Omstilling 1987 - 1994

av Helge Mæland

Omstruktureringen og nedbemanningen på Herøya hadde gått i faser. Den første nedbemanningsprosessen var knytta til rasjonaliseringssfirmaet Habberstad, og ble gjennomført fra 1967 til 1970. Ca. 1000 arbeidsplasser forsvant i disse årene. Fra 1970 ble rasjonaliseringen drevet som en jevnere prosess med nedbemanning som følge av nye anlegg og ny teknologi. Rundt 1982 ble tempoet i omstillingen økt, og bedriften ble på kort tid slanka med ca. 300 årsverk.

Nedbemanning i eldre industribedrifter var en internasjonal trend på 1980-tallet. Automatisering og datastyring hadde gjort store deler av arbeidskraften overflødig, og fabrikker kunne drives med langt færre ansatte enn tidligere. 80-tallet innebar også nedlegging av industriproduksjon i Vesteuropa og flytting til lavkostland. I England ble industribyer som Newcastle og Sheffield totalt endra i løpet av få år, og det hang mørke skyer over de ensidige industrisamfunnene.

Etter en kortvarig oppgangsperiode midt på 1980-tallet skjedde det en markant endring fra 1986. For første gang siden bombingen av Herøya i 1943 viste Hydroregnskapet underskudd. Lave oljepriser og fall i aksjemarkedet ga utslag for det internasjonale og petrokjemiske selskapet Hydro nå hadde blitt. En pressa konkurransesituasjon og avsetningsproblemer førte til økt press på fabrikkene på Herøya.

Innledende runder

I 1987 ble omstillingen intensivert, og spørsmålet om å øke effektiviteten og produktiviteten ble knytta sammen med en miljørevisjon, som også skulle vise seg å innebære nedlegging av eldre produksjon, som klorfabrikken og de eldste anleggene i magnesiumproduksjonen. I årene som kom ble prognosene for bemanningen stadig endra og tiltakene som ble iverksatt kraftigere og kraftigere. For NFATF ble nedbemanningen, og spørsmålet om hvordan den skulle foregå, den saken det ble arbeida mest med fra 1987.

Avdeling 19 ble i mai 1987 innkalt til såkalt "§ 9-møte" hvor bedriftledelsen varsla reduksjon i bemanningen med ca. 150 innen "de administrative fellesfunksjonene". I forhold til de varslene som seinere kom, var dette ikke særlig dramatisk, men på dette tidspunktet var nedskjæringer ennå ikke blitt hverdagsrutine ved Porsgrunn Fabrikker. Bedriften hadde vært ansett som en trygg bedrift, som tok vare på sine ansatte - og ikke minst funksjonærene.

I september 1987 varsla bedriftsledelsen en sterkere omstilling på Herøya, og lanserte et omstillingsproram i 4 punkter:

1. Tak for antall firmafolk
2. Inntaksstopp
3. Økt produktivitet
4. Nedbemanning med 500 ansatte i 1988.

Tillitsmennene for NFATF reagerte spontant mot dette opplegget, og la fram et alternativ som innebar å sette ned utvalg (kontaktgrupper) i hver enkelt seksjon, hvor representanter for arbeiderne, funksjonærene og seksjonsledelsen gikk sammen om å finne fram til tiltak for omstilling og forbedring av produksjonen, med frist til 15 desember for å vise resultater av arbeidet. Foreningen fikk gjennomslag for denne ideen, og det ble lagt ned et betydelig arbeid i de gruppene som ble oppretta. NFATF-medlemmer satt som reprensentanter i fem av seks seksjonsgrupper, og følgende personer var med:

NFATF-representantene utførte et stort arbeid denne høsten, og foruten møtene i seksjonene hadde de fem involverte ukentlige møter med foreningsstyret. De seksjonsvise gruppene innebar en medvirkningsmodell hvor ideer og forslag kom nedenfra og opp, og ikke bare ovenfra og ned. Arbeidet var krevende, og det kom opp en rekke utfordringer som aktualiserte spørsmålet om hva en fagforening kunne være med på, og hva den ikke kunne være med på. På et medlemsmøte i januar 1988 oppsummerte lederen, Kåre Olsen, arbeidet som var utført og resultatene en hadde kommet fram til. Svært mye konkret ble ikke nevnt. Antallet vaktmannskaper skulle reduseres, og prisene og åpningstidene ved kantinene skulle endres, "men ennå var ikke alle sider ferdigbehandlet".

Nestlederen, Svein Kåre Finnebråten, tok for seg hva som hadde vært målet med arbeidet:

"Man skal være klar over hovedhensikten med det arbeidet som er gjort, det er å sikre HP som en trygg og god arbeidsplass i fremtiden, man skal også være klar over at HP ikke lenger har den dominerende stilling innen konsernet som tidligere."

Avdeling 19 ble innkalt til nytt § 9-møte 23. februar 1988. Bedriftsledelsen gikk nå inn for en reduksjon av arbeidsstyrken på 600. I tillegg til de 200 arbeidsplassene som ville ryke ved nedleggingen av den eldste magnesiumfabrikken, skulle de øvrige virksomhetene slankes med til sammen 400. Ansettelsesstopp skulle iverksettes fra 1. mars 1988.

Nedbemanningsplanene og hele bedriftsstrategien ble tatt opp til grundig behandling på styremøte 26. februar. Spørsmålet om det skulle opprettes en "ressurspool" var også oppe. De første opplysningene om dioksinutslipp var akkurat kommet, og usikkerheten rundt den framtidige magnesiumproduksjonen var stor på denne tida.

Hestekur i landbruk

Bemanningen på Herøya ble redusert med 600 årsverk i løpet av 1988 og 1989. Dette skulle likevel vise seg ikke å være nok. Rett før jul 1989 kom et nytt sjokk. Et utvalg på fire personer innenfor landbruksdivisjonen, hvor også en direktør for en av Hydros utenlandske bedrifter deltok, hevda i en utredning at det innen tre år var nødvendig å redusere kostnadene med 3-400 millioner og fjerne 900 av i alt 2100 årsverk innen landbruksdivisjonen og administrasjonsseksjonen i Norge. "Det ble en lang diskusjonsrunde rundt denne dystre informasjon", skreiv Henrik Olsen i referatet fra styremøtet 27. desember.

Forslaget fra "ekspert-utvalget" skulle først behandles og legges fram som plan av bedriftsledelsen ved Hydro Porsgrunn. Bedriftsledelsen fulgte opp det ekspertene hadde lagt til grunn, og la planen fram for organisasjonene og offentligheten i slutten av februar 1990. I løpet av tre år skulle landbruksdivisjonen på Herøya "slankes" fra 718 til 450 årsverk. For Nitrogenlaboratoriet aleine, hvor NFATF hadde mange medlemmer, skulle det skjæres ned fra 61 til 25,5 årsverk.

Den nye planen var hard kost for NFATF, som for de andre fagforeningene på bedriften. Etter lange runder med medvirkning i omstillingsarbeidet følte styret i foreningen seg nå overkjørt og at informasjonen heller ikke hadde gått riktig for seg.

Råd fra forbundslederen "Da nedbemanninga kom, var forbundslederen, Magnus Midtbø, her nede for å bli orientert og gi oss råd. Spørsmålet var hva vi skulle gjøre i forhold til alle de medlemmene vi skulle omplassere. Midtbø mente vi skulle kjøre oppsigelsessak for hver enkelt stilling og person som ble berørt. Det rådet følte jeg vi bare måtte se bort fra." (Svein Kåre Finnebråten 18. setember 2001)

Tanken om å arrangere et demonstrasjonstog til Folkets Hus for å markere sin stillingstaken var oppe i et tidlig styremøte. Den 25. februar gjorde styret dette vedtaket:

1. "Avdelingen forlanger § 9-møte før BU-møtet 28.2.
2. Godtar ikke den kriseplan som HP-ledelsen legger opp til, da oppsigelsesspørsmålet ikke er avklart.
3. a) Dersom ikke HP-ledelsen endrer sin kriseplan (pkt.2), vil Avd. 19 trekke seg fra samarbeidsorganene (AU og BU), AMU vurderes.
   b) Avdelingen vil vurdere ytterligere tiltak etter hvert."

Foreningen gjorde ikke alvor av truslene om å bryte samarbeidet, og hovedtrekkene i planen ble etter kort tid akseptert. Foreningen gikk i steden inn med krav om hvordan oppfølgingen skulle skje. Det gamle kravet om å unngå permitteringer og oppsigelser ble understreka, og 8. mars formulerte styret flere punkter for måten nedbemanningen skulle gjennomføres på:

• "Ingen forflyttes før nye jobber er etablert og nye arbeidsoppgaver er klare.
• Vi krever oversikt over de jobber som blir fjernet.
• Vi krever oversikt over de mannskaper som fristilles med alder, tittel, funksjon og ansiennitet.
• De gamle organisasjonsplaner blir lagt til grunn ved vurdering."

Begrepet "fristilling" kom inn på dette stadiet i nedbemanningsprosessen. De som ble fristilt ble overført til egne omstillingsorganisasjoner som ble oppretta, først og fremst Prosjekt Nye Muligheter (PNM). I første omgang var det et negativt lada ord, seinere skulle det vise seg at det også fikk positiv betydning og ga nye muligheter for mange ansatte.

Produksjonsavdelingene i landbruk gikk gjennom harde prosesser i 1990 og 1991. Den faste bemanningen ble skjært ned til under det en kunne tenke seg for å holde produksjonen i gang, og så ble folk innleid fra PNM for å dekke opp det reelle behovet for arbeidskraft.

Magnesium i vanskeligheter

Midt på 1980-tallet hadde selskapet stor tru på vekst i magnesiumproduksjonen. Magnesium var "framtidas metall", og ikke minst fra bilindustrien ville etterspørselen øke. Anleggene på Herøya var modernisert tidlig på 1980-tallet, og det ble beslutta å bygge en ny fabrikk nærmere de store amerikanske markedene, i Becancour i Canada. Ikke lenge etter at beslutningen om det canadiske verket ble tatt, kom oljeprisfallet i 1986, og perspektivene for magnesimproduksjonen ble gradvis dystrere helt fram til 1991. Kostnadene knytta til anlegget i Canada ble langt høyere enn berekna, og Becancour ble Hydros "Mongstad". Da bedriften ble satt i drift i 1989, pekte konjunkturene for alvor nedover, og denne utviklingen la et sterkt press på hele magnesiumproduksjonen.

Da NFATF Avdeling 19 ble informert om framtidsutsiktene i august 1987 var det rykter i omløp om innskrenkninger i produksjonen på Herøya. Trass i ryktene, og de dystre markedsutsiktene gikk bedriften fortsatt inn for å opprettholde produksjonen på Herøya. I forbindelse med tilleggsbevilgninger til Becancour-prosjektet krevde LO-representantene i hydrostyret at det ble utarbeida en strategiplan for produksjonen på Herøya, med en målsetting om full kapasitetsutnytting og en produksjon på 60.000 tonn magnesium pr. år. Målsettingene i planen ble aldri oppfylt, og markedssituasjonen for magnesium utvikla seg fra vondt til verre i årene som fulgte.

I 1989 ble de første innskrenkningene varsla, og det ble nå informert om at 400 arbeidsplasser kunne være i fare i løpet av tre år. Det var også snakk om at Bygg 104 og Bygg 103 kunne bli revet. Våren 1991 varsla bedriften om nye problemer med avsetningen av magnesium. Det var nå klart at en stod overfor en generell nedgang i industriproduksjonen i den vestlige verden og at dette igjen førte med seg nedgang i forbruket av magnesium. På Herøya økte lagerbeholdningen, og bedriftsledelsen så ingen annen utvei enn innskrenkninger, med stopp av lutanlegget og en tredel av elektrolysebadene. Med rasjonalisering i den gjenværende produksjonen ville dette gi 360 færre arbeidsplasser i Mg.

For fagforeningene ble 1991 det mørkeste av alle de vanskelige årene etter 1987. Magnesiumkrisen kom på toppen av omstillingen av gjødselproduksjonen, og de nye nedbemanningsplanene ble lagt før "blekket var tørt" på de gamle.

På samme måte som i landbruk gikk foreningen aktivt inn i bemanningsproblematikken for å forsøke og påvirke prosessen. Sammen med de to andre LO-foreningene ble det forhandla fram et nytt strategidokument for magnesiumproduksjonen på Herøya. Foreningen utarbeida egne ansiennitetsregler og gikk tett inn i spørsmålene om hvem som skulle bli værende i området, og hvem som skulle overføres til "Prosjekt nye muligheter" (PNM). I alt fikk ca. 20 NFATF-medlemmer nytt arbeid i PNM. I årsberetningen for 1991 heter det:

"Rasjonaliseringen i Mg ble i hovedsak gjennomført etter samme modell som i HLP. Foreningen gjennomførte en omfattende møtevirksomhet både avdelingsvis og enkeltvis med berørte personer for på den måten alltid å være i inngrep. Bedriftens representanter fra Mg/PNM ble også innkalt til enkelte møter."

Avdelingene av NFATF og Handel og Kontor gikk på et stadium i prosessen ut med en klar kritikk av magnesiumledelsen. Sammen med en aksjon iverksatt av Herøya Arbeiderforening førte dette til utskiftinger i ledelsen.

I følge Svein Kåre Finnebråten ble nedbemanningen i magnesium fra organisasjonenes side håndtert bedre enn prosessen i landbruk. I ettertid gir han denne vurderingen av de to prosessene:

"I omstillinga i landbruk ble det brukt en forhalingstaktikk som innebar at folk ble gående for lenge med usikkerhet om hvor de skulle overflyttes. Dette skapte unødig engstelse. Når vi fikk nedbemanninga i Mg, håndterte bedriften det dårligere, men vi pressa vi på for å få ned tida med hensyn til omplassering. Den usikre perioden for NFATF-medlemmene ble kortere, og dessuten hadde vi større spillerom i denne prosessen. Det var lettere å finne andre jobber til de som ble overflødige."

Foreningen jobba aktivt for at områdetilleggene i magnesium ble beholdt i en overgangsperiode for de som ble overført til andre jobber, men at tilleggene ble nedtrappet over en viss tid. Ellers jobba foreningen aktivt overfor selskap og myndigheter for planer om langsiktige investeringer med sikte på å øke produksjonen opp mot tidligere toppnivå på 57.000 tonn. Hverken foreningene eller den lokale bedriftsledelsen lyktes i dette, og produksjonen ble i rykk og napp redusert til et bunnnivå på 31.000 tonn i 1992.

Det ble ny uro rundt magnesiumproduksjonen i 1993. Ei tid var det på tale å stoppe produksjonen i et halvt år. Fagforeningene ble orientert på et møte 24. februar. Men situasjonen bedra seg, og i årene som kom økte produksjonen. I 1995 ble det produsert 35.000 tonn. Dette var langt fra topproduksjonen i 80-årene, men nå ble det produsert like mye ved bedriften i Canada.

Nye muligheter

Spørsmålet om å danne en egen omstillingsorganisasjon eller "ressurspool" ble gjenstand for drøftinger allerede vinteren 1988.

Kontinuerlig prosess "Mange rynket på nesen og mente at Hydro ikke tok ansvar for egne ansatte, da det ble behov for å stramme inn driften og forbedre lønnsomheten for noen år siden. Det ble innført et nytt begrep: "Fristilt". Dette var mange skeptiske til. I ettertid har det vist seg at det var nettopp ansvar Hydro viste da bedriften stoppet opp i tide. Ingen ansatte er sagt opp og samarbeidet med foreningene har holdt i et meget urent farvann, der det var nok av skjær å kjøre på hvis man ville det. Det er grunn til å takke både ledelsen i bedriften og lederne i foreningene for den måten skuta er styrt på de siste årene. Noe av det viktigste jeg har lært her på Herøya, er at alt forandres hele tiden, og at selv om noen slutter, så blir arbeidet ført videre. Omstillingen er ikke noe en skal gjennom for å komme fram til en mer stabil situasjon. Omstillingen er en kontinuerlig prosess, og nye arbeidstakere må leve med denne prosessen gjennom et helt arbeidsliv." (Erling Bolme i RUV-avisa, 22.12.94)

Det ble konkludert med at de som ble til overs inntil videre skulle bli værende i avdelingene de tilhørte, og dette var NFATF tilfreds med.

Prosjekt Nye Muligheter (PNM) ble lansert i 1990 og organisert som et tidsbegrensa prosjekt med en rekke målsettinger og oppgaver. I første omgang var det særlig de overtallige fra gjødselproduksjonen som ble overført til PNM, seinere kom det også "fristilte mannskaper" fra magnesium- og plastproduksjonen. I tillegg ble store deler av "fellesapparatet" ved Hydro Porsgrunn langt inn under omstillingsorganisasjonen.

Tanken var blant annet at PNM skulle leie ut arbeidskraft til andre enheter på Herøya og til andre enheter i konsernet, og ikke minst til oljevirksomheten. I tillegg skulle de PNM-ansatte overta arbeidsoppgaver som tidligere var utført av innleiefirmaer. Men organisasjonen skulle også drive opplæring og attføring, både med tanke på å gå inn i ledige jobber og å få i gang ny virksomhet. Prosjektet fikk eget budsjett og regnskap, og hadde på det meste, i 1992, hele 1200 ansatte. Det var på dette tidspunktet den største enheten på Herøya.

Som sak kom PNM første gang opp i NFATFs styre 21. august 1990. Her ble det understreka at styret måtte sette seg "godt inn i PNM og det som her er på gang". Innenfor styret ble det utpekt personer for de ulike divisjoner og seksjoner med særlig ansvar for oppfølging innenfor sine områder av bedriften. På styremøte 3. september foretok styret en ny behandling av omstillingsarbeidet ved. Landbruk og PNM ble gjennomgått med hensyn til bemanningsendringer, og foreningen var innstilt på å involvere seg sterkt i omdanningsprosessen:

"Tiltak må gjøres med hensyn til å holde seg ajour med utviklingen. Avdeling 19 ønsker å samle personer som har ideer og erfaring som kan bidra til at nye arbeidsplasser kan etableres."

Gjennom PNM tok Hydros folk over flere tjenester som tidligere ble utført av eksterne leverandører. NFATF stilte seg svært positive til dette, og ivra for at firmaer og konsulenter i minst mulig grad ble leid inn. NFATF gikk også inn for at PNM-enhetene skulle selge tjenester eksternt, og ikke bare til andre Hydroenheter.

Hydros offshorevirksomhet bidro til å lette omstillingen på Herøya. I følge Per Anders Oksum, som var øverste leder for omstillingsarbeidet, "plukka oljevirksomheten operatører fra øverste hylle på Herøya". At ansatte tok oppdrag på Oseberg- og Brageplattformene og andre steder åpna muligheter for de som var igjen på Herøya, og mange fikk prøve seg i nye jobber og lære noe nytt. Etter at oppgangen på arbeidsmarkedet kom, gikk PNM-ansatte også over i jobber utenfor Hydro. For mange eldre ble PNM et jobbtilbud fram til pensjonsalder og "naturlig avgang".

Som følge av problemene i magnesium ble omstillingsorganisasjonen ikke avvikla som forutsatt ved utgangen av 1992. PNM ble videreført som prosjekt under navnet Ressursutvikling eller RUV i 1993 og 1994. Etter at prosjektet nærma seg slutten, ble spørsmålet om tilbakeføring av de ansatte et viktig tema. For NFATF innebar dette at spørsmålet om stillingsplassering også ble aktuelt, da dette ikke var avklart ved opprettelsen av PNM.

For en del av medlemmene ble arbeidet i PNM og RUV ei tung tid med negative endringer i arbeidsmiljø og status. Flere følte seg utilpass i de nye jobbene, og foreningen måtte gå inn i mange vanskelige enkeltsaker.

Skepsis mot industripark

Avdeling 19 gikk aktivt inn i arbeidet med å omstille bedriftskomplekset på Herøya fra 1987. Foreningen innså tidlig at den måtte være aktivt med i prosessene, for å kunne stille betingelser for sine medlemmer. På den annen side ga foreningen også uttrykk for skepsis til mye av det som skjedde. Som fagforening var Avdeling 19 ikke tilhenger av den sterke oppsplittingen av Hydro Porsgrunn som fulgte med organiseringen av de nye divisjonene fra 1988. På styremøte 8. januar 1991 ble de uheldige tariffmessige sidene ved "divisjonaliseringen" tatt opp:

"Protokoller har blitt undertegna av personer fra seksjonene, og det kan vi ikke leve med. Vi må ha en sentral instans som vi skriver protokoller med. Dette har vi sendt bedriften beskjed om. Vi forholder oss formelt til P & O." (Personal og Organisasjon)

Industriparkideen var allerede realisert på Rjukan og Notodden. Eksemplene frista ikke til etterfølgelse, og opprettelsen av industriparkene ble av mange sett på som begynnelsen på slutten for Hydros engasjement. I en uttalelse fra årsmøtet i 1991, med tittelen "Nei til HP som industripark", ble de negative sidene ved denne organiseringen berørt. I uttalelsen het det blant annet:

"Det må være klart for alle at den omstillingsprosess vårt fabrikksted har vært igjennom de senere år, umulig kunne vært gjennomført hvis ikke de ansattes organisasjoner hadde sett HP som en enhet.
Vi må ha en felles bånnstokk på HP, felles ansettelsesforhold, felles personalpolitikk, felles tariffpolitikk og en felles utnyttelse av ressursene ved HP. Arbeidet med å få til nye arbeidsplasser ved HP må gis høyeste prioritet, de ansattes organisasjoner må inviteres med i dette arbeidet, vi ønsker ikke å oppleve HP som en industripark."

Avdeling 19 frykta i årene som kom en oppsplitting ("outsourcing") av Herøyabedriften i sjølstendige aksjeselskaper. Avdelingen så for seg at de nye A/S-ene ville fristille seg fra Hydrokonsernet og at eksisterende tariffavtaler, konsernbestemmelser ("Pakkeløsningen") og pensjonsordninger ble satt ut av kraft, og at nye avtaler måtte opprettes for hvert enkelt A/S.

Hydro Porsgrunn (HPO) ble omgjort til Hydro Porsgrunn Industripark (HPI) i 1993. I den forbindelse ble det gitt tilsagn om 300 millioner fra selskapet til nyskaping på Herøya. Fellesapparatet ved bedriften ble omgjort til Hydro Support. Hydro Support skulle opptre forretningsmessig i forhold til de andre divisjonene og enhetene på Herøya. Enheten skulle "gi produksjonen den service den trengte og med den kvalitet som krevdes". Den skulle redusere behovet for innleide tjenester og på samme tid tilby oppdrag eksternt.

I årsberetningen for 1993 ble det positive ved investeringen på Herøya nevnt. Det ble også vurdert positivt at portene ble åpnet for andre firmaer. Det ble framholdt at dette kunne føre til at tilbakegangen i antall arbeidsplasser ble stoppet, og at antallet igjen ville kunne øke. Når det gjaldt fellestjenestene, ble det advart mot å konkurranseutsette disse:

"Fellesapparatet internt som yter service mot produksjonsenhetene må ikke svekkes av den eksterne satsing eller at det blir etablert virksomhet inne på Herøya som direkte kommer i konkurranse med dagens fellesapparat. En slik linje kommer ikke NFATF til å støtte. På samme måte som det er viktig å verne om produksjonsappratatet, på samme måte er det viktig at Herøyas fellesfunksjoner opprettholdes."

I en uttalelse fra årsmøtet i 1994 ble synet på industriparken utdypa. Uttalelsen var stila til personaldirektøren i konsernet, Hans Jørn Rønningen, og inneholdt en rekke spørsmål:

"Hydro Porsgrunn er i dag organisatorisk en industripark. Dette konsept kan få konsekvenser for den enkelte arbeidstaker og arbeidstakerorganisasjonene, hvis ikke foreningenes rolle og betingelsene knyttet til lønns- og arbeidsvilkår avklares. Vi minner i denne sammenheng om at Herøya er det eneste fabrikksted med 3 divisjoner og betydelige konsernaktiviteter på samme område.

1. Foreningen vil som tidligere fremstå som en arbeidstakerorganisasjon for alle NFATF's medlemmer på Herøya. Vi kommer ikke til å knytte tillitsvalgtes funksjoner til divisjoner eller konsernaktiviteter på Herøya. Vi regner med at bedriften er enig i en slik holdning?
2. Kan ansettelsesforholdet knyttes til HPI slik som det var knyttet til HPO?
3. Som forhandlingsmotpart viser vi i denne forbindelsen til overenskomstens paragraf 1 og hovedavtalen. Vi regner med at Norsk Hydro både sentralt og lokalt på Herøya opprettholder sine fellesfunksjoner innen personal- og tariffområdet?
4. AMU og BU er fellesfunksjoner for vårt fabrikksted etter henholdsvis Arbeidsmiljøloven og Hovedavtalen. Mener bedriften at disse funksjoner skal fungere som før?
5. Ved etablering av A/S i indudustriparken anerkjenner Norsk Hydro NFATF avd. 19 som forhandlingsmotpart?"

Opprettelsen av industriparken førte ikke til den oppsplittingen foreningen hadde frykta. Den sterke argumentasjonen fagforeningene førte fram kan ha bidratt i denne sammenhengen. I forbindelse med byggingen av nytt omsmelteanlegg for magnesium ble det i 1994 utskilt et eget selskap med navnet Hydro Magnesium Alloys A/S. Selskapet hadde som oppgave å resirkulere returmetall og produsere legeringer, og magnesuimstøperiet inngikk i selskapet. NFATF argumenterte mot denne organiseringen, men vant ikke fram. Det skulle likevel ikke gå lang tid før Alloys ble tilbakeført til den felles enheten Hydro Magnesium Norge (HMN). Noen mindre enheter ble også utskilt fra det gamle fellesapparatet. ESQ Management A/S ble etablert i forbindelse med opprettelsen av Hydro Support og registrert i Danmark. NFATF hadde mange medlemmer i selskapet, og måtte inngå en egen avtale for dette.

Deler av personalforvaltningen ble overført til divisjonene og enhetene, men arbeidsgiverfunksjonene ble fortsatt liggende under direktøren for industriparken (HPI) og fellestjenestene. Fagforeningene har lyktes i å opprettholde felles lønns- og arbeidsvilkår for alle Hydroansatte, og tendensene til "outsourcing" eller utskillelse i egne selskaper har ikke fått utvikle seg.

Det ble satsa sterkt på å utvikle nye produkter og forretningsområder på Herøya i årene fram til 1997. I tillegg til å organisere Hydros virksomheter innenfor en industripark ble det oppretta en egen næringspark for mindre bedrifter som ønska å etablere seg på Herøya.

Intens miljødebatt fra 1987

Miljøspørsmål hadde vært sterkt framme i forbindelse med Rafnesanleggene på 1970-tallet. På begynnelsen av 80-tallet var det relativt stille omkring miljøsakene. Det var noe bevegelse rundt "det indre miljøet", og det ble reist flere erstatningssaker etter sykdom påført av arbeidsmiljøet. Det ble påvist systematiske kreftskader etter arbeid med asbest, særlig i salpetersyrefabrikken, og løsemiddelskader kom også opp på agendaen.

Da Siri Heldaas ble pressa til å si opp sin stilling som toksikolog eller "giftekspert" ved bedriften, gikk Avdeling 19 i februar 1986 ut med en kraftfull støtte til det arbeidet Heldaas hadde utført. Foreningen så på Heldaas arbeid som spesielt verdifullt og understreka den nytten de ansatte hadde av at alle giftstoffene i arbeidsmiljøet ble systematisk kartlagt.

Det skulle vise seg at det lå flere udetornerte miljøbomber på Herøya. I 1987 "smalt det", og bedriften havna i den kraftigste kontroversen med samfunnet omkring og miljøvernmyndighetene i bedriftens historie. Våren 1987 kom klorfabrikken for alvor i søkelyset, og de store kvikksølvutslippene fra denne fabrikken ble kjent for offentligheten. Da miljøvernorganisasjonen Bellona gikk til aksjon, og brøyt seg inn i fabrikken for å ta prøver høsten 1987, var mye av sympatien på en forunderlig måte på aksjonistenes side. Mens miljøvernere bare få år i forveien var kjeppjaga fra flere bedrifter, ble de nå støtta av mange ansatte inne på Herøya. Et stemningsskifte var inntrådt, og bedriftsledelsen kom fra første stund på defensiven i den mediestriden som utspant seg.

Avgjørelsen om å nedlegge klorfabrikken ble foretatt i desember 1987. Bak beslutningen lå det mer økonomiske enn miljømessige hensyn. I tida etterpå foretok Hydro en helseundersøkelse av alle som hadde jobba ved fabrikken, for å se om de hadde fått langtidsskader. Vinteren 1988 ble oppmerksomheten skjøvet over til magnesiumfabrikken, og "dioksiner" ble fra nå av kanskje den største trusselen mot Grenlandsmiljøet. Dioksinene hørte med blant de "klorerte hydrokarbonene", som hadde vært omtalt i mange år. Vinteren 1988 ble det stilt så harde krav til reduksjon av dioksinutslippene, at Hydro gjorde vedtak om å stenge den eldste av magnesiumfabrikkene i Bygg 104 - som opprinnelig var blitt bygd for å huse tyskernes lettmetallproduksjon på Herøya - og 200 mista jobbene i magnesiumområdet. Samtidig ble det gjørt vedtak om omfattende rensetiltak for den resterende produksjonen, etter at SFT hadde satt strenge tidsrammer for utslippsreduksjonene.

På årsmøtet i NFATF 8. mars 1988 ble det lagt fram et forslag til miljøuttalelse, som ble enstemmig vedtatt. Etter det kraftige mediakjøret fant foreningen grunn til å peke på den belastningen dette påførte de ansatte og bedriften. I uttalelsen ble det advart mot at svartmalingen av forhold på Herøya ville føre til at en graver seg for dypt ned i problemene, og at dette igjen kunne medføre unødige tap av arbeidsplasser og negative konsekvenser for distriktet. Foreningen ønska konstruktiv kritikk velkommen, men ba nå om arbeidsro for å løse problemene:

"Vi ser gjerne at utenforstående holder øye med oss nå og i fremtiden, dette er vi innstillet på, men vi må få arbeidsmuligheter til å gjennomføre dette arbeide. Kampen mot miljøforurensning må vinnes, dette skal vi for vår del bidra til og vi skal bidra til å finne løsninger på miljøproblemer."

I den intense miljødebatten fra høsten 1987 ble spørsmålene om ytre og indre miljø knytta nært sammen. Ikke minst gjaldt dette klorfabrikken, hvor kvikksølv på avveier skapte problemer både for fjordområdene og for de ansatte. For å drive produksjonen videre ble det for bedriften like viktig å stoppe dioksinforurensningen utad som å få bort de kreftframskapende stoffene i arbeidsmiljøet. For fagforeningene ble arbeidmiljøet det naturlige angrepspunktet, og det var her NFATF kunne gjøre en innsats.

Miljø- og vernearbeidet ble omorganisert vinteren 1987/88. På et møte mellom representanter for fagorganisasjonene og bedriftsledelsen (Per Ivar Aabyholm, Ingrid Sanderund og Carsten Johansen). 31. desember 1987 kom det fram at bedriften ønska seksjonsvise miljø- og verneutvalg, og at det var opp til seksjonene å utpeke hovedverneombud. Inntil videre skulle ombudene utpekes av HAF. Verneombudene skulle inngå i seksjonsvise team, hvor også områdeansvarlig lege, diakon/sykepleier og fysioterapeut skulle være med.

5. januar 1988 hadde styret i foreningen en brei gjennomgang av miljøproblematikken ved Hydro Porsgrunn. Her ble avdelingens forhold til arbeidsmiljøutvalget (AMU), bedriftsutvalget (BU) og vernearbeidet, og forholdet mellom de ulike fora, tatt opp. Fra foreningens side ble det vedtatt å velge en egen miljøtillitsmann blant en av styremedlemmene, og valget falt på Arvid Bastiansen. Etter forslag fra Svein Kåre Finnebråten ble det vedtatt å kreve fast plass i AMU, at foreningen skulle oppnevne egne representanter til de seksjonsvise miljøutvalgene og at mandatene for disse måtte klarlegges. Foreningen ville også ha en debatt om "en hensiktmessig deling av arbeidet" mellom bedriftsutvalget (BU) og arbeidsmiljøutvalget (AMU).

Som miljøtillitsmann satte Bastiansen straks i gang en kartlegging av arbeidsmiljøskader blant medlemmene i NFATF. Undersøkelsen var basert på egenrapportering ga 70 funn av skader knytta til arbeidsmiljøet, hvor 30 hadde forbindelse med asbest og flere med løsemidler og hørselsskader. Geir Nilsen og Svein Kåre Finnebråten dro til møte i forbundet 17. februar 1988, hvor også LO's miljøtillitsmann, Børre Pettersen, stilte. Utsendingene fikk "mange gode råd" om hvordan arbeidsmiljøsakene skulle gripes fatt. Etter referatet fra Oslomøtet på styremøte 17. februar, ga styret uttrykk for ønsket om å få bedre innsikt i asbest-, kvikksølv- og vinylkloridsakene.

Arbeidet for de arbeidsmiljøskadde tok mange år. Som representant for Herøya Arbeiderforening gjorde Øyvind Rød en betydelig innsats i denne saken. På 90-tallet inngikk LO en avtale om erstatning for skader som skyldes arbeidsmiljøet, og denne avtalen ble også gjort gjeldende for medlemmer i Avdeling 19.

Miljøkampen stilna av etter 1990. Bedriften lyktes i å nå de krav SFT stilte om rensing av dioksiner i magnesiumproduksjonen. Gjennom investeringer i hundremillionersklassen og stor innsats fra forskningsmiljøet ble det oppnådd en dioksinrensing på mer enn 99 prosent. Dette bidro sterkt til å bringe Hydro Porsgrunn i et nytt og bedre forhold til lokalsamfunnet etter 1990. For Hydros del skjedde det en dreiing av miljødebatten fra forurensninger og utslipp til spørsmålet om PVC og hvilke produkter som lot seg forsvare utfra miljø- og ressursbetraktninger. PVC-produktene ble saumfart "fra vogge til grav", og i forsvaret av PVC gikk fagforeningene i åpen allianse med bedrifts- og selskapsledelsen.

Lønnskampen i bakgrunnen

Fram til 1987 hadde arbeidet med tariffer og lønnsspørsmål krevd mye av tid og ressurser i Avdeling 19. Med omstillingen og nedbemanninga kom tariffspørsmålene i bakgrunnen, og problemstillingene foreningen stod oppe i ble ikke på samme måten som før knytta til revisjonen av de sentrale tariffavtalene. Mellomoppgjøret i 1987 ble et "null-oppgjør", og ble gjennomført uten reelle forhandlinger mellom hovedorganisasjonene. I 1988 ble det innført lønnsstopp, og dette bidro til å dempe interessen for tariffspørsmål. Oppgjørene i 1988 og 1989 ble helt spesielle, og i årsberetningen for 1990 konstateres det at det ikke har vært en "normal tariffrevisjon siden 1986."

Da Brundtlandregjeringen la fram forslaget om en midlertidig lov om lønns- og utbyttestopp vinteren 1988, hadde de sentrale forhandlingene mellom LO og NAF gitt alle lønnstakere et tillegg på kr. 1.950,-. Representantsakapet i LO lot være å sende resultatet ut til uravstemning, og mot lønnsstoppen og måten oppgjøret ble avgjort på kom det sterke reaksjoner fra mange lokale fagforeninger. På Herøya ble det brukt harde ord, både av HAF og Avdeling 19. I en pressemelding som ble vedtatt sendt ut etter styremøte 26. februar het det blant annet:

"Regjeringens beslutning igjennom lov om fastfrysing av lønningene er et overgrep mot de demokratiske rettigheter, som vi aldri hadde trodd en regjering utgått fra arbeiderbevegelsen var istand til. Særlig ikke når den jevne mann og kvinne kun har fått økende utgifter til banker, stat og kommune.
At LO's ledelse i tillegg forsøker å unngå at representantskapet og medlemmene får uttale seg gjør maktmisbruket fullendt. Et slikt knefall for høyrekreftene og Norsk Arbeidsgiverforening trodde vi aldri var mulig av en arbeidstakerorganisasjon. Vi er rystet i våre grunnholdninger.
Det er med glede vi konstaterer at vårt eget forbund NFATF har mot og evne til å forsvare våre interesser, ved å gå imot LO's ledelse og regjeringens opplegg.
Vi støtter de krefter som arbeider for at LO's representantskap blir sammenkalt og sender forslaget til uravstemning. Hvis ikke så skjer, kan holdningen til LO endres."

På årsmøtet 8. mars gikk foreningen enstemmig inn for å sette i verk en halv times politisk demonstrasjonsstreik mot regjeringens lovforslag og LO's behandling av det. Unntatt fra streiken ble arbeidstakere "som må være tilstede for ikke å ramme produksjonen".

Avdeling 19 kom ved flere anledninger ut med kritikk av "solidaritetsalternativet" og den linje LOs leder, Yngve Hågensen, stod for i tariffpolitikken. Solidaritetsalternativet var en videreføring av den statskontrollerte inntektspolitikken fra 1987/88 og ble i 1992 formulert som Brundtlandregjeringens strategi. Ønsket om å dempe arbeidsløsheten og øke industriens konkurranseevne stod sentralt i denne strategien. På tross av at en fikk bankkrise og etterkrigstidas høyeste arbeidsløshet, ble krisen i Norge likevel mindre dyptgripende enn i andre vesteuropeiske land. Fra foreningens side stilna kritikken mot Hågensen på 90-tallet, og det ser ut som om den aksepterte moderasjonslinjen.

Ved tariffoppgjøret i 1990 ble forhandlingene for Hydro for første gang samordna for alle LO-forbundene. Ved uravstemning ble det flertall blant funksjonærene, men forslaget ble likevel nedstemt på samla LO-plan. Etter en ny forhandlingsrunde ble tilbudet forbedra, og det ble nå vedtatt med stort flertall.

Ved oppgjørene i første halvdel av 1990-tallet ble det oppnådd moderate tillegg. "Garantilønn" var et viktig ord i tariffspråket i NFATF i disse årene og erstatta det eldre begrepet minstelønn. De ulike kategoriene arbeidstakere fikk bestemmelser om en garantert lønn etter et bestemt antall år. Utover dette ble det gitt individuelle tillegg.

De gamle bonusordningene opphørte i denne perioden. Fra 1.1.88 ble kvartalsbonusen sagt opp og kompensert med et tillegg på 3,5 prosent, som ble lagt oppå årslønna for den enkelte og hvor faste tillegg, feriepenger og også sykepenger ble trukket inn. Med avviklingen av kvartalsbonusen var et 20 år gammelt element i lønnssystemet på Herøya ute av bildet, en ordning foreningen i sin tid hadde arbeida hardt for å få del i.

Individuelle tillegg

I motsetning til mange andre selskap hadde arbeidslederne i Hydro i en årrekke hatt fast lønn i henhold til et regulativ. Systemet var en arv fra tida før NFATF ble danna, og Avdeling 19 og forbundet gjorde aldri noe forsøk på å endre selve måten arbeidslederne ble lønna på. NFATF gikk tvert imot inn for at også andre grupper, de tekniske funksjonærene, skulle innplasseres i regulativet med en mest mulig forutsigbar lønn. For teknikerne vant NFATF aldri gjennomslag for tanken om "abosutt lønn", men lyktes i å få gruppene plassert i regulativet med minstelønnssatser og garanterte tillegg. For de tekniske funksjonærene på topp ble det hele tida likevel gitt individuelle tillegg. Selv om foreningen var med på å legge kriterier for det individuelle tillegget, og understreka at det ikke måtte bli "trynetillegg", var det til sjuende og sist bedriftsledelsen som avgjorde topplønnen.

Norsk Arbeidsgiverforening ønska i alle år et større spillerum for individuell avlønning av funksjonærene, og arbeida for at alle funksjonærgruppene, og ikke minst arbeidslederne, skulle være individuelt avlønna.

Etter endringen at utløpstida for Hydroavtalene var arbeidslederavtalen ikke lenger en "etterslepsavtale", med automatisk regulering av lønnene i forhold til grupper innen Kjemisk. Etter utfallet av streiken i 1985 hadde NFATF i praksis gitt opp den gamle 23-prosentregelen. I denne situasjonen så arbeidsledergruppa og foreningen seg om etter andre muligheter for å heve arbeidsledernes fortjeneste. Ideologien om å vise "fleksibilitet" og "omstillingsvilje" stod sterkt innenfor bedriften i disse årene, og oppfordringene om nytenkning var sterke. Spørsmålet ble i denne situasjonen reist om individuelle tillegg kunne være en måte å komme videre på.

Tanken om individuelle tillegg ble først drøfta i arbeidsledergruppa. Her kom det fram et ønske om å innlede drøftinger med tariffavdelingen på Herøya om individuelle tillegg i en særavtale. Spørsmålet ble tatt opp på styremøtet i hovedforeningen 29. september 1987. "Det ble en bred diskusjon om saken", og det ble gjort et enstemmig vedtak om å følge opp forslaget fra arbeidslederne. Forbundet ble kontakta, og det ble ført "samtaler" om saken med den stedlige motparten. Saken kom opp igjen i full bredde på styremøte 13. november. På dette møtet kom Johs. Månsson og flere andre med klare innvendinger mot å innføre individuelle tillegg. Det var likevel bare en som avholdt seg fra å stemme for et forslag framsatt av lederen, Kåre Olsen, hvor det het at "utover nåværende overenskomst gis det personlige tillegg".

For "arbeidsledere på topp" ble de første individuelle tilleggene gitt ved revisjonen i 1989. I årsberetningen ble dette vurdert som den "viktigste endringen av lønnssytemet" dette året. Ved tariffrevisjonene som fulgte ble en mindre del av tilleggene avsatt til å utvikle ordningen med individuell topplønn. Tilleggene fikk etter hvert betegnelsen "vedlikeholdstillegg" og utgjorde gjerne en halv prosent.

Personlige tillegg utover garantilønn ble et viktig element i foreningens tariffstrategi etter 1987. Individuelle tillegg angikk nå alle gruppene i foreningen. Det var aldri tale om at de individuelle tilleggene skulle utgjøre noen stor andel av den samla lønna, og spørsmålet ble om hvor stor andel av lønnstilleggene som skulle gis som individuelle tillegg og hvor stor del som skulle gå til å øke den garanterte lønna.

Diskusjonen om det rimelige og rettferdige i å gå inn for individuelle tillegg forstumma ikke helt. Foran oppgjøret i 1992 la 22 medlemmer ved forskningsenteret fram et forslag om at NFATF skulle gå "helt bort fra ordningen med individuell lønn". Det var Jan Gatevold som la fram forslaget, og begrunnelsen for å gå mot de individuelle tilleggene var denne:

"Det skapes store ulikheter, misnøye og mangel på solidaritet medlemmene imellom. Følelsen er at lønna er eller kan være såkalt "trynetillegg" gjør at mange unnlater å ta opp kritikkverdige forhold."

Forslagsstillerne gikk i stedet inn for et reint kronebeløp på kr. 12.000,- som tillegg til alle medlemmene.

EDB

Elektronisk databehandling bli tidlig tatt i bruk på Herøya og fikk økende betydning for bedriften utover i etterkrigstida. I prosesskontroll og administrasjon ble data tidlig et hjelpemiddel, og etterhvert vant datamaskinene inntog i alt som hadde med planlegging, oppføling og kontroll å gjøre. I all informasjonsbehandling og saksbehandling tok EDB over, og mengden av lagrede data økte.

Så tidlig som i 1980 ble det inngått en samarbeidsavtale om bruken av data mellom fagforeningene og selskapsledelsen. Dataavtalen skulle regulere innføringen av datasystemer og påla selskapet en vid informasjonsplikt i forbindelse med nye prosjekter. Foreningene forplikta seg til å engasjere seg i prosjekter hvor medlemmene var berørt, og bedriften skulle stille ressurser til rådighet for valgte datatillitsmenn i foreningene. Ved innføringen av nye systemer skulle det tas hensyn til arbeidsmiljøet, og avtalen hadde uttrykkelige henvisninger til Arbeidsmiljøloven. I et bilag til avtalen ble faren for misbruk av person- og helsedata berørt, og det var blant annet bestemmelser om at registre for person og helsedata ikke skulle kunne koples sammen.

Johs. Månsson ble foreningens kontaktmann i dataspørsmål, og på styremøter på 80- og 90-tallet la han fram vurderinger av en rekke dataprosjekter. Mens foreningen i 80-årene ofte var opptatt av medlemmenes muligheter for innsyn i datateknologien, ble en etter 1987 mer opptatt av personvern og faren for misbruk av opplysninger. Da foreningen i 1988 skulle utarbeide et register over medlemmer med yrkesskader, måtte den utarbeide strenge rutiner for hvordan personopplysningene ble behandla.

I følge Månsson var 80-årene "jappetiden for data ved Hydro Porsgrunn". I 90-årene vokste det fram en større kostnadsbevisshet, og det ble foretatt strengere vurderinger av innkjøp og investeringer. I 1990 oppretta foreningen et eget datautvalg, med Månsson som leder, og Arnulf Melgård, Rune Johannessen, Kai Fostervold og Thor Furuvalg som medlemmer. I den første beretningen etterlyste utvalget opplæring for medlemmer som deltok i prosjektarbeid.

Status og stillinger

1980-årene førte med seg store endringer av opplæringssystemene og kvalifiseringen av arbeidskraft til industrien. Arbeiderne var blitt "fagoperatører" med offentlig godkjenning som fagarbeidere. I økende grad ble operatørene opplært til å kunne de kjemiske prosessene og til å "kjøre anleggene". Mange av operatørene hadde gjennomført kurser i to fag og fått såkalt "fag-fagkompetanse", med for eksempel med elektriker- eller mekanikerfag i tillegg til prosessfag. De som hadde vært innom omstillingsorganisasjonene PNM og RUV hadde også gjennomgått omfattende opplæringsprogammer.

De tekniske funksjonærstillingene var ikke upåvirka av omstillingen og organisasjonsendringene rundt 1990. Generelt ble fagteknikerne tettere integrert i produksjonsvirksomheten, og stillingene fikk mindre preg av å være stabsfunksjoner. Teknikerne arbeida i økende grad i prosjekter, og med økte kompetansekrav knytta til kontinuerlig automatisering og forbedring og vedlikehold av produksjonsutstyret. De tekniske funksjonærene hadde mindre å frykte enn operatørene når det gjaldt jobbsikkerhet.

Det ble ikke utnevnt like mange tekniske funksjonærer som i perioden før. Det ble oppretta en ny stillingskategori som "teknisk assistent", og denne stillingen var nærmest en stedfortreder for driftsingeniørene. Det ble også oppretta en ny tariffkategori som "seniortekniker", og i følge årsberetningen for 1989 var kategorien "etter hvert blitt tatt i bruk".

Arbeidslederrollen ble utsatt for sterke påkjenninger i omstillingsprosessene. Fra bebedriftsledelsens side ble det ikke utforma noen klar og felles holdning til formannsrollen, og formennene måttet leve med usikkerhet om stillingenes framtid. Bruken av formannsrollen varierte fra enhet til enhet, og nye betegnelser bidro til å skape økt uklarhet omkring satsingen på rollen.

I løpet av 1980-tallet ble skiftleder-betegnelsen innført. Stillingene som skiftledere ble tatt i bruk i produksjonsavdelingene, og omfatta ofte flere tidligere formannsområder. Det ble lagt vekt på at skiftlederen skulle tilrettelegge arbeidet, og den gamle oppfatningen at arbeidslederen bare skulle lede og ikke utføre praktisk arbeid ble også forlatt.

De gamle arbeidslederbetegnelsene som "oppsynsmann" og "fabrikkmester " var på vei ut. Den tidligere formannen i Avdeling 19, Bjørn Berby, var i mange år fabrikkmester i Mg. I 1986 ble fabrikkmesterstillingen i Mg endra til den mer beskjedne tittelen "produksjonsassistent" og plassert i klasse 7 i arbeidslederavtalen. Produksjonsassistenten skulle også være avløser for driftsingeniøren. Noen år seinere var fabrikkmestertittelen helt ute av bildet, og det var ikke mange igjen av de gamle arbeidslederbetegnelsene.

Politikk med ny vri

Foreningen hadde tatt stilling til mange politiske spørsmål på 1970- og 1980-tallet. Gjennom uttalelser og bevilgninger hadde foreningen tona farge i både nære og internasjonale spørsmål. Fra slutten av 1980-tallet ble det færre resolusjoner, og når det gjaldt bevilgninger, skjedde det en forskyvning fra politiske til humanitære formål.

Mens foreningen tidligere hadde støtta fagforeningers kamp for å opprettholde bedrifter, fikk foreningen mer enn nok med å trygge egne arbeidsplasser. Avdelingen konsentrerte seg nå om politiske spørsmål som angikk Herøyabedriften og vilkårene for industriproduksjon i Grenland. Foreningen gikk sterkt inn for planene om en gassrørledning fra Kårstø til Grenland og for ny PVC-fabrikk på Rafnes og gikk mot innføringen av CO2-avgift for industrien. Foreningen ga også driftsstøtte til Vekst i Grenland (VIG) og slutta opp om samarbeidet som oppstod mellom kommuner, bedrifter og organisasjoner rundt VIG.

Spørsmålet om gassrørledning kom opp flere ganger. Første gang var på årsmøtet i 1988. Det ble vedtatt en uttalelse som støtta planen om en rørledning til Grenland og Østlandet og videre til Sverige. Med gassrørledning kunne det blant annet bygges ny moderne amoniakkfabrikk på Herøya, gasskraftverk i Osloområdet og kraftverk i Sverige til erstatning av atomkraften. Det ble argumentert for at naturgass ville sikre den etablerte industrien og gi miljøgevinster og at bruk av Nordsjøgassen ville øke verdiskapingen i Norge:

"Det finnes svære mengder naturgass på norsk side i Nordsjøen, langt mer enn hva Norge kan få solgt til utlandet. Det må være riktig å selv utnytte egne ressurser, dette har vi ikke gjort til nå.
Vi støtter derfor planene om gassrørledning til Østlandsområdet og bygging av en ny amoniakkfabrikk ved Hydro Porsgrunn med naturgass som råstoff."

Planene for en ny PVC-fabrikk på Rafnes kom opp kort tid etter. Planene ble møtt med en motargumentasjon fra naturvernhold, som stilte kritiske spørsmål ved klorbasert industri og PVC som produkt. I Storbritannia og Sverige ble PVC-produksjon en av skyteskivene for miljøbevegelsen, og i Sverige oppnådde miljøvernerne langt på vei å få myndighetene på sin side.

For NFATF gjorde innvendingene mot PVC lite inntrykk, og foreningen så på utvidelsene på Rafnes som en trygging av det petrokjemiske miljøet og arbeidsplassene i Grenland. Etter at Rafnes-planene ble lagt vekk, samla bedriften og fagforeningene seg bak ønsket om konsernbevilgninger til en modernisert fabrikk på Herøya.

Da debatten om Norges forhold til EU kom opp på begynnelsen av 1990-tallet, var engasjementet ikke det samme som tjue år tidligere. Til årsmøtet i 1990 ble det lagt fram et forslag til uttalelse hvor de faglige rettighetene i EU's nye indre marked ble tatt opp. Det ble her framholdt at fagbevegelsen ikke kan godta at norske avtaler og lover om lønn og arbeidsvilkår svekkes om Norge får innpass i det indre markedet. Det ble krevd at LO skulle ta stilling til resultatet av EØS-forhandlingene og at det "må gjøres helt klart hva tilpasningen inneholder og innebærer".

Etter at Norge var blitt medlem av EØS og fått tilgang til det indre markedet, var de viktigste bedriftsøkonomiske argumumentene for medlemsskap falt bort. Da spørsmålet om medlemsskap kom opp, var det ikke mange som ønska å mobilisere foreningen bak det ene eller andre standpunktet. Flere av styremedlemmene deltok på informasjonsmøter om saken, men Avdeling 19 tok som organisasjon ikke stilling til medlemsskapsspørsmålet.

Foreningen støtta i perioden likevel flere politiske formål. Etter avspenningen mellom supermaktene og Berlinmurens fall var atomvåpen- og fredsspørsmålene ikke like aktuelle som de hadde vært. Organisasjonen "Nei til atomvåpen" fikk likevel pengestøtte helt fram til 1995. Det ble i 1988 bevilga kr. 1000,- til streikende palestinere, i 1990 ble det gitt en støtteerklæring til aksjonen "kutt militærbudsjettet" og i 1992 fikk organisasjonen "S.O.S. rasisme" en bevilgning på kr. 500,-. Hvert eneste år ble det bevilga penger til den lokale foreningen av Amnesty Internasjonal i Grenland. Foreningens eget medlem, Sverre Kjendalen, gjorde en aktiv innsats for denne organisasjonen.

Av sosiale og humanitære tiltak fikk lokalavdelingen av Norsk Folkehjelp, Hanes Feriekoloni, Landsforeningen for Hjerte og Lungesyke og andre regelmessig støtte.

LO-kartell?

Spørsmålet om hvordan forholdet til de andre LO-tilknytta fagforeningene skulle være, kom opp ved flere anledninger på 1990-tallet. Det gamle skillet mellom funksjonærer og arbeidere hadde langt på vei blitt viska bort i løpet av 1980-åra. Lik arbeidstid var innført, og i fabrikkene deltok også "operatørene" i økende grad i den daglige styringen produksjonen. Når det gjaldt lønn, fortsatte utjavningen mellom de to gruppene. På Rafnes var de LO-organiserte forena innenfor NOPEF, og spørsmålet var om ikke tida var moden for en sammensmeltning i en LO-organisasjon også på Herøya.

Våren 1991 kom LO med et debattopplegg om en forbundsløs landsorganisasjon. Det ble nedsatt studiegrupper, og det ble ført uformelle samtaler i Oslo hvor utsendinger fra HAF, Avdeling 19 og Handel og Kontor-foreningen på Herøya og LO-ledere deltok. Som LO-leder engasjerte Yngve Hågensen seg sterkt i spørsmålet og stilte på flere møter i Porsgrunn der spørsmålet ble tatt opp. Det Hågensen ønska var i første omgang å få til en kartelløsning, som innebar at de enkelte forbundene fortsatt skulle forhandle om lønn og tariffer, mens kartellet ble arbeidsgivers motpart i alle andre saker.

Tanken om et kartellsamarbeid ble tidlig nedstemt av Herøya Arbeiderforening, mens NFATF og Handel og Kontor stilte seg positive. De to foreningene førte diskusjonene videre, og på styremøte 7. januar 1992 ble det vist til et "utkast til en prosjektplan for LO - NFATF - H&K". Det ble vedtatt at Thor Furuvald skulle gå inn som avdelingens representant i styringsgruppa.

LO's organisasjonsdebatt, som kulminerte i 1993, endte med et vedtak om å danne fire karteller, henholdsvis for stat, kommune, industri og service. Kartellet for stat har fungert i mange år og har forhandlingsmandatet for tariffoppgjørene. Vedtaket om å etablere tre nye karteller har ikke blitt fulgt opp, og på den siste kongressen våren 2001 ble det ikke gjort framstøt i retning av nye kartelldannelser.

Arbeidsledere sier fra

Arbeidslederne i NFATF følte seg som en utsatt og lite påakta gruppe på Herøya på slutten av 1980-tallet. Bemanningsreduksjonene gikk hardt ut over formennene, som fikk ansvaret for større områder av bedriften. På de gamle formannskontorene hadde det vært flere å dele sorger og bekymringer med, nå ble det mer ensomt og stusselig, særlig på skiftene. Arbeidslederne klarte ikke å holde det lønnsmessige forspranget til gruppene de leda, og 23-prosentregelen var satt ut av kraft etter lønnsnemda i 1985. Arbeidsledere opplevde seg også ofte som skyteskive i forholdet til verneombudene og de miljøtillitsvalgte og de sterke forventningene om oppfølging av miljøforskrifter. De følte seg med andre ord overkjørt av den harde omstillingen i disse årene.

I 1989 kom misnøyen og frustrasjonene åpent til uttrykk. På styremøtet i avdelingen 23. mai 1989 ble det opplyst at arbeidslederne ønska å danne en egen avdeling innenfor NFATF. Spørsmålet var behandla på to møter i arbeidsledergruppa, og på det andre møtet stemte 49 for egen avdeling, og bare to medlemmer hadde avholdt seg fra å stemme. På medlemsmøtet for hele avdelingen 8. juni ble det en omfattende diskusjon om grunnene til arbeidsledernes misnøye. I referatet fra møtet er en rekke forhold nevnt. Det var snakk om generell misnøye med arbeidssituasjonen, og det ble sagt at det ikke var resultatet av lønnsoppgjøret spesielt. Det kom fram at det hadde vært en "sterk fokusering på arbeidslederne i Aabyholmperiodens begynnelse", at arbeidslederne ved kai- og lager hadde en "uholdbar arbeidssituasjon", at arbeidslederne trengte et nytt lønnssytem og at det gjorde seg gjeldende mistillit til avdelingsstyret og de som representerte arbeidslederne.

Spørsmålet om egen arbeidslederavdeling ble gjenstand for uravstemning sommeren 1989. Resultatet ble at 105 av arbeidslederne stemt for egen avdeling, mens bare 9 stemte mot deling.

Forbundsstyret var ikke innstilt på å godta en deling av Avdeling 19. Fungerende leder i forbundet, Magnus Midtbø, oppfatta tidlig faresignalene, og han engasjerte seg sterkt i arbeidet for å unngå deling. Med forbundets hjelp ble det satt i verk en forsoningsprosess, hvor arbeidsledernes ankepunkter ble tatt opp på flere møter og seminarer. På medlemsmøtet 26. oktober ble det vedtatt å omorganisere avdelingen og slå sammen teknisk gruppe, automatiserings- og laboratoriegruppa til ei gruppe (Teknisk gruppe). Gruppa for de 1.7.-organiserte, eller ingeniørgruppa, ble opprettholdt. Gruppene fikk samtidig et utvida mandat når det gjaldt å føre forhandlinger og å drive informasjon.

Vedtakene ble gjort etter en grundig prosess og var alle enstemmige. Foreningen fikk likevel en ny konflikt med en gruppe av arbeidslederne året etter. Ved valget av utsendinger til landsmøtet ble lederen for arbeidsledergruppa, Vidar Knutsen, foreslått i stedet for nestlederen i avdelingen, Thor Furuvald, som også var arbeidsleder. Knutsen ble nedstemt, og gikk kort tid etter ut med en pressemelding hvor han opplyste at han trakk seg som gruppeleder og oppfordra arbeidsledere i NFATF til å melde seg inn i Norsk Arbeidslederforbund (NALF). Knutsen fikk følge av nestlederen i arbeidsledergruppa, Kåre Olsen, og flere andre medlemmer. Hele styret i gruppa måtte reorganiseres, og i årsberetningen konstateres det at mange arbeidsledere fra PVC-, salpetersyre- og fullgjødsel-områdene, og i alt 29 medlemmer, hadde forlatt NFATF

Morten Walmann ble valgt som ny leder for arbeidsledergruppa på et ekstraordinært årsmøte 27. september 1990. Det tok tid å lege sårene etter denne avskallingen, men det hører med til historien at flere av de som gikk ut, seinere vendte tilbake til NFATF.

Fra grupper til fellesutvalg

"Gruppene sliter tungt" het det i en oppsummering av en diskusjon foran årsmøtet vinteren 1987. Et forslag om at grupper kunne slå seg sammen hvis de ønska det ble framsatt og vedtatt på årsmøtet. Det førte ikke umiddelbart til noen sammenslutning, og på papiret var det fem grupper som fortsatt holdt det gående: Arbeidsledergruppa, Teknisk gruppe, Automasjonsgruppa, Laboratoriegruppa og Ingeniørgruppa.

Prosessen som ble gjennomført etter at arbeidslederne ville danne egen avdeling i 1989 ga som resultat at Avdeling 19 i de store trekkene videreførte sitt organisasjonsmønster, med avdelinger og grupper for hele bedriftsområdet på Herøya.

Organisasjonsendringene fulgte i disse årene ikke endringene i bedriftsorganiseringen. I 1988 ble gjort et stort sprang i divisjonaliseringen av bedriften, som innebar at styringen av produksjonen ble overført fra ledelsen ved Hydro Porsgrunn til ledelsen for hvert enkelt produksjonsområde. Mens NFATF opprettholdt felles grupper for alle divisjonene og avdelingene, ble en stadig større del av bedriftsstyringen overlatt selvstendiggjorte divisjoner og seksjoner. Foreningens svar på dette ble å utarbeide kontaktutvalg for de enkelte divisjonene og seksjonene, og også for PNM.

Ett nytt ledd ble oppretta, eller gjenoppretta, på årsmøtet i 1991. I tillegg til gruppene ble det vedtatt å danne kontaktutvalg innen de ulike divisjonene og seksjonene på Herøya. På 1960- og 1970-tallet hadde det eksistert kontaktutvalg for hver enkelt avdeling for å bringe informasjon mer effektivt ut til enkeltmedlemmene. Kontaktutvalgene ble nå tiltenkt en videre rolle og omfatta langt større geografiske områder. De skulle være drøftingsorgan for alt som skjedde på divsjons- og seksjonsnivå. Innenfor bedriftene hadde divisjonene fått en helt annen rolle enn enn før, og hadde blant annet overtatt deler av personalforvaltningen. Det ble i alt danna fem kontaktutvalg, ett for landbruksproduksjonen, ett for magnesiumområdet, ett for petrokjemien, ett for PNM og ett for fellestjenestene eller Hydro Support som det het fra 1993.

I 1994 ble omorganiseringen fullbyrda. Fra dette året ble gruppene nedlagt og fellesutvalgene ble de nye grunnpilarene i organisasjonen. Gruppene hadde vært viktige ledd siden begynnelsen av 1960-tallet, og i perioder hadde svært mye av aktiviteten foregått i gruppene. Organiseringen i grupper hadde vært avgjørende for statushevingen for flere av funksjonærgruppene, men hadde også ført til drakamper og indre rivninger.

Danmarkskurs

Foruten bedriftsretta kurs deltok NFATF-medlemmer på mange kurs og konferanser om fagorganisasjonen. Fra 1960-årene var det mange kurstilbud retta mot medlemmer og tillitsvalgte, og det ble arrangert seminarer og kurs både i regi av forbundet, LO og Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF).

Hektiske tider "Da PNM ble lansert, ble Per Wold og jeg intervjua i Telemarksendinga. Her understreka vi at bedriftsledelsen måtte stille seg helt og holdent bak omstillingsorganisasjonen og at PNM måtte få en tung ledelse, og en ledelse med tillit. Uten å ha snakka med noen anbefalte vi at Per Anders Oksum skulle bli den nye lederen. Det var hektiske tider og vi var innkaldt til møte med Oksum samme kvelden. Vi innfant oss i god tid, og der satt også en annen av lederne i landbruksdivisjonen, tydelig spent og i dårlig humør... Da Oksum kommer inn døra spenner han til den første og beste stolen så den suser i veggen! - Det helvetes Toppen Beck-intervjuet! Jeg vil da for faen ikke ut av landbruk!" (Svein Kåre Finnebråten 18. september 2001)

I slutten av 70-årene hadde det vært god oppslutning om dette arbeidet, etter at studielederen ble trukket mer aktivt inn i styrearbeidet.

Fra 1985 ble det satsa stort på et kurstilbud over flere dager med båt og buss til Danmark. Noe av tanken bak den første Danmarksturen var å sveise sammen medlemmer - og familiemedlemmer - etter den vanskelige streiken i 1985. Lønnsnemdas kjennelse ga flere uheldige utslag når det gjaldt lønn for ulike grupper. Pårørende til NFATF-medlemmer opplevde nedsettende kommentarer på jobben eller i butikken som følge av streiken. Fra styret var det en bevisst linje å forsøke og samle foreningen gjennom sosiale tiltak i tida som fulgte.

På det første Danmarkskurset var det hele 70 deltakere, og oppslutningen holdt seg i flere år. Forbundet stod som medarrangør og dekte det meste av utgiftene. Kursene ble litt av en tradisjon, og det ble gjennomført ni kurs i Danmark på rad. Programmet var gjerne todelt, med foredrag av en fra bedriftsledelsen og en fra forbundet.

På 90-tallet ble det også arrangert kurs på Kielferga, og også disse kursene fikk god oppslutning.

Pensjonering

Antallet medlemmer med "hvilende rett" steig fra 190 i 1988 til 264 i 1989. Det samla medlemstallet stabiliserte seg rundt 750, og det vil si at mer enn hvert tredje medlem var pensjonist etter 1989. Den sterke økningen hadde sammenheng med Hydros førtidstilbud, som gikk ut på at alle som var 61 år eller eldre i 1988 fikk et tilbud om "framskutt avgang" ved fylte 62,5 år. Tilbudet var identisk med et tilbud som var gitt i 1982 og innebar en garanti om å få utbetalt 90 prosent av den lønn en ellers ville ha fått. Den enkelte måtte godta oppsigelse av arbeidsforholdet, og mange mente dette var en uverdig slutt på et arbeidsliv.

LO hadde i 1988 forhandla fram ordningen om avtalefesta pensjonsavgang (AFP). Denne ordningen ble forbedra på 90-tallet, men var i 1989 på langt nær god nok til å løse overtallighetsproblemene ved Hydro Porsgrunn. Pensjonsalderen var for høy, og ytelsene var langt dårligere enn en ordinær pensjon ville gi.

Rekkene av jubilanter med 25, 40 og 50 års medlemsskap i LO ble bare lengre og lengre i årene etter 1987. Som før ble det arrangert jubileumsfester på vinteren, og de fleste ble holdt i Folkets Hus.

Lederskap i vanskelig tid

Omstillingen som tok til i 1987 innebar helt nye betingelser for faglig arbeid på Herøya. I flere tiår hadde NFATF leda en tariffkamp for en voksende gruppe av funksjonærer som hadde gitt gradvise forbedringer av lønn og arbeidsvilkår. I 1987 ble en stilt overfor helt nye utfordringer, og i årene fram til 1994 ble hverdagen prega av nedbemanning og omorganisering.

For NFATF var det ikke lett å møte de nye utfordringene. Foreningen kunne ha satt seg på bakbeina, drevet obstruksjon og uthaling, og på den måten forlenga og vanskeliggjort en del prosesser. Når en i ettertid ser hvor strukturbetinga og "internasjonale" omstillingsprosessene på Herøya har vært, må en i ettertid kunne fastslå at en slik linje ikke ville ha ført fram, eller hvis den hadde blitt ført med tilstrekkelig styrke, ville ha ført til nedlegging av virksomheter, som følge av svakere resultater og manglende overskudd.

NFATF valgte i steden å gå inn i omstillingen og sørge for at medlemmene beholdt jobb og inntekt, men uten å kunne avgjøre hvor en jobba. Foreningen la ned mye arbeid i å utarbeide ansiennitetsregler for hver yrkesgruppe blant medlemmene og gjeldende for hele Herøya. Ved å gå inn på en slik linje utsatte foreningen seg for beskyldninger om "å være i lomma på bedriften" og "gå bedriftens ærend". Innad i NFATF og i uformelle fora framkom det slike beskyldninger. Likevel stod foreningen gjennom medlemsmøtevedtak samla bak den linja styret la opp til.

Svein Kåre Finnebråten leda foreningen i omstillingsårene. Han var en tydelig leder som både i skrift og tale fikk fram de betingelsene som ble stilt for å akseptere nedbemanningen. For foreningen var det avgjørende å unngå permitteringer og oppsigelser og at forflyttinger av medlemmer fulgte opptrukne retningslinjer. Finnebråten stilte seg aktivt bak dannelsen av PNM og bidro sammen med Per Wold i Herøya Arbeiderforening til at omstillingsorganisasjonen fikk en ledelse med tyngde og tillit. Han førte også fram foreningens syn på industriparken og hvor avgjørende det var å opprettholde en felles personalforvaltning og sterke fellesfunksjoner ved HPI.

1987 - 1994

Perioden fra 1987 til 1994 ble den kraftigste omstillingsperioden til nå i Herøya-bedriftens historie. Kostnadskutt og nedbemanning var de sentrale ordene, og i løpet av seks år ble 1.900 arbeidsplasser fjerna. På tross av dette ble produksjonen økt. Omstillingen bestod av en hel serie planer og prosesser, og hvor de mest dyptgripende var nedbemanningen av landbruk og fellestjenester fra 1990 og magnesiumproduksjonen fra 1991. De svake internasjonale konjunkturene og innstrammingen av den nasjonale økonomien forsterka problemene for Grenland i disse årene.

Avdeling 19 gikk aktivt inn i omstillings- og nedbemanningsprosessene og i arbeidet for å skape nye muligheter for de "fristilte" arbeidstakerne. I steden for å motsette seg innskrenkningene og kostnadsreduksjonene, aksepterte foreningen nødvendigeten av disse. Gjennom samarbeid om betingelsene for omstilling kom Avdeling 19 i inngrep, og påvirka i flere tilfeller antallet som ble forflytta og kriteriene for forflytting. Foreningens krav var at ingen skulle sies opp eller permitteres. Foreningen jobba også aktivt for at medlemmer som ble overført til omstillingsorganisasjonene, ble tilbakeført når disse organisasjonene ble avvikla. Omstillings- og effektiviseringstiltakene fra 1987 ble gjennomført uten åpne konflikter.

Hydro Porsgrunn ble omgjort til Hydro Porsgrunn Industripark (HPI) i 1993. NFATF stilte seg kritisk til industriparkideen, og advarte mot at bedriften ble splitta opp i selvstendiggjorte A/S-er og datterselskaper. Det ble danna flere A/S-selskaper i 1994, men det viktigste, Hydro Magnesium Alloys A/S, ble tilbakeført til den samla magnesiumenheten etter få år. NFATF argumenterte sterkt for å opprettholde sterke fellesenheter ved HPI og at det ble opprettholdt like arbeidsvilkår for alle Hydroenhetene.

Miljøspørsmål prega både bedriftens og fagforeningens arbeid i en hektisk periode fra 1987. Det dreide seg både om interne miljøforhold som helsefare for de ansatte (asbest, kvikksølv og kreftfare) og om ytre miljø og belastninger i forhold til nærmiljøet (dioksiner, kvikksølv). Foreningen satte gang en kartlegging av helseskader som skreiv seg fra arbeidsmiljøet og deltok innenfor LO i arbeidet for å få til en erstatningsordning i selskapet. På 90-tallet ble søkelyset fra naturvernorganisasjoner retta mot PVC som produkt, og i dette spørsmålet gikk NFATF og andre fagforeninger sammen med bedriften om planene for økt PVC-produksjon.

Lønnskampen kom i bakgrunnen i denne perioden. Gjennom lønnsstopp og Haagensens "solidaritetsalternativ" ble reallønna for NFATF-medlemmene redusert i årene fra 1988. Mens foreningen gikk hardt ut mot lønnsstoppen, aksepterte foreningen de moderate oppgjørene på 90-tallet.

Medlemstallet ble opprettholdt i årene fra 1987 til 1994. For første gang gikk likevel antallet yrkesaktive tilbake, og nedbemanningen ramma i denne fasen også teknikerne og mellomsjiktet i bedriften. Foreningen fikk svært mange pensjonister, og fra 1989 utgjorde pensjonistene mer enn en tredel av medlemsstokken.

Som organisasjon gjennomgikk også Avdeling 19 en omstilling i denne perioden. Etter at arbeidslederne i 1989 trua med å danne sin egen avdeling, ble antallet grupper endra og tilpassa områdene for de tre overenskomstene. Den store endringen kom likevel med årsmøtet i 1994, da gruppene ble avvikla og de nye fellesutvalgene for divisjonene og seksjonene ble vedtatt. Organisasjonen ble nå sydd etter den samme lesten som bedriften, som hadde overført svært mye av styringen til divisjonene og enhetene etter 1988.