Samvirkende fagforeninger

av Helge Mæland

Det første forsøket på å danne en «samorganisasjon» i Porsgrunn skjedde i 1908. Porsgrunn Samvirkende Fagforeninger ble stifta 20. desember. Forut for konstitueringen, 13. desember, hadde Landsorganisasjonens formann, Ole O. Lian, vært til stede på et fellesmøte av foreninger og anbefalt en lokal sammenslutning. Omstendighetene omkring dannelsen er ellers lite kjent.

Samvirkende fagforeninger var en rein lokal fellesorganisasjon og ikke et offisielt ledd i Landsorganisasjonens organisasjon. Av protokollen framgår at foreningen likevel hadde en del kontakt med både AFL og flere av forbundene og at skriv fra disse ble referert på møtene.

Formålet for organisasjonen framgår ikke av protokollen, men i praksis kom organisasjonen først og fremst til å arbeide med spørsmål utover den egentlige lønnskampen, som overtakelsen av Folkets Hus, feiringen av 1. mai, forbrukerspørsmål m.m..

Hvilke foreninger var med?

Hvilke enkeltforeninger som gikk sammen og danna de samvirkende foreninger, framgår ikke av protokollen. Utfra personene som ble valgt inn i det første styret stod i alle fall 3 foreninger bak: Bokbindernes forening, Bakersvennenes forening og Jern- og Metallarbeiderforeningen. I tillegg er to av de aktive medlemmene fra starten av, Olaf Brynhildsen og Haakon Bostrøm, titulert som «skipsbyggere», men hvilken forening de tilhørte er ikke nevnt.

I de åra samleforeningen eksisterte meldte foreninger seg inn og ut. «Snedkerne» eller trearbeiderne meldte seg inn i 1913. Møbelsnekkernes fagforening ble innmeldt med 10 medlemmer i 1914. Etter lengre tids forsøk på rekruttering kom Porselensarbeidernes fagforening med fra 1. april 1915.

Jern- og metallarbeiderforeningen hadde vansker med å betale kontingenten på 3 øre i uka for alle sine medlemmer de første åra. Foreningen fikk stadig ettergitt skyldig kontingent og betalte i flere år bare for en del av medlemmene. Først fra 1913 var foreningene i stand til å betale for alle sine medlemmer.

Da initiativet til en ny samorganisasjon blir tatt i 1918, stod det fortsatt bare 4 foreninger bak Samvirkende Fagforeninger: Porsgrunn Jern- og Metallarbeiderforening, Porsgrunn Møbelsnekkerforening, Porsgrunn Bokbinderforening og Porselensarbeidernes Fagforening. Etter at den faglige samorganisasjonen var dannet, mista den gamle foreningen mye av sin eksistensberettigelse.

Folkets Hus

Porsgrunn Samvirkende Fagforeninger bestod fram til 1921. Den største saken foreningen arbeidet med var overtakelsen og driften av «gamle» Folkets Hus.

Lokalet i Tordensskioldsgate tilhørte først den gamle Porsgrunds Arbeiderforening. Arbeiderforeningens første lokale brant ned, og et nytt lokale ble bygd i 1905.

Tanken om å omgjøre lokalet til Folkets Hus ser ut til å ha grodd fram innafor Arbeiderforeningens egne rekker etter 1910. I referatet fra generalforsamlingen i Samvirkende Fagforeninger 20.6.1911 står det:

«Formannen redegjorde for en Henstilling fra enkelte medlemmer i Porsgrunn Arbeiderforening, om at erobre lokalet til et Folkets Hus og bad tilslutt medlemmerne om at melde sig ind i Arbeiderforeningen alle som en, for så fort som muligt at komme i majoritet.»

På generalforsamlingen i Samvirkende Fagforeninger 1. februar 1912 ble det beslutta at Arbeiderforeningens lokale skulle overtas ved første anledning. Vedtaket i Arbeiderforeningen ble gjort i 1912, og tomten og gården ble skjøta over året etter. Porsgrunn Arbeiderparti forsøkte å komme inn som medeier, men etter en runde i de enkelte fagforeningene ble det vedtatt at Samvirkende skulle stå for driften aleine. I denne situasjonen meldte Bakersvennenes Foreningen, med partiformann Lars Andersen i spissen, seg ut av fellesorganisasjonen.

Høsten 1913 ble lokalet pussa opp for kr. 1937,57, og 18. oktober ble det holdt innvielsesfest i Folkets Hus. Å få et eget hus fikk mye å si for fagorganisasjonen i Porsgrunn. Huset ble et samlingspunkt for en rekke organisasjoner som sto fagbevegelsen nær, som partilagene, det sosialdemokratiske ungdomslaget, ei kvinnegruppe, Bratsberg-Demokraten, som fikk lokalkontor, og avholdsorganisasjoner. Samvirkende Fagforeninger dreiv huset fram til 1921, da Porsgrunn faglige Samorganisasjon overtok.

1. mai

Første gang det var på tale å lage 1.maitog i Porsgrunn var i 1897, men på grunn av intriger og motarbeiding ble det ikke noe av arrangementet.

Den første virkelige markeringen fant sted i 1904. Da gikk om lag 1000 personer i toget, og redaktøren av «Sosialdemokraten» i Oslo, Olav Kringen, holdt tale for flere tusen på Østre Dampskipsbrygge. Det vekka oppsikt at avholdslosjen «Asbjørn Kloster» stilte opp under ordenens merke i 1. maitoget. Det var likevel ikke første gang losjen stilte opp i 1.maitog. Allerede i 1892 hadde foreningen deltatt i den kraftfulle markeringen av denne dagen i Skien.

De første åra stod Arbeiderpartiet som arrangør av 1.maitoga. I 1909 påtok Samvirkende Fagforeninger seg arrangementet. I tillegg til de samvirkende medlemsforeningene, ble en rekke organisasjoner invitert til å slutte opp:

I åra framover veksla fagforeningene og partiet om å ha hovedansvaret for 1.mai. I 1909 var det Samvirkende Fagforeninger som stod som arrangør, men så tok partiet over i 1910 og 1911. I 1912 og gikk stafettpinnen igjen over til fagbevegelsen, og Hans Hansen, Haakon Bostrøm, O. Knudsen, L. Jønholdt og Josef Bjørnshage ble valgt som arrangementskomite. Også i 1913 stod Samvirkende som arrangør, og dette året var det et «særdeles langt tog» i Porsgrunn.

Agitasjon

Styret i Porsgrunn Samvirkende Fagforeninger gjorde flere forsøk på å danne nye foreninger i byen og holdt god kontakt med Landsorganisasjonens sekretariat og med flere av fagforbundene. I 1913 ble det bl.a. gjort forsøk på å stifte en stedlig avdeling av Arbeidsmannsforbundet, men forsøket førte ikke fram.

Ved sida av 1. mai tok Samvirkende initiativet til flere friluftsmøter, som var en mye benytta møteform etter diskusjonene om unionsoppløsningen i 1905.

Samvirkende sendte flere søknader til Landsorganisasjonen om midler til agitasjonsarbeid, men det framgår ikke hva en fikk ut av dette. Samvirkende støtta også sterkt opp om avisa Bratsberg-Demokraten som ble gitt ut fra 1908 og som var ei skarp og sosialistisk profilert avis. Redaktøren, Henrik Berg, kom fra Trøndelag og slutta tidlig opp om de synspunktene Martin Tranmæl og «fagopposisjonen av 1911» forfekta. Samvirkende fagforeninger gikk flere ganger inn med betydelige støttebeløp til «Bratsberg-Demokraten», og i 1914 fikk avisa lokalkontor i Folkets Hus.

Konflikt og voldgift

På landsplan gjennomgikk fagbevegelsen en rivende utvikling i åra rundt første verdenskrig. I Porsgrunn forløp utviklinga rolig i mange år, og det skulle gå mange år før fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen fikk avgjørende innflytelse på lokalplan.

I Skien ble fagbevegelsen kasta ut i harde arbeidskamper i papirindustrien i 1907 og 1911. Begivenheter av tilsvarende omfang fant ikke sted i Porsgrunn. Under lockouten i 1911 ble Porsgrunn berørt, og protokollen forteller at det ble holdt en tilstelning for de utestengte arbeiderne den 6. august. Det var først med konfliktene i 1921 og 1924 at Porsgrunn for alvor trekkes inn i landsomfattende arbeidskonflikter.

Konflikten i 1911 ble løst ved at staten for første gang greip inn i en arbeidskonflikt, og etter lockouten kom spørsmålet om voldgift opp. I 1912 satte Venstre saken på sitt program, og gikk inn for at regjeringen skulle ha rett til å påby tvungen voldgift. Den fremste forsvareren av tvungen voldgift var statsminister Gunnar Knudsen som så forslaget som et middel mot klassekampen:

«Fremtidens fane maa være kamp mot klassekampen. Et led i denne kamp er tvungen voldgift i arbeidstvister - at faa dom istedetfor streik og lockout.»

I 1914 ble saken lagt fram for Stortinget. Som ledd i Landsorganisasjonens kampanje mot lovforslaget kalte Samvirkende Fagforeninger sammen et «massemøte» 15. april. Denne uttalelsen ble vedtatt:

«Arbeiderne i Porsgrunn samlet til møte i et antal af 200 udtaler sin skarpeste protest mot det foreliggende Volgiftsforslag, og gir sin fulle tilslutning til Fagkongresens beslutning om proteststreik mot forslaget. Møtet oppfordrer alle Arbeidere til at forberede sig for at kunne delta i Arbeidsstansen saa den kan bli fulstendig effektiv og vise at den samlede norske Arbeiderklasse staar bak Fagorganisationens krav om at Mæglings- og Voldgiftsloven henlægges.»

Det hører med til historien at regjeringen og Stortinget bøyde av for fagbevegelsens press, og at en i stedet for tvungen voldgift innførte tvungen mekling i Arbeidstvistloven fra 1915. Tvungen mekling ble akseptert av Landsorganisasjonens ledelse og det samme gjaldt Arbeidsretten som skulle dømme i rettskonflikter mellom partene i arbeidslivet. Tvungen voldgift ble innført i ulike forkledninger i 1922 og 1927.

Porsgrunn ble likevel omfatta av en rekke lokale konflikter, med lønnsspørsmål og ikke minst organisasjonsretten som utgangspunkt. Etter at driften ved Porsgrunn Elektrometallurgiske Fabrikk (PEA) var satt i gang i 1915, sleit de fagorganiserte med å få til brukbare arbeidsbetingelser. I februar 1916 gikk den nystifta foreningen tilslutta Arbeidsmannsforbundet til streik. I denne situasjonen gikk Samvirkende Fagforeninger ut med en advarsel i «Grenmar», «Porsgrunds Dagblad» og «Bratsberg-Demokraten» mot å ta arbeid på bedriften før lønns- og arbeidsforholdene var ordna. Å ta i bruk streik som virkemiddel var ikke vanlig kost i Porsgrunn, og høyreavisa «Grenmar» fraskrev foreningen moralsk rett til å bruke dette middelet:

«Arbeidsnedlæggelsen var som ovenfor nævnt, varslet. Men den kommer allikevel overraskende og betegner en betydelig hensynsløshet. Saalenge mæglingen paagaar skulde man ha trod, at arbeiderne vilde ha holdt arbeidet gaaende. Det hadde de en moralsk pligt til - ikke alene overfor bedriften men ogsaa overfor den offentlige mæglingsmand. Den mæglingsintitution, vi har i vort land, er en frugt av arbeidernes og arbeidsgivernes fælles overlægninger. De bør vise respekt for de love de selv har medvirket til.»

Streiken varte i åtte uker og førte til klare forbedringer av arbeidsbetingelsene og styrka organisasjonens posisjon på Metallurgen. Samvirkende Fagforeninger slutta opp om aksjonen, og etter protokollen å dømme var dette ett av få eksempler på at foreningen involverte seg i arbeidskamper.

Forbrukertiltak

Kooperasjonen var lite utbygd i Porsgrunn. Det fantes et eldre handelslag på Vestsida og et kooperativt utsalg på Kirkehaugen på Østsida. Flertallet av fagorganiserte gjorde sine innkjøp hos de lokale kjøpmennene. Samvirkende Fagforeninger tok likevel noen mindre initiativ for å skaffe medlemmene billigere varer. Sommeren 1914 forsøkte styret å skaffe et parti ved for videresalg blant medlemmene. Samme høsten gikk formannen en runde for å skaffe tilbud hos kullhandlerne og ga tilslaget på et tilbud fra kjøpmann T. Hansen på kr. 1,80 pr. hektoliter som lå 10 prosent under de andre.

Vinteren 1916 ble det fra partihold gjort forsøk på å få fart i kooperasjonen. På medlemsmøte 8. februar ga Samvirkende sin støtte til initiativet, og det ble vedtatt å be de respektive fagforeninger velge to representanter til et kooperativt utvalg «som kunde sette mere kraft i arbeidet».

Kulturarbeid

Etter erobringen av Folkets Hus åpna det seg nye muligheter for Samvirkende Fagforeninger. Noe av det første foreningen tok opp var tanken om «kinomatograf» i det nye lokalet, og dette spørsmålet ble tatt opp på flere møter. Å holde kino ble dels sett på som et økonomisk tiltak for å skaffe inntekter til driften av huset. Om kinoframvisning samtidig var et akseptabelt kulturtiltak ble tatt opp som diskusjonsspørsmål på møte 8.11.1911. Her fikk den ivrigste tilhengeren av kino, Lars Andersen, legge fram sine synspunkter i et foredrag over spørsmålet: «Er Kinematografen samfunnsskadelig?»:

«Nogen videre Diskution blev der ikke, da de fleste var enig med Foredragsholderen, der ansaa Kinematografen for oplysende og belærende især i Skolens Tjeneste, men også utenfor, naar der blev øvet en streng Censur med hvad som blev forevist.»

Høsten 1913 ble det beslutta å opprette en «diskusjonsklubb» i samvirkende. På diskusjonskveldene ble også Arbeiderpartiets medlemmer innbudt. Av spørsmålene som ble tatt er disse nevnt i protokollen:

• Stat og kommune eller fri konkurranse?
• Hva er sosialisme og hva er barmhjertighet?
• Kan en kapitalist være en sosialist?

I 1915 ble Porsgrunds Socialdemokratiske Ungdomslag stifta og fikk en sterk kjerne av aktive ungdommer med Waldemar Lassen, Alfred Aakermann, Georg Svendsen, Arthur Andersen, Anders Haug, Aksel Zachariassen, Oscar Solberg m. fl.. De danna sitt eget sangkor og sin egen teatergruppe eller «dramatiske klubb» som den ble kalt. Samvirkende Fagforeninger støtta opp om teatergruppa med gratis lokalleie i Folkets Hus og med tilskudd til kjøp av tøy til kostymer. Som gjengjeld sørga dramaklubben for «humoristisk oplesninger» og opptredener på Samvirkedes møter.

I 1915 gikk Samvirkende til innkjøp av piano til Folkets Hus, og diskuterte opprettelse av eget hornmusikkorps etter mønster av det korpset porselensarbeiderne hadde. Korpset ble ikke realisert, og det ser ut til at det var økonomien det stranda på.

I 1909 hadde Fagforeningenes Sangforening blitt stifta. Det står ikke noe i protokollen om at det var Samvirkende Fagforeninger som stod bak. Men foreningen utgikk fra det samme miljøet, og blant stifterne var det flere som også var kjent fra Samvirkende. Blant initiativtakerne var A. W. Klingberg, Andreas Kristensen, Johs. K. Skyer, Hjalmar Johansen og Kr. Dahl Andersen. Sangforeningen ble et viktig innslag i arbeiderbevegelsen i Porsgrunn. Den skaffa seg seinere ei hytte ved Voldsfjorden og utveksla besøk med arbeidersangkor utenfor distriktet. Foreningen deltok på en rekke møter og 1. maiarrangementer opp gjennom hundreåret og holdt det gående helt fram til 1970-tallet.

Markeder og utleie

Å arrangere markeder var populært på denne tida. De ble gjerne holdt på høsten og vinteren og kunne gå over flere helger. Salg av ulike produkter, utlodninger, kafe med rimelige varer, underholdning og dans hørte med, og Folkets Hus ble det naturlige tilhold. Markedene ga betydelige inntekter og spilte en viktig rolle for driften av huset og for Samvirkende Fagforeninger. Det var gjerne overskuddet av markedet som ble brukt når en gikk inn med støtte til Bratsberg- Demokraten eller Arbeiderpartiets valgkamp. Etterhvert ønska flere organisasjoner å holde marked, og både Arbeiderpartiet og ungdomslaget meldte seg med egne arrangementer.

Folkets Hus ble leid ut til en rekke organisasjoner med ulike formål. Ved siden av organisasjonene knytta til arbeiderbevegelsen ble lokalene bl.a. utleid til avholdsorganisasjonen og til kristne organisasjoner. Det kan se ut som om Samvirkende stod på spesielt god fot med Den norske Godtemplarorden, som ved flere anledninger fikk leid lokalene langt under de faste prisene.

Folkets Hus ble likevel ikke noe avholdshus. Huset ble leid ut til almindelige fester, og ved slike anledninger fikk leierne tillatelse til å selge øl. I mars 1918 fikk vaktmesteren positivt svar på et «Andragende om at selge landsøl paa fester som ikke Leierne havde Rastaurant selv ... naar han havde Myndigheternes Bevilling dertil.»

Det kom i perioder mange klager på støy og leven i forbindelse med arrangementer på lørdagskveldene. Flere ganger sendes det klager til politimesteren, som referert fra møte 12. oktober 1916:

«... hvori en Nabo af Folkets Hus klager over for megen larm og ståhoi ved afholdelse af festerne og paa samme tid mener at sit Egendom paa upassende maate bliver gjenstand for uvedkomende besøk, som tilsmutser deres Trapper m.v.»

Det ble mange saker om ordensregler for arrangementer i Folkets Hus i Forenede Fagforeninger. Det ble gitt mange oppfordringer til arrangørene, bl. a. om å sørge for polititilsyn.

Inntektene av utleie var tilstrekkelige for å betjene gjeld og vedlikeholde Folkets Hus. I forbindelse med overtakelsen ble det foretatt en større renovering, og det ble lånt kr. 2000,- gjennom Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. I årene som fulgte ble det foretatt flere oppussinger og ominnredninger.

Lederne

På det konstituerende møtet i desember 1908 ble følgende styre valgt:

Brodersen som var bokbinder forlot Porsgrunn kort tid etter at han ble valgt, og det gikk lang tid før ny generalforsamling ble holdt og nytt styre ble valgt. Av styremedlemmene står det i protokollen at kassereren, Martin Gundersen, var mekaniker, og vi vet at Kjellevold var aktivt medlem av Jern- og Metallarbeiderforeningen.

6. april 1910 ble dette styret valgt:

Av de nye personene i dette styret vet vi at Bjaaland var kjelesmed, at Ole Th. Thorsen var bokbinder og at varamannen G. Eltvedt var baker. Jonas Bjaaland hadde siden 1903 vært et sentralt medlem av Porsgrunn Arbeiderparti og i 1904 vært en av stifterne av Porsgrunn Jern- og Metallarbeiderforening. Ole Th. Thorsen som på denne tida hadde 25 år bak seg som bokbinder, ble en svært aktiv person i fagbevegelsen og samorganisasjonen helt opp til 30-åra, og fulgte med Kommunistpartiet i mange år etter splittelsen i 1923.

I juni 1911 ble Andreas Kjellevold valgt som ny formann. Kjellevold hadde kommet til Porsgrunn fra Gulen i Sogn rundt århundreskiftet. Han fikk arbeid på Porsgrunds mekaniske Verksted og hadde avløst Jonas Bjaaland d.e. som formann i Porsgrunn Jern og Metall i 1907. Han ble sittende som leder i sju år i denne foreningen. Av de andre rykka G. Eltvedt opp som styremedlem i stedet for R. Petersen, ellers var det gjenvalg av alle de faste plassene. Fra 1912 ble det holdt to generalforsamlinger i året, og en viss del av styrevervene ble satt på valg på hvert av møtene. Etter generalforsamlingen 15.7.1912 hadde foreningen dette styret:

Bakersvennenes forening hadde solid representasjon i dette styret, idet både formennen, Johs. K. Skyer, og det ene styremedlemmet, Lars Andersen var bakere. Lars Andersen hadde vært med og stifta Porsgrunn Arbeiderparti i 1903, og var i en årrekke partiets fremste skikkelse i byen. Han ble den første arbeiderordfører i Porsgrunn og satt i dette vervet fra 1924 til han døde i 1931.

Det siste av de nye styremedlemmene, Hans Hansen, er vanskelig å plassere yrkesmessig. Det har vært svært mange Hans Hansener i arbeiderbevegelsen i Porsgrunn! Vi vet at en av dem var svært aktiv i Porselensarbeidernes fagforening noe seinere, men siden porselensarbeiderne ikke kom med i Samvirkende før i 1915, kan det ikke ha vært han. En annen, Hans Hansen Toldnes, kom med i Jern- og Metallarbeiderforeningen fra 1906 og ble tidlig foreningsleder, og det kan være sistnevnte som i unge år ikke hadde tatt i bruk Toldnes-navnet.

Ikke lenge etter at Skyer ble valgt som leder, meldte bakerforeningen seg ut av Samvirkende Fagforeninger. På generalforsamling i februar 1913 ble bokbinder Josef Bjørnshage valgt som ny formann. Bjørnshage var ikke villig til å motta formannsvervet, og i mars ble Andreas Kjellevold valgt for en ny periode. Fra høsten 1913 ble det en større utskifting i styret:

På den halvårige generalforsamlingen i februar 1914 gikk Martin Gundersen av etter mer enn 5 år som kasserer. Olaf Karsen fikk nå kassererjobben. Oskar Løvold døde mens han satt som styremedlem, og det kom stadig nye koster til i styret. Etter 18.8 1914 så styret slik ut:

Johan Olsen, som kom inn i dette styret, ble en markant fagforeningsmann i åra som kom. Olsen var smed og med i Jern- og Metallforeningen. Han hadde flere oppdrag som betalt agitator for fagbevegelsen og var av den grunn svartelista i området. I flere år livnærte han seg som vaktmester i Folkets Hus, hvor kona var reinholder. Fra 1918 var han en av samorganisasjonens mest aktive representanter i Porsgrunn, og han stilte seg på den kommunistenes side i partioppgjøret i 1923.

I 1915 gikk Andreas Kjellevold av etter sin andre periode som formann. Styret fikk nå denne sammensetningen:

I 1915 hadde porselensarbeiderne tilslutta seg Samvirkende Fagforeninger, og høsten 1916 ble Hans Andersen valgt som formann. Andersen var en svært aktiv deltaker i styre og stell. Han var porselensmaler og en ivrig talsmann for fagorganisasjonen på sin arbeidsplass. Han bodde i Knardalstrand og kom med både i herredsstyret i Solum og bystyret i Porsgrunn etter grenseutvidelsen. Han hadde med seg dette styret i 1916:

Fra 7.9.1917 så styret slik ut:

Carl Heide kom inn som styremedlem dette året. Han hadde en interessant bakgrunn og var ingen ung mann. Han var født i Aalborg i 1854 og ble utlært som bokbinder i hjemlandet. Han kom til Oslo og jobba flere år i faget her. I 1887 bosatte han seg i Porsgrunn og fikk jobb som bokbinder hos Dyring. I følge et intervju med Heide i Telemark Kommunistblad 2.2.29 var han i en alder av 75 år fortsatt bokbinder hos Dyring! Som ung kom Heide i kontakt med den første sosialistiske bevegelsen i Danmark. Han var med å stifta Bokbindernes Forening i Oslo i 1884. «I Porsgrunn har Heide vært med i bevegelsen helt fra den tid man hadde den såkalte arbeiderforening. Han var med og stiftet vår partiavdeling og han er stadig interessert i vår politikk» skreiv Telemark Kommunistblad i 1929. Hans Andersen fortsatte som leder i 1918. E. Abenth ble ny kasserer. Fra dette året kom Porsgrunn faglige Samorganisasjon i gang, og Samvirkende Fagforeninger ble først og fremst en forening for å drive Folkets Hus. I 1921 gikk huset og alle samvirkendes eiendeler over til samorganisasjonen, og Samvirkende Fagforeninger ble lagt ned.

Forholdet til fagopposisjonen

På landsplan pågikk det en kraftig indre diskusjon i fagbevegelsen i årene rundt første verdenskrig. Telemark er kjent som ett av kjerneområdene for den opposisjonen som i disse åra vokste fram med Martin Tranmæl som leder, og som fikk flertall på LO-kongressen i 1920. I motsetning til Skien gikk det lang tid før fagopposisjonens ideer fikk gjennomslag i Porsgrunn. I protokollen fra Samvirkende Fagforeninger er det vanskelig å finne nedslag som vitner om påvirkning fra opposisjonen. Martin Tranmæl er nevnt en gang som mulig foredragsholder, men med Ole O. Lian som førstevalg. Av sentrale foredragsholdere en forsøkte å få til Porsgrunn, er Sverre Iversen, Carl Bonnevie og Richard Hansen nevnt. De tilhørte alle «den gamle retning». Sverre Iversen hadde vært taler ved stiftelsen av Porsgrunn Arbeiderparti i 1903. Han var en av Ole O. Lians nærmeste medarbeidere og gikk inn i Norges Sosialdemokratiske Arbeiderparti fra 1921.

Det er likevel ingen tvil om at de fagorganiserte hadde kontaktflater til de fagopposisjonelle, ikke minst gjennom Bratsberg-Demokraten og redaktøren Henrik Berg som tidlig stilte seg på Tranmæls side. Blant medlemmene i arbeiderungdomslaget som ble stifta i 1915 var det flere som orienterte seg mot de revolusjonære ideene, bl. a. Aksel Zachariassen og Georg Svendsen.

For fagbevegelsen i Grenland fikk de mange faglige distriktskonferansene stor betydning for utviklinga. Det var den syndikalistisk orienterte anleggsarbeideren Johan Ødegård som var initiativtaker til den første konferansen i 1915. Konferansene ble sterkt dominert av fagopposisjonens tanker og et viktig forum for den radikale fagforeningstradisjonen som ble skapt i Telemark. På konferansen i 1915 stilte Porsgrunn med åtte representanter fra sju foreninger: Andreas Kjellevold, Johan Olsen, Waldemar Klingberg, Arthur Johannessen, Jens Schjøth, Hans Gundersen, Ole Th. Thorsen og Hans Hansen.