Oppgangsår

av Helge Mæland

1933 hadde vært et bunnår for sementproduksjonen. Med innskrenka drift det meste av året ble ikke stort mer enn 60 prosent av kapasiteten på Dalen utnytta. I 1934 økte kapasitetsutnyttelsen til 70 prosent, og produksjonen kom igjen over 100 000 tonn. I årene som fulgte økte produksjonen gradvis, samtidig som det ble investert i nye siloanlegg, mølleribygg, steintørker, steinknuser og transportanlegg. I 1937 passerte produksjonen 140 000 tonn, det ble delt ut betydelig aksjeutbytte. Bedriftens tekniske og økonomiske stilling var for første gang god. I årene fra 1934 gikk produksjonen på Dalen med et lite, men gradvis økende overskudd. At det ble overskudd over flere år på rad var første gang i bedriftens historie.

For arbeiderbevegelsen i Norge ble 1935 et merkeår. Arbeiderpartiet vant valget med paroler om å få «hele folket i arbeid», og Johan Nygardsvold danna regjering. Arbeiderregjeringen satte straks i gang arbeidet med sosiale reformer og arbeidslivreformer. I løpet av få år kom det ny arbeidervernlov, lov om alderstrygd og arbeidsledighetstrygd. For fagbevegelsen ble siste halvdel av 30- tallet ei grotid, med sterk tilstrømning fra nye grupper og med forventninger om forbedringer av kjøpekraft og sosial velferd.

I Tyskland hadde Adolf Hitler kommet til makta i 1933, og trusselen fra fascismen kom til å kaste mørke skygger over det som ble bygd opp på hjemmebane.

Mer arbeid

Å få «hele folket i arbeid» tok tid, og ledigheten var fortsatt høy i åra fram til krigen. For den faglige kampen gjorde hensynet til de mange ledige og til landets økonomi under en arbeiderregjering at en avsto fra de store kravene og de sterke virkemidlene. Mot slutten av 30-tallet var inntjeningen i industrien såpass god at forbedringer av lønns- og arbeidsbetingelsene kom på dagsordenen.

På Dalen Portland Cementfabrikk hadde rasjonaliseringa også fortsatt etter 1930. I 1935 ble emballasjefabrikken nedlagt og arbeiderne sagt opp. De ble ikke kasta på porten, og det lyktes foreningen å få bedriften med på å fordele de oppsagte på de øvrige avdelingene.

Arbeidet på innskrenka tid ble gradvis avvikla. Under tarifforhandlingene i 1934 krevde foreningen at bedriften skulle garantere for 32 timer arbeid pr. uke for alle ansatte. Dette ble i første omgang ikke akseptert av bedriften, og først etter flere møter og forhandlingsrunder ga bedriftsledelsen etter. I avtalen ble det også nedfelt at arbeidstakere som jobba mindre enn 40 timer per uke, skulle tilstås et tillegg på 5 øre for hver av timene under 40 timer.

Foran tariffoppgjøret i 1936 var spørsmålet om mer arbeid fortsatt det sentrale forhandlingstema, og på det tarifforberedende møteet 28. januar 1936 ble det i følge protokollen «fremholdt av de som hadde ordet at foreningen måtte sette alt inn på å få mere arbeide.»

Betong ble på 30-tallet tatt i bruk som veidekke. Sammen med Slemmestad Arbeiderforening ble det fra 1934 retta flere henvendelser til staten med oppfordringer om bruk av sement til veier og andre formål, for å avhjelpe situasjonen i sementindustrien. Foreningene bad også myndighetene om å stanse importen av rimelig utenlandsk sement, særlig polsk, som det ble hevda ble solgt som dumpingvare i Norge. Det ble tatt kontakt med Arbeiderpartiets stortingsmenn, Stortingets veikomite og flere departementer. Det ble satt i gang flere betongveiprosjekter, og flere av de ansatte på Dalen ble engasjert for kortere eller lengre tid med veibygging, blant annet i Vestfold, Østfold og på Oslokanten. Det ble også bygd betongdekke på flyplasser, og den seinere aktive foreningsmannen, Håkon Lunde, har fortalt fra arbeid for DPC på flyplasser i Tyrkia!

Tarifforbedringer

Under tariffrevisjonen i 1935 ble tillegget for de tapte timer under innskrenka tid fordobla til 10 øre.

Foreningen satte i 1936 mye inn på å få økt tilleggene for de som ikke hadde full arbeidsuke. I overenskomsten ble timetillegget omgjort til faste uketillegg etter følgende skala:

Avtaleforslaget ble nå i henhold til den nye hovedavtalen fra 1935 lagt ut til hemmelig og skriftlig avstemning på medlemsmøte og fikk et overveldende flertall, med 110 stemmer for og 18 mot.

Foran tarifforhandlingene i 1938 var foreningen godt forberedt. Det var innsendt forslag fra gruppene som styret redigerte og som ble gjenstand for en grundig behandling på medlemsmøte 17. januar. Mens f. eks. timelønnssatsen for fagarbeiderne etter 36-avtalen var kr. 1.31, ble kravet nå en heving til kr. 1.50. For tomte- og hjelpearbeiderne skulle timelønna økes fra kr. 1.16 til kr. 1.40. Forslaget, som ble forhandla fram av Lundsholdt, Humblen og Roen, ble vedtatt med 122 mot 55 stemmer. Til tross for, eller kanskje på grunn av, en rekke nye avtalepunkter oppstod det våren 1938 en rekke fortolkningstvister. Fra mars til juli ble det ført forhandlinger om ikke mindre enn 55 tvister.

Slepebåten «Sams»

I 1937 var et av de få mellomkrigsårene uten tarifforhandling for Dalenarbeiderne. I årsberetningen ble 1937 karakterisert som et av de roligste årene i arbeiderforeningens historie. Den saken som likevel skapte noe diskusjon gjaldt organiseringen av mannskapene på slepebåten «Sams». «Sams» ble brukt til å slepe lektre med sement i Grenlandsfjordene og langs kysten fra Oslo til Stavanger. De som var mannskap hadde i flere år stått som medlemmer av foreningen. Fra 1937 ble båten leid og ført av Werner Olsen, som var medlem av arbeiderforeningen. Det oppstod en ubehagelig sak for foreningen da det kom fram påstander om at Olsen hadde forsøkt å forhindre de nye mannskapene i å organisere seg. Olsen ble også beskyldt for å unngå å ta inn igjen i arbeid de organiserte arbeidere som tidligere hadde hatt arbeid ombord i slepebåten og lekteren. Han ble nå beskyldt for usolidarisk opptreden. Før medlemsmøte 10. juni hadde foreningen sendt et skarpt skriv til Olsen og mottatt et svarskriv. På medlemsmøtet stilte Olsen opp og forklarte seg om situasjonen. Beskyldningene ble forsøkt imøtegått. Resultatet ble likevel at Olsen fikk strenge pålegg fra foreningen, og at organisasjonssaken ble overført til Sjømannsforbundet:

«Foreningen pålegger W. Olsen å gjeninnta i slepebåten «Sams» de mannskaper som ved dens oplegg i vinter var ombord og som nu ønsker å komme ombord igjen. Videre pålegger foreningen Werner Olsen innen den frist som Sjømannsforbundet måtte fastsette å ordne forholdet med overenskomsten med manskapene.»

Saken fikk et langt etterspill, og Olsen gjorde i flere år anstrengelser for å bli reinvaska for beskyldningene han ble utsatt for i 1937.

Kampen mot fascismen

Som mange andre fagforeninger advarte Dalen Cementindustriarbeiderforening mot fascismen og nazismen. Så tidlig som i 1929 bevilga foreningen kr. 75,- som bidrag til å sende en representant fra Skiensfjordens faglige Samorganisasjon til en antifascistisk kongress i Berlin. Den som dro på konferansen var Tarald Kløvfjeld som på denne tida var medlem av anleggsforeningen på Herøya og som seinere gjorde seg gjeldende i Arbeidsløses Forening og Bygningsarbeiderforeningen i Porsgrunn.

I forbindelse med Hitlers maktovertakelse i 1933 ble det vedtatt flere uttalelser. Etter Riksdagsbrannen samme år stod det klart at nazistyret tok i bruk alle midler for å ta knekken på de politiske og faglige arbeiderorganisasjonene. Etter forslag fra Robert Lundqvist ble det vedtatt en uttalelse hvor det blant annet heter:

«Møte av Dalen Cementindustriarbeiderforening 29.9.33 vil på det skarpeste protestere mot den tyske fascismens grusomme terror mot den arbeidende befolkning. Tross dødsdommer og den mest grusomme terror og forfølgelse kjemper det tyske kommunistparti for å befri den tyske befolkning fra fascismens voldsdiktatur. (..) Møtet protesterer videre mot forfølgelsene av kameratene Torgler, Dimitrov, Popof og Tanev for riksdagsbranden, som var en skjendig provokasjon mot kommunistene. Møtet gir sin fulle tilslutning til den dom som er avsagt av den internasjonale rett i London.»

Foreningen bevilga ved flere anledninger penger til underhold av tyske politiske emigranter. Det ble også organisert listeinnsamlinger. En bevilgning på kr. 15,- i 1933 ble kanalisert gjennom Landsorganisasjonen. På medlemsmøte 18. november 1936 ble det bevilga kr. 25,- til en tysk familie, en bevilgning som ble foretatt etter skriv fra Skiens avdeling av Norges Røde Hjelp. Norges Røde Hjelp var en avdeling av en internasjonal organisasjon kommunistene hadde bygd opp for å støtte ofrene for klassejustis og politisk forfølgelse fra reaksjonære krefter. I Norge hadde Røde Hjelp drevet innsamlinger og kampanjer blant annet i forbindelse med Treschowarbeidernes streik i 1926 og Menstadkonflikten i 1931.

På generalforsamlingen i 1936 ble det etter forslag fra Robert Lundqvist vedtatt en ny resolusjon mot nazismen i Tysland med Den tyske Legasjon i Oslo som adresse. I 1937 tok Arbeiderpartiets kvinnegruppe i Brevik initiativet til å stifte en Spaniakomite, og på styremøte 19. februar ble Robert Lundqvist innstilt som foreningens representant. På medlemsmøte 15. desember 1937 ble det vedtatt å kjøpe inn minst 100 «Spaniamerker» etter oppfordring fra Den norske hjelpekomite for Spania. På samme møtet gikk foreningen inn for å være med å dekke lokalleie ved visning av en Spaniafilm i Brevik. I 1938 vedtok Kjemisk Forbund å ilegge en ekstrakontingent til inntekt for Spaniaflyktningene.

Egen arbeiderkultur

30-årene var ei rik tid for organisasjonslivet. Det var knapphet på arbeid, men rikelig med fritid, ikke minst for mange unge. Det ble gjort store anstrengelser for å trekke de arbeidsledige inn i organisert virksomhet. Fra 1920-årene hadde arbeiderbevegelsen stifta sine egne fritidsorganisasjoner ved sida av, og i konkurranse, med de «borgerlige» organisasjonene. Både for idrett, sang og musikk, teater, friluftsliv og opplysning ble det oppretta egne arbeiderorganisasjoner.

Johan Lundsholt og Arne Busk hadde i 1932 vært representanter for foreningen på Dalen i en komite for å danne arbeideridrettslag i Brevik. Laget kom i drift, og det ble satt i gang tilbud i blant annet fotball, svømming, turn og gymnastikk og volleyball eller «nettball» som det het dengang. Bjørn Sandberg forteller at svømmegruppa hadde mange medlemmer og at turn og troppsgymnastikk var et tilbud som fenga blant jentene. Sandberg forteller at de aktive AIF-erne deltok i mange konkurranser rundt om i Grenland og Kragerø og at svømmerne dro helt til Oslo for å delta i stevner i Torggata Bad.

Brevik hadde fra tidlig i 20-årene sitt eget Arbeidermannskor. Den dyktige dirigenten Asbjørn Andersen, som også var kordirigent i Skien, leda koret i mange år. I koret deltok flere framtredende medlemmer i Dalen Arbeiderforening som Gustav Hill, Johan Lundsholt, Ragnvald Mathisen m. fl. At sangkulturen også ble dyrka i fagforeningen, framgår blant annet av referatet fra generalforsamlingen i 1936, som ble avslutta på denne måten:

«Formannen henstillet til forsamlingen å reise sig til avsyngelse av første vers av Internasjonalen, og denne klang kraftig under en masse mannsstemmer.»

Ved siden av de tilbudene til fagforeningene, arbeideridretten og arbeidersangkoret var det et aktivt AUF-lag med egen teatergruppe, egne kvinnegrupper, sosialistisk kveldsskole, støttegrupper for Spaniaflyktningene og en kooperativ forening.Brevik Samvirkelag hadde blitt oppretta i 1922, og også her gikk mange av fagforeningslederne igjen. Johan T. Nicolaisen, Birger Sandberg, Ole Danielsen, Johan Lundsholt, Ragnvald Nilsen og Philip Levin var alle ivrige kooperatører og til ulike tider med i styret for Brevik Samvirkelag.

For mange av de som vokste opp i arbeiderfamiliene ble det en naturlig sak å slutte seg til de sosialistiske ungdoms- og voksenorganisasjonene. For de mest aktive ble store deler av fritida brukt til organisasjonsarbeid, og for mange av de ivrigste fedrene kunne arbeiderorganisasjonene ha karakter av et «Hjemmenes farvel»!

Arbeiderforeningen på Dalen ble en viktig støttespiller for organisasjonslivet i Brevik. Foreningen støtta opp om alle organisasjonene gjennom en rekke direktebevilgninger, fellesarrangementer, støtte til lokalleie, utleie av høytalere og på andre måter. Når fagforeningsstyret behandla søknader om støtte til fritidsorganisasjonene var de ofte underskrevet av personer som sjøl satt i styret og deltok i saksbehandlingen!

Folkets Hus

Arbeiderforeningen hadde i alle år holdt mange av sine møter og arrangementer på Folkets Hus på Setre. I 1924 hadde foreningen gått inn som medeier i huset sammen med Brevik Jern- og Metallarbeiderforening, Brevik Laste- og Lossearbeiderforening og Brevik Arbeiderparti av NKP. NKP var på denne tida det eneste av arbeiderpartiene som hadde noen organisasjon i byen, og partiet fikk på denne måten stor innflytelse over huset.

I 1928 fikk eierne vanskeligheter med driften av huset, og det ble innkalt til et krisemøte av de tilsluttende foreningene. «Dette møtet ledet til at husets økonomi er bedret i betraktelig grad», skreiv Humblen og Lundsholdt i 10- årsberetningen fra 1934.

I følge fagforeningsprotokollene kom det flere ganger fram kritikk av måten Folkets Hus ble drevet på. Sjøl om NKP i protokollene ikke nevnes ved navn, synes det klart at mye av kritikken ble retta mot den stilling NKP hadde som medeier i huset. Dalenforeningen hadde fire representanter i husstyret, og ved flere anledninger bad medlemmer om å bli fritatt for vervene, etter å ha blitt valgt på generalforsamlingen. På 30-tallet mista NKP-laget mye av sin styrke, og etter lange forhandlingsrunder sa det seg i 1937 villig til å trekke seg som medeier i huset. Seinere anla partiet rettssak for å få tilbake medeierretten, og det hele endte med et forlik. Etter krigen ble Brevik Jern og Metall eneeier, og etter denne overdragelsen fikk huset navnet Jomheim.

Foreningen på Dalen sysla i 30-årene med egne planer for et nytt forsamlingshus. Den fikk arkitekthjelp fra DPC, ble lova økonomisk hjelp fra bedriften og hadde to ulike prosjekter til vurdering. Det ene gikk ut på å bygge på Åsen, det andre å bygge et nytt og moderne hus der Folkets Hus stod. Det var først og fremst økonomiske grunner til at det aldri ble noe av planene.

TA og synet på Sovjet

Fra 1930 var Telemark Arbeiderblad den eneste arbeideravisa i Grenlandsområdet. Telemark Kommunistblad som var fortsettelsen av Bratsberg-Demokraten hadde gått inn i 1929. Fra 1928 fikk TA en markant redaktør i Olav Vegheim, og avisa ble etter hvert også sett på som fagbevegelsens viktigste avis i distriktet. Det ble foretatt mange vervekampanjer for avisa i fagbevegelsen, og avisa følte seg på den annen side forplikta til å bringe stoff fra industriarbeidsplassene og fagorganisasjonen.

Til tross for at de fleste fagforeningene i Telemark rundt 1930 hadde forkasta Kominternpolitikken og Strassburgertesene, stod fagbevegelsen i distriktet samla bak parolen om å forsvare Sovjetstaten. På en rekke møter ble det holdt manende og optimistiske foredrag om det heltemodige Sovjetfolket og framgangene innenfor den første arbeidstaten. Det var først med Moskvaprosessene i annen halvdel av 30-tallet at tvilen og skepsisen til Stalins regime begynte å gjøre seg gjeldende innenfor arbeiderbevegelsen. I særlig grad ble det stilt spørsmålstegn ved det som skjedde under den andre Moskvaprosessen, da Bucharin og andre ble dømt til døden for forræderi mot Sovjetstaten. I Telemark ble Olav Vegheim den som brøyt enstemmigheten og gikk ut med kritikk av Stalinregimet.

På medlemsmøte 4. oktober 1937 forelå det et skriv fra Telemark faglige Samorganisasjon om verving av abonnenter og nedsetting av et agitasjonskorps for arbeiderpressa. Det gamle spørsmålet om medlemmene også skulle være forplikta til å være abonnent, i dette tillfelle på TA, ble kasta fram. I debatten framsatte Johan Olsen et forslag med kritikk av den redaksjonelle linja til TA. Forslaget ble enstemmig vedtatt, og hadde denne ordlyden:

«Dalen Cementindustriarbeiderforening er selvsagt interessert i arbeiderpressens utbredelse og ønsker å gjøre sin insats. Men vi vil gjøre oppmerksom på at Telemark Arbeiderblad selv vil kunne gjøre den viktigste insats her, ved en omlegning av den måten hvorpå det politiske stoff behandles. For det første må bladet få et langt sterkere og friskere innhold av populært skrevne artikler av politisk-teoretisk art. Dessuten må stoffets mer eller mindre skjulte trotskistiske inhold fjernes.»

Bedriftspensjon

Spørsmålet om en bedriftspensjon var oppe på flere medlemsmøter. Først i 1938 ble saken løst etter forhandlinger med bedriften. Bedriftstrygden ga arbeiderne en månedlig understøttelse ved fratredelse etter utgangen av det kalenderår en fylte 65. En måtte ha minst 5 års tjenestetid ved bedriften.

Ved overgang til vanlig alderstrygd (70 år) blir den månedlige trygden fra bedriften nedsatt til kr. 25,- pr. måned. Hustruen fikk 50 prosent av mannens trygd ved død, og i tillegg ble barn sikret en pensjon på kr. 10,- pr måned pr. barn. Arbeidere som måtte slutte på grunn av sykdom og invaliditet fikk en sykepensjon på på kr. 50,- pr måned inntil en oppnådde vanlig bedriftstrygd. Forutsetningen var at vedkommende hadde vært i bedriftens tjeneste i 20 år eller mer. Det ble gitt anledning til å fortsette i arbeidet til 68 år, hvis helse og arbeidsdyktighet tilsa det. I årene etter 1938 benytta de fleste av de eldre seg av den forlenga tida, da kr.100,- pr. måned ikke var mye å leve av. Bedriftstrygden ble dekka helt og fullt av bedriften og innebar ingen ytelse fra de ansattes side.

I samme båt

Etter at den annen verdenskrig brøyt ut høsten 1939, ble tilgangen på råstoffer et prekært spørsmål for Dalen Portland. Bedriften var helt avhengig av kull og gips fra utlandet, og med krigsutbruddet oppstod usikkerhet med hensyn til leveranser. Til medlemsmøte 5. september ble direktør Holter bedt om å redegjøre for problemene som var oppstått, og dette var første og eneste gang Holter ble invitert for å orientere på et medlemsmøte.

Sekretæren, Hans Hafredal, laga et fyldig referat av Holters redegjørelse:

«Direktøren begynte innledningsvis å omtale den situasjon som var oppstått som følge av krigen. Landet vårt var nå mer og mer henvist til å stole på de ressurser og beholdninger av varer og materiell som nå var til stede, og det var en samfundsoppgave å sørge for at disse ressurser ble forvaltet på beste måte. En får håpe at landet blir tilført det aller nødvendigste, men ut over dette er det nok klokest å regne med vareknapphet og rasjonering.

For fabrikkens vedkommende, som trenger både kull og gips, og dette er varer som en må innføre, må en regne med adskillig prisforhøielse på grunn av økede frakter og krigsforsikringer. Dertil kommer vanskelighetene med å få kjøpt råstoffene i utlandet. Når det gjelder kull, har vi muligheter for å få kjøpt de i Amerika, men dyrere vil de bli. En mulig forhøielse av cementprisen vil bli følgen. Vi har en beholdning av kull og gips for fire måneders drift framover, så helt mørkt er det ikke. Stillingen er tross alt ikke slik at en foreløpig bør regne med noen driftsstans eller innskrenkning.

Direktøren henstillet til arbeiderne ved bedriften at de i denne tiden utviste forsiktighet i bruken av oljer og fettstofer og av annet materiell som en kan vente at det blir vondt å få tak i, hvis denne krigen blir langvarig. Vi skal møte vanskelighetene på forhånd slik at de blir minst mulig følbare når en er midt oppe i dem.

Formannen takket direktøren for den redegjørelse han hadde gitt, og han uttalte videre at vi er i samme båten og plikter å gjøre hva vi kan for å fremme de beste og riktige resultater, for å avverge krisen, både for arbeiderne og bedriften. Direktøren takket for seg og forlot deretter møtet.»

Forhandlingsvilje fra Holter

Når en leser møteprotokollene får en inntrykk av at forholdet mellom fagforeningen og direktør Holter i de siste årene før krigen var svært tillitsfullt. Holter stilte seg positiv til flere utspill fra fagforeningen, som forslaget om bedriftspensjon, støtte til hjelpesykekassa, osv. Under den siste tariffrevisjonen før krigen i desember 1939 kom Holters forhandlingsvilje til uttrykk ved at han sa seg villig til å forhandle på grunnlag av et tarifforslag som Kjemisk Forbund mente var for vidtgående og ikke ville godkjenne!

I løpet av november hadde foreningen utarbeida en rekke forslag til nye punkter i tariffen, med økte timelønnssatser, solide økninger i helligdagssatsene for skiftarbeid, en rekke nye ubehagstillegg, innstramminger i muligheten for å bruke overtid med krav om avspasering de to første ukene, forsterking av ansiennitetsprinsippet ved innskrenkninger osv..

Først etter at Lundsholt hadde gjort forretningsutvalget i Kjemisk kjent med at Holter ville forhandle utfra foreningsforslaget, ble dette godkjent av forbundet. Under hovedforhandlingene i Oslo rett før jul fikk foreningen betydelig gjennomslag, og kassereren i forbundet, Anders Guldbrandsen, som opprinnelig kom fra sementfabrikken på Slemmestad og hadde deltatt i forhandlingene, skreiv i et brev at det framforhandla forslaget var «meget godt». Ved avstemningen i foreningen oppnådde forslaget å få 78 stemmer, mens bare 3 stemte mot. Så sterkt votum hadde aldri noe tarifforslag fått på Dalen.

Malurten i begeret kom i et brev fra forbundet 8. januar 1940, hvor det ble meddelt at selskapets styre hadde forkasta tarifforslaget! Det ble nye runder med mekling og noen mindre tilpasninger ble foretatt for å gjøre forslaget spiselig for eierne.

Kollektivt medlemsskap

At fagforeningene stod tilslutta Arbeiderpartiet var svært vanlig i pionerårene for arbeiderbevegelsen. Det nære slektskapet mellom fagbevegelsen og partiet var på manger måter et særtrekk for den norske arbeiderbevegelsen. Under partispittelsene i 20-årene var det langt færre av de nye foreningene som slutta kollektivt medlemsskap, men fra slutten av 30-tallet kom det en bølge av innmeldinger i DNA.

Høsten 1939 fikk Dalen Cementindustriarbeiderforening en anmodning fra Brevik Arbeiderparti om å tegne seg som kollektivt medlem. Odd Humblen var på dette tidspunktet formann i Brevikspartiet, og som partileder fikk han innlede da foreningen tok stilling på medlemsmøte 16. oktober. I følge det knappe referatet begrunna Humblen medlemsskapet med «den utenrikspolitiske situasjon» og «at det under disse vanskelige tidene var påkrevd å stå sammen, både politisk og faglig». Etter innledninga utspant det seg «et livlig ordskifte» med innlegg av J. Lundsholt, J. Olsen, O. Andersen, G. Eilertsen, Christensen og Humblen. Resultatet ble at foreningen, i samsvar med innstillinga fra styret, meldte seg kollektivt inn i både Brevik Arbeiderparti og Eidanger Arbeiderparti med 25 medlemmer i hver. Det ble først votert over et forslag fra Johan Lundsholt om innmelding av 50 medlemmer i hvert av partilagene, men formannen led her et lite nederlag, idet forslaget ble nedstemt med 13 mot 7 stemmer.

Vedtaket om kollektivt medlemsskap ble aldri satt ut i livet. Krigen kom, og da den var over, ble vedtaket ikke henta fram igjen. I mellomtida hadde formannen, Johan Lundsholt, meldt seg inn i Kommunistpartiet, og foreningen ble i 1945 i steden engasjert i forsøket på å samle de to arbeiderpartiene.

Sterke personligheter

Odd Humblen og Johan Lundsholt leda arbeiderforeningen i hver sine perioder fra 1934. Humblen og Lundsholt hadde begge vært aktive i Brevik Arbeiderparti, og hadde hatt viktige roller i kommunepolitikken. I 1931 stod de sammen om et forslag om å etablere et kommunalt ølutsalg i byen, men kom i mindretall i partiet, hvor flertallet gikk inn for en enda klarere avholdspolitikk. Som følge av standpunktet i denne saken ble de begge ekskludert fra Arbeiderpartiet. De ble tatt til nåde i 1933, og fikk sentrale verv i partiet og kommunen. I 1936 ble Lundsholt valgt som ordfører for en kort periode, og fra 1939 fikk han påny dette vervet. Humblen satt på slutten av 30-tallet som leder av partilaget.

Rett før krigen oppstod det skarpe personkonflikter i partilaget, hvor Humblen og Lundsholt ble stående på hver sin side. Fra styret i partilaget ble det reist krav overfor Lundsholt om at han skulle trekke seg som medlem av partiet, og også som formann i Dalen Cementindustriarbeiderforening. Sannsynligvis var dette noe av bakgrunnen for at Lundsholt i løpet av krigsårene kom til å knytte seg til Kommunistpartiet.

Oppgang og arbeidsfred

Bedriftshistorikerne Fasting og Gartmann er inne på at mens de første anleggene på Dalen ble reist i en periode med aksellererende priser, ble moderniseringene og nyanleggene i 30-årene foretatt i en situasjon med svært gunstig prisutvikling. I 1939 stod derfor Dalen Portland svært godt rusta:

«Med de avskrivninger som var foretatt, var DPC's slagkraft på høyde med alt som fantes av fabrikker i Europa og verden ellers. Det siste fredsår for Norge ga da også rekordproduksjon med nesten 167 000 tonn, eller ni hundre og åtti tusen fat i gammeltestamentlig terminologi.»

Foreningen gjennomlevde noen fredelige år fram mot krigen. Under Humblens og Lundsholts ledelse ble det skapt et nærere og mer tillitsfult forhold til bedriftsledelsen og direktør Holter. De bedra økonomiske resultatene for Dalen Portland fra 1934 spilte inn. Å oppnå overskudd flere år på rad var noe nytt på Dalen, og etter hvert fikk også de fagorganiserte en viss andel av resultatforbedringene.

Holters holdning til fagforeningen gjenspeila en klar nasjonal trend i 30-årene. Etter storlockouten i 1931 erkjente de fleste arbeidskjøperne at en aggressiv linje overfor fagorganisasjonen ikke førte til positive resultater. Istedenfor å forsøke og knekke fagbevegelsen ble strategien å binde den opp gjennom Hovedavtalen og gi støtte til de mer moderate kreftene. Etter at Arbeiderpartiregjeringen overtok, ble det enklere for de fagorganiserte å identifisere seg med bedriftenes og hele nasjonens interesser. De uformelle normene om å «gå sakte» og vise skepsis og motstand mot bedriftsledelsen, som prega mange arbeidsplasser, ble avløst av en mer entusiastisk og patriotisk holdning til det å produsere. For en bedrift som Dalen Portland, som var helt avhengig av import av råstoffer, bidrog den truende internasjonale situasjonen til å skape en følelse av å være «i samme båten», som Lundsholt formulerte det etter Holters orientering på medlemsmøte høsten 1939.