Fra: Med samarbeid som våpen. Dalen Arbeiderforening 75 år


Sterk forening i sterk bedrift 1970 - 1979

av Helge Mæland

At landet fikk borgerlig regjering i 1965 endra ikke i særlig grad levevilkåra for industriarbeiderne. På de fleste områder videreførte Bortenregjeringa den sosialdemokratiske politikken. Den økonomiske høykonjunkturen, som hadde vart helt fra 1945, fortsatte. Forhåpningene om en kapitalisme uten dype kriser holdt seg levende. Inngangen til 1970-tallet ga likevel varsler om en større uro i arbeids- og samfunnslivet. Konfliktene i forhold til de fattige landene var skjerpa, og Vietnamkrigen hadde ført ungdom og studenter ut på gatene med paroler mot «USA-imperialismen». Høsten 1969 «smalt» det i malmgruvene i Kiruna i Nord- Sverige, og streiken i det statseide gruveselskapet LKAB ga gjenlyd i fagbevegelsen over hele Norden. Streiken var noe mer enn en ordinær etterkrigs lønnskamp. Den retta seg vel så mye mot arbeidsmiljøet, og den retta seg mot fjernstyringen av gruvearbeiderne fra selskapsledelsen i Stockholm. Også i Norge ble det i 1970 utløst streiker uten LO's og forbundenes støtte, og i strid med reglene i Hovedavtalen. På samme tid kom forhandlingene om norsk medlemsskap i EF i gang, og EF-saken skulle vise seg å bli det viktigste stridsspørsmålet i norsk etterkrigshistorie.

EF-saken

Foran årsmøtet i arbeiderforeningen i 1971 la Sverre Edvardsen fram et forslag til uttalelse om EEC og norsk oljepolitikk. Forslaget ble referert på årsmøtet, men ble ikke realitetsbehandla. Styret gikk inn for at EF-saken ble tatt opp på et seinere møte, og at det først ble lagt opp til grundige informasjonsmøter om spørsmålet. Årsmøtet fikk seg også forelagt en søknad om økonomisk støtte fra Folkebevegelsen mot EEC. Søknaden kom fra den nystarta lokalavdelingen i Porsgrunn, og det var Arne Sandum som hadde underskrevet som kasserer i Folkebevegelsen. De 500 kronene det ble søkt om, ble enstemmig innvilga.

26. mars 1971 innleda sekretæren i Sjømannsforbundet, Jensen, og stortingsrepresentant Einar Førde om EF og hva et norsk medlemsskap ville innebære. Det var møtt fram 50 medlemmer, og det ble reist en hel del spørsmål til innlederne.

Det skulle holdes landsmøte i Kjemisk Forbund høsten 1971. Ved valget av utsendinger ble EF-spørsmålet brakt inn. Styret hadde foreslått Ivar Moen, Tore Johnny Kristensen og Jostein Rise som utsendinger, i tillegg til Bjørn Sandberg som ville være representert som medlem av landsstyret. På medlemsmøte 8. oktober foreslo Arne Sandum at EF-motstanderne Ivar Ryste og Kurt Lundsholt skulle reise i stedet for Kristensen og Rise. Resultatet ble at Moen, Ryste og Lundsholt ble valgt.

Til årsmøtet i 1972 fremma Sandum et forslag til uttalelse som ble vedtatt «med meget stort flertall». Uttalelsen tok avstand fra Romatraktatens prinsipper om fri etableringsrett, fri kapitalbevegelse og fritt arbeidsmarked og hevda at norsk medlemsskap ville medføre en «fjernstyring fra Brussel» og «frihet for de som kontrollerer kapitalen». Uttalelsen tok også sterk avstand fra den måten LO ville behandle spørsmålet på:

«Den ekstraordinære kongressen LO-ledelsen har besluttet å innkalle vil ikke være representativ for de fagorganisertes holdning til EEC-spørsmålet. Representantene ble valgt i 1969, uten at spørsmålet var gjennomdiskutert. Kongressen er derfor ikke valgt for å ta stilling til EEC-medlemsskap.Vi tar avstand fra dette forsøket fra LO-ledelsen på å presse igjennom et EEC-vennlig vedtak over hodet på medlemmene, og krever at det i denne livsviktige saken blir avholdt uravstemning blant LO's medlemmer.»

Trass i mange liknende vedtak rundt om i fagbevegelsen ble kongressrepresentantene fra 1969 innkalt i juni 1972. Her gikk 230 inn for å anbefale medlemsskap, mens 81 gikk inn for å si nei. På grunnlag av dette vedtaket beslutta LO å ansette 60 korttidssekretærer for å følge opp ja-standpunktet, og denne beslutningen ble møtt med sterk motstand i mange foreninger. På Dalen vedtok tre av gruppene i løpet av sommeren uttalelser mot korttidssekretærene, og krevde saken tatt opp på medlemsmøte.

Den 4. september skulle Finn Kristensen og SF-eren Dag Seierstad innlede på det siste debattmøtet om EF. Før innlederne slapp til, ble forholdet til korttidssekretærene tatt opp, og det ble framsatt to forslag, et fra Arne Sandum som avviste korttidssekretærene og et fra Bjørn Guldbrandsen som godtok dem. Forslaget fra Sandum ble vedtatt med 60 mot 33 stemmer, og hadde denne ordlyden:

«Ansettelsen av EF-korttidssekretærer er et overgrep mot flertallet i fagbevegelsen. LO-ledelsen utnytter sin posisjon til å ansette folk for ensidig å agitere for en midretallsoppfatning i EF-spørsmålet. Vi tar avstand fra dette misbruket av medlemmenes kontingentpenger. LO-ledelsens udemokratiske framgangsmåte svekker fagbevegelsen gjennom den splittelse dette skaper. Vi godtar ikke LO-ledelsens disposisjoner i denne sak, og ønsker dermed ingen besøk av korttidssekretærer.»

EF-spørsmålet skapte stor uenighet i Dalen Arbeiderforening. Blant medlemmene deltok flere svært aktivt i kampanjene både for og mot norsk medlemsskap. Tore Johnny Kristensen ble engasjert som korttidssekretær for EF, mens Arne Sandum var styremedlem i Folkebevegelsen i Porsgrunn. I avdelingene gikk debatten ofte hett for seg. Men da debatten var over, var foreningen like samla som før.

Større likhet

Det lønnssystemet en hadde fulgt på Dalen var basert på arbeidsvurdering og sju ulike klasser. Fra midten av sekstiåra hadde en innført bonus for hver enkelt avdeling. I åra som fulgte hadde forbedringer av bonusordningene ført til stor lønnsglidning, men lønnsutviklinga hadde vært ujevn for de ulike avdelingene i bedriften. Foreningen var opptatt av å få til mer ensarta lønnsforhold, og etter langvarige forhandlinger fikk en i 1971 gjennom en garanti på bonusen, utregna for hver lønnsperiode, på kr. 3.50 pr. time.

Foreningen ønska seg etter 1970 et nytt lønnssystem, med færre klasser og større likhet i systemet. Den gikk inn for at en større del av den variable lønna eller bonusen ble overført til fast lønn og at arbeidet ikke skulle inndeles i mer enn tre lønnsklasser. Under oppgjøret i 1972 fikk foreningen gjennomslag for at det i tariffperioden skulle føres forhandlinger om et nytt system. Konsernledelsen var lite glad for de forslag foreningen la fram, og etter mange møter ble det i desember brudd i forhandlingene. Ledelsen hadde på dette tidspunktet akseptert at det bare skulle være tre klasser, og uenigheten stod om hvor mye som skulle overføres fra bevegelig til fast del, og hvor stor avstanden mellom klassene skulle være. Fagforeningen hadde en svært sterk posisjon vis a vis bedriften i første halvdel av syttitallet, og kunne sannsynligvis ha pressa gjennom sitt syn. Det som kompliserte situasjonen mot slutten av 1973 var oljekrisa, som så ut til å kunne ramme Dalen særlig hardt. Bedriften var landets nest største forbruker av olje, og aksjonen fra de oljeeksporterende landene ga utsikter om en langt høyere oljepris. I stedet for å sette hardt mot hardt, nøyde foreninga seg med å sende et skarpt brev til bedrifts- og konsernledelsen, hvor det ble redegjort for bakgrunnen for og kravet om et nytt lønnssystem.

Forhandlingene ble seinere gjenopptatt med det resultat at foreningen fikk gjennomslag for sitt syn. Et lønnssystem med tre klasser, liten avstand mellom klassene og overføring av 5 kroner per time fra bevegelig til fast lønn ble innført. Seinere ble det også forhandla fram lokale fagtillegg.

Mens Herøya Arbeiderforening i 1974 gikk inn for et system med større individuelle forskjeller i form av ansiennitets- og opplæringstillegg, gikk Dalenforeningen motsatt vei og fikk gjennom en svært jevn lønnsordning. Etter å ha vært utprøvd i halvannet år ble det i årsberetningen for 1975 slått fast at lønnssytemet «har fungert bra, og at det synes å være allmen tilfredshet med det.»

Tariffoppgjør

Tariffoppgjørene i 1970 og 1972 gikk inn i ei lang rekke av samordna oppgjør. Trass i sterk motvilje mot denne oppgjørsformen blant foreningene i Kjemisk slutta ledelsen i forbundet med Leif Andresen i spissen lojalt opp om LO-ledelsens ønske om samordning. I følge årsberetningen var Dalen Arbeiderforening vel tilfreds med resultatene av det samordna oppgjøret i 1970:

«Uavhengig av det som senere har skjedd, må det kunne sies at traiffoppgjøret for 1970 var et av de aller beste oppgjør i vår forening historie. Av spesielle ting vil vi peke på arbeidstidsforkortelsen for de dis- og helkontinuerlige skiftarbeidere som for vår forenings vedkommende, i samarbeid med forbundet, ble løst på en meget tilfredsstillende måte, ikke minst på det økonomiske plan.»

Tariffoppgjøret i 1972 ga et generelt tillegg på 40 øre per time fra våren 1972, og 20 øre per time fra våren 1973. Dette mente styret var for lite og tok opp forhandlinger med bedriften om en økning av bonusgrunnlaget for de grupper styret mente lå for lavt. Forhandlingene tok tid, og det så ei stund ut til at foreningen ikke ville nå fram med sine krav. I årsberetningen skreiv sekretæren følgende:

«Forhandlingene (...) ble både lange og vanskelige, og det ble også nødvendig å koble inn konsernledelsen. Sluttresultatet ble at en kom fram til et forslag som innebar en økning for de nevnte grupper i deres bonusgrunnlag samt en annen beregningsmåte for gjennomsnittsgruppene. I tillegg ble man enige om et fagtillegg på 35 øre pr. time. Forhandlingene om særavtalen gav også et brukbart resultat, spesielt vil vi peke på avtalen om fritidskompensasjon i forbindelse med overtidsarbeide mellom kl. 2300 og den ordinære arbeidstids begynnelse.»

Representantskapet i LO vedtok at tariffrevisjonen i 1974 skulle gjennomføres som et forbundsvist oppgjør. Denne oppgjørsformen ble sterkt støtta av Kjemisk Forbund. Forbundet arrangerte fra 1973 regionale tariffkonferanser, («regionale tarifflandsmøter») og det ble på denne tida utvikla et tettere forhold mellom forbundesledelse og foreninger enn det en tidligere hadde hatt. I gammel tradisjon var det Jern og Metall som starta opp forhandlingene, og som oppnådde et tillegg på kr. 1,25 per time. Forhandlingsdelegasjonen for sement- og lettbetong var fast bestemt på å ikke akseptere en blåkopi av Jern- og Metalloppgjøret. Forhandlingene ble derfor harde og langvarige. Fem timer over fristen og to timer før en skulle gå ut i streik ble det oppnådd anbefaling på et forslag fra Riksmeklingsmannen. I tillegg til de 1,25 kronene fra Jern- og Metalloppgjøret oppnådde forhandlerne 35 øre per time. Disse 35 ørene var Arbeidsgiverforeningen så redde for skulle være synlige at de ikke var nevnt i protokollen, men ble i all stillhet lagt inn i lønnssatsene.

Tariffoppgjøret ga derfor et generelt tillegg på kr. 1.60 første år og kr. 1.00 det andre (fra 1975), samt en indeksregulering, som ga 90 øre fra desember 1974. Betydelige krav om høyere skift- og overtidstillegg ble også innfridd. Forslaget ble vedtatt med 204 ja og 168 neistemmer. I forhandlingene om særavtalen ble det også oppnådd økte stedstillegg. I løpet av året ble også flere av bonusene revidert, og samla sett kom Dalen Arbeiderforening ut med større lønnsforbedringer enn i noe annet år.

Oppgjøret i 1976 ble et såkalt kombinert oppgjør, det vil si et samordna oppgjør kombinert med skattelettelser og subsidier fra statens side. I kroner og øre ga oppgjøret et generelt tillegg på 77 øre, og det ble gitt økte tillegg for overtid og ulempe. Fra statens side ble det gitt skattelette og en del økte subsidier. Ved avstemningen ble det i Kjemisk avgitt hele 72,1 prosent nei-stemmer og bare 27,9 prosent ja-stemmer. Likevel ble oppgjøret vedtatt med stort flertall. Som så ofte før oppnådde Dalenarbeiderne de største tilleggene gjennom revisjon av bonusen, og som følge av de gode bonusavtalene lå Dalenarbeiderne fortsatt godt an i forhold til andre industriarbeidere i Grenland.

Tariffoppgjøret i 1978 gikk til lønnsnemnd og ga svært beskjedne tillegg. Regjeringa hadde nå satt seg fore å tøyle fagbevegelsen, i et forsøk på å dempe prisstigninga og inflasjonspresset i den norske økonomien. Fra 15. september ble det innført pris- og lønnsstopp, og i 16 måneder ble det ikke mulig å få til reguleringer hverken av sentrale eller lokale avtaler. Siden prisstigninga fortsatte, gikk kjøpekrafta nedover i denne perioden.

Solidaritetsfond

I Dalen Arbeiderforening var det lang tradisjon for å yte støtte til mennesker i nød. I mange tiår hadde foreningen gjennom direkteinnsamlinger og sin egen hjelpesykekasse støtta egne medlemmer som hadde det vanskelig. Fra slutten av 1930-åra støtta foreninga arbeidet som ble drevet av Norsk Folkehjelp, og ga i mange etterkrigsår støttebeløp til flyktninger fra Franco-Spania, gjennom en lokal Spaniakomite, leda av Bjarne Didriksen på Stathelle. I 1950-åra bevilga foreningen midler til Indiahjelpen, og i 60-årene til ofrene i Vietnamkrigen.

På 1970-tallet ble det internasjonale engasjementet trappa opp. Foran årsmøtet i 1973 la Tore Johnny Kristensen fram et forslag om at det skulle trekkes en krone per arbeidstaker per måned til et fond som styret skulle ha fullmakt til å bestyre. Kristensen ga denne motiveringen for forslaget:

«Vi lever i en verden hvor nød og sult herjer, og barn og voksne dør i millioner. Etter at TV har slått gjennom her i Norge, har vi fått en uhyggelig demonstrasjon av menneskelige lidelser, spesielt i det vi kaller u-land. Får styret denne fullmakt vil vi i en gitt situasjon kunne reagere raskt med økonomisk hjelp. Vi kjenner til at det er mange mennesker her på bedriften som har gitt uttrykk for maktesløshet overfor disse store tragedier, men vi har da det håp at et slikt fond ville kunne være til stor hjelp når katastrofen er der. Arbeidskamerater, vi snakker om solidaritet, vis med din stemme for dette forslag at du mener noe med det.»

Opprettelsen av fondet ble enestemmig vedtatt, og fra fondet ble det bevilga penger til flere nødhjelpsaksjoner, blant annet til tørkeramma i Tsad i Afrika, til nødlidne i Bangladesh og andre steder. Fra flere grupper og enkeltmedlemmer kom det år om annet forslag om å heve trekkbeløpet, og disse ble hver gang enstemmig vedtatt av årsmøtene.

I årsberetningen for 1977 ble det gjort opp en status som viste at det i de fire første åra var bevilga kr. 65.500,- fra fondet. De organisasjonene som hadde fått penger var Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna, Skole i Vietnam, Afrika Sulter, Solidaritetskomiteen for Chile og Arbeiderbevegelsens Internasjonale Støttekomite (AIS). Mot slutten av 1970-tallet ble det beslutta at en del av midlene som kom inn skulle gå til fjernadopsjon gjennom Redd Barna. På denne måten ble det blant annet sørga for underhold av 30 barn i en palestinsk flyktningeleir i Jordan.

På landsmøtet i Kjemisk i 1977 fremma Dalenforeningen et forslag om et tilsvarende fond for hele forbundet, som innebar at to prosent av kontingenten ble øremerka til internasjonal solidaritet. Fondet ble tilført beløp i hundretusenkronerklassen, og ble forvalta etter egne statutter. På slutten av 1970- tallet spredte ideen om lokale fond seg til andre kjemiske foreninger i Grenland. I 1980-åra ble fondet også brukt til å støtte arbeidet for fred og nedrustning og til grupper som slåss for å vinne respekt for faglige rettigheter. Mellom-Amerika og Sør- Afrika kom i flere år i sentrum for solidaritetsarbeidet, og i Grenland ble det blant satt i verk en egen aksjon til støtte for oppbygginga av en fagbevegelse i El Salvador.

Ideen med solidaritetsfond spredte seg til andre foreninger og forbund. Det var på Dalen ideen ble klekt ut, og det var her det første fondet med obligatorisk trekk av lønn ble oppretta

Opplæring

Fra gammelt av hadde jobbene på Dalen i høy grad «gått i arv». Sønn fulgte far inn i fabrikken. Var faren bruddarbeider eller ovnsarbeider, var det ikke sjelden at sønnen gikk inn i den samme jobben. Den opplæring som trengtes i den enkelte jobb ble gitt på den enkelte arbeidsplass etter «naturmetoden», hvor den nyansatte så hvordan de eldre utførte arbeidet. Svært mange på Dalen ble først tatt inn i tomteavdelingen, som i mange år var en stor avdeling, før de ble plassert der hvor behovet for mannskap var størst.

I 1960-årene økte tempoet i innføringa av ny teknologi på Dalen. Automatiseringen av produksjonsprosessene starta, og etter hvert ble den manuelle styringen av prosessene i råmelsmølleriet, klinkerproduksjonen og sementmølleriet overført til egne kontrollrom. På denne tida fantes det ikke tilbud om opplæring i prosessfag, verken i skoleverket eller etter lærlingeloven. Fagutdanning var lenge forbeholdt de tradisjonelle vedlikeholdsfagene.

Innføring av ny teknologi skapte behov for en grundigere opplæring enn tidligere. I steden for å stritte mot den teknologiske utviklinga, gikk Dalen Arbeiderforening offensivt ut og krevde tilbud om opplæring og skolering til alle ansatte. De første initiativ overfor bedriften ble tatt i 1969. Innenfor foreningen ble Ivar Moen en pådriver for kravet om økt opplæring. Moen kom inn i foreningsstyret i 1969, og på flere styremøter høsten 1969 tok han opp spørsmål om «etterutdanning» og «voksenopplæring». På et styremøte 24. oktober var «Voksenopplæring og opplæring generelt» satt opp som hovedtema, og i protokollen skreiv Ivar Ryste dette:

«I. Moen tok opp spørsmålet om videreutdanning innenfor de ulike faggrupper, og mente at såvel bedriften som den enkelte ansatte burde være interessert i å følge opp i det som var nytt innenfor de enkelte fagområder. Under debatten ble det klarlagt at det var meget som burde gjøres, blant annet opplæring generelt ved produksjonsmaskiner, kraner og liknende. Det ble hevdet at denne i enkelttilfeller var mangelfull og uforsvarlig. Opplæringstiden i følge arbeidsbeskrivelsen ble sjelden overholdt. Etter forslag fra I. Moen ble det besluttet å opprette et utvalg fra styret som skulle se på disse forhold. Videre skulle disse tilrettelegge og komme med konkrete forslag til styret. Utvalget som ble nedsatt består av følgende: Ivar Moen, Ivar Herum og Thor Rasmussen.»

Etter initiativ fra foreningen ble det samme høsten nedsatt et partssammensatt utvalg for å utarbeide et opplæringssytem for Dalen. Moen var foreningens representant, og ble raskt leder av utvalget. Utvalget foreslo et mest mulig desentralisert opplegg, dvs. at opplæringa i første rekke skulle foregå på avdelingsnivå. Moen fikk foreningen med på et breit perspektiv i opplæringsarbeidet, som innebar at en ikke bare skulle lære seg å beherske den enkelte jobb og arbeidsplass, men at så mange som mulig også skulle gis kunnskaper om avdelingen og bedriften, foruten allmennkunnskap.

Moen kom også snart inn i et utvalg på konsernnivå. På et styremøte i desember 1970 refererte han fra forhandlinger om «opplæringssystemet ved Norcem». I opplæringen skulle det legges stor vekt på å følge klare rutiner for introduksjonen av de nyansatte i bedriften, hvor besøksrunde og grunnopplæring hørte med. Den viktigte opplæringen skulle likevel skje på avdelingsnivå, og her ble avdelingens egne folk engasjert med å samle inn stoff til kursopplegg i jobbkunnskap. På konsernivå ble det etter nok et initiativ fra Ivar Moen reist et fond for opplæring, Norcemfondet, hvor alle ansatte kunne søke støtte til opplæring over hele spekteret fra jobbkunnskap til almendannelse og hobbykurs.

Fra midten av 1970-tallet ble det arrangert mange kurs innenfor vernesektoren. Rundt 1975 ble også spørsmålet om å reise en bedriftsskole tatt opp, eventuelt i samarbeid med andre bedrifter og fylkeskomunen. Denne ideen ble aldri realisert. Fra 1979 engasjerte foreningen seg i spørsmålet om et tilbud om prosessfag innenfor det videregående skoleverket i Grenland. I 1980 vedtok Stortinget en ny lov om fagopplæring i arbeidslivet. I den forbindelse ble partene i arbeidslivet enige om at prosessarbeid skulle bli et nytt fagområde.

Etter at Moen overtok jobben som opplæringsleder for hele konsernet høsten 1973, ble det Bjørn Guldbrandsen og Ivar Herum som i noen år representerte foreningen i bedriftens opplæringsutvalg. Jostein Rise ble representant i opplæringsutvalget i konsernet. Seinere ble Øystein Ingerøyen trukket inn i dette arbeidet.

Skillet mellom opplæring i bedriftens regi og studiearbeid i regi av fagforeningen ble langt på vei utviska i 1970-åra. Midler fra opplæringsfondet ble også stilt til disposisjon for tillitsmannsopplæring. Dalen Arbeiderforening hadde i mange år samarbeida med Brevik og Omegn faglige Samorganisasjon og AOF-foreningen i Grenland om faglig-politisk kursvirksomhet. 1970-åra ble ei rik tid for studiearbeid, og det ble hvert år arrangert en rekke studiesirkler og kurs. I forbindelse med reformene om bedriftsforsamlinger og arbeidsmiljølov ble svært mange medlemmer på forhånd satt inn i det nye lovverket.

50-årsjubileum

Dalen Arbeiderforening var 50 år i januar 1974. Jubileet ble markert med en stor fest på Korvetten 9. februar. I følge Telemark Arbeiderblad ble det «en fagforeningsfest som en knapt har sett maken til her i distriktet»:

«Vel 400 festdeltakere, gjester og spesielt innbudte var med, og det ble festet i tre etasjer. Serveringen foregikk riktignok bare i to, men da dansen begynte ble også kjelleren tatt i bruk til lystig dans etter Roy Ronalds orkester.»

Tre av medlemmene ble hedra for 50 års medlemsskap denne kvelden: Samuel Johnsen, Simon Skaugen og Adolf Adolfsen. Fire medlemmer ble hylla for 35 års medlemsskap og 13 medlemmer for 25 år. Det ble overrekt blomster til fem tidligere formenn, Odd Humblen, Ragnvald Henriksen, Olaf Brubakken, Finn Kristensen og Haakon Jonassen.

Blant talerne var også tidligere direktør på Dalen, nå styreformann i Norcem, Per M. Backe. De ord og vendinger Backe brukte for å anerkjenne det arbeid fagforeningen utførte, var ikke vanlig å høre fra norske industriledere i 1974:

«Dere er en drivende rase her, som har gjort Dalen til den beste og mest lønnsomme bedriften innenfor konsernet. Det er en sterk fagforening som har gjort den til det. En sterk fagforening er nemlig en forutsetning for en sterk bedrift.»

Kortere arbeidstid

Kampen for kortere arbeidsdag og lengre ferie hadde vært merkesaker for fagbevegelsen. Fra slutten av 1950-åra kom arbeidstidsreformene på rekke og rad. Noen kom lovveien gjennom Stortinget, andre ble forhandla fram gjennom de sentrale tarifforhandlingene. I 1959 ble arbeidstida satt ned fra 48 til 45 timer per uke, og de dagtidsansatte på Dalen fikk fri annenhver lørdag. I 1965 ble ferien, som siden 1947 hadde vært tre uker, utvida til fire uker. I 1968 ble arbeidstida satt ned til 42,5 timer, og etter stedlige forhandlinger ble det innført fem dagers uke, med unntak av noen avdelinger hvor lørdagsarbeid var nødvendig. Det var fagforeningen som pressa på for femdagersuke, mens bedriften forsøkte å holde igjen. I 1976 kom 40-timersuka og ei ekstra ferieuke for de over 60 år. Ved nedsettingen fra 42.5 til 40 timer ble flere alternativ diskutert på Dalen. Ett av forslaga gikk ut på redusert daglig arbeidstid med en halv time. Et annet gikk ut på en times reduksjon i sommerhalvåret. Det som til syvende og sist ble foretrukket av det store flertallet var å ta fri fra kl. 13.30 hver fredag. Etter forhandlinger med bedriften ble dette gjennomført fra 1. april.

Den siste arbeidstidsforkortingen, til 37,5 timersuke, ble gjennomført 10 år seinere. Den kom som et resultat av forhandlinger, og ikke som lovvedtak som mange tidligere arbeidstidsforkortelser. På Dalen hadde bedriften som mål å få vekk «kortfredagen» fra 1976. Begrunnelsen var lav arbeidseffektivitet «etter mat». Protokollen mellom LO og NAF var utforma slik at den ga arbeidsgiverne sterk styring over hvordan forkortelsen skulle skje. Foreningen måtte derfor gi slipp på den korte fredagen, men som motytelse fikk den gjennomslag for et krav om lik spisetid for alle og at teknisk personell skulle følge arbeidstida til folka på gulvet. Fra nå av jobba dagtidsarbeidere fra klokka sju til klokka tre.

Også for skiftarbeiderne ga 1970-åra store forbedringer. Først kom nedsettelsen fra 42 til 40 timer i 1970. På Dalen førte denne forkortinga til ulike arbeidstidsordninger i de ulike avdelingene, blant annet utfra de ulike gruppenes egne ønsker. I 1975 ble arbeidstida ved lov senka til 38 timer for skift og arbeid under dagen. Allerede året etter kom reduksjonen til 36 timer. I 1986 fikk skiftarbeiderne 33,6 timer uke.

Ytre og indre miljø

Fra 1960-tallet grodde det fram en miljøbevegelse i Norge. Det ble reist krav om reduksjoner i utslipp fra industrien, og støvforurensinga fra Dalenbedriften kom påny i fokus. Bedriftsledelsen gikk ved flere anledninger ut med forsikringer om at støvplagen skulle elimineres, men trass i investeringer i renseutstyr ble nedfallet på 1970-tallet fortsatt opplevd som helt utilfredsstillende av beboerne i Breviksområdet.

På initiativ fra Dalen Arbeiderforening nedsatte bedriftsutvalget (BU) i 1974 en partssammensatt komite for å arbeide med miljøproblemene. Det var i første rekke støv- og støyproblemene en ønska å få bukt med. Tore Johnny Kristensen og Kurt Lundsholt ble Arbeiderforeningens representanter i dette arbeidet, og Kristensen ble leder for «støv- og støykomiteen». På et medlemsmøte 26. september 1974 ble foreningens engasjement i disse utvalga tatt opp. Kristensen refererte fra det første møtet i komiteen, hvor det hadde blitt enighet om å starte opp arbeidet i råmelsavdelingen. Han oppfordra medlemmene til å støtte opp om arbeidet og understreka at «dette var avgjørende for komiteens effektivitet». I den etterfølgende diskusjon ble det pressisert «at styret måtte holde klare linjer i forhold til bedriften i miljøspørsmål og ikke oppfatte seg som bedriftens advokater.»

Kort tid etter kom miljøspørsmålet opp i konsernutvalget, og også her ble det på initiariv fra foreningen nedsatt et utvalg, «Miljørådet». I tilknytning til utvalget ble det ansatt en egen miljøvernleder i Norcem.

Innenfor Kjemisk Forbund ble arbeidsmiljøspørsmålene fra 1971 via stor oppmerksomhetstor og ble et sentralt tema på landsmøtene. Ingen forbund hadde så store arbeidsmiljøproblemer som Kjemisk, og det ble på denne tida dokumentert kreftfare ved flere av de kjemiske bedriftene. Forbundet ble en sterk drivkraft bak arbeidsmiljøloven som skulle avløse den gamle arbeidervernloven fra 1936 og gjøres virkende fra 1977. Fra 1976 ble det på Dalen gjennomført et omfattende opplæringsprogram om den nye loven, med 5 studiegrupper og 50 deltakere. I følge årsberetningen var «oppslutningen og aktivteten fra deltakerne meget bra».

I henhold til den nye loven ble miljøkomiteen omdanna til en saksforberedende komite for Arbeidsmiljøutvalget. Miljøkomiteen arbeida iherdig for å bedre det interne arbeidsmiljøet. Komiteen skaffa blant annet store industristøvsugere, både mobile og stasjonære, og sørga for ledningsnett for disse. Støv, støy, reinhold og sanitære forhold ble satt i sentrum for arbeidet, men ogå på Dalen ble det foretatt registreringer av de kjemiske stoffene som var i bruk i produksjonen.

Tore Johnny Kristensen ble den fremste pådriveren for forbedringer både av det indre og ytre miljøet. Han bidro sterkt til å løfte miljøvernet slik at bedriften etter hvert kom i harmoni med lokalsamfunnene rundt seg.

Skattefritak for fagforeningskontingent

I årrekker hadde mange fagorganiserte sett seg lei på at uorganiserte fikk del i alle forbedringene fagorganisasjonen kjempa fram uten å være med på å ta byrdene med å betale kontingent, som var en forutsetning for å gå til forbedringene. I 1970-årene pågikk en diskusjon om tiltak i forhold til de uorganiserte, og på landsmøtet i Kjemisk Forbund i 1974 ble blant annet spørsmålet om innføring av tariffavgift tattt opp. I den noe fastlåste diskusjonen på dette møtet tok Tore Johnny Kristensen ordet og lanserte den mer positive ideen om å gjøre fagforeningskontingenten skattefri. Tanken vant umiddelbar tilslutning, og et forslag om å oversende forslaget til LO for videre behandling ble fatta. Etter utredning ble ordningen foreslått av finansminister Per Kleppe ogvedtatt av Stortinget med virkning fra 1978.

I 20 år ble ordningen om skattefritak opprettholdt, med mulighet for fradrag av 1800 kroner i inntekten. Siden beløpet aldri ble justert, spiste inflasjonen opp mye av gevinsten ved ordningen. Omleggingen til bruttoskatt bidro også til å svekke ordningen. Den ble likevel opprettholdt gjennom flere perioder med høyrestyre. I 1996 tok Dalen Arbeiderforening et initiativ for å forbedre ordningen og gikk inn for at hele kontingentbeløpet kunne trekkes fra på inntekten. Kravet ble fremma for landsmøtet i NKIF.

Da Bondevikregjeringen gikk løs på ordningen i forslaget til statsbudsjett for 1999, var reaksjonene fra LO's side ikke særlig sterke. I denne situasjonen gikk Tore Johnny Kristensen sterkt ut i avisene med klare oppfordringer om å slå ring om ordningen.

Verdalplanen

Etter konserndannelsen i 1968 ble det lansert mange planer for utbygginger og nyinvesteringer i sementindustrien. Så tidlig som i 1971 ble de store kalksteinsforekomstene i Verdal i Trøndelag trukket inn i planleggingen. Et annet kalksteinsområde, Visnes på Mørekysten, ble også vurdert. I 1973 ble det kjent at Norcem vurderte å bygge ut en ny bedrift i Verdal, noe som skapte reaksjoner i Kjøpsvik og på Slemmestad og delvis på Dalen.

Mulighetene for eksport ble langt mindre i 1970-åra. Kapasiteten i den internasjonale sementindustrien økte sterkt, og prisen på sement gikk stadig nedover. I Norcem ble det nedsatt et «strukturutvalg» som konkluderte med at Norcem i hovedsak skulle konsentrere seg om det norske markedet. Verdalprosjektet ble lagt på is for noen år, men ble på ny aktualisert i 1976. I beretningen for dette året ble situasjonen vurdert på denne måten:

«Med de relativt begrensede ressurser vi har til rådighet på Slemmestad, ca. 15 - 17 år, Dalen ca. 30 år. Kjøpsvik har store forekomster, men kvaliteten er vanskelig med sikte på en storutvidelse av semnetproduksjonen. Kjøpsvik som alternativ er derfor ikke aktuell. Derfor er Verdal igjen kommet inn i bildet for fullt. Vi står her overfor en meget komplisert sak, som uansett utfall vil endre dagens bilde av de eksisterende sementfabrikker. Saken har en slik karakter at den vil stå helt sentralt for alle de 3 fagforeninger på sementfabrikkene i årene som kommer.»

Høsten 1978 kom Verdalplanene opp i de besluttende organene i Norcemkonsernet. I løpet av høsten ble saken diskutert på flere møter i Dalen Arbeiderforening. På styremøte 12. oktober ble saken diskutert med utgangspunkt i en konsekvensanlyse som var utarbeida av bedriftsutvalget. «Det er foreløpig ingen helt entydig holdning i styret til saken», skriver sekretæren, Arne Sandum, «men foreløpig går vi inn for utsettelse i 10 år.» På et nytt styremøte en måned seinere var holdningen endra, og et flertall gikk inn for «bygging nå, mens et mindretall gikk inn for 10 års utsettelse.» På medlemsmøte 18. november fikk Bjørn Sandberg fullmakt til å gå inn for utbygging nå, under forutsetning av at saken ble tatt opp i full bredde på et nytt medlemsmøte. På medlemsmøte 11. januar gikk det store flertallet inn for å støtte Verdalutbyggingen. Vilkårene var at sementproduksjonen på Dalen skulle måtte sikres og at svikt i sementsalget i framtida skulle fordeles på alle produksjonsstedene. Det ble også stilt som betingelse at bedriften ble sikra kapital og ressurser til nødvendige investeringer og at antallet industriarbeidsplasser ble opprettholdt på Dalen. Sandums forslag om 10 års utsettelse fikk nå bare tre stemmer.

Reelt bedriftsdemokrati?

Dalen Portland Cementfabrikk hadde i 1960-åra vært en foregangsbedrift når det gjaldt medbestemmelse og opprettelse av samarbeidsorganer. Fra 1970 ble kravene om demokratisering av bedriftslivet forsterka i den offentlige debatten i Norge. LO og DNA hadde fått godt tilslag på studieopplegget «Demokrati i hverdagen», hvor «industrielt demokrati» eller «bedriftsdemokrati» var en viktig bestanddel.

Fra venstresida i arbeiderbevegelsen kom det til uttrykk en del skepsis mot tankene om bedriftsdemokrati. Det ble blant annet hevda at bedriftsdemokratiet var et «skinndemokrati» som var med på å kamuflere de reelle maktforholda i den kapitalistiske økonomien. Fra 1970 fikk den tradisjonelle klassekamptenkningen en renessanse på venstresida, og blant grupper i fagbevegelsen vokste det fram standpunkter som gikk ut på at kampen mellom arbeid og kapital ikke kunne oppheves gjennom samarbeid og demokratisering.

I 1970 skulle NRK lage et fjernsynsprogram om forholdene på norske arbeidsplasser, med utgangspunkt i Kirunastreiken. Ett av innslagene skulle være fra Dalen. Under forberedelsene til programmet ble det på felles gruppestyremøter tatt opp flere «alvorlige» spørsmål omkring makt og innflytelse på arbeidsplassen. På et møte 23. mars var blant annet punktet «Manglende bedriftsdemokrati» satt opp på dagsordenen. Det ble i følge sekretæren en lang diskusjon:

«Det var enighet om at det ikke var noe demokrati, men at man måtte bestrebe seg på å arbeide intenst med saken for å komme lenger på vei. Styringsretten var også opp til diskusjon, og om det var en heldig løsning med en representant i bedriftsstyret. Det var flere innlegg som gikk ut på at det var langt fram til en slik ordning, og at det på nåværende tidspunkt ikke kunne bli aktuelt. Det ble hevdet at både AU og BU gikk sterkere inn for å fremme de forslag som disse utvalg kom med.»

Lov om bedriftforsamlinger ble vedtatt i 1972 og skulle gjøres gjeldende fra året etter. I denne forbindelse satte studieutvalget i gang et omfattende studiearbeid om bedriftsdemokratiet. Fra høsten 1972 ble det arrangert en rekke kurs, og på det meste deltok 49 av foreningas medlemmer på kurs etter arbeidstid. Som leder for studieutvalget ga Torleif Nylund på spørsmål fra Telemark Arbeiderblad denne begrunnelsen for satsingen på dette temaet:

«Uten en aktiv medlemsmasse som kjenner innholdet i begrepet bedriftsdemokrati, vil det hele ikke få noen funksjon. Medlemmer av utvalgene og øvrige medlemmer må kunne snakke sammen. Må forstå hverandres språk.»

Det første møtet i Norcems bedriftsforsamling ble holdt 7. august 1973. Her ble det valgt styre for konsernet, og fra de ansatte ble Bjørn Sandberg og Birger Blomquist fra Slemmestad innvalgt. Da Ivar Moen ei uke seinere refererte fra bedriftsforsamlingen, var han ikke særlig optimistisk på vegne av de nye organene:

«Moen sa at inntrykket fra møtet var at de ansattes representanter ikke var særlig velkomne, og det vil ikke bli noen enkel sak å fremme og få igjennom saker i bedriftsforsamling og styre.»

I de vurderingene Dalen Arbeiderforening seinere foretok, ble styrerepresentasjonen sett på som betydningsfull. I følge Bjørn Sandberg har det i styret vært mulig å få gjennomslag for foreningens syn i flere saker. Men dette er i følge Sandberg sterkt avhengig av de personene som til enhver tid sitter i styret. Når det gjelder bedriftsforsamlingen, har vurderingene gått ut på at det har blitt mye sandpåstrøing i dette organet, og at det har vært mindre egna for å fremme foreningens interesser.

Fra kollektivt medlemsskap til fabrikklag av DNA

Det kollektive medlemsskapet i Arbeiderpartiet ble avvikla etter vedtak på årsmøtet i 1974. På denne tida var partiet fortsatt svekka etter EF-kampen. Partiet hadde i 1973 mista mange velgere til SV, som i Porsgrunn oppnådde mer enn 20 prosent oppslutning ved Stortingsvalget om høsten. I årene som fulgte gjenvant Arbeiderpartiet den sterke posisjonen det hadde hatt blant de fagorganiserte, og ved valget i 1977 oppnådde partiet et av sine aller beste valgresultat i Porsgrunn med ca. 51 prosent av stemmene.

Dalen Fabrikklag av DNA ble stifta 1. februar 1978 med Tore Johnny Kristensen som initiativtaker og første formann. I det første styret satt Jørn Romberg Larsen. Ivar Ryste og Øystein Ingerøyen. Ivar Ryste hadde vært ivrig «Fellesmarketsmotstander» og i mange år vært en av partiet SF's fremste representanter i fagbevegelsen i Telemark. At han nå gikk inn i Arbeiderpartiet var et tegn i tida. Fabrikklaget fikk stor tilslutning, og etter ett år var medlemstallet oppe i 171. Det store flertallet var medlemmer av Dalen Arbeiderforening. Partilaget ble på mange vis et annerledes Arbeiderpartilag, med vekt på åpne møter, internasjonale tema og med svært mange topper i politikk og samfunnsliv som innledere. Det har vært spenst over temaene og fyldig mediadekning av møtene, og det er ei imponerende rekke av foredragsholdere laget kan vise til i de to tiårene laget har eksistert.

Sterk fagforening

Bjørn Sandberg overtok som leder av foreninga i 1971. Han ble sittende som leder helt til 1986. Av de andre medlemmene ble også mange sittende svært lenge. Tore Johnny Kristensen satt som styremedlem, sekretær og nestleder fra 1970 til 1984. Jostein Rise ble valgt som kasserer i 1971 og hadde dette vervet i ca. 10 år. Arne Sandum kom inn i styret som sekretær i 1974 og blei seinere nestleder og formann. Blant styremedlemmene var det større utskifting, men også her var det mange som satt i flere år som Arnfinn Degn med fem år, Thomas Kverdal med fire og Ivar Herum, Kurt Lundsholt, Odd Bjønnes, Per Frode Johansen, Bjørn Aasoldsen, Kjell Ø. Eriksen og Kai Eriksen med tre år.

1970-årene ble på mange måter glanstida for Dalen Arbeiderforening. Foreningen tok i løpet av dette tiåret en rekke initiativ og øvde stor innflytelse over måten hele bedriften ble drevet på. I spørsmål som opplæring, lønnssystem og miljøsatsing kom viktige innspill fra fagforeningen. Når det gjaldt lønnssystem kjempa foreningen gjennom et svært likhetsprega og tett system. Den hadde ingen kommunikasjonsproblemer med den stedlige ledelsen, og så lenge bedriften gikk godt og slapp unna de store omveltningene i konsernet, var det enklere å vinne fram med lokale ønsker og krav.

1970-årene ga en rekke forbedringer for de fagorganiserte i Norge. Arbeidstida ble redusert. Rett til full lønn under sykdom ble innført i 1978. Arbeidsmiljøloven fra 1977 ga større trygghet mot oppsigelse, og den ble en løftestang for å bedre arbeidsmiljøet. På den annen side stilte den teknologiske utviklinga nye krav til tempo og tilpasning. Det ble færre ansatte på Dalen. Fra midten av tiåret var høykonjunkturen fra 1945 over, og kapitalismen vendte tilbake til det som før krigen hørte med til det normale, nemlig krise. Markedet for sement ble mindre, samtidig som kapasiteten i sementindustrien var økt internasjonalt.

Utdrag (s. 141-161) fra:
Med samarbeid som våpen. Dalen Arbeiderforening 75 år
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen