Fra: Med samarbeid som våpen. Dalen Arbeiderforening 75 år


Okkupasjon og motstand 1940 - 1945

av Helge Mæland

Med okkupasjonen ble arbeidsvilkårene for fagorganisasjonen dramatisk endra. Fagbevegelsen var bygd opp i åpen kamp, og hverken lokale eller sentrale organisasjonsledd var forberedt på å arbeide under diktaturtilstander.

Breviksområdet ble ikke utsatt for direkte krigshandlinger i 1940. Som krigsviktig industri ble Dalen Portland likevel gjenstand for stor interesse fra tyskernes side. Folkets Hus på Setre ble tidlig overtatt av tyske tropper, og også andre hus ble okkupert. Tyske tropper ble etter hvert stasjonert i brakkeforlegningene som ble bygd på Åsen og på Tangen.

Med det som var kjent om nazistenes framferd overfor fagbevegelsen i Tyskland og hærtatte områder, var det ingen lys framtid fagforeningen på Dalen gikk i møte. Om den i det hele tatt hadde noen framtid var et åpent spørsmål.

Fullmakt til styret

Det gikk to uker etter 9. april før styret i Arbeiderforeningen kom sammen til rådslaging. På møtet 24. april var Karsten Torkildsen til stede fra Kjemisk Forbund. Torkildsen var nestformann under Nic. Næss ledelse av forbundet. Fra møtet ble dette referert:

«Thorkildsen redegjorde for stillingen for vår forbund under de nu rådende forhold og henstillet til medlemmerne og holde sit medlemsskap i orden. Det blev rettet forskjellige spørsmål til Thorkildsen som blev besvart.»

Ved siden av at formannen åpna og ønska vel møtt, er dette alt som ble ført til protokolls. Det viser at foreningen fra første stund av var forsiktig med hva som ble satt på papiret. Krigshandlinger pågikk på denne tida og forholdene for organisasjonslivet var uklare. Det var all grunn til å være tilbakeholdne og avventende til det som skulle skje.

Fra sommeren 1940 falt mye av organisasjonslivet tilbake i gammel gjenge. Tyskerne gjorde forsøk på å få fagbevegelsen til å godta de nye makthaverne, og det oppstod en del kontakt. De offisielle lederne av LO med Konrad Nordahl og Lars Evensen i spissen hadde fulgt kongen og regjeringen under flukten fra Oslo til Tromsø. I deres sted hadde Elias Volan og Nic Næss overtatt som fungerende leder og nestleder. Innenfor fagbevegelsen i Oslo oppstod det i 1940 en fagopposisjon av grupper som som ønska å gå svært langt for å få til et samarbeid med okkupasjonsmakta.

I situasjonen som var oppstått, bad styret etter forslag fra Lundsholt om en fullmakt til å kunne treffe beslutninger på foreningens vegne. I et godt besøkt møte den 2. mai ble det fatta følgende vedtak:

«Under den nåværende situasjonen og sålenge området er besatt av tyske tropper finner foreningen det mest hensiktsmessig og forsvarlig å delegere sin myndighet til foreningens styre.»

Innskrenkninger

Ved Dalen Portland fikk en en arbeidsstans på ca. 6 uker som varte fra først i mai til ut i juni 1940. Arbeidsstansen hang sammen med at lagrene var kjørt fulle og at transportapparatet var ødelagt som følge av krigshandlingene.

På medlemsmøte 2. mai ga Lundsholt en redegjørelse «for forhandlinger som var ført med fabrikkens representant Hr. Astrup angående arbeide som blir å utføre ved bedriften under stansen. Dette arbeide skulde forsøkes fordeles i den utstrekning det var mulig».

Den 3. juni hadde driftsingeniør Loe i en konferanse med Lundsholt bebuda oppsigelse av en del arbeidere «i første rekke av de arbeidere som sist var inntatt av bedriften.» Styret behandla saken samme dagen og måtte ta stilling til ansiennitetsprinsippet på nytt. Et enstemmig styre gikk nå inn for å omvurdere det en tidligere hadde gått inn for, nemlig at ansiennitetsprinsippet skulle følges på avdelingsbasis:

De helt ekstraordinære forhold som er skapt på grunn av krigen har medført at tariffavtalens bestemmelser om ansiennitet (§11 og protokoll av 28. mars 1940) blir vanskelig, for ikke å si helt umulig, å følge i den nåværende situasjon. Tariffens bestemmelser på dette punkt og likeledes protokollen av 28. mars 1940 var oppsatt og bygget på normale og vanlige førkrigsforhold. En regnet dengang med at opsigelser og innskrenkning av arbeidsstyrken kunde ungåes i framtiden efter at pensjonsordningen for arbeiderne ved bedriften var innført og som i løpet av noen få år vilde ha avlastet endel av den arbeidstyrke som under nyanleggene og moderniseringen hadde fått arbeide ved fabrikken. Krigen har imidlertid endevendt alle disse forutsetninger. (...) Styret finner under henvisning til ovenstående at der ved opsigelser og inskrenkninger gåes fram etter den regel som bygger på bedriftsansiennitet, således at opsigelser blir fortatt overensstemmende med arbeidernes opprinnelige ansettelesdato ved bedriften og uten hensyn til hvilken avdeling vedkommende er ansat i eller senere er overført til. Dette gjelder alle avdelinger utenom de forskjellige fagarbeideravdelinger. I de sistnevnte avdelinger bestemmer faget selv grensen for ansienniteten for de enkelte arbeidere i vedkommende avdeling.»

Omlag 40 mann, de fleste yngre og ugifte arbeidere, ble oppsagt.

Lønnsnedslag

Foreningen hadde fått gjennomført viktige forbedringer av lønns- og arbeidsvilkårene i 1939-oppgjøret. For fagbevegelsen på landsplan ble det oppnådd svært lite i dette oppgjøret, og på mange arbeidsplasser hadde de gamle avtalene blitt forlenga med ett år. En forutsetning for å gå med på dette var at prisene ikke skulle stige. Utbruddet av verdenskrigen i september 1939 forårsaka imidlertid en kraftig prisstigning på viktige matvarer og levnetsmidler. Utover høsten ble derfor også kravet om et dyrtidstillegg reist i fagbevegelsen, og Kjemisk Forbund mottok en rekke henvendelser fra sine avdelinger. Det var «under henvisning til de stigende priser og endrede arbeidsforhold» at foreningen på medlemsmøte 22. november hadde vedtatt å si opp avtalen som utløp 1. mars 1940. Det var dengang tre måneders frist for å si opp en avtale.

Forhandlingene om dyrtidstillegget ble ført av hovedorganisasjonene i desember 1939. Resultatet ble at alle voksne menn skulle få et tillegg på 12 øre og kvinner på 8 øre pr. time. I tillegg ble det forutsatt at lønningene skulle indeksreguleres etter nærmere bestemmelser i løpet av tariffperioden.

Våren 1940 gikk Arbeidsgiverforeningen inn for å endre den inngåtte avtale og få i stand en alminnelig lønnsreduksjon. Dette ble avvist av Landsorganisasjonen. Men etter at okkupasjonen var et faktum, gikk ledelsen i LO og forbundene med på å gi avkall på dyrtidstillegget på 12 øre som skulle gjelde fra januar. Gjennom et dekret fra 23. mai ble arbeidstvistloven endra og forbud mot streik og uravstemninger innført.

Forhandlinger om lønnsnedslag for Dalen ble ført i Oslo 14. juni. Johan Lundsholt, Olaf Gundersen og Hans Gundersen deltok i disse forhandlingene. I foreningens 25-årsberetning fra 1949 ble disse forhandlingene kommentert:

«Bedriften fastholdt at den ville benytte seg av påbudet om lønnsreduksjon. Det var ingen ting å gjøre ved denne sak, en måtte innskrenke seg til å protestere.»

Organisasjonens viktigste kampmiddel, streikeretten, var fratatt den, og på tross av betydelig prisstigning i 1939 og 1940 kunne medlemmene ikke gjøre annet enn å bøye seg for overmakta. På grunnplanet ble avtalen om lønnsnedslag sett på som ulovlig og påført organisasjonen under tvang. At også ledelsen ved Dalen Portland krevde lønnsreduksjon ble ikke glømt av de fagorganiserte, og ble en av de første sakene foreningen tok opp da freden kom i 1945.

Kommunistenes linje

Blant medlemmer av NKP, spesielt i Oslo, var det mange som i 1940 betrakta krigen som en krig mellom «imperialistiske makter», som ikke angikk den norske arbeiderklassen og som fagorganisasjonen skulle holde seg nøytrale til. Dette synet hang sammen med at Sovjet og Tyskland i 1939 hadde inngått en ikkeangrepspakt og at Sovjet fram til sommeren 1941 stod utenfor krigen. Istedenfor å oppfordre til kamp mot de tyske inntrengerne, gikk ledelsen i partiet ut med kritikk av Nygårdsvoldregjeringen for å ha tatt kampen opp mot tyskerne, og partiet gikk i steden inn for en tilpasning til okkupantene og en ordning hvor arbeiderklassen ble sikra størst mulig innflytelse.

På medlemsmøte 2. juli la Robert Lundqvist fram et forslag i tråd med det synet NKP-ledelsen inntok:

«Dalen Cementindustriarbeiderforening samlet til møte den 2.7.1940 har behandlet spørsmålet om landets statsstyre og vil i den anledning uttale: En av de første betingelsene for at arbeiderklassen og folket skal kunde ivareta sine interesser og trygge sin framtid er at det skapes et handledyktig statsstyre utgått fra arbeidernes, bøndernes, fiskernes og funksjonærenes organisasjoner. I den anledning stiller møtet krav til Landsorganisasjonens ledelse og de enkelte forbundsledelser og samorganisasjoner om å reise saka blant de fagorganiserte arbeidere landet over og på den måte medvirke til å få et statsstyre som ivaretar arbeiderklassens og folkets interesser.»

Som motforslag framsatte Lundsholt dette:

«Foreningen uttaler seg enig i hvad hovedorganisajonen foretar seg i de spørsmål som vedrører landets styre og administrasjon, og vil medvirke med alle midler til å stabilisere arbeidernes interesser i samfunnet vårt.»

Referatene er knappe fra alle møtene under krigen. Fra dette møtet er det ikke skrevet noe om hvordan diskusjonen forløp. Det som står er at det ble avholdt alternativ votering mellom de to forslagene og at Lundsholts forslag ble vedtatt med stort flertall.

Den 16. august 1940 ble Kommunistpartiet forbudt, og kreftene som ønska en retningsendring av partiets politikk ble gradvis styrka. Det var likevel først etter at Tyskland angrep Sovjet at partiet gikk ut med en klar støtte til en nasjonal motstandskamp mot tyskerne. I løpet av 1942/43 stod Kommunistpartiet under Peder Furubotns ledelse fram som forkjemperen for en aktive og militær motstand mot okkupasjonsmakta, og partiet trakk til seg en rekke ungdommer som var oppfostra i fagbevegelsen, ungdomsbevegelsen (AUF) og arbeideridrettsbevegelsen (AIF).

Samarbeid

Alfred Holter var i utlandet da tyskerne okkuperte Norge, og han kom ikke hjem før krigen var slutt. I hans sted ble skipsreder Nils Astrup utnevnt som direktør. Astrup innleda, i følge Lundsholt, fra første stund et tillitsfullt samarbeid med foreningen:

«Kortene ble lagt på bordet. Bedriften erklærte at den ville stå i kontakt med foreningens styre og ikke la tyskerne eller de som stod i tyskernes tjeneste få anledning til å slippe til. Med andre ord, sabotere bort alle forsøk på å trenge inn på enemerker hvor gode nordmenn forvaltet sakene.»

Det ble et svært tett samarbeid, i følge Lundsholt, med langt hyppigere kontakt enn det en hadde hatt før krigen:

«Praktisk talt var det daglig konferanse med bedriftsledelsen. Det gjaldt vanlige tvister om arbeidsforhold, lønnsspørsmål, mat og brensel, tran og traninnkjøp, tilskudd til innkjøp av vinterforsyninger av poteter, grønnsaker m.v., lån, gratialer, tilskudd til innkjøp av arbeidsklær, reduksjon av priser på matvarer osv. Bedriften ytet på disse konti atskillig hundre tusener av kroner, som den skal ha en fortjenestefull takk for.»

Avtalene som ble inngått med bedriften var «uten unntakelse av muntlig art».

Forsyningskomite

Rasjonering var allerede innført før krigen kom til Norge, og det var innført restriksjoner på varer som bensin, kaffe, te og sukker. Okkupasjonen skapte ytterligere vansker for matforsyningen. En rekke varer ble borte fra det ordinære markedet og ble mangelvarer. Store mengder ble rekvirert til underholdet av de tyske troppene, og mye ble solgt direkte til institusjoner, bedrifter og restauranter, og det ble lite igjen til alminnelig omsetning.

På styremøte 25. juli 1941 foreslo Lundsholt at det skulle nedsettes en komite på 5 medlemmer «til å forestå forskjellige innkjøp av fiskevarer». Gudolf Skui ble valgt som formann, og de 4 andre i komiteen ble Trygve Isaksen, Mikael Nilsen, Hjalmar Hasler og Adolf Adolfsen. Mikael Nilsen ble kasserer for komiteen. «Forsyningskomiteen», som den etterhvert ble kalt, nedla et betydelig arbeid med å skaffe forskjellige varer til medlemmene. I den muntlige beretningen til årsmøtet i januar 1942 framheva Lundsholt dette arbeidet som noe av det viktigste som hadde skjedd i året som var gått.

På medlemsmøte 14. august 1941 la komiteen fram en uttalelse som ble enstemmig vedtatt og oversendt forbundet. Uttalelsen redegjorde utførlig for hvordan industriarbeiderfamiliene opplevde situasjonen:

«For den almindelige familie viser det seg mer og mer vanskelig å skaffe det aller nødvendigste til livets opphold, spesielt når det gjelder middagsmat. Forholdene som de er i dag er i høieste grad uholdbar for familiens eksistens og myndigheterne må nå for alvor ta op spørsmålerne på hvilken måte forsyningen av livsviktige varer for familiene skal løses og fordeles så ikke alt forsvinner til kafeer, restauranter og fabrikker, og hvor bare folk som er pengesterke nok kan gå på disse steder og daglig få sin middagsmat. For det er nemlig et faktum at bare restauranter og kafeer i dag kan skaffe seg varer som fersk fisk, kjøtt, egg, melk, ost osv.. For den alminnelige familie er det sjølsagt ikke anledning å gå på restauranter og spiseforretninger for å få middagsmat, det blir for kostbart. Og lønnene, særlig for arbeidsfolket, er nå så lave at det av denne grunn forbyr seg sjøl.

Som stillingen er går det ut over både helse og stell. Husmoren i de aller fleste tilfeller er fortvilelsen nær over de mange vanskeligheter det er forbundet med å skaffe et måltid fisk, litt hvalkjøtt, lungemos eller hva det kan være. Det er lite av slike varer, og for ikke å snakke om kjøtt, klippfisk, hermetikk osv. som for lengst ikke er å oppdrive i noen forretning. Salt sild og andre saltede fiskevarer, som det før var en overflod av, er nå ikke å få. Av det som kommer på markedet av ferskfisk er det det rene slagsmål mellom husmødrene om å få noen stykker av til et middagsmåltid.

Det faktiske forhold er at folk nå i stor utstrekning har vært henvist til poteter og grønnsaker i alle variasjoner, som middagsmat de aller fleste av ukens dager. Og det blir i lengden skral kost når en ikke har hverken melk og fett til potetene og grønnsakene. Hadde enda brød og melrasjonene vært tilstrekkelige så kunne en til nød tillate seg noe mer brødspising til hjelp for en mangelfull grønsakmiddag - men disse er i forveien så knappe, at selvom det hadde vært med alt av andre varer, så hadde brødrasjonene vært i minste laget. Og enda mer virker det når det er mangel på andre livsviktige varer.

Det er familiens eksistens som i dag er truet. Der må kunne finnes rådbøter for å sikre familiene i alle fall noen av de livsviktige varer som kjøtt, fisk m.v.. Vi henstiller til det ærede forbund å ta saken opp og om mulig i samråd med andre organisasjoner såsom Landsorganisasjonen og Norsk Folkehjelp og søke å få myndighetene med på en brukelig og effektiv løsning av denne viktige sak.»

I boka om Brevik i okkupasjonsåra skriver Sørensen om den innsats Dalen Portland gjorde for matforsyningen:

«Mange større bedrifter i landet gikk inn for å skaffe mat og annen hjelp til sine ansatte og deres familier. Dalen Portland Cementfabrik A/S opprettet et intendantur med to ansatte og eget fiskeutsalg med tre ansatte. I tillegg var det en person som fikk vedforsyning til de ansatte som en del av sitt vanlige kontorarbeide. På cementfabrikkens eiendom på Asvald i Bamble fikk ansatte hugge en bestemt kvote ved til privat bruk. Intendendanturet sørget også for dyrking av tobakksplanter i direktørboligens hage og andre steder på fabrikkens eiendommer. Alle ansatte kunne også levere inn sin egen «heimavlet» tobakk. Tobakken ble så endt til Larvik for fermentering (viderebehandling ved tobakksfabrikken). Både på Trosvik Verksted og på cementfabrikken var det suppeutdeling til de ansatte. Det ble også anledning til å ta med seg et spann suppe hjem til familien.»

Produksjonsakkord

Timelønnene for Dalenarbeiderne ble stående uendra gjennom krigen. Prisene fortsatte imidlertid å stige, og dette førte til at kjøpekraften gikk nedover. Dalen Portland hadde tidligere hatt en produksjonsakkord for de månedslønte, som foreningsmedlemmene ikke hadde hatt del i. Nå ble produksjonsakkord igjen innført, og denne gangen for en langt større gruppe. Akkorder ble også mer utbredt i krigsårene, i følge Lundsholt i 25-årsberetningen:

«Ved dette samarbeidet mellom bedriften og styret i foreningen lyktes det på disse forskjellige måter å tilføre arbeiderne økonomiske og pekuniære lettelser under krisen. Stillingen ble på denne linjen forholdsvis gunstig, ikke bare ved bedriften, men også i matforsyningsspørsmål, krigen tatt i betraktning. Det var en god ånd som ikke feilet.»

«Krigsstyret»

Vinteren 1941 ble det holdt ordinært årsmøte i foreningen. De som nå ble valgt inn i styret ble sittende helt til 1946:

FormannJohan Lundsholt
NestformannOlaf Gundersen
SekretærHans Gundersen
KassererOle Stixrud
StyremedlemmerArne Larsen
 Birger Sandberg
 Trygve Isaksen

Kjemisk Forbund holdt landsmøte 8. juni 1941. Johan Lundsholt og Hans Gundersen var representanter fra Dalen. Tyskerne og NS forberedte på denne tida et oppgjør med de LO-lederne som ikke ville danse etter nazistenes pipe. Situasjonen spissa seg til, og på styremøte 16. juli ble det referert et rundskriv fra Landsorganisasjonen «angående den foreliggende situasjon». Det ble beslutta å sende to medlemmer til en konferanse i forbundet, og at Johan Lundsholt og Birger Sandberg skulle dra. Den 10. september slo Terboven til, Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble dømt til døden ved standrett og henretta, og en rekke av topplederne i LO og forbundene ble arrestert. Fra nå av tok NS-folk over ledelsen av LO og forbundene.

I Dalen Cementindustriarbeiderforening fortsatte møtevirksomheten helt fram til våren 1944. Fra 1942 sank antallet møter, og på årsmøtene ble det ikke foretatt valg av nye styrer. Beretninger og vurderinger framkom muntlig, og oppslutningen om de stadig færre medlemsmøtene sank stadig.

Motstandssenter

Ved å holde sementproduksjonen i gang i Norge var Dalen Portland med på å skaffe tyskerne et viktig råstoff til utbyggingen av «Festung Norwegen». Det unødvendig for tyskerne å importere sement fra Tyskland. Å yte «økonomisk motstand» mot okkupasjonsmakta ble et lite framtredende element i den norske motstandskampen. Det var den politiske og ideologiske motstanden som kom i forgrunnen, mens militær motstand kom inn mot slutten av krigen. Mens Dalen på den ene sida forsynte tyskerne med sement til festningsarbeider og krigsanlegg, ble bedriften samtidig ett av de viktigste støttepunktene for motstanden i Brevik og Eidanger.

Kontakten mellom bedriften og motstandsbevegelsen kom tidlig i stand. En av nøkkelpersonene var Hans Kristian Hygen som var driftingeniør ved bedriften. Hygen ble trukket inn i den motstandsgruppa Carl P. Wright, Sverre Løberg og andre organiserte allerede mens kamphandlingene foregikk i Sør-Norge og som var en av de første i hele landet. Gruppa påtok seg tidlig å sørge for forsyninger og etterretningstjenester til soldatene som i april og mai kjempa mot tyskerne i Øvre Telemark. Men gruppa gikk også sterkt inn i den ideologiske kampen og avviste ethvert samarbeid med okkupantene. Med Sverre Løberg i spissen gikk gruppa spesielt sterkt ut mot Nasjonal Samling.

Tidlig på høsten 1940 ble Hygen blant annet bedt om å mangfoldiggøre og spre avisa «Alt for Norge», som Wright ga ut, i Brevik og Langesund. Like etterpå ble store deler av gruppa rulla opp og arbeidet lagt på is. Våren 1941 ble Hygen bedt om å organisere en militær motstandsgruppe i Brevik og kom i kontakt med kaptein Arthur Hauge i Porsgrunn. I løpet av det første året ble det inrullert 63 mann i gruppa, bestående av lag og tropper som ikke skulle kjenne til hverandre. I 1942 ble det militære motstandsarbeidet reorganisert, og Brevik ble et eget område under Distrikt 17 (D 17) innenfor Milorgs landsomfattende nettverk. Hygen ble områdesjef.

Til Milorg i Brevik ble det rekruttert mange blant funksjonærer og arbeidere ved sementfabrikken. På tross av at tyskerne hadde kontrollpunkt ved inngangen til fabrikken, kjente de svært lite til det som forgikk innenfor portene. Det foregikk våpeninstruksjon en rekke steder på bedriftens område, forteller Johnny Sørensen:

«Stedene for instruksjonen var ukjente for de fleste. Man kjente bare til det stedet hvor en selv møtte opp for våpeninstruksjon. Instruksjonen foregikk først og femst på sementfabrikken. I Sandbergorta i bruddet var det øvelser, på fabrikkens brannstasjon, under roterovnene, under «tørka» i mellombruddet og andre steder på fabrikken. I Kjørholtgruvene kunne man ha skytetrening uten at noen hørte det.»

Sementfabrikken var storforbruker av dynamitt og sprengstoff, og dette fikk hele Milorgområdet i Nedre Telemark nytte av. Fra fabrikken ble det levert nærmere to tonn med sprengstoff til motstandsbevegelsen. Ved siden av dette ble ingeniørkunnskaper og arbeidskraft stilt til disposisjon, og blant annet ble skaugutthyttene på Skjeggåsen i Langangen utforma på bedriftens tegnekontor. Ved avslutningen av krigen tjente fabrikkområdet som base for Milorg, og en rekke bygninger og tjenester ble stilt til disposisjon. Etter krigen satte Hygen opp et regnskap som viste at bedriften i form av penger, materiell og arbeidskraft hadde ytt motstandsbevegelsen et bidrag tilsvarende en kvart million kroner.

Illegalt arbeid

Fra 1941 ble motstandsgrupper bygd opp etter illegale prinsipper hvor medlemmer av lag og tropper skulle vite minst mulig om hverandre. Fagforeningen var skapt for åpen kommunikasjon og kamp og var ikke egna som motstandsorganisasjon. Men gjennom 30-årene hadde foreningen fostra ledere med antinazistiske holdninger, med organisasjonserfaring og med evne til å sette paroler og planer ut i livet.

Det er all grunn til å tru at fagforeningen utgjorde et betydningsfullt nettverk i det som hadde med sivil motstandskampen å gjøre. Lundsholt skreiv i 1949 at foreningen blant annet fulgte opp parolen om kontingentstreik, «stort sett». Aksjonen ble iverksatt av den illegale faglige ledelsen og hadde som mål å ramme tilføringen av midler til de NS-leda forbundene. Styret saboterte påbud og forordninger fra de kommisariske lederne i forbundet og samorganisasjonen og forsøkte å unngå enhver forbindelse.

«Styret tok aktiv del i det illegale arbeidet», skreiv Lundsholdt:

«Bevilgninger til patriotiske formål ble ofte gitt, så langt som en etter omstendighetene kunne gå. I protokollen het det om disse bevilgninger «kontorgodtgjørelse til kassereren», «ekstra tillegg til formannen» osv.»

Blant styremedlemmene som ble valgt på årsmøtet i 1941, og som ble sittende krigen ut, var det mange aktive motstandsfolk. Johan Lundsholt, ble i følge dattera, Gerd Lindgren, med i Wright-gruppas kontaktnett i 1940. Han fikk seinere blant annet ansvaret for transporten av den illegale avisa «Fridom» til Brevik. Flere familiemedlemmer var med på dette, skriver Johnny Sørensen:

«Det var datteren Aase på 14 år og sønnen Oddvar, som på denne tiden var ca. 17 år, som var kurerer. De hentet avisene i Porsgrunn. Avisene var gjerne rullet sammen til en rull slik at det var enkelt å bli kvitt dem hvis det skulle bli kontroll eller annen uventet situasjon oppstod, og det gjeldt å bli kvitt dem i en fart. En gang da Oddvar kom til Brevik med avisrullen sin og var på vei ned stasjonsbakken var det storkontroll nede på Strømtangen. Heldigvis for Oddvar fikk han et vink om dette og gikk inn på Star kafe og ventet der til kontrollen var over.»

«Høsten 1944 kom familien Lundsholt i Gestapos søkelys», skriver Sørensen videre:

«Lørdag 21. oktober kom det beskjed fra ledelsen i hjemmefronten i Brevik at familien måtte komme seg vekk da arrestasjon var nær forestående. Oddvar var sammen med venner på kafeen på Strømtangen da Ketilson kom bort til ham og fortalte at Gestapo var på vei til hjemmet hans for å arrestere hele familien. Heldigvis rakk de å komme seg unna. I de nærmeste ukene bodde de på forskjellige hytter i nærheten inntil hjemmefronten skaffet familien falske reisetillatelser slik at de kunne reise til sin familie i Bjerkreim ved Egersund.

Fra november bodde de på Holmen-gården i Bjerkreim. Men også her var nazistene og Gestapo i aktivitet. Den 13. mars ble det telefonert til Holmengården fra nazilensmannen i bygda. Han ville vite om det var slektninger på besøk. Nå var det fare på ferde, og i løpet av en halv time var familien Lundsholt igjen på flukt fra tyskerne. Etter mye strabaser og med tyskerne i hælene flere ganger inne på heia slo de seg ned i en kjempeur 300 meter fra den nedlagte Brattebø-gården, hvor de med hjelp av gode nordmenn, først og fremst Ola K. Bjordal, fikk mat og hjelp fram til krigens slutt.»

Blant medlemmene i arbeiderforeningen er Olaf Gundersen, Ole Stixrud og Efraim Halling nevnt som aktive motstandsfolk i boka om krigsårene i Brevik.

Bjørn Sandberg forteller at Ole Stixrud var leder for en kommunistisk motstandsgruppe knytta til Peder Furubotns organisasjon, Sabotørenes Landsforbund (SLF). I følge Sandberg, som sjøl ble med i gruppa, forekom det på lokalplanet ingen friksjoner mellom Milorg og SLF.

Sørensen skriver at Odd Humblen, sammen med Olav Olsen hadde ansvar for å ta seg av flyktninger som passerte gjennom Eidanger og Brevik og hjelpe til når folk fra egne rekker hadde behov for reiseassistanse.

Hans Gundersen som var sekretær i foreningen, ble sammen med 10 andre Breviksinnbyggere i februar 1945, tatt som gissel og satt på Grini våren 1945. Samme skjebne led Erling Debes Karlsen som var bryggearbeider og aktiv fagforeningsmann.

Utdrag (s. 81-95) fra:
Med samarbeid som våpen. Dalen Arbeiderforening 75 år
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen