Fra: «Vi er alle lønnsmottakere». Fra LO-funksjonærenes historie på Herøya
Ved inngangen til 1970-tallet var den faglige situasjonen prega av langt mer uro enn et tiår tidligere. Høsten 1969 brøyt konflikten i malmgruvene i Kiruna i Nord-Sverige ut, og det ble avdekka alvorlige misforhold ved arbeidsmiljøet i det statseide foretaket. Våren 1970 oppstod det ulovlige arbeidsnedleggelser ved flere bedrifter i Norge. Skepsisen mot den rasjonalisering de ansatte ble utsatt for i industrien økte på denne tida, og i 1971 fatta Kjemisk Forbund et landsmøtevedtak om å forby tidsstudier. Arbeidsmiljøet i den kjemiske industrien fikk på samme tid oppmerksomheten retta mot seg, og det kom fram flere dokumentasjoner av helsefare knytta til de kjemiske bedriftene.
Også på Herøya ulma det i disse årene. Bedriften hadde vært gjennom en hestekur, som hadde ført med seg lavere bemanning, særlig ved verkstedene. Mange ansatte følte at de gjennom "produktivitetsavtalen" bedriften hadde inngått med HAF fra 1967 hadde vært med på en hardhendt rasjonalisering, uten at det ble gitt noen rimelig kompensasjon for de byrder de gjenværende ble pålagt. Lønningene ved Porsgrunn Fabrikker, bedriftens nye navn fra april 1971, lå i de første 70-årene under gjennomsnittet for industrien i Grenland. Ved sida av at de Hydroansatte generelt hadde sakka akterut, lå det på denne tida sterke føringer om å få til en utjevning og likestilling mellom lønnstakergruppene. Som funksjonærorganisasjon med LO-tilknytning var det ikke alltid lett for NFATF å manøvrere i dette farvannet. Ett hovedspørsmål ble om utjevningen skulle skje ved å nivellere nedover eller ved å trekke alle grupper oppover.
På samme måte som i 1969 stilte foreningen i 1971 svært godt foreberedt til lønnsoppgjøret. Som i 1969 var kravene utforma gjennom grundig behandling i gruppene, avdelingene og i samarbeidutvalget for Hydrofunksjonærene. På Herøya var beredskapen i forhold til en konflikt i orden, og det var vedtatt at de av styrets medlemmer som ikke deltok i forhandlingene, skulle utgjøre en eventuell streikekomite.
Når det gjaldt krav, ba foreningen ikke om "knapper og glansbilder". Det var vedtatt at forhandlerne skulle forhandle utfra et krav om 10 prosent generelt tillegg og et kronetillegg på 3000 for å dekke opp ulike tillegg HAF-medlemmene var tilstått i form av ulempe-, opplærings- og andre tillegg. NFATF krevde økninger og forbedringer i en rekke forhold knytta til klasseplassering og skifttillegg. Laboratoriefunksjonærene skulle som gruppe heves fra 7 til 11 i regulativet, dvs. til samme nivå som instrumentørene.
Oppgjøret fulgte det tradisjonelle mønster med Hydroforhandlinger om et felles funksjonærregulativ, som ble nedfelt i to avtalesett, ett for arbeidsledere og ett for de tekniske funksjonærene. Resultatetene som ble oppnådd var noe ujevne, men lå langt unna de kravene som var reist. Kronetillegget som skulle dekke opp for ulempe og opplæring osv. ble satt til kr. 1.200,-. For laboratoriefunksjonærene ble det oppnådd lite, og kravet om klasseopprykk ble ikke innfridd. Ved avstemningen oppnådde forslaget likevel flere ja-stemmer på Herøya enn ved de andre Hydrofabrikkene. På konsernbasis var det med nød og neppe at forslaget ble vedtatt - med 625 mot 549 stemmer. Ved Porsgrunn Fabrikker stemte 196 for og 113 mot.
Det var mange løse tråder i 1971-oppgjøret. Spørsmålet om å innføre bonusordninger for funksjonærene pågikk på denne tida, og ble ikke løst gjennom tarifforhandlingene. Det samme gjaldt spørsmålet om hvilke områder og grupper i bedriften som skulle ha tillegg for "unormalt ubehag", som en kompensasjon for belastende fysisk arbeidsmiljø. Spørsmålet om skiftordningene for funksjonærene ble heller ikke avklart under oppgjøret, og alle disse spørsmålene ble henvist til komitearbeid og særforhandlinger.
Spørsmålene om bonusordninger, ubehagstillegg og skiftbestemmelser ble gjenstand for særskilte forhandlinger i Oslo 12. januar 1972. Tor Halvorsen, som på dette tidspunktet var sekretær i LO, leda forhandlingene på vegne av alle LO-funksjonærene. I styret og forhandlingsutvalget var det liten begeistring for de resultatene som kom ut av dette, og flere reagerte på det sentraldirigerte preget forhandlingene fikk. Det var aldri snakk om at medlemmene skulle få stemme over det som var oppnådd. I følge styrereferatene ga de tillitsvalgte i Avdeling 19 uttrykk for at medlemmene på dette tidspunktet var "lønnsmessig distansert" av de timelønna. Fra 1970 hadde funksjonærene hatt en ugunstig utvikling som følge av at de fleste medlemmene (60 prosent) ble holdt utenfor bonusordningene, og at mange kom dårligere ut når det gjaldt "tillegg for unormalt ubehag" og skiftarbeid.
På et møte 10. mai 1972, hvor Halvorsen var til stede fra LO og Arvid Engen og Paul Ludvigsen representerte NFATF, ble de gode gamle prinsippene om "foreningenes selvbestemmelsesrett" ført fram mot de sentrale lederne. Halvorsen klarte likevel å overbevise forsamlingen om at det i forslaget lå betydelige gevinster (2,8 mill. kr.) og muligheter for å forbedre bonusordningen. Etter en svært frisk debatt var det ved avstemning på slutten av møtet bare fem som stemte mot å ta forhandlingsprotokollen "til etterretning".
Med Oddvar Aasland i bresjen dreiv laboratoriegruppa fra slutten av 60-tallet et målbevisst arbeid for å heve de laboratorieansatte lønnsmessig og statusmessig. I steden for å arbeide for opprykk for enkeltmedlemmer gikk gruppa inn for å løfte alle laboratorieansatte, og tok også intiativ til samarbeid med HAFs laboratoriegruppe. Gruppa argumenterte sterkt for at laboratorieyrket hadde endra seg de siste tiårene, og at laborantene nå ble betrodd langt mer krevende arbeidsoppgaver enn tidligere. I et PM fra samtaler som ble ført mellom bedriften og 6 medlemmer av laboratoriegruppa i oktober 1972, ble endringene i laboratoriearbeidet utdypa:
|
Så rødt ved tanken på LO
"Norsk funksjonærforbund var ikke noe alternativ. Der i gården så de rødt bare ved tanken på LO. Jeg ble vel etter hvert fanden sjøl for disse folka. Jeg husker en gang de skulle ta meg. Det hadde vel da begynt å lukte LO av meg, og de ba meg komme ned i et rom i kjelleren på F-senteret. Der satt de rundt omkring en ti stykker, og jeg ble bedt om å sette meg i midten. Jeg hadde jo ikke trengt å gjøre det, men egentlig så likte jeg sånne situasjoner. Jeg skulle grilles og få høre hvor liten jeg var, men da de etter ei tid ga seg, var det ikke jeg som var blitt mindre, men de som satt rundt!"
|
Arbeidet for å heve laboratoriefunksjonærene lønnsmessig tok tid, men i 1973 oppnådde gruppa et foreløpig gjennomslag. Laboratoriefunksjonærene fikk opprykk til klasse 11, og ble likestilt med instrumenteringsfunksjonærene og formenn ikke fag. En milepæl var nådd.
Laboratoriegruppa hadde på forhånd gjort et solid arbeid for å myke opp motparten. Som personalsjef hadde Leif Bjørnsen vært innkalt til flere møter, og i følge referatet fra styremøtet 2. februar 1973 hadde "det uttrettelige arbeidet som vi har utført, med Aasland i spissen, for å underbygge kravet om klasseopprykk (...) gitt resultater." Etter styrets beregninger ville laboratoriefunksjonærene i 1973 få ca. kr. 4.800,- mer i fastlønn enn i 1972. Det var ikke småbeløp for 30 år siden!
Ved siden av klasseopprykk for laboratoriefunksjonærene, ble det i 1973 oppnådd et generelt lønnstillegg på 8 prosent. Utover dette fikk arbeidsledere et kompetansetillegg på kr. 1.200 for gjennomførte kurs, og "formenn, ikke fag" et særtillegg.
Etter at protokollen var reinskrevet, oppstod det uenighet om fortolkningen av kompetansetilskuddet og tilskuddet til formenn, ikke fag. Utfra dette anbefalte Samarbeidutvalget for Hydrofunksjonærene medlemmene å stemme nei. Styret i Avdeling 19 var enig i dette og gikk inn for at anbefalingen om å stemme nei ble sendt ut til medlemmene før uravstemningen. Forbundet tok nå affære og sørga for at Tor Halvorsen på vegne av LO og Leif Bjørnsen på vegne av Hydro leverte hver sine protokolltilførsler, som innebar rimelig like fortolkninger. Uravstemningen ble utsatt, men etter et medlemssmøte 1. mars hvor Tor Halvorsen fra LO og Fritz Hannestad og Paul Ludvigsen fra forbundet var til stede, var det klart for å gå til avstemning. Forslaget ble vedtatt, men fikk på Herøya flere nei- enn ja-stemmer. Blant NFATF-medlemmene var det 147 som stemte nei og 145 som stemte ja. Innenfor alle Hydrobedriftene stemte 360 av LO-medlemmene ja, mens 310 stemte nei.
Til tross for tilleggene i 73-oppgjøret må en kunne fastslå at både arbeiderne og funksjonærene i Hydro hadde sakka akterut lønnsmessig i årene fram til 1974. Det måtte konflikt til for å få heva lønnstakerne i Hydro opp igjen, og den ble iverksatt av Kjemisk Forbund sommeren 1974. Etter to ukers streik lyktes det Hydroarbeiderne å få til en avtale med ca. 30 prosent økning i samla fortjeneste for medlemmene. Streiken i 1974 har i ettertid blitt sett på som et resultat av en steil holdning fra Norsk Arbeidsgiverforening (NAF), og ikke først og fremst fra Norsk Hydro. Som aksjon må den kunne sies å være en av de mest effektive lønnskamper i den norske fagbevegelsens historie.
Da streiken ble erklært i juli 1974, hadde Hydro ikke sendt varsel om plassoppsigelse for NFATF-medlemmene. Med tre måneders oppsigelsesfrist ble alle medlemmene værende på jobb, og arbeidsledere og andre som mista sine ordinære oppgaver, fikk blant annet god tid til møter og organisasjonsarbeid. På Herøya gikk NFATF fra første dag ut med skriv til medlemmene om hva de i henhold til spillereglene hadde å gjøre under konflikten, og formannen i HAF, Petter Gundersen, var i følge Kjell Brekke, svært tilfreds med NFATFs holdning til streiken.
Etter de solide tilleggene arbeiderne hadde tilkjempa seg, oppstod det et umiddelbart behov for revisjon av funksjonærlønningene. Den gamle regelen om at arbeidslederne skulle lønnes 23 prosent høyere enn arbeiderne de leda ble fortsatt akseptert, selv om bonusordninger, opplæringstillegg osv. hadde forkludra sammenlikningsgrunnlaget. Forhandlingene for funksjonærene som normalt skulle foregå i januar 1975 ble skutt fram til oktober, og den nye avtalen ble gjort tilbakevirkende fra 1. juni 1974.
Kjemisk Forbund hadde gjort jobben for NFATF, og resultatene kom raskt på bordet. I et nytt lønnsregulativ, med bokstaver og ikke tall for hver klasse, fra A og oppover, og hvor medlemmene i NFATF var plassert mellom E og J, ble det gitt tillegg på nær 25 prosent for de ulike klassene. Etter flere år med diskusjon om bonusordninger for funksjonærene skar en nå igjennom og ga funksjonærene et fast bonustillegg på kr. 6500,- for alle, et beløp som skulle stige og følge utviklingen i arbeidernes bonusfortjeneste. Ved siden av dette ble tilleggene for skiftarbeid og hjemmevakt økt betraktelig.
Tariffoppgjøret ble behandla på to godt besøkte møter, med henholdvis 200 og 250 medlemmer til stede. Ved uravstemningen fikk forslaget 475 ja- og 65 nei-stemmer, og det var lenge siden noen tariffavtale for Avdeling 19 hadde fått en så klar tilslutning.
Avtalen som ble forhandla fram høsten 1974 hadde utløp 31.12.76. Forhandlingene om ny avtale ble sluttført 1. februar 1977 ved at partene anbefalte et forslag fra riksmeklingsmannen. De tekniske funksjonærene og særlig de laboratorieansatte var ikke førnøyd med forslaget som ble lagt fram. I det nye "bokstavregulativet" fra A til J ble laboratoriefunksjonærene plassert i klasse E og ikke i klasse F som kravet gikk ut på. Avtaleforslaget inneholdt protokolltilførsler om både å sette i gang arbeid med nytt lønnssystem, og om nye forhandlinger 1.1.78 på grunnlag av lønnsutviklingen for andre grupper fra 1.7. til 31.12.77.
I avdelingen kom det fra første stund fram uenighet i vurderingen av forslaget. I avdelingsstyret ble det anbefalt med 4 mot 3 stemmer, mens det på et godt besøkt medlemsmøte i laboratoriegruppa bare var ett medlem som ønska forslaget vedtatt. Laboratoriegruppa mente at lønnsrelasjonene var forrykka i disfavør av de tekniske funksjonærene.
Forslaget ble vedtatt, og oppgjøret i 1977 ble utgangspunktet for mye ugreie i Avdeling 19. De gamle uoverensstemmelsene mellom arbeidsledere og tekniske funksjonærer ble utdypa, og drakampen om posisjoner ble sterkere. Som et svar på den svake stillingsplasseringen gikk laboratoriegruppa inn for at det ble satt i gang stillingsvurdering for medlemmene - et tiltak som formennene for sin del to ganger hadde avvist gjennom uravstemning.
I arbeidet med å følge opp protokolltilførslene om nytt lønnssystem og "etterslepsforhandlinger" oppnådde foreningen ikke resultater. I 1978 ble det innført lønnsstopp, og foreningen trakk i flere år med seg skjevhetene og de uløste problemene fra 1977-oppgjøret.
Etter at HAF i 1967 inngikk "produktivitetsavtalen" med bedriften, ble opprettelse av bonusordninger et viktig element i lønnsfastsettelsen på Herøya. Bonusene skulle utarbeides avdelingsvis, og det var avdelingsutvalga (AU) som skulle treffe beslutningene. Som prestasjonslønnsordning kom bonusene etter hvert til å erstatte de tidsstuderte akkordene og UMS-systemene i verkstedsavdelingene.
For de som ble berørt ble bonusene en viktig del av lønnssystemet, og blant de ansatte var det i årene rundt 1970 mye diskusjon om kriteriene for bonusene, avgrensingen av bonusområdene og hvilke grupper som skulle ha del i fortjenesten. En av utfordringene var å finne fram til "objektive kriterier" for måling av resultatene innenfor bonusområdet. For produksjonsavdelingene var dette greit, men for avdelingene innen det som dengang ble kalt "driftsteknisk seksjon", dvs. bygnings-, elektrisk-, mekanisk-, konstruksjons-, automasjons-, verkstedsavdelingene, og innenfor laboratoriene var det langt vanskeligere.
Bedriftsledelsen var lenge skeptisk til tanken om incitamentavlønning for funksjonærene og mente den brøyt med viktige prinsipper i tariffavtalene. De mente at bonus på linje med de timelønte ville gi funksjonærene "dobbelt opp" og ga også uttrykk for frykt for at funksjonærene gjennom rapporteringen kunne påvirke grunnlaget og utregningen av sin egen bonus, dvs. at "bukken ville passe havresekken".
Høsten 1970 gjorde Avdeling 19 et prinsippvedtak om hvem som skulle få del i bonusordningene:
I de første 70-årene gikk gruppene og avdelingen i NFATF mange runder med bonussaken. Ved siden av kravet om at medlemmene ble delaktige i de bonusordningene som var oppretta, krevde foreningen et fast årlig beløp for de som ikke kom med. I 1971 forhandla foreningen seg fram til et kompensasjonstillegg på kr. 1.200,-, som mange synes var for lite. Dette ble seinere økt til det dobbelte. Først i konfliktåret 1974 fikk NFATF en løsning som funksjonærene var tilfreds med. I forhandlingene etter HAF-streiken fikk en gjennom et generelt tillegg på kr. 6.500,- , som skulle øke til kr. 7.292,- i 1975 og deretter reguleres i forhold til økningen i arbeidernes gjennomsnittlige bonusfortjeneste.
I de første 20 årene hadde NFATF avd. 19 som interesseorganisasjon stått fram med en økonomisk og faglig profil. Foreningen hadde konsekvent latt være å ta stilling til politiske spørsmål som kom opp, og som mange andre fagforeninger engasjerte seg i. NFATF avd. 19 var i denne sammenheng et motstykke til Herøya Arbeiderforening, som hadde tradisjon for å gå sterkt ut i politiske saker i lokalsamfunnet såvel som storsamfunnet.
Som vi skal se skulle de to fagforeningene i forholdet til politikk på mange måter komme til å bytte posisjoner. Mens engasjementet i samfunnsspørsmål heller
|
Ingen ensartet gruppe
NFATFs medlemsmasse var heller ingen ensartet gruppe. Noen av formennene kom fra militæret med sin egen oppfatning om lederstil. Noen kom fra maskinrommene på sjøen. Men de fleste kom fra "golvet" - de var dyktige arbeidere, som ofte fungerte som "troubleshootere" i produksjonen, og de hadde blitt utpekt som formenn."
|
Innenfor laboratoriegruppa vokste det i løpet av 1971 fram klare nei-holdninger i forhold til tanken om norsk EF-medlemsskap. Hans Gunnar Tørre var en tidlig profilert EF-motstander og en drivkraft i Aksjonskomiteen mot EEC og dyrtid (AKMED) som i Grenland og Porsgrunn faktisk ble organisert før Folkebevegelsen mot EEC.
Etter forslag fra Tørre vedtok årsmøtet i laboratoriegruppa i januar 1972 en resolusjon mot norsk EF-medlemsskap, som ingen stemte mot, men som ett medlem avholdt seg fra å stemme over. Den samme uttalelsen ble framlagt på et avdelingsmøte 5. februar. Som dirigent foreslo Bjørn Berby at forslaget ble "vedlagt protokollen, og at det tas opp av det nye styret som eventuelt kan ta saken opp på et senere møte." Berbys forslag ble vedtatt med "stort flertall".
EF-saken ble berørt på et utvida styremøte 11. februar 1972. Formannen Kjell Brekke refererte fra en sentral tilitsmannskonferanse for Hydrokonsernet i Oslo, der Hydros generaldirektør, Johan B. Holte, hadde utfordra tillitsmennene i EF-saken:
"Han hadde uttalt at han syntes tillitsmennene inntok en lunken holdning og ventet at for framtiden måtte de forskjellige organisasjoner aktivisere seg i møtevirksomhet for å få medlemmene overbevist om viktigheten av å komme med i EEC.
Brekke opplyste at på det lokale plan hadde Bjørgum fulgt opp. Direktøren hadde innbudt seksjonssjefer og tillitsmenn til konferanse. Han hadde også gitt uttrykk for tillitsmennenes lunkenhet og ønsket aktivitet om EEC-spørsmålet."
Fra flere styremedlemmer og ikke minst nestformannen, Oddvar Aasland, ble det reagert på hvordan Hydroledelsen pressa tillitsmannsapparatet for å få aksept for sitt syn i saken.
Våren 1972 blåste det en klar nei-vind på Herøya, og blant de ansatte i avdelingene gikk diskusjonen om EF høyt. Flere av HAF-avdelingene gikk ut med utalelser mot medlemsskap. I NFATF Avd. 19 ble det vedtatt å foreta en prøveavstemning blant medlemmene, og av de som deltok, var det flere nei- enn ja-stemmer. Da LO etter sin ekstraordinære kongress sommeren 1972 ansatte korttidssekretærer for å informere om kongressens ja-syn, kom det kraftige reaksjoner på Herøya. Sammen med flere av gruppene i HAF gjennomførte laboratoriegruppa en kortvarig proteststreik retta mot LO-ledelsen.
Ved siden av EF og de faglige spørsmålene tok laboratoriegruppa standpunkt i flere politiske saker. Gruppa slutta seg til de opposisjonelle synspunktene som kom fram i LO på 70-tallet, med støtteuttalelser til streiker og faglige aksjoner og standpunkt mot USAs politikk i Vietnam og Chile.
Fra rundt 1970 ble arbeidsmiljøet i den kjemiske industrien utsatt for en langt skarpere belysning. Dokumentasjon av kreftfare ved flere bedrifter i Norge hadde blitt lagt fram, og behandlingen av det store spekteret av kjemiske stoffer gjorde Herøya til en "mistenkt" bedrift.
Fagbevegelsen var ikke ukjent med problemene knytta til helsefare og dårlig arbeidsmiljø. Men de fagorganiserte strakk seg ofte langt når det gjaldt å akseptere fysiske miljøbelastninger og gikk heller inn for kompensasjon i lønn enn krav om miljøforbedringer. Så tidlig som i 1954 hadde Avdeling 19 tatt opp plagene med gass i magnesiumfabrikken i forbindelse med tarifforhandlingene. Krav hadde blitt satt fram, men foreningen ble dengang "avspist" med en protokolltilførsel:
"I anledning av de krav forbundet hadde reist om bestemmelser på grunn av ubehag ved gassutvikling, meddelte bedriftens representanter at den gassplage som hittil har vært ved magnesiumanleggene, er av midlertidig art og vil bli fjernet i løpet av den nærmeste fremtid."
I løpet av 1960-tallet ble det gitt mange tillegg for arbeid med "unormalt ubehag" I magnesiumområdet ble det innført flere særtillegg som følge av de ubekvemme arbeidsforholdene. Ett av tilleggene ble kalt "stabiliseringstillegg" og ble gitt utfra ønsket om å redusere den store gjennomtrekken av ansatte i fabrikken. De tilleggene arbeiderne hadde fått inn i sine avtaler, ble som regel også gitt til arbeidslederne og andre som hadde sitt arbeid i nær kontakt med prosessene.
I 1970 fikk ubehagstilleggene en klarere plass i det nye lønnssystemet HAF forhandla fram med bedriften, og i etterkant av forhandlingene ble det foretatt en revisjon av ubehagstilleggene for hele bedriften. En komite med Odd Haugland fra HAF som leder la i 1971 fram ei liste over områder som skulle tilgodeses med slike tillegg. Denne lista berørte mange NFATF-medlemmer, men uten at foreningen var representert i komiteen. Dette skapte en del irritasjon. Flere av de eldre ubehagstilleggene og "områdene" var tatt ut av den nye lista, og dette ble det reagert mot. Det var også nye områder medlemmer i foreningen mente kvalifiserte til ubehagstillegg. Foreningen kom derfor med flere forslag "på overtid".
I 1971 nedsatte laboratoriegruppa et "giftutvalg" for å skaffe informasjon om giftige stoffer og forskrifter for behandlingen av disse i laboratoriene. Utvalget var i funksjon i flere år og retta blant annet henvendelser til Yrkeshygienisk Institutt om bruken av ulike stoffer (Blant annet "kromoksyd i store kvanta og manuell behandling").
Laboratoriegruppa tok i 1971 opp spørsmålet om ekstra feriedager for ansatte i materialteknisk laboratorium som arbeida med røntgenfotografering av konstruksjoner. Her vant foreningen fram, og "røntgenferie" ble innført.
I 1974 ble søkelyset retta mot kreftfaren i PVC-fabrikken. Produksjonen ble stoppa og fabrikken ble ombygd for å redusere mengdene av VCM i arbeidsmiljøet. Etter at bedriften kom i gang igjen, reiste foreningen krav om tillegg og kompensasjon for maskebruk i den ombygde bedriften.
Da arbeidsmiljøloven trådte i kraft i 1977, fikk de fagorganiserte et langt bedre redskap for å påvirke både det fysiske og sosiale arbeidsmiljøet. På denne tida stilna mye av den offentlige debatten om det indre miljøet av - kanskje som en følge av den nye loven?
Fra opprettelsen av produksjonsutvalgene i 1946 hadde de ansatte blitt trukket inn i et samarbeid med bedriften. Produksjonsutvalgene var rådgivende og hadde ikke besluttende myndighet. Gjennom utvalgene informerte bedrifts- og avdelingsledelsene om driftsplaner og produktivitetstiltak, og spørsmål rundt sikkerhet, velferd og trivsel kom opp. Det er blitt hevda at utvalgene i 50- og 60-årene i økende grad ble et forum for bedriftsledelsens tanker og meninger.
I produktivitetsavtalen HAF inngikk med bedriften i 1967 fikk avdelingsutvalgene (AU) større myndighet enn produksjonsutvalgene hadde hatt. De nye utvalgene skulle blant annet ha avgjørelsesmyndighet i spørsmålet om bemanningen i avdelingene - på grunnlag av de forslag Habberstadfirmaet la fram. Produktivitetsavtalen førte til økt aktivitet i avdelingsutvalgene og bedriftsutvalget (BU). NFATF kom etter hvert sterkere med i samarbeidsutvalgene, og fra 1966 var avdelingen representert både gjennom arbeidsledergruppa og teknisk funksjonærgruppe. I avdelingsutvalg var medlemmer også med som bedriftsledelsens representanter.
Laboratoriegruppa tok i bruk andre midler enn de øvrige NFATF-gruppene. For å fremme sine interesser trakk gruppa flere ganger ut sine representanter i avdelingsutvalgene ved bedriften. Første gang dette ble gjort begrensa "aksjonen" seg til Forskningslaboratoriet. De tillitsvalgte var ikke fornøyd med den informasjonen som ble gitt i forbindelse med nye prosjekter og disponeringen av mannskaper. For å bedre forholdene, henviste Aasland spesielt til de kravene om informasjon som var knesatt i Hovedavtalens del A, og som måtte gjelde uavhengig av de frivillige samarbeidsorganene partene oppretta etter avtalens del B.
Da spørsmålet om å få del i bonusordninger floka seg til i 1972, vedtok gruppa å trekke seg ut av alle de AU-ene den var representert i. Under forhandlingene om nytt lønnssystem i 1974 tok hele avdelingen i bruk dette virkemiddelet for å få fokus på kravet om bonus for alle i funksjonærsjiktet. Vedtaket om å trekke ut medlemmene gjaldt ikke medlemmer i bedriftsledelsen.
NFATF Avdeling 19 var i flere år representert i Hydros representantskap. I 1972 kom den nye loven om bedriftsdemokrati som fastsatte at de ansatte skulle ha rett til en tredjedel av representantene i representantskapet, som ble omdøpt til bedriftsforsamling, og til styrerepresentasjon i større industriselskap. I det første styret etter den nye loven ble Oddvar Aasland fra 1974 innvalgt som representant på ei LO-liste. Asland ble gjenvalgt flere ganger og satt i tilsammen 10 år i Hydrostyret.
Med representasjon helt opp i Hydrostyret var avdelingen godt informert om hva som til enhver tid var på gang i selskapet. I årsberetningene la Aasland hvert år fram betraktninger om selskapets stilling og prosjekter som ble planlagt.
Av de som ble tekniske funksjonærer før 1970, hadde de aller fleste kvalifisert seg gjennom Hydros bedriftsskole og annen bedriftsintern opplæring. Etter at nedbemanningen av bedriften tok til etter 1965, ble det tatt inn langt færre elever ved bedriftsskolen. Det ble imidlertid satsa sterkt på å kvalifisere og viderutdanne de arbeidstakere en allerede hadde.
Den interne opplæringen ble i Hydro sett på som et avgjørende element i en produktivitetsstrategi og hadde siden 1967 blitt knytta nært sammen med lønnssystemet. Både i produktivitetsavtalen fra 1967 og lønnsordningene fra 1970 og 1972, hvor Herøya Arbeiderforening var part, hadde opplæring og lønnstillegg for gjennomført opplæring, stått sentralt. Prinsippet om å lønne etter hva en kunne, og ikke hva en gjorde, ble lagt til grunn, og det ble gitt tillegg for gjennomførte kurs og antallet jobber den enkelte beherska. Fra 1972 ble det mulig å avlegge intern fagprøve på områder som falt utenfor de offisielle fagene, som for eksempel prosessfag. I løpet av 1970-tallet ble det gjennomført en storstilt opplæring innenfor operatørskiktet, og dette fikk sitt å si for de statusmessige forholdene mellom operatører, arbeidsledere og teknikere.
Fra 1970 ble det satt i gang omfattende kurs for arbeidslederne. I løpet av tiåret gjennomgikk de aller fleste et grunnkurs av to års varighet, som delvis foregikk som forelesninger på Bedriftsskolen, som brevkurs knytta til Norsk Korrespondanseskole og som praktiske oppgaver i avdelingene. Kurset hadde som målsetting "å dyktiggjøre arbeidsledere med tanke på endring i lederrollen, bl. a. som følge av bedre skolerte medarbeidere, samarbeidsbestrebelser, teknologisk utvikling m.v."
Spørsmålet om økonomisk kompensasjon for denne kursvirksomheten ble tatt opp av foreningene, og tillegg ble gitt. Som et resultat av skoleringen ble mange formenn i kategorien "ikke fag" gitt opprykk til lønnsklasse for fagformenn.
Kampen om retten til å organisere de ansatte i ammoniakkfabrikkene ble avgjort gjennom voldgiftdom i LO 9. desember 1969. Det tragiske utfallet ble at 32 medlemmer med 12 års gjennomsnittlig medlemsskap i LO meldte seg ut, og de fleste gikk inn i Norsk Arbeidslederforbund. En håndfull av de ansatte ble stående i Kjemisk Forbund. I løpet av 70-årene ble det gjort flere forsøk på å få tatt saken opp igjen, blant annet i 1976 av ett av HAF-medlemmene i fabrikkene, Øyvind Gulliksen.
At NFATF ble fradømt retten til å organisere de ansatte i ammoniakkfabrikkene fikk sitt å si da organiseringen av de ansatte ved de nye fabrikkene på Rafnes og Rønningen kom opp i 1975. Bedriftene i Bamble hadde mange likhetstrekk med amoniakkfabrikkene på Herøya og Rafnesanleggene ble en del av Hydros petrokjemidivisjon. Når det gjaldt fagorganiseringen på Rafnes, ble spørsmålet tidlig løfta opp på sentralt nivå. Både Avdeling 19 og forbundsledelsen gikk inn for at NFATF burde ha hovedtyngden av medlemmene de to stedene, men forbundet fikk ikke gjennomslag for sitt syn. Våren 1975 kom det signaler om at det skulle bygges opp fellesforeninger for alle LO-organiserte, og seinere ble det avgjort at det var det nye oljearbeiderforbundet, NOPEF, som skulle rå grunnen.
Operatørene på Rafnes hadde mye av de samme kvalifikasjonene som de ansatte i amoniakkproduksjonen. De Rafnesansatte fikk likevel betegnelsen "prosessteknikere", og denne betegnelsen spredde seg videre til operatørkategoriene i Norsk Hydros installasjoner i Nordsjøen og til Hydroanlegg på land.
Avdeling 19 fikk i løpet av 60-årene økende oppslutning ved andre bedrifter i Porsgrunn og omegn. Det ble gradivis oppretta avtaler for nye bedrifter. Stedlige tillitsmenn kom i funksjon, og de første årene deltok de gjerne sammen med avdelingsformannen og Karl Malmgren, som landsstyremedlem, i forhandlingene. Etter hvert tok egne forhandlingsutvalg ved bedriftene over. Ved flere bedrifter var det først og fremst arbeidsledere som ble organisert, men ved Porselensfabrikken kom tekniske funksjonærer tidlig med.
I forbindelse med tariffrevisjonen i 1970 laga forbundet en oversikt over alle bedrifter i landet hvor rammeavtalen for arbeidsledere var gjort gjeldende. I Porsgrunnsavdelingens virkeområde var 11 bedrifter med:
Bamble Cellulosefabrikk A/S, Herre
Beha Fabrikker
Bjørgulfsen og Co., Skien
Essem Plast A/S (tidligere: Porsgrunn Metallverk)
Funnemarks Automobilforretning
A/S Bil, Skien
Norsk Papiremballasje
Norrøna Fabrikker A/S
Porsgrunn Elektrometallurgiske A/S
Porsgrunds Porselænsfabrik
Østbye Pedersens Auto A/S, Skien
Kontakten mellom avdelingens tillitsmenn ved de ulike bedriftene var styrka gjennom kontaktutvalgene som ble oppretta i 1965. Etter hvert ble arbeidsmengden både innenfor Hydroområdet og for medlemmene utenfor så store at en fra begge hold tok opp spørsmålet om å dele avdelingen i to og skille ut de andre porsgrunnsbedriftene i en egen organisasjon. Den 5. desember 1968 ble det valgt en komite for å se nærmere på spørsmålet, og i januar 1969 ble det valgt et eget gruppestyre for medlemmene utenfor Hydro, med Harald Malmgren fra Metallverket som formann. Dette var ment som en midlertidig ordning, og på årsmøtet i januar 1971 ble det gjort endelig vedtak om deling. Fra 1.1.72 ble Porsgrunn og Omegn skilt ut som egen forening med avdelingsnummer 120 av NFATF. For Avdeling 19 var en på sett og vis tilbake til utgangspunktet: en forening av ansatte på Herøya, men med det nye navnet "NFATF avdeling 19 Herøya".
Som gruppe innenfor Avdeling 19 sleit Porsgrunnsgruppa i 1971 med en rekke uløste problemer. Både ved Porselen, Beha og Funnemark gjorde medlemmer krav på tarifforbedringer som ble liggende i forbundet uten at resultater ble oppnådd. Mot slutten av 1971 herska det en amper stemning innenfor Porsgrunnsgruppa, og kritikk ble også reist mot styret og formannen i avdelingen.
Ved oppstarten av den nye Avdeling 120 var det 78 medlemmer av NFATF utenfor Herøya.
Fra å være en forening av hovedsakelig arbeidsledere på Herøya hadde foreningen etter tjue år en svært sammensatt medlemsstokk, knytta til forskjellige tariffavtaler og med grupper som rivaliserte med hver sine foreninger og forbund utenfor LO.
Fra 1960-tallet kom det flere ganger opp forslag om å dele foreningen, også innad på Herøya, ved å opprette en avdeling for arbeidslederne og en annen for de tekniske funksjonærene. Bjørn Berby fremma i 1964 forslag om en slik deling, utfra en tankebane som gikk ut på at dette ville gjøre det lettere å møte konkurrentene utenfor LO. Da laborantene på slutten av 60-tallet fant sin plass i NFATF, godkjente forbundet et forslag om å danne en egen avdeling for laboratoriefolkene, under forutsetning av at avdelingen av Funksjonærforbundet (NFF) gikk kollektivt inn i LO. Dette ble ikke resultatet, og laboratoriefunksjonærene organiserte seg i steden som gruppe innenfor Avdeling 19.
Opprettelsen av en egen avdeling for medlemmene utenfor Herøya fra 1972 bidro til en forenkling av styrets arbeid. Vedtaket ble likevel ikke sluttstreken for "organisasjonsspørsmålet". Både fra teknisk funksjonærgruppe og laboratoriegruppa kom det utspill og forslag om en deling av organisasjonen også innad på Herøya. Flere ganger ble deling diskutert, men hver gang ble det konkludert med at det var best med status quo.
Den grundigste organisasjonsdebatten kom i 1975. På årsmøtet dette året fikk teknisk funksjonærgruppe tilslutning til et forslag om å sette ned en komite for å se på saken. Innenfor komiteen la Hans Gunnar Tørre og Johan Stivimoen innledningsvis fram avvikende forslag. Mens Tørre gikk inn for en deling, for lettere å kunne forholde seg til de konkurrerende foreningene, ønska Stivimoen en utbygging av gruppene under en løsere avdelingssammenslutning.
På samme tid som denne diskusjonen ble reist, kom innstillingen fra en komite som tok for seg hele LO-organisasjonen. Komiteen hadde lagt seg på en reindyrking av ideen om industriforbund og gikk inn for å redusere antallet forbund til sju. I forslaget som ble lagt fram var NFATF som eget forbund radert bort, og det ble anbefalt kun ett forbund for hele industrien! Det kan se ut som om dette forslaget ble en vekker for medlemmer på Herøya, og at det bidro til å samle avdelingen i synet på at det skulle være en og ikke flere avdelinger. Til medlemsmøtet 27. januar 1976 la komiteen fram dette forslaget til uttalelse:
"Avdeling 19 går kraftig mot å omorganisere LO i industrien slik at alle som resultat kommer til å måtte organisere seg i ett forbund.
Vi vil spesielt begrunne dette med to forhold:
For det første vet vi lite om hvordan en tenker seg det nye forbundet organisert m.h.t. det å ta opp og løse de ulike gruppenes spesielle interesser og krav - dette er viktig.
Videre vil vi gå mot av den enkle grunn at det subjektive grunnlaget for en slik omorganisering,etter manges mening, ikke er til stede. Og vi i denne avdelingen har erfaring for dette, jfr. forholdene i Amoniakkfabrikk I og II her ved Porsgrunn Fabrikker - og på Rafnes. Mange mener at en ytterligere konsentrering av makt i ett sentralt organ, og i ennå sterkere avdelinger, ikke vil få det tilsiktede resultat, nemlig en sterkere fagbevegelse - men tvert imot føre til at avstanden mellom medlemmene og styrene blir så stor at dette i seg sjøl svekker bevegelsen.
På bakgrunn av at "vi vet hva vi har, men ikke hva vi får" ber vi forbundet overfor LO så kraftig som mulig gå mot forslaget om ett forbund i industrien."
Avdelingen stilte med seks representanter på landsmøtet i 1970. Da de kom hjem var formannen, Paul Ludvigsen, valgt som forbundets sekretær og nestformannen innvalgt i forbundsstyret. Med dette hadde Avdeling 19 skaffa seg solide kontakt- og påvirkningsmuligheter i forbundet. Ludvigsen satt som forbundssekretær til 1972, da han måtte forlate jobben som følge av tillitsbrudd.
Ved siden av Ludvigsen som fastlønna sekretær ble Bjørn Berby fra 1970 trukket inn i forbundsarbeidet, som medlem av forbundsstyret. Karl Malmgren hadde frasagt seg gjenvalg som landstyrerepresentant for Telemark, og 20 års innsats for for NFATF ble nå avslutta. På årsmøtet i avdelingen i januar 1971 ble han overrekt en porselensvase, som takk for innsatsen og "sin alltid saklige fremstilling", som det heter i referatet.
I årene fra 1972 til 1974 sleit NFATF på landsplan med flere alvorlige problemer. Forbundet stod foran et generasjonsskifte i ledelsen og hadde problemer med økonomien. På et tidspunkt var forbundet uten streikefond. Det gikk på tilliten løs, og fra avdelinger i Østfold oppstod det noe som kunne minne om et opprør mot den sittende ledelsen. Det ble danna et faglig nettverk i Oslofjordområdet på tvers av de naturlige forbindelseslinjene, men denne organiseringen fikk ikke stempel av å være noen fraksjon. Avdeling 19 slutta seg til nettverket, og Oddvar Aasland, Kjell Brekke og Hans Gunnar Tørre deltok i flere møter og konferanser med tillitsvalgte fra avdelinger i Østfold, Vestfold, Buskerud og Telemark. Møtene ble kalt "aktivitetskonferanser" og siktemål var blant annet å vitalisere forbundet og finne nye lederemner.
I 1974 ble Oddvar Aasland valgt som nestformann i forbundet, men etter en del overveielse meddelte han at han trakk seg fra dette vervet.
Roar Helgesen ble valgt som ny forbundsformann i 1974. Han kom fra Eydehavn Smelteverk ved Arendal og hadde røtter i Skien. Han var ikke foreslått av valgkomiteen, men fikk støtte av utsendingene fra Porsgrunn. Helgesen etablerte fra første stund god kontakt med Avdeling 19, og kommunikasjonen med forbundet glei lett i de årene han satt som leder.
Avdeling 19 var i 1970 forbundets største avdeling, med 454 medlemmer. Trass i tapet av 78 medlemmer til "bygruppa", som danna egen avdeling i 1972, beholdt foreningen denne posisjonen. Etter LO's voldgiftsdom om organisasjonsretten i amoniakkfabrikkene mista teknisk funksjonærgruppe 32 medlemmer blant kontrollromsvaktene, maskinpasserne og svakstrømsmontørene. For avdelingen ble tapet kompensert ved vekst i Laboratoriegruppa, som økte fra 56 medlemmer i 1970 til 146 i 1975.
Foreningen sleit i de første 70-årene for å heve laboratoriefunksjonærene lønnsmessig i forhold til de andre gruppene. Foreningen oppnådde et første gjennomslag i 1973. Etter streiken Kjemisk Forbund gjennomførte sommeren 1974, opplevde funksjonærene de største lønnstilleggene som noen gang er gitt. For arbeidslederne lyktes det å opprettholde 23-prosentregelen, selv om den aldri uttrykkelig ble nedfelt i noen avtale.
Mens foreningen klarte å samle i de faglige spørsmålene, var den ikke samstemt i politiske spørsmål. I EF-spørsmålet var det delte oppfatninger blant medlemmene. Av de som deltok i en uravstemning sommeren 1972 var det flertall mot EF-medlemsskap. Laboratoriegruppa støtta opp om en proteststreik mot korttidssekretærene som LO ansatte. I flere andre spørsmål fremma Laboratoriegruppa egne standpunkter, på linje med opposisjonen i fagbevegelsen.
1970-årene innebar stor økning i møtevirksomheten, ikke minst knytta til de aktiviten i de tre gruppene. Et utall av møter og forhandlinger ble gjennomført, og NFATF ble i disse årene en faktor å regne med i bedriftssystemet. Foreningen trakk seg ved flere anledninger ut av samarbeidsorganene, men sørga for å skaffe seg informasjon og innflytelse på andre måter.
Foreningen fikk nye medlemsgrupper og et større spekter av interesser og oppfatninger. Dette førte til sterkere brytninger enn i tiårene før. I forbindelse med valgene var det sterke drakamper om ledelsen i foreningen, og spørsmålet om deling av foreningen var flere ganger oppe.
| Utdrag (s. 56-79) fra: «Vi er alle lønnsmottakere». Fra LO-funksjonærenes historie på Herøya |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |