Fagbevegelsen under krigen

av Helge Mæland

Porsgrunn og Grenland ble skåna for direkte krigshandlinger etter 9. april. Radiostasjonen på Borgeåsen ble ødelagt av tyske tropper som kom fra Larvik 13. april, men ellers gikk det mange dager før tyskerne slo seg ned i distriktet. (I Øvre Telemark, i Tinn og Vinje, pågikk kamphandlingene til første uka i mai.) Den sterke konsentrasjonen av krigsviktig industri medførte likevel at det etter hvert ble stasjonert betydelige tyske troppestyrker i distriktet, og på Hovenga, Vestsida og Vallermyrene ble det bygd opp store brakkeleirer for å huse soldatene.

Sjølve okkupasjonen skapte store vansker for næringslivet. Store deler av transportapparatet brøyt sammen, og utenrikshandelen stoppa helt opp. Forsyningene av mat og brensel ble en prekær sak.

Forvirring

For fagorganisasjonen ble krigen ei svært vanskelig tid. I den første tida etter 9. april herska det stor forvirring om hvordan medlemmer og organisasjoner skulle forholde seg. Mens Landsorganisasjonens øverste ledere som Konrad Nordahl og Lars Evensen fulgte med regjeringen ut av Oslo, og i dagene etter det tyske overfallet sendte ut oppfordringer til de fagorganiserte om å ta aktivt del i den militære motstanden, gikk Elias Volan og de midlertidig valgte lederne i sekretariatet ut i radioen fra Oslo med appell til alle i fagbevegelsen om å bli på sin post, i arbeidslivet som i organisasjonslivet.

I ukene og månedene som fulgte gikk LO-lederne i Oslo langt i retning av å tilpasse seg forholdene i den tyskokkuperte hovedstaden, og det skulle gå flere år før fagbevegelsen framstod som en del av motstanden mot okkupasjonsmakta. I tomrommet som oppstod ved at lederne i arbeiderbevegelsen brøyt opp fra hovedstaden organiserte det seg en fagligpolitisk opposisjonsgruppe bestående av NKP-medlemmer, opposisjonelle Arbeiderpartimedlemmer og syndikalistisk orienterte fagforeningsfolk.

Gjennom beslutninger i Administrasjonsrådet, som var et upolitisk styre av nordmenn innsatt etter påtrykk fra tyskerne, ble det nedlagt forbud mot å bruke streik som våpen i arbeidskonflikt og vedtatt at det generelle lønnstillegget på 11 øre («dyrtidstillegget») som var framforhandla mellom hovedorganisasjonene tidlig på året ikke skulle utbetales.

Utover sommeren og høsten 1940 deltok LO-lederne i forhandlingene om et riksråd, og i disse forhandlingene gikk Elias Volan svært langt i retning av å godta tyske krav i strid med demokratiske og parlamentariske prinsipper.

Tilpasning

I slutten av september 1940 slo tyskerne brått om og gikk inn på en langt hardere linje overfor partiene og organisasjonene. Terboven krevde at Jens Tangen fra Bygningsarbeiderforbundet skulle innsettes som leder for LO, og dette kravet gikk sekretariatet med på. Tangen krevde sjøl å få utpeke sine nærmeste medarbeidere, og to personer fra den såkalte fagopposisjonen, NKP- eren Martin Brendberg og den NS-vennlige Erling Olsen ble trukket inn. Ved siden av disse kom lederen for Jernbaneforbundet, Ludvik Buland med i toppledelsen. Viggo Hansteen fortsatte som Landsorganisasjonens advokat.

Den nye LO-ledelsen forsøkte å vinne tilslutning for sin samarbeidslinje på møter rundt om i landet. Alle steder ble det vedtatt uttalelser som godkjente den nye ledelsen, men flere steder ble de nye lederne samtidig utsatt for skarp kritikk. Flere steder ble det henstilt til LO å reise krav om kompensasjon for prisstigningen. Den 12. oktober stilte Martin Brendberg på styremøte i Telemark faglige Samorganisasjonen og dagen etter på massemøter i Skien og Porsgrunn. Møtet i Porsgrunn var «godt besøkt» heter det i beretningen fra Arbeidsutvalget i Porsgrunn, og alt tyder på at Brendberg og den nye ledelsen her ble akseptert.

Som oppsummering av det første krigsåret står det dette i utvalgsberetningen:

«Vårt lands inntreden i stormaktskrigen danner et merkbart skille i utvalgets arbeid. Alle planlagte arbeider og oppgaver ble kullkastet, og organisasjonsarbeidet har vesentlig gått ut på å orientere medlemmene om situasjonen etterhvert som den har utviklet seg. (..) På tross av alle hendelser i året som er gått, kan vi konstatere svært liten svikt i rekkene, og troen blant arbeiderne på at fagorganisasjonen fremdeles er vårt våpen i kampen for våre interesser er fremdeles like tillitsfull.»

Av Samorgberetningen framgår det likevel at medlemstallet gikk ned i flere av foreningene i Porsgrunn. Den største tilbakegangen hadde Herøya Arbeiderforening hvor medlemstallet sank fra 890 til 750 medlemmer. På Porselen gikk medlemstallet ned fra 249 til 212 medlemmer. Den største økningen hadde Eidanger Arbeidsmandsforening som økte fra 106 til 135 medlemmer.

Utskiftingen av Elias Volan og innsettelsen av Jens Tangen som leder av LO ble ingen suksess sett fra tyskernes side. Historikere som har befatta seg med spørsmålet understreker i dag at Tangen sammen med Brendberg, Buland og Hansteen så langt det var mulig arbeida for de fagorganisertes interesser og norsk kontroll over organisasjonen. De tysk- og NS-vennlige kreftene med Erling Olsen i spissen ble isolert og fikk liten innflytelse i LO-ledelsen.

På lokalplan ble Telemark Arbeiderblad stoppa av tyskerne 2. desember 1940. Avisa hadde i mer enn ti år blitt ansett som fagbevegelsens organ i fylket, og på styremøte i samorganisasjonen 8. februar 1941 ble det retta en «inntrengende henstilling» til sekretariatet i LO om å arbeide for at de fagorganiserte «fikk sin egen avis tilbake»:

«Skal samholdet og forbindelsen med medlemmene kunne bevares i disse vanskelige tider, trenger man den støtte man kan få i en dagsavis som får høve til å gå inn for de fagorganisertes interesse.»

I løpet av sommeren 1941 tilspissa forholdet mellom tyskerne, NS og fagbevegelsen seg på landsplan. I juni ble det innsatt kommisariske ledere i flere fagforbund, og faglige ledere begynte nå å gå under jorda. I september kom det avgjørende oppgjøret om Landsorganisasjonens ledelse. På flere arbeidsplasser i Oslo brøyt det ut en omfattende streik med krav om økte forsyninger av melk og bedre matforsyning. Streiken ble brukt som påskudd til erklære sivil unntakstilstand 10. september, og en rekke av fagorganisasjonens ledere ble arrestert og dømt ved standrett. Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, som var klubbformann på Skabo Jernbanevognfabrikk, ble henrettet. Etter ordre fra Terboven ble Odd Fossum innsatt som LO-leder og NS-folk overtok en rekke sentrale tillitsverv i LO og forbundene.

Nazifisering

I Telemark faglige Samorganisasjon ble Sigurd Keim innsatt som kommisarisk leder. Keim var ingeniør på Porselensfabrikken hvor faren, Andreas Keim, var direktør. Både far og sønn var medlemmer av Nasjonal Samling. Som bedriftsledere var de kjent for å ha hatt et anstrengt forhold til fagorganisasjonen, og utnevnelsen av Sigurd Keim ble av mange fagorganiserte i Porsgrunnsområdet sett på som en provokasjon.

Keims første opptreden som kommisarisk leder fant sted på et tillitsmannskurs for papirarbeidere fra 12. til 14. september. Da de sentrale foredragsholderne ikke kunne møte på grunn av unntakstilstanden, ble lokale krefter satt inn i stedet. Søndag 14. skulle medisinerstudenten Gudmund Harlem i følge programmet holde foredrag om «Bedriftsulykker og sikringsforanstaltninger, bedriftshygiene og sanitetsgrupper.» I stedet for Harlem stilte Keim opp og «underviste med demonstrasjoner av soppens betydning som næringsvei og som ledd i matauken. Videre ga Keim et utsyn over de nye opgaver i fagorganisasjonen.»

På styremøte 11. oktober møtte Erling Traaholt som representant for den nyinnsatte ledelsen i Landsorganisasjonen og holdt foredrag om «den nye situasjon innen fagorganisasjonen». Traaholt var utnevnt som pressesjef i det kommisariske LO. Han hadde en lang karriere bak seg som journalist og redaktør i arbeiderpressa, og var en av flere med bakgrunn i arbeiderbevegelsen som gikk i NS’ tjeneste. Sigurd Keim redegjorde «for sin stilling som kommisarisk formann for Telemark faglige Samorganisasjon og appellerte til styrets medlemmer å gå positivt inn for arbeidet i fagorganisasjonen». At både form og innhold i samorganisasjonens arbeid nå ble endra kan leses ut av referatet fra møtet:

«Styret behandlet og tiltrådte en terminliste og en plan for tillitsmannsmøter som var oppsatt av Samorganisasjonens kommisar. En plan for igangsettelse av kurser i tysk språk ble også behandlet.»

De gamle tillitsmenn fikk ikke anledning til å slutte i sine stillinger ved innsettelsen av de kommisariske lederne. De 7 personene i forretningsutvalget, som var valgt i 1939, ble alle pålagt å fortsette i sine verv. Formannen, Karl Bratsberg, gikk over i stilling som fastlønna «sosialleder», mens John A. Johnsen holdt fram som fastlønna sekretær og kasserer. Karl Malmgren fortsatte som Porsgrunns representant i forretningutvalget.

Den 20. november ble det holdt møte for alle tillitsmenn i Porsgrunn i Rådhuset. Keim redegjorde i følge referatet «for den nye stilling fagorganisasjonen var kommet i og fremholdt at det faglige arbeide skulle fortsette som før.» Møtet var godt besøkt, idet 170 tillitsmenn møtte fram. Det var like mange som på et tilsvarende møte i Skien to dager i forveien.

Å benytte Samorgberetningene som kilde for organisasjonsutviklingen fra 1941 er ikke lett. Beretningene blir stadig knappere. Mye av det som er nedfelt av sekretæren må antas å være skrevet med «påholden penn», for å tilfredsstille den kommisariske lederen, tyskerne og NS-myndighetene. Som offisielle dokumenter vitner beretningene etter 1941 i økende grad om nazistenes forsøk på «nyorganisering» av det norske arbeidslivet. Fagorganisasjonen skulle nå framfor alt inngå i et samarbeid med myndighetene og gjøres til et ledd i en korporativ stat. Kampen for høyere lønn og bedre arbeidsvilkår skulle endres til et samarbeid om å organisere matforsyning, bedriftsforpleining og hygieniske tiltak på den enkelte arbeidsplass. Fagorganisasjonen skulle bygge på pliktmedlemsskap og forbud mot utmelding.

Av beretningene framgår det at det fortsatt ble tatt enkeltinitiativ for å fremme de fagorganisertes interesser. Samorganisasjonen pressa lenge på for å få til en kompensasjon for prisstigningen. I flere tvister om lønnsspørsmål som ble forelagt Samorg tok den kommisariske lederen beslutninger som gikk i favør av de fagorganiserte. Samorg gikk også lenge inn for at fagorganisasjonen sjøl skulle ha rett til å avgjøre tvister om organisasjonsforhold og grenser mellom fagforbund.

En organisasjonssak av stort omfang i Porsgrunn gjaldt organiseringen av arbeiderne ved lettmetallanleggene på Herøya. Et utvalg med Marthinius Karlsen, Palmer Pedersen og Tarald Kløvfjeld la vinteren 1942 fram innstilling om hvilke forbund som skulle inn på området. Før en kom fram til noe resultat gikk imidlertid LO-lederne ut med et rundskriv og meddelte «at fagorganisasjonen i nærmeste framtid vil komme i støpeskjeen», og at det bare ville bli aktuelt med ett medlemsskap for hele organisasjonen. Spørsmålet om opprettelse av et «Arbeidssamband» hvor både LO og Arbeidsgiverforeningen skulle inngå, ble på denne tida diskutert i Oslo. Den NS-kontrollerte LO- ledelsen satte på denne måten en stopper for debatten om hvilke forbund som skulle inn på anleggene til I. G. Farbenindustri på Herøya. (Det tyske Reichskommisariatet beslutta forøvrig 12. april at Riksavtalen om lønns- og arbeidsvilkår for de tyske militære bygge- og anleggsarbeid skulle gjøres gjeldende for lettmetallanlegget.)

Forretningsutvalget ble i 1942 omdanna til «Det lokale rådgivende utvalg», og førerprinsippet ble innført. Fra 11. september ble Lars Berberg innsatt som presse- og propagandaleder og «samtidig i stillingen som fungerende fylkesleder». Karl Bratsberg trakk seg som Samorgleder i mai 1943 med begrunnelse i sykdom og helsesvikt. Fram mot frigjøringen ble organisasjonen mer og mer et underbruk av Nasjonal Samling.

Arbeidsutvalget for Porsgrunn lagt ned

Fra 1939 bestod Samorgutvalget fra Porsgrunn av Olav H. Heldal, Andrea Skifjeld, Tarald Kløvfjeld, Alf Knudsen og William Sivertsen, foruten Karl Malmgren fra forretningsutvalget. Bortsett fra Andrea Skifjeld ble alle sittende til 1942. I løpet av 1942 ble arbeidet lagt ned, og dette framgår av den korte beretningen undertegna av Karl Malmgren:

«De endrede forhold som er gjennomført såvel innen fagorganisasjonen som inden samfundet forøvrig, har medført at samorganisasjonens arbeidsutvalg ikke lenger har de arbeidsoppgaver som det tidligere var beskjeftiget med. I året som har gått har det vært avholdt et møte i arbeidsutvalget, og ingen fellesstyremøter har vært avholdt. Det har vært kontakt med formannen og samorganisasjonen som vesentlig har bestått i å besvare forespørsler fra samorganisasjonen.»

Illegalt arbeid

Det oppstod tidlig illegale motstandsgrupper innenfor fagbevegelsen. Hvilke grupper som ble organisert i Porsgrunn og når de kom i gang har vi ikke oversikt over. På landsplan ble det bygd ut illegale kontaktnett knytta til de store forbundene. Trass i stadige opprullinger oppstod det stadig nye nettverk av fagorganiserte. Fra 1942 fantes det også et Faglig Utvalg (FU) på tvers av forbundene med Halfdan Jønsson som leder. Jønsson var godt kjent i Telemark fra tida som formann i Kjemisk Forbund, og ble kanskje den fremste av de illegale faglige lederne. Trass i de skarpe kampene han hadde utkjempa med kommunistene rundt 1930, gikk han under krigen inn for et nært samarbeid mellom de to politiske retningene og trakk NKP-ere inn i ledelsen av FU.

Etter at planene for Arbeidssambandet og et riksting ble lansert høsten 1942, oppfordra Faglig Utvalg og «Fri Fagbevegelse», som var den viktigste av de illegale avisene, til utmelding av fagorganisasjonen. Gjennom London Radio gikk Konrad Nordahl på samme tid ut mot Arbeidssambandet. Utmeldingsaksjonen fikk svært varierende oppslutning. I en rapport som ble utarbeidet av Harald Selås, som kom fra Rjukan og var med i det sentrale FU, var aksjonen svært vellykka på Rjukan og delvis på Notodden, men «skuffet totalt» på Herøya. For fylket sett under ett betrakta Selås aksjonen som mislykka. På landsplan er det anslått at mellom en tredjedel og en fjerdedel av medlemmene slutta opp om aksjonen.

Fra 1942 ble det organisert et omfattende illegalt arbeid på de store arbeidsplassene i Porsgrunn. Det ble oppretta flere ulike nettverk og organisasjoner, og både Milorg, Sivilorg, Bedriftsorg og et kommunistisk militærapparat ( fra 1944 kalt Sabotørenes Landsforbund (SLF)) hadde til ulike tider grupper på flere av bedriftene.

I historien til Herøya Arbeiderforening har Øivind Lindrupsen brukt Johan Stivimoen som kilde for beskrivelsen av det illegale arbeidet på Herøya. Stivimoen understreker at det var flere organisasjoner som opererte til ulike tider og som mottok ordrer fra ulike hold:

«Den militære organisasjonen arbeidet ikke mye på Herøya, bortsett fra at det naturligvis ble drevet også der endel vervearbeid av folk til organisasjonen. Noe sabotasjearbeid ble nok også planlagt. For de øvrige organisasjoner var, under hele krigen, faktisk fra 1941 informasjonen en av de aller viktigste oppgaver. Og informasjon det var først og fremst spredning av den illegale avisa Fri Fagbevegelse. Den første tida fikk vi de stensilerte eksemplarene med toget, i kullvogna. Men etter et raid mot toget måtte den formen oppgis. Vi fikk så til en ordning med båtforsendelse til Vestre Dampskipsbrygge der ekspeditøren tok imot pakken og plasserte den slik at den senere greit kunne hentes. Men også det ble etter hvert for farlig, og vi fikk så en ordning med tilsending av bare ett eksemplar av avisa. Den ble så skrevet av på stensil og mangfoldiggjort til distribusjon i hele Telemark. Elly Olsen, Jens Nielsen og Jonas Bjaaland var blant de som hadde hovedansvaret for dette. Den lokale mangfoldiggjøring førte faktisk en tid til rykte om at avisa ble laget i Porsgrunn. Men det gjorde den aldri, innholdsmesig.»

Også kommunistene i Grenland nedla et betydelig arbeid for å utgi og spre illegale aviser. I følge Ingvar Skobba («Krigen i Telemark 1940 -45») var Johannes Landfald fra Solum inspirator for det illegale arbeidet i NKP-regi. Fra våren 1942 ble avisa «Fridom» gitt ut fra ulike steder i Solum. I spredningen av de 1000 - 1200 eksemplarene av Fridom og andre kommunistiske aviser på de store bedriftene i Porsgrunn, Skien og Skotfoss nevnes William Gravklev og Edvard Seland som svært aktive:

«På Hydro var det i første rekke blant bygningsarbeiderne at NKP både spredde avisene og verva mange til illegalt arbeid. Men også på Porsgrund Porselen hadde de kontakter, og på de stedene de mangla kommunister til å stå for distribusjonen, skaffa de raskt folk.»

Det illegale arbeidet ble i liten grad organisert på fagforeningsbasis. Og arbeidet som foregikk innenfor bedriftene var tett sammenfiltra med arbeid ute i distriktet. Det ble likevel tidlig etablert et lokalt faglig utvalg (FU) med Ivar Hobbelhagen som leder. Hobbelhagen satt som formann i Herøya Arbeiderforening fra 1939 og samla under krigen mange tråder i sine hender. I tillegg til å lede det faglige nettverket ble han leder av «Kontaktutvalget» for Porsgrunn, som var tverrpolitisk sammensatt og bestod av personer fra ulike deler av arbeids- og næringslivet. Av personer som sogna til arbeiderbevegelsen var også Jens Nielsen fra Kommuneforbundet og kinosjef Jonas Bjaaland med. Kontaktutvalget ble mot slutten av krigen til Sivorg for Porsgrunn og inngikk et nært samarbeid med Milorg.

I følge Johan Stivimoen spilte Hobbelhagen en viktig rolle i forbindelse med forsyningene til «skauguttene» og andre som trengte underhold:

«Det skulle skaffes og ble skaffet tonnevis med utstyr til skogsleirene, og det ble skaffet forsyninger til de samme. De som hadde fedre eller sønner i fengsel, i skogsleirer, i Sverige og England eller på sjøen trengte underhold. De fikk regelmessig sine pengekonvolutter, uten at det noen gang ble stjålet en eneste krone. Det måtte være hundretusener av kroner som på denne måten passerte bedriftskanalene på Herøya. Ivar Hobbelhagen var den sentrale mann i dette. Det vet jeg, men andre brukte naturligvis og mye tid og krefter på slikt arbeid.»

Hobbelhagen ble i januar 1944 formann i Kjemisk Forbunds illegale ledelse, og fra januar 1945 sekretær i det sentrale faglige utvalget. Ved frigjøringa ble han kalla til sekretærarbeid i LO, og måtte forlate vervet som formann i Herøya Arbeiderforening.

Når en tar i betraktning omfanget av krigsviktig industri og transport i Porsgrunn, forekom det lite av militær sabotasje. Fra 1944 ble det likevel både fra Milorg og SLF gitt klarsignal for å ramme anlegg og installasjoner av militærstrategisk betydning. Personer fra Porsgrunn var fra 1944 involvert i aksjoner mot bensin- og oljeanlegg, anlegg på Bratsbergbanen, transformatorer på Lettmetallanlegget, knottfabrikker, lastebiler, dokkanlegg og lastebåter.

Kommunistene organiserte egne sabotasjegrupper i Grenland. I følge Jon Birkenes som har skrevet historien om Milorg i Nedre Telemark var gruppa i Porsgrunn «utvilsomt» den ledende i distriktet. Hilmar Siljan var leder for denne gruppa.

Fra 1944 ble det også drevet omfattende våpenopplæring i regi av Milorg og B.org. I gruvegangene på Kjørholt og på fabrikkområdet på Herøya foregikk utstrakt våpenopplæring. I boka om «Okkupasjonsårene i Porsgrunn» trekker Finn Rafn fram Marthinius Thorsen som en mye benytta instruktør. Thorsen var mekaniker ved verkstedet på Herøya.

Mot slutten av krigen ble økonomisk sabotasje tatt i bruk i motstandskampen. Fra flere bedrifter ble det oppfordra til minst mulig tempo i produksjonen. Fra historien til Herøya Arbeiderforening forteller Einar M. Johansen om hvordan de ansatte ved sekkelageret saboterte produksjonen, og at direktøren Tormod Gjestland stilltiende aksepterte at det foregikk.

Kommunistpartiets oppfordringer om aktiv og militær kamp mot okkupasjonsmakta etter 1942 øvde stor tiltrekning på mange unge med tilknytning til arbeiderbevegelsen. Sammen med Den røde hærs innsats for å knekke nazismen førte NKPs motstandskamp til økt oppslutning. Gjennom Johannes Landfalds og andres kontakter til Peder Furubotn og NKP-ledelsen ble flere unge fagorganiserte trukket tett inn i det arbeidet Furubotten leda fra Valdres og andre steder i Oppland. Både Edvard Støland og Anker Nordbø som jobba på Herøya og Bjørn Sandberg på Dalen Portland møtte Furubotn som kurerer i Valdres. For svært mange av de aktive fagforeningsmedlemmene som slutta seg til NKP i Grenland ble Furubotn en inspirator og læremester, og for flere ble bånda som ble knytta under krigen opprettholdt langt opp i etterkrigstida.

1940 - 1945

Krigen førte med seg et visst frafall for fagorganisasjonen i Porsgrunn og omegn. Av medlemmene som ble rekruttert før krigen, var det mange som opprettholdt medlemsskapet, trass i den økende kontrollen NS fikk over organisasjonen. Blant de unge som gikk inn i arbeidslivet i krigsåra, var det mange som valgte å bli stående utenfor fagforeningene.

Fra 1942 ble de offisielle sidene ved fagorganisasjonens virke gradvis lagt ned, og i stedet for møter og skriftlige vedtak, ble arbeidet drevet gjennom kontakter på tomannshånd og muntlige avtaler. Fra kamp for forbedringer av landsomfattende tariffavtaler ble det faglige arbeidet konsentrert om den enkelte arbeidplass og hvordan en kunne skaffe forsyninger og få til ordninger som kompenserte for prisstigningen og nedgangen i kjøpekraft.

Fra 1943 ble det illegale arbeidet mange steder en del av fagforeningsarbeidet,og ikke minst ble spedningen av illegale aviser en viktig oppgave. I Porsgrunn deltok fagforeningsledere i forsyningene til de mange skauguttene og i sivile og militær motstandsgrupper.

For etterkrigstida ble det å ha vist nasjonal holdning viktig for kunne oppnå lederverv i fagorganisasjonen. At en i 1940 hadde gått langt i retning av å ville samarbeide med tyskerne, fikk ikke så stor betydning. At en hadde unngått samarbeid med NS, og ikke berika seg på tyskerarbeid, var viktigere for å være valgbar i organisasjonen lokalt.