Fra: «En blodigle er vakrere enn en streikebryter».
Samorganisasjonens historie i Porsgrunn og omegn


Ny lokalforening finner form 1959 - 1970

av Helge Mæland

LO-kongressen i 1953 vedtok å gjennomføre en større omorganisering av samorganisasjonene. Det ble lagt opp til at det skulle dannes en rekke lokale samorganisasjoner. I tillegg til å bygge opp samorganisasjoner med langt mindre virkeområder skulle LO's apparat bygges ut ved å opprette distriktskontor rundt om i Norge. For Porsgrunn og Omegn faglige Samorganisasjon ble virkeområdet det samme som det området Arbeidsutvalget for Porsgrunn hadde innkalt foreninger fra. Grensene for foreningen ble markert med Menstad Lager- og Losselag som ytterpunkt mot nord, Herre Fagforening mot vest og Eidanger Arbeidsmannsforening mot sør og øst.

Konstituering

Porsgrunn og Omegn faglige Samorganisasjon ble konstituert 26. januar 1959. Alle fagforeningsstyrene var invitert, og det møtte 50 styremedlemmer fra 17 foreninger. Det ble beslutta at den nye samorganisasjonen skulle bestå av et representantskap valgt av enkeltforeningene utfra medlemstall.

Det ble foreslått at kontingenten skulle utgjøre fem øre per medlem pr. uke, men beslutningen om dette ble utsatt til et seinere møte. Arthur Lindgren fra Bygningsarbeiderforeningen ønska en lavere kontingent og antyda ett øre, men gikk inn for at spørsmålet først ble tatt opp i grunnorganisasjonene. Først på et fellesstyremøte 26. august ble kontingenten fastsatt. Sverre Fredriksen fra Jern og Metall foreslo nå tre øre, mens Lindgren opprettholdt sitt forslag. Likevel ble styrets forslag om fem øre vedtatt med 30 mot 16 stemmer.

Valgene av styre fikk dette utfallet:

FormannØivind Arnesen (Porselensarbeidernes Fagforening)
NestformannNils Olsen Gullhaug (Herøya Arbeiderforening)
SekretærHarald Malmgren (Porsgrunn Jern- og Metallarbeiderforening)
KassererWerner Svendsen (Porsgrunn Industrifunksjonærers Forening)
StyremedlemmerErling Andersen (Porsgrunn Murerforening)
 Magnus Olsen (Tollnes Trelastarbeiderforening)
 Dagfinn Pedersen (Eidanger Arbeidsmannsforening)

Til vervet som sekretær ble det foreslått to personer, begge fra Jern- og Metallarbeiderforeningen. Harald Malmgren ble valgt med 23 stemmer, mens Olav Hansen fikk 21.

På plass i Folkets Hus

Samme året som den nye samorganisasjonen kom i gang, flytta fagbevegelsen inn i sitt nye hus. Innflyttinga skulle skje på slutten av året, og det var en sjølsagt sak at Samorg skulle leie kontor i nybygget. Spørsmålet om hvor stor kontingenten til Samorg skulle være, ville avhenge av hvor mye en måtte betale i lokalleie, og dette var grunnen til at kontingentspørsmålet ikke ble avgjort med en gang.

Spørsmålet om kinodrift i Folkets Hus ble diskutert forut for innflyttingen. En kino ville kunne gi huset inntekter og bidra til å redusere leieutgiftene for fagforeningene. På møtet hvor den nye Samorg ble konstituert fikk Håkon A. Ødegård støtte for en "innstendig henstilling" til styret i A/L Folkets Hus om å arbeide for å få i gang kinodrift.

26. august holdt Samorg sitt første større møte i nye Folkets Hus. Alle foreningsstyrene var innkalt. Før møtet var det omvisning i huset ved Jens Nilsen, og "samtlige ga uttrykk for stor tilfredshet" med det de fikk se. Den 9. november ble det første styremøtet holdt i det nye kontoret, og styret hadde "dermed fått et sentralt sted å arbeide fra" som det het i referatet. Fra 22. januar 1960 holdt samorganisasjonen åpent kontor hver fredag kveld, fra kl. 18.00 til 20.00.

Folkets Hus har vært Samorgs faste holdepunkt i alle år og er fortsatt tilholdssted for LO i Grenland.

I 1959 flytta også LO's Distriktskontor for Telemark og Vestfold inn i Folkets Hus. Her ble Harald E. Olsen ansatt som kontorleder mens Thoralf Hanæs ble sekretær og Anne Melfald kontorhjelp. Harald E. Olsen hadde sin bakgrunn fra Vestfold og hadde blant annet vært formann i den kjemiske foreningen ved fyrstikkfabrikken på Agnes mellom Larvik og Stavern, før han ble leder for distriktskontoret. Olsen ble kjent som en nøktern og forsiktig faglig leder og med sterk sosialdemokratisk legning. Thoralf Hanæs ble overført fra Telemark faglige Samorganisasjon hvor han hadde vært fastlønna leder siden 1947. Det ble fra første stund nær kontakt mellom LO-kontoret og samorganisasjonen, og Harald E. Olsen skulle bli svært mye brukt som innleder i Samorg.

Startproblemer

Referatene fra de første møtene i Porsgrunn og Omegn faglige Samorganisasjon vitner ikke om den helt store oppslutningen om den nye fellesorganisasjonen. Mange av foreningene var trege med å velge Samorgrepresentanter, og i april 1959 var det fortsatt 16 foreninger som ikke hadde rapportert valg av representanter. På papiret bestod Porsgrunn og Omegn faglige Samorganisasjon i 1959 av 36 enkeltforeninger. I løpet av året hadde 31 av foreningene meldt fra om valg av representanter. På styremøte 9. november ble det konstatert at fem foreninger "på tross av flere purringer" ikke hadde vagt utsendinger. Det gjaldt Porsgrunn Lager- og Transportarbeiderforening, Telemark Politilag, Distriktsforeningen for Jordmødre i Telemark, Grenland E-verkers Fagforening og Kilebygda Skog- og Landarbeiderforening.

De gode kontor- og møterommene Samorg fikk tilgang til i Folkets Hus var ikke nok til å få den nye lokalorganisasjonen i siget. Samorg sleit i disse åra med å få opp dampen, og det var mange representanter som ikke møtte opp på møtene. I februar 1960 ble to styremøter avlyst "på grunn av dårlig frammøte". I tillegg til vanskene med å dra i gang en ny organisasjon, måtte både den første formannen, Øivind Arnesen, og den første nestformann, Nils Olsen Gullhaug, trekke seg fra sine verv av private grunner. Det ble beslutta at sekretæren og kassereren skulle lede foreningen fram til nytt årsmøte.

På årsmøtet 25. mars 1960 ble Harald Malmgren valgt som ny formann etter en kampvotering mot Odd Haugland som endte med 33 - 28 i stemmetall. Styret ble nå seende slik ut:

Formann:Harald Malmgren (Porsgrunn Jern- og Metallarbeiderforening)
Nestformann:Reidar Hansen (Borgestad Fabrikkers Arbeiderforening)
Sekretær:Dagfinn Pedersen (Eidanger Arbeidsmandsforening)
Kasserer:Werner Svendsen ( Porsgrunn Industrifunksjonærers Forening)
Styremedlemme:Odd Haugland (Herøya Arbeiderforening)
 Erling Andersen (Porsgrunn Murerforening)
 Einar Ellefsen (Porselensarbeidernes Fagforening)

Som første varamann ble forøvrig Arne Eriksson fra Herøya Arbeiderforening valgt.

Det ble ingen personutskiftinger på årsmøtet i 1961, men Dagfinn Pedersen og Odd Haugland bytta verv, slik at Haugland rykka opp som ny kasserer. I 1962 ble det en større utskifting i ledelsen, og Dagfinn Pedersen ble nå valgt som ny leder. Styret fikk denne sammensetningen:

Formann:Dagfinn Pedersen (Eidanger Arbeidsmandsforening)
Nestformann:Harald Vangen (Porsgrunn og Omegn Stuerforening)
Sekretær:Else Haugen (Porsgrunn Handel og Kontor)
Kaserer:Werner Svendsen (Industrifunksjonærene)
Styremedlemmer:Odd Haugland (Herøya Arbeiderforening)
 Einar Ellefsen (Porselensarbeidernes Fagforening)
 Antonius Larsen (Metallurgiske Forening)

Arne Aasbø (Herre Fagforening) ble foreslått som kandidat opp mot Antonius Larsen og fikk 21 stemmer. I stedet for fast styreplass ble han første varamann til styret.

Med Dagfinn Pedersen ved roret fra 1962 ser det som om startproblemene var overvunnet. Den nye lokalorganisasjonen festna seg, og det ble mindre utskiftinger av i styret. Utover i 60-åra meldte det seg mange nye saker som foreningen tok fatt i og som bidro til at arbeidet ble mer utadvendt enn det hadde vært etter 1950.

Kraftfull markering av HAF

Gjennom 50- og 60-åra var HAF fortsatt kraftsenteret i den lokale fagbevegelsen. I fire år fra 1958 leda Håkon Ødegård Herøya Arbeiderforening med sikker hånd og bidro til at foreningen var ajour med det som skjedde i fagbevegelsen på landsplan. Ødegård hadde i 50-åra hatt nær kontakt med klubbtillitsmann Ragnar Kalheim ved Aker mek. Verksted i Oslo, som hadde gått inn på nye veier med hensyn til produktivitetsarbeid, samarbeid og lønnssystemer på sin bedrift. Ødegård var svært opptatt av at samarbeidet og "bedriftsdemokratiet" måtte utvikles gjennom "produktivitetsavtaler" hvor de fagorganiserte fikk avtalefesta del i de gevinster som ble skapt gjennom rasjonalisering og effektivisering. Herøya Arbeiderforening betrakta nå fastlønnsavtalen fra 1956 som en klamp om foten for å komme videre i fordelingskampen.

Som bakgrunn for den kraftfulle aksjonen Herøya Arbeiderforening satte i verk i 1961 peker Lindrupsen både på det dårlige samarbeidsklimaet ved bedriften, de uheldige sidene ved fastlønnssystemet og den svake lønnsutviklingen en fikk fra slutten av 50-tallet. I 1958 oppstod det en konflikt om tolkningen av arbeidsavtalen hvor Hydro hardnakka hevda at stempling inn og ut skulle skje i arbeidstøy, og at vask, bading og omkledning skulle foregå utenom arbeidstida. Etter ei lang runde endte saken med nederlag for HAF i arbeidsretten. Dommen ble tatt til etterretning, men samtidig svarte HAF med å trekke seg ut av produksjonsutvalget og oppfordra medlemmene til ikke å delta på kurs i bedriftens regi. Den isfronten som ble skapt varte likevel ikke lenge, og foreningen oppnådde visse tillempninger i den strenge fortolkningen av arbeidsavtalene.

HAF fikk i åra rundt 1960 ikke gjennomslag for lønnskrav og forslag om en "produktivitetsavtale". Det svake lønnsnivået ble svært anskuelig for medlemmene ved at et økende antall ansatte i leiefirmaer som arbeida inne på bedriftsområdet på denne tida oppnådde langt høyere lønn. Forventningene om å ta igjen det forspranget andre grupper hadde tilkjempa seg ble stilt til oppgjøret i 1961.

At styret i Herøya Arbeiderforening rusta seg til kamp i 1961 framgår av en forespørsel Odd Haugland la fram for Samorgstyret 25. oktober 1960. På vegne av HAF-styret ønska Haugland å lodde hva styret i Samorg "mente om en aksjon som var påtenkt i anledning av lønnsspørsmålet". I følge protokollen ble det reagert kjølig på Hauglands forespørsel:

"Formannen var av den oppfatning at det var vanskelig å ta standpunkt til spørsmålet før Herøya Arbeiderforening har behandlet saken. Og en bør da ta spørsmålet opp i representantskapet."

At planen om en aksjon ble lufta i Samorgstyret viser at det ikke var noen spontan aksjon som ble utløst i 1961. HAF-styret la avgjørende vekt på at en måtte ha støtte fra Kjemisk Forbund og den øvrige fagbevegelsen for å vinne fram med en eventuell streik.

Forhandlingene og meklingen ga ikke noe resultat i nærheten av det Herøyaarbeiderne var villige til å godta. Etter å ha stemt ned meklingsforslaget med 1993 mot 156 stemmer, ønska NKIF og LO å gjøre et nytt forsøk og bad HAF om fullmakt til å godta et forbedra forslag over bordet. Dette gikk ikke HAF med på, og det gamle prinsippet om fagforeningenes sjølråderett kom nå til heder og verdighet. I det svaret som ble gitt forbundet, og i den ene parolen som HAF-medlemmene stilte opp bak i demonstrasjonstoget fra Herøya til Folkets Hus 23. august het det:

" Vi vil selv være med å bestemme våre lønnskrav!"

Svært mange stilte opp. Da toget marsjerte inn i Porsgrunn sentrum, møttes det av et tog av Menstadarbeidere. På "protestmøtet" i Folkets Hus ble det fatta to resolusjoner, en mot forbundets behandling og en som dreide seg om nedkjøringen av magnesiumfabrikken i tilfelle streik.

Fem dager seinere stilte ca. 2500 fram til medlemsmøte i Folkets Hus. Her gjorde nestformannen i Kjemisk, Anker Nordtvedt, rede for forhandlingene som var ført. Nordtvedt lyktes i å overbevise forsamlingen om at forbundet hadde gjort jobben sin, og at det var Arbeidsgiverforeningen og Hydro som hadde alt ansvar for den situasjon en var kommet opp i. Møtet oppfordra medlemmene til å si et rungende nei ved uravstemningen, og gikk også inn for at Hydro ble utmeldt av Arbeidsgiverforeningen for å "unngå at utenforstående private næringsinteresser skal ha avgjørende innflytelse på lønnsforholdene" i konsernet.

Etter disse markeringene ble det bevegelse i saken, og i et forhandlingsmøte 6. september ble alle HAF's krav innfridd.

Herøyaarbeidernes aksjon i 1961 ble den store begivenheten i den lokale fagbevegelsen i løpet av 50- og 60-åra. Aksjonen manifesterte et samhold blant de fagorganiserte, og en oppslutning og kampvilje ingen annen forening kunne vise maken til.

Tariffpolitikk

Tariffpolitiske spørsmål ble tatt opp på mange møter i Samorg. Svært ofte var det distriktssekretær Harald E. Olsen som innleda. Som representantskapsmedlem deltok Olsen i den sentrale utforminga av tariffkravene og hadde førstehånds kjennskap til situasjonen under oppgjørene.

Samorganisasjonen fikk aldri noen sentral rolle i lønnsoppgjørene. Som regel ble representantskapet orientert om oppgjørenes gang, og ved enkelte anledninger ble det gjennom Samorg fremma uttalelser som tok stilling til det som var forhandla fram eller måten forhandlingene hadde foregått på.

Mens flertallet i Samorg i 50-åra støtta det meste av det LO-ledelsen foretok seg, kom det i 60-åra også fram kritiske uttalelser. I 1964 ble det gjennomført et samordna og komplisert lønnsoppgjør som endte med lønnsnemnd og et resultat som mange ikke var fornøyd med. Til årsmøtet 24. april ble det fremma to ulike uttalelser, begge fra medlemmer i Jern- og Metallarbeiderforeningen! Begge forslagene var sterkt kritiske til samordningen av oppgjørene, men mens Olaf Hansen også gikk skarpt ut mot å godta lønnsnemnd, uttrykte Sverre Fredriksens forslag forståelse for bruken av lønnsnemnd "sett på bakgrunn av det store omfang en konflikt ville fått" og de store skadevirkningene den ville medført "for den enkelte og for landet som helhet". Fredriksens forslag ble lagt fram som benkeforslag, mens Hansens forslag var tiltrådt av styret. Kanskje er dette noe av forklaringen på at Hansens forslag ble vedtatt med 22 mot 18 stemmer, og at Porsgrunn Samorg gikk ut med en skarp kritikk av LO's håndtering av tariffoppgjøret:

"Årsmøtet vil på det skarpeste protestere mot bruken av lønnsnemd ved tariffrevisjonen i 1964. Vi vil og må holde på vårt eneste middel i kampen for våre lønns- og arbeidsforhold. LO's ledelse har ved ikke å protestere mot lønnsnemd skapt en situasjon som kan få alvorlige følger for de framtidige lønnsoppgjør. Utviklingen viser at tariffoppgjørene mer og mer samordnes, noe vi mener det bør tas sterk avstand fra. Følgene av dette må bli at forbundsvise oppgjør må få sin berettigede plass i et framtidig tariffoppgjør. Det burde da være klart for alle i hvilken situasjon våre forhandlere for framtiden vil komme i, om den nåværende form for tariffoppgjør skal praktiseres, når tvungen lønnsnemd skal spøke i bakgrunnen, og til slutt bli det endelige resultat."

Etter valgnederlaget i 1965 som førte Borten-regjeringen til makta, innleda Harald E. Olsen om "Fagbevegelsens stilling etter valget". Olsen konkluderte med at LO også under de nye politiske forhold "ville føre en ansvarlig poltitikk", men mente "at det kunne komme til å bli stilt et sterkere krav til solidariteten innen fagbevegelsen."

Bedriftsdemokrati

"Demokrati i arbeidslivet" ble satt på dagordenen på et møte for representantskapet og foreningsstyrene 26. oktober 1962. Håkon A. Ødegård, nå nyvalgt sekretær i Kjemisk Forbund, innleda. "Det viser seg at det er stor interesse omkring denne saken", skriver sekretæren Else Haugen i møtereferatet. I diskusjonen etter kaffepausa deltok 10 personer: Einar Haugland, Peder Pedersen, Sverre Hansen, Trond Johansen, Odd Haugland, Walter Eriksen, Holger Johansen, Helge Olsen, Harald E. Olsen og Arne Johnny Hansen. Gjennom en uttalelse ble det gitt tilslutning til de tanker Ødegård hadde reist:

"Håkon A. Ødegård har i "Fabrikkarbeideren" nr. 6/7, juni/juli 1962 slått til lyd for at det på hver arbeidsplass i landet vårt blir opprettet produktivitetsavtale som fastlegger reglene for produktivitetsmålinger, med klare entydige regler som slår fast prinsippet om at enhver produksjonsøkning skal gi avtalemessig grunnlag for heving av lønningene for alle ansatte. Vi vil henstille til det utvalg som LO og DNA nedsatte for å utrede spørsmålet om "Industrielt demokrati" til også å foreta en grundig utredning av Ødegårds forslag."

I november 1964 innleda juristen Aake Anker Ording om "industrielt demokrati" på et "ganske godt besøkt" møte for representanter og styremedlemmer. I følge referatet i TA trakk Ording fram Aspengrenkomiteens forslag som det viktigste som hadde skjedd i arbeidet for bedriftsdemokratiet. Aspengrenkomiteen gikk inn for en utbygging av produksjonsutvalgene, en utvidelse av Hovedavtalens paragraf 9 og en bedriftsforsamling med 2/3 fra eierne og 1/3 fra de ansatte. I tilegg til disse reformene ønska Ording seg en utvikling hvor demokratiet og samarbeidet skulle gjennomsyre bedriftene fra topp til bånn, og hvor bedriftene som følge av de ansattes medvirkning tok samfunnsansvar på en helt annen måte. I følge TA dreide debatten etter innledninga seg "om de regler og lover som bør gjelde for gjennomføringen av bedriftsdemokratiet" og hvordan disse kan virke sammen med "presset nedenfra og innad i bedriftene". Men spørsmålet ble også reist om "hva vi kan lære av blant annet land som Jugoslavia der bedriftdemokratiet er gjennomført."

Kollektiv hjemforsikring

Spørsmålet om å opprette en kollektiv forsikringsordning for de fagorganiserte ble en varm potet for fagbevegelsen i siste halvdel av 60-tallet. Det var Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund som allerede i 1962 hadde lansert ideen, og på forbundets landsmøte i 1965 var det bare 6 personer som stemte mot forslaget om en kollektiv hjemforsikring. Et forslag fra Odd Haugland om å sende avtalen ut til behandling i fagforeningene før den ble satt ut i livet, ble nedstemt med 105 mot 67 stemmer, etter at forbundsledelsen hadde advart sterkt mot dette.

Fra fagforeninger og enkeltmedlemmer ble det reist skarp kritikk mot kollektivforsikringen og måten den blei vedtatt på. Det springende punktet var om forsikringsordningen kunne gjøres obligatorisk for alle medlemmer og være et vilkår for medlemsskap i forbundet. Motstanderne framstilte ordningen som en "tvangsforsikring" som fratok medlemmene retten til frie valg. Diskusjonen kom også til å dreie seg om forsikring i det hele tatt skulle være en oppgave for fagorganisasjonen.

Det vedtaket som i 1966 ble fatta av Herøya Arbeiderforening vakte stor oppsikt. Med 147 mot 102 stemmer slutta HAF seg til en argumentasjon mot hjemforsikringen som gikk svært langt i retning av et liberalt samfunnssyn:

"Landsmøtets vedtak ligger etter vår mening helt utenfor den faglige organisasjons arbeidsområde. Møtet mener at vedtaket griper dypt inn i det enkelte medlems frihet og private affærer, og bryter med alt som heter demokrati og menneskerett. Møtet må derfor på det mest bestemte fraråde at vedtaket settes ut i livet."

Mindretallet i HAF slutta seg til dette forslaget:

"Et av fagorganisasjonens sterkeste krav til samfunnet er sosialisering av de private økonomiske organisasjoner. På denne bakgrunn mener vi at NKIFs vedtak på landsmøte er i tråd med vår organisasjons vedtekter som igjen er bindende for våre medlemmer. Vi vil likevel beklage mangelen på informasjon til medlemmene fra forbundets side i denne saken. Vi tror hele saken ville sett annerledes ut hvis det enkelte medlem hadde blitt informert ved skriv fra forbundet, og ikke som nå få informasjon fra borgerlige aviser i oppsett som er naturlig fra den kant."

Også Borgestad Fabrikkers Arbeiderforening vedtok i 1966 en skarp uttalelse mot behandlingsmåten og at ordningen skulle gjøres obligatorisk. I Porselensarbeidernes Fagforening kom det fram kritiske røster på medlemsmøte, og en av medlemmene, Thorleif Skonnord, ble gjennom lokalavisene kjent som en sterk kritiker av ordningen. På Metallurgen ser det ut til at medlemmene i større grad avfant seg med hjemforsikringen etter at Harald E. Olsen hadde innleda om saken.

Tre av medlemmene i fagforeningen ved Falconbridge Nikkelverk i Kristiansand, Th. Hanisch, Finn Finne og Willy Helgesen, anla sak mot forbundet, og gikk i fjernsyn og aviser krast ut mot ledelsen i eget forbund. De fikk støtte fra en rekke borgerlige aviser, deriblant Varden, som gjennom kommentarer og leserinnlegg ble en viktig kanal for kritikken av forsikringsordningen i Telemark. Rettssaken gikk helt til Høyesterett, og dommen ga saksøkerne medhold i at de måtte ha rett til å reservere seg fra forsikringen uten å bli fratatt medlemsskapet.

Fagbevegelsen kunne ikke gjøre annet enn å bøye seg for Høyesteretts dom og akseptere reservasjonsretten. Mens LO-ledelsen, Kjemisk Forbund og mange foreninger beklaga at Høyesterett blanda seg inn i fagbevegelsens indre anliggender, var det også mange foreninger på grunnplanet som ga uttrykk for at de støtta en forsikringsordning med reservasjonsrett.

I forholdet til de tre Falconbridgearbeiderne utvikla det seg en ny sak som gikk på hva medlemmer kunne tillate seg å ta i bruk av midler i en kamp for å omstyrte forbundets vedtak. Svært mange i fagbevegelsen reagerte på den måten de tre hadde opptrådt på, og i denne saken fikk forbundet støtte for ei hard linje. Etter at landsstyret i Kjemisk hadde beslutta å suspendere de tre for usolidarisk opptreden, kom saken opp på årsmøtet i Porsgrunn Samorg i 1968. Årsmøtet uttalte seg både om Høyesteretts dom og om disiplinærsaken mot de tre, og støtta helt og fullt opp om Kjemisk Forbund:

"Porsgrunn og Omegn Faglige Samorganisasjons årsmøte vil uttale sin sterke beklagelse over Høyesterettsdommen i Samvirkesaken. Rettsmyndighetenes innblanding i fagbevegelsens selvbestemmelsesrett kan få meget uheldige følger for organisasjonenes frihet og uavhengighet. Arbeiderbevegelsen må kjempe for å slå tilbake de farlige tendenser som her gjør seg gjeldende, og kreve full anerkjennelse av sin selvbestemmelsesrett. Vi vil selv avgjøre hva som er primære og sekundære oppgaver i vårt arbeide. Årsmøtet gir sin tilslutning til landsstyrevedtaket i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund om å suspendere de tre ledere av aksjonsgruppen ved Falconbridge. De tre har ved sin usolidariske opptreden selv satt seg utenfor fellesskapet i LO, og gang på gang vist at de ikke respekterer de organisasjonsmessige vedtak som fagorganisasjonens besluttende organer har truffet. Vi kan bare føle forakt og avsky overfor den opptreden disse gjentatte ganger demonstrerer."

Det hører med til historien at Hanisch, Finne og Helgesen også ble ekskludert av forbundet.

Form og innhold 1. mai

På møtet som skulle forberede 1.maifeiringen i 1960 stilte det 40 representanter, og formannen "bemerket det dårlige fremmøte". Det oppstod diskusjon om det overhodet skulle holdes demonstrasjonstog, og ved voteringen var det fortsatt sju som mente at det ikke burde arrangeres tog. Diskusjonen om paroler bar heller ikke preg av den store entusiasmen:

"(Odd) Reis foreslo å tilskrive samtlige fagforeninger om forslag på transparenter. Efter en debatt ble det vedtatt følgende: 1.maikomiteen må godkjenne transparentene, og de foreninger som får dem godkjent, må selv sørge for å få noen til å bære dem i toget. Jens Nilsen foreslo LO's parole som dagens parole. Murer Hansen var ikke enig i at møtet kunne godta en parole mann ikke kjente til, og han mente møtet måtte komme fram til en parole som kunne bli godkjent. (Asmund) Ingebrigtsen foreslo "Samhold gir styrke!". Dette ble enstemmig godkjent."

Det ble noe mer spenst over 1.maidiskusjonen i 1961. Som taler for dagen ble sosialminister Olav Bruvik godkjent. Arthur Berby forslo i tillegg en fra "De 13" som på denne tida hadde danna en kampanje mot atomopprustning. Forslaget ble nedstemt med 16 mot 12 stemmer. Som plaster på såret fikk Stuerforeningen gjennom sin parole "Mot atomvåpen i Norge!" I tillegg ble disse parolene vedtatt:

På årsmøte i 1964 ble det etter forslag fra Finn Evensen vedtatt å oppnevne et eget paroleutvalg på fem medlemmer i god tid før 1. mai, som skulle fremme forslag til paroler "som må godkjennes av representantskapet". Denne ordningen førte til at flere paroleforslag kom opp. Mange ble forkasta av representantskapet, blant annet en parole om å melde Norge ut av NATO. Av de som gikk gjennom er det grunn til å merke seg at Porsgrunn Samorg allerede i 1965 uttalte seg om krigen i Vietnam:

Samorgs 1.mai-arrangement var langt mer enn demonstrasjonstoget fra Vestsida og samlingen med taler utenfor Folkets Hus. Feiringen starta tidlig på dagen med parade gjennom bydelene og tale og nedlegging av krans ved støtta i Minneparken. Det var program for barna i Folkets Hus på formiddagen og dans for de voksne om kvelden.

Oppvarming om Fellesmarkedet

Spørsmålet om norsk medlemsskap i EEC kom opp for første gang i 1961. Norge var medlem av den løsere frihandelsorganisasjonen EFTA, men i 1961 søkte to av EFTA-landene, Storbritannia og Danmark, om medlemsskap i EEC. Spørsmålet kom opp om også Norge skulle slutte seg til Det europeiske Fellesmarkedet som var reist på Romatraktatens grunn. Våren 1962 vedtok Stortinget at det ble opptatt forhandlinger med sikte på medlemsskap.

Da spørsmålet om norsk medlemsskap ble aktuelt, stod grupper av motstandere fram. Det fikk stor betydning at framtredende sosialøkonomer med tilknytning til arbeiderbevegelsen gikk ut mot Fellesmarkedet. I en artikkelserie i ukeavisa "Orientering" tok nestoren i norsk planøkonomi, Ragnar Frisch, for seg de liberalistiske prinsippene i Romatraktaten og karakteriserte EEC som "det uopplyste pengevelde". Innafor fagbevegelsen gikk Ragnar Kalheim, Torbjørn Berntsen og Erland Mikkelsen tidlig ut mot norsk medlemsskap.

Første gang EEC-saken er nevnt i Samorgprotokollen er fra representantskapsmøte 27. februar 1962. Porsgrunn Jern- og Metallarbeiderforening hadde noen dager i forveien fremma forslag om at Samorg skulle tiltre Grenlandsgruppa mot Fellesmarkedet, som var en komite nedsatt av fagforeninger som ønska å arbeide mot norsk medlemsskap. Forslaget ble gitt denne begrunnelsen:

"Alle fagforeninger innen det distrikt som hører inn under Porsgrunn og Omegn Samorg, og som offisielt har tatt standpunkt til Fellesmarkedet, har såvidt oss kjent, tatt standpunkt mot Norges deltakelse. Det synes oss derfor naturlig at Samorg er representert i en slik komite."

Olaf Hansen (Jern- og Metall) og Arthur Lindgren (Bygning) gikk inn for å tiltre komiteen, men Olav Johnsen (Porselen) framsatte et utsettelseforslag som ble vedtatt med 15 mot 13 stemmer. På nytt representantskapsmøte 11. april ble Jern og Metallforslaget nedstemt med 29 mot 26 stemmer. Under behandlingen av paroler til 1.maitoget kort tid etter var stemningen endra, og Porsgrunn Bygning fikk med 28 mot 20 flertall for parolen "Mot norsk tilslutning til Fellesmarkedet!"

Den franske presidenten, de Gaulle, la som kjent ned veto mot utvidelse av Fellesmarkedet i 1963. Spørsmålet var ute av verden inntil det kom opp igjen rundt 1970.

"Røykplagen i nedre distrikt"

I debatten om forurensingsproblemene ble det av og til sagt at industriarbeiderne bare var opptatt av å sikre sine arbeidsplasser og ikke av de miljøproblemene industrien skapte. Når en leser Samorgprokollene fra 1960-åra, vil en se at Porsgrunn Samorg tidlig tok tak i spørsmålet og arrangerte møter som fikk store oppslag i lokalpressa.

Fra begynnelsen av 1960-tallet var det mange leserinnlegg om røykplagene i Porsgrunn. Fra Velforeningen i Knardalstrand kom det flere protester mot industriutslippene. Første gang spørsmålet er nevnt i Samorg-protokollen er fra et styremøte 18. september 1963. Her vises det til et initiativ fra Herøya kjemiske lag av NKP og Herøya Arbeiderforening som "anmoder Samorg om å ta opp saken om røykplagen i nedre distrikt." Styret brukte noe tid før møtet kom i stand. Men 9. mars 1964 ble representantskap og foreningsstyrer innkalt til et godt forberedt møte med fylkeslege Hans H. Tjønn som hovedinnleder og med korte innlegg fra representanter fra industribedriftene Eidanger Salpeterfabrikker, Dalen Portland Cementfabrikk, Porsgrunn Elektrometallurgiske og Fjeldhammer Brug. Tjønn pekte på utslippene av svoveldioksid og støv som de mest helseskadelige, og mente det var mulig å dokumentere en overhyppighet av luftveislidelser i Grenland som følge av forurensingen. Fra industriens side ble bedyra at forurensingene skulle reduseres. I en lengre uttalelse fra møtet krevde Samorg at kildene til røyk- og støvplagene måtte kartlegges, at kommunene og bedriftene går sammen om å kontrollere og overvåke forurensingene og at de kommunale helsemyndighetene måtte ta affære. Det var de helsemessige sidene ved forurensingen en la størst vekt på i denne tidlige forurensingsdebatten:

"..uansett hva som måtte komme til, mener vi at den tette røyken som legger seg over distriktet nokså mange av årets dager har en meget skadelig psykisk og mental virkning på befolkning. Bare dette poenget må være tilstrekkelig til at det gjøres alt som er mulig for å få eliminert det meste av forurensingene."

Bolig og byutvikling

Boligutbygginga ble en viktig politisk sak i den nye storkommunen. Siden 30-tallet hadde den største utbygginga i distriktet skjedd i deler av Eidanger, på Herøya, Heistad og de mer bynære områdene på Grønli og Myrane. Etter at det i Boligbyggelagenes regi hadde blitt bygd mange 4-mannsboliger og større blokker på 50-tallet, ble "drømmen om enebolig" styrende for boligreisinga fra 60-tallet av. Storkommunen sikra seg store arealer på Eidangerhalvøya, og med lån i Husbanken åpna det seg nye muligheter for å få sin egen bolig.

På styremøte 1. april 1964 ble en invitasjon om et fellesmøte med Porsgrunn Arbeidersamfund om boligreisinga besvart positivt. Arbeidersamfundet ønska å stille spørsmålet på denne måten: "Hvilken sjanse har en til å komme i gang med bygging av hus i Porsgrunn kommune?"

Med storkommunen ble det på en helt annen måte fart i boligreisingen. Fra 1967 ble Isak Havstad innvalgt i bystyret, og han ble i mange år den drivende kraften bak de politiske beslutningene. Havstad hadde etter krigen vært aktiv i flere fagforeninger, og vært med i HAF, styret for Porselensarbeidernes Forening og Porsgrunnavdelinga av Norsk Forbund for Arbeidsledere og Tekniske Funksjonærer. I bystyret gikk han på vegne av Arbeiderpartiet sterkt inn for at kommunen skulle bekoste opparbeidinga av boligtomtene og gi alle som ønska å bygge tilbud om rimelige tomter. Denne "refusjonsfrie tomtepolitikken" fikk stor tilslutning blant de fagorganiserte og var mer enn noe annet med på å befeste bildet av Porsgrunn som en folkelig og arbeiderorientert kommune.

Folkestrømmen fra landsbygda til industrien og tettstedene var sterk i 60-åra. Stortingsflertallet og Arbeiderpartiet hadde få motforestillinger mot sentraliseringa og så det som en politisk oppgave å legge til rette for at de større byene og tettstedene kunne ta imot en sterkt økende befolkning. På et utvida representantskapsmøte i november 1965 innleda stortingsrepresentant Nils Hønsvald om "Distriktsutbygginga på Østlandet". Hønsvald så for seg en utvikling hvor Grenlandsdistriktet og Sarpsborg/Fredrikstaddistriktet i overskuelig framtid ville bli regionale sentra med 200.000 innbyggere hver. Av de utfordringene kommunene ville bli stilt overfor, trakk Hønsvald først og fremst fram anskaffelsen av bolig- og industriarealer og hvor viktig det var å sikre seg arealene tidlig for å holde tomteprisene nede. Utviklingen ville tvinge fram en sammenslåing av Porsgrunn og Skien kommune, og hvis den tekniske høyskolen ble lagt til distriktet, ville bare det bety en utvidelse med 20.000 innbyggere, hevda Hønsvald.

Den nye storkommunen

Sammenslåinga av Porsgrunn, Eidanger og Brevik til en kommune ble tatt opp på flere møter i Samorg. I mars 1963 innleda Oddvar Berrefjord, som dengang var statsadvokat, om problemene og oppgavene knytta til de nye storkommunene. Høsten samme året ble det holdt flere møter sammen med Brevik og Omegn Samorganisasjon. Dels ble spørsmålet om en sammenslåing av de to samorganisasjonene tatt opp, og dels ble det utarbeida et fellesforslag med hensyn til hvem som skulle representere fagbevegsen i ulike nemnder og komiteer i den nye kommunen.

Etter flere møter la de to samorganisasjonene fram et omforent forslag på medlemmer en ønska å få valgt inn i ulike kommunale nemnder, styrer og utvalg: Lista ble seende slik ut:

" Arbeid- og tiltaksnemd:Amund Tangen
Det stedlige arbeidstilsyn:Bjørn Berby, Hubert Johnsen, Olaf Hansen, Oddvar Lundsholt og Jørgen Løite
Havnestyret:Reidar Gregersen
Bygningsnemd:Peder Pedersen
Friluftsnemd:Isak Røe Edvardsen
Lærlingenemd:Valdemar Dahl
Trygdekassens styre:Jens Nilsen, Hans A. Hansen
Teknisk utvalg:Dagfinn Pedersen
Tiltaksnemda for industri m.m.:Einar Ellefsen
Trafikkutvalg:Harry Hansen
Lærlingenemda for kontor:Ruth Svendsen
Lærlingenemda for handel:Hans Petter Reisjø "

På et styremøte 1. april 1964 kom det fram at Samorg ikke hadde fått det store gjennomslaget for sine forslag. På møtet foreslo Olaf Hansen (Jern og Metall) "at en skriver til Arbeiderpartiet og ber dem ta mer hensyn til Samorganisasjonens innstillinger når det gjelder kommunale komiteer." Det er uklart om det ble sendt noe brev.

Den nye ordføreren, Harald Moen, ble flere ganger invitert som innleder til Porsgrunn Samorg. I oktober 1966 innleda han om "Erfaringene fra storkommunen".

Gurvikaaksjonene

Høsten 1969 ble Samorganisasjonen deltaker i en innsamlingsaksjon av sosialt tilsnitt. Et feriested for bevegelseshemma var under planlegging i Gurvika ved Nevlunghavn, og i 1969 tok initiativtakerne kontakt med fagbevegelsen i Vestfold og Telemark. Harald E. Olsen ivra sterkt for at fagorganisasjonen skulle gå aktivt inn og sendte utfordringen videre til Samorg og enkeltforeningene. På representantskapsmøte 17. september 1969 innleda stortingsmann for Arbeiderpartiet i Vestfold, Teddy Dyring, om formålet med og nytten av Gurvika, og hvordan planene kunne realiseres. Møtet gikk inn for å delta i en innsamlingsaksjon for de to fylkene, hvor blant annet alle husstandene skulle kontaktes på en og samme dag, den 3. november. Samorg skulle stå for innsamlingen i Porsgrunn, og de enkelte fagforeninger skulle få tildelt hver sine roder av kommunen.Samorg pekte ut lederne for hver av rodene, og sekretæren, Peder Pedersen, skulle være koordinator for hele innsamlingen. I tillegg skulle Samorg ta kontakt med bedrifter, firmaer og handelsstanden for å skaffe pengestøtte og materialer som kunne benyttes i Gurvika.

På møte for representanter og rodeledere 12. november ble aksjonen oppsummert. Det var samla inn kr. 23.396,-, og det ble uttrykt tilfredshet både med gjennomføringen og resultatet.

I 1973 gjennomførte Samorg en ny innsamlingsaksjon til inntekt for et svømmebasseng i Gurvika. Johan Stivimoen var nå aksjonsleder. På møte i representantskapet 12. desember ga Stivimoen en oversikt som viste at det denne gang kom inn kr. 54.000,- fra Porsgrunn. Det samla innsamlingsbeløpet for begge fylkene var kr. 298.000,- mot kr. 275.000,- i 1969. Finansieringen av bassenget ble sikra, og tilbudet for de de ca. 1000 som besøkte stedet pr. år kunne forbedres.

Medlemstall og virkeområde

Fagorganisasjonen fortsatte å vokse i 1960-åra. Men på årsmøtet i 1968 ble det for første gang på mange år meldt at medlemstallet i Samorg hadde gått ned. Kassereren Werner Svendsen ga uttrykk for "at nedgangen skyldes arbeidssituasjonen i distriktet." Rasjonaliseringstiltaka på Herøya i forbindelse med Habberstadfirmaets arbeid var nå kommet i gang, og i løpet av få år ble flere tusen arbeidsplasser "habba bort".

Ved kommunesammenslåinga ble spørsmålet om endring av Samorganisasjonens virkeområde reist. - Skulle de to samorganisasjonene i Brevik og Porsgrunn slås sammen når en kom inn i den samme storkommunen? - Og ville foreningene som ble liggende i nye Skien kommune fortsatt kunne stå tilslutta Porsgrunnsorganisasjonen?

På et felles representantskapsmøte 25. november ble spørsmålet om sammenslåing av samorganisasjonene i Brevik og Porsgrunn reelt sett avgjort. Det ble vedtatt å oversende spørsmålet om sammenslutning til de to styrene for videre behandling, men frammøtet var så dårlig og stemningen for å slutte seg sammen så laber, at spørsmålet av den grunn ikke ble fulgt opp. Det møtte kun 14 representanter fra Porsgrunn og 9 fra Brevik. Det kom fram røster som mente at en sammenslåing var "naturlig". Likevel synes det som om innlegget til Sverre Hansen fra Porsgrunn Jern- og Metallarbeiderforening best uttrykte stemningen:

"(Han) trodde ikke det vilde bli noen større aktivitet fordi om det ble en større organisasjonsenhet. Han pekte også på det dårlige frammøte av tillitsmennene."

Brevik og Omegn faglige Samorganisasjon fortsatt som egen forening fram til 1976. Mot Skien skjedde det imdlertid en grenseregulering idet Menstad Lager- og Losselag meldte seg inn i Skiensforeningen. Innmeldingen i Skien skjedde uten at spørsmålet ble tatt opp med organisasjonen i Porsgrunn eller med høyere organisasjonsledd, og styret i Porsgrunn Samorg fremma en formell protest på beslutningen. Denne førte naturlig nok ikke fram. At Menstadforeningen meldte overgang til Skien var forståelig, all den tid de fleste medlemmene bodde i Skien kommune. Som avdeling innenfor Kjemisk og Hydro hadde foreningen likevel alltid vært nært knytta til Herøya og Porsgrunn.

Borgestad Fabrikkers Arbeiderforening ble stående i Porsgrunn Samorg, og etter at Menstadforeningen gikk ut, ble Borgestadholmen den nordre "skansen" for Porsgrunn og Omegn faglige Samorganisasjon.

To eller tre arbeiderpartier?

Feiringen av 1.mai fulgte i 60-åra en tradisjon hvor representantskapet valgte en egen arrangementskomite og hvor Porsgrunn Arbeiderparti og Porsgrunn Kommunistiske Parti tilrådte med to representant hver. I 1961 ble Sosialistisk Folkeparti stifta, og partiet stilte liste i Telemark ved Stortingsvalget samme år. Partiet markerte seg særlig gjennom motstand mot opprustning og atomvåpen og forsøkte å lansere et "tredje standpunkt" mellom vestlig kapitalisme og østeuropeisk kommunisme. De sakene og synspunktene SF gikk inn for fikk ikke ubetydelig tilslutning blant fagorganiserte i Grenland, og ved valgene utover på 60-tallet fikk partiet mange velgere i Porsgrunn. I tillitsmannsskiktet i fagbevegelsen stod partiet svakt, og partiet fikk også et midlertidig tilbakeslag etter at det var med på å felle Gerhardsensregjeringen i Kings Bay-saken i 1963.

Til årsmøtet i Samorganisasjonen i 1963 fremma Gerhard Lunde Larsen et forslag om et tillegg i vedtektene som innebar at SF ville kunne tiltre 1.mai-komiteen:

"Foruten representantskapet medlemmer som innkalles av samorganisasjonen er det i likhet med tidligere for de tre politiske arbeiderpartier å møte med to representanter fra hver, osv..."

Årsmøtet ble holdt før Kings Baysaken tilspissa seg. Forslaget fra Lunde Larsen fikk likevel bare en stemme på årsmøtet. Det kan se ut som om det blant Samorgrepresentanter som sogna til DNA og NKP i flere år var en allianse som gikk ut på å holde SF utenfor 1.maiarbeidet. I diskusjonene etter Kings Bay-avstemningen gikk de to partiene like hardt ut mot "de som falt arbeiderregjeringen i ryggen." Fra flere av fagforeningene i distriktet kom det uttalelser som inneholdt hard kritikk av SF's handlemåte i Kings Bay-saken. I en lengre uttalelse fra Herøya Arbeiderforening ble SF's handlemåte beklaget som et brudd på "en uskreven regel at arbeiderbevegelsen skal stå sammen utad mot de borgerlige".

Foran stortingsvalget i 1965 gikk samorganisasjonen i Skien ut med en oppfordring til de fagorganiserte om å sikre Arbeiderpartiets 4. mandat i Telemark. Innholdet i uttalelsen innbar i sin konsekvens at NKP og SF måtte trekke sine lister. På årsmøtet i Porsgrunn Samorg ble uttalelsen enstemmig bifallt. På samme møte ble det bevilga kr. 1000,- til DNA og kr. 200,- til NKP for bruk i valgkampen. Et forslag fra Gunnar Sørbø om få i stand et møte for de fagorganiserte "hvor de tre arbeiderpartiene legger fram sine syn på former for samarbeide eller samspill ved stortingsvalget" ble vedtatt oversendt styret, men ikke fulgt videre opp.

Medlemmer av Sosialistisk Folkeparti gjorde seg lite gjeldende i Porsgrunn Samorganisasjon. Noen enslige svaler var innom som medlemmer av representantskapet, men gjorde aldri noe forsøk på å komme inn i styre eller 1.maikomite. Styret i partilaget gjore flere forsøk på å komme med i 1.maiarbeidet, men uten å lykkes. En henvendelse i 1966 med Erling Holmer og Bjarne Grorud som underskrivere førte nesten fram. På årsmøtet gikk halvparten av representantene (22 - 22) inn for at SF skulle trekkes med, men fordi det var snakk om vedtektsendring, trengtes det 2/3 flertall. Siden SF ikke fikk innpass i 1.mai-komiteen, holdt partiet i flere år egne møter på Rådhusplassen etter at Samorgarrangementet var avvikla.

Først da Dalen Arbeiderforening i 1978 fremma forslag om at Sosialistisk Venstreparti skulle tiltre 1.maikomiteen, ble SF/SV tatt inn i varmen i Porsgrunn Samorg.

Kollektivt inn i AOF

Studie- og opplysningsarbeidet ble en viktig del av fagorganisasjonenes virksomhet utover i etterkrigstida. Forkortingene av arbeidstida, framveksten av "utdanningssamfunnet", de bedra kommunikasjonene og de økte statlige tilskuddene er noen av årsakene til at studie- og opplysningsarbeidet fikk økt betydning.

Innenfor AOF-organisasjonen ble det satsa på å bygge opp en sterk AOF-forening for Grenland, og lokalavdelingen ble utbygd i nær kontakt med fagbevegelsen. Finn Olsen og Frode Svendsen fra Herøya Arbeiderforening fikk jobb her. Til AOF's distriktskontor for Telemark og Vestfold ble det også rekruttert sekretærer fra fagbevegelsen, og Finn Kristensen (Dalen Arbeiderforening), Tor Halvorsen (Herøya Arbeiderforening) og Irene Bjåland (Porselensarbeidernes Fagforening) var i kortere eller lengre tid ansatt. Fram til 1973 hadde AOF kontorfellesskap med LO's distriktskontor i Folkets Hus, og veien til Samorgkontoret var heller ikke lang.

Porsgrunn og Omegn faglige Samorganisasjon slutta seg til AOF som kollektivt medlem etter vedtak på årsmøtet i 1960:

"Etter de undersøkelser som samorganisasjonens styre har gjort er det nødvendig og formålstjenlig med et samordnet opplysningsarbeid innenfor organisasjonens virkeområde. Styret mener at dette viktige arbeid er i god gjenge gjennom AOF-foreningen for Grenland, og forslår for representantskapet å tilmelde seg denne. Kontingenten blir som for Brevik og Skien samorganisasjoner, kr. 0,40 pr. medlem pr. år."

Kontingenten til AOF ble en av de tunge utgiftspostene i Samorgregnskapet. I budsjettet for 1961 ble den oppført med kr. 2.300,- , av et budsjett på i alt kr. 14.000,-.

Studie- og opplyningsarbeidet ble tatt opp på svært mange møter i Samorg. Høsten 1965 innleda Finn Kristensen om "AOF's oppgaver og målsetting". Diskusjonen etter innledninga dreide seg "vesentlig om faglig og politisk utdannelse". Det deltok mange i diskusjonen på "denne innholdsrike kvelden".

Mye administrasjon

Utviklingen av fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen i etterkrigstida førte med seg et økende byråkrati også på lokalplanet. Med opprettelsen av Distriktskontorene i 1959 fikk Landsorganisasjonen et nytt organisasjonsledd i tillegg til de gamle. Mellom Distriktskontoret og Samorganisasjonene var det i startfasen ikke klare grenseoppganger, og de to organisasjonsleddene tråkka ofte i samme bedet. Med det store antallet foreninger var samordningen av fagorganisasjonens arbeid på tvers av fag- og forbundsskiller ingen enkel affære.

Den lokale fagbevegelsen var også inne i et samarbeid med en rekke andre organisasjoner innenfor arbeiderbevegelsen: AOF-foreningen, Arbeiderpartiet, AUF, kooperasjonen, Folkets Hus-bevegelsen, forsikringsselskapet "Samvirke" m. fl.. Når en leser protokollene fra begynnelsen av 60-tallet får en inntrykk av at mye av arbeidet går med til brevveksling med andre organisasjonsledd og samarbeidende organisasjoner. I enkelte perioder synes det som om organisasjonen holdt på å drukne i administrasjon, og at det var lite av tid og krefter til overs for å ta opp faglige spørsmål eller saker av betydning for lokalsamfunnet.

En sak fra 1962/63 kan illustrere den tunge og byråkratiske arbeidsformen en hadde kommet inn i på denne tida. I referatet fra et styremøte 3. januar 1963 framgår det at LO's Distriktskontor ønska at Porsgrunn og Omegn faglige Samorganisasjon skulle være medarrangør av kurset "Demokrati i arbeidslivet". Dette ville innebære en kostnad for Samorg på ca. kr. 1.500,-. På årsmøtet i 1960 hadde Samorg meldt seg inn i Grenland AOF under forutsetning av at AOF skulle stå for studie- og opplysningsarbeidet. Styret i Samorg laga nå et langt brev som ble oversendt Distriktskontoret og AOF-foreningen for å forklare sitt avslag:

"Samorganisasjonen har ved mange tidligere anledninger både i representantsakpet og i styret behandlet kurs- og opplysningsvirksomheten. Det har vært enighet om at denne virksomhet er av aller største betydning og må om mulig intensiveres. Imidlertid er det reist kritikk mot at virksomheten drives uten samordning lokalt, distriktsvis og i landsmålestokk. Samorganisasjonen har tatt konsekvensen av dette og medvirket til en lokal samordning ved sin tilslutning til A.O.F.-foreningen for Grenland. Ved sitt positive forslag om at fagforeningenes studieledere skal være med i A.O.F.-foreningens representantskap har samorganisasjonenes styrket den lokale samordning av opplysningsarbeidet. Samorganisasjonens årsmøter må også ha vært av samme oppfatning idet der utover den årlige kontingent på ca. kr. 2.200,- ikke er avsatt andre beløp til opplysningsarbeidet. Utfra det som her er anført finner samorganisasjonens styre ingen grunn til å avvike fra denne linje som tidligere er slått fast; nemlig samordning av studiearbeidet gjennom A.O.F.-foreningen for Grenland innenfor Samorganisasjonens virkeområde. Styret finner derfor ikke å kunne stå som arrangør av det kurs som Distriktskontoret foreslår, men anbefaler at forslag om å avholde kurset oversendes til A.O.F.-foreningen."

Andre saker

Av saker som ble tatt opp og som ikke er nevnt i denne gjennomgangen var blant andre:

Styremedlemmer fram til 1970

Dagfinn Pederesen satt som leder i 6 år fram til 1968, da Arne Eriksson overtok. Pedersen representerte først Eidanger Arbeidsmannsforening som etter kommunesammenslåingen ble innmeldt i Porsgrunn Kommunale Forening. Som Samorgleder påtok Pedersen seg en rekke små og store verv. Han satt blant annet som medlem i et tremanns tilsynsutvalg for LO's distriktskontor. Av representasjonsoppgaver kan nevnes at Pedersen var utsending til LO-kongressen i 1965.

Harald Vangen (Stuerforeningen) var nestleder i to år fra 1962. Han ble avløst av Arne Eriksson (HAF) som satt i fire år og som igjen ble avløst av Reidar Nordal (Jern og Metall) i 1968.

Else Haugen (Handel og Kontor) var sekretær i 4 år fra 1962 og ble deretter styremedlem i en lang periode. Einar Myhra (Porselen) avløste Else Haugen og brakte stafettpinnen videre til Peder Pedersen (Kommunale Forening).

Werner Svendsen (Industrifunksjonærene) var kasserer i ti år fra 1959. Svendsen hadde orden i sysakene og la på årsmøtene fram nøyaktige regnskapsoversikter og solide budsjettforslag. I referatet fra årsmøtet i 1963 heter det at kassereren "ble gitt stor honør for vell utført arbeide", og det var ikke eneste gangen Svendsen fikk positiv tilbakemelding på kassererjobben.

Av de som var med i styret fram til 1970 satt Einar Ellefsen (Porselen) og Olaf Hansen (Jern og Metall) begge i fem år, Oskar Kjær Johansen (Metallurgiske) satt i tilsammen fire år, Erling Andersen (Murerforeningen) og Odd Haugland satt i tre år, Mens Anthonius Larsen (Metallurgiske) satt i to år.

1959 - 1969

Det tok tid å få den nye lokale samorganisasjonen i gjenge etter 1959. I de første åra ble arbeidet prega av store personutskiftinger i styret. Fra 1962 økte aktiviteten, og med Dagfinn Pedersen som leder ble Samorg et driftig ledd i fagbevegelsens organisasjon. I 1964 og 1965 arrangerte Samorg en rekke store møter som vekka gjenlyd i lokalsamfunnet.

Samorg arbeida i nær kontakt med LO's nye distriktskontor, og Harald E. Olsen ble mye benytta som innleder på representantskapsmøtene. Samorg inngikk også et samarbeid med andre organisasjoner innen arbeiderbevegelsen: med AUF om faglig ungdomspolitikk, med AOF om studie- og opplysningsarbeid og med Grenland Samvirkelag om forbrukerpolitikk.

Det var medlemmer med politisk tilknytning til Arbeiderpartiet som leda Samorganisasjonene i dette tiåret. I de første åra kunne NKP-ere by jevnbyrdig kamp om formanns- og styrevervene, men utover på 60-tallet gjorde de seg mindre gjeldende. Det nye partiet, SF, gjorde også lite av seg i Samorg. I spørsmål om medlemsskap i Fellesmarkedet og NATO var det likevel mange som delte venstresidas standpunkter. Og i tariffpolitikken stilte flertallet seg kritisk til de samordna oppgjørene og bruken av lønnsnemd.

De mest omtalte av de faglige kampene foregikk i de kjemiske foreningene. Under tariffoppgjøret i 1961 gjennomførte Herøya Arbeiderforening en av de største og mest samla faglige aksjoner etter krigen. I spørsmålet om kollektiv hjemforsikring ble det fra foreningene i Porsgrunnsdistriktet reagert både mot den sentralistiske behandlingen saken fikk og på forsøkene fra borgerlige krefter på å utnytte denne saken og slå en kile inn i fagbevegelsen.

Industriarbeidernes andel av befolkningen nådde sitt høydepunkt i løpet av 1960-åra. Fra 1965 ble det satt i verk omfattende rasjonaliseringstiltak som resulterte i at det ble færre ansatte på Herøya.

Utdrag (s. 113-137) fra:
«En blodigle er bedre enn en streikebryter». Samorganisasjonens historie i Porsgrunn og omegn
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen