Fra storm til stille 1950 - 58

av Helge Mæland

Den sterke veksten i antallet fagorganiserte i Porsgrunn og omland fortsatt i 50- åra. I løpet av 50- og 60-åra utvikla Porsgrunn og omland seg som ett av de mest utprega industriområdene i hele landet og la grunnlaget for at Porsgrunn kom til å passere Sarpsborg som byen med flest industriarbeidsplassser i forhold til folketallet. Det var knoppskytingen på Herøya og de mange nye kjemiske fabrikkene som la grunnlaget for medlemsveksten. Men LO gjorde nå også større innhogg i de voksende funksjonærgruppene som fulgte med industrietableringene.

Medlemsvekst på Herøya

Det store medlemstilsiget kom i tilknytning til de nye fabrikkene som ble bygd på Herøya etter krigen. Mer og mer ble Eidanger Salpeterfabrikker Hydros hovedbedrift, og etter krigen ble det bygd nye fabrikker for produksjon av klor (1947), urea (1950), PVC (1951), magnesium (1951), soda, maursyre (1955) m.fl..

Magnesium- og PVC-fabrikkene ble reist av et eget selskap, Herøya Elektrokjemiske Fabrikker (HEFA). HEFA fikk også ei kort tid sin egen forening, Herøya Elektrokjemiske forening. I forbindelse med Hydros overtakelse av HEFA gikk foreningen i 1952 inn i Herøya Arbeiderforening med 465 medlemmer, og formannen, Leopold Pedersen, ble ny nestformann i HAF. Herøya Arbeiderforening hadde også sterkt medlemstilsig i andre avdelinger og fikk en netto medlemsøkning på 636 medlemmer bare dette året.

Kanskje er medlemsveksten på Herøya noe av det viktigste som skjedde i den lokale fagbevegelsen på 50-tallet. Noen tall henta fra «HAF i kamp og samarbeid» kan anskueliggjøre den eventyrlige veksten:

Nedgangen i medlemstallet under krigen hang sammen med de ytre omstendighetene, nazifiseringa, kontingentstreiken osv. Det var mange i disse åra som unnlot å betale kontingent og mange nyansatte som ikke meldte seg inn før i 1945. På 10 år fra 1945 til 1955 ble medlemstallet fordobla. Etter 1956 flata medlemstallet i HAF ut og holdt seg rundt 3.500 helt fram til 80-tallet. Etter 1965 utgjorde pensjonister en økende andel av medlemstallet.

Fra 1929 var Herøya et mønstereksempel på fagorganiseing etter prinsippene om industriforbund. Etter krigen ble det aktuelt å organisere ulike funksjonærgrupper innenfor LO, og det ble ikke lenger mulig å samle alle LO- organiserte i samme forening. Porsgrunn Industrifunksjonærer Forening fra 1947 fikk mange medlemmer ved Eidanger Salpeterfabrikker. I 1950 fikk Norsk Forbund for Arbeidsledere og Tekniske Funksjonærer (NFATF) egen avdeling (Avdeling 19) i Porsgrunn. Karl Malmgren ble første formann for denne foreningen. I løpet av 50-åra ble den en betydelig forening med 162 medlemmer i 1960. Som navnet tilsier organiserte foreningen både arbeidsledere og tekniske funksjonærer. Blant «teknikerne» fantes ansatte i en rekke ulike stillinger, og alt fra laboranter til ingeniører fikk sleppe inn.

I vurderingen av den betydningen Herøyaanleggene fikk for veksten i fagorganisasjonen må en også trekke inn at Stuerforeningen og Bygningsarbeiderforeninga hadde store grupper i langvarige arbeidsdrag på bedriften. For Porsgrunn og Omegn Stuerforeningen var ca. 70 prosent av arbeidet knytta til Eidanger Salpeterfabrikker, og i åra mens papirsekken og de manuelle lastemetodene fortsatt prega gjødselproduksjonen, vokste foreninga til 200 medlemmer.

Kamp og samarbeid i HAF

Kommunistene var ikke ute av bildet i HAF etter streiken i 1948, og ved kampavstemninga i 1949 trakk deres kandidat, Arnulf Medalen, det lengste strået. Men tilhengere av Arbeiderpartiet gjorde seg sterkere gjeldende enn i de første etterkrigsåra, og de to grupperingene skifta om ledelsen av fagforeningen.

I tre år fra 1950 var Karl Bolstad leder i foreningen. Han hadde sterke støttespillere i ei gruppe av aktive medlemmer som sogna til Arbeiderpartiet, med Nils Larsen, Kåre Byrjall, Nils Olsen Gullhaug, Jakob Mæland og flere.

For kommunistene ble 50-åra ei vanskelig tid. Etter suspensjonene av styremedlemmer på Landsmøtet i Kjemisk i 1949, opplevde NKP-erne et bittert indre oppgjør hvor tilhengerne av Furubotn ble kasta ut av partiet. Blant kommunistene i Grenland var det nesten bare Furubotntilhengere, og svært mange herfra ble ekskludert. Flere av de ekskluderte på Herøya kom ikke tilbake som medlemmer av NKP, og det gjaldt blant annet Håkon A. Ødegård, Einar M. Johansen og Anker Nordbø. Av de som gjenopptok medlemsskapet var Edvard Støland, Odd Haugland og Antonius Torgersen.

Etter at suspensjonene var oppheva, stilte Edvard Støland som kandidat på årsmøtet i 1953 og ble valgt som leder for en ny periode. Tradisjonen med å stille opp alternative kandidatstyrer som gikk tilbake til 1930, ble brutt dette året, og det oppstod et samarbeid som innebar at kommunister og sosialdemokrater ble valgt inn i de samme styrene. De politiske motsetningene ble tona ned, og foreningsarbeidet ble nå orientert mot de nære faglige og sosiale oppgaver.

Realiseringen av feriestedet på Bjørkøya og innføringen av et fastlønnssystem ble to store saker i 50-åra. Fastlønnssystemet ble innført for å komme bort fra de mange lokale akkordene og utallet av tvister som hadde prega lønnsfastsettelsen. I ettertid ble fastlønnssystemet likevel ikke sett på som noen stor suksess, og ankepunktene var blant annet at det fikk for mange lønnsklasser etter fag og ansiennitet.

Striden om «cella»

Kampen mellom kommunister og sosialdemokrater i HAF ble fulgt med oppmerksomhet av partiledelsene i Oslo. I 1949 hadde en sentral medarbeider i NKP, Johan Medby, ført i pennen skriftet «Herøya kaller», som var et forsvar for streiken og det kommunistene hadde gått inn for. Skriftet ble utgitt av Herøya Arbeiderforening og var prega av krasse beskyldninger mot de som hadde motarbeida streiken. Lederne i Arbeiderpartiet, LO og Kjemisk forbund ble framstilt som «klasseforrædere» og «imperialismens agenter», og skriftet var så prega av skjellsord og karrikaturer at en kan spørre om ikke budskapet om skiftsarbeidernes arbeidstid kom i bakgrunnen.

I 1952 ga sekretæren i Arbeiderpartiet, Haakon Lie, ut ei bok som var ment å være til skrekk og advarsel mot kommunistenes fagforeningsstrategi. I boka med den utspekulerte tittelen «Cella på Herøya» ble protokollene fra Herøya Bedriftscelle av NKP fra 1945 - 1950 trykt med kommentarer fra Lie. Av boka framgår det at kommunistene kom sammen foran alle medlemsmøter i Herøya Arbeiderforening og utforma uttalelser og opplegg for hva som skulle skje på møtene. I følge Lie viste referatene fra cellemøtene hvordan ei lita gruppe kommunister kunne manipulere store møter og forsamlinger. I et intervju med Ove Lunde fra 1985 forteller Odd Haugland at NKP-erne sterkt mislikte at protokollene ble trykt, men at boka etter hans mening ikke fikk så mye å si for kommunistenes omdømme i fagbevegelsen. Det kom i boka ikke fram noe som stred mot fagorganisasjonens lover, og for lesere med kjennskap til arbeiderbevegelsen var det lite nytt at politiske grupperinger la opp taktikk foran faglige og andre møter.

Det er med rette sagt at kampen mellom kommunister og sosialdemokrater ikke var noen «søndagsskole». Fra begge hold ble det ført en hard kamp om posisjoner etter krigen. Og kampen må ses på bakgrunn av en internasjonal situasjon hvor den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia i 1948 ga grunn til bekymring for hvilke hensikter Sovjetunionen hadde. I ettertid må en kunne konstatere at de metodene som Haakon Lie og LO’s leder Konrad Nordahl tok i bruk hadde mange fellestrekk med det stalinistiske systemet de så hardt bekjempa. Etter avsløringene fra Ronald Bye og Lundkomisjonen er det slått fast at det innenfor Arbeiderpartiet og LO ble drevet en en egen kartlegging av kommunister og sympatisører, ved siden av at Lie hadde nær forbindelse med overvåkningspolitiet. Det er kommet fram at den tidligere HAF-lederen Ivar Hobbelhagen spilte en viktig rolle i det registeringsarbeid som fant sted i fagbevegelsen, og at materialet ble brukt i forbindelse med valg og strategier foran kongresser og forbundslandsmøter. Det er også kommet fram at det i Folkets Hus i Oslo var instalert overvåkingsutstyr, og at det ble utført en direkte lovstridig avlytting av møter i NKP og andre organisasjoner.

Kommunestreiken i 1952

At Porsgrunn Kommunale Forening gikk til streik høsten 1952 kom overraskende på de fleste og kom til å vekke skarpe reaksjoner fra borgerlige krefter i lokalsamfunnet.

Konflikten hadde sin bakgrunn i en endring av tariffsystemet, som innebar at forhandlingene ble overført fra den enkelte kommune til hele fylket. Forhandlingene mellom kommunene og de ansatte hadde tradisjonelt vært en del av «det kommunale sjølstyret», men i 1952 hadde forbundet gått med på å føre fylkesvise forhandlinger. I Kommuneforbundets 75-årshistorie skriver Einar A. Terjesen at Porsgrunn og Omegn Kommunale Forening i forhandlingene måtte renonsere på flere av sine krav, og var svært lite fornøyd med resultatet i Telemark. Foreningen sendte et skarpt skriv til forbundsledelsen og forlangte nye forhandlinger, men bøyde etter hvert av og godtok resultatet.

Det som kom til å tilspisse situasjonen var at kommunens lønnsutvalg - etter fellesforhandlingene - inngikk en avtale med det «gule» Porsgrunns Tjenestemannslag tilslutta Kommunale funksjonærers Landsforbund (KFL) som innebar særfordeler for medlemmene tilslutta denne foreningen, og som ble vedtatt av det borgerlige flertallet i formannskapet. Porsgrunns Tjenestemannslag fikk nå uttelling etter å ha stått utenfor samordningen på fylkesplan. For Kommunale forening var dette «en ren provokasjon», og kravet om nye forhandlinger ble umiddelbart reist. Slike forhandlinger kom ikke i stand, og 3. oktober vedtok foreningen med 79 mot 3 stemmer å

«oppfordre alle medlemmer til å nedlegge arbeidet fra lørdag morgen. Arbeidsstansen varer inntil Porsgrunn kommune er villig til forhandling om ny overenskomst.»

Streiken omfatta ca. 100 arbeidere og funksjonærer, deriblant vaktmannskaper på Porsgrunnsbrua og vaktmestere ved skolene. Streiken ble stoppa allerede første dagen. Kommuneforbundet tok avstand fra streiken og stempla den som ulovlig, men ga samtidig kommunen en krass kritikk for den holdningen den hadde inntatt. Formannskapet sa seg likevel villig til å gå inn i forhandlinger om arbeidet straks ble gjenopptatt.

I kjølvannet av streiken oppstod en av de bitreste politiske feidene i Porsgrunn i etterkrigstida. Striden hadde utgangspunkt i at bruvaktene hadde blitt tatt ut og at Kommunale forening hadde gjort vedtak om å holde brua igjen under streiken. Byingeniøren krevde imidlertid at seilingsleden ble holdt åpen, angivelig for å unngå erstatningssøksmål fra Skien eller Hydro for forhindringer i skipstransporten. Kommunale Forening gikk med på dette, men forutsatte at brua om nødvendig kunne brukes av brannmannskap og sykebil.

De streikende kommunearbeiderne ble utsatt for kraftig skyts fra borgerlige aviser og politikere. Aller sterkest gikk Kr.F.-representanten Birger Uldal ut. I et ekstraordinært formannskap samme dagen streiken ble iverksatt foreslo han «med øyeblikkelig virkning» å si opp bruvaktene fra deres stillinger:

«De brofolk som ikke har møtt og utført sitt arbeid den 4. oktober ved Porsgrunn bro oppsies med øyeblikkelig virkning og gjøres fullt ansvarlig for den skade de påfører Porsgrunn Kommune. Brannvesenet pålegges å overta betjeningen av broen straks.»

Uldal fikk fire stemmer for forslaget. I Telemark Arbeiderblad noen dager seinere gikk han til et sjikanøst angrep på lederen i Kommunale Forening:

«Her i byen går folk med denne samfunnsinnstilling rundt og agerer tyrann over bystyret, formannskap, skoler og bruer. Selv om hovedmannen går i bademesteruniform er likheten med forgjengerne slående: å karre til seg den beste lønn blant kameratene, og de beste betingelsene mot å gjøre minst mulig samfunnsnyttig arbeid.»

Da Arbeiderparti-ordføreren Anders Haug forsøkte å stoppe et vedtak som innebar en fordømmelse av streiken, ble handlemåten karakterisert med ord som «enevelde» og «tilbake i nazitida». Med 23 mot 21 stemmer vedtok bystyret å «uttale sin beklagelse og misbilligelse av den ulovlige streikeaksjonen».

I Samorganisasjonen kom streiken først opp på et fellestyremøte i januar 1953. Ei tremanngruppe med Alf Knudsen, Arthur Knudsen og Arthur Nilsen utarbeida under møtet dette forslaget til vedtak:

«De fagorganiserte arbeidere gir sin fulle støtte og anerkjennelse overfor de kommunale arbeidere og tjenestemenns kamp for sine rettigheter. Vi tillater ingen særrettigheter for uorganiserte og derfor betrakter vi kampen som et forsvar for våre forhandlingsrettigheter. De som i borgerpressen og bystyret har angrepet våre tillitsmenn, skal merke seg at bak våre tillitsmenn står en enig medlemsstokk, som fullt ut anerkjenner tillitsmennenes opptreden i denne konflikten. Samtidig ber vi de organiserte merke seg borgerpressens stilling til konflikten, idet denne stadig kommer med de laveste angrep på fagbevegelsen og dens tillitsmenn når det gjelder kamp for for våre rettigheter.»

Forslaget ble likevel aldri sendt ut til offentligheten. Formannen i Telemark Samorg, Thoralf Hanæs, som var tilstede på møtet advarte mot forslaget, «all den tid aksjonen er erklært ulovlig». Han anbefalte at forslaget ble oversendt til Arbeidsutvalget, som skulle se nærmere på saken. Det ble vedtatt at saken skulle opp på neste møte, men noe nytt vedtak er ikke protokollert. Noen aktiv støtte fra den øvrige fagbevegelsen ser det ikke ut til at kommunearbeiderne fikk.

Samorg på sparebluss

Virksomheten i Samorgutvalget for Porsgrunn viste en synkende tendens etter 1947. Fra 1950 ble det holdt svært få arbeidutvalgs- og fellesstyremøter. I 1951 er det ført protokoll for ett møte i arbeidsutvalget og ett fellesstyremøte, som også var årsmøte. Begge møtene ble avholdt på samme dagen, 14.mars, og dette sier sitt om virksomheten ved inngangen på 50-tallet.

Av saker som kom opp til behandling ble tarifforhandlingene år om annet satt på dagsorden under årsmøtet eller på egne fellesstyremøter. Ved slike anledninger kom Bygningsarbeiderforeningen eller Jern- og Metall fram med avvikende forslag, men utfallet ble svært ofte som i 1952:

«Det fagl. utvalgs formann foreslo at møtet tilrer vedtaket i L.O.’s representantskap angående tariffoppgjøret. Efter endel debatt tok formannen forslagene under votering. Formannens forslag ble vedtatt med 35 stemmer mot 15 som ble avgitt for Kløvfjelds.»

Ved behandlinga av parolene til 1. mai i 1955 blussa det opp en diskusjon av mer prinsippielle art. Uenigheten kom til å dreie seg om noen få ord i forslaget til hovedparole. LO og DNA hadde tidlig sendt ut en parole som lød:

«Arbeiderstyret ga trygghet. Vi trygger arbeiderstyret!»

Porsgrunn Jern- og Metallarbeiderforening kom på møtet 25. mars med en liten, men betydningsfull vri:

«Vi krever at arbeiderstyret gir oss trygghet, og vi skal trygge arbeiderstyret!»

I debatten deltok mange eldre og yngre tillitsmenn: Sverre Fredriksen, Rudolf Hanæs, Karl Lohne, Øivind Aaltvedt, Ragnvald Salvesen, Arthur J.Berby, Bjarne Johansen, Asmund Ingebrigtsen, Olaf Hansen, Arthur Nilsen, Henry Holmberg, Oskar Johansen, Jacobsen og Sverre Hansen. Under voteringen fikk forslaget fra Jern- og Metall støtte fra 15 av de 48 representantene, og etter voteringen forlot de 15 møtet!

Av saker som ble tatt opp i slutten av 50-åra var støttearbeidet for spanske flyktninger, et protestforslag mot franskmennenes krig i Algerie, fagligpolitisk kvinnearbeid, obligasjonslån til SKK, opprettelsen av LO-distriktskontorer og omlegging av samorganisasjonene. I 1957 og 1958 ble omorganiseringen av LO den store saken, og for Porsgrunn vedkommende endte den opp med at det i 1958 ble vedtatt å stifte en ny samorganisasjon for byen og omlandet og at LO- kontoret for Vestfold og Telemark ble lokalisert her.

Medlemmer av arbeidsutvalget

Det arbeidsutvalget som ble valgt i 1949 ble sittende i flere år. Jens Nilsen som hadde blitt valgt allerede i 1947, ble sittende i 11 år som leder.

I 1954 ble det en større utskifting, og Einar M. Johansen ble nestleder, Ruth Svendsen erstatta Bjørn Berby som kasserer og Erling Andersen (Murerne) og Reidar Gregersen (Stuerne) kom inn i styret. De to siste ble valgt av fellesstyremøte (årsmøtet) i Porsgrunn. Kåre Beckstrøm og Arthur Nilsen fortsatte i styret.

I 1955 ble Erling Andersen ny nestleder, og Kristen Høgseth (Bakerne) kom inn i stedet for Gregersen.

For 1956 finnes det i protokollen ikke referat fra noe årsmøte. I 1957 skulle omleggingen av samorganisasjonene opp på LO-kongressen, og det ble derfor vedtatt gjenvalg av arbeidsutvalget inntil videre. I 1958 ble Arthur Nilsen valgt som leder etter Jens Nilsen. Nils Olsen Gullhaug ble nestleder, mens Ruth Svendsen fortsatte som sekretær. Øivind Arnesen (Kommunale Forening) ble valgt inn i utvalget i stedet for Kristen Høgseth

Folkets Hus

Tanken om å bygge et nytt Folkets Hus i Porsgrunn ble reist tidlig. Første gang den nevnes i Samorgprotokollene er i referatet fra fellessyremøte 23. februar 1946:

«Kløvfjeld opptok tanken om at fellesstyremøte skulle rette en henstilling til Huskomiteen, at de i samråd med de to arbeiderpartiers bystyregrupper måtte gå inn for å løse spørsmålet om en sentralt beliggende tomt til et nytt Folkets Hus som kunne bli de fagorganiserte arbeidere verdig.»

Kløvfjeld fikk full tilslutning til tanken, og det ble etter forslag fra Karsten Torkildsen, som var til stede på møtet, enstemmig vedtatt å be bystyregruppene om å ta et initiativ. Forsøket på å få de borgerlige partiene med lyktes ikke. I 1949 fremma formannen i Telemark faglige Samorganisasjon, Thoralf Hanæs, et forslag om å få «planen om et samfunnshus i Porsgrunn» på gli igjen. Etter forslag fra Kløvfjeld ble saken utsatt «inntil husstyret hadde hatt møte». I åra fram til 1950 Folkets Hus Landsforbund foretatt et linjeskifte som gikk ut på å bygge «samfunnshus» og ikke «Folkets Hus», bortsett fra de aller største byene hvor arbeiderbevegelsen sjøl var i stand til å reise og drive sine forsamlingshus. Også i Porsgrunn ble husprosjektet kjørt fram som samfunnshus.

På fellesstyremøte (årsmøte) i 1951 ble saken for alvor drøfta i Samorg, og finansieringsmuligheter og skisser ble framlagt. Byplansjefen i Porsgrunn, Johs. Borchsenius og forretningsføreren i Folkets Hus Landsforbund, Knut Møller, innleda, og Lars Trevold (HAF) fikk tilslutning til et forslag om å øke innsatsen for å få reist huset:

«Etter å ha påhørt byplansjef Borchsenius og hr. Møllers utredning om samfunnshus, finner fellesstyremøtet at de nærmeste oppgaver må være å få flest mulig fagforeninger med i arbeidet med å reise et hus. Byggetillatelse kan ikke påregnes innvilget de første årene. Fagforeningene må derfor ta opp til alvorlig overveielse å skaffe penger i form av ekstrakontingent slik at det finansielle grunnlag kan sikres. Samtidig anmoder fellesstyremøtet fagforeningene om å ta stilling til spørsmålet om opptagelse av forhandlinger med andre organisasjoner og lag, og kommunen i Porsgrunn, for å løse samfunnshus-spørsmålet i fellesskap.»

Arbeidet ble ikke organisert av Samorg, men av et andelslag, hvor fagforeningene kunne slutte seg til ved å tegne andeler. Under gjennomføringen av prosjektet var det 12 fagforeninger som slutta seg til, og som gjennom ekstrakontingenter samla inn store beløp til nybygget. Mange fagforeninger så seg ikke i stand til å være med på dette og ble stående utenfor i byggesaken.

At byggesaken ble drevet av et eget andelslag, og ikke av Samorg, kan ha vært medvirkende til at Samorg kom inn i et dødvanne i 50-åra. Reisingen av huset ble den store saken, og for Samorgslederen, Jens Nilsen, krevde hussaken svært mye av tid og krefter. Ved sida av å være leder for Porsgrunn Kommunale Forening gjorde Nilsen en stor innsats som pådriver for samfunnshuset.

Mens huset i planleggings- og byggefasen lenge ble kalt «samfunnshus», fikk det til syvende og sist det tradisjonelle og mer politisk betonte navnet «Folkets Hus». I boka om Folkets Hus historie i Norge skriver Harald Berntsen at det var forretningsutvalget i Folkets Hus Landsforbund som krevde at Folkets Hus- navnet skulle brukes, og som trua med at lånet i Folkets Hus Fond ble trukket tilbake. Som begrunnelse hevda Landsforbundet at det var «på linje med både den faglige og politiske arbeiderbevegelse i Norge, når vi hevder at Folkets Hus fortsatt er en uplettet fane for arbeiderbevegelsen som vi fortsatt skal vedkjenne oss både innad og utad.» I følge Berntsen var dette nye toner fra Folkets Hus-ledelsen som oppstod etter at de borgerlige partier de fleste steder hadde avvist å være med på å reise samfunnshus som alternativ til Folkets Hus.

Folkets Hus ble bygd med en fast og kostbart utforma storsal. Fra Borchsenius side var tanken å lage ei storstue, åpen for alt organisasjonsliv i byen. Som helhet fikk bygget en monumental utforming, og om arbeiderbevegelsen i Porsgrunn har skapt noen monumenter, er Folkets Hus det viktigste.

Folkets Hus ble innvia den 12. september 1959. For anledningen laga Arne Paasche Aasen en sangtekst med tittelen «Sangen om huset vårt!» (til melodien «Rekk meg hånden arbeidsfelle») spesielt for huset i Porsgrunn. Teksten var høystemt, og de to første versene lød slik:

I de 40 åra som har gått har diskusjonene rundt Folkets Hus dreid seg om mindre visjonære spørsmål. I strevet for å få driften til å gå rundt, har spørsmål om kommunal støtte, utleiepriser og ordensproblemer knytta til virksomheten i kjelleretasjen ofte kommet i forgrunnen. Av de borgerlige partier ble huset aldri helt anerkjent som «byens storstue», og i sin restaurant- og utleiedrift har huset måttet tilpasse seg trendene i utelivet og fritidskulturen. I flere år var bingoen det viktigste innslaget og ga kjærkomne inntekter til huset og organisasjonene som var med som arrangører. På den annen side Huset har i alle år vært et viktig sted for folkelig musikk og dans, og for et utall av politiske og andre møter. For fagbevegelsen har det gitt kontorer og tilhold til de største fagforeningene, til Samorganisasjonen og til LO’s distriktsorganisasjon. Mens Herøya Arbeiderforening under streiken i 1948 måtte leie Odds Turnhall, ble de store møtene under konfliktene i 1961 og 1974 holdt i Folkets Hus. Trappeoppganger og foajeer ble benytta for å huse flere tusen frammøtte.

Medlemsvekst, men Samorgdvale

1950-åra var ei veksttid for fagorganisasjonene i området og ga et stort tilsig av medlemmer med arbeid på Herøya. Det var konstant mangel på arbeidskraft til industrien, og det kom mange arbeidere fra andre områder av landet. Det var få arbeidskonflikter i industrien i denne perioden. Kommunearbeiderne i Porsgrunn gjennomførte i 1952 en av de første åpne konfliktene innenfor sitt område og ble møtte med sterke reaksjoner fra borgerlig hold.

Kampen om ledelsen av Herøya Arbeiderforening fikk rikspolitisk oppmerksomhet i mange år etter streiken i 1948. Kommunister som Støland, Haugland og Ødegård beholdt en sterk posisjon, trass i angrepene utenfra og de indre rivningene i partiet.

Reisinga av Folkets Hus ble fagbevegelsens største fellessak i Porsgrunn i tiåret. For de 12 foreningene som stod bak, krevde huset store økonomiske byrder i form av ekstrakontingent. For samorganisasjonen ble 1950-åra ei mager tid. Folkets Hus krevde det meste, og møtene og diskusjonene i regi av Arbeidsutvalget opphørte langt på vei. De vedtakene som ble gjort i forbindelse med tariffoppgjør og paroler 1. mai, bar preg av mangel på lokale initiativ og en svært lojal holdning til ledelsen i LO.