forøvrig som styremedlem i 44 år i Porsgrunn Handel og Kontor! Hun kom inn i ved oppstarten i 1937 og gikk ikke ut før i 1981. Det er ikke kjent at noen har så lang fartstid i noe foreningsstyre i Porsgrunn og omegn.

I 1960 ble Faglig Kvinnenemnd for Skien, Porsgrunn og Brevik oppretta på tvers av de tre samorganisasjonene. Nemnda ble støtta økonomisk gjennom årlige bevilgninger, som i mange år lå på kr. 500,-. På styremøte i februar 1960 ble det opplyst at Porsgrunn Samorg på dette tidspunktet hadde 566 kvinnelige medlemmer. Innenfor Porselensarbeidernes Fagforening, Porsgrunn Handel og Kontor og Porsgrunn Kommunale Forening var det tidlig mange kvinner som organiserte seg. I følge boka om "Porselensarbeidernes Fagforening 1912 - 1987" var det i 1953 i alt 285 kvinner av i alt 626 medlemmer på Porselensbedriftene, men medlemstallene ble seinere redusert til ca. 150 og 400 som følge av rasjonalisering.

Skien trakk seg tidlig ut av samarbeidet i Kvinnenemnda, og etter 1970 ble nemnda valgt blant medlemmer av samoganisasjonene i Brevik og Porsgrunn. I 1970 var Ruth Moen (Handel og Kontor), Kathe Noraas (Porselen) og Ruth Bakkebø fra (Hotell og Restaurant) representanter fra Porsgrunn. I oktober 1970 ble det avholdt et møte om faglig kvinnepolitikk hvor alle Samorgrepresentantene var innvitert og hvor Else Rastad Bråten fra Arbeidsdirektoratet holdt innledning. Rastad Bråten gikk i følge sekretæren inn på alle de stengsler og argumenter kvinnene møter når de går inn i arbeidslivet, og avslutta med en appell om å komme videre:

"... det måtte være slutt med den motstand som mannfolkene har, da det gjelder kvinnenes inntreden i arbeidslivet. (...) mennene måtte ikke bare tale om demokrati, men også praktisere det."

I diskusjonen var det mange som stilte spørsmål, og hele 20 navn er nevnt i protokollen.

På årsmøtet i Samorg i 1975 foreslo Ruth Moen å legge ned Faglig Kvinnenemnd. Forslaget ble støtta av Kathe Noraas, og det ble stort flertall for å avvikle nemnda.

Studie- og opplysningsarbeid

1970-årene ble ei rik tid for studie- og opplysningsarbeidet i fagbevegelsen. Gjennom en ny lov om voksenopplæring ble den økonomiske støtten til de frivillige opplysningsorganisasjonene økt kraftig, og studieorganisasjonene kunne utvide sin virksomhet. Studiesirklene ble en mye benytta metode i fagorganisasjonen, men det ble også holdt svært mange kurs av ulik varighet.

Samorganisasjonen opprettholdt det nære forholdet med AOF-foreningen i Grenland. Sekretærene og instruktørene i AOF var til stede som innledere på en rekke møter i Samorg. Blant AOF-sekretærene var det også mange som var rekruttert fra fagbevegelsen i Porsgrunn, og etter at Finn Kristensen og Tor Halvorsen hadde blitt kalla til oppdrag på Stortinget og i LO-ledelsen, fikk blant andre Irene Bjaaland, Frode Svendsen og Reidar Nordal jobb på ulike plan innenfor AOF i Telemark og Grenland.

Rundt 1970 fikk studiesirkelen og kampanjen "Demokrati i hverdagen" stor oppmerksomhet i Samorg. Bak denne studiekampanjen stod både LO og DNA, og studiearbeidet skulle blant annet munne ut i et program til kommunevalget i 1971. På et representantskapsmøte i november 1970 hevda Frode Svendsen at hensikten med kurset var å "komme fram til en solid meningsytring fra de jevne medlemmer.". "Demokrati i hverdagen" ble fulgt opp med foredrag av redaktør Alf Skåum i Telemark Arbeiderblad på møte i desember samme året. Skåum kommenterte innholdet i de tre første brevene, og deretter fikk kurs- og møtedeltakerne stille spørsmål til det som var gjennomgått.

På et representantskapsmøte høsten 1971 stilte Carl Oluf Bodi for første gang opp som studieinstruktør for AOF. I følge referatet understreka Bodi sterkt "nødvendigheten av en god tillitsmannsutdannelse" for fagbevegelsen, og etter kaffipausa utspant det seg en diskusjon om hva tillitsmannsopplæringa burde inneholde. Gunnar Sørbø hevda at en "også måtte satse på den politiske ideologi" og fikk i følge referatet delvis medhold av Bodi.

Bodi var tilbake i representantskapet høsten 1973 med en innledning om studietiltakene. Høsten 1975 møtte både Reidar Nordal, Frode Svendsen og Svein J. Svenson opp for å orientere representantskapet. I januar 1978 innleda Alf Skåum om "Arbeiderpressa og fagbevegelsen" og han opplyste ved denne anledning at bare 16 av 44 fagforeninger innenfor Porsgrunn Samorg hadde andeler i Telemark Arbeiderblad.

Med Arne Eriksson som formann

Arne Eriksson ble valgt som formann i 1968 og ble sittende i hele 12 år i dette vervet. Ingen har vært leder av Samorg i Porsgrunn så lenge som Eriksson. Før han ble formann, satt Eriksson i styret i fem år, og av disse var han nestformann i fire år.

Arne Eriksson var født i 1919 og vokste opp i Tønsberg. Han kom tidlig med i AUF før han brøyt opp og dro til sjøs. Under krigen ble Eriksson involvert i flere militære handlinger og satt som krigsfange i konsentrasjonsleir i Tyskland fra 1942 til 1944. Etter krigen jobba han ved flere bedrifter i Oslo, Notodden og Skien, før han fikk jobb ved Elektrokjemiske Fabrikker på Herøya i begynnelsen av 50-åra. Han var ei kort tid medlem av Elektrokjemisk Fagforening, som seinere gikk inn i Herøya Arbeiderforening. Eriksson fulgte med over i HAF og var aktiv i flere grupper i denne foreninga. I sin lange formannstid la Eriksson ned svært mye arbeid for Porsgrunn Samorg.

Reidar Nordal satt som nestleder i de første åra av Erikssons formannstid. Nordal var leder for et engere faglig-politisk utvalg i Samorg rundt 1970 og deltok aktivt i mange av diskusjonene på møtene. Han ble seinere ansatt som leder av AOF-kontoret for Grenland og ble en av de ledende fylkespolitikerne for Arbeiderpartiet. Kristen Waaland avløste Nordal som nestleder og hadde dette vervet i 1974 og 1975. Waaland fikk som kjent også en rekke verv for Arbeiderpartiet og ble både ordfører i en periode på 80-tallet. I 1976 ble Per Wallestad valgt som nestleder. Han satt i to år før Erling Bolme overtok dette vervet.

Peder Pedersen hadde vært Samorgs sekretær fra 1968. Før dette var han leder for Kommunale Forening i tre år. Han hadde vært svært aktiv i lokalmiljøet på Heistad og var kjent som intiativtakeren bak "Heistadhuset". Pedersen ble primus motor for den første Gurvikainnsamlinga og engasjerte seg sterkt i spørsmålene omkring sykehusa. Han ble sittende som sekretær i 6 år fram til 1974 og ble avløst av Haakon Abrahamsen. Abrahamsen var ansatt i Norsk Sjømannsforbund og bestyrte kontoret i Porsgrunn. Han satt som sekretær helt til 1980.

Hans Ragnar Marx ble valgt som kasserer i 1969. Han var kasserer gjennom hele 70-tallet, og dette var bare begynnelsen! Av styremedlemmene i 70-åra var det mange som blei sittende over en lengre periode. Else Haugen hadde sittet i Samorgstyret siden 1962 og hadde i fire år vært sekretær. Hun var styremedlem helt fram til 1977 og hadde med andre ord 15 år i styret. Med sitt langvarige engasjement i Porsgrunn Handel og Kontor var Else Haugen en av de kvinnelige veteranene i fagbevegelsen i Porsgrunn.

Av andre styremedlemmer som ble sittende lenge, må Arne Marthinsen fra Porselensarbeidernes Fagforening nevnes. Han satt i ti år fra 1970. En annen Porselensarbeider, Thorleif Waalberg, satt i 4 år. Grethe Helstedt fra Porsgrunn Kommunale Forening, Birthe Omland fra Norsk Tjenestemannslag og Mary Normo fra Brevik Jern og Metall satt alle som styremedlem i 3 år. De øvrige styremedlemmene satt ikke mer enn ett år.

Som det framgår av denne oversikten var det stor kontinuitet over styrearbeidet i 1970-åra. Det var ingen utskifting i formanns- og kassererjobben og bare to sekretærer. For de øvrige vervene var det også mange som ble sittende svært lenge.

1970 -1979

Spørsmålet om norsk medlemsskap i EF ble en vanskelig sak for samorganisasjonen. Organisasjonen ble ikke mobilisert til fordel for noen av sidene i kampen. Mens EF-motstanderne gjorde seg sterkt gjeldende i de fleste enkeltforeningene, stilte mange av Samorgrepresentantene seg avventende eller positivt til medlemsskap. Flertallet avviste at Nei til EF-paroler ble benytta i 1.maitoget, og ga i innspurten sin støtte til korttidssekretærenes arbeid. På arbeidsplassene stod nei-standpunktet sterkt, og appellene om at arbeidsplassene i eksportindustrien ville trygges gjennom medlemsskap gikk ikke hjem.

Samorg engasjerte seg i 1970-åra sterkt for å opprettholde og bygge ut det medisinske tilbudet i Porsgrunn. Foreningen avviste forslag om å sentralisere sykehustilbudet og var en viktig støttespiller for å få oppretta en yrkesmedisink avdeling i Porsgrunn. Samorganisasjonen var med på å legge press på industrien og myndighetene for å få redusert forurensningene, og engasjerte seg også i arbeidet for å få tilført nye arbeidsplasser i Grenland.

Samorganisasjonen i Brevik slutta seg til Porsgrunn og Omegn faglige Samorganisasjon i 1976. Med innlemmelsen av foreningene i Brevik var alle fagforeningene i kommunen tilslutta Samorg. Fortsatt var enkelte foreninger ved bedrifter som lå i Skien og Bamble med i Porsgrunn Samorg. Av nye fagforeninger ble det danna en avdeling av Kjemisk på Isola Fabrikker i 1971. I 1976 og 1977 fikk det nye NOPEF-forbundet fotfeste i distriktet, med det de to avdelingene på Rafnes og Rønningen. Med disse foreningene trengte Porsgrunn Samorg dypere inn i Bamble.

Trass i at nei-standpunktet fikk gjennomslag i mange av fagforeningene i Porsgrunn, hadde tilhengerne av Arbeiderpartiet et solid grep om samorganisasjonen. Dette gjenspeiles i valget av hovedtalere og paroler 1.mai. Venstresida organiserte i flere år sine egne tog denne dagen, og fikk også grupper av ungdom og kvinner som stod utenfor fagbevegelsen med seg.