Vekstår foran krigen 1935 - 1940

av Helge Mæland

Fagkongressen i 1934 beslutta at samorganisasjonene skulle omorganiseres og at det innenfor hvert fylke bare skulle være en organisasjon. I Telemark var det to samorganisasjoner, en for Øst-Telemark og en for Skiensfjorden. De to skulle slås sammen i løpet av 1935.

Årsmøtene i Samorg hadde i mange år vært holdt i mars måned. Som følge av vedtaket om sammenslutning ble årsmøtet for 1935 utsatt til september og avholdt i samband med stiftelsen av den nye samorganisasjonen. På representantskapsmøte 30. mars forelå forslag fra sekretariatet til mønsterlover for de nye fylkesorganisasjonene. Det ble på dette møtet valgt 3 representanter til en sammenslutningskomite, som på bakgrunn av mønsterlovene skulle utarbeide forslag til lover for den nye organisasjonen. Fra Skiensfjorden ble Karl Bratsberg, Arthur J. Berby og John A. Johnsen valgt, mens O. O. Kåsa, Isak Bergan og Emil Ødegård kom med fra Øst-Telemark. Komiteen tok også stilling til tidspunkt og prosedyre for konstitueringen.

Ny fylkesorganisasjon

29. september 1935 ble Telemark faglige Samorganisasjon stifta i Festiviteten i Skien. Årsmøtet hadde naturlig nok flere utsendinger enn det Skiensfjorden tidligere hadde hatt, og det møtte nå 163 utsendinger fra 88 foreninger foruten medlemmer av forretningsutvalg og representantskap samt innbudte gjester. Den nye organisasjonen hadde ca. 7000 medlemmer i sine rekker.

Samorganisasjonen fikk et forretningsutvalg på 7 personer bestående av 5 personer fra Skien, en fra Porsgrunn og en fra Brevik. Karl Bratsberg ble valgt som fastlønna formann og John A. Johnsen som fastlønna sekretær og kasserer. Som viseformann ble Gotfred Lundin valgt. De øvrige medlemmene ble Josef Collier og Bjarne Nilsen fra Skien, Olaf Lindgren fra Porsgrunn og Nils Bjørnstad fra Brevik.

Til styret for Telemark ble det i tillegg til forretningsutvalget valgt 10 personer fra andre steder enn Grenland. For de de større industristedene ble det valgt egne «stedlige arbeidsutvalg», og for Porsgrunn ble Ingvar Westli, Hartvik Haug og Thorleif Eriksen valgt.

Mot fascisme ute og hjemme

Innenfor arbeiderbevegelsen i Norge ble det tidlige advart mot den fare fascismen utgjorde. Fra den oppstod i Italia i begynnelsen av 1920-åra, ble det det ropa varsko. Så tidlig som i 1929 hadde Tarald Kløvfjeld representert Skiensfjordens faglige Samorganisasjon på en anti-fascistisk kongress i Berlin. I 1932 samla Arbeidsutvalget inn penger til en antikrigskonkgress. I forbindelse med Hitlers maktovertakelse i 1933 ble fascismen tatt opp på flere møter. På et fellestyremøte 12. juni innleda Olaf Svendsen fra Herøya Arbeiderforening om «fascismens utvikling og måten hvorpå den bør bekjempes». I diskusjonen deltok Rudolf Hanes, Ole Kristensen, Olaf Svendsen, Charly Andersen, Ole Th. Thorsen, Arthur Berby, Edvard Støland, Jakob Ellefsen og Tarald Kløvfjeld. I referatet står det at alle var enige om «at fascismen måtte bekjempes, men på hvilken måte (...) var talerne ikke enige.» På et nytt møte den 21. juni ble dette forslaget vedtatt:

«Fellesstyrets møte i Porsgrunn vil så instendig det kan oppfordre samorganisasjonen til å igangsette og organisere agitasjon og opplysninger mot fascismen og dens følger, for dens seier er vår undergang som klasse. Likeledes vil vi uttale at kampen må organiseres nedenfra og oppover og vekke arbeiderne til eftertanke om hvor nødvendig det er å anvende organisasjonens slagkraft til det ytterste mot den kommende krig og fascismen.»

Den fascistiske trusselen ble gjort anskuelig gjennom opprettelsen av lokallaget av Nasjonal Samling i 1933. Etter at den tidligere Høyremannen og skipsrederen, Christen Knudsen, meldte seg inn, ble det betydelig blest om partiet. I en artikkel om Nasjonal Samling i Porsgrunn 1933 - 1945 skriver Ingvar Skobba at partiet fikk mange medlemmer og satte i gang egen kvinne- og ungdomsorganisasjon og egen avis. Det er også kjent at NS forsøkte å danne sin egen forening for arbeidsløse, men at oppslutningen ble liten. Ved valget i 1934 fikk partiet 256 stemmer (6.8 prosent) og 3 representanter av 44 i bystyret. I følge Skobba fikk partiet med seg funksjonærer i industri og handel og mange små kjøpmenn, men relativt få arbeidere.

Høsten 1934 satte samorganisasjonen i verk en demonstrasjon retta mot det lokale NS etter at Karl Hammerstedt hadde blitt utsatt for ubehageligheter fra NS-medlemmer under et møte. På et møte noe seinere foreslo Olav Dalen at det ble danna et arbeidervern i byen, men fikk ikke tilslutning til dette. Som flyktning fra Nazi-Tyskland bodde Willy Brandt noen uker hos Arthur Berby. Brandt var ingen passiv flyktning, og var aktivt med på venstrefløyen på midten av 30-tallet. På et «massemøte mot krigen» i oktober 1935 ble de politiske og faglige organisasjoner i Porsgrunn oppfordra til å nedsette en felleskomite som skulle samle opplysninger om varer som ble produsert i distriktet og brukt i rustningsindustrien. Etter forslag fra Olaf Lindgren ble det vedtatt å nedsette en komite «av personer der arbeider i bedrifter som produserer hel- eller halvfabrikata for krigsindustrien»:

«Komiteen gjør sig bekjent med de boikottbestemmelser som blir trukket opp av Folkeforbundet overfor de krigførende land. Komiteens arbeid blir da å påse at disse bestemmelser blir overholdt i dette distrikt. Eventuelle mistenkeligheter blir innbrakt for fellesorganisasjonene.»

Fra 1936 ble Spania brennpunktet i kampen mot fascismen. I årsskiftet 1936/37 ble det sammen med de to arbeiderpartiene nedsatt hjelpekomiteer både for Borgestad og Porsgrunn og samla inn penger og utstyr til Spania. I 1937 holdt Nordahl Grieg foredrag i Porsgrunn og Skien, og i følge samorganisasjonens beretning var disse arrangementene «meget vellykket». Den 29. mars 1938 holdt Ninni Haslund Gleditsch foredrag på et utemøte med «ualmindelig stor tilslutning». Filmen «Spanias Hjerte» ble vist samme dagen, og en omfattende resolusjon ble vedtatt. Her ble hjelp til det demokratiske Spania stilt opp som den aller viktigste oppgaven i kampen mot fascismen, og den norske regjeringen ble oppfordra til å oppgi «non-intervensjons»-politikken, som hindra den spanske folkefrontregjeringa i å skaffe seg materiell for å forsvare seg mot Franco, som ble militært støtta av Tyskland og Italia.

Kampen mot Hitlerregimet ble videreført, og flere resolusjoner ble vedtatt. I 1938 sendte forretningsutvalget i Telemark Samorg ut en protest mot jødeforfølgelsene hvor det het:

«Disse forfølgelser av et vergeløst mindretall som i utskeielser savner sidestykke - ja selv om man går tilbake til den mørkeste middelalder - kan bare kaste skam over Tyskland. Det er vårt inderligste ønske at den tyske arbeiderklasse vil reise seg efter nederlaget i 1933 og kaste dette redselherredømme av sig igjen.»

TA og synet på Sovjet

Fra 1930 var Telemark Arbeiderblad den eneste arbeideravisa i Grenland. Telemark Kommunistblad som var var fortsettelsen av Bratsberg-Demokraten, hadde gått inn i 1929. Fra 1928 fikk TA en markant redaktør i Olav Vegheim, og avisa ble etter hvert sett på som fagbevegelsens egen avis. Det ble foretatt flere vervekampanjer for avisa på arbeidsplassene, og avisa følte seg forplikta til å bringe stoff fra fagorganisasjonen.

Sjøl om de fleste fagforeningene rundt 1930 hadde forkasta Kominternpolitikken og Strassburgertesene, stod fagbevegelsen i distriktet fast bak parolen om å forsvare Sovjetstaten. I grunnlaget for felles opptreden 1. mai var støtten til Sovjet en av pillarene. Fra Grenland var det flere fagorganiserte som kom med i delegasjonsbesøk til Russland i disse åra, og som ved hjemkomsten holdt manende og optimistiske foredrag om «det heltmodige Sovjetfolket» og «framgangene til den første arbeiderstaten». Det var først med Moskvaprosessene i annen halvdel av 30-tallet at tvilen og skepsisen til Stalins regime meldte seg innenfor arbeiderbevegelsen. Ikke minst kom motforestillingene fram under den andre Moskvaprosessen, da Nikolai Bucharin og andre ble dømt til døden for forræderi mot Sovjetstaten. I Telemark ble Olav Vegheim den som brøyt samstemmigheten og gikk ut med kritikk av Stalinregimet i en serie artikler basert på boka «Jeg var en Sovjetarbeider» av Andrew Smith. Artikkelserien falt mange tungt for brystet, og reaksjonene var sterkest fra faglige tillitsmenn i Porsgrunn. Etter at saken kom opp på et fellesstyremøte 23. februar 1938, hvor Vegheim innleda, ble det vedtatt en enstemmig fordømmelse av redaktørens linje med krav om at bladstyret greip inn og «øieblikkelig får en slutt på at avisen stiller til rådighet spalteplass for sovjetfiendtlige artikler.» Arthur Berby var av dem som gikk hardest ut mot Vegheim. Saken ble ført videre på årsmøtene både i Telemark Samorg, TA og Telemark Arbeiderparti, men endte alle steder med vedtak om at «retten til fri kritikk», også overfor Sovjet-Samveldet, fikk flertall.

Finlandshjelp og 17.mai

Flertallet av de fagorganiserte støtta opprettelsen av Norsk Folkehjelp i Telemark i 1939. Folkehjelpen satte i gang støtte til Finland etter at landet ble angrepet av Sovjet i 1940. Kommunistene var motstandere av hjelpen til Finland.

Et annet spørsmål det var uenighet om var om fagforeningene skulle støtte opp om 17.mai-feiringa. Mange ivra for at foreningene skulle stille med faner i toget. I de siste åra før krigen forsøkte Samorgutvalget flere ganger å komme i dialog med 17.mai-komiteen om dette. Også enkelte kommunister gikk inn for tanken, og mens Tarald Kløvfjeld gikk mot ethvert forsøk på å få fagforeningene med, gikk Olav H. Heldal i 1939 inn for at alle muligheter for å få til en løsning ble forsøkt. Kanskje var dette en pekepinn på den politiske utvikling Heldal skulle følge. Heldal hadde vært kommunistenes kandidat og Berbys politiske utfordrer i Herøya Arbeiderforening tidlig i 1930-åra. I løpet av krigen skulle deres veier krysses, og mens Berby ble hemmelig medlem av Kommunistpartiet og ekskludert av Arbeiderpartiet i 1945, skulle Heldal bli medlem av Arbeiderpartiet etter krigen!

Medlemsvekst og nye foreninger

Arbeidsutvalget for Porsgrunn gjennomførte en storstilt agitasjon høsten 1935. Det ble organisert «kappestrid» mellom foreningene om hvem som kunne oppnå den høyeste organisasjonsprosenten, og tillitsmenn fra de etablerte foreningene fikk i oppgave å verve medlemmer innenfor de fag og områder hvor organisasjonen stod svakt.

Veksten i antallet fagorganiserte og foreninger fortsatt i åra fram til 1940. Tilveksten skyldes både at etablerte foreninger fikk med seg en større del av arbeidsstokken og at organisasjonen slo rot i nye områder og bransjer. Mens det i 1934 fantes 14 fagforeninger med virkeområde i Porsgrunn og omland var tallet vokst til 24 foreninger i 1939. Det samla medlemstallet ble fordobla i løpet av disse fem åra, fra 1350 i 1934 til 2773 i 1939.

Av de gamle foreningene hadde Porsgrunn Jern- og Metallarbeiderforening en medlemsvekst fra 103 medlemmer i 1934 til 398 i 1939. Porsgrunn Bygningsarbeiderforening økte fra 62 i 1934 til 258 i 1940. For Porselensarbeidernes Fagforening var tallene 77 og 249. For Herøya Arbeiderforening var den prosentvise økningen langt mindre med 890 medlemmer i 1939, mot 754 fem år før. Foreningen ved Metallurgen gikk fram fra 108 medlemmer i 1934 til 167 i 1938 og gikk deretter noe tilbake i medlemstall.

Av de nye gruppene som slutta seg til fagbevegelsen i siste halvpart av 30-åra må kommuneansatte og handel- og kontoransatte spesielt nevnes. Porsgrunn Kommunale Tjenestemannsforening ble starta i 1935 med 13 medlemmer. På tre år steig medlemstallet til 126, før det stabiliserte seg rundt 130. De ansatte i SKK gikk inn i den kommunale tjenstemannsforeninga i 1938, og den foreninga som seinere ble Grenland E-verkers Fagforening regner 1938 som stiftelsesåret. Porsgrunn Handels- og Kontorfunksjonærers Forening ble starta etter grundig medlemsverving med 62 medlemmer i 1937 og økte med 20 medlemmer fram til 1939. Skiensfjordens avdeling av Norsk Sjømannsforbund oppretta kontor i Porsgrunn fra 1939. De stod tilslutta samorganisasjonen med 200 medlemmer.

En av tankene bak de fylkesvise samorganisasjonene var at byene skulle hjelpe til med å utbre organisasjonen på landsbygda. I Telemark dro Johan Ødegård, som var blitt leder for Norsk Skog og Landarbeiderforbund på en lang agitasjonsreise i fylket og fikk danna mange nye foreninger. Også i området rundt Porsgrunn oppstod det i 30-åra en flere fagforeninger:

Av foreninger innenfor nye områder som blei stifta i Porsgrunn i åra før krigen, men som ikke slo varig rot, var Avisbudenes Forening og Hushjelpens Fagforening. Avisbudenes Forening ble stifta med 60 og Hushjelpens Forening med 22 medlemmer i 1938, men begge gikk inn i løpet av få år.

Medlemstallet nådde et høydepunkt i 1939, og beretningen fra Arbeidsutvalget for dette året vitner om en sjølbevisst og optimistisk ledelse av fagbevegelsen i Porsgrunn:

«1939 har vært et stille år når det gjelder nyorganisering, men organisasjonsforholdene er nu så bra at praktisk talt alle organisasjonsmulige er med i fagbevegelsen.»

Lederne

Arbeidsutvalget for Porsgrunn ble valgt for to år av gangen fra 1935. Siden årsmøtet i den nye organisasjonen ble holdt seint på høsten, ble det ikke stort mer enn ett år for det første utvalget som ble valgt. Etter konstituering bestod dette utvalget av:

For 1937 og 1938 ble utvalget utvida til sju medlemmer:

Fra 1939 var disse med:

Dette utvalget skulle bli sittende helt til arbeidet ble nedlagt i 1942.

Vekst og nyorientering

Tida etter at Nygårdsvoldregjeringen overtok ble ei grotid for fagbevegelsen. Aldri har økningen i antallet foreninger og medlemmer vært større. For porselensarbeiderne, jern- og metallarbeidrne og bygningsarbeidrne var det snakk om mangedobling av medlemstallet, mens det samla medlemstallet i Porsgrunn ble fordobla på fem år fra 1934. Fagorganisasjonen fikk fotfeste i primærnæringene og på sagbruk og mindre bedrifter i omegnen av byen.

De fagorganiserte lederne stod lenge last og brast med Sovjetunionen, også etter Moskvaprosessene og utrenskningene av alle lederne fra revolusjonen i 1917. I de siste åra før krigen gikk flertallet likevel inn for å gi humanitær hjelp til Finland og Norsk Folkehjelp fikk støtte fra samorganisasjonen. Flertallet i Samorg ønska å trekke fagforeningene med i 17.mai-feiringen, og etter at arbeiderregjeringa overtok skjedde det en nyorientering i synet på nasjonen.