Fra NFATF til FLT

av Helge Mæland

Ser en samla på Avdeling 19's 50 år, er det mulig å peke på tre ulike perioder i foreningens historie. I de første 15 - 20 årene stod organisasjonskampen sentralt, og mye energi gikk med til å rekruttere medlemmer og vinne anerkjennelse innenfor bedriften. Fra 1970 til 1985 var foreningen først og fremst innretta mot tariffkampen,

Å komme i buisness «- Jeg har vanskelig for å se hvor evnen til å overleve befinner seg. Alle steiner er endevendt ved denne bedriften og alt er omkalfatra. Alt som er mulig å forandre, er prøvd. Ett år skulle en til å med stoppe inntaket av lærlinger. Men det var jo som å begrave framtida, og heldigvis ble den tanken forlatt. - Dere må komme i buisness, får vi stadig høre innafra. Men når vi får til noe her nede som er buisness, så får vi ikke holde på det. Ett eksempel er formiatfabrikken, som produserer grisefor, og som ser lovende ut, men som blir overført til Pronovaselskapet. Det som skulle blitt en ny basis, blir organisert ut!» (Nils Egel Nilsen i samtale 25.6.2001)

og hvordan lønns- og arbeidsvilkår kunne bedres for funksjonærgruppene. I de siste 15 årene har foreningen måttet jobbe med spørsmål om hvordan produktiviteten kunne økes og vært opptatt av å forsvare medlemmenes interesser i dyptgripende omstillingsprosesser.

Da NFATF ble stifta våren 1951, var funksjonærenes rett til å stå organisert i LO en omstridt sak. Foreningens første sak gjaldt å bli anerkjent av bedriften og få til en tariffavtale for medlemmene. Det var i første rekke arbeidsledere som gikk inn i foreningen, og det var nyansatte i magnesium- og PVC-fabrikkene som ble med. I det første tiåret framstod NFATF som en nøktern og strengt faglig forening. En stor del av medlemmene hadde tidligere stått tilslutta Kjemisk Forbund, og mange hadde et ønske om å beholde båndene til arbeiderbevegelsen, også etter at de ble arbeidsledere.

Etter 1960 meldte mange tekniske funksjonærer seg inn, og foreningen fikk et tilsig av funksjonærer som ble utnevnt blant instrumentørene og planleggere i rasjonaliseringsavdelingen. På slutten av 1960-tallet slutta en hel gruppe laboratoriefunksjonærer seg til, og foreningen fikk i årene som kom mange medlemmer fra driftslaboratoriene og forskningssenteret. Fram til midten av 1960-tallet stod foreningen samla om en forsiktig linje i tariffkampen. Fra slutten av 60-årene ble profilen endra, og sammen med de andre avdelingene i Hydro markerte foreningen en skarpere linje i lønnskampen. Fra rundt 1970 var foreningen forberedt på å bruke streikevåpenet under tariffoppgjørene.

I flere år ble bedriftssamarbeidet og hovedavtalens bestemmelser om informasjonsplikt brukt svært bevisst for å styrke gruppenes eller foreningens posisjoner, også ved å trekke seg av avdelingsutvalg og bedriftsutvalg. I 1978 overtok yngre og radikale medlemmer ledelsen av foreningen, og fram til midten av 1980-tallet stilte foreningen seg i mange spørsmål på linje med opposisjonen i fagbevegelsen. Foreningen drev i disse årene et pågående tariffarbeid, og måtte ut i to streiker for å forsvare lønnsnivået for funksjonærene i Hydro. Foreningen engasjerte seg i lokalpolitikk, streikestøtte, kampen mot atomvåpen og i arbeid for internasjonal solidaritet.

Fra 1987 tok foreningsarbeidet en annen retning, og foreningen ble først og fremst opptatt av produktivitetsspørsmål og arbeid for å mildne resultatene av den omfattende nedbemanningen. Med unntak for noen gode år midt på 1990-tallet har bedriften vært i omstilling og foreningen trengt på defensiven. I steden for å motsette seg omstillingsprosessene, gikk NFATF aktivt inn som samarbeidspartner, med klare krav til måten omstillingen skulle gjennomføres på.

En annen verden «Vi følte at vi hadde små, men viktige, funksjoner i Hydrosystemet. Som små skruer i et stort maskineri. Vi var med på å skape noe, og vi var med å utvikle industrien. Både som arbeidstakere og fagorganiserte ble vi verdsatt. Når jeg hører industriledere bli intervjua i dag, så er det som om de kommer fra en annen verden. De høres ut som jyplinger som aldri har gjort et slag praktisk arbeid, og heller ikke har opplevd at en nabo har trengt noe hjelp» (Oddvar Aasland 2. august 2001)

Som forutsetning for å støtte opp om omstillingen har foreningen krevd at permitteringer og oppsigelser skulle unngås. Foreningen har vært på vakt mot at Hydro Porsgrunn ble omdanna til en rein næringspark og stykka opp i sjølstendige datterselskap. Avdelingen framholdt at nedbemanningen bare kunne aksepteres om bedriften ble betrakta som helhet, og at overflødige mannskaper ble tilbydd arbeid i andre avdelinger og ellers i selskapet.

Fabrikkene på Herøya har måttet forholde seg til en stadig hardere internasjonal konkurranse og blitt trukket tettere inn i Hydros konsernstrategier med krav om økt avkastning og utbytte til eierne. Etter at ny konsernstrategi ble utforma i 1999, er det i dag bare landbruksproduksjonen på Herøya som hører inn tinder selskapets kjernevirksomhet. Det stilles i dag krav til at alle produktområder til enhver tid skal gå med overskudd, også under lavkonjunkturer.

Nedbemanningen har ført til at rekrutteringskildene for fagforeningene på Herøya er tørka inn. Det er i blitt færre organisasjonsmulige, og en har fått erfare at «når krybba er tom, bites hestene». NFATF, som ble omdøpt til FLT i 1995, har på mange måter kommet i en klemme på 1990-tallet. På den ene siden har det funnet sted en lønns- og statusmessig utjevning i forhold til operatørene og medlemmene i Kjemisk Forbund. Herøya Arbeiderforening har også åpna for at utnevnte teknikere kunne bli stående som medlemmer. På den annen side har de mer utprega profesjonsforbundene utenfor LO, som Lederne og NITO, lykkes i å begrense FLTs oppslutning blant arbeidsledere og ingeniører. i kampen for å redde magnesiumproduksjonen gikk likevel alle foreningene sammen, og det oppstod et nytt og breiere samarbeid enn det en tidligere har sett.

Da NFATF starta arbeidet i 1950-årene var det betydelige forskjeller mellom funksjonærene og arbeiderne, både i lønns- og arbeidsvilkår innenfor Hydroportene og i posisjon og levekår utenfor bedriften. De to gruppene tilhørte ulike «verdener», og det var ikke alltid bare lett å bevege seg fra den ene til den andre. Selv om NFATF helt fram på 1980-tallet forsøkte å opprettholde avstanden i lønn til arbeiderne, bidro NFATF i mange saker til å bryte ned skillene mellom arbeidere og funksjonærer. Gjennom LO-tilknytningen motarbeida medlemmene tendensene til å bygge opp en egen funksjonærideologi, og i det praktiske arbeidet støtta foreningen mange tiltak for å utligne privilegier og statusskiller. NFATF-ere definerte seg som lønnsmottakere, som var satt til å utføre oppgaver på linje med alle andre, og gikk inn for reformer som lik arbeidstid, felles arbeidsregelement, lik pensjonsordning og likelønn for kvinne- og mannsarbeid.