Fra: «Vi er alle lønnsmottakere». Fra LO-funksjonærenes historie på Herøya


Gjennombruddsår 1960 - 69

av Helge Mæland

Inngangen til 1960-tallet var ei glanstid for industrien i Porsgrunn og omegn. På Herøya gikk fortsatt alt oppover. Nye fabrikker ble reist, produksjonen ble utvida, og Eidanger Salpeterfabrikker fikk stadig flere ansatte. Innenfor de ca. 20 fabrikkenhetene hadde bedriften i 1965 ca. 6000 ansatte, og i tillegg var flere hundre innleide mannskaper sysselsatt på området.

For funksjonærgruppene og de tekniske funksjonærene var framtidsperspektivene spesielt lyse. Den teknologiske utviklingen førte med seg økt behov for faglært arbeidskraft, og for Hydro ble det en utfordring å utdanne og holde på ansatte med særskilte kvalifikasjoner. Status- og lønnsforbedring ble i denne sammenheng tatt i bruk som virkemidler for å knytte varig til seg spesielle grupper av fagarbeidere. Å gi nøkkelpersonell status som tekniske funksjonærer med månedslønn, ble en del av bedriftens politikk. For NFATF åpna dette muligheter for rekruttering. I en rapport til forbundet skriver formannen i 1965 om "den store tilstrømningen av tekniske funksjonærer":

"Disse er tildels av den yngre garde, og vi kan vel i fremtiden regne med at den største tilslutning til vårt forbund blir å finne blant de tekniske funksjonærer."

Samarbeid med funksjonærforeninger utenfor LO?

I de første 60-årene ble det gjort flere forsøk på å få i stand samarbeid og sammenslutning mellom funksjonærorganisasjoner på tvers av forbund og hovedsammenslutninger. Vinteren 1959 ble det ført forhandlinger om sammenslåing av NFATF og Norsk Arbeidslederforbund (NALF). NALF hadde tidligere meldt seg ut av samarbeidet i Funksjonærenes Sentralorganisasjon (FSO), som var en sammenslutning av funksjonærforbund utenfor LO. Fortsatt var det mange medlemmer i NALF som følte politisk tilhørighet til arbeiderbevegelsen, men som av lojalitet til sin gamle organisasjon ikke ønska å melde seg ut. I praktisk tariffpolitikk var det ikke uoverstigelige murer mellom de to forbundene, og det var de som mente at en ville oppnå mer ved å slå seg sammen. En avtale om samarbeid kom i stand mellom de to forbundene. Karl Malmgren orienterte om landsstyrets behandling av denne saken på flere møter i 1959.

Lederne og medlemmene i Avdeling 19 stilte seg svært positivt til samarbeidet og tanken om sammenslutning med NALF. De to foreningene på Herøya var på denne tida jevnstore og hadde mye å vinne lokalt på en sammenslutning. I årsberetningen for 1960 kommer denne holdningen til uttrykk:

"Det avholdte felles styremøte med Herøya Arbeidslederforening resulterte i at man ble enige om å sammenkalle til felles medlemsmøte og med innledere fra begge

Kampen mellom NFATF og Norsk Arbeidslederforbund

"I pakkeriet hadde vi en formann av godt gammelt merke. En stor og robust kar og med en svært kontant form! Han hadde vært medlem av Arbeidslederforbundet fra før krigen og ble stående der etter at det nye forbundet kom på banen. Vi visste at han stemte med Arbeiderpartiet, og var stadig på'n for å få'n over. Vi regna flere ganger med at han var på gli. En sommer bedyra han klart og tydelig at nå skulle han ordne opp og melde seg ut! Men da vi snakka med'n etter ferien, var'n ikke like klar: - Du skjønner kona er med i ektefellegruppa, og de skal snart ha en tur til Danmark, så jeg får nok holde meg der jeg er. Vi flira jo godt av dette svaret! Men framstøtene for å få ham innmeldt ble innstilt."
(Jakob Mæland 12.4.00)

forbund om et samarbeide, eventuelt sammenslutning og felles tarifforhandlinger. Positivt svar har innløpt fra vårt forbund, men vi venter fremdeles på svar fra Arbeidslederforbundet."

Forholdet mellom de to forbundene ble tatt opp til behandling på landsmøtet høsten 1961. Her ble det gjort vedtak om å avvikle samarbeidet, og avtalen med NALF ble oppsagt fra 31. mars 1962. (Må få med mer her, om årsakene til at forbundet vedtok å avvikle samarbeidet)

Et annet initiativ om samarbeid kom fra Norsk Hydros Merkantile Sentralforening i 1960. Foreningen ønska nedsatt en komite med representanter fra samtlige funksjonærforeninger innen Norsk Hydro. Denne komiteen skulle løse funksjonærspørsmål av ikke tariffmessig art. Merkantile Sentralforening innkalte alle de andre foreningene til et møte på Brattrein på Notodden 13. og 14 oktober 1960. Styret i Avdeling 19 stilte seg (9.9.60) positivt til dette initiativet, men overlot til forbundet å ta standpunkt til om de skulle la seg representere. Forbundet henstilte til avdelingen om ikke å la seg representere, og dette ble tatt til følge. Innenfor LO ble det holdt flere møter om denne saken, og avdelingene ble oppfordra til å uttale seg om et slikt samarbeid. På et medlemsmøte i Folkets Hus 15. desember 1960 slutta 35 frammøtte medlemmer seg enstemmig til tanken om et samarbeid med de andre forbund "under forutsetning av at vårt forbund gir sin tilslutning".

Heller ikke dette initiativet vant tilslutning fra NFATF og LO. Etter at alle LO-foreningene i Hydro hadde behandla spørsmålet, ble det konkludert med at flertallet var mot.

Instrumenteringsfunksjonærene

Rundt 1950 var fabrikkene på Herøya sparsomt utstyrt med kontrollinstrumenter, og automatisk regulering ble bare benytta i enkel form. På denne tida kom forsøk med mer omfattende automatisering i gang, og en rivende utvikling ble innleda. Gjennom nytt utstyr ble stadig flere av maskinene og prosessene selvregulerende, og rundt 1965 var det bygd sentrale kontrollrom i de fleste fabrikkene. Byggingen av nye fabrikker innebar ofte sprang i automatiseringen, og de to amomiakkfabrikkene som stod ferdige i 1965 og 1968 var milepæler i teknologiutviklingen på Herøya.

Behovet for fagfolk innen instrumentering var sterkt økende i 1950- og 1960-årene. Ved Instrumenteringsavdelingen, som seinere ble kalt Automatiseringsavdelingen, var det stor vekst i antall ansatte. I 1959 ble det reist et eget bygg for instrumentering og automatisering.

Fagfolk innen instrumentering ble svært ettertrakta arbeidskraft. Det var stor etterspørsel etter instrumenteringsarbeidere, og utenom Hydro var det svært få som dreiv systematisk opplæring av nye fagfolk. For å holde på arbeidskraften gikk E.S. i 1960 ut med tilbud om å overføre en gruppe kvalifiserte instrumentmakere til månedslønn og gi disse funksjonærstatus.

Spørsmålet om hvor de nye instrumenteringsfunksjonærene skulle organiseres kom opp som sak i Avdeling 19 høsten 1960. På styremøte 22. november ble det referert et skriv fra et møte hvor det framgikk at de 16 som hadde fått funksjonærstatus var plassert tilsvarende lønnsklasse 10 i funksjonærregulativet, og at det var gitt førstemanntillegg for fem av dem. Ut fra disse kjennsgjerningene vedtok Avdeling 19 å sende er skriv til forbundet angående organisasjonsforholdene for disse.

I løpet av 1961 ble det holdt flere møter mellom NFATF, NKIF og LO om organisasjonsretten til instrumenteringsfunksjonærene. De hadde tidligere stått organisert i Herøya Arbeiderforening, som i flere år hadde en egen gruppe for instrumentmakere. Etter et møte 1. november var konklusjonen at gruppa skulle bli stående i Kjemisk. På et møte to dager seinere gikk 11 frammøtte (av de 16) med på dette, under forutsetning av at det ble oppretta egen avtale for dem.

Dette ble ikke den endelige løsningen, og etter ei tid ble det anerkjent at NFATF skulle ha organisasjonsretten til instrumenteringsfunksjonærene. I løpet av 60-tallet fikk avdelingen mange nye medlemmer. Flere av de nye instrumenteringsfunksjonærene ble drivkrefter i den tekniske funksjonærgruppa som kom i gang fra 1962. Blant de mest aktive var Helge Holm Johnsen og Sigurd Hørsrud.

Maskinpasserne og kontrollromsvaktene

I 1965 og 1968 ble de to amoniakkfabrikkene på Herøya satt i drift. Fabrikkene var basert på ulikt råstoff, men var begge svært avanserte. Fabrikkene ble styrt fra kontrollrom og innvarsla en ny teknologisk æra på Herøya. Mange av de ansatte var maskinister, og alle hadde en viss teknisk bakgrunn. De som skulle kjøre anleggene fikk stillingsbetegnelser som "kontrollrumsvakter" og "maskinkjørere".

På styremøte 23. august 1966 ble det opplyst at "alle som var ansatt som operatører ved NH3-fabrikken nå ville bli ansatt som månedslønnede funksjonærer." De som NFATF ønska å organisere disse, og mange meldte seg inn. Men også HAF ønska å ha amoniakkfolka i sin organisasjon, på tross av at de hadde fått månedslønn - og på tross av at de selv ønska å stå tilslutta NFATF. Det hele utvikla seg til en grensestrid mellom de to forbundene som skulle gå over mange år, og som ikke fikk noen lykkelig utgang for noen av forbundene.

Ved første gangs behandling var styret i Avdeling 19 "enig om å se saken an og la HAF ha utspillet." I årsberetningen fra teknisk funksjonærgruppe for 1966 ble striden kommentert:

"Videre har vi vært sterkt engasjert i drakampen om avtaleretten for maskinpassere og kontrollromsvakter. Denne sak er ikke avgjort ennu, men det har på vår anmodning vært avholdt en såkalt "grenseoppgang" med et påfølgende møte med deltakelse av vår forbundssekretær Finne, org. sekretær H. Ødegård fra NKIF, H. Holm Johnsen, Finn T. Knudsen og S. Hørsrud fra avd. 19 og to representanter fra HAF."

I løpet av 1967 ble organisasjonstvisten brakt inn for LO's organisasjonskomite, og ny befaring fant sted 22. november 1967. I årsberetningen for 1967 het det:

"Før vi fikk nevnte grenseoppgang, mistet vi mange av de funksjonærer saken gjaldt, og det er vi de første til å beklage."

Saken ble likevel ikke avgjort med organisasjonskomiteens behandling i 1967. Det ble nye runder i årene som fulgte, og først på nyåret i 1970 ble grensestriden avslutta med en kjennelse i LO's voldgiftsnemnd. Voldgiftsnemnda stadfesta at maskinpasserne og kontrollromsvaktene skulle organiseres av Kjemisk Forbund. Resultatet ble ikke akseptert av de som stod igjen som LO-medlemmer i amoniakkfabrikkene. Den 18. februar 1970 fikk NFATF et brev fra 21 ansatte med til sammen 264 år i LO - dvs. et gjennomsnitt på 12 år - hvor det blant annet het:

"Blir ikke domsslutningen omgjort innen 13.3. er nedenfor nevnte å betrakte som utmeldt fra LO fra 1. 4. 70.
Dette er en meget alvorlig sak for oss, og domsavsigelsen viser, etter vår mening, at det er gått prestisje i saken og tatt lite eller ikke hensyn til vår mening."

NFATF mista i alt 32 medlemmer blant de ansatte på amoniakkfabrikkene. De fleste gikk inn i Norsk Arbeidslederforbund, mens noen ganske få godtok dommen og gikk inn i Kjemisk. For LO fikk grensestriden en sørgelig utgang, og for de to LO-foreningene ble den liggende som en verkebyll i flere år. "Sett fra et LO-synspunkt var strategien som ble valgt helt feil," hevder Hans Gunnar Tørre, leder av Avdeling 19 fra 1978 til 1986, mange år seinere:

"I steden for å løfte en gruppe opp, slik det skjedde da alle på Rafnes ti år seinere ble organisert i NOPEF, opplevde de ansatte at de av LO ble forsøkt "trøkt ned"".

Stillingsvurdering av arbeidslederne

Innføringen av arbeidsvurderingsprinsippet for arbeidsledere verserte som sak i mange år. Det var bedriftsledelsen som ønska å innføre nye prinsipper for avlønning. De første initiativ ble tatt allerede på slutten av 1950-tallet. I samband med innføringen av slikt system ved Raufoss Ammunisjonsfabrikk engasjerte også forbundet seg positivt for de nye ideene. På et medlemsmøte i Avdeling 19 høsten 1959 redegjorde forbundsformannen i NFATF, Fritz W. Hannestad, for arbeidet med stillingsvurdering som hadde funnet sted på Raufoss.

Utover i 60-årene ble arbeidsvurdering en gjenganger i foreningens arbeid. Den er nevnt i årsberetningen for 1960 og 1961. I 1962 kom det inn en passus om å se på arbeidsvurdering i tariffavtalen for Hydrofunksjonærene, og for året 1963 står det i årsberetningen for arbeidsledergruppa at den "for det vesentlige har vært preget av arbeidet med stillingsvurdering". Etter grundige overveielser og en rekke møter ble det framlagte system til stillingsvurdering forkasta med stort flertall ved uravstemning.

Saken ble ikke lagt vekk, og i 1965 ble den gjenopptatt. Foreningen ga samtykke til at saken ble utreda gjennom intervju av alle foreningens arbeidsledere, som grunnlag for å foreta arbeidsvurderingen. Mange av tillitsmennene gjennomgikk kurs i arbeidsvurdering, og foreningen nedsatte et eget utvalg på fem medlemmer for å kunne bistå medlemmene i arbeidet. De som ble trukket inn i dette var Egil Brattberg, Fredrik Johannessen, Olav Helstad, Alf Pedersen og Svend A. Dahl.

Å legge arbeidsvurdering til grunn for lønn var ingen populær sak blant arbeidslederne. Etter først å ha stilt seg positiv, gikk i 1965 Norsk Arbeidslederforbund mot hele arbeidsvurderingen. Dette stilte NFATF i en vanskelig situasjon, og saken ble en ekstra belastning for organisasjonen.

I løpet av 1966 ble alle formannsstillinger arbeidsvurdert. Etter forhandlinger ble tilbudet om avlønning etter stillingsvurdering lagt ut til uravstemning. "Bare stillingsvurderingen og forslaget om samme representerte 40 kg. papir, som ble sendt våre arbeidsledere", heter det i årsbertningen for arbeidsledergruppa i 1967. Det ble forkasta med 63 prosent nei-stemmer og 37 prosent ja-stemmer. En ørkenvandring var over, og med denne avstemningen var ideen om arbeidsvurdering skrinlagt for godt.

Rasjonalisering

Bedriften hadde fra 1954 hatt en egen rasjonaliseringsavdeling. På 50-tallet hadde rasjonaliseringsfolkene vært svært opptatt med arbeidsstudier og tidsstudier som grunnlag for akkordsetting av det manuelle arbeidet i pakkeri- kai- og lageravdelingene (PKL) og i deler av magnesiumproduksjonen. Etter at bedriften hadde innført det såkalte "fastlønnssystemet" i 1956, skulle tidsstudier legges til grunn for all akkordsetting, og forhandlingsakkorder, "slumpakkorder" og "proformaakkorder" skulle bort. For arbeidslederne fikk fastlønnssystemet mye å si. I vedlikeholds- og bygningsavdelingene, PKL og andre steder hadde formennene vært part i akkordforhandlingene og hatt stor innvirkning på arbeids- og lønnsvilkårene for de ansatte. Det hadde gått med mye tid til å fastsette akkorder, og formennene hadde vært utsatt for press både nedenfra og ovenfra. Etter at fastlønnssystemet ble innført, fikk formennene mindre å gjøre med akkordutsettingen, men ble ikke uberørt av drakampene og bruduljene rundt de tidsstuderte akkordene.

Eidanger Salpeterfabrikker hadde i årene etter krigen satsa sterkt på produksjonsutvidelser og tekniske forbedringer. Fra midten av 1960-tallet stod bedriften overfor en situasjon med synkende overskudd og skjerpa internasjonal konkurranse. I følge ledelsen arbeida bedriften med for høy bemanning, og strategien ble nå å redusere bemanningen og øke arbeidsinnsatsen. En rekke tiltak ble satt i gang for å omstille og slanke bedriften.

Fra 1964 forsøkte bedriften å innføre UMS (Universal Maintenance Standards) for å forbedre effektiviteten i vedlikeholdsarbeidet. Som system innebar UMS en standardisering av reparasjons- og vedlikeholdsarbeidet og medførte en helt annen måte å organisere arbeidet på. Systemet tok utgangspunkt i nøkkeljobber som det på forhånd var fastsatt en normaltid for å utføre. De konkrete jobbene ble sammenlikna med de ferdig utregna nøkkeljobbene. Dette arbeidet ble utført av "planleggere", som blei utnevnt blant anerkjente og dyktige fagarbeidere. Før arbeidet ble satt i gang, skulle planleggerne beskrive hvilke arbeidsoperasjoner som var nødvendige og hvilke redskaper og materialer som trengtes. Om arbeiderne fant ut at det ble stilt feil "diagnose", skulle arbeidet planlegges om igjen. For å kontrollere at arbeidet ble utført på standarisert tid, ble det innført stempling for hvert arbeidsoppdrag, såkalt "jobbstempling".

UMS ble innført i alle vedlikeholdsavdelingene ved ES. Det oppstod fra første stund sterk motstand mot systemet, og etter hvert fikk motstanden gjennomslag i Herøya Arbeiderforening. Blant arbeiderne ble det ikke minst reagert på "jobbstemplingen",

Lobotomering av arbeidet

"Konsekvensene av taylorismen har på mange måter vært dramatiske ved at vi historisk har hatt en epoke preget av det som en av de ledende amerikanske teoretikerne innen kvalitetsledelse, Joseph M. Juran, en gang kalte "lobotomeringen av arbeidet". Kompetansen ble overflyttet fra håndverkeren til vitenskapelige systemer og personer. Ansatte har vært understimulert med hensyn til intellektuell utvikling ved at beslutningsmyndighet ble delegert oppover og vekk fra det utførende leddet."
(Bjarne Berg Wig i "Det uslåelige arbeidslaget", Tiden 1999)

og HAF kritiserte at UMS ble brukt til en ensidig nedbemanning av arbeiderne "på golvet". Også mange arbeidsledere var sterkt kritiske til UMS.

I 1965 ble det nedsatt "kostnadsreduksjons-utvalg", eller forkorta KR-utvalg innen driftsenhetene. I alt ble det oppretta 49 utvalg for å jobbe med innsparing. Her ble også arbeidslederne trukket inn. "En stor del av våre medlemmer blir således etterhvert mer og mer engasjert i komiteer og utvalg", skriver Finn T. Knudsen i en rapport til forbundet høsten 1965, "og dette håper vi igjen vil gi seg utslag i aktivt foreningsarbeide."

Hydro inngikk i 1965 avtale med rasjonaliseringsfirmaet Habberstad om å gjennomføre analyser av bemanningsbehovet i enkeltavdelinger ved bedriften, som grunnlag for beslutninger om framtidig bemanning. Habberstadfirmaet tok først og fremst for seg avdelingene hvor det fortsatt ble drevet mye kroppsarbeid, som PKL-avdelingene. For kai- og lageravdelingene anbefalte Habberstad at det ble satsa på pallesystemer og bruk av gaffeltruck, og denne lagrings- og lastemetoden kom til å prege utviklingen på Herøya i tiårene som kom.

Habberstadanalysen ble imøtesett med stor spenning fra de fagorganiserte på Herøya. For NFATFs medlemmer ble konsekvensene ikke dramatiske, og i årsberetningen for 1967 kom disse vurderingene til uttrykk:

"Hvilke forskyvninger og forandringer denne (Habberstadanalysen) vil innebære for våre medlemmer er for tidlig å uttale seg om. At vi også blant våre medlemmer vil merke denne er en kjensgjerning. Etter hvert som det foreligger konkrete ting får vi ta disse opp til behandling. Det første sted som er behandlet er inndragning av et stk. formannspost i NPC-anlegget. Denne sak er ordnet til vår tilfredshet, ved intern forskyvning."

I 1967 inngikk bedriften "produktivitetsavtalen" med Herøya Arbeiderforening. Med Tor Halvorsen som leder gikk nå HAF mer aktivt inn som partner i rasjonaliseringsarbeidet. Mot å godta innskrenkninger og redusert bemanning, fikk HAF-medlemmene økt timelønn. Samarbeidet i avdelingsutvalgene ble tillagt stor vekt i produktivitetsavtalen. Det var her de gode rasjonaliseringsløsningene skulle finnes, og det var avdelingsutvalgene som skulle sette Habberstads forslag ut i livet. I dette arbeidet ble også mange NFATF-medlemmer trukket inn.

Årene fra 1965 markerer den første etappen i nedbemanningen og omstillingen av industriproduksjonen på Herøya. Det skulle komme flere slike prosesser seinere. Blant medlemmene i Avdeling 19 ble arbeidslederne sterkest berørt. Formannsområder ble slått sammen, flere ble omplassert, men oppsigelser ble unngått. Kravet om større fleksibilitet i jobbutøvelsen vokste, og selve rollen som arbeidsleder kom i søkelyset. Ikke minst reiste forsøkene med selvstyrte grupper spørsmålet om det ville være plass til den tradisjonelle arbeidslederen i framtidas bedrift.

Selvstyrte grupper

Det første forsøket med såkalte selvstyrte grupper kom i den nye Fullgjødselfabrikk 3, som stod ferdig i 1967. Forsøket innebar en radikal endring i forhold til tidligere organisering. Mens det tidligere hadde vært klare skiller mellom arbeidsledere og arbeidere, og mellom driftsfolk og vedlikeholdsarbeidere, ble det nå satsa på teamarbeid og jobbrotasjon. Målet var å sette skiftgruppene i stand til å mestre de problemene som oppstod uten å måtte tilkalle assistanse hverken fra arbeidsledere eller ingeniører. Alle i gruppen skulle få økt kunnskap om produksjonsprosessen ogt et større ansvar for å løse problemer som oppstod i driften. Det ble satsa stort på opplæring av arbeiderne eller "operatørene" som det fra nå av kom til å hete.

Erfaringene fra forsøksperioden ble vurdert som positive, og bedriftsledere og forskere fra inn- og utland kom i noen år til Herøya for å studere eksperimentet i Fullgjødsel 3. Etter kort tid ble nye forsøk satt i gang i karbidfabrikken og i elektrolyseavdelingen i magnesiumfabrikken. Disse ble ikke like vellykka, og ideene om "selvstyre" fikk ikke den spredning initiativtakerne og forskerne hadde håpa på.

Forsøkene med "delvis selvstyrte grupper", som det etter hvert het, var bygd på et helt annet grunnsyn enn det tidligere omstillingsarbeidet. Mens rasjonaliseringsarbeidet i form av arbeidsstudier, tidsstudier og UMS baserte seg på forestillinger om at de ansatte på gulvet var late og ikke selv hadde interesse av å utforme arbeidsinnhold og organisering, bygde den nye gruppeorganiseringen på ideer om at også arbeiderne hadde interesser av å skaffe seg kunnskap og oversikt over arbeidsbetingelsene. Mens ingeniører i tradisjonen etter Fredrik W. Taylor hadde prega det tidligere omstillingsarbeidet, var det sosiologer og psykologer som fikk legge premissene for de selvstyrte gruppene. I litteraturen som har tatt for seg forsøkene, har det det kommet fram at det for Einar Thorsrud, den fremste av forskerne bak forsøkene, var erfaringer fra krigen og nazismen som var drivkreftene bak ønsket om en annen bedriftsorganisasjon. Ved å skape arbeidsprosesser som utvikla "autonome" personer, ville en styrke grunnlaget for demokratiet og "vaksinere" befolkningen mot totalitære tendenser. Gjennom deltakelse i motstandsarbeid under krigen hadde Thorsrud også erfart at grupper er i stand til å bære ansvar, og at dette i mange sammenhenger er bedre enn at enkeltindivider bærer ansvaret aleine.

NFATF Avdeling 19 stilte seg i utgangspunktet positiv til feltforsøkene i fullgjødselavdelingen og de andre områdene. Sett fra arbeidsledernes synsvinkel var forsøkene likevel ikke uproblematiske, og forsøkene fikk en innretning som på mange måter gjorde mellomlederne, og særlig formennene, til en flaskehals i systemet. Utgangspunktet for forsøkene var avtaler på topplan mellom LO, NAF og staten og mellom bedriften og Herøya Arbeiderforening. NFATF og arbeidslederne ble fra starten av ikke engasjert som part i samarbeidet.

Som et svar på feltforsøkene tok Avdeling 19 arbeidslederrollen opp som tema på flere møter og konferanser i 1969 og 1970. På et møte høsten 1969 innleda både overingeniør i fullgjødselproduksjonen, Olav Haug, og forbundsformann Fritz W. Hannestad med 130 medlemmer til stede. Mens Haug forsvarte tankene bak feltforsøket i Fullgjødsel 3, og at forsøkene innebar et "frontalangrep" på gammel lederstil, understreka Hannestad betydningen av å trekke arbeidslederne med i endringsprosessen. Våren 1970 arrangerte NFATF et tredagers seminar på Sørmarka hvor blant andre Thorsrud og Hydros opplæringsleder, J. Tjelland, forelesete. Paul Ludvigsen og Bjørn Berby var initiativtakere, og i TA ga Berby denne kommentaren til spørsmålene som ble reist:

"Arbeidslederne i NFATF vil vaske av seg beskyldningene om at de står i veien for utviklingen. Det er i dag 350 arbeidsledere ved ES, Menstad og Kjørholt.Gjennomsnittsalderen er 53 år. Bedriftens politikk er å ansette unge arbeidsledere. Det vil derfor bli både problemer og omstillingsvansker i årene framover. Men vi vil i hvert fall ikke la dette drive, men være aktivt med å forme vår egen framtid, slik at også vi kan få et mer meningsfylt arbeid."

Selvlstyrte grupper ble ikke den varige løsningen på organisasjonsspørsmålene på Herøya. Forsøkene ga en rekke erfaringer og fikk sitt å si for omstillinger som seinere skulle komme. I løpet av 1970-tallet falt bedriften likevel tilbake til det mer tradisjonelle stillingsmønsteret, og arbeidslederrollen ble stående urokka i mange år framover. På 1980-tallet ble ideene om operatør- og gruppestyring tatt opp igjen, og på 90-tallet ble "teamorganisering" for alvor utprøvd.

UMS-planleggerne

Mens bedriften forberedte seg på en kraftig slanking fra 1965, fikk NFATF en rekke nye medlemmer blant de teknikerne som ble ansatt for å bistå i rasjonaliseringen. Rundt midten av 60-tallet ansatte bedriften ca. 50 planleggere for å innføre UMS-systemet, og 42 av disse planleggerne ble medlemmer i NFATF. At UMS-sytemet ble innført, og at planleggerne ble medlemmer av NFATF skapte flere utfordringer for organisasjonen.

Innføringen av UMS-systemet ble som tidligere beskrevet et svært omstridt prosjekt. Også blant arbeidsledere var det stor misnøye med systemet. På flere av arbeidsplassene oppstod det friksjoner og rollekonflikter i arbeidet med å innføre det nye systemet, og forholdet mellom planleggere og formenn ble flere steder svært dårlig.

Når det gjaldt avlønningen av UMS-planleggerne ønska bedriften å foreta en stillingsvurdering. Initiativet kom fra Rjukan, og der støtta også NFATF-foreningen opp om forslaget om systematisk stillingsvurdering. På Herøya hadde arbeidslederne gjennom uravstemning avvist denne metoden for sin gruppe, og nå måtte foreningen gå inn i forhandlinger om stillingsvurdering for planleggerne ved bedriften. "Disse forhandlingene blev ikke ført med særlig stor kraft, da våre planleggere selv ikke var særlig interessert i saken", heter det i årsberetningen. Forhandlingene endte da også uten noe resultat.

Da UMS-systemet rundt 1970 ble forkasta og det ikke var mer jobb igjen for planleggerne, kom spørsmålet opp om hvor de skulle plasseres i bedriften. For mange av planleggerne ble dette en smertefull prosess. Mange følte de hadde tatt på seg utfordringen og risikoen med å være med på og omstille og modernisere produksjonen, og hadde regna med at dette skulle medføre opprykk og forfremmelse i bedriften. I stedet hadde jobbene medført en masse ubehag, både i forholdet til arbeiderne og formennene. I flere avdelinger hadde planleggerne blitt utsatt for svært røff behandling, og det hadde vært svært lite heder og ære å hente i disse engasjementene. Mange følte de var blitt plassert på "uriasposter" og at bedriften svikta sitt oppfølgingsansvar da jobbene ble avvikla. Etter forhandlinger ble flere av planleggerne plassert i jobber som innebar opprykk, men det var også mange som måtte tilbake til stillinger på de betingelsene de hadde hatt før de ble planleggere.

Tariffarbeidet for de Hydroansatte

De rutinene tariffarbeidet var kommet inn i 1950-årene ble ført videre i 60-årene. Innenfor Hydro deltok Avdeling 19 i forhandlinger om to avtaler som begge bygde på et funksjonærregulativ gjeldende for hele konsernet. Avtalene for arbeidslederne og de tekniske funksjonærene var i regelen to-årige og hadde utløp 1. januar. Tariffarbeidet starta gjerne opp et år i forveien, og ble forberedt gjennom gruppebehandling, medlemsmøter og samarbeid mellom NFATF-avdelingene med Hydroansatte (Rjukan, Notodden og Glomfjord)

Forhandlingene ble gjerne ført i desember eller januar, og starta med de generelle kravene for alle Hydrofunksjonærene. En gikk deretter over til særkravene for de tekniske funksjonærene og arbeidslederne. Særkravene gjaldt ikke minst plassering og klasseopprykk for ulike grupper i regulativet. For de tekniske funksjonærgruppene pågikk det en kontinuerlig debatt om klasseplassering, og etter klasseopprykk for en gruppe kom det ofte krav om at andre skulle følge etter. For å løse problemene som oppstod, ble regulativet flere ganger utvida med nye klasser. Særkravene dreide seg også om ulike tillegg knytta til ubehag og belastninger for ulike arbeidsområder.

For arbeidslederne gikk NFATF inn for at de skulle ha minst 23 prosent høyere lønn enn gjennomsnittet for arbeiderne de leda. Prinsippet kom opprinnelig fra Norges Arbeidslederforbund og ble tidlig akseptert innenfor Hydro. For arbeidslederne var det lønnsmessig derfor like avgjørende hva HAF fikk igjennom for sine medlemmer, som hva foreningen selv stilte som generelt krav.

Avstemmingsreglene ble endra i løpet av 60-tallet. Mens tarifforslagene fram til og med 1965 ble avgjort gjennom votering på medlemsmøter, ble de fra 1967 lagt ut til uravstemning.

Oppgjøret i 1961 ga høye generelle tillegg, og for medlemmene i Avdeling 19 lå de på mellom 14 og17,5 prosent. Kravene var likevel langt høyere som følge av prisstigning, og neiprosenten ved avstemningen var høy, både på ES og i hele konsernet. I den nye overenskomsten fikk en inn en ny klasse for "overordna formenn, ikke fag".

De tre oppgjørene i 1965, 1967 og 1969 gikk alle til mekling. Resultatet i 1965 ble likevel sett på som så godt at det ble enstemmig vedtatt på medlemsmøte 25. februar. Også resultatet i 1967 fikk stor tilslutning, og for alle Hydrobedriftene ble det vedtatt med 90 prosent ja ved uravstemning.

Klimaet under Hydroforhandlingene i 1969 ble opplevd som hardt, og resultatet ble vurdert som magrere enn årene før. Etter bruddet i forhandlingene regna mange med åpen konflikt, og på Herøya ble det nedsatt streikekomite med Finn T. Knudsen som leder. Meklingsforslaget ble likevel godtatt med solid margin.

Velferdskrav

Arbeidet med små og store tariffspørsmål utgjorde mye av hverdagen for styret i foreningen. Ved siden av tariffrevisjonen ble det ført et utall av stedlige forhandlinger om enkeltsaker og fortolkninger av avtalen. I tillegg til ordinære tariffspørsmål kom det opp mange saker av betydning for velferd og trivsel på arbeidsplassen.

Avdeling 19 tok flere ganger opp spørsmålet om kontorplass for arbeidsledere. Fra før 1960 ble det krevd bedre arbeidsrom for formennene i magnesiumfabrikken.

Utdeling og vask av arbeidstøy var en annen sak det ble arbeida med. Foreningen hadde i mange år representanter i en egen kleskomite. Tildeling av ekstra arbeidstøy og undertøy for de ansatte i Magnesiumen stod i flere år på dagsordenen, inntil det ble løst.

Framstøt ved andre bedrifter

For de andre bedriftene med grupper eller enkeltpersoner som medlemmer ble tariffarbeidet langt mer sporadisk. For gruppen utenfor Hydro ble forbundets rammeavtale lagt til grunn, og denne hadde utløpstid på høsten. Karl Malmgren deltok i flere forhandlinger om revisjon av rammeavtalen, og Malmgren var derfor en viktig brikke når det gjaldt å få rammeavtalen gjort virksom lokalt. I løpet av 60-tallet ble det oppretta mange lokale avtaler.

Fra 1960 gikk flere verksmestere i bilfirmaer inn i NFATF. I løpet av få år ble det oppretta overenskomst for verksmestere ved følgende bilfirmaer: A/S Bil, Gimsøy Auto, A/S Auto, Østby Pedersen Auto og Jakob Jorkjends Auto.

I 1965 gjennomførte foreningen sammen med LOs distriktskontor en vervekampanje i bygningsbransjen i "Skiensfjorden". Det var svært mange entreprenører i gang i Grenland på denne tida, og foreningen hadde aldri fått innpass i denne bransjen. Unntaket var at Tellef Liane, som var formann hos murmester Monsen, gikk inn i foreningen i 1962.

Under utarbeidelsen av agitasjonsopplegget, hvor Karl Malmgren var med som landsstyremedlem, ble blant annet Dalen Portland og Trosvik mek. verksted blinka ut som aktuelle bedrifter hvor utbyggingsarbeider pågikk. Kampanjen ble avslutta i 1966. I oppsummeringen het det at det ikke ble mange nye medlemmer, men at foreningen ble langt bedre kjent i distriktet enn den hadde vært før.

Rammeavtalen for arbeidsledere ble gjort gjeldende for seks medlemmer ved PEA i 1965. I 1967-beretningen heter det:

"I forbindelse med agitasjon utad har det vært arrangert 2 møter med arbeidsledere ved Porsgrunds Metallverk A/S samt gjort gjentagne forsøk på å få innpass ved Dalen Portland Cementfabrikk A/S."

Undergrupper

Som navnet tilsier bestod NFATF fra første stund av to ulike arbeidstakergrupper, arbeidsledere og tekniske funksjonærer. Fra 50-tallet hadde foreningen egne forhandlere og tillitsmenn for de to kategoriene arbeidstakere. I 1962 ble det oppretta egne grupper for de to kategoriene, med egne styrer, underlagt avdelingsstyret. Forslaget ble lagt fram av Bjørn Berby og enstemmig vedtatt på årsmøtet i 1962. Det hadde denne ordlyden:

"For medlemmer ved Hydro blir det etablert en egen gruppe for arbeidsledere og en gruppe for tekniske funksjonærer. Hver gruppe får sitt eget styre på 3 medlemmer, hvorav formannen skal være representert i avdelingsstyret. Gruppestyret skal forhåndsbehandle alle saker vedrørende sin gruppe før de legges fram for avdelingsstyret. Gruppestyret kan innkalle hele gruppen til møte i samarbeid med foreningsstyret. Medlemmer utenom Hydro sorterer direkte under foreningsstyret."

Mens arbeidslederne var godt representert i styre og stell på Herøya, tok det tid før de tekniske funksjonærene i NFATF følte seg helt akseptert på bedriftsplan. Først i 1966 ble teknisk funksjonærgruppe i følge årsberetningen "definitivt godkjent" på linje med alle andre avdelinger og grupper ved ES, med hensyn til forhandlinger, representasjon osv..

I 1964 kom det opp forslag om å dele foreningen i to. Forslaget innebar at arbeidslederne skulle bli stående i den gamle avdelingen, og de tekniske funksjonærene skulle gå ut og danne en ny avdeling. Som forslagsstiller mente Bjørn Berby det ble "for mye sammenblanding av arbeidsledere og ikke arbeidsledere" og at en ville kunne rekruttere flere medlemmer gjennom to foreninger.

Forslaget om deling ble lufta ved flere anledninger. Etter hvert kom spørsmålet om å danne en egen stedsavdeling, for alle utenom de Hydroansatte, i forgrunnen, og tanken om en deling av de Herøyaansatte ble gitt opp.

Kontaktområder

Som følge av medlemsveksten ble det i 1965 oppretta egne kontaktområder innen foreningen, med i alt 20 områder innenfor ES og 5 kontaktområder utenom Herøya. Hvert kontaktområde dekte i starten fra 4 til 29 medlemmer, "alt etter som det falt naturlig faglig og geografisk at vedkommende medlem hørte hjemme." Styret pekte

Studiereise til Sovjet

"Møtet var innkalt på grunn av et skriv fra LO ved Landsrådet for produksjonsutvalg, med en innbydelse til en studiereise i Sovjetsamveldet 26.9. - 10.10., samt skriv fra forbundet om samme sak. Formannen refererte skrivene og orienterte litt om saken. Forbundet måtte ha en hurtig utpeking av et medlem av avd. 19 som delegat. Formannen ga ordet fritt til uttalelse. Bjørn Berby mente at avdelingsformann Finn T. Knudsen burde være selvskreven til denne turen, og at han hadde de kvalifikasjoner som forlangtes for delegaten. Ved voteringen fikk Berbys forslag enstemmig tilslutning."
Referat fra styremøte 6. 9. 1965

ut en kontaktmann for hvert område, og denne ble et forbindelsesledd til styret. "Denne ordningen har virket helt utmerket", skreiv Finn T. Knudsen i brev til forbundet høsten 1965:

"Ansettes en ny mann i et K-område, er K-mann på plass med sitt agitasjonsmateriell og innmeldelse med en gang. All utsendelse av møteinnkallelser, opplysninger eller saker og ting fra medlemmene går via K-mann."

I årsberetningen for 1967 står det dette om kontaktgruppene:

"I agitasjonen innad er det fortsatt våre kontaktmenn som her er den faktor vi har stor glede av og som følger oppved nyansettelser av arbeidsledere og tekniske funksjonærer."

Laboratoriegruppe fra 1969

Laboranter eller laboratoriefunksjonærer var en gammel kategori ved Eidanger Salpeterfabrikker og fikk tidlig status som eget fag ved bedriften. Laborantene gikk fra gammelt av på "kort tid" og i grått tøy. De var knytta til de mindre driftslaboratoriene en hadde på Herøya og gikk ofte i spann med sivilingeniørene i driften av de ulike bedriftene. Laborantene hadde gjerne realskole og interesse for kjemi, og flere av dem endte opp som fabrikkmestere rundt om på bedriften.

I tillegg til de dagtidsansatte laborantene jobba det på skiftlaboratoriene også hjelpearbeidere, som utførte mer rutinemessige prøver og analyser. Disse var organisert i Herøya Arbeiderforening, og hadde der sin egen laboratoriegruppe.

Laborantoriefunksjonærene hadde lenge organisasjonsmessig tilhold i Norges Funksjonærforbund som hadde en betydelig lokalforening. Etter at NFATFs laboratoriegruppe ble organisert, ble det gjort forsøk på trekke Funksjonærforbundets gruppe med i en sammenslutning. Da dette ikke lyktes, gikk de to organisasjonene ut i en åpen rivalisering om medlemmer. I denne konkurransen skulle NFATF trekke det lengste strået.

Etter at bedriftsskolen var oppretta, ble opplæringen av laboranter formalisert gjennom fire års læretid. Etter endt opplæring fikk de fleste opprykk til "laboratoriefunksjonær II", med fast lønn. Fra denne gruppen sorterte bedriften ut en egen gruppe som "laboratoriefunksjonær I" med individuelle tillegg.

For laboratoriegruppa i NFATF ble kravet stilt om kriterier og forutsigbarhet i rekrutteringen til laboratoriefunksjonær I, og det ble stilt krav om at laboratoriefunksjonær II skulle overgå til I etter fem år.

NFATFs laboratoriegruppa ble konstituert 17. juni 1969. Oddvar Aasland ble formann i et interimstyre som skulle sitte fram til ordinært årsmøte i januar 1970. Som gruppeleder kom Aasland med i avdelingsstyret. Ved nyttår 1970 hadde gruppa vokst til 56 medlemmer og blitt et aktivt ledd i organisasjonen.

Nøktern faglig profil

Foreningen fortsatte kursen fra 50-tallet og engasjerte seg lite i politiske saker. Foreningen tegna ikke andeler i det nye Folkets Hus i Porsgrunn, på tross av at huset sleit med å betale gjeld og få endene til å møtes.

Foreningen støtta heller ikke opp om valgarbeidet til arbeiderpartiene. Foreningen gjorde seg lite gjeldende innenfor AOF, som var i sterk vekst i årene etter 1960, og i samorganisasjonen som ble reorganisert med egen lokalorganisasjon i 1959.

Symptomatisk for behandlingen av utenomfaglige spørsmål er referatet fra medlemsmøte 3. februar 1962:

"Formannen refererte endel innkomne søknader om økonomisk støtte, som alle blev vedlagt protokollen. Det var fra Grimestadkurset 1961, Norsk Folkehjelp - Husmorferier, Den Norske Spaniakomite, samt til valgkampen fra Telemark Distrikt av Norges Kommunistiske Parti og fra Telemark Arbeiderparti."

1960-1969

Foreningen hadde sterk medlemsvekst på 1960-tallet. Medlemstallet ble omtrent tredobla, fra 162 medlemmer i 1960 til 475 i 1970. Veksten var spesielt stor i årene 1964, 1965, 1966 og 1969. Fra 1965 var Avdeling 19 den største foreningen i forbundet.

Tiåret ga gjennombruddet for organiseringen av tekniske funksjonærer. Det var særlig fra tre grupper medlemsveksten kom, fra instrumentmakere, UMS-planleggerne og laboranter. Stillingene som planleggere ble etter hvert avvikla, men personene fortsatte som medlemmer i nye stillinger. Mens de tekniske funksjonærene i 1960 utgjorde en beskjeden gruppe, var gruppa i 1970 blitt jevnstor med arbeidsledergruppa.

Fra 1959 hadde foreningen inngått i et samarbeid med Norsk Arbeidslederforbund. En sammenslutning av de to forbundene var på tale, og avdeling 19 gikk inn for dette. På forbundsplan ble samarbeidslinjen lagt om på landsmøtet i 1961, og foreningen gikk inn i en periode med ny rivalisering med NALF. NFATF vant i 60-årene fram på bekostning av NALF, og mange av de nytilsatte arbeidslederne søkte seg inn i LO-forbundet.

Bedriftsledelsen på Herøya arbeida iherdig for å få innført et nytt lønnssystem for arbeidslederne basert på arbeidsvurdering av de enkelte stillinger. Foreningen deltok i arbeidet med å forberede det nye systemet, men i uravstemning forkasta arbeidslederne tilbudet om ny lønnsordning.

Avdeling 19 hadde i 60-årene organisasjonsfeider med HAF om organiseringen av tekniske funksjonærer. Striden om maskinpasserne og kontrollromsvaktene i amoniakkfabrikkene ble langvarig, og endte med at de ansatte for en stor del organiserte seg utenfor LO.

Arbeidet i Avdeling 19 ble omorganisert i løpet av tiåret. I 1962 ble egne grupper for arbeidslederne og de tekniske funksjonærene oppretta innenfor Hydro, og mye av det daglige arbeidet og tariffarbeidet ble utført gjennom de to gruppene. I 1969 danna laboratoriefunksjonærene egen gruppe, og gjennom denne gruppa ble mange nye medlemmer trukket inn i foreningen.

Foreningen opplevde en svak vekst utenom Herøya og befesta stillingen sin ved de større industribedriftene. Forbundet vant innpass blant verksmestere i flere bilfirmaer, og oppnådde å trekke med seg noen få arbeidsledere i bygningsbransjen.

Avdeling 19 fortsatte å markere seg som en strengt faglig forening og engasjerte seg i liten grad i de politiske og sosiale spørsmålene som var oppe i tiåret.

Utdrag (s. 30-55) fra:
«Vi er alle lønnsmottakere». Fra LO-funksjonærenes historie på Herøya
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen