Fra: «Vi er alle lønnsmottakere». Fra LO-funksjonærenes historie på Herøya
Dannelsen av Avdeling 19 av FLT ble foretatt i forbindelse med at det nye forbundet Norsk Forbund for Arbeidsledere og Tekniske Funksjonærer (NFATF) ble stifta våren 1951. Fram til 1972 var foreningen en stedsavdeling for Porsgrunn, med navnet Porsgrunn og Omegn Avd. 19 av NFATF. Lokalavdelingen ble stifta før forbundet, på et møte 4. april 1951. Forbundet holdt konstituerende landsmøte 12. - 14. april, og selve oppstarten av det nye forbundet ble her fastsatt til 1. mai 1951.
Innenfor LO hadde det i flere år pågått drøftinger om å danne et forbund for funksjonærene i industrien. I mai 1950 gjorde representantskapet endelig vedtak om å opprette forbundet, og praktiske forberedelser ble satt i gang. I Porsgrunn ble det nedsatt et arbeidsutvalg i desember 1950, med Karl Malmgren som leder, og Thoralf Lia som sekretær. Organiseringen tok til våren 1951, og foreningen ble formelt stifta 4. april. Dette styret ble vagt:
| Formann: | Karl Malmgren, Herøya Elektrokjemiske Fabrikker |
| Viseformann: | Jens Veholt, Eidanger Salpeterfabrikker |
| Kasserer: | Leo Wendelbo Larsen, Eidanger Salpeterfabrikker |
| Sekretær: | Thoralf Lia, Eidanger Salpeterfabrikker |
| Styremedlem: | Peder Danielsen, Herøya Elektrokjemiske Fabrikker |
| Varamenn: | Olav Klausen, Herøya Elektrokjemiske Fabrikker |
| Peder Dahl, Eidanger Salpeterfabrikker | |
| H. Ødegård, Kjørholt |
Møtet behandla dagsorden til det konstituerende landsmøtet seinere i måneden, og som utsendinger ble Karl Malmgren, Thoralf Lia og Jens Veholt valgt. Utsendingene fra Porsgrunn ble oppfordra til å arbeide for et kortere navn enn det som var foreslått: Norsk Forbund for Arbeidsledere og Tekniske Funksjonærer. Det lange navnet ble likevel valgt, og det skulle gå mer enn 40 år før forbundet fant fram til et kortere navn: Forbundet for Ledelse og Teknikk.
Lokalforeningen ble Avdeling 19 av det nye forbundet. Foreningen skulle være en avdeling for Porsgrunn og omegn, og det hele og fulle navnet ble dermed ekstra langt: Porsgrunn og Omegn Avdeling 19 av Norsk Forbund for Arbeidsledere og Tekniske Funksjonærer. Til daglig ble det vanlig å forkorte dette og i stedet snakke om "NFATF Avdeling 19" eller bare "NFATF".
I følge TAs referat var det "godt frammøte" på stiftelsesmøtet. Formannen i Telemark faglige Samorganisasjon, Thoralf Hanæs, var til stede og ønska den nye foreningen velkommen i LO og lykke til med arbeidet.
Det lå en lang historie bak dannelsen av det nye forbundet og lokalavdelingen i Porsgrunn. For å forstå den rolle foreningen kom til å spille, kan det være nyttig å trekke opp mer av bakgrunnen for at vi fikk et nytt LO-forbund.
Tanken på å stifte et eget forbund for funksjonærene innen industrien var ikke ny. Den ble lansert lenge før krigen og fikk økt oppslutning etter at Arbeiderpartiet kom til regjeringsmakt i 1935. Fra gammelt av ble funksjonærene sett på som "bedriftens menn" eller som en middelklasse som stod fjernt fra fagbevegelsen. I løpet av 1930-tallet ble den politiske kursen lagt om, og med regjeringsmakt ble den eldre klassekampstrategien endra. Arbeiderbevegelsen skulle nå bygge opp et nytt samfunn, og kampen for velferd og en bedre tilværelse skulle føres gjennom samarbeid og ved å øke produksjonen i samfunnet, ikke gjennom klassekamp og streikeaksjoner. Å legge til rette for økt industriproduksjon og forbedringer av produktivitet og lønnsomhet var strategien som ble valgt, og i denne sammenheng ble det viktig å vinne tilslutning blant funksjonærene i industrien. Ingeniører, teknikere og arbeidsledere ble ikke lenger sett på som fremmede eller fiendtlige elementer i forhold til fagbevegelsen, men tvert imot som nøkkelpersonell for å modernisere og utvikle industriproduksjonen. Etter krigen ble denne linjen om produksjon og samarbeid enda viktigere enn før.
Fra begynnelsen av århundret fantes det et forbund for arbeidslederne i industrien. Norsk Arbeidslederforbund (NALF) var en blanding av faglig yrkessammenslutning og fagforbund, kanskje mest av det første. Fra 1930-årene inngikk LO en form for samarbeid med NALF, og flere fagforbund inngikk gjensidighetsavtaler med forbundet, som blant annet regulerte grensene mellom organisasjonene. Det var mange Arbeiderpartimedlemmer som var aktive i NALF, også i ledelsen av organisasjonen, og forholdet mellom LO og NALF var i mange år prega av gjensidig anerkjennelse. LO forsøkte ved flere anledninger, og siste gang i 1946, å få NALF til å slutte seg til landsorganisasjonen, men lyktes ikke. I 1947 endra LO linje og sa opp samarbeidsavtalene med NALF. Fra nå av lå det i kortene at LO ville danne sitt eget funksjonærforbund.
Den teknologiske utviklingen hadde også styrka grunnlaget for et nytt funksjonærforbund. Antallet funksjonærer i industrien hadde økt sterkt siden 1920-årene, og relativt sett var det ansatt flere funksjonærer enn arbeidere. Mens funksjonærene i folketellingen fra år 1900 utgjorde 9 prosent av den samla yrkesbefolkningen i landet, hadde tallet økt til 20 prosent i 1950. Det var ingen ting som tilsa at denne utviklingen ville stoppe opp. Alt tyda på at funksjonærene ville bli en stadig viktigere gruppe i samfunnet.
Når det gjaldt lønn og status hadde funksjonærenes situasjon endra seg siden århundreskiftet. Statistikk viste at funksjonærer i privat sektor hadde hatt den samme lønnsmessige veksten som arbeidere og andre grupper i samfunnet. Mens en underordna kontorfunksjonær rundt århundreskiftet hadde dobbelt så høy inntekt som en industriarbeider, skjedde det i første halvår av 1900-tallet en sterk utjevning i lønninger mellom funksjonærer og arbeidere, slik at industriarbeiderne i 1950 langt på vei hadde tatt igjen funksjonærene. Industrifunksjonærene var ikke lenger den priviligerte gruppen de engang var, og hadde etter krigen gode grunner til å ta mer aktivt del i fordelingskampen.
Ved overgang til ledende stillinger i bedriftene, måtte tidligere LO-aktive oppgi medlemsskapet i Landsorganisasjonen. For arbeidsledere var den eneste muligheten for organisering å gå inn i det "gule" Norges Arbeidslederforbund. Innenfor kommunene og det offentlige var dette annerledes, og mange funksjonærer og arbeidsledere stod organisert i Kommuneforbundet og andre LO-forbund. I den private industrien ble dette forhindra både av Arbeidsgiverforeningen og av LO-forbundenes egne vedtekter.
|
Del av arbeiderbevegelsen
" - Sjøl om vi var blitt formenn - vi 35 som var med fra starten - så hadde vi ikke mistet kontakten med vår opprinnelse i arbeiderbevegelsen. De aller fleste av oss hadde hatt tillitsverv i fagforeninger tidligere. Vi kunne organisasjon. Vi kjente betydningen av å ha et sterkt fagforbund i ryggen om det skulle komme til nappetak med bedriften. Om vi ble satt på jobber der vi skulle lede og fordele" arbeidet, betydde ikke det at vi skiftet livssyn. Vi følte oss fortsatt som en del av arbeiderbevegelsen og ville også derfor ha den formelle tilknytningen."
|
Norsk Arbeidsgiverforening (NAF), forløperen for dagens NHO (Næringslivets Hovedorganisasjon), gikk på prinsippielt grunnlag sterkt mot at arbeidslederne ble organisert i LO. NAF holdt fast på det gamle synet om at arbeidslederne var bedriftens menn, og mente det ville oppstå alvorlige lojalitetskonflikter i arbeidslivet om arbeidslederne ble stående i den samme organisasjonen som de de skulle lede. Før arbeidslederne kunne organiseres i LO, måtte de derfor gjennom en kamp for organisasjonsretten.
Det nye forbundet ble stifta i nær forbindelse med en konflikt ved A/S Askim Gummivarefabrikk. Her meldte 17 arbeidsledere seg i 1950 ut av Norges Arbeidslederforbund og inn i Handel og Kontor, gjennom Askim Industrifunksjonærforening. Flertallet av arbeidslederne ble stående i Arbeidslederforbundet, og som et motstykke til LO-organiseringen fikk bedriften 29 arbeidsledere til å undertegne individuelle kontrakter som utelukka at en organiserte seg i "arbeidernes organisasjoner". Handel og Kontor krevde avtaleforhandlinger for sine nye medlemmer, men da det ble avvist, gikk forbundet til plassoppsigelse av medlemmene ved bedriften. Etter resultatløs mekling ble streik satt i verk fra 30. april 1950. Konflikten ble trappa opp gjennom varsler om sympatistreik og sympatilockout før LO og NAF ble enige om å nedsette en tvistenemd, med justisminister O. C. Gundersen som formann. Det ble raskt klart at nemnda ikke ville finne noen forhandlingsløsning, og at saken derfor måtte løses gjennom lovvedtak i Stortinget. Lovforslaget ble vedtatt i desember 1951 og het offisielt "Midlertidig lov om organisasjonsrett m.v. for arbeidsledere i private bedrifter". Loven ble kalt "Lex Askim" og fulgte i hovedsak det syn LO stod for.
Striden rundt "Lex Askim" ble en frisk offentlig feide. Fra Arbeidgiverforeningen ble det framholdt at arbeidslederne ikke måtte stå tilslutta den samme foreningen som arbeiderne. Hvis så skjedde, ville arbeidslederne kunne komme opp i lojalitetskonflikter på arbeidsplassen. Det ble også hevda at arbeidsledere kunne tape autoritet hvis de ble stående i den samme fagforeningen som de underordna. Fra LO-hold ble det sagt at motparten bygde på et forelda syn på arbeidslivet og dets parter. Det ble hevda at utfordringen i 1950 bestod i å få partene og gruppene i arbeidslivet til å samarbeide, og at tanken om arbeidslederne som "bedriftens menn" hørte hjemme i fortida.
I denne saken gikk NAF og borgerlige politikere også inn for å knesette retten til å stå utenfor enhver organisasjon, dvs. den negative organisasjonsrett. Fra LOs side ble det sagt at dette var helt unødvendig, og det ble argumentert med at bedriftene og arbeidsgiverne ikke ville ha noen vansker med å påse at arbeidsledere ikke ble utsatt for utilbørlig press fra noen organisasjon. I følge LO ga organisasjonsretten i seg sjøl en reell frihet til å velge om en ville organisere seg.
At Stortinget vedtok organisasjonsrett for arbeidslederne, innebar ikke at Norsk Arbeidsgiverforening endra sitt syn i saken. NAF tok vedtaket til etterretning, men fastholdt i mange år sitt prinsippielle standpunkt. Som en følge av "Lex Askim" gikk arbeidsgiverforeningen mot å gjøre Hovedavtalen gjeldende for arbeidslederne, og NAF var svært lite villige til å opprette avtaler med NFATF på bedrifter hvor NALF var større enn NFATF. I slike situasjoner brukte NAF den samme argumentasjonen som LO i mange sammenhenger hadde brukt mot å gi "gule" forbund avtale- og forhandlingsrett, ikke minst i kommunene. NFATF erfarte flere steder at organisasjonsrett ikke var det samme som avtale- og forhandlingsrett, men at disse rettighetene i mange tilfeller måtte kjempes fram nedenfra.
For de merkantile industrifunksjonærene var det fra før krigen åpna muligheter for å stå organisert i Handel og Kontor-forbundet. I 1947 ble Porsgrunn Industrifunksjonærers Forening (PIFF) stifta for å organisere kontoransatte i industrien. På samme måte som Avdeling 19 noen år seinere fikk PIFF stor oppslutning på Herøya Elektrokjemiske Fabrikker (HEFA). Fredrik Johannessen ble den første formannen i PIFF, og han ble i 1949 etterfulgt av Karl Malmgren, som hadde vervet fram til 1951.
Ved dannelsen av NFATF ble PIFF "tappet for mange flinke organisasjonsfolk", fortalte daværende formann, Werner Svendsen, til Telemark Arbeiderblad, 23. november 1951. Medlemstallet sank fra 88 i 1951 til 63 i 1952, som følge av at det ble oppretta avdeling av det nye forbundet. Av de som gikk over var de to tidligere formennene i PIFF, Fredrik Johannessen og Karl Malmgren.
I protokollene og avisoppslagene står det svært lite om hvordan starten i 1951 ble opplevd av de som var med. I forbindelse med 35-årsjubileet i 1986 laga Øivind Lindrupsen korte intervjuer med fem av veteranene i Avdeling 19. Bare en av dem, Karl Malmgren, hadde vært med under oppstarten. I følge Malmgren var det heller ikke på Herøya noen enkel sak å organisere arbeidslederne, og bedriften og selskapet stilte seg helt og fullt på arbeidsgiverforeningens standpunkt:
"...det var betydelige problemer med å få aksept for at vi på Eidanger Salpeterfabrikker kunne organisere oss i en fagforening tilsluttet LO samtidig som vi var arbeidsledere... Direktør Gjestland hadde meget store motforestillinger mot det. Vi skulle - etter hans mening - være bedriftens menn fullt og helt overfor arbeiderne, og det kunne vi umulig være om vi var organisert i LO, hevdet han med styrke. Jeg måtte personlig tåle mye pågang fra direktøren fordi jeg hevdet et annet syn."
Etter at Lex Askim var på plass, endra Gjestlands holdning seg, i følge Malmgren:
"... det skal sies til hans ros at da vi først hadde organisert oss ... og inngått tariffavtale, så respekterte han vår forening fullt på linje med de andre. Sjøl om det naturligvis ble både mange og harde nappetak om forbedringer av våre betingelser."
Bjørn Berby kom med i NFATF bare få måneder etter oppstarten. I intervjuet med Lindrupsen i 1986 understreka han hvor vanskelig det var å få utretta noe lokalt:
"Vi hadde forhandlinger hvert år - sjøl om Norsk Arbeidsgiverforening ikke ville akseptere oss. Lokalt var situasjonen de første årene langt fra enkel. Vi var egentlig bare akseptert som fagforening på papiret. Ikke engang småting lot seg løse lokalt. Alt sammen måtte gå gjennom forbundet og Hydros hovedkontor."
Foreningen fikk fra starten av solid fotfeste på Herøya Elektrokjemiske Fabrikker eller HEFA som bedriftene ble kalt. HEFA overtok anleggene etter Nordisk Lettmetall som tyskerne hadde anlagt under krigen, men aldri fikk i drift. HEFA omfatta både magnesium- og PVC-fabrikkene. De to bedriftene kom i produksjon i 1951 og ble overtatt av Hydro allerede i 1952. Til Telemark Arbeiderblad den 13. oktober 1951 opplyste Karl Malmgren at samtlige arbeidsledere på HEFA hadde gått inn i det nye forbundet. Forklaringen på den sterke oppslutningen i magnesium- og PVC-fabrikkene kan ha vært at bedriftene var nye, at Arbeidslederforbundet ikke hadde opparbeida noen posisjon og at Karl Malmgren var ansatt nettopp her.
I følge TA-oppslaget hadde foreningen i oktober 1951 kun fire medlemmer på Eidanger Salpeterfabrikker og ingen medlemmer ved andre industribedrifter i Porsgrunn. Foreningen hadde i alt 33 medlemmer, men hadde i følge Malmgren "heller ikke satt så mye inn på å verve nye medlemmer":
"Vi kan nemlig ikke drive offisielle forhandlinger med arbeidsledelsen ennå, før Stortinget har behandlet og vedtatt "Lex Askim". Derfor har vi ikke lagt noe særlig vekt på arbeidet utad. Innad har vi imidlertid gjort mye forberedende arbeid og rent organisasjonsmessig står vi nå sterkt."
Fra første stund av ble arbeidslederne den største enkeltgruppa i Avdeling 19. Utover i 50-årene fikk foreningen tilsig gjennom spredte overganger fra Norsk Arbeidslederforbund, men først og fremst ved innmelding fra nytilsatte arbeidsledere. I en oversikt fra sommeren 1956 stod 69 arbeidsledere og 12 tekniske funksjonærer ansatt i Hydro som medlemmer. Fra seks andre bedrifter i distriktet var tilsammen 9 personer organisert. De seks bedriftene var Sanitærporselen, Beha, Norrøna, Porselen, Metallurgen og Herre Fabrikker.
Av et brev til NFATF-foreningen på Notodden fra april 1956 framgår det at styret i Avdeling 19 på midten av 50-tallet ikke var tilfreds med medlemsutviklingen. De tillitsvalgte hadde venta seg flere overganger fra Norsk Arbeidslederforbund:
"..tilgangen på medlemmer fra Arbeidslederforbundet har ikke svart til våre forventninger til tross for det store antall arbeidsledere som står på "vippen". Det er adskillige som har gitt sitt tilsagn om overflytting, men disse er ikke kommet til d. d. (...) I 1955 fikk vi overført 3 arbeidsledere, og i 1956 har vi nu fått overført 2 arbeidsledere."
Det hevdes i brevet likevel at tilgangen på nye medlemmer er "større hos oss enn i den andre foreningen":
"Samlet nyinnmeldte i vår avdeling i 1955 er 20, hvorav 15 er arbeidsledere, og hittil i 1956 6 stk., hvorav 5 er arbeidsledere."
Arbeidslederne var ikke bare formennene, men bestod av flere grupper. Innenfor Eidanger Salpeterfabrikker var det snakk om minst fem grupper, formenn uten fag, fagformenn, oppsynsmenn, fabrikkmestere og verksmestere. Foreningen fikk etter hvert medlemmer fra alle arbeidslederkategoriene.
Initiativtakerne til det nye forbundet hadde på landsplan regna med stor tilstrømning fra Norsk Arbeidslederforbund (NALF) til NFATF. Det var kjent at mange personer både i ledelsen og på grunnplanet var medlemmer av Arbeiderpartiet eller på andre måter regna seg som tilhørende arbeiderbevegelsen. Det var likevel få som med en gang meldte overgang til NFATF, og det nye forbundet fikk langt færre medlemmer enn forventa. Det viste seg at lojaliteten til NALF var sterkere enn mange hadde tenkt, og at Arbeiderpartimedlemmer trossa kravet i henhold til partivedtektene om å melde seg inn i NFATF. I følge lovene til DNA var medlemmer klart forplikta til å søke overgang til det nye forbundet:
"Partimedlemmer som har adgang til det, plikter å stå tilmeldt Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon".
Fagforeningsveteranen Arthur J. Berby gjorde i 1954 et forsøk på å melde Herøyaavdelingen av NALF over til NFATF. Berby hadde vært LO-medlem fra 1911 til 1941, da han ble ansatt som oppsynsmann på Herøya. I følge et brev til NFATF i mars 1954 hadde han som følge av gjensidighetsavtalen med Kjemisk Forbund etter krigen sett seg "tvunget" til å søke medlemsskap i Norsk Arbeidslederforbund". Innenfor NALF hadde han "kjempet for at forbundet som helhet skulle gå inn som medlem av LO":
"Til årsmøtet i Herøya Arbeidslederforening som holdes 13. ds. har jeg sendt inn forslag om at foreningen opptar forhandlinger med deres forening på stedet om sammenslutning på basis av medlemsskap i LO. Men det er en ufattelig treg masse å arbeide med."
Initiativet fra Berby førte ikke fram. Som forbundet fikk heller ikke Avdeling 19 det store tilsiget fra NALF. Om en tar for seg de som slutta seg til NFATF i løpet av 50-årene, var det flere nyansatte med overgang fra Kjemisk Forbund enn arbeidsledere med bakgrunn i NALF.
Innenfor Eidanger Salpeterfabrikker var det rundt 1950 ikke lett å trekke noe skarpt skille mellom "arbeidere" og "tekniske funksjonærer". Herøya Arbeiderforening, som i sin tid ble organisert etter mønster av "industriforbund", hadde mange medlemmer som like gjerne kunne kalles "tekniske funksjonærer", som maskinister, laboranter, ovnsbrennere og andre.
Det var ikke mange medlemmer med status som "tekniske funksjonærer" i Avdeling 19 i 50-årene. I en oversikt fra 1956 var det kun 12 tekniske funksjonærer. I protokollene for de første årene er disse gruppene og yrkestitlene nevnt:
Det var først etter 1960 at rekrutteringen av tekniske funksjonærer skjøt fart.
Selv om tilstrømningen til NFATF ikke var stor, kom det nye forbundet raskt opp i grensetvister med de andre LO-forbundene på Herøya. I den noe flytende situasjonen etter oppstarten var det mindre grupper både i Porsgrunn Industrifunksjonærers Forening og Herøya Arbeiderforening som ønska seg inn i NFATF.
Grensestriden mot Handel og Kontor gjaldt blant annet timeskriverne og vaktpersonalet på Herøya. Fra starten av gikk flere timeskrivere i Hydro over i det nye forbundet. En medlemsoversikt fra januar 1954 viser at foreningen på det tidspunktet hadde 12 timeskrivere som medlemmer. På denne tida inngikk NFATF en avtale på toppnivå om at timeskriverne i Hydrokonsernet skulle organiseres i Handel og Kontor, og ikke i NFATF. Fra 1. april 1954 ble de 12 timeskriverne derfor tilbakeført til Handel og Kontor. Blant de som måtte forlate NFATF, var Thoralf Lia, som hadde vært med i det forberedende arbeidsutvalget og vært den første sekretæren i foreningen.
Også blant vaktmannskapene på Herøya var det flere som meldte seg inn i NFATF. Jens Veholt og Leo Wendelbo Larsen var begge vaktmenn ved ES. Innenfor Hydrokonsernet var vaktmannskapene organisert i tre ulike forbund, Handel og Kontor, Kjemisk foruten NFATF. I en uttalelse anbefalte Avdeling 19 at vaktmannskapene "bør være organisert i Handel og Kontor, hvor de månedslønte vakter står organisert." Den 12. april 1954 vedtok forbundsstyret at portvaktene skulle overføres til Handel og Kontor.
På et møte i forbundsstyret den 6. oktober 1954 ble det vedtatt at også lagerekspeditørene skulle være organisert i Handel og Kontor.
I 1953 søkte de månedlønte brennerne i bygg 83 om medlemsskap i NFATF. Brennerne stod tilslutta HAF. Det gikk noe tid før brennerne fikk svar, men i løpet av 1954 ble det klart at disse skulle bli stående i Kjemisk.
Behandlingen av grensetvistene ser ut til å ha gått rolig og saklig for seg. Noen store stridigheter var det ikke tale om. Tvistene ble endelig løst gjennom forhandlinger mellom forbundene på topplan, og uttalelsene som kom, tyder på at de ble løst i "det solidariske samarbeidets ånd".
Etter at "Lex Askim" var på plass, krevde den nye foreningen i 1952 forhandlinger med sikte på å få til avtaler for sine medlemmer på Herøya. Store deler av året gikk med til forberedelse og gjennomføring av forhandlingene. Etter årsberetningen å dømme ble det ikke de helt store resultatene:
".. arbeidet med å skaffe våre medlemmer en overenskomst har vært hovedoppgaven i årets arbeide. Utkast og forslag er utarbeidet, omarbeidet og drøftet i utvalg og møter, av en interessert medlemsstokk.
Forhandlingene brakte ikke de ønskede resultater og streikevarsel blev gitt. For de tekniske funksjonærer blev tilsist et forslag vedtatt, og endel av disse fikk derved sin lønn hevet.
Arbeidsledernes krav blev avvist og saken gikk til lønnsnemnda, men resultatet her gav bare status quo."
De to avtalene som kom ut av dette - den ene diktert av lønnsnemnda - bygde på tidligere overenskomster som var inngått for funksjonærene ved Hydrobedriftene. Foruten en rekke generelle bestemmelser var avtalene bygd opp på grunnlag av et felles regulativ med tolv ulike klasser, og med ansiennitetstillegg innenfor hver enkelt klasse. De tekniske funksjonærene var plassert fra klasse fire til sju i regulativet, mens arbeidslederne var plassert fra åtte til tolv.
Den første avtalen for arbeidslederne ble en blåkopi av det gjeldende funksjonærregulativet i Hydro. I følge foreningens 25-årsberetning ble det ikke ført reelle forhandlinger i 1952:
"Foreningens forsøk på å få enkelte endringer i dette regulativet ble ikke møtt med saklige argumenter, men med at bedriften ikke kunne ha to forskjellige bestemmelser forsåvidt det gjaldt formannsavlønning. Dette standpunktet fikk bedriften lønnsnemndkjennelse for. Vi måtte vente til neste revisjon. Det kan nevnes at våre forhandlere fant det urimelig at ikke håndverksformenn (snekkerformann, malerformann) kunne bli godkjent som fagformenn."
De første avtalene fikk ikke lang levetid. Arbeidslederavtalen ble fastsatt av lønnsnemnda i desember 1952 og løp ut allerede 1.1.53. Det vil si at overenskomsten praktisk talt var utløpt da den ble fastslått.
I revisjonen av avtalene i 1953 ble det oppnådd en del forbedringer for arbeidslederne. Mens arbeidslederne nå var tilfredse med resultatet, og stemte for, ble "teknikeravtalen" stemt ned, med sju mot to stemmer.
I 1955 ble forhandlingene for de LO-organiserte funksjonærene ført sammen med alle de andre Hydrofunksjonærene. Det ble forhandla fram en fellesoverenskomst hvor alle funksjonærorganisasjonene innen selskapet var avtaleparter (Hydrofuksjonæravtalen). Ved avstemningen ble stemmene fra alle LO-forbundene (Handel og Kontor, Elektriker og Kraftstasjonsforbundet, Jernbaneforbundet og NFATF) kobla sammen.
|
Hvor høye skulle lønnskravene være?
"Det startet gjerne meget høyt når vi innad i foreningen begynte å drøfte hva vi skulle forlange. Etter hvert som vi drøftet oss framover og hadde følere ute overfor bedriften, gikk kravene gjerne nedover og nedover. En gang husker jeg vi kom så lavt at et av medlemmene utbrøt: - Nei, nå må dere gi dere karer! Nå er vi snart der nede som jeg har fortalt kjerringa at vi kommer til å havne!"
|
"I forbindelse med avstemningen over forslag til nye avtaler for Arbeidsledere og Tekniske funksjonærer ved Norsk Hydro, blev det gjort kjent at det er det samlede resultat for alle angjeldende forbund som er avgjørende og bindende. Møtet er uenig i en slik ordning, idet vi mener hver enkelt overenskomst bør gjøres opp hver for seg. Møtet vil anmode forbundet om å forsøke å utvirke at en slik ordning kan bli gjennomført."
Selv om forhandlingene ble samordna, ble det for medlemmene i NFATF som før stemt over to forslag til overenskomster, en for arbeidslederne og en for de tekniske funksjonærene. For arbeidslederavtalen ble det i Avdeling 19 avgitt 17 stemmer for og 3 stemmer mot, mens det for "teknikeravtalen" ble 2 stemmer for og 2 mot.
Det ble oppnådd vesentlige forbedringer i 1955-avtalene. For arbeidslederne ble det tillegg fra kr. 480 (formenn ikke fag) til kr. 1.080 (skiftformennene) for de ulike gruppene.
Tariffrevisjonen i 1959 ga moderate tillegg for medlemmene i Avdeling 19. Foruten et generelt tillegg ble skifttilleggene heva med fra kr. 720,- til kr. 1200,-. Det ble innført et nytt ansiennitetstillegg etter 9 års tjenste. Tariffresultatet ble behandla på medlemsmøte 29. januar 1959. Med 4 mot 2 stemmer anbefalte styret forslaget vedtatt, men også blant medlemmene var det mange som oppfatta resultatet som magert. Ved uravstemning stemte 67 for forslaget og 32 nei. For alle bedriftene og forbundene ble forslaget vedtatt med 343 ja- mot 136 neistemmer.
Når en i dag leser de første overenskomstene for Hydrofunksjonærene, er det ikke så lett å vurdere hvilke resultater NFATF oppnådde og i hvilken grad Avdeling 19 påvirka lønns- og arbeidsbetingelsene for sine medlemmer på Herøya. Foreningen måtte i de første årene tilpasse seg forhold og arbeidsvilkår som allerede forelå. I motsetning til mange andre bedrifter ble arbeidslederne innen Hydro lønna i henhold til et fast regulativ, og ikke individuelt. Mens NFATF i mange andre bedrifter måtte kjempe for kollektive minstelønnsavtaler, var prinsippet om regulativlønn og faste ansiennitetstillegg allerede knesatt for arbeidslederne i Norsk Hydro. Prinsippet om regulativ som avlønningsform skulle stå ved lag i en rekke år. Lønnsklassenes antall og innhold ble endra, og for Avdeling 19 kom mye av tariffkampen til å dreie seg nettopp om endringer og forbedringer av funksjonærregulativet i Hydro.
I arbeidslederavtalen var ikke Hovedavtalen med som første del, slik tilfellet var for "teknikeravtalen". Som erstatning for dette inneholdt arbeidslederavtalen likevel mange av de samme bestemmelsene som var nedfelt i Hovedavtalen, blant annet bestemmelsene som angår tillitsmennenes rettigheter og plikter.
Det er sagt at tariffavtalen er "arbeidsplassens ansikt", og at gode avtaler indikerer gode arbeidsforhold. I de tørre og juridiske ordene og vendingene i overenskomstene NFATF fikk i stand kan en også lese hvordan arbeidslivet har endra seg i løpet av 50 år. I den andre arbeidslederavtalen, datert 17. juni 1953, ble det blant annet protokollert følgende om tillitsmennenes rettigheter:
"Tillitsmennene ved bedriften skal ikke nektes tjenestefri uten tvingende grunn når de blir innkalt til møter og forhandlinger av sin organisasjon."
Foreningen fikk i 1959 i stand avtaler for Herre Fabrikker og Porsgrunds Porselænsfabrik. Det var forbundets rammeoverenskomst som ble lagt til grunn, og sentrale forhandlinger ble ført vinteren 1959. For arbeidslederne ved Herre innebar ikke rammeavtalen høyere lønn, men var viktig av "andre grunner". Asbjørn Halvorsen ble valgt som lokal forhandlingsmann for Herre.
|
Bedriftsbesøk
"Medlemsmøte avholtes i spisesalen på Porsgrund Porselensfabrik fredag den 27.1.1956 under ledelse av formannen Bjørn Berby. Trass det sure og kalde været må fremmøtet sies å være bra. Først fikk vi anledning til å bese bedriften. To puljer med herrene Myhre og Waalberg som siseroner, gikk gjennem hele bedriften fra råmaterialet kom i land og til det ferdige porselen stod klart for å sendes ut til de mange hjem. Omvisningen ble godt forklart og greit ledet. Efter omvisningen blev vi vist inn i spisesalen hvor det var dekket smørbrød og øl. Overmodellør Gauslå ønsket oss på vegne av bedriften velkommen tilbords og gav også en interessant redegjørelse om porselenet. Vår formann takket for maten, for omvisningen og ba om at Gauslå vilde bringe bedriften vår takk.
Medlemsmøte blev derefter satt ...."
|
Funksjonærforeningene på Rjukan hadde nærmest "tjuvstarta" NFATF-arbeidet, med dannelsen av foreningen for Vestfjorddalen (Avdeling 1). Notodden kom også tidlig med (Avdeling 47), og en egen avdeling for Menstad (Kjemisk Funksjonærforening Avdeling 42) ble også stifta. På alle stedene utgjorde Hydroansatte hovedtyngden eller hele medlemsstokken.
Samarbeidet mellom foreningene som organiserte Hydroansatte kom i stand allerede fra høsten 1951. I årene framover ble det annethvert år holdt møter hvor utsendinger fra de fire foreningene og forbundet møtte, og disse møtene fikk en sentral plass i utformingen av kravene foran tariffrevisjonene.
I 1959 gikk Kjemisk Funksjonærforening på Menstad (Avd. 42) inn i Porsgrunnsforeningen. 10 medlemmer ble overført til Avdeling 19, og fire medlemmer til Handel og Kontor. På årsmøtet ble lederen for Avdeling 42 gjennom 50-årene, Torkild Nørstrud, valgt som nestleder i den sammenslåtte avdelingen. Han ble ikke forespurt av valgkomiteen på forhånd, og vegra seg på årsmøtet mot forslaget om å velges til nestformann. Det kom også forslag på Bjørn Nygård til vervet, og resultatet ble at Nørstrud ble valgt med 22 mot 21 stemmer. En kassabeholdning på kr. 270,- ble overført fra Avdeling 42 til den sammenslåtte foreningen.
Fra gammelt av var opplæring i industrien forbeholdt ledere og nøkkelpersonell. Den tradisjonelle oppfatningen gikk ut på at flertallet av arbeidere ikke trengte opplæring, og at det bare var mindre grupper av fagarbeidere og ledere som hadde behov for særskilt opplæring. På Herøya var det store flertallet lenge ufaglærte, og i årene fram til 1965 kunne hvem som helst dra "ned på Øya" å få arbeid på dagen.
Eidanger Salpeterfabrikker ble likevel en foregangsbedrift for opplæring i industrien. Fra 1948 dreiv bedriften sin egen opplæring av fagarbeidere, med fire års opplæring innkludert praksis ved bedriften, og med lønn i skoletida. I løpet av 50-tallet ble det gitt tilbud i stadig nye fag, og i 1957 var det undervisning for 12 grupper av fagarbeidere: elektrikere sterkstrøm, elektrikere svakstrøm, mekanikere og maskinarbeidere, platearbeidere, rørleggere, reparatører i transportavdelingen, reparatører i fabrikkene, reparatører i kraftstasjonene, instrumentmakere (mekanisk), instrumentmakere (elektronisk), plastbearbeidere og laboratoriearbeidere. I tillegg til opplæringen av nye fagarbeidere, ble det drevet en rekke kurs for eldre og ansatte fagarbeidere og spesialarbeidere. Fra 1960-tallet fikk mange fagarbeidere, særlig i instrumenterings- og laboratoriefaget, opprykk til funksjonærer. Blant de tekniske funksjonærene som ble medlemmer av NFATF, var det ikke få med bakgrunn fra Hydros bedriftsskole.
Fra begynnelsen av 1950-årene fikk personalarbeid en større plass i Hydro-selskapet. Ved Eidanger Salpeterfabrikker ble det i 1953 oppretta egen personalavdeling, med Hans Nordby som leder. En av oppgavene for den nye personalforvaltningen ble å styrke opplæringen av arbeidslederne. Fra 1956 ble Brattrein på Notodden tatt i bruk som opplæringssenter, og her ble det holdt kurs for alle skikt innen bedriftsledelsen. Opplæringen ble de første årene særlig konsentrert om formannsopplæringen, og svært mange av de arbeidslederne som ble medlemmer av NFATF, fikk sin første arbeidslederskolering ved Brattrein. Formannaspirantkursene gikk over flere måneder med praksis i avdelingen på Herøya og to opphold på Notodden. Foruten arbeidsledelse ble det undervist i emner som bedriftsøkonomi, jus på arbeidsplassen, rasjonalisering, og "menneske og bedriften".
Å gi de nye formennene kunnskaper og rolleforståelse var sikkert viktig i 1950-årene. Å gå fra arbeider til formann var ikke bare enkelt på denne tida. I de fleste avdelingene rådde svært sterke arbeiderkollektiv, og nyansatte formenn hadde ofte ikke stort de skulle ha sagt. Blant arbeiderne var det en utbredt oppfatning at det var klare interessemotsetninger mellom "vårs og bedriften". Formenn var bedriftens menn, og formenn fra egne rekker risikerte fleip og mobbing som "overløpere" og som "kjøpt og betalt av bedriften". Samtidig kunne formenn innta svært ulike holdninger til arbeiderne, og nytilsatte formenn gikk som regel forsiktig fram i sin ledelse.
Ved siden av å være opplæringsinstitutt, ble Brattrein et viktig møtested for NFATF og andre fagforeninger i Hydro. Fra 1950-tallet ble det arrangert en rekke møter og kurser i regi av Hydro eller fagorganisasjonen. De tarifforberedende møtene i Hydrofunksjonærenes Samarbeidskomite ble ofte lagt til Brattrein, og tillitsvalgte fra Glomfjord, Rjukan, Notodden, Oslo og Herøya møttes her ved flere anledninger.
Avdeling 19 mottok i løpet av 50-årene mange brev og oppfordringer om å støtte politiske og sosiale tiltak i lokal- og storsamfunnet. Foreningen inntok fra starten av en svært avventende og negativ holdning til å støtte politiske og andre tiltak. Svært ofte ble "tiggerbreva" bare "vedlagt protokollen". Det gjaldt for eksempel alle henvendelser om støtte til Arbeiderpartiets og Kommunistpartiets valgkamper. I fagbevegelsen var det lang tradisjon å gi pengestøtte til valgkampene, og det var ikke vanlig å ikke støtte noen av partiene.
Da Telemark Arbeiderblad oppfordra foreningen til å tegne en støtteaksje for avisa, var det med nød og neppe at dette gikk igjennom. Foreningens "nestor", Karl Malmgren, gikk prinsippielt mot støtte til ethvert tiltak som smakte av politikk og var også mot å tegne aksje i TA. TA ble i 50-årene av mange betrakta som "de fagorganisertes egen avis", og under behandlingen bøyde flertallet seg for dette synspunktet.
|
Møterom
"I min tid som formann i avd. 19 var det ikke avsatt tid til foreningsarbeid, men som formann kunne jeg gå hvor jeg ville. Når det var behov for et møte, stakk vi oss bort på steder hvor jeg hadde egne nøkler."
|
Når det gjaldt sosiale tiltak, var foreningen også forsiktig med å støtte Norsk Folkehjelp. I 1959 gikk foreningen mot å bevilge penger til en flyktningeaksjon leda av Odd Nansen, men foretok på årsmøtet en innsamlingsaksjon som resulterte i at kr. 56,- ble overført til aksjonen. Forklaringen på den manglende viljen til å bevilge penger lå for en stor del i foreningens svake økonomi. En svært liten del av kontingenten var avsatt til avdelingens arbeid, og det var i mange år ikke store overskuddet å ta av.
Mange fagforeninger jobba i 50-åra aktivt for å skaffe medlemmene feriesteder. Herøya Arbeiderforening la ned mye arbeid i etableringen av Bjørkøya Feriehjem. Også funksjonærforeninger satte spørsmål om feriehjem på dagsordenen. På årsmøte i 1956 reiste Kåre Byrjall, som nyinnmeldt medlem, et forslag om at foreningen skulle oppta arbeid for å sikre medlemmene et feriested. Men heller ikke dette ble bifalt.
Medlemstallet i Avdeling 19 lå de første årene på rundt 1960. Foreningen fikk sterk oppslutning fra arbeidslederne ved de nye magnesium- og PVC-fabrikkene på Herøya. Ved gjødselfabrikkene fikk NFATF liten tilslutning, og de fleste arbeidslederne her ble stående i Norsk Arbeidslederforbund (NALF). Fra 1955 vokste medlemstallet, og på ett år økte det fra 59 til 84 medlemmer. Av de nytilsatte formennene med bakgrunn i Herøya Arbeiderforening (HAF) søkte mange seg inn i NFATF. I 1960 hadde foreningen 162 medlemmer, de aller fleste ansatt i Hydro. Foreningen lyktes i mindre grad å rekruttere medlemmer ved de andre industribedriftene i Porsgrunn og omegnen. Foreningen hadde små grupper ved Herre Fabrikker, Metallverket og de to porselensfabrikkene, og til sammen 21 medlemmer utenfor Hydro.
Foreningen oppretta de første tariffavtalene med Eidanger Salpeterfabrikker i 1952. Seinere ble foreningen part i et større avtalekompleks som omfatta alle Hydrobedriftene og alle funksjonærorganisasjonene i LO. Foran tariffrevisjonene ble kravene samordna gjennom kontaktmøter med NFATF-foreninger for Hydrobedriftene. I 1959 sikra foreningen seg avtale for Herre Fabrikker og Porsgrunds Porselænsfabrik.
NFATF hadde på mange måter hatt en trang fødsel. At forbundet ble skapt etter en politisk beslutning i Stortinget, gjorde ironisk nok spillerommet for politikk mindre enn det ellers ville vært. I debatten om arbeidsledernes rett til å organisere seg hadde pådriverne for det nye forbundet måttet understreke at spørsmålet ikke dreide seg om lojaliteten til arbeidsgiverne og bedriften, men om retten til å framkomme med faglige og lønnsmessige ønsker og krav, på linje med andre grupper. I denne situasjonen ble det viktig for forbundet å markere en "upolitisk" holdning og unngå å så tvil om den grunnleggende lojaliteten til bedriftslederne.
| Utdrag (s. 5-29) fra: «Vi er alle lønnsmottakere». Fra LO-funksjonærenes historie på Herøya |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |