Fra: «Vi er alle lønnsmottakere». Fra LO-funksjonærenes historie på Herøya
Med Rafnesanleggene i full drift fra 1979 styrka Frierfjorden posisjonen som landets største industrikonsentrasjon. Som følge av den sterke satsingen på olje- og gassproduksjon i Nordsjøen og de mange oppkjøpene av gjødsel- og petrokjemibedrifter i Europa fra 1978, sank Herøyaanleggenes andel av Hydrokonsernet sterkt i årene som fulgte. Fra å stå for ca. 76 prosent av omsetningen i Hydro i 1970, skulle verdien synke til bare 6 prosent 20 år seinere, i 1990.
På Herøya fortsatt automasjonen med uforminska styrke etter 1978. Nye produksjonsanlegg ble tatt i bruk og gamle ble modernisert. Etter at konsesjonen for Rafnesanleggene ble gitt, ble det gjennomført betydelige utslippsreduksjoner ved bygging av renseanlegg og innføring av ny teknologi. Ny salpetersyrefabrikk stod ferdig i 1979, og overgangen fra gammel og dels manuell styring til datastyring ble gjennomført "over natta". Kravene til høyere kvalifisering av arbeidskraften økte på alle plan i bedriften, og de tekniske funksjonærene fortsatte å øke i antall.
I fagbevegelsen var det sterke brytninger fra 1970-tallet. Arbeiderpartiets grep var i ferd med å løsne i disse årene. I Grenland tok yngre og mer radikale krefter over posisjoner i flere foreninger. Lederskiftet i Avdeling 19 i 1978, som førte til at Hans Gunnar Tørre ble ny formann, var ett av eksemplene på at etterkrigsgenerasjonen nå tok over.
Årene fra 1980 til 1985 ble gjennombruddsårene for olje i Hydrosammenheng. Etter at Ekofisk og Friggfeltene ble satt i drift, hadde virksomheten gitt selskapet solide inntekter. Fra 1981 bygde Hydro opp et nytt oljesenter i Bergen, og året etter starta planleggingen av Osebergfeltet, hvor Hydro skulle inneha operatøransvaret - det første for selskapets vedkommende. Utbyggingen av Oseberg var et omfattende prosjekt, som tok mange år, og som skulle gi ringvirkninger for store deler av konsernet. Oseberg ble Hydros "svennestykke" som oljeselskap, og det var ikke få ansatte på Herøya som i årenes løp ble utleid til oppdrag i forbindelse utbyggingen og driften av feltet.
For den landbaserte industrien gikk det dårligere, og i årene fra 1977 gikk fortjenesten stadig nedover. For årene 1981 og 1982 ble ordet "krise" tatt i bruk, og en omfattende nedbemanningsplan ble satt i verk. På Herøya ble 700 arbeidsplasser rasjonalisert bort i løpet av to og et halvt år, og bemanningen gikk ned med 15 prosent. I stedet for å legge ned ulønnsom produksjon ble overskuddet fra oljevirksomheten brukt til å fornye anleggene, og det ble investert i nye produksjonsprosesser for magnesium og fullgjødsel. I 1985 ble det beslutta å bygge en helt ny fullgjødselfabrikk. Det nye anlegget (Fullgjødsel 4) skulle erstatte den eldste av de to fabrikkene og gi en betydelig produksjonsøkning. Etter at den kom i drift, produserte Fullgjødsel IV mer enn de to gjenværende fabrikkene til sammen, samtidig som bemanningen bare var en brøkdel i forhold til de gamle fabrikkene.
Ved midten av 1980-tallet var optimismen tilbake på Herøya. Troen på vekst i landbruks- og plastproduksjonen var stor, og for magnesiumproduksjonen peka alle varsler oppover. Det skulle likevel ikke gå lang tid før bildet igjen var endra.
Etter å ha ført en aktiv politikk for å motvirke de lave konjunkturene fra 1974, la Arbeiderpartiregjeringen om til en innstrammingspolitikk høsten 1977. Etter først å ha grepet inn med tvungen lønnsnemnd ved tariffoppgjøret i 1978, ble lov om lønnsstopp innført fra 1. september samme året.
Pris- og lønnsstoppen slo spesielt uheldig ut for tariffarbeidet i Avdeling 19. Oppgjøret i 1977 hadde skapt store problemer for foreningen, og det var betydelig misnøye med de "lønnsrelasjoner" som var blitt lagt gruppene i mellom. Blant annet var laboratoriefolka lite tilfredse, og foreningen var opptatt av at skjevhetene skulle rettes opp i de revisjoner som var forutsatt skulle skje i perioden. Overenskomsten inneholdt flere protokolltilførsler med siktemål å revidere avtalen i løpet av perioden. I tillegg til å regulere lønnsnivået i forhold til andre grupper i Hydro, ble det åpna for drøftinger av nytt lønnssystem. Foreningen la ned mye tid og krefter for å følge opp disse punktene, men oppnådde svært få resultater av dette arbeidet. I årsberetningen for 1978 kom dette til uttrykk:
"Protokolltilførsel 2, som tok sikte på å regulere lønnsutviklingen under hensyntagen til lønnsutviklingen for bedriftens operatører, ga ikke uttelling. Et omfattende arbeid for å finne fram til et nytt lønnssystem, slik protokolltilførsel 5 skisserer, ble igangsatt. Det ble nedsatt to komiteer for henholdvis arbeidsleder- og teknisk overenskomt. Etter en rekke møter, og ca. ett års arbeid, kunne man konstatere at et nytt lønnssytem ikke lot seg realisere i denne omgang."
Etter overenskomsten fra 1977 var partene forplikta til "antesiperte forhandlinger" per 1. juli 1978. Det tilbudet Hydro la fram i disse forhandlingene ble avvist av forhandlerne og sett på som totalt uakseptabelt av medlemmene i Avdeling 19. Tillitsforholdet mellom avdelingen og bedriften forverra seg i løpet av året, og foran tariffoppgjøret med utløp 31. desember trua foreningen med å trekke seg ut av samarbeidsorganene på Herøya - hvis ikke foreningen ble tilbudt mer enn det rikslønnsnemnda hadde gitt andre grupper i vårhalvåret. Ved siden av et lavtlønnstillegg hadde de store lønnstakergruppene fått et tillegg på 50 øre i 1978. Etter at foreningen på forhånd ble varsla om at NFATF ville bli avspist med de 50 ørene, ble det på medlemsmøtet 3. november vedtatt en lang uttalelse som i sterke ord og vendinger kritiserte Hydroledelsen, og som avslutta med at Avdeling 19 "med øyeblikkelig virkning vil trekke seg fra alle samarbeidsorganer hvis rikslønnsnemndas 50 øre blir løsningen på nær to års skjev lønnsutvikling." Det var mer enn 200 medlemmer til stede på møtet, og uttalelsen ble vedtatt "med akklamasjon". Den 4. desember ble trusselen satt ut i livet, og i et brev fra styret til assisterende direktør, Bjørn Arnulf, het det:
"Herøya avd. 19 av NFATF vil med dette meddele Dem at vi med virkning fra i dag trekker oss ut av all virksomhet i BU, Verne- og miljøutvalget samt alle AU ved Porsgrunn Fabrikker.
Avdeling 19 går til dette skritt på bakgrunn av det resultat som har framkommet ved årets "tarifforhandlinger". Vi har ved flere høve - overfor selskapets ledelse - pekt på hvordan lønnsrelasjonene i inneværende tariffperiode har endret seg for avdelingens medlemmer, både for arbeidsledere som for de tekniske funksjonærer. Vi har inntrengende anmodet selskapet om ikke å bruke den situasjonen landets økonomi befinner seg i til å foreta relative endringer i lønnssystemene - men fristelsen ble for stor.
Norsk Hydros tariff- og personaladministrasjon har med all tydelighet vist sitt syn på oss -vi konstaterer at med en slik holdning kan samarbeidet reelt ikke finne sted.
Kontakten med bedriften vil derfor for framtiden finne sted innenfor de rammer Hovedavtalens del A streker opp. Ingen beklager den oppståtte situasjon mer enn vi."
I drøftingene om nytt lønnssystem etter oppgjøret i 1977, gikk Hydroledelsen sterkt inn for å legge nye prinsipper til grunn for avtalene med funksjonærene. Selskapet presenterte i 1978 et forslag etter modell fra Rafnes, hvor både medlemmene i Kjemisk Forbund og funksjonærforbundene var innplassert i et "vertikalt" system med i alt fem lønnsklasser. Ledelsen stod dessuten hardt på at utløpstidene for alle avtalene i konsernet skulle være 31. mai. Blant LO-forbundene hadde Kjemisk Forbund allerede innført en avtale i pakt med Rafnesmodellen, og Handel og Kontor var ikke uvillige til å endre utløpsdatoen for sin avtale. NFATF var på sin side hverken villig til å gå inn på Rafnesmodellen eller å endre utløpsdatoen. Med fastlåste standpunkter på begge sider kjørte drøftingene om ny lønnsordning seg fast.
Etter at forholdet mellom NFATF og Hydro hadde utvikla seg til en isfront høsten 1978, fikk Avdeling 19 våren 1979 signaler om at selskapet ønska å ta opp igjen forhandlingene. Det ble etablert kontakt mellom LO-funksjonærene og personaldirektøren, Leif Bjørnsen, og Bjørnsen oppfordra forbundene på LO-siden til selv å utarbeide et forslag til lønnssystem. Det ble tidlig avklart at ledelsen nå var villig til å se bort fra Rafnesmodellen, og at de ville godta 23-prosentregelen. På et medlemsmøte 19. april fikk styret og forhandlere fullmakt til å gå videre med forsøket på å få i stand nytt lønnssystem. Foreningen vedtok samtidig å tre inn igjen i samarbeidsorganene ved Porsgrunn Fabrikker.
Avdeling 19 kasta ikke bort tida i arbeidet for ny lønnsordning denne sommeren og høsten. Forhandlerne gikk inn for at laboratorie- og instrumenteringsfunksjonærene i utgangspunktet skulle lønnes som fagformenn, og at systemet skulle romme åtte lønnsklasser. Selskapet gikk med på plasseringen av laboratorie- og instrumenteringsfolkene, men ønska ikke mer enn sju lønnsklasser, der klassene 5 ("formenn ikke fag") og 6 ("formenn fag") ble fastsatt med 23 prosent høyere lønn enn henholdsvis operatører og fagoperatører. Systemet innebar belønning for å gjennomføre kompetansekurs og innførte nye betegnelsene for flere av de tekniske stillingene. På Rafnes hadde betegnelsen "prosesstekniker" fått gjennomslag i tariffspråket, men denne betegnelsen ble ikke tatt inn i NFATF-avtalene. Derimot ble betegnelser som laboratorietekniker, instrumenteringstekniker og kraftverkstekniker fra nå av gjort gjeldende på Herøya.
Det lyktes partene å komme til enighet den 19. desember 1979. På grunn av lønnsstoppen ble lønnsordningen ikke iverksatt før i 1980, og funksjonærene måtte vente til etter våroppgjøret før det ble klart hva systemet ville gi i kroner og øre.
Forhandlingene sommeren 1980 ble vanskelige, og oppgjøret gikk til mekling. Forhandlerne for de tre forbundene som ble kobla sammen, Norsk Jernbaneforbund (NJF), Norsk Elektriker- og Krafstasjonsarbeiderforbund (NEKF) og NFATF måtte fire på et krav om ettårig avtale. Foreningen fikk ikke løst alle problemer knytta til innplassering av grupper. Det som kom ut av 1980-oppgjøret innebar likevel så store forbedringer og endringer av lønn og stillingsplassering at det i ettertid ble karakterisert som "lønnssystemet fra 1980". Etter reallønnsmessig tilbakegang i tre år, fikk funksjonærene nå lønnsmessige uttellinger.
I årsberetningen som ble skrevet foran årsmøtet i 1982, varsla styret at det kommende tariffoppgjøret ville bli "et av de vanskeligste i foreningens historie". Dette slo til, og oppgjøret endte i åpen konflikt med produksjonsstans i de fleste av Hydros norske bedrifter.
Konflikten gjaldt ikke tallfesta lønnskrav og gikk mer på prinsipper og prosedyrer enn konkrete goder. NFATF hadde fremma to hovedkrav foran oppgjøret. Det første gikk ut på å få en egen avtale for ingeniører og sivilingeniører. Det andre kravet gikk ut på å opprettholde "23-prosentregelen" og de "lønnsrelasjonene" som i 1980 var etablert i forhold til operatørene organisert i Kjemisk Forbund. Forhandlingene med Kjemisk skulle i gang seinere på våren, og NFATF regna med at disse forhandlingene som tidligere ville bli bestemmende for lønnssatsene for sine medlemmer. Det tredje kravet NFATF stilte gikk ut på at avtalen skulle være ettårig, med utløp 31. desember 1982.
Kravene for de 1100 NFATF-medlemmene var blitt overlevert 22. desember. Først i slutten av januar slapp en fram til forhandlingsbordet. "Men reelle forhandlinger kom ikke i gang," forteller Olav Imsrud i 2001, "motparten var ikke innstilt på det". Forhandlingene ble derfor straks brutt, og oppgjøret gikk til mekling. I begynnelsen av februar la riksmeklingsmannen fram et forslag, som ikke ble anbefalt av NFATF, men som likevel ble sendt til uravstemning. De to hovedkravene var ikke innfridd. På ett punkt var forslaget i pakt med NFATF's krav, og det gjaldt varigheten av avtalen. Ved uravstemmingen ble forslaget forkasta med 82 prosent neistemmer blant medlemmene i NFATF.
I en ny meklingsrunde ble det oppnådd kompromiss på de to hovedpunktene, og partene var nær ved å komme til enighet. Men arbeidsgiverforeningen krevde nå at avtalen skulle gjelde for tre år og ikke ett år, som det tidligere tilbudet hadde gått ut på.
NFATF var ikke villig til å gå med på en treårig avtale, og NAF ga ikke etter. Det ble streik fra 13. mars 1982. Alle avdelinger av NFATF, Norsk Elektriker- og Kraftstasjonsforbund (NEKF) og Norsk Jernbaneforbund (NJF) i Hydro var direkte berørt. Av de øvrige Hydroansatte ble 7000 etter kort tid permittert. I Telemark ble produksjonsanleggene på Rjukan, Notodden, Herøya og Rafnes stansa eller nedkjøringen innleda.
Streiken ble en betydelig mediabegivenhet, og presset ble fra første stund lagt på NAF og Hydroledelsen. Fra fagforeningshold ble det brukt harde ord om motparten. Hydroledelsen ble beskyldt for å være løpegutter for arbeidsgiverforeningen, som på sin side ble beskyldt for å ri prinsipper. Da Hydros generaldirektør, Odd Narud, kom med uttalelser om at streiken kunne føre til nedlegging av "de mest utsatte arbeidsplassene" i konsernet, bidro det til at Hydroledelsen mista ytterligere sympati. Istedenfor å rette oppmerksomheten mot NFATF, ble spørsmålet stilt om Hydroledelsen hadde opptrådt ansvarlig. Etter at streiken var over, vedtok Herøya Arbeiderforening (HAF) et benkeforslag som krevde Naruds avgang.
På Herøya gikk foreningene til de andre LO-forbundene ut med klar støtte til streiken. Både Herøya Arbeiderforening, Porsgrunn og Omegn Stuerforening og Handel og Kontor-foreningen på Herøya slutta opp om aksjonen, og Stuerforeningen fulgte konsekvent opp de anbefalinger NFATF ga i forhold til permitteringer og blokade av Hydrolast.
Streiken ble avblåst etter bare seks dager. Etter initiativ fra Hydros styreformann, Johan B. Holte, og LO-leder, Tor Halvorsen, fant hovedpartene fram til en løsning. LO's forhandlingsleder for Hydro, Yngve Hågensen, var budbringeren. Forbundsstyret og Avdeling 19 hadde tillyst møter i Folkets Hus i Porsgrunn 17. mars, og samme dagen kom Haagensen fra Oslo. På medlemsmøtet i Folkets Hus var 450 medlemmer møtt fram, og forbundsformann Roar Helgesen la fram det glade budskap om "full seier" for NFATF. Motparten hadde gått med på en ettårig avtale, og et forslag til løsning i åtte punkter ble enstemmig vedtatt som grunnlag for å gå tilbake til arbeidet. Etter et knapt kvarter var medlemsmøtet over.
I følge Olav Imsrud, som deltok i forhandlingene, var streiken i 1982 "helt unødvendig":
"Med en viss smidighet fra Hydroledelsen kunne den vært unngått. Forhandlingene kom jo egentlig aldri i gang, og vi ble bare sittende å vente. Jeg tror det hang sammen med et skifte i Hydros personalledelse. De nye folka virka rett og slett ukjente med hva som skulle skje."
I årsberetningen som ble skrevet nesten et år etter, ga styret denne vurderingen av hvorfor ikke streiken ble mer langvarig:
"Ikke bare vi, men også fagbevegelsen forøvrig, samt distriktets aviser, oppfattet kravene som rettferdige og rimelige. Vi var klar over at vi måtte vinne denne kampen, men naturligvis ikke hvor lang tid det ville ta. Det lyktes oss rimelig godt å mobilisere såvel fagforeningens tillitsmannsapparat som mengder av medlemmene forøvrig. Så gjorde denne enigheten i foreningen og støtte fra andre fagorganiserte utslaget. Styret finner grunn til særlig å fremheve medlemmene i Kjemisk og i Porsgrunn og Omegn Stuerforening i denne sammenheng. Ved innløpet til våroppgjøret -82 fikk vi demonstrert fagbevegelsens gjensidige og solidariske støtte, og dette var av betydning for hele bevegelsen."
Avtalen som ble inngått inneholdt bestemmelser som kobla funksjonærenes lønn til den lønn de organiserte i Kjemisk ville få. Prinsippet om 23 prosent høyere lønn ble ikke nevnt, men for lønnsklassene 5 og 6 hvor de fleste av medlemmene befant seg, skulle grunnlønnen ligge 124,21 og 121,65 prosent over grunnlønnen i henholdsvis klasse 2 og 3 hvor de fleste medlemmene i Kjemisk befant seg. Etter flere års arbeid ble også kravet om en avtale for ingeniørene eller de "1. juli-regulerte" innfridd.
Streiken var den første åpne konflikten satt i verk av industrifunksjonærer siden streiken ved Elektrisk Bureau i Oslo i 1953. Teknikerne ved bedriften ble dengang tatt ut for å presse fram en tariffavtale for denne gruppen. Konflikten i 1953 hadde vært langvarig, gitt lite av resultater, og ført til stort frafall blant de som ble tatt ut i streiken. Hydrostreiken i 1982 ga på en helt annen måte resultater og styrka samholdet blant medlemmene og båndene til andre LO-organiserte.
Tariffavtalen som ble kjempa gjennom i mars 1982, ble gjenstand for revisjon etter mindre enn et år. Det ble ikke store endringer, 23-prosentregelen ble bekrefta, og en ny toårig avtale ble inngått med utløp 31. desember 1984.
Foran avtaleutløpet 31. desember 1984 hadde Avdeling 19 lagt ned et stort arbeid av forberedende art. Den tradisjonelle runden med tariffkomiteer lokalt og med samordning innenfor Hydrofunksjonærenes Samarbeidskomite ble fulgt.
|
Bruddet
"Klokken nærmet seg 0430, 16 januar 1985. I riksmeklingsmannens lokaler i Karl Johans gate 45 satt forhandlingsutvalget i NFATF. NAF-direktør Pål Kraby og LO-sekretær Yngve Hågensen var også tilstede. Det hersket en spent stemning. Meklingen var inne i sitt femte døgn, og ingen hadde sovet på over 42 timer. Norsk Hydros forhandlere hevdet at det var umulig å strekke seg lengre. NFATF stod fast på sine krav.
|
Redusert arbeidstid for de skiftgående ble ett av hovedkravene ved dette oppgjøret. Etter at lik arbeidstid for de dagtidsansatte var innført fra 1. januar 1984, kom skiftfolkenes arbeidstid i søkelyset. Fra langt tilbake hadde det urimelige i at rundskiftarbeiderne hadde et lengre arbeidsår enn dagtidsansatte vært tatt opp. Med 36 timer ukentlig arbeidstid, mot 37,5 timer for de dagtidsansatte, hadde de som gikk helkontinuerlig skift fortsatt et lengre arbeidsår enn de dagtidsansatte. De halvannen timene ble mer enn utligna ved at de måtte jobbe på bevegelige og andre helligdager. NFATF foreslo nå 12 dager avspassering per år med full lønnskompensasjon. Ved siden av et løft for skiftfolket ble det reist krav om lønnsforbedringer for ingeniørene. Det gamle kravet om å "opprettholde lønnsrelasjonene" i forhold til operatørene stod fortsatt ved lag.
Forhandlingene i desember ble resultatløse, og riksmeklingsmannen ble kobla inn med frist for å nå en avtale innen 15. januar kl. 24.00. Også meglingen endte uten resultat, og på overtid på morgenen 16. januar ble det konstatert at meglingen var brutt sammen, og at Hydrofunksjonærene på nytt befant seg i streik, uten at medlemmene hadde fått mulighet til å uttale seg gjennom uravstemning. "Det sier seg sjøl at dette for ethvert styre i enhver forening eller forbund vil være en vanskelig situasjon", skriver styret i årsberetningen som ble utgitt kort tid etter streiken. Hvor underlig hele tariffoppgjøret forløp, kommer også fram i beretningen:
"Desto større ble overraskelsen eller forundringen da det seinere viste seg at de to berørte forbund, NALF og Maskinistforbundet, fortsatte meklingen. De kom fram til et anbefalt forslag. Da det ene forbundet seinere forkastet dette forslaget i uravstemning - og forhandlinger ble innledet med dem på nytt - ble forundringen enda større. De oppnådde da å forbedre resultatet så mye at forslaget i "andre valgomgang" ble vedtatt. Så får noen og hver stille seg spørsmålet om hvorfor og hvordan denne underlige streiken og situasjonen kan ha oppstått."
Denne gang ble fire LO-forbund berørt: NFATF, NEKF, NOPEF og NJF. I tillegg gikk det YS-tilknytta Norsk Funksjonærforbund til streik. Ved at NOPEF var med, ble også Rafnes berørt. Streiken berørte ellers alle Hydroanleggene i Norge, bortsett fra fabrikken på Karmøy.
Også i 1985-streiken kom 23-prosentregelen i forgrunnen for oppmerksomheten. Mens selskapsledelsen og NAF hadde akseptert denne regelen i 1982, gikk de nå i følge NFATFs forhandlere mot å legge denne regelen til grunn. Bedriften motsatte seg ikke at arbeidslederne skulle ha 23 prosent høyere lønn enn operatørene, og i den siste skissen som ble presentert under meklingen, lå denne nøkkelen inne. Det bedriften ikke gikk med på var at "23-prosenten" også skulle danne utgangspunktet for avlønningen av de tekniske funksjonærene. Fra 1980 hadde instrumentteknikere og laboratorieteknikere med fem års ansiennitet hatt en minimumslønn som fagformenn. Det tilbudet som nå ble gitt de tekniske funksjonærene ville gjenopprette lønnsforskjeller innen medlemsgruppene i NFATF, som var utligna fem år tidligere. I følge NFATF-forhandlerne ville riksmeklingsmannens skisse gi kr. 11.000,- i differanse mellom formennene og teknikerne. I tillegg ønska bedriften å innføre individuell toppavlønning av arbeidslederne.
Under ledelse av Ole Willy Strandhagen og Per Wold tok Herøya Arbeiderforening avstand fra streiken. Dette skapte en svært vanskelig situasjon i forholdet mellom LO-foreningene på Herøya. Den samme holdningen som HAF-lederne inntok lederne i de kjemiske foreningene på Rjukan og Notodden. I Glomfjord var holdningen en annen.
Grunnene til at foreningene i Kjemisk gikk ut mot streiken var sannsynligvis flere. HAF hadde gjennom lang tid irritert seg over at så mange på Herøya hadde fått tekniker-status, og gått over til NFATF. HAF synes det var urimelig at deres egne medlemmer med fagstatus, som arbeida i de samme avdelingene og som de mente utførte mye av det samme arbeidet som teknikerne, som følge av organisasjonstilknytningen, skulle ha lavere lønn enn de som hadde funksjonærstatus. Mange i HAF mente nå at 23-prosentregelen ikke var i pakt med tida og at den virka mot arbeidet for å utjavne sosiale skiller. At HAF-medlemmene ufrivillig skulle permitteres bare tre år etter den forrige streiken, kan også ha hatt sitt å si. På Herøya ble det gitt permitteringer til de som ikke var i streik og som ikke ble holdt tilbake i henhold til en egen nedkjøringsavtale som var inngått. De HAF-organiserte opplevde i mange avdelinger å bli permittert, mens flere av NFATF-medlemmene ble holdt tilbake på arbeidsplassen, som følge av nedkjøringsavtalen.
Konflikten ble løst ved tvungen voldgift etter sju dager. Den noe originale begrunnelsen kommunal og arbeidsminister Arne Rettedal ga for å ta i bruk voldgiften, var at kulda kunne skade fabrikkbygninger som ble stående ubrukte.
På tross av det vanskelige utgangspunktet, og på tross av den manglende støtten fra Herøya Arbeiderforening, ble det full oppslutning om streiken fra medlemmenes side.
|
Streiken i 1985
"Vi mobiliserte det vi hadde av krefter i medlemsstokken. Flere av medlemmene med "hvilende rett" ble kalt ned til Hydroporten og utstyrt med streikeband. Fylkesordføreren i Telemark, Per Svardal, ble utkalt og utstyrt med rødt band. Og ordføreren i Porsgrunn, Kristen Waaland fikk rødt band og gikk streikevakt. Og det her var jo pressa interessert i!"
|
Det ble lønnsnemnda som foretok revisjonen av avtalen. Revisjonen ga lønnsmessige uttellinger, men i ettertid ble det understreka at nye skjevheter oppstod i forholdet mellom grupper, og at flere av gruppene kom dårlig ut.
I jubileumsboka som er utgitt til forbundets 50-årsjubileum har Hege Madsen gått grundig inn på bakgrunnen for de to streikene, og spesielt den siste. Madsen har benytta seg av skriftlige kilder i Herøya Arbeiderforening og støtta seg på intervjuer med Hans Gunnar Tørre. Madsen er særlig opptatt av Herøya, og forklarer streikene utfra utviklingen her. Hun peker på at de omfattende teknologiske endringene som fulgte med automasjonen og datastyringen bidro til tap av status og privilegier for teknikerne og arbeidslederne, og at den harde lønnskampen var et svar på den utjavningslinje Kjemisk etter vært fikk gjennomslag for. Madsen understreker at konflikten i 1985 ble en organisasjonskamp mellom Kjemisk og NFATF og at Hydro og NAF tok stilling for ønskene i Kjemisk Forbund og Herøya Arbeiderforening om å utjevne økonomiske og sosiale forskjeller, gjennom en nivellering nedover. Madsen legger også vekt på at yngre krefter hadde overtatt ledelsen av Avdeling 19 og at mange av medlemmene var blitt radikalisert i løpet av 1970-tallet.
Høsten 1983 ble det undertegna en avtale som innførte lik arbeidstid for alle dagtidsansatte. For NFATF hadde dette kravet stått som et rettferdighetskrav i lang tid. Innenfor foreningen var det grupper som både hadde hatt lang og kort arbeidstid, og urimeligheten i de tidligere arbeidstidsordningene hadde bidratt til å skape spenninger også innad i organisasjonen. Etter at lik arbeidstid ble innført, ble Hydro ilagt en bot av arbeidsgiverforeningen (NAF), som på denne tida hadde Pål A. Kraby som leder.
Innføringen av lik arbeidstid for alle dagtidsansatte fra 1. januar 1984 ga likevel ingen full løsning av arbeidstidsspørsmålene NFATF sleit med. "Dette tiltaket avdekket andre skjevheter", heter det i årsberetningen:
"Som alle vet har foreningen aldri spilt noen aktiv rolle i arbeidet med å endre de skiftgåendes situasjon. Vår forening organiserer omlag 100 skiftansatte - særlig på laboratoriene samt skiftformenn - og sånn sett utgjør våre medlemmer en minoritet blant skiftfolket ved fabrikken. Men det er like klart at den enkelte føler problemene like sterkt, uansett hvilke forening han/hun tilhører. Det er derfor dannet en egen skiftgruppe i foreningen. Denne gruppen ledes inntil årsmøtet av et interimsstyre, og gruppen skal være et rådgivende organ for styret i skiftspørsmål, samt være en faggruppe for skiftansatte medlemmer."
De krav skiftgruppa nå stilte, og som ble presentert for bedriften var følgende:
"... 33,6 timers uke for 5-skift, avspassering av de bevegelige helligdager samt 1. og 17. mai, en endret plan for 2-skiftansatte samt innføring av den såkalte "Rafnes-ordningen" ved Porsgrunn Fabrikken for de med personlig avløsning i skiftbyttet."
I interimstyret for de skiftansatte som ble nedsatt høsten 1983 var disse med: Harry Rønning, Åge Wian, Trond Kristiansen, Erling Bolme og Hans Dyrseth.
Streiken som ble gjennomført i januar 1985 førte til alvorlig sjølransaking på lederhold i Hydro. - Var konflikten i det hele tatt nødvendig? - Og hvordan kunne en i framtida unngå at funksjonærene ble de lønnsledende i konsernet?
Våren 1985 ble Hans Gunnar Tørre av Egil Myklebust innkalt til uformell drøfting av lønns- og avtaleforhold. Han ble presentert et tilbud om en "pakke" som omfatta lønnsøkninger for flere grupper mot at utløpsdatoen for NFATF's overenskomster med Hydro ble endra fra 31. desember til 31. mai.
Tilbudet fra Hydro ble lagt fram på medlemsmøte 30. april, hvor 120 medlemmer var møtt fram. Det ble ikke stemt over tilbudet på dette møtet, men gitt tilslutning til en prosedyre som innebar en skriftlig avstemning over tilbudet på et seinere medlemsmøte. Den 13. mai møtte ca. 300 medlemmer opp til avsluttende behandling av Hydros tilbud. Styret hadde på forhånd enstemmig gått inn for å anbefale endringen, og ved avstemningen - hvor en del hadde forlatt lokalet - stemte 219 for og bare 11 mot å godta tilbudet.
Med dette vedtaket - og liknende vedtak i de andre NFATF-avdelingene - kom NFATF-avtalene inn under "vårfagene", og forhandlingsteknisk måtte forbundet stille seg i køen etter Kjemisk Forbund, som hadde avtaleutløp 30. april. Fra gammelt av var det i arbeidslivet knesatt et prinsipp om at det var eksportindustrien som skulle være lønnsledende, og at det innenfor denne var Jern og Metall som hadde hevd på å forhandle først, også før forhandlingene med Kjemisk. Om endringen av utløpsdato på lang sikt svekka NFATFs posisjon i lønnsforhandlingene er vanskelig å si.
Ved å godta endra utløpsdato fikk gruppene i NFATF på kort sikt løst lønnsproblemer for flere av sine grupper. Tilleggene som ble gitt innebar for mange rundt 20.000 kroner i pålegg og for enkelte også mer. Med 110 - 120.000 kroner i årslønn var tilleggene i 1985 betydelige.
Foreningen fikk kort tid på seg til å foreberede tariffoppgjøret i 1986. Hovedforhandlingene var tillyst 5. mai, men ble utsatt til 27. mai, blant annet som følge av lockouten NAF hadde satt i verk tidligere denne våren. I forhandlingsutvalget deltok Kåre Olsen, Svein Kåre Finnebråten, Kari Mürer, Harry Rønning og Geir Nilsen. Gjennom forhandlingene ble det klart at bedriftssykepleierne og fysioterapeutene skulle inn under NFATF-området. Det ble endringer i avtalen for 1.7.-regulerte, og det ble oppnådd lønnstillegg som i gjennomsnitt ble utregna til ca. 9 prosent. Ved uravstemningen ble avtalene vedtatt med solid flertall.
Arbeidet med å få til en tariffavtale for ingeniører i NFATF-regi starta allerede i 1976. Det var forbund utenfor LO som hadde hevd på å organisere de ulike ingeniør-kategoriene, og før 1970-tallet var det ikke mange ingeniører som ønska seg inn i NFATF og LO. På 1970-tallet fikk Avdeling 19 både ingeniører og sivilingeniører som medlemmer, og fra 1976 starta arbeidet med å få forhandlings- og avtalerett på linje med de "gule" foreningene NITO og NIF. Kravet om tariffavtale ble i flere år avslått.
I 1980 danna avdelingen en egen gruppe for ingeniørene, og i den forbindelse ble det avholdt et helgeseminar i Stavern i tiden 24 til 26. oktober 1980. Både LO og flere forbund stilte seg nå bak initiativet, og på seminaret møtte Tor Halvorsen fra LO, Roar Helgesen fra NFATF, Lars Myhre fra NOPEF, Øyvind Rød fra HAF og Per Myrvang fra Handel og Kontor på Herøya samt representanter for de 1.7.-regulerte ved Rafnes og Porsgrunn Fabrikker. Hovedtemaet var hvordan det tradisjonelle LO ville stille seg til organisering av faggrupper som ingeniører og sivilingeniører nå og i framtida. I årsberningen fra 1981 skreiv Kari Mürer dette:
"Det ble understreket sterkt fra flere hold at hvis LO skal bli et alternativ til NIF/NITO, som tradisjonelt har ivaretatt disse gruppers interesser, trenger vi all den støtten vi kan få fra andre LO-forbund i framtida.
Den viktigste oppgaven for Ingeniørgruppa vil være å få i stand en avtale med arbeidsgiveren som også innbefatter forhandlingsrett på lønn (...) arbeidsgiveren har hittil ikke vært villig til å imøtekomme dette krav. Interimstyret har utarbeidet et opplegg for nye forhandlinger, og disse vil finne sted i mars 1981"
Det var først etter streiken i 1982 at NFATF fikk egen overenskomst for ingeniørene og sivilingeniøreene i Hydro. I årene som fulgte ble det jobba mye med ordlyd og innhold i avtalen, som foreningen ikke var tilfreds med. Ett av kravene fra NFATF's side var å få en minstelønnsgaranti, slik en hadde i teknikeravtalen. Det var fortsatt de konkurrerende organisasjonene, Norsk Ingeniør og Teknikerorganisasjon (NITO) og Norsk Ingeniørforening (NIF), som øvde størst påvirkning på lønnsvilkårene for ingeniørgruppene.
Det tok mange år før kvinnene fikk noen plass i Avdeling 19. Rekrutteringen til grupper som arbeidsledere og tekniske funksjonærer var tradisjonelt forbeholdt menn, og det skulle ta lang tid før kvinner kom inn i disse yrkene. I følge en statistikk var kvinneandelen av arbeidsstokken ved Porsgrunn Fabrikker så seint som i 1985 bare 8 prosent. Av 282 arbeidsledere var kun en kvinne. Innenfor NFATFs avtaleområder var kvinnene på vei inn i de tekniske funksjonærstillingene og ikke minst i laboratoriene.
En av de første kvinnene som ble rekruttert til NFATF var renholdsleder. Rundt 1970 meldte noen kvinnelige laboratorieassistenter seg inn, og seinere kom kvinnelige teknikere og ingeniører inn som medlemmer i foreningen.
Kari Mürer (seinere Lunde) ble foregangskvinne i NFATF avd. 19, og for likestillingsarbeidet i Hydro generelt. Hun begynte på Herøya på midten av 70-tallet og var ansatt ved forskningssenteret. Hun kom inn i styret i foreningen som studieleder i 1981 og fremma tidlig forslag om at Hydro skulle etablere egen barnehage for ansatte, og fremma fagligpolitiske forslag som gikk på bedre svangerskapsordninger og 6-timers arbeidsdag. Hun gikk i bresjen for at Hydro skulle få en handlingsplan for likestilling, og ble primus motor i det likestillingsutvalget LO-foreningene på Herøya nedsatte på tvers av forbundene.
I årsberetningen for 1983 ble det klaga over at det fortsatt ikke fantes noen likestillingsavtale i Hydro:
"Vi vil fortsatt tro at det skal bli mulig å få etablert en likestillingsavtale i selskapet. Det er for tiden ca. 10 prosent kvinnelige ansatte i selskapet, og vi må derfor anta at framtiden vil føre med seg to vesentlige endringer. For det første vil langt flere kvinner bli ansatt og for det andre vil vi forhåpentlig få langt flere kvinner i ledende stillinger. Under alle omstendigheter trenger vi en avtale, og forhandlinger om dette pågår."
I 1984 ble den første likestillingsavtalen på konsernnivå undertegna.
|
Kvinne i NFATF
"Det var hardt å komme inn som kvinne i styret. Der var det mennene som rådde, og det var jo ikke jenter med i styret før jeg kom inn. Det var et godt samhold, bevares, men samtidig var det knallhard kustus. Du rødma gjerne fra toppen og ned om du skulle si noe, og det var ingen lett match å gjøre seg gjeldende. Etter hvert var det jo greit at jentene satt som sekretærer og kasserere og at vi ytra oss om likestilling og slike spørsmål. Men snakka vi om teknologi! - det skulle vi ikke ha greie på! Forhandlinger og tariff var et annet område vi sleit med. Dette hadde status, og jentene var ikke gode nok på tariffen. Å være studietillitsvalgte var helt greit, men forhandlinger ble vi lenge holdt utenfor."
|
I mai 1984 ble alle de kvinnelige medlemmene i NFATF innkalt til et eget møte hvor Kari Mürer orienterte om lover og avtaler som angikk likestilling og fra erfaringer med likestillingstiltak på Herøya og i konsernet. Møtet valgte tre personer til å delta på et likestillingsseminar på Notodden 18. - 19. juni 1984. De som ble valgt var Birgit Nilsen, Tone Kleivane og Aasa Holand. Som representanter til LO's likestillingsutvalg ved Porsgrunn Fabrikker ble i 1985 Kari Murer, Tone Kleivane, Kari Straume Andersen og Harry Rønning valgt.
Foran LO-kongressen i 1985 la likestillingsutvalget for HAF, NFATF og HK fram flere forslag som ble anbefalt av Avdeling 19. Ett av forslagene gikk inn for seks timers arbeidsdag og hadde denne ordlyden:
"En generell senkning av arbeidstiden til 6 timer er en av de viktigste forutsetningene for at all likestilling mellom kvinner og menn skal bli mulig i både familie og arbeidsliv. Dette vil også medføre at foreldre og barn i alle aldre skulle få bedre muligheter til meningsfylt samvær, samtidig som omsorgen for barna blir bedre.
Mange av de kvinnene som i dag jobber deltid kunne bli hetidsarbeidende. En slik reform skulle også gjøre det mulig for mange flere - ikke minst kvinnene - til å delta i politisk og organisasjonsmessig arbeid.
Flere arbeidsplasser ville også kunne skapes dersom 6 timersdagen ble en realitet."
Det skulle vise seg at reell likestilling ikke var noen enkelt sak i en mannsdominert bedrift. En undersøkelse i 1986 avdekka at samtlige kvinnelige ingeniører ved Porsgrunn Fabrikker lå under gjennomsnittet i lønn for alle ansatte ved Porsgrunn Fabrikker.
At likestilling også kunne gå begge veier viser arbeidet som ble tatt opp midt i 80-årene for å få til en enkemannspensjon innenfor selskapet. Kari Mürer jobba med dette spørsmålet.
Av mer symbolske endringer i likestillingsarbeidet kan endringen av tittel fra "formann" til "leder" nevnes. Lederbetegnelsen ble innført i forbundet fra landsmøtet i 1986, og i Avdeling 19 fra årsmøtet i 1987.
I 1987 ble spørsmålet om pornografi på arbeidsplassen tatt opp gjennom BU. I et brev til foreningene orienterte Per Ivar Aabyholm om bedriftsledelsens syn. Tida for nakenbilder rundt om i fabrikklokalene var nå over, og det ble understreka at bedriften skulle framstå som en arbeidsplass hvor begge kjønn kunne føle seg hjemme.
Samorganisasjonen for Porsgrunn og omegn kjempa fra 1970-tallet en utholdende kamp for å opprettholde og forbedre sykehustilbudet i distriktet. Rundt 1980 toppa striden seg om nedlegging av St. Joesph Hospital, og i januar 1981 stod samorganisasjonen som arrangør av et fakkeltog i Porsgrunn hvor mer enn 5000 deltok.
Erling Bolme hadde i flere år vært aktivt med i styret i Samorg. I 1980 avløste han Arne Eriksson som formann. I tida som fulgte ble han en frontfigur for sykehuskampen i Porsgrunn og Telemark. Under Bolmes ledelse ble kampen for St. Joesph utvida til en kamp for et forbedra sykehustilbud for hele fylket. Det lyktes å samle alle samorganisasjonene i Telemark om en felles linje, som gikk ut på å opprettholde alle sykehusene og arbeide for økte statlige bevilgninger til hele helsestellet.
Sykehussaken ble tatt opp på et godt besøkt medlemsmøte 4.desember 1981, hvor det kommende tariffoppgjøret også var sak på dagsordenen. Styret la fram følgende forslag, som ble enstemmig vedtatt:
"Herøya av. 19 av NFATF, som organiserer over 500 ansatte ved Porsgrunn Fabrikker, slutter helt og fullt opp om den politiske streiken som Samorg. har tatt initiativet til.
Alle fagorganiserte i fylket krever at fylkets politikere gjør det helt klart overfor de sentrale statlige myndigheter at vi ikke kan eller vil godta et redusert helsetilbud i Telemark."
Avdeling 19 støtta også aktivt opp om flere aksjoner for å hindre nedlegging av bedrifter. I regi av samorganisasjonene i Skien og Porsgrunn ble det i 1980 satt i gang en aksjon for å sikre forsatt drift ved Skotfoss Bruk. På styremøte 25. september 1980 redegjorde Erling Bolme for saken, og NFATF avd. 19 ble den første Porsgrunnsforeningen som slutta seg til Samorgs planer om aksjon:
"Styret i avd. 19 slutter seg til den bebudede aksjonen, og følger den aksjonsform HAF måtte komme fram til"
Aksjonen innebar å gå til to timers arbeidsnedleggelse etter nærmere instruks fra Skien faglige Samorganisasjon.
|
Fra Uruguay til Herøya
"Driftskontrollør og formann i Fullgjødselfabrikk 3, Reidar Bjørgan, har opplevet mer enn de fleste. Han er født i Vesterålen, men havnet i Sør-Amerika - først og fremst for å lære argentinere å fiske. Men det ble noe annet. Han ble blant annet fagforeningsmann i Uruguays kjøttindustri.
|
Avdeling 19 var en aktiv støttespiller for Samorg på 1980-tallet. Foreningen stilte seg likevel ikke ukritisk til alt Samorg foretok seg. Innenfor styret kom det flere ganger fram skepsis mot Samorg Radio og særlig forslaget om at den skulle finansieres gjennom medlemskontingenten.
NFATF avd. 19 hadde i de første tiårene vært ytterst forsiktig med å uttale seg i politiske spørsmål. Lokalavdelingen bevilga ikke penger til valgkampen for de politiske partier, og søknader om støtte ble alltid "vedlagt protokollen".
Fra slutten av 1970-årene vokste det fram en ny fredsbevegelse i Europa. Bakgrunnen for bevegelsen var lanseringen av nøytronbomba og utplasseringen av mellomdistanseraketter i Øst- og Vest-Europa. Organisasjonen "Nei til atomvåpen" fikk stor oppslutning i Norge, og utover på 80-tallet fikk den et sterkt fotfeste i fagbevegelsen i Grenland. NFATF avd. 19 slutta aktivt opp om Nei til atomvåpen, ved å vedta resolusjoner og bevilge årlig pengestøtte til organisasjonen.
Styret bevilga 13. september 1984 kr. 2000,- til de streikende gruvearbeiderne i Storbritannia.
Foreningen støtta også aktivt opp om solidaritetsarbeidet for Latin-Amerika, til chilenere i eksil og til frigjøringsbevegelsene i Mellomamerika. Foreningen tok avstand fra invaderingen av Grenada i 1984 og gikk i flere uttaleser ut mot USA's politikk i området. I 1986 bevilga foreningen kr. 1000,- til "Gi en yrkesskole til Nicaragua".
Foreningen støtta også opp om solidaritetsarbeidet for "det sørlige Afrika". På årsmøtet i 1987 ble det bevilga kr. 1000,- til streikeramma i Sør-Afrika.
Amnesty Internasjonal fikk også pengestøtte til sitt arbeid. Norsk Folkehjelp likeså. Også andre humanitære organisasjoner mottok støtte som LHL.
Fra slutten av 1970-tallet overtok den nye videregående skolen mer av opplæringen av arbeidskraften i industrien. Ungdom som søkte seg til industrien gikk gjerne flere år i videregående skole før de tegna lærekontrakter med bedriftene.
I Lov om fagopplæring i arbeidslivet fra 1980 ble det åpna flere veier fram til godkjent fagprøve. En ny mulighet var at arbeidere med fem års allsidig praksis innenfor et fagområde kunne få fagstatus ved å gjennomføre en teoretisk prøve, etter paragraf 20 i den nye loven. Da prosessfaget året etter ble anerkjent som lærefag, åpna dette muligheter for mange på Herøya. I noen år ble det fart i den såkalte paragraf 20-opplæringen, og det ble satsa mer på opplæring av de ansatte enn på å ta inn nye lærlinger. De to første prøvene i prosessfaget på landsplan ble avgitt ved PVC-fabrikken og fullgjødselfabrikken allerede i 1982, og i 1983 ble Nora Bjørnsen, som arbeida i klorfabrikken, den første kvinne med fagbrev i prosessfag.
Blant de unge som fikk jobb økte antallet med opplæring fra videregående skoler. Prosessfag ble tilbudt ved Osebakken videregående skole fra 1980, og denne linja hadde i flere år solid søkning. På 80-tallet ble det også arbeida for å få til en rein funksjonærutdanning eller "teknikerutdanning", og i 1988 ble "prosessteknikk" tilbudt som fag ved Telemark Tekniske Fagskole, som nå holdt til på Kjølnes.
"Funksjonæriseringen" av arbeidsstokken på Herøya fortsatte på 1970- og 1980-tallet. En stadig større andel av de ansatte fikk funksjonærstatus.
|
Forskjeller
- Det ble en forskjell mellom deg og industriarbeiderne. Jeg husker at jeg plutselig kunne stå opp en time seinere enn faren min, som dro grytidlig mot jobben i fabrikken. Men det var forskjeller blant funksjonærene også. Det kunne falle både det ene og andre ordet om formennenes lederstil og om "glassvaskerne" i laboratoriet. Spørsmålet for både teknikere og formenn var imidlertid: Hvor organiserte du deg? Gikk du til "gule" forbund? Eller gikk du til LO-forbundet NFATF? Det er i dette perspektivet du må se kampene på åttitallet. Vi ville holde funksjonærene samlet. Og vi ville ha dem inn i LO?"
|
For NFATF's del var holdningen som før at en ikke skulle blande seg bort i hvor mange og hvilke personer bedriften utnevnte som funksjonærer, men at de som ble utnevnt, skulle forsøkes organisert i NFATF.
Antallet ingeniører økte også sterkt på 70- og 80-tallet. Dette galdt både 3-årig utdanna ingeniører og sivilingeniører. Fra slutten av 1970-tallet kom det mange til Herøya med utdanning ved Telemark Ingeniørhøgskole på Kjølnes eller tilsvarende læresteder. Mens det tidligere var en enkelt eller noen høyst få ingeniører ved de enkelte avdelinger på Herøya, utgjorde ingeniørene nå en betydelig del av arbeidsstokken. Ved forskningssenteret ble det i løpet av 80-tallet ansatt svært mange ingeniører og sivilingeniører. Mens bedriften fram til 1965 hadde tatt inn hærskarer av ufaglærte, var det etter 1980 ikke lett å slippe inn uten omfattende fagutdanning.
NFATF fikk i 1982 oppretta overenskomst for de 1.7.-regulerte, og avtalen omfatta ingeniører, sivilingeniører og driftsassistenter. Sjøl om forbundet sleit med å få en brukbar ordlyd og et ønska innhold i denne overenskomsten, ble den ofte omtalt som "framtidas overenskomst". En så for seg ei framtid med sterkt økte kvalifikasjonskrav og hvor det for teknikerne ble åpna muligheter for videreutvikling til ingeniørstatus.
Sykepleiere og fysioterapeuter ved helseavdelingen meldte seg inn som medlemmer i NFATF avd. 19. Det fantes en landsoverenskomst for bedriftssykepleiere i NFATF, og avdeling 19 gjorde krav på å komme inn under denne avtalen. Dette gikk ikke motparten med på, og sykepleierne og fysioterapeutene ble aldri tilslutta landsoverenskomsten. De ble i steden tilknytta den tekniske overenskomsten.
Foreningen fikk mange pensjonister med "hvilende rett" som medllemmer på 1980-tallet. Blant de mange som hadde søkt industriarbeid i Porsgrunn på 1940- og 50-tallet var arbeidsdagen endt på 80-tallet. Flere aksepterte tilbud om tidligpensjonering, og bare de færreste ble stående i arbeid til fylte 67 år. Mens foreningen i 1977 hadde 62 medlemmer med "hvilende rett" av det samla medlemstallet på 551, var antallet økt til 161 av totalt 650 medlemmer i 1985. I løpet av 80-tallet ble pensjonistgruppa større enn noen av enkeltgruppene i foreningen.
Pensjonsordning og pensjonsytelser ble på denne bakgrunn viktige spørsmål, og da foreningen i 1985 åpna kontor i Folkets Hus, med bemanning en dag per måned, var det henvendelser fra pensjonistene en først og fremst hadde i tankene.
Johan Stivimoen nedla et stort arbeid om pensjonsspørsmål som representant for foreningen på bedrifts- og konsernnivå. Det ble arrangert mange møter og foredrag om pensjonsspørsmål, og fremma flere forslag om endringer i pensjonsordningene.
Høsten 1985 kom spørsmålet om å danne en egen pensjonistgruppe opp. På medlemsmøtet 17. desember ble et interimstyre nedsatt med Bjørn Berby som formann og med Olav Imsrud og Anund Myhre som medlemmer.
Pensjonistgruppa arrangerte en rekke kurser, og drog i 1987 på kurs med 37 deltakere, deriblant også ektefeller, til Randers i Danmark. Både forbundet og avdelingen støtta opp økonomisk.
På 80-tallet "eksploderte" antallet jubilanter i foreningen med 25-, 40 eller 50-års medlemsskap i LO. I 1985 kom et "ras" av merkemenn, med 7 50-årsjubilanter, 44 40-årsjubilanter og 7 25-årsjubilanter. Foreningen laga hvert år til store jubileumsfester i Folkets Hus.
Valget av Hans Gunnar Tørre som formann i 1978 markerte et generasjonsskifte i Avdeling 19. Tørre var født i 1946 og hadde som mange sønner av Hydroarbeidere søkt seg inn på Hydros bedriftsskole tidlig på 1960-tallet. Jan Petter Eskilt (født 1944) hadde en liknende bakgrunn som Tørre, og satt som sekretær fra 1976. Kari Mürer kom inn i avdelingsstyret i 1981. Hun var født i 1950, hadde gått gymnaset og tatt 3-årig ingeniørutdanning. Alle tre hadde vært i kontakt med SF's ungdomsorganisasjon i Porsgrunn, som hadde vært SF's første ungdomslag i hele landet og kjernen i et aktivt politisk ungdomsmiljø i Porsgrunn i 1960-årene.
Om en forenkler, kan en snakke om i alt fire generasjoner av Herøyaarbeidere. Første generasjon arbeidere ble rekruttert under og etter anleggstida fra 1928. I 1930-årene kom det mange til Herøya som ble overflytta fra Hydrobedriftene på Notodden og Rjukan. Mange av denne generasjonen var født før eller rundt forrige århundreskifte. Det var ikke mange fra denne generasjonen som rakk å bli medlemmer av NFATF, men Arthur Berby (født 1893) er ett eksempel. Karl Malmgren (født 1906) tilhørte aldersmessig denne gruppen, men han gikk først inn i jernindustrien og begynte ikke på Herøya (Nordisk Lettmetall) før i 1943. I tida etter krigen ble industrikomplekset på Herøya utvida, og arbeidsstokken økte sterkt. Svært mange av de som nå fikk jobb var født i barneboomen rundt 1920. Denne annengenerasjonen kom til å sette et sterkt preg på bedriften og foreningslivet i mange tiår etter krigen. Blant de tillitsvalgte i NFATF hørte blant andre Bjørn Berby (født 1918), Kjell Brekke (født 1926), Oddvar Aasland (født 1920) og Olav Imsrud (født 1916) med til denne generasjonen. Den tredje generasjonen kom fra de store barnekullene etter annen verdenskrig og gjorde seg gjeldende i NFATF fra 1970-tallet. I tillegg til de tre nevnte, tilhører de seinere lederne Svein Kåre Finnebråten (født 1947), Thor Furuvald (født 1948) og Nils Egel Nilsen (født 1948) denne generasjonen. Når en kommer fram til Karl Edvard Juul (født 1968), er det fjerdegenerasjonen som har meldt seg som tillitsvalgte i NFATF.
Skiftet av leder i 1978 innebar at etterkrigsgenerasjonen var kommet inn i styre og stell i foreningen. Noen full utskifting var det ikke tale om, og personer fra mellomkrigsgenerasjonen som Olav Imsrud, Erling Bolme, Kåre Olsen og andre hadde i mange år framover viktige verv i foreningen.
Mens NFATF i de første tiårene dreiv et relativt forsiktig faglig arbeid og avholdt seg fra å ta stilling i politiske spørsmål, ble profilen endra i løpet av 1970-tallet. I perioden med Hans Gunnar Tørre som leder stod foreningen fram som en pågående fagforening med klare standpunkt i lokalpolitiske og andre spørsmål. Det er ingen enkel sak å forklare dette omskiftet. En rekke forhold kan ha spilt inn, og også endringer utenfor bedriften må en anta har medvirka.
NFATF fikk i 1950-, 60- og 70-årene mange medlemmer med bakgrunn fra Herøya Arbeiderforening. Mange av de som ble medlemmer hadde erfaringer fra lønns- og arbeidskamper i HAF, og hadde deltatt i kraftfulle aksjoner og markeringer i 1948, 1961 og 1966. Om en tar for seg det utvida HAF-styret, som leda den langvarige streiken i 1948, vil en se at mange av styremedlemmene seinere ble medlemmer av NFATF. Spørsmålet må kunne stilles om det ikke var NFATF som førte den radikale Herøyatradisjonen videre - etter hvert som HAF bar preg av avslapping og uttapping av ressurser.
Den faglige radikaliseringen må sees mot en teknologisk utvikling, som i 60-årene økte i tempo, og som endra arbeidsbetingelsene for funksjonærene. Utviklingen skjøt fart med byggingen av amoniakkfabrikkene fra midten av 60-tallet, og innebar en omlegging av arbeidsinnhold for mange av funksjonærene. Det manuelle arbeidet blei erstatta av kontrollrom og langt mer abstrakte arbeidsprosesser. Mens styringen av de eldre fabrikkene foregikk manuelt og var basert på erfaring og uformell kunnskap bygd opp gjennom årtier, ble styringen i de nye prosessene langt mer teoretisk og med tolking av data og tallmateriale i kontrollrommet.
De enkle sammenhengene er ikke lett å oppdage. NFATF bestod av en rekke grupper med høyst ulike forhold til teknologiutviklingen. Mens mange av teknikerne i NFATF var bærere av den nye teknologien, følte mange av arbeidslederne seg overkjørt av de raske endringene. Mens bedriften i ord og handling i de første tiårene satsa på å bygge opp arbeidslederne som ledd i bedriftsorganisasjonen, innebar samarbeidsforsøkene fra 1967 at det ble skapt usikkerhet omkring denne rollen. Bedriften lyktes aldri med å gjenskape de lojalitets- og tillitsbånd som eksisterte før 1967, og i omstillingsfasene opplevde arbeidslederne flere ganger at de var unødvendige og overflødige.
I motsetning til arbeidslederne var de tekniske funksjonærene "framtidas arbeidere". I 60- og 70-årene økte antallet i et høyt tempo, og fra 1970 var det flere teknikere enn arbeidsledere i NFATF. Fra å være spredt rundt på bedriften, ble det flere på hver arbeidsplass i forskningslaboratoriet, driftslaboratoriene og automasjonsavdelingen. De jobba ofte sammen med ingeniører i prosjekter, og i motsetning til arbeidslederne hadde de ofte mer kontakt oppover enn nedover i bedriftssystemet. Over tid økte også antallet ingeniører sterkt, og både teknikere og ingeniører utgjorde betydelige skikt av arbeidstakere. De nære personlige båndene til den sentrale bediftsledelsen ble avløst av en mer upersonlig og "saklig" arbeidsledelse, og som yrkesgrupper utvikla både ingeniører og teknikere mer uavhenige holdninger i forhold til bedriftsledelsen.
Istedenfor å bygge opp en egen funksjonæridentitet, som det var sterke tilløp til i 1950-årene, innebar LO-tilknytningen at NFATF la vekt på å være en lønnstakerorganisasjon på linje med andre. Selv om foreningen slåss for å beholde det lønnsmessige avstanden til operatørene, hadde den ikke vanskeligheter med å ønske andre sider ved utjavningen velkommen, som felles pensjonsordning og arbeidsregelement, lik arbeidstid og lik betaling for kvinne- og mannsarbeid.
Det samla medlemstallet økte fra 550 til ca. 700 medlemmer i perioden. Blant medlemsgruppene økte antallet pensjonister mest, og medlemsøkningen blant de yrkesaktive var ikke stort mer enn 50. I 1980 oppretta foreningen en ingeniørgruppe, og forbundet fikk egen tariffavtale for ingeniørene i 1982. Sykepleiere og fysioterapeuter ved bedriftens helseavdeling ble innlemma i foreningen i begynnelsen av 1980-årene.
Både i 1982 og 1985 måtte foreningen ut i streiker som lamma hele Herøyabedriften. Dette var de første streikene industrifunksjonærer gjennomførte etter streiken ved Elektrisk Bureau i Oslo i 1953. Streikene ble gjenstand for stor mediaoppmerksomhet, men foreningen kom i begge tilfellene velberga ut av konfliktene. I streiken i 1982 ble NFATF støtta av alle de andre LO-foreningene i Hydro. I 1985 gikk Hydroforeningene i Kjemisk i Telemark ut mot streiken, og på Herøya kom Avdeling 19 i et anstrengt forhold til Herøya Arbeiderforening (HAF).
Foreningen var med på å gjennomføre flere viktige arbeidstidsreformer på 1980-tallet. Høsten 1983 ble lik arbeidstid for alle dagtidsansatte forhandla fram i Hydro. Lik arbeidstid innebar at en utvisking av et sosialt skille, som også hadde gått innad mellom medlemsgruppene i NFATF. I 1986 ble arbeidstida for rundskiftarbeidende i hele industrien satt ned til 33,6 timer per uke.
Utjavningen mellom arbeidere og funksjonærer fortsatte på flere plan i 1980-årene. De faglærte HAF-organiserte "pusta" på mange vis NFATF-folka "i nakken". De gamle statusskillene og tilhørende organisasjonsgrensene ble ikke så "naturlige" som de hadde vært, og det gamle "etterslepsprinsippet" på 23-prosent stod for fall i 1985.
Avdeling 19 gikk i 1980-årene i bresjen for et likestillingsarbeid innenfor bedriften og selskapet samt forbundet og LO. Med Kari Mürer som pådriver ble likestillingsspørsmål satt på dagsorden, og i 1984 ble den første avtalen om likestilling inngått mellom foreningene og selskapet. En lokal avtale ble undertegna i 1985, og forbedringer av svangerskapsordninger, pensjon, garderobeforhold m.m. kom fra annen alvdel av 80-tallet.
Avdeling 19 stod fram som en av de mest aktive fagforeningene i Grenland i denne perioden. Tillitsvalgte i foreningen var aktive i flere spørsmål som angikk lokalsamfunnet, og Erling Bolme var leder av et stort arbeid i Samorgs regi for å opprettholde og bedre sykehustilbudet i Porsgrunn og i hele Telemark. Foreningen engasjerte seg også i spørsmål om atomvåpen og internasjonal solidaritet.
| Utdrag (s. 80-111) fra: «Vi er alle lønnsmottakere». Fra LO-funksjonærenes historie på Herøya |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |