Fra: Med samarbeid som våpen. Dalen Arbeiderforening 75 år
I 1974 var den lange «gullalderen» til de vestlige landene over. Oljekrisa som ble svært merkbar på Dalen, og som førte til omlegging til kullfyring, var innledninga på en internasjonal lavkonjunktur med nedgang i investeringer og byggeaktivitet. De store investeringene i Nordsjøen og en aktiv statlig politikk gjorde krisa mindre følbar i Norge, og arbeidsledigheten vokste ikke like raskt som i andre land. Som ledd i den såkalte «motkonjunkturpolitikken» ble det i flere år gjennomført lønnsøkninger og sosiale reformer. Fagbevegelsen beholdt en svært sterk stilling helt fram til slutten av 70-tallet.
Tanken om å styre unna den internasjonale lavkonjunkturen ble gitt opp i 1978, og myndigheter og bedriftsledere så ingen annen utvei enn tilpasning til de internasjonale trendene. Redusert offentlig innsats, strukturrasjonalisering og senkning av produksjonsomkostningene ble svarene på den økonomiske krisa. Arbeidsledigheten meldte seg, og for fagbevegelsen ble det ei tung tid. For Dalen Arbeiderforening ble det ei svært vanskelig tid. Sementindustrien stod foran en nedbygging, og sjøl om produksjonen ble opprettholdt, ville ny teknologi true mange av arbeidsplassene.
Så seint som i 1978 var utsiktene for den norske sementproduksjonen fortsatt lyse. Styret i Norcem gjorde dette året prinsippvedtak om å bygge ny sementfabrikk i Verdal i Trøndelag. Prisene på eksportmarkedet var lave, og noen særlig fortjeneste på eksporten var det ikke snakk om. Avsetningsproblemer meldte seg, og i løpet av 1980 ble forholdene raskt forverra. For Dalen ble situasjonen endra ved at klinkereksporten til Ghana midlertidig opphørte, etter å ha pågått siden 1965. Norcems tid som stor eksportør av sement så ut til å være over. Fabrikkene i Brevik, Slemmestad og Kjøpsvik hadde på dette tidspunktet en kapasitet på 2,7 millioner tonn per år, og det var nesten det dobbelte av etterspørselen i Norge. For konsernledelsen ble spørsmålet hvor mye og hvor en skulle legge ned. For fagforeningene var det ikke enkelt å finne noen felles plattform og å unngå en kamp «brødre mot brødre».
Den faglige samarbeidskomiteen for sement- og lettbetongindustrien forsøkte i mars 1981 å finne fram til en felles strategi overfor Norcem. Norcemledelsen hadde i 1980 gitt signaler om at de først og fremst ønska en nedbygging i Kjøpsvik, mens lederen i Kjemisk Forbund, Arthur Svensson, signaliserte klar støtte til å bevare arbeidsplassene her, fordi fabrikken lå i en utkantkommune. For samarbeidskomiteen ble det ikke mulig å samle seg om annet enn et ønske om utsette saken.
Første runde munna ut i et vedtak i bedriftsforsamlingen om å nedlegge fire ovner. Kjøpsvik ble ramma hardest og måtte legge ned to av sine tre ovner, mens Slemmestad og Dalen skulle legge ned hver sin ovn. Beslutningen skapte sterke reaksjoner i Kjøpsvik, og fagforeningen og lokalsamfunnet ble mobilisert for å unngå at vedtaket ble satt ut i livet. Kjøpsvikfolket fikk støtte hos de politiske myndighetene, og våren og sommeren 1981 ble det arbeida med løsninger for å opprettholde en større produksjon enn det Norcem ønska. På Dalen verserte det rykter om at regjeringen ønska å investere i en ny sementovn i Nordland, og i denne situasjonen vedtok Dalen Arbeiderforening en uttalelse til LO og NKIF, med kopi til statsministeren, industriministeren og Slemmestad Arbeiderforening, med denne ordlyden:
«Dalen Arbeiderforening, A/S NORCEM Avd. Dalen, er kjent med at regjeringen drøfter fremtidig cementproduksjon i Kjøpsvik. Vi vil klart og utvetydig vise til at planene for reduksjon av cementproduksjonen i Norge er fordelt på alle de 3 cementfabrikkene. Disse planer er praktisk talt ensstemmig godkjent i NORCEM's besluttende organer. Vi vil på det sterkeste advare mot at myndighetene tvinger frem bygging av ny ovn i Kjøpsvik. Vi går imot disposisjoner som direkte eller indirekte fører til nedlegging av en av de 3 cementfabrikker. Videre kan vi ikke være med på at NORCEM's økonomiske ressurser helt blir konsentrert om et av selskapets anlegg. De øvrige anlegg må også gjennomgå en kontinuerlig opprustning. Vi vil så sterkt vi kan henstille til NKIF og LO å støtte opp om de planer NORCEM har om fordeling av nedtrappingen av cementproduksjonen.»
Uttalelsen ble ikke tatt nådig opp i Kjøpsvik, og fagforeningen, Tysfjord Arbeidsmannsforening, trakk seg fra Samarbeidskomiteen. I årsberetningen til DAF ble det som skjedde i 1981 kommentert på denne måten:
«Så hardt gikk de ut, at det gikk på samholdet løs foreningene i mellom. Vi andre ble avkrevd full støtte til deres linje. Her i foreningen diskuterte vi saken nøye, og mente at i og med at vi aksepterte stopp av ovn 4, som var en av de mere lønnsomme ovner, ikke kunne gå inn for å la de to dyreste ovnene gå.»
Også innenlands sank etterspørselen etter sement etter 1980, og de fem ovnene som var i drift innebar fortsatt overkapasitet. Etter å ha hatt en tilnærma monopolsituasjon på hjemmemarkedet, ble bransjen nå også utsatt for økende import fra utlandet. I beretninga for 1982 ga sekretæren denne situasjonsbeskrivelsen:
«Det ventes en viss nedgang i sementforbruket i tiden som kommer, det settes i gang med tilsetningsstoffer i sementen og i tillegg trues vi av import fra Øst-Tyskland over Sverige. Med dette som utgangspunkt er man i full gang med å se på strukturen i divisjonen. Dalen er den mest lønnsomme bedriften, det må det ikke herske noen tvil om. Men like fullt kan vi bli nødt til å slåss for vår arbeidsplass. I «nedskjærings-Norge» må brødre bites. Det ligger ikke alltid til rette for å dele det som er, enten vi liker det eller ikke.»
Kapasiteten i sementindustrien var fortsatt for høy, og nedbygging var i vente. Tidlig i 1983 gikk det ut permitteringsvarsler til alle tre fabrikkene. Et offentlig utvalg var i sving for å utrede framtida for bransjen, og skulle avgi innstilling om våren. Etter at det hadde gått distrikspolitikk i saken, var Nordlandsbedriften verna mot nedlegging. Spørsmålet stod nå om hvilken av de sørnorske bedriftene som skulle innstilles. Dalenbedriften hadde gode odds på sin side, og ble av de fleste ansett som den mest lønnsomme og rasjonelle av de to. Slemmestad lå nærmere tyngdepunktet i det sørnorske markedet, men ble drevet etter den mer energikrevende «våtmetoden». Bedriften hadde i tillegg en lang og dyr kalksteinstransport fra Langøya utenfor Holmestrand. I april falt avgjørelsen, og klinkerproduksjonen på Slemmestad ble lagt ned, med tap av flere hundre arbeidsplasser og opphør av kalksteinproduksjonen på Langøya. Ì realiteten var det slutten for den eldste sementfabrikken i Norge, som hadde vært i drift siden 1896, og som på samme måten som de andre bedriftene var hjørnesteinen i et velutbygd lokalsamfunn.
Dalen Arbeiderforening og representanten i konsernstyret støtta nedlegginga på Slemmestad. Foreningen ble på ny beskyldt for usolidarisk opptreden, og arbeidet i «Samarbeidskomiteen» ble oppløst for en ny periode. I årsberetninga skreiv sekretæren dette:
«Våren -83 ble vedtaket gjort om å legge ned Slemmestad som sementfabrikk. Ingen har problemer med å skjønne at det vakte reaksjoner i Slemmestad-samfunnet.Det ble i solidaritetens navn krevd at vi på Dalen skulle bære belastningen denne gang ved å stoppe ovn 5. Men som vi sa i beretningen i fjor, skal vi dele sementproduksjonen mellom oss, blir det et kortvarig liv for oss alle, Kjøpsvik innbefattet. Nå har vel det hele roet seg noe ned. Samarbeidskomiteen som i en periode var ute av funksjon, er reetablert, og arbeidet med erstatningsarbeidsplasser på Slemmestad pågår for fullt. Og i dette arbeidet har vi selvfølgelig gitt Slemmestad vår fulle støtte.»
Striden rundt nedlegginga på Slemmestad var en smertelig sak for fagbevegelsen. I Slemmestadsamfunnet hang bitterheten igjen i flere år, og noe av denne ble også retta mot Dalen og lederne her. Det gikk likevel ikke lang tid før det faglige samarbeidet ble gjenopptatt og sårene begynte å gro.
Krisa i den norske sementindustrien kom i en periode med rivende teknologisk utvikling og djupe strukturendringer i hele industrien. Fra slutten av syttitallet ble det gjennomført en storstilt nedbemanning, og på ti år mista Norge nærmere 100.000 industriarbeidsplasser. Det ble foretatt store investeringer i Nordsjøen, men i Fastlandsnorge ble bedrifter og arbeidsplasser lagt ned.
Tempoet i den teknologiske utviklinga økte på 1980-tallet. Automatisering og datastyring ble tatt i bruk på stadig nye områder. I årsberetningen for 1979 hadde sekretæren varsla hva som var i vente:
«I de kommende år vil en ny teknologi komme inn over norsk arbeidsliv. Den såkalte data-teknologien, med mikroprosessorer og annet avansert utstyr. Det sies av sakkyndige at den kan komme til å få drastiske virkninger på arbeidsmiljø, og spesielt sysselsetting. Vi har hatt de første prøver også her på Dalen. Foreløpig er slikt utstyr bare tatt i bruk i begrenset grad, men vi kan i framtida forvente at det vil bli tatt i bruk i stadig sterkere grad.»
Mens rasjonaliseringa på Dalen i årene etter krigen gikk sammen med produksjonsøkning, var det nå ikke lenger snakk om å utvide produksjonen, men heller om en viss innskrenkning. Da ovn 4 ble stoppa i 1981, medførte det at mange ble omplassert. I årsberetningen het det følgende:
«Omorganiseringen av folkene må vel sies å ha gått så bra en såpass smertelig overgang kan gå. Noen måtte forlate jobber de gjerne hadde sett de kunne fortsette i, men ingen måtte forlate bedriften, og det er tross alt hovedsaken.»
Foreningen stilte seg positiv til kostnadsreduksjoner og aksepterte en styrt nedbemanning. I beretningen for 1983 ble foreningens holdning forklart:
«Omstillingsprosessen har også avfødt krav om kostnadsreduksjoner her på Dalen. Foreningen har sett at det er nødvendig for å overleve, og har akseptert en styrt nedbemanning, men kun ved naturlig avgang. For å legge til rette for en slik nedbemanning er det flere prosjekter på gang som går på omorganisering og ny teknologi.»
Etter årsberetningene å dømme ble 1984 det tøffeste året med hensyn til nedbemanning. Det ble brukt sterke ord for å beskrive situasjonen, og ledelsen ble kritisert for å gå altfor hardt til verks:
«Dette har ført til at avdelinger i dag er kommet i en desperat situasjon, og må bruke store mengder firmafolk. Det sier seg sjøl at dette ikke kan fortsette.»
Fra midten av 80-tallet ble det gjennomført en omfattende utbygging og modernisering av bedriften. Som ledd i moderniseringen gikk bedriften over til «sentralisert styring» i driftsavdelingene. Styringen av produksjonen av råmel, klinker og sement ble gradvis overført til et felles konrollrom, og dette «frigjorde» arbeidskraft i avdelingene. I denne prosessen ble mange omplassert.
Ved siden av omplasseringer ble tidligpensjonering brukt for å unngå oppsigelser. Fra 1979 hadde bedriften en ordning som ga ansatte over 63 år mulighet til å søke pensjon. Ordningen ga god uttelling, og tilbudet ble benytta av mange. Etter hvert syntes konsernledelsen at ordningen ble for dyr og krevde den oppsagt fra 1. januar 1983. Som ledd i en ny nedbemanningsplan gikk bedriften med på å opprettholde satsene i den eksisterende ordningen, og det ble nå mulig å gå av ved fylte 62 år.
Dalen Arbeiderforening tok i 1981 initiativet til et prosjekt som fikk navnet «frigjøring av menneskelige ressurser». Prosjektet hadde som siktemål å bedre samarbeidet og samhandlingen på alle plan i bedriften og sørge for økt medvirkning nedenfra. I et intervju i 1999 forteller en av initiativtakeren, Tore Johnny Kristensen, om tanker som lå bak prosjektet:
«Det var et forsøk på få detta med medvirkning i gang på en annen måte, ikke bare festtaler, med medvirkning som gjorde at du fikk utnytta de ressursene som fins i hvert enkelt menneske. Det er jo det som er utrulig, at her går menneskene under en slags kommando hele dagen, med ledere over seg. Så kan de samme folka gå hjem og administrere svære foreninger. Og du har aldri hørt at disse har gått konkurs, i hvert fall så er det uhyre sjelden. Så det er veldig mange dyktige mennesker som ikke får utfolda talentet sitt i jobbsammenheng, og jeg trur alle ville følt seg mere happy når de gikk hjem om kvelden, hvis de hadde følt at i dag hadde jeg fått gjort et skikkelig godt arbeid! Og helst gjort det i samarbeid med andre.»
Forslaget om å sette i gang et prosjekt ble fremma i konsernutvalget og fikk tilslutning fra de andre partene. Alle ansatte, fra direktøren til visergutten, ble trukket inn som deltakere i diskusjonsgrupper og dagskonferanser. Diskusjonene munna blant annet ut i retningslinjer for hvordan medvirkningsprosessen skulle organiseres. I årsberetningen for 1982 ble disse referert:
«Utgangspunktet er at avdelingen skal være «kraftsenteret» i bedriften. De skal i prinsippet styre seg selv. De skal i størst mulig grad kjøre prosjektet som vedrører avdelingen. Folkene skal delta i utarbeidelsen av budsjettene, samt følge de opp. For å si det kort, folk skal bli trekt med i det daglige liv i avdelingen og bedriften i mye sterkere grad enn før. Vi må møte den teknologiske utvikling med åpne øyne, være med å styre den, samt jobbe kontinuerlig med alternative arbeidsplasser innen vårt bedriftsområde.»
I årsberetninga for 1984 ble det konstatert at prosjektet ikke hadde god nok forankring på alle plan og at vegring og motstand var til stede. Bedriften var inne i harde runder med nedbemanning og omplasseringer, og det var ingen enkel situasjon for et slikt prosjekt. Sekretæren viste likevel til «aktivitetsøkning, ikke minst på forslagsfronten» og argumenterte for fortsatt innsats i prosjektet. I 1985 vokste skepsisen mot prosjektet, og det kan se ut som om den harde nedbemanninga gjorde det umulig å drive prosjektet videre. I beretningen fikk bedriftsledelsen mye av skylda for at prosessen hadde stoppa opp:
«Det sies at «frigjøringsprosessen» kun har tjent som fint innpakningspapir på en hard nedbemanning som i sin tur har ført til de delvis utrivelige tilstander vi har. Det har fra foreningens styre gjentagne ganger blitt sagt ifra om hva vi mener om tilstanden. Det har vært liten respons fra de som har hatt mulighet til å gripe inn. Styret er enig med de som etterlyser andre sider ved «frigjøringsprosessen» enn nedbemanning. «Frigjøring av menneskelige ressurser» er et samarbeidsprosjekt. Foreningens styre har ikke vært den begrensende faktor, heller ikke foreningens medlemmer forøvrig så langt vi har oversikt.»
Tariffkampen på 80-tallet ga svakere resultater enn tiåret før. I årene fram til 1987 ble det oppnådd svak reallønnsøkning, mens de to siste av åttiårene ga nedgang i kjøpekrafta. Fra 1981 til 1986 satt Høyre i regjeringsposisjon, og det inntektspolitiske samarbeidet ble lagt på is. I denne perioden gikk LO inn for forbundsvise oppgjør. Etter at Gro Harlem Brundtland hadde danna sin annen regjering i 1986, vendte LO tilbake til den samordna oppgjørsformen, og gikk i forståelse med regjeringen inn for en klar moderasjonslinje.
Ved oppgjøret i 1980 oppnådde Dalen Arbeiderforening noen viktige forbedringer. I de lokale forhandlingene fikk den gjennomslag for et krav om fri med betaling for julaften, nyttårsaften og St. Hansdag, med virkning fra 1. januar 1981. Snart 20 år seinere er det svært få arbeidstakere som har oppnådd noe tilsvarende. I det samme oppgjøret fikk foreningen også tilslutning til et ønske om lik avlønningsperiode som funksjonærene, såkalt «periodelønn», med avlønning 13 ganger per år.
I årene 1981 og 1982 ble det ført diskusjoner og forhandlinger om innføring av 37,5 timers uke på Dalen. «En lang stund så det ut til at det skulle ordne seg,» skreiv sekretæren i beretningen for 1982:
«men i siste øyeblikk ble det klart at konsernet ikke kunne akseptere en arbeidstidsforkortelse. - Og det var det -»
I de årlige tariffrevisjonene fram til 1986 oppnådde Dalenarbeiderne lønnstillegg som godt og vel oppveide prisstigningen. De største tilleggene ble oppnådd lokalt, og det var liten spenning knytta til de enkelte oppgjørene.
I 1986 ble det dramatikk i det sentrale oppgjøret. Da Arbeidsgiverforeningen med Pål Kraby i spissen brøyt meklinga og gikk til lockout av mer enn 100.000 plasser, ble det reagert sterkt på alle plan i fagbevegelsen. Det var første gang storlockout ble brukt siden 1931, og den endte som kjent i et sviende nederlag for Kraby og NAF. Etter ny mekling fikk LO gjennomført betydelige lønnstillegg, 37,5 timers arbeidsuke, og lik arbeidstid for arbeidere og funksjonærer. For skiftarbeiderne ble arbeidstida satt ned til 33,6 timer. For Kjemisk Forbund var dette en seier. Det var Kjemisk som hadde vært pådriveren for skiftarbeiderne, og som hadde vedtatt arbeidstidskravet på landsmøtet i 1980.
Da LO slo inn på en moderasjonslinje i 1987, uttrykte Dalen Arbeiderforening sin tilslutning til denne linja:
«Fall i oljeprisene og borgerlig vanstyre har brakt økonomien i ubalanse. Såvel LO som NKIF har erkjent at dette gjør det nødvendig med en moderat linje ved vårens minioppgjør.»
Vilkårene for støtte var at regjeringen tok styringen i den økonomiske politikken og fikk kontroll over kredittilførselen. Foreningen krevde også at skattesystemet ble endra og at det ble satt inn tiltak for å redusere boutgiftene. Foran 1988-oppgjøret støtta foreningen tanken om et inntektspolitisk samarbeid, men hevda at LO måtte forsterke kravene om styring overfor regjeringen:
«Med bakgrunn i landets økonomiske situasjon har LO vedtatt å gå inn for inntektspolitisk samarbeid ved årets tariffoppgjør. Dette er Dalen Arbeiderforening enig i. Men vi mener LO har stilt for svake krav til politisk styring for å gå med på å legge begrensninger på den lokale forhandlingsretten. Landets økonomiske situasjon stiller i virkeligheten langt sterkere krav til styring enn det LO krever av regjeringen, om vi skal unngå økning av arbeidsledigheten. Etter vår oppfatning er det ikke sammenheng mellom de uværsvarsler regjeringen gir om norsk økonomi. og de tiltak som er varslet.»
Etter at LO hadde gått med på en lov om lønns- og utbyttestopp, og representantskapet lot være å sende resultatet av lønnsoppgjøret ut til uravstemning, kom det reaksjoner fra mange lokale fagforeninger. I Grenland gikk blant annet Herøya Arbeiderforening hardt ut. På Dalen ble det ikke gitt uttrykk for noen reaksjon, og lønnsloven og vedtaksprosedyren ble akseptert.
Fra 1959 hadde Dalen Arbeiderforening stått tilslutta Brevik og Omegn Faglige Samorganisasjon. I 1976 ble gikk denne organisasjonen inn i Porsgrunn og Omegn Faglige Samorganisasjon, og i mange år framover valgte Dalenforeningen åtte faste utsendinger til Porsgrunn Samorgs representantskap. Det vil være feil å si at foreningen satsa sterkt på arbeidet i Samorg. Men i viktige saker slutta den lojalt opp om de vedtak som ble fatta.
Samorganisasjonens store sak i 1980-årene ble forsvaret for sykehustilbudet i Porsgrunn. Mens politikere og administrasjon på fylkesplan gikk inn for å sentralisere sykehustilbudene i Skien, forsøkte Samorg å slå ring rundt de to lokalsykehusene i Porsgrunn. I 1980 stod kampen om å opprettholde St. Josephs Hospital, og i januar 1981 stod Samorg som arrangør av et fakkeltog hvor mer enn 5000 deltok. I Dalen Arbeiderforening ble saken tatt opp på et medlemsmøte noen dager før demonstrasjonen, og etter forslag fra Tore Johnny Kristensen ble det vedtatt en støtteuttalelse og en fullmakt til styret om å kunne bevilge penger til videre oppfølging av saken.
Under ledelse av formannen i Porsgrunn Samorg, Erling Bolme, ble kampen for St. Joseph utvida til en kamp for å opprettholde sykehustilbudet i hele Telemark. Det lyktes å samle alle de fem samorganisasjonene i fylket om en felles linje, som gikk ut på å opprettholde alle sykehusene og arbeide for økte statlige bevilgninger til hele sykehusstellet. I årsberetningen i 1981 satte sekretæren sykehuskampen inn i en større sammenheng:
«I den pågående striden om helsetilbudet i Telemark har Dalen Arbeiderforening gitt sin fulle støtte til den linje som fylkets samorganisasjoner har lagt seg på. Vi har, som mange andre, ikke kunnet akseptere at landet er i en slik økonomisk situasjon at det er nødvendig med nedskjæringer på denne sektoren. Det har vi markert gjennom uttalelser og sammen med med de andre gjennom politisk streik. Foreløpig ser det ut som om vi har tapt det slaget. Men saken viser at vi i fagbevegelsen nå har som en hovedoppgave å forsvare velferdsstaten. Forsvare oss mot en høyrebølge, som i sin favn bærer med seg blant annet ideer om mere privat finansiering av helsetjenesten.»
Det var få nyansettelser på Dalen i 1980-årene. Mange ble pensjonert og tidligpensjonert. Antallet yrkesaktive medlemmer i Dalen Arbeiderforening gikk derfor sterkt ned. Pensjonistene utgjorde nå omlag en tredel av hele medlemsstokken.
Norcem kjøpte i sin tid opp Nenseth Bruk, og de som jobba her ble medlemmer av Dalen Arbeiderforening. I 1980 fikk foreningen tilskudd fra ei ny gruppe, idet de ansatte i Brubakken Truckservice ønska å bli innmeldt. Brubakken Truck hadde i mange år hatt arbeidsoppdrag på Dalen, og hadde ikke minst blitt brukt ved innføringen av lastepall på brygga. Fra 1980 stod 30 Brubakkenansatte i foreningen. De stod tilslutta fram til 1993, da de ble overført til Fellesforbundet. Ved utgangen av 1980-årene, 31.12.89, var det 488 medlemmer i Dalen Arbeiderforening. Av disse jobba 259 på Dalen, 31 hos Brubakken, 9 på Nenset og 189 var pensjonister.
Etter at Norcem A/S oppstod som monopolselskap for de tre sementfabrikkene gikk selskapet inn i stadig nye virksomheter innenfor bygningsindustrien, oljevirksomheten, plastindustri m.m. Sammen med norske redere engasjerte selskapet seg i salg og produksjon av sement i Vest-Afrika og Saudi Arabia. Produksjonen og distribusjonen av sement ble tidlig utskilt som egen divisjon. Fra midten av 80-tallet kjøpte Norcem opp betydelige aksjeposter i det skrantende Aker mek. Verksted, morselskapet for bedriftene i Akergruppen. I 1987 ble Norcem og Aker slått sammen, og Dalenbedriften ble del av et selskap med 14.000 ansatte. Til tross for at Norcem var den sterke parten under fusjonen, ble Aker A/S navnet på det sammenslåtte selskapet. Norcem ble nå et datterselskap av det selskapet det i realiteten hadde kjøpt opp. Aker Sement ble navnet på de felles sementaktiviteter, hvor Norcem utgjorde ett. Om en tar utgangspunkt i det som ble produsert, var Norcem tilbake til utgangspunktet, til produksjon og distribusjon av sement på det norske markedet.
For Dalen Arbeiderforening fikk Akerfusjonen sitt å si. De medlemmene foreningen hadde i betongproduksjonen på Nenset ble nå overført til Aker Betong. Når det gjaldt styret i morselskapet, fikk ikke Dalenarbeiderne automatisk plass. Veiene for informasjon og innflytelse ble lengre og mer kronglete. Innenfor Aker-konsernet fantes det fra tidlig en ordning med en fellestillitsmann, og Dalenforeningen ble nå knytta til denne ordningen.
Mens første del av 1980-tallet for bedriften og fagforeningen innebar en kamp for å unngå nedlegging, var utfordringen fra 1985 å skaffe midler til en modernisering av produksjonsutstyret. I årsberetningene ble det understreka at Dalens «allmenntilstand» ikke lenger ikke var god og at fabrikkens tekniske standard var for lav.
Bedriften trengte forbedringer av utstyret både for framstillingen av råmel, for klinkerproduksjonen og sementmalingen. På styremøte 16. mars 1987 refererte Gunnar Berge fra et møte i styringsgruppa for «råmelsmølleriprosjektet»:
«hvor man nå ser på mulighetene for å få bygd ei ny råmelsmølle. Å koste på den gamle er kostnadsmessig uaktuelt. Oppsamling av grus vil ikke kunne forekomme hvis det nye anlegget blir bygget. Bjørn Jacobsen nevnte problemene med tilslagsmaterialer. Han mente at dette måtte gjøres noe med i samme omgang for å få full effekt av moderniseringen.»
Bevilgningene til nytt råmelsanlegg ble foretatt i mai 1987. I løpet av året var mye av ombyggingen foretatt. Samtidig ble ovn nr 6 bygd om.
På styremøte 19. februar 1987 ble det referert fra «utredningsgruppa som ser på hvordan sementproduksjonen i Syd-Norge skal organiseres i framtida. Det er aktuelt med med ny sementmølle som skal plasseres i Aerofallen.» På styremøte 10. mars 1988 opplyste Sandum at styret i sement hadde bevilga 165 millioner til ny sementmølle.
Byggingen av ny råmelsmølle, ombygging av ovn 6 og ny sementmølle innebar en kraftig oppgradering av Dalenbedriften. I årsberetningen for 1988 ble Dalen karakterisert som «en moderne enstrengs fabrikk med krav til høy produktivitet på grunn av de store investeringene.» I 1987 kjøpte bedriften Kjørholt Gruver fra Hydro, og dette var med på å sikre råstoffgrunnlaget for framtida. Kalksteinsressursene har satt klare grenser for bedriftens framtid, men tidspunktet for når råstoffet er brukt opp er stadig flytta ut i tid.
En ny lov om fagopplæring hadde trådt i kraft i 1981. Loven åpna muligheter for å avlegge fagprøve på nye fagområder. Prosessfag ble ett av de nye områdene, og fra 1982 ble det avlagt prøver i dette faget. Fra den eldre lærlingeloven fra 1950 fantes det en paragraf 20 som også gjorde det mulig for de som allerede var ansatt i en bedrift, og ikke bare de som gikk på lærlingekontrakt, å ta fagbrev. Forutsetningen var at en hadde minst 25 prosent lengre praksis i faget enn det læretida var fastsatt til. Denne bestemmelsen ble videreført, og fikk stor betydning for den fagopplæring som kom i gang fra 1980-tallet. For Dalen Arbeiderforening ble det i første omgang viktigere å gi opplæringstilbud til de som allerede var i jobb, enn å ta inn lærlinger utenfra.
Tradisjonelt var fagstatus knytta til arbeid i vedlikeholdsavdelingene. Med de omfattende omorganiseringene av bedriften på åttitallet, ble spørsmålet reist om ikke også andre grupper og driftsansatte burde få fagarbeiderstatus. Innenfor drifta var brennerne fra gammelt av rekna som de best kvalifiserte. Det krevde mye erfaring å bli brenner og flere år sammen sammen med erfarne brennere måtte til. Fra bedriftens side ble brennernes status tidlig anerkjent, og fra bedriftens første år hadde de vært månedslønte, som funksjonærene. På styremøte 16. mars 1987 åpna formannen med å informere om at brennere og møllere skulle få fagtillegg. «De øvrige skal diskuteres med ledelsen i forbindelse med jobbrullering. Hvis et slikt opplegg kommer i gang, kan det bli spørsmål om flere som skal ha fagtillegg.» Den 9. april ble spørsmålet om fagtillegg i drifta tatt opp på medlemsmøte:
«Arne Sandum refererte fra bakgrunnen for dette kravet, og fra forhandlingsmøte med bedriften den 23.1.84 og hvordan situasjonen nå har forandret seg m.h.t. sentralisert styring og en ny måte å besette jobbene på. Bjørn Stulen poengterte at prosessfag nå er blitt et offentlig fag og at vi har to godkjente fagområder på vår bedrift som danner grunnlaget for forhandlingene. De to områdene er brenner og møllekjører. Bjørn Jacobsen spurte om jobbrotasjon og om alle er villige til det. Det kom da fram at det må sees på en form for overgangsordning vi kan leve med.»
På medlemsmøte 15. oktober 1987 ble det orientert om arbeidet med nytt lønnssystem. I det nye systemet ville det fra nå av være to kategorier arbeidere: operatører og fagoperatører, foruten lærlinger. Fagtillegg skulle gis til de fagarbeidere som var knytta til offentlige fagbrev og til internfag. Samtidig blir det opplyst at bonussystemet skulle avvikles, og at det i stedet ville bli gitt et fast tillegg for hele bedriften. En ordning med en eller annen form for incitamentlønn skulle diskuteres på et seinere tidspunkt. Med dette var ordningen som hadde starta som en felles produksjonsakkord under krigen, og som fra 1964 hadde vært en avdelingsvis ordning, borte for godt.
De ufaglærte hadde i alle år utgjort flertallet av arbeidstyrken på Dalen. I løpet av 1990-årene ble dette endra. Blant de ansatte var det mange som avla fagbrev. Det ble inntatt lærlinger i prosessfag, og for første gang kom også jenter inn som produksjonsarbeidere. I dag er det store flertallet av medlemmene fagarbeidere.
Innsatsen for å redusere støvutslippene ble økt på 1970-tallet. Det gikk likevel mange år før bedriften kom i rimelig harmoni med omgivelsene. Det ble stadig produsert mer, og filtrene og renseteknologien var ikke alltid dimensjonert for den økte produksjonen. Først da produksjonen flata ut i 1980-årene, og større og bedre filtre ble tatt i bruk, kom de store forbedringene. «Først i 1987-88 fikk vi skikkelige filter», forteller Tore Johnny Kristensen, bedriftens miljøvernleder i 12 år fra 1984:
«vi fikk blant annet et elektrofilter på kjølesida som var noe nytt, som er meget effektivt, og som ble bestilt med stor overkapasitet for å kunne ta høyde for økt produksjon, og som kunne holde de nye utslippsgrensene som nå ble satt.»
Fra 1987 kom det på ny fart i miljødebatten. Organisasjonen Bellona fikk stor oppmerksomhet for sine aksjoner mot industriutslipp og ved å grave opp gifttønner fra deponier. Mens naturvernere i tidligere år ofte hadde blitt avvist av de fagorganiserte, ble de nå positivt mottatt. Høsten 1987 aksjonerte Bellona mot klorfabrikken på Herøya og retta søkelyset mot de store kvikksølvutslippene fra denne bedriften. På en merkelig måte oppnådde de støtte både fra Herøya Arbeiderforening og fra gruppa ved klorfabrikken.
På styremøte i Dalen Arbeiderforening 4. desember 1987 ble spørsmålet stilt om hvordan fagbevegelsen skulle stille seg til arbeidet for å bedre det ytre miljøet. I protokollen ble disse synspunktene notert fra diskusjonen:
«Vi må arbeide for at det ytre miljø ikke blir så belastet at arbeidsplassene kommer i fare. (...) Bedrifter som skal leve i framtida må holde styr på utslippene sine. (...) Vi mener at fagbevegelsen ikke er tjent med å stå i opposisjon til organisasjoner som arbeider med det ytre miljø.»
På medlemsmøte kort tid etter innleda formannen om det samme temaet. Her ble blant annet tanken om at foreningen skulle utarbeide en egen handlingsplan lansert:
«Vi mener at fagbevegelsen ikke kan stå på sidelinja, men må aktivisere seg i forhold til forurensninger på det ytre plan. Vi mener at industrien må spille med åpne kort og overholde kravene til mindre forurensing. Industriarbeiderne har felles interesser med mennesker som arbeider med problemene på det ytre plan. Ett av stikkordene må være et godt vedlikehold. Vi går inn for en handlingsplan for foreningen vedrørende de aktuelle problemer.»
I årsberetningen for 1987 ble foreningens standpunkt utdypa:
«På siste medlemsmøte vedtok foreningen en utvidelse av miljøarbeidet. Vi bestemte oss for å se de ytre og indre miljøproblemene som en helhet. Bakgrunnen for det er at det faktisk på Dalen er en sammenheng. De støy- og støvproblemer vi har inne på fabrikken har også effekt i det omliggende miljø. Med den økende og berettigede skepsis som har vokst fram blant stadig flere mennesker i Grenland til industriforurensning, er det både riktig og nødvendig å forsterke arbeidet med miljøproblemene. Vi får som resultat både et bedre arbeidsmiljø og ytre miljø, og sikrer fabrikken fortsatt aksept i nærmiljøet, som er en del av arbeidet med å sikre arbeidsplassene. Styret har fått i oppdrag å lage utkast til handlingsprogram som skal legges fram til behandling.
I Dalen Arbeiderforening gikk Bjørn Sandberg av som leder på årsmøtet i februar 1987. Han hadde vært formann i 16 år og vært nestleder i ni år før han ble leder. Han hadde vært styremedlem i ytterligere tre år, og hadde kommet inn i styret første gang i 1953. Sandberg hadde vokst opp rett under fabrikkpipene, og faren, Birger Sandberg, hadde vært en av fagforeningspionerene på Dalen. Mange navn har gått igjen i flere generasjoner i Dalen Arbeiderforening, som Lundsholt, Roen, Lundquist, Larsen (3 generasjoner), Danielsen, Brubakken og mange flere. Men ingen har personifisert foreningen på samme måten som Sandberg.
Bjørn Sandberg omtales som den suverene leder. Han delegerte flere av oppgavene til andre i styret, men var den som samla trådene i sine hender. Han hadde stor autoritet og stor kunnskap om bedriften og samfunnet, og kjente foreningens historie svært godt. Han bekledde mange verv og var blant annet medlem av konsernstyret i Norcem, landsstyret og forbundsstyret i Kjemisk Forbund og styret for Folketrygdfondet.
Første del av Sandbergs formannstid falt sammen med glansårene for Dalen Arbeiderforening. I den siste perioden kom foreningen mer på defensiven som følge av strukturendringene og nedbemanninga. Foreningen gjorde seg likevel sterkt gjeldende og var fortsatt en sterk og initiativrik forening. Da Sandberg gikk av på årsmøtet i 1987 ble han overrekt 25 røde roser for de 25 årene han hadde sittet som nestformann og formann. På årsmøtet i 1991 ble han overrakt verket om «Arbeiderbevegelsens historie i Norge» i fem bind, som en påskjønnelse for «den lange fartstida» og store innsatsen for Dalen Arbeiderforening.
Det ble Arne Sandum som ble valgt til å lede foreningen videre. Da han tok over, hadde Sandum vært sekretær og nestleder i tilsammen 13 år. Blant de øvrige i arbeidsutvalget og styret var det mange med lang erfaring. Gunnar Berge rykka opp som nestleder i 1987. Fram til han gikk av i 1992 var han med i tilsammen 13 år, som styremedlem, kasserer og nestleder. Kai Eriksen var sekretær fra 1984, og hadde vært styremedlem i mange år før det. Etterat 12 år som sekretær gikk han av i 1996, men kom seinere kommet tilbake som styremedlem. Det har til sammen blitt mer enn 20 år i styret. Bjørn Stulen var kasserer i 4 år fra 1987. Han hadde tidligere vært styremedlem i 2 år og ble seinere nestleder. Av andre personer med mange år i styret må nevnes Kjell Ø. Eriksen, Bjørn Aasoldsen, Øystein Ingerøyen, Kjell Johannesen, Finn Grundsund, Svein Bredesen, Bent Madsen, Øyvind Mathisen, Bjørn Jacobsen og Ole Vikan. Eivind Thorsen og Roy Haavet kom inn i styret på slutten av 80-tallet, og det ble for begge opptakten til langvarig innsats i styret.
| Utdrag (s. 162-179) fra: Med samarbeid som våpen. Dalen Arbeiderforening 75 år |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |