Fra: Med samarbeid som våpen. Dalen Arbeiderforening 75 år
For Dalen Cemetindustriarbeiderforeing skjedde det ikke noe avgjørende nytt med årstallet 1930. Forholda fra 20-årene ble ført videre med lav etterspørsel etter sement, krav om lønnsreduksjoner, innskrenkninger og arbeidsledighet. Bedriftsledelsen var den samme med Holter som administrerende direktør og driftsbestyrer Loe og ingeniør Kielland i den daglige ledelsen.
Fra høsten 1930 slo verdenskrisa for fullt inn i den norske økonomien, og i årene som fulgte ble situasjonen på flere områder forverra. Ikke minst ble kampen om arbeid enda hardere. Det lå en dyster økonomisk grunntone over bedriften og fagforeningsarbeidet i disse årene.
I 1930 var det ingen tariffrevisjon. Prisene hadde gått nedover og passert grensa for indeksregulering, og bedriften var i sin rett til å kreve lønnene satt ned. Det kom i stand forhandlinger. Bedriften frafalt kravet om regulering av timelønnene, og som motytelse krevde den at avtalen ble forlenga til 1932. Medlemmene forkasta dette, de ønska ettårig avtale og endringer i bestemmelser om arbeidsvilkår, og reguleringen ble gjennomført.
Til tariffrevisjonen i 1931 var foreningen godt rusta. En tariffkomite hadde utarbeida forslag til en mer gjennomgripende revisjon av den 10 år gamle overenskomsten. Forventningene om å få til en bedring særlig av arbeidsvilkårene var store.
Da forhandlingene skulle ta til, hadde den økonomiske situasjonen endra seg i negativ retning. På Dalen stod lagrene fulle. Ved nyttår ble 150 arbeidere permittert. Flere måtte slutte utover nyåret. Ved overenskomstens utløp 1. mars var de aller fleste uten arbeid. På landsplan kom 60 000 arbeidere ut i lockout, og den største konflikten i norsk arbeidsliv ble nå utkjempa.
Fordi Dalen Portland stod utenfor Arbeidsgiverforeningen, ble den ikke direkte berørt av storkonflikten. Men som følge av konflikten trakk forhandlingene om ny avtale for Dalen i langdrag, og den gamle overenskomsten ble prolongert fra måned til måned i påvente av en løsning. Forlengelsene av avtalen ble foretatt av forbundet i samråd med forhandlerne, Hans Gundersen og Olav Roen, og uten at medlemmene fikk ta stilling til utsettelsene. Medlemmene følte seg i denne situasjonen tilsidesatte, og det oppstod en rekke uoverensstemmelser mellom foreningen, forhandlerne og forbundet. Den 24. april vedtok foreningen en kraftig og enstemmig kritikk av forbundet, etter forslag fra Einar Sunde:
«Foreningen fordømmer på det kraftigste den linje som forbundets ledelse har slaat ind paa ved en saa egenmæktig handlemaate som i dette tilfelde at prolongere overenskomsten uten foreningens samtykke, og foreningen forlanger for eftertiden, at saadanne skal forelægges medlemsmøterne til avgjørelse.»
29. mai ble kritikken gjentatt, og medlemsmøtet krevde en «redegørelse for hvorfor foreningen er satt helt utenfor hvad angår bestemmelsesretten over vor arbeidskraft.» 21. september ble forbundets framgangsmåte på ny fordømt, og 5. oktober ble det vedtatt å gå ut i både Telemark Arbeiderblad og NKP-organet Arbeideren med kritikken.
Produksjonen var kommet i gang igjen på våren, men i august var lagrene igjen kjørt fulle. Fra første september ble samtlige arbeidere permittert. Den 12. oktober forelå et meklingsforslag, som innebar forlengelse av den gamle avtalen til 1933 med indeksregulering i 1932. Forslaget ble vedtatt med 86 mot 48 stemmer. Etter sju ukers arbeidsstans kom produksjonen i gang igjen 19. oktober.
Forholdet til forbundet ble påført dype sår i 1931, og for de to forhandlerne ble begivenhetene en stor påkjenning. Etter at det hele var over bad Hans Gundersen om å bli fritatt fra formannsvervet, og 16. oktober ble Johan Olsen valgt som ny leder av foreningen.
Våren 1932 ble det tatt initiativ for å løse opp den isfronten som var skapt mellom foreningen og forbundet. Det ble gjennomført forhandlinger og utforma en forlikserklæring. Foreningen vedgikk å ha opptrådt ukorrekt ved å gå ut i pressa istedenfor å reise saken gjennom forbundet og medlemsbladet «Fabrikkarbeideren», men gikk ikke tilbake på kravet om sjøl å få bestemme over om avtalen skulle forlenges:
«Foreningens representanter vil sterkt presissere at de ikke ved denne beklagelse har forandret mening om sakens realitet, nemlig at prolongasjon av overenskomsten burde været forelagt medlemmene til avgjørelse og at streikebidrag rettelig skulde været utbetalt da arbeidsstansen indtrådte 1. september, og man vil forbeholde sig ret at komme tilbake til saken om utbetaling av understøttelse for hovedstyre eventuelt landsmøtet»
Etter at erklæringen ble akseptert med 29 mot 12 medlemmer av medlemsmøte 17. juni, var punktum for saken satt og tillitsforholdet gjenoppretta.
Ved siden av de mange sakene som angikk egen avtale tok foreningen også stilling i den dramatiske arbeidskampen som utspilte seg på Menstad våren og sommeren 1931. I medlemsmøte 13. juni ble denne uttalelsen ensemmig vedtatt:
«Dalen Cementindustriarbeiderforening samlet til møte den 13.6.31 vil paa det skarpeste protestere mot myndighetenes provokatoriske optræden ved å arrestere formannen i Herøya Arbeiderforening hr. Arthur Berby. Videre vil møtet på det bestemteste protestere mot at der sendes militær og krigsskip mot landets arbeidere.»
Et forslag om å be Landsorganisasjonen sette i verk generalstreik «hvis ikke Statspolitiet, militæret, krigsskipene og streikebryterne ved Menstad blir fjernet» ble satt fram av Johan Olsen, men forkasta mot 12 stemmer.
I nytt møte to dager seinere fremma Johan Lundsholt, som var Dalens representant i Samorganisasjonen, et forslag som gikk ut på at Samorganisasjonen skulle ha foreningens «bemyndigelse til paa et givet tidspunkt at utvide konflikten til alle bedrifter i Skiensfjorden.» Også dette forslaget ble nedstemt, med 64 mot 25 stemmer.
Dalenforeningen gikk enstemmig inn for at det ble innbetalt ekstrakontingent for å understøtte de som var i lockout, og foreningen bevilga også en sum penger til de konfliktramma i Brevik.
Da saken mot de tiltalte etter Menstadslaget ble tatt opp til behandling i lagmannsretten, ble det reist forslag om å gå til 24 timers arbeidsstans. Forslaget ble framsatt av Johan Olsen, men ble nedstemt med 41 mot 28 stemmer.
En ulykke kommer aldri aleine, heter det. Mens problemene i samband med storkonflikten var på sitt verste, ble driften av tønnefabrikken innstilt. For foreningen ble oppgava å skaffe annen sysselsetting til de som ble permittert. Det ble retta flere henvendelser til bedriften, men uten resultat. I denne situasjonen ble tanken om å dele på arbeidet reist. Istedenfor at medlemmer ble satt helt utenfor, skulle de som var i jobb, arbeide på innskrenka tid. På denne måten arbeidet «rasjonert», og det ble mulig å holde flere sysselsatt.
Delingen av arbeidet ble ikke oppfunnet ved Dalen Portland. Slike arbeidsordninger kom i stand ved en rekke arbeidsplasser, og på Herøya fikk arbeidsrasjoneringen stort omfang. På fagkongressen i februar 1931 ble spørsmålet om forkorting av arbeidstida via stor plass, og det var innsendt en rekke forslag til kongressen om å gå inn for 7 timers arbeidsdag og 6 timers skift i den forestående tariffrevisjonen. På kongressen gikk talere som Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen inn for at en også skulle stille seg åpne for å ta arbeidstidsforkortelsen uten kompensasjon, for i det hele tatt å få gjennomført kravet og utfra hensynet til de arbeidsløse. Det ble ikke votert over dette, men signalene ble mottatt og bidro til å skape en kursendring i fagbevegelsens arbeid.
Alt arbeid var ikke lett å dele, og på Dalen ble det i første rekke det ufaglærte arbeidet som ble gjenstand for fordeling, dvs. prosessarbeidet, tomtearbeidet og pakkeri- og bryggearbeidet. I 1931 kom arbeidsrasjoneringen i gang, og i årene som fulgte fikk delingen av arbeidet økt omfang, I 1932 ble det arbeida på innskrenka tid i 25 av årets 52 uker. Delingen gikk ned til både tre og fire dager i uka og ble et framtredende trekk ved bedriften.
Styret i foreningen arbeida for å få til en ordning som gjaldt alle arbeidere, men det satte bedriften seg bestemt imot. På medlemsmøte 5. september 1932 vedtok foreningen å gå inn for en ordning hvor alle driftsarbeiderne skulle arbeide med et gjennomsnitt på 30 timer per uke, og at timene som ble til overs ble fordelt på andre som hadde mindre enn 30 timer arbeidsuke. Bedriftsgruppa gikk likevel mot forslaget, og trass i godkjenning fra forbundet, kjempa gruppa gjennom at den sjøl skulle stå for fordelingen innenfor sitt område.
Det ble skikkelig brudulje om denne saken, og det hører med at det fra driftsgruppa ble satt i verk underskriftaksjon med krav om ekstraordinær generalforsamling og trussel om valg av ny ledelse i foreningen. 30. september ble det tidligere vedtaket annulert, og det ble overlatt til hver gruppe sjøl å fordele arbeidet. Som sekretær stod Odd Humblen i 1932 midt oppe i arbeidet for å få til en arbeidsordning, og i 40-årsberetningen skreiv han om den belastning saken ble for foreningen:
«Som det framgår skapte dette med «deling av fattigdommen» vanskeligheter for organisasjonen. Motsetningene mellom de som var valgt til å vareta de felles interesser og de som ville vareta egne interesser ble så store at det gode samarbeide og den gjensidige solidaritet ble trykket i bakgrunnen, hvilket er en fare for selve organisasjonens ide og formål...(..)
Bedriften kunne ikke gå med på noe forslag som gikk ut på lik fordeling av arbeidet på samlige arbeidere og da må en ha lov til å ha den oppfatning at bedriften var interessert i at de motsetninger som er nevnt ble holdt vedlike og at dette til syvende og sist ville svekke organisasjonens motstandskraft.»
I 1933 var det full drift i kun 11 uker. Delingen av arbeidet ble gjenstand for nye diskusjoner i styret og på medlemsmøter. Det var mange som gikk på innskrenka tid, men å få til en ordning hvor de som hadde under 30 timer fikk ekstraarbeid andre steder, var ikke lett i følge Humblen og Lundsholt:
«Det har vært vanskelig å oppnå noget annet, enn nogen tilfeldige ekstradage for de grupper som har minst tid. Styret har (..) hatt flere konferanser med selskapet, men har fått det inntrykk at intet vil nytte utover hvad en skriftlig overenskomst kan henvise slike forhold til.»
Utfra denne erkjennelsen ble det fatta vedtak om at vilkåra for arbeidsdeling skulle opp under tariffrevisjonen i 1934. Her fikk foreningen gjennomslag for lønnstillegg til alle som arbeida under 40 timer uke og med gradvis økende tillegg helt ned til 20 timer. Forholdene bedra seg noe dette året, og i årsberetningen skreiv sekretæren:
«Fabrikken har i år vært under fuld drift i 16 uker, resten av året under indskrenket tid. Forholdene har dog vært adskillig bedre end fjoråret.»
Foreningen satte i 1933 i verk en kampanje for å få de uorganiserte inn i foreningen. På et møte med alle gruppestyrene 22. mars ble forholdet til de uorganiserte tatt opp, og møtet gjorde det klart at foreningen ville gå langt for å presse de uorganiserte inn i organisasjonen:
«Man tilskriver de uorganiserte, hver enkelt og meddeler at foreningen forlanger at deres forhold til foreningen skal ordnes 14 dager fra dato. I motsatt fald vil foreningen foreta de nødvendige skritt for å bibeholde det arbeide som er, for de arbeidskamerater som er organiserte.»
Kampanjen ble satt ut i livet i løpet av våren og sommeren. Det var ikke lett å få alle med:
«Det viste sig og være mange vaskeligheter fra enkelte av disse, som på grund av sitt religiøse syn ikke kunde stå tilsluttet noen fagforening. Styret avholdt et specielt møte sammen med disse folk. Resultatet av foreningens aksjon er at 15 uorganiserte har sluttet sig til foreningen. Tre er fremdeles uorganisert.Derav to av religiøse grunde og en av annen mindre antakelig grund. Organisasjonsprosenten utgjør efter dette 99.1 prosent, et tall som foreningen tross alt har ære av - .»
Arbeiderforeningen engasjerte seg sterkt for å gjøre 1. mai til en høytidsdag. Fra anleggsforeningens dager hadde kravet om å stoppe salget av alkoholvarer blitt reist. I mange år hadde foreningen bedt om at butikkene holdt stengt på denne dagen. Men kjøpmennene ville ikke bøye seg for presset fra de fagorganiserte. I 1933 ble henstillingen fra Dalenarbeiderne nok en gang avslått, med den begrunnelse at den var kommet for seint. I 1934 tok arbeiderrepresentantene saken opp gjennom bystyret, og fikk saken løst gjennom endring av lukningsvedtektene.
Ledigheten ble stor i Brevik i 30-årene. Det ble satt i gang nødsarbeid, og det var mange som meldte sin interesse. I bystyret stod det kamp om omfanget og innholdet i kommunens innsats for de ledige. Representantene fra Arbeiderpartiet og NKP fremma flere forslag om å sette i gang kommunale arbeider for de ledige. I 1932 ble det for eksempel foreslått å anlegge brygge på Setre. Arbeiderrepresentantenes forslag ble som regel nedstemt av det borgerlige flertallet, som ikke var i stand til å tilby de arbeidsledige stort annet enn steinpukking. De arbeidsledige organiserte seg i Arbeidsløses Forening, og gjennom denne foreningen ble det fremma krav om økt betaling for bidragsarbeidet. I 1934 gikk bidragsarbeiderne til streik, og konflikten varte i mer enn et år. Først etter at et nytt formannskap var valgt, ble det oppnådd en forståelse med Arbeidsløses Forening.
Sammen med de andre foreningene i Brevik og Samorganisasjonen støtta foreningen på Dalen opp om bidragsarbeiderne. Det ble i 1934 både foretatt en direktebevilgning og gjennomført listeinnsamling.
Hans Gundersen leda foreningen i to og et halvt år fra 1929. Med seg i styret hadde han Einar Sunde som nestformann og Odd Humblen som sekretær fra 1930. Gundersen ble stående midt oppe i trekantkonflikten mellom forening, forhandlere og forbund under tariffoppgjøret i 1931, og etter eget ønske gikk han av som formann om høsten.
På en ekstraordinær generalforsamling ble Johan Olsen valgt som ny formann. Olsen var en erfaren fagforeningsmann og hadde i mange år vært leder for Porsgrunn Jern og Metallarbeiderforening. Han hadde fått jobb på Dalen i 1923, men hadde fått innvilga rett til å opprettholde medlemsskapet i Jern og Metall. Først i 1930 ble han aktiv i foreningen på Dalen. Olsen tilhørte Kommunistpartiet og under Menstadkonflikten fremma han flere forslag i tråd med kommunistenes linje. Han ble gjenvalgt i 1932, men tapte en kampvotering mot Gustav Hill i 1933.
Hill hadde tidligere vært formann og nestformann og hadde en sterk posisjon i foreningen. Han var tilhenger av det jevne og langsiktige arbeidet for forbedringer og hadde stor evne til å finne fram til samlende løsninger. I vanskelige saker var det ofte Hill som formulerte de forslagene som løste opp i flokene. Han engasjerte seg kanskje enda sterkere i lokalpolitikken enn i fagforeningen og ble den første Arbeiderpartiordføreren i Eidanger i 1937.
Hill ble avløst av Odd Humblen i 1934, og det ble starten på en fireårsperiode med Humblen som leder. Humblen hadde tidligere vært sekretær i tilsammen fem år. Av de øvrige i styret var Einar Sunde nestformann i tre år. Søren Eilertsen satt flere år som styremedlem. Hans Hansen Toldnæs kom inn i styret i 1933 og ble sittende i fire år, ett år som nestformann. Hansen Toldnæs var på samme måte som Johan Olsen gammel jernarbeider og hadde vært faglig og politisk aktiv både i Porsgrunn og Langesund før han fikk jobb på Dalen.
For arbeiderforeningen ble første halvdel av 30-årene den tyngste perioden i 75- årshistorien. Produksjonen gikk ytterligere ned, og det ble enda mindre arbeid å fordele. For å unngå at medlemmer ble satt på porten, ble arbeidet rasjonert, og for mange ble det i perioder jobba helt ned til tre skift per uke. «Fordeling av fattigdommen» var uttrykk som ble ble brukt om denne måten å løse problemene på. For foreningen ble arbeidsrasjoneringen en vanskelig sak. En ting var at bedriftsledelsen gikk mot. Langt vanskeligere var konfliktene og brytningene innad om hvordan rasjoneringen skulle foregå, om den skulle skje innenfor hver avdeling eller om foreningen hadde rett til å fordele arbeidet på alle ansatte.
For foreningen kom arbeidet for å holde medlemmene sysselsatt til å overskygge alt annet. Ledigheten og nøden i Breviksområdet skremte. Det var ikke tid for å stille offensive krav. Etter aksjonen for å få fjerna en arbeidsleder i 1930, ble konfliktnivået dempa ned på Dalen, og det ble lettere å finne løsninger gjennom forhandlinger med bedriften. I et brev til bedriftens hovedkreditor skreiv Holter i 1932 at «få bedrifter har den ånd blant sine funksjonærer og arbeidere som vi har» og at en skulle «være forsiktig med å forspille de arbeidendes arbeidsglede»
Foreningen kom på kant med sitt eget forbund i 1931. Den gamle parolen om fagforeningenes sjølbestemmelsrett ble pussa blank. Utviklinga gikk likevel i retning av sterkere sentral styring av tariffpolitikken, og at forbundet ble kobla inn i store og små tvister om tolkninger av avtalene. Foreningen gjennomførte en organiseringskampanje i 1933, og ved årets utgang var organisasjonsprosenten kommet opp i 99,1 prosent.
| Utdrag (s. 56-64) fra: Med samarbeid som våpen. Dalen Arbeiderforening 75 år |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |