Fra: Med samarbeid som våpen. Dalen Arbeiderforening 75 år
I 1948 avgikk Alfred Holter ved døden etter et uhell med eksplosjon i en småbåt på Dalenbukta. I 1949 ble Øivind Kielland ansatt som ny administrerende direktør. Kielland hadde tidligere vært overdirektør på Dalen Portland, men hadde for en kort periode vært bedriftsleder på Slemmestad.
Til medlemsmøtet i Dalen Arbeiderforening - som foreningen nå het - den 22. mai 1951 forelå et skriv fra Norsk Arbeidsgiverforening om at DPC var opptatt som medlem i NAF. Det ble i det samme brevet opplyst at overenskomsten skulle oppsies til første utløp og at NAF krevde at overenskomsten til Nordland Portland Cementfabrikk ble lagt til grunn for ny avtale for Dalen. På medlemsmøtet refererte formannen, Ragnvald Henriksen, en del punkter fra den avtalen NPC hadde og
«hvor det fremgikk at foreningens nuværende overenskomst er adskillig gunstigere enn den som stilles i utsikt, og formannen forberedte medlemmene på den kamp som muligens kunne ble aktuell til våren da overenskomsten løper ut.»
Bedriftens inntreden i NAF skulle få mye å si for klimaet mellom de fagorganiserte og bedriftsledelsen. På et ekstraordinært årsmøte i juni 1951 kom Odd Humblen, som forbundets hovedkasserer, med sine refleksjoner om det nye forholdet som var oppstått ved at DPC var blitt NAF-medlem. Både Humblen og de av foreningsmedlemmene som tok ordet understreka at en måtte innstille seg på et hardere klima.
Trass i at foreningen nå fikk en hardere motstander å forholde seg til - Arbeidsgiverforeningen - førte ikke den nye situasjonen til en samling innad. Forhandlingene i 1952 førte tvert imot til stor strid i foreningen og i forholdet til forbundet.
Tariffoppgjørene ble nå en langt mer innvikla prosess enn tidligere. I Oslo ble det forhandla om generelle lønns- og arbeidsvilkår, mens det på Dalen ble forhandla om en rekke bestemmelser i en særavtale for Dalen. I de sentrale forhandlingene kom ikke foreningens og bedriftens forhandlere i direkte kontakt, slik de hadde gjort tidligere.
Forhandlingene i Oslo i 1952 gikk til mekling, men meklingsforslaget ble forkasta av medlemmene. I denne forbindelse oppstod det uklarhet om hvorvidt forslaget var anbefalt av foreningens forhandlere eller ikke. På medlemsmøtet hvor meklingsforslaget ble lagt fram, ble det uttalt at forslaget ikke var anbefalt, men seinere gikk flertallet i forhandlingsutvalget tilbake på dette. Forbundet greip inn i saken, og forhandlerne ble utsatt for skarpe irettesettelser av forbundets representant, som var Odd Humblen. Etter medlemmenes avvisning av meklingsforslaget, endte oppgjøret i lønnsnemnd.
Lønnsnemdas kjennelse var en rein blåkopi av forslaget fra riksmeklingsmannen. Den var vedtatt uten dissens fra forbundets representant, Paul Engstad, og var ikke mye populær på Dalen. I beretningen står det at den «nåværende overenskomst er aldri godtatt av arbeiderne».
For Oskar Bolstad som hadde overtatt som foreningsformann i 1952, ble forhandlingene en ilddåp. I motsetning til de andre i forhandlingsutvalget bøyde han seg aldri for forbundets krav om å vedgå at meklingsforslaget var anbefalt, og støtta kritikken som kom fram om manglende støtte til Dalenarbeidernes krav fra forbundets side. På årsmøtet i 1953 gikk han frivillig av som tillitsmann, for å skape ro i foreningen. Ragnvald Henriksen kom nå tilbake som leder.
På årsmøtet i 1951 ble det gjort vedtak om å oppheve karensdagene ved utbetaling fra hjelpesykekassa. Til nå hadde det ikke blitt utbetalt penger for det 12 første dagene ved sykdom eller skader.Vedtaket om å oppheve karensdagene førte til et underskudd på i alt kr. 3.500,- det første halvåret av 1951. Foreningen innkalte derfor til ekstraordinært årsmøte for å gjenninnføre karensdagene, og på den måten gjenopprette balansen i regnskapet. Bedriften sa seg villig til å gå inn med kr. 2000,- i underskuddsdekning, under forutsetning av at en gjenninnførte 12 karensdager. Ekstraordinært årsmøte ble avholdt 27. juni 1951, og møtet fulgte enstemmig opp forslaget fra styret.
Roterovnene hadde i alle år blitt stoppa i julehelga. Som regel hadde jula blitt benytta til revisjons- og reparasjonsarbeid. Foran jula 1953 hadde bedriften planlagt revisjonsstopp og forespurt verkstedarbeiderne om de var villige til å utføre reparasjonene. Verkstedarbeiderne hadde nekta, og bedriften hadde da bestemt at driften skulle gå. Beslutningen ble ikke tatt opp med foreningen på forhånd, og det ble ble derfor reagert på beslutningen. Saken kom opp på et godt besøkt møte i driftsgruppa 18. desember. Der ble det vedtatt å gå inn for å stoppe ovnene om ikke bedriften etterkom ønsket om stans. Lille juleaften ble driftsgruppa kalt inn til et nytt møte, hvor også formannen og nestformannen i foreningen stilte. Her ble en telegrafisk oversendt protokoll fra NAF og NKIF referert. Partene var enige om at arbeiderne var tariffmessig forplikta til å arbeide i jula og at en arbeidsnektelse ville være ulovlig og øyeblikkelig bli brakt inn for Arbeidsretten. Det stod også at arbeiderne risikerte erstatningskrav for bedriftens økonomiske tap. Møtet fastholdt likevel beslutningen om å stoppe driften, og at stansen skulle vare fra juleaften kl. 14.00 til tredje juledag kl. 06.00. Ragnvald Henriksen og Olaf Brubakken tok i en protokolltilførsel avstand fra beslutningen.
Arbeidsstansen ble iverksatt, og 83 skiftarbeidere ble stevna for Arbeidsretten med krav om en erstatning beregna til kr. 200,- per arbeider. Arbeiderne prosederte på at de hadde fulgt hevd, men fikk ikke medhold. Når det gjaldt erstatningen, ble det inngått forlik.
I midten av 1950-åra satte foreningen mye inn på å stoppe en tiltakende bruk av overtid ved bedriften. I 1953 ble overtidssaken tatt opp på flere medlemsmøter og forhandlingsmøter. Foreningen konstaterte flere ganger at det ble drevet ulovlig overtidsarbeid, men lykkes ikke i å komme til bunns i problemet. Til årsmøtet i januar 1954 ble det lagt fram et forslag som ble tiltrådt av styret og som innebar at fortjensten ved all ulovlig overtid skulle tilfalle feriehjemsfondet. Og ikke nok med det. Det ble også vedtatt en passus der det het at de av «foreningens medlemmer som ikke holder seg til ovenstående vedtak etterrettelig, vil bli suspendert eventuelt ekskludert.» Forslaget ble enstemmig vedtatt.
Dalenarbeiderne hadde fra tidlig i 1920-åra vært med på flere rasjonaliseringsprosesser med innføring av arbeidssparende teknologi og med nedbemanning som resultat. Da bedriftsledelsen igjen satte rasjonalisering på dagsorden etter krigen, var det snakk om noe mer enn å tilpasse bemanningen til nye maskiner og teknologi. De framstøtene som nå kom var inspirert av amerikansk arbeidsforskning med arbeids- og tidsstudier som viktige elementer.
Spørsmålet om å sette i verk tids- og arbeidsstudier ble første gang reist overfor foreningen i 1947. I første omgang stilte foreningen seg avventende, men ikke negativ. På oppfordring fra forbundet valgte foreningen et arbeids- og tidsstudieutvalg med Ragnvald Henriksen (Tomtegruppa), Nils K. Nilsen (Bruddgruppa), Karsten Berger (Verkstedgruppa), Nils Hansen (Driftsgruppa) og Harald Larsen (Pakkeri- og bryggegruppa) som medlemmer. Det ble stille om spørsmålet i flere år, og først mot midten av 50-tallet kom det igjen på tale. Det var først og fremst i bruddet tids- og arbeidsstudier ble foretatt, men det var også på tale å utføre studier for driften, pakkeriet og brygga. Spørsmålet ble tatt opp på flere møter fra 1955. På et medlemsmøte forsvarte blant annen nestformannen i forbundet, Anker Nordtvedt, bruken av tids- og arbeidsstudier:
«arbeiderne må til enhver tid være innforstått med ymse rasjonaliseringstiltak. Hensikten med avtalen om tids- og arbeidsstudier er å komme frem til den mest hensiktsmessige måte å fremstille produktet på.»
Etter innledningene utspant det seg en «lang og kraftig debatt,» skreiv sekretæren. De som deltok var Borgen, Bergstrøm. Mathisen, Bj. Sandberg, N. K. Nilsen, Henriksen, Roen, S. Odden, Brubakken og G. Eilertsen. Styrets forslag om å ikke sette i gang tidsstudier ble vedtatt mot en stemme. Det var ca. 50 til stede, og vedtaket hadde denne ordlyden:
«Det velges ingen arbeids- og tidsstudietillitsmann. Det henstilles til bedriften om ikke å sette nevnte studier i gang.»
Bedriften var ikke villig til å følge foreningens anmodning. I brevs form beklaga den foreningens holdning og ga beskjed om at de likevel ville sette i gang. Ei stund etter bøyde både bedriften og styret noe av og gikk inn for at saken ble tatt opp som et forhandlingstema «fra bånn av». Etter påtrykk fra bedriften satte foreningsstyret «valg av tidsstudietillitsmann» opp som post på dagsordenen på et medlemsmøte høsten 1956. På møtet ble det reist «skarp kritikk over dagsordens ordlyd i dette punkt», og vedtaket om å ikke velge tidsstudietillitsmann fra 6. juni 1955 ble enstemmig opprettholdt.
I årene fram mot 1959 gikk Olaf Brubakken og styret inn for å myke opp frontene i spørsmålet om tids- og arbeidsstudier. Han fikk i gang forhandlinger om spørsmålet, og fikk mange av foreningens medlemmer med på kurs om rasjonaliserings- og produktivitetsspørsmål. Styret ivra i disse åra for at bedriften skulle få et nytt lønnssystem som skulle oppmuntre til økt produktivitet. Foreningen ble i denne forbindelse inspirert av de fastlønnsordningene som var utvikla på Aker mek. Verksted i Oslo og ved Eidanger Salpeterfabrikker på Herøya.
Bjørn Sandberg forteller at bedriften la ned mye arbeid i tids- og arbeidsstudiene i bruddet. Studiene fikk i følge Sandberg sitt å si når det gjaldt måten arbeidet ble utført på, men de var uten verdi som grunnlag for å fastsette lønn.
Det ble gjennomført store omlegginger og utbygginger av bedriften i 1950-årene. Våren 1956 ble ovn IV satt i produksjon, og dette endra forutsetningene for den produksjonsakkord som var en del av lønnssytemet. Usikkerheten omkring produksjonsakkorden var med på å skape et vanskelig oppgjør.
I 1956 ble det i Oslo forhandla om en bransjeavtale for sementindustrien, mens det på Dalen ble forhandla om en særavtale. På medlemsmøtet 30. april orienterte Karsten Torkildsen om de sentrale forhandlingene som hadde kjørt seg fast, og han opplyste at plassoppsigelse var foretatt for sementindustrien samme dagen, så «om fjorten dager smeller det for oss.»
De kravene Dalen Arbeiderforening reiste ble i 50-årene samordna med kravene som ble reist på Slemmestad. Det var også kontakt med foreningen ved Nordland Portland Cementfabrikk i Tysfjord.
Under meklingen som fulgte lykkes kretsmeklingsmannen for Østlandet å nå fram til et forslag som forhandlerne kunne anbefale. Særforhandlingene var nå også gjennomført, og styret innstilte mot to stemmer å anbefale meglingsmannens forslag og resultatet av særforhandlingene. Den 3. juni ble det holdt medlemsmøte over de to forslagene. Det var mange som tok ordet. Nestformann i foreningen, Nils Knut Nilsen, hevda at han «ikke var enig i forslaget, men når man vet hvordan bedriften er å forhandle med, så må man si resultatet av særforhandlingene var bra.» Kristian Lunde gikk derimot ikke inn for forslaget og refererte blant annet til «de sosiale krav som det i det hele tatt var satt en strek over.»
Avstemningen foregikk for sementindustrien under ett, og opptellinga viste at 527 hadde stemt nei og 440 ja. På medlemsmøte 12. juni ble resultatet kjent, og samtlige som hadde ordet «ga uttrykk for at nye henvendelser til bedriften eller meklingsmannen ikke var ønskelig, i den situasjon vi er kommet opp i.» Viljen til å ta en streik var nå til stede. Noe streik ble det likevel ikke. Arbeidsgiverne ga signal om at de ønska å strekke seg i forhold til tidligere posisjoner, og 19. juni fikk forhandlingsutvalget med 169 mot 43 stemmer fullmakt til å vedta et nytt forslag «over bordet». 18. og 19. juni var det under stedlige forhandlinger oppnådd forbedringer som angikk skiftreparatører, møllekjørere og tørkepersonellet og i tillegg hadde en fått løfte om få en gjennomgang av produksjonsakkorden.
I mange år hadde skiftarbeiderne på Dalen ligget dårlig an lønnsmessig. I 1958 så det ut til at skiftarbeiderne kunne få et løft. Ved forhandlinger på stedet hadde bedriften gått med på et tillegg på 40 øre per time for de som gikk kontinuerlig skift. Norsk Arbeidsgiverforening var imidlertid ikke villig til å godta tillegget, og dermed var en like langt. Etter at bedriften hadde gitt klare tilsagn om støtte, og skiftarbeiderne var blitt kjent med dette, var skuffelsen stor da det kom fram at NAF hadde underkjent det hele.
Forhandlingene om den stedlige avtalen falt sammen det sentrale og samordna tariffoppgjøret. Da forslaget til ny hovedtariffavtale kom opp til behandling 21. februar, møtte 170 medlemmer fram og vedtok enstemmig en uttalelse om å forkaste forslaget. Vedtaket ble gjort etter innstilling fra styret, og mot Karsten Torkildsens anbefaling på møtet.
Det store frammøtet og vedtaket som ble gjort var et tydelig signal om at ikke alt var som det burde på DPC. For foreningen var det ikke lett å få gjort noe. I økende grad gikk kritikken mot den «umyndiggjøring» bedriften var utsatt for av Arbeidsgiverforeningen. I løpet av mars bestemte styret seg for å sette hardt mot hardt. Det ble innkalt til ekstraordinært årsmøte, og her bad styret om støtte til å nedlegge sine verv inntil bedriftens forhold til arbeidsgiverforening var avklart. De 180 frammøtte fikk høre en lang begrunnelse for forslaget og ga enstemmig tilslutning til en foreslåtte handlemåte.
I følge årsberetningen gikk det bare tre dager fra medlemsmøtet til «saken var brakt i orden til almindelig tilfredsstillelse». 40-ørestillegget for skiftarbeiderne ble brakt i havn, og foreningen fikk forsikringer om at bedriften nå ville «stå friere når det gjelder justering av lønningene og da i forbindelse med overgang til et bedre lønnssystem». Med disse innrømmelsene gikk de tillitsvalgte inn igjen i sine verv.
Spørsmålet om kollektivt medlemsskap i Arbeiderpartiet hadde vært opp i foreningen rett før krigen. Vedtak om innmelding hadde blitt gjort, men ble ikke gjennomført. I slutten av 1950-åra kom spørsmålet på ny opp. På et felles gruppestyremøte i september 1959 innleda stortingsmann Sverre Løberg om det faglig-politiske samarbeidet, og under møtet ble det konstatert at «det var alminnelig interesse for kollektiv tilmelding, og at det er nettopp gjennom det faglige og politiske samarbeid at medlemmenes interesse best kan ivaretas.» På denne tida ble spørsmålet om samarbeid mellom og evntuelt sammenslutning av de tre sementfabrikkene i Norge tatt opp som et politisk spørsmål i Stortinget. Representanter fra Nord-Norge så med skepsis på at CPC på Slemmestad hadde ønska å kjøpe opp aksjer i NPC i Nordland. Fra Arbeiderpartihold i Nord-Norge ble det som svar på dette foreslått å utrede sosialisering av den norske sementindustrien. På medlemsmøte 28. oktober 1959 ble de politiske spørsmålene omkring sementindustrien tatt opp i full bredd med innledninger av tidligere statsråd Sjåstad, stortingsrepresentant Reidar Carlsen og direktør Per M. Backe. Som siste punkt på dagsorden innleda Sverre Løberg om «politisk aktivisering», og møtet munna ut i et vedtak om å utrede en ordning med kollektivt medlemsskap i Arbeiderpartiet. Mens 50 ga sin tilslutning til tanken, gikk 31 imot.
På årsmøtet i 1960 ble innmelding i Arbeiderpartilagene i Brevik og Eidanger vedtatt som en prøveordning. Ordningen ble fornya året etter. Fra 1964 ble medlemsskapet overført til Porsgrunn og Bamble Arbeiderparti. Ordningen med det kollektive medlemsskapet ble utsatt for kritikk på flere årsmøter og ble avvikla i 1974.
Foreningen opplevde en del indre strid tidlig på 50-tallet. Striden kom blant annet til uttrykk under de vanskelige tarifforhandlingene i 1952. Den ga seg også uttrykk i flere personoppgjør på medlemsmøtene og kampvoteringer ved formannsvalgene. Brytningene hadde sammenheng med den nye avtale- og forhandlingssituasjonen som oppstod etter at bedriften gikk inn i NAF. At forhandlerne i 1952 ikke ville vedkjenne seg det meklingsforslaget som ble lagt fram, førte også til konflikt med forbundet.
Oscar Bolstad hadde uriasjobben som formann i 1952. I 1953 tok Ragnvald Henriksen over og leda foreningen inn i en fredeligere periode. I 1954 ble Olaf Brubakken valgt til leder. Han var bare 26 år da han overtok, men lyktes i årene framover å gjenopprette en god samarbeidsånd i foreningen. Brubakken ble sittende som leder fram til 1960. Han var en drivende leder, og svært innstilt på få til et godt samarbeid med bedriftsledelsen. Han var sterkt opptatt av produktivitetsspørsmål, og arbeida for å få innført et lønnssystem som oppmuntra til økt produksjon. Da han gikk av, ble han takka for sitt «interesserte og oppofrende arbeid for foreningen gjennem de 10 år han har stått som styremedlem, derav 7 år som formann.»
Joakim Larsen var nestleder i mange av 50-årene. Han hadde et langt virke bak seg som aktiv foreningsmann. Fra han første gang kom inn i styret i 1927, hadde han i løpet av 30 år vært nestleder og styremedlem i tilsammen 10 år. I 1957 var det tid for å slippe en ny generasjon til, og John Larsen ble nå valgt til ny kasserer. Larsen avløste Reidar Simonsen som hadde hatt vervet i hele åtte år.
Lars Ravn Aasoldsen var sekretær i 1951 og 1952. Deretter fortsatte Wiggo Jensen i fire år, før Kåre Fagernes overtok for tre år. Av styremedlemmene satt Kristen Lunde, Mathinius Jørgensen og Oddvar Lundsholt tre år hver på 50-tallet, mens flere andre var ett eller to år i styret.
| Utdrag (s. 110-121) fra: Med samarbeid som våpen. Dalen Arbeiderforening 75 år |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |