Fra: Med samarbeid som våpen. Dalen Arbeiderforening 75 år


Hard start i Kjemisk Forbund 1924 - 1929

av Helge Mæland

1920-årene ble en gjennomgående kriseperiode for Dalen Portland Cementfabrikk. Fabrikken bevega seg på randen av konkurs. Periodene med full produksjon var ikke langvarige, og i de fleste årene hørte innskrenkninger og permitteringer med til dagens orden. Det var lyspunkter i 1924 og i slutten av tiåret, ellers sleit bedriften med avsetningsproblemer og lave sementpriser.

For de fagorganiserte ble det mange tilbakeslag etter 1920. På landsplan var det stort frafall i rekkene, og 1924 var bunnåret med hensyn til oppslutning. Arbeidsledigheten vokste fra 1921 og kom til å vedvare til langt ut i det neste tiåret. I Grenland ble 1924 ett av de hardeste konfliktårene i hele mellomkrigstida, med en stri kamp mot streikebrytere i havnekonflikten.

I denne situasjonen var det som skjedde på Dalen et lyspunkt. Dalen Cementindustriarbeiderforening ble stifta på nyåret, og den nye samleforeningen med tilknytning til Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund (NKIF) fikk i land en tariffavtale uten åpen strid. Konfliktenes tid var likevel ikke over, og det gikk bare to år før en ny kamp stod for døra.

Den nye foreningen

Dalen Cementindustriarbeiderforening ble det nye og lange navnet. Den ble stifta 6. januar, og ble en mønsterforening for ideen om industriforbund, som innebar at alle faggruppene på bedriften gikk sammen i ett forbund. På Dalen ble det bare deler av laste- og lossearbeidet som ikke kom inn under virkeområdet til den nye foreningen. Laste- og lossearbeidet fortsatte å tilhøre den lokale stuerforeningen knytta til Transportarbeiderforbundet.

Fra de gamle foreningene og forbundene ble det overført tilsammen 230 medlemmer til den nye foreningen. Fra Arbeidsmandsforbundet kom det 156 medlemmer, fra Jern og Metall 50 medlemmer, fra Elektrikerforbundet 17 og fra Trearbeiderforbundet 7 medlemmer.

De gamle skillene mellom fagene, og mellom de faglærte og de ikke-faglærte, kom nå bare fram innad i foreningen, gjennom etableringen av grupper med egne gruppestyrer. Det ble oppretta 8 grupper for de ulike områdene av bedriften: for bruddet, driften, emballasjeavdelingen, brygga, pakkeriet, tomta, elektrikerverkstedet og det mekaniske verkstedet. Gruppene fikk som oppgaver å verve medlemmer, samle innkontingent og utarbeide tariffforslag for sine områder. Den første tida hadde også plateverkstedet egen gruppe.

Ved valget av styret ble det tatt strengt hensyn til fordeling mellom de ulike gruppene. I det første styret ble disse valgt:

Formann:Ole Danielsen (Verkstedgruppa)
Nestformann:Gustav Hill (Ovnsgruppa)
Sekretær:Johan Lundsholt (Elektrikergruppa)
Kasserer:Johan T. Nicolaisen (Ovnsgruppa)
Styremedlemmer:Ole Sørensen (Bryggegruppa)
 Ragnvald Mathisen (Emballasjegruppa)
 Birger Sandberg (Bruddgruppa)

Fordelingen av styrevervene på de ulike gruppene har fulgt foreningen i alle år.

Det organisatoriske grunnlaget for et effektivt arbeid var lagt til rette, og det ser ut som om motforestillingene mot samlingen i industriforbund raskt stilna av. I 10-årsberetningen skriver Humblen og Lundsholt dette om erfaringene det første året:

«Uvant som de fleste var med de endrede forhold gikk det allikevel fort med innpasningen av den nye organisasjonsformen... Allerede efter de første medlemsmøter merket man praktisk talt ikke nogen knirking fra det hold, som til det siste kjempet for bibehold av fagforbundsformen. Årets tarifrevisjon, den første alvorlige prøve på industriforbundsformens holdbarhet, blev da også uttrykk for at den viste seg stillingen voksen. Uten ytterligere kommentarer kan man vel si, at arbeiderne ved Dalen Portland ikke har savnet de gamle fagforbund i noen nevneverdig grad. Tvert imot -.»

Streiken i 1926

I de fleste av 20-årene slåss fagforeningen på Dalen mot lønnsnedslag. Mens minstelønna i anleggsperioden hadde steget til over 2 kroner pr. time i 1920, hadde den blitt pressa ned til kr. 1.40 i 1923. I 1924 og 1925 steig prisene og leveomkostningene, og Dalenarbeiderne oppnådde moderate tillegg på ca. 20 og 15 øre etter lange runder hvor kretsmeklingsmannen kom inne i bildet. Kravene fra foreningen lå i disse årene på henholdvis 40 og 45 øre, så noen store seire var ikke disse resultatene.

Oppgjøret i 1925 kom i havn på overtid og etter at permitterings- og lockouttrusselen hadde hengt over arbeiderne i måneder.

I løpet av 1925 hadde konjunkturene forverra seg igjen, og foran oppgjøret i 1926 gikk bedriftsledelsen til offensiv for å få timelønna ned. Holter gikk ut med tilbud på kr. 1,20 per time i grunnlønn, hvilket innebar et nedslag på mer enn 30 prosent.

I 10-årsberetningen for perioden 1924 - 1933 skreiv Odd Humblen og Johan Lundsholt dette om opptrappingen av konflikten:

«1926 ble et kampens år. Det hårdeste år i 10-årsperioden. Arbeidskjøperne begynnte allerede ved årsskiftet å ruste seg til nye attak på arbeidernes lønninger og arbeidsvilkår. I cementindustrien merket man tydelige tendenser herpå. Ved nyttårstider blev drifts- og bruddarbeiderne oppsagt og efterhvert utover de første 2 måneder foregikk oppsigelser såvel av verkstedsarbeidere som de øvrige arbeidere som var beskjeftiget med mølleri, pakkeri og lastning av cement, slik at ordinær konflikt trådte i kraft i mars måned efter at de ordinære forhandlinger med megling etc. var prøvet.»

Hvor tilspissa situasjonen var kom til uttrykk i en artikkel Holter gikk ut med i pressa og som ble trykt i Porsgrunns Dagblad 5. mai, etter at de fagorganiserte hadde stemt ned meklingsforslaget:

«Det meklingsforslag, som nu er forkastet, betegnet i virkeligheten et kompromiss, som gikk særdeles langt til gunst for arbeiderne. Forslagets betingelser kan derimot ikke sies aa være basert paa en nøktern økonomisk vurdering av næringslivets stilling, likesaa lidt som forslaget tok fornødent hensyn til den saneringsprosess, som hele vårt økonomiske liv maa gjennemgaa som følge av kronens økende verdi. Arbeidernes forkastelse av dette forslag betyr derfor ikke lenger kamp mot arbeidsgiverne. Det er derimot et bevisst forsøk paa aa paatvinge det borgerlige samfund utgifter, som ikke kan bæres, og som maa føre til sammenbrudd. Det er saaledes en direkte kamp mot forbedringen av vaart pengevesen og mot vaart samfunds skridtvise tilbakevenden til normale forhold.»

Konflikten pågikk til 13. august, og er den største arbeidskonflikt i Dalenhistorien. I juni måned gikk bedriften til det skritt å si opp kontrakten med de av de streikende som bodde i bedriftens boliger. Denne beslutningen var noe av bakgrunn for at kommunene Eidanger og Brevik tok opp saken og vedtok en henstilling til partene om å ta opp igjen meklingen, hvilket også skjedde .

For arbeiderne som hadde blitt oppsagt allerede i desember 1925 ble situasjonen ytterst vanskelig våren og sommeren 1926. Mange arbeidere mista tilliten til Dalen som arbeidsplass og forlot distriktet dette året. For de verst stilte av de som ble værende ble det ni måneder uten arbeid. For å bøte på problemene søkte foreningen forbundet om et lån på 3000 kr. til de som gikk ledige. Lånet ble innvilga, og beløpet ble fordelt i porsjoner etter forsørgelsesbyrde. Etter at forbundet hadde kommet seg på fote økonomisk, ble lånet ettergitt.

Krav om lavere lønn hadde blitt reist for alle de fire sementbedriftene. Kravene lå på mellom 30 og 40 prosent nedslag. Sementarbeiderne var tidlig innforstått med at en måtte godta timelønnsreduksjon, og spørsmålet dreide seg om hvor store reduksjonene ville bli. De fagorganiserte gikk tidlig med på en 10 prosent reduksjon og strakk seg etter hvert til å godta 17,5 prosent nedgang.

Det var arbeidskjøperne som var på offensiven. Som ledd i kampen oppretta bedriftene et salgskontor for importert sement, og dette ble, i følge Humblen og Lundsholt, ikke møtte med noe mottrekk fra fagbevegelsen:

«... det var uten tvil et av de virksomste midler arbeidskjøperne hadde. Det viste seg senere at dette salgskontor hadde tjent mellom 2 og 300.000 kroner i den tid konflikten pågikk. Her burde hovedorganisasjonene ha grepet inn med en landsomfattende blokade av all utenlandsk cement. Det blev altså ikke gjort. En feil som man ikke vil undlate å påtale her.»

Konflikten endte med reduksjon til kr. 1,30 i minstelønn. De to uker ferie med lønn arbeiderne hadde tilkjempa seg i 1920 ble beholdt. Avtalen ble nå gjort for to år, etter flere år med ettårige avtaler.

Rasjonalisering

20-åra ble et tiår for storstilt rasjonalisering i mange bransjer. Å skjære ned kostnadene pr. produsert enhet ble et viktig middel for å styrke lønnsomheten. Holters bedriftspolitikk ble å erstatte manuell arbeidskraft med maskiner og på den måten skjære ned arbeidsstokken.

Dalenarbeiderne ble med andre ord stilt overfor en hardhendt rasjonalisering få år etter at bedriften var kommet i gang. Det var særlig på to områder mannskapsreduksjonene kom. I bruddet ble det anlagt et moderne knuseverk og invesert i store dampskuffer. Det manuelle arbeidet med slegge og meisel ble avvikla på kort tid i 1925, og størstedelen av arbeidsstokken ble gjort overflødig.

I embalasjefabrikken hvor en tidligere hadde gått to skift blei det også foretatt store arbeidsinnskrenkninger. Bedriften gikk i 1925 over til papirsekk som viktigste emballasje, og produksjonen av tønner ble redusert til ett skift.

I 1924 ble det bygd ny lastekai der hvor datidas største skip kunne legges til. I samband med kaianlegget ble det bygd transportband som frakta sementsekken nærmest direkte fra pakkemaskinene til lasterommet. Også dette førte til nedbemanning.

I et foredrag i 1929 om framtida for norsk industri og betydningen av å rasjonalisere la Holter fram disse tallene for Dalen:

ÅrFat sementArbeidere
1920400 000450
1923675 000400
1925815 000360
1928882 000225

I låpet av åtte år var altså produksjonen mer enn fordoblet, og antallet arbeidere halvert.

Å møte den hardhendte rasjonaliseringen ble en vanskelig sak for foreningen. I 1925 ble medlemsmøtene sterkt prega av nedbemanningen, men foreningen synes ikke i stand til å møte problemene på noen offensiv måte. Til medlemsmøtene kom nedskjæringene som saker etter at beslutningene var tatt, og det var ikke mye foreningen var i stand til å gjøre. Den forsøkte å holde fast på at ansiennitetsprinsippet skulle gjelde ved avgang, og at familiefedre med stor forsørgelsesbyrde skulle stå først i køen ved omplassering til annet arbeid på bedriften. På flere møter kom nedbemanningene opp under eventuelt, men sakene ble gjerne henvist til gruppestyrene og arbeiderutvalget.

I bruddgruppa og emballasjegruppa ulma det. På møte om tarifforslagene 16. februar krevde Ragnvald Mathisen på vegne av emballasjegruppa en særavtale for tønnefabrikken, og at dette skulle ble tatt opp under hovedforhandlingen. Han fikk ikke gjennomslag. På medlemsmøte 24. september kom saken på ny opp:

«Man behandlet oppsigelsene som var foretat ved fabrikken. Der oppstod under behandling av dette punkt paa dagordenen en heftig diskusjon som ytret sig i det rene mundhuggeri især ifra medlemmene fra emballasjefabrikken.»

På medlemsmøtet 8. august kom spørsmålet igjen opp, men nå fra en helt annen synsvinkel. Styremedlemmene hadde blitt utsatt for et hardt påkjør fra de oppsagte og krevde nå organisasjonsmessig opptreden av medlemmene:

«Der framkom anke over at ikke overenskomsten var fulgt. Men på grund av at de som er opsagt stadig uteblir fra møtene og i stedet tar på styremedlemmerne paa gaten, saa at disse kommer op i ubehageligheter, kunne man intet resultat faa av denne diskusjon. Der besluttedes at saadan optræden overfor styremedlemmeerne vil bli at betrakte som ukolegial optræden og bli behandlet som saadan. Alle som føler sig uretfærdig behandlet eller trakkasseret paa en eller annen måte maa komme paa møtene for at faa fremmet sin sak.»

Tvister og småkonflikter

Som på mange arbeidsplasser var hverdagen på Dalen hjemsøkt av tvister og mindre konflikter. Bestemmelsene om lønns- og arbeidsforhold var langt mindre detaljerte og spesifiserte enn i seinere tariffavtaler, og bestemmelsene ga ofte grunnlag for ulike tolkninger. Vernet mot oppsigelser var heller ikke særlig utbygd i 20-årene, og bedriften var ikke sein om å bruke retten til å si opp arbeidere som ble overflødige eller kom på kant med arbeidsledere og regelement. Skulle foreningen vinne nye medlemmer, måtte den stå fram med autoritet og vise at den i hvert enkelt tilfelle kunne slå ring om medlemmene.

Ikke lenge etter at foreningen var trådt i funksjon fikk tre arbeidere i bruddet avskjed. Trass i at styret raskt greip inn, forlot to av dem bedriften, uten noe ønske om å bli tatt inn igjen. Den tredje lyktes det foreningen å få gjeninntatt igjen i arbeid.

Etter streiken i 1926 pågikk en lang tvist om gjeninntakelse av arbeiderne. For de aller fleste ble dette ordna, men for to av medlemmene ble det ingen løsning. Bedriften holdt fram at den enkelte arbeidstaker kun oppbar ansiennitet innenfor avdelingen, og sjøl om vedkommende hadde vært lenge i bedriften, måtte en stille bakerst i køen ved overflytting til andre avdelinger. Saken gikk like til arbeidsretten, og her fikk bedriften medhold.

Fra 1927 gikk det en langvarig fortolkningsstrid om overtidsprosenter ved kullkjøring på nattskift. Bedriften var ikke villig til å betale et ekstratillegg, og etter flere forhandlinger ble saken gjennom forbundet anka inn for arbeidsretten. Dommen falt i 1929, og denne gangen gikk den i arbeidernes favør. Bedriften ble dømt til etterbetaling av det som ikke var utbetalt.

I 1929 og 1930 oppstod det mange konflikter knytta til avskjedigelser og personmotsetninger. Grunnlaget for konfliktene lå blant annet i innskrenkninger i pakkeriet og på brygga, og etter foreningens oppfatning lå bedriftens motiv i ønsket om å kvitte seg med de eldre arbeiderne. I 1929 oppstod det et svært tilspissa forhold mellom en arbeidsleder og en gruppe arbeidere i driften. Kravet om direkte aksjon var sterkt framme, men saken ble løst uten kamp.

I 1930 ble det først foretatt omstridte oppsigelser innenfor brygge- og pakkerigruppa. Like etter fikk en eldre arbeidstaker «svartkatt» for å ha overtrådt arbeidsregelementet. Dette fikk begeret til å flyte over. Etter at styrets krav om gjeninntakelse ble avslått, stilte medlemmene på møte 9. februar ultimatum til selskapet. Da bedriften ikke ville forhandle, ble det satt i verk streik. Streiken varte i åtte dager og endte med at avskjedigelsen og oppsigelsene ble trukket tilbake. For første gang ble direkte aksjon tatt i bruk av foreningen.

En hard negl?

Ved sida av kampen for lengre brød og kortere dag måtte Dalenarbeiderne fortsatt streve for å bli anerkjent som motpart med rett til forhandlinger og med trygghet mot oppsigelse og trakassering av medlemmer og tillitsvalgte. Ved flere anledninger foretok bedriften utspill i strid med spillereglene i det som var knesatt som kjøreregler i arbeidslivet. Flere ganger ble krav om lønnsnedslag lagt fram som endelige lønnsfastsettelser, og hvor bedriften gikk ut med skriftlige oppfordringer til arbeiderne om å godta det bedriften tilbød eller si opp sine stillinger. I følge reglene hadde arbeidsgiverne plikt til å gå i forhandlinger ved revisjon av avtalen, og partene var pålagt å sende varsel om oppsigelse av overenskomsten, før en kunne sette makt bak sine krav, i form av lockout eller streik. De provoserende utspillene fra Holter resulterte likevel alltid i at forbundet ble kobla inn, og at forhandlinger kom i gang.

Hvor skarpe holdninger Holter kunne innta, ble demonstrert under streiken i 1926. Streiken var ingen ulovlig streik og ble drevet i forbundets regi. At det første meklingsforslaget ble nedstemt av de fagorganiserte, hadde Holter svært tungt for å godta. Han gikk ut i pressa med et frontalt angrep på fagbevegelsen og alt dens vesen. Blant annet fikk «fagforeningstyranniet» gjennomgå:

«Våger en enkelt, selv utenforstående aa hevde en for herrene mindre bekvem opfatning, iverksettes boykot, eller han trues med de samme midler, som med så megen held er benyttet mot selvstendig tenkende blant deres egne, og som har gjort, at store dele av vaar arbeiderbefolkning heller lider i stilhet, enn at de utsetter sig for fagforeningstyranniet. (...)

Organisasjonene vil ikke hjelpe samfundet med aa løse floken, tvertom søker de på enhver maate, assistert av sin presse, aa sprede ødeleggelse og misnøye. Det er da ingen annen utvei enn at samfundet beskytter flertallet, og ganske enkelt setter organisasjonene, som ikke vil forstaa stillingen, ut av spillet.»

Det er ikke godt å vite hva Holter mente med et er vanskelig å sette organisasjonene «ut av spillet». Ordene ble skrevet i en bestemt og tilspissa situasjon, og hvor bedriftens stilling var svært vanskelig. 20-årene var tida for det som er kalt «de knyttede never og krigerske utsagn». Det som er klart er at Dalenarbeiderne hadde en krass og sterk motpart i 20-årene.

Samarbeid innen sementindustrien

Innenfor det kjemiske forbundet var sementindustrien en av de større bransjene med 4 større bedrifter, en på Slemmestad i Røyken, en i Lier ved Drammen, en i Kjøpsvik i Nordland ved siden av Dalen. Noen fellesoverenskomst var ikke på tale og flere av bedriftene stod utenfor arbeidsgiverforeningen. Fra de fagorganisertes side var det likevel viktig å hindre «lønnstrykkeri» og sikre noenlunde like arbeidsvilkår. I tillegg ble det viktig å samordne seg under større og landsomfattende konflikter.

Fra 1926 ble samarbeidet instituert gjennom «Cementindustriens Fellesorganisasjon» hvor foreningene ved de 3 bedriftene på Østlandet stod tilslutta. Det ble skrevet ut en ekstrakontigent på 25 øre til den nye organisasjonen. Fellesorganisasjonen la seg tett opp mot forbundet, og etter at sementbedriftene i 1926 gikk ut med krav om lønnsnedslag på mer enn 30 prosent, anså forbundet det nødvendig å ta hele sementindustrien ut i konflikt. Cementindustriens Fellesorganisasjon hadde i løpet av våren flere møter og utarbeida en felles plan for hvordan konflikten skulle føres. En lyktes likevel ikke med å få til en samla avslutning av konflikten, og på grunn av de ekstra vanskelige økonomiske forholda på stedet, så Slemmestadarbeiderne ikke annen utvei enn å gå med på en egen overenskomst.

På medlemsmøte 6. februar 1927 vedtok Dalenforeningen en henstilling til Fellesorganisasjonens styre om å ta opp arbeidet med å gjennomføre sekstimers arbeidsdag i sementindustrien. Kravet fikk tilslutning i fellesorganisasjonen og i forbundet, men ble aldri ført fram med noen stor styrke. Sekstimersdagen ble reist igjen som krav i 1970-årene, men nå var det fra kvinnebevegelsen og ikke først og fremst fra fagbevegelsen det kom.

Rasjonaliseringen og de svake konjunkturene førte med seg overkapasitet i sementproduksjonen i Norge. I 1928 kjøpte Dalen Portland og dens største kreditor, Den Norske Creditbank, opp sementfabrikken «Norge» i Lier og la året etter ned hele bedriften. Oppkjøpet og nedleggingen av Lierbedriften førte til nedleggelse av Fellesorganisasjonen. Samtidig ble det vedtatt å opprette et samarbeidsutvalg mellom organisasjonene på Slemmestad og Dalen, og fra 1930 var utvalget i virksomhet. Det ble nedlagt i 1932.

Foreningene ved de to bedriftene fortsatte med å utveksle opplysninger om tarifforhold, men noe fast samarbeid kom ikke i stand før i 1948.

Utmelding av samorg

I tillegg til å bygge opp industriforbund beslutta LO-kongressen i 1923 å danne distriktsvise samorganisasjoner. Etter de nye retningslinjer skulle samorganisasjonen for Brevik gå opp i en større sammenslutning for hele Grenland, og fra januar 1924 ble foreningene samla i Skiensfjordens faglige Samorganisasjon. Dalen Cementindustriarbeiderforening ble automatisk tilslutta den nye samorganisasjonen.

Etter et benkeforslag på medlemsmøte 12. september 1924 vedtok foreningen enstemmig å melde seg ut av samorganisasjonen, med virkning fra og 1.oktober samme år. Da saken kom opp igjen på møte 7. desember var formannen og sekretæren i Samorg, Anton Brækken og John A. Johnsen, til stede. Fra kassereren i Dalenforeningen fikk de høre denne begrunnelsen for utmeldingen:

«J. Nikolaysen åpnet debatten og paaviste den uhensiktmessige og dyre administrasjon samorganisasjonen nu var. Den store kontingent der nu paahvilte foreningen kunde ikke la sig forsvare og fortsette med, da den ikke stod i noget rimeligt forhold til det utbytte en samorganisasjon måtte kunne avgi.»

Til tross for lange innlegg fra Brækken og Johnsen om samorganisasjonens nødvendighet, ble det ikke gjort noe nytt vedtak. Forholdet til samorganisasjonen ble tatt opp på mange møter i årene som kom, og trass i gjentatte pålegg fra forbundet og landsorganisasjonen ble foreningen stående utenfor. Av de store fagforeningene i Grenland var Dalenforeningen ved siden av Avdeling 25 ved Skottfoss Papirfabrikk den eneste som ikke betalte kontingent til samorganisasjonen, og påstander om usolidarisk handling ble flere ganger framsatt. Da Dalenarbeiderne sjøl måtte ut i streik i 1926, appellerte samorglederne også sterkt til den egennytte som lå i at samorganisasjonen kunne støtte opp med sympatiaksjon og blokade.

Spørsmålet om innmelding i samorg ble en gjenganger ut gjennom 20-årene. I 1928 så det endelig ut til at foreningen skulle gå inn, idet styret enstemmig gikk inn for medlemskap. Men nok engang ble forslaget nedstemt av medlemsmøtet, denne gang med 15 mot 11 stemmer. Først i september 1930 ble det flertall for medlemskap, og fra 1.1.1931 var Dalenarbeiderne tilbake i samorgfolden.

Forholdet til stuerne

Da utskipningen av sement tok til på Dalen, ble lastearbeidet utført av en stuergjeng som i 1921 danna Brevik Losse- og Lastearbeiderforening. Foreningen meldte seg i 1922 inn i Transportarbeiderforbundet og var fra 1924 også tilslutta Skiensfjordens faglige Samorganisasjon.

I 1925 avslo bedriften å fornye avtalen med stuerforeningen og beslutta ensidig å overføre havnearbeidet til skipsmegler Wiborg i Brevik, som igjen slutta kontrakt med et uorganiserte stuerlag, Eidanger Stuer- og Laerlag, eller «Langangengjengen» som den gjerne ble kalt på folkemunne, og som i 1921 hadde drevet streikebryteri på kaia i Dalen. Brevik Losse- og Lastearbeiderforening anså beslutningen å være tariffstridig og klaga saken inn for hovedorganisasjonene. Som medlem av LO-familien fikk stuerne her støtte fra Dalenforeningen og etter hvert medhold fra hovedorganisasjonene, og «streikebrytergjengen» ble kopla ut.

Som gjenytelse for støtten forsøkte Dalenforeningen å få til en avtale med stuerne som gikk ut på at oppsagte og permitterte fagorganiserte fra bedriften skulle brukes som ekstramannskaper ombord i båtene. Blant stuerne var det bare de faste medlemmene som var organiserte i LO, og forslaget gikk ut på at de ledige ved bedriften skulle foretrekkes framfor de uorganiserte ekstrastuerne. Styret i stuerforeningen gikk i forhandlinger med på dette, men medlemsmøtet sa nei til avtalen, og Dalenforeningen fikk ikke beskjed om utfallet før etter flere måneder! Det helt gode forholdet til stuerforeningen kom derfor ikke i stand.

I flere år pågikk det en grensekonflikt mellom foreningen og stuerne om kullossinga. Saken ble avgjort i 1933, da foreningen og kjemisk ga etter og kullossinga ble ført over til Brevik Laste- og Lossearbeiderforening.

Hjelpesykekasse

Helt fra anleggstida hadde arbeiderne og de fagorganiserte gitt støtte til arbeidskamerater som ble syke og familier som mista sitt utkomme. I den første tida ble støtten gitt ved at det gikk rundt lister hvor de som stod i jobb kunne tegne seg på med støttebeløp til de syke og trengende. En av anleggsforeningens første oppgaver ble å sørge for at listene ble godkjent av styret og at pengene ble innsamla til kassereren i foreningen. I mange enkelttilfeller ble det også bevilga støttebeløp fra foreningskassa etter vedtak på medlemsmøter.

Gjennom listene og bevilgningene ble det i det første tiåret ytt betydelig støtte. I en artikkel i Telemark Kommunistblad 20. februar 1926 ga Gudolf Skui opplysninger om omfanget av den sosiale innsatsen foreningen stod for i året som var gått:

«Der er i årets løp utstedt 32 bidragslister til syke arbeidskamerater, hvorpå der er innkommet kr. 5794,34. Ennvidere er der utstedt lister til Skiens verksteder og bygningsarbeiderne sammesteds m. fl. så tilsammen er innkommet ca. kr. 6000. (..) Foreningen har ennvidere bevilget kr. 330,- til arbeidsledige medlemmer, og likeledes er der av foreningen avholdt en kirkekonsert i Brevik kirke til inntekt i samme øiemed.»

Måten støtten ble gitt på ble likevel etter hvert sett på som vilkårlig og uakseptabel. På medlemsmøte 6. februar 1927 ble det derfor vedtatt å opprette en hjelpesykekasse med ukentlig kontingent og med første utbetaling etter 1. april samme år. Kontingenten ble satt til kr. 0,50 pr. uke, og ved sykdom skulle det etter 14 dager utbetales kr. 2,50 i dagpenger.

Utbetalingene fra hjelpekassa ble så store at foreningen allerede året etter måtte sette ned dagpengene for å skaffe balanse. I 1931 ble det på ny nødvendig å endre betingelsene ved at kontingenten ble førhøya med 10 øre pr. uke, og bidraget under sjukdom satt ned med 50 øre pr. dag. I beretningen meldes det om «adskillig sykdom» blant medlemmene dette året.

Innsamlingene på lister forsvant ikke helt. I enkelttilfeller var det medlemmer og familier i nød som ikke falt inn under reglene i hjelpesykekassa, og da fortsatte en å samle inn på den gamle måten.

Partistrid

Partikampene i 20-årene ga gjenlyd i fagforeningen på Dalen. Det store stridsspørsmålet stod om forholdet til Den kommunistiske Internasjonale. I partilaget i Brevik ble det flertall for å oppretteholde medlemsskapet i Internasjonalen, og partilaget slutta seg derfor til Norges Kommunistiske Parti da det ble stifta i 1923. Laget kalte seg i flere år Brevik Arbeiderparti av N.K.P. I Brevik og Eidanger stod Arbeiderpartiet svakt midt i 20-årene. I Brevik ble det stifta nytt lag av Arbeiderpartiet i 1925, men for begge kommunene var det først etter samlinga med sosialdemokratene i 1927 at partiet gjenvant sin styrke.

Fra 1924 til 1928 hadde kommunistene en sterk posisjon i Dalenforeningen, og blant medlemmene og sympatisører ble blant annet Ole Danielsen, Ragnvald Mathisen, Gudolf Skui, Phillip Levin, Robert Lundqvist, Oluf Eriksen og Ole. M. Andersen regna. Med valget av Gustav Hill som formann i 1928 tok de mer moderate kreftene over ledelsen, og med noen avbrekk var det medlemmer med tilknytning til Arbeiderpartiet som leda foreningen fram til krigen. Foruten Hill var Johan Lundsholt, Odd Humblen, Joakim Larsen, Hans Gundersen, Einar Sunde og Olav Roen markerte tilhengere av Arbeiderpartiet.

Vinteren 1924 ble det tatt stilling til hvilke internasjonale forbindelse LO skulle ha. Året før hadde fagkongressen gjort vedtak om utmeldelse av Internasjonale Faglige Sentral eller «Amsterdaminternasjonalen» som den ble kalt. Alle fagforeninger ble oppfordra til å si sin mening. Da saken kom opp i Dalenforeningen første gang, var det som en prosedyresak om hvordan den videre skulle behandles. I følge sekretæren utvikla det seg likevel til en

«.... politisk fektning mellom de to arbeiderpartier. Dette forhold blev paatalt av Gundersen der rettet en henstilling til formannen om å begrense debatten, til at omfatte den foreliggende sak.»

Ved realitetsbehandlingen 24. februar ble det med 20 mot 17 stemmer vedtatt å gå inn for tilslutning til Røde Faglige Internasjonale (RFI). I følge protokollen ble det holdt mange innlegg for innmelding i RFI, mens bare en, Olav Roen, talte imot. Styret hadde enstemmig innstilt på medlemsskap. LO ble forøvrig ikke innmeldt i RFI, og ble i mange år stående uten tilknytning til noen av de faglige internasjonalene.

Etter at Kommunistpartiet i 1928 slutta seg til de såkalte «Strassburgertesene» om hvordan det faglige arbeidet skulle drives, mista partiet svært mye av støtten i fagbevegelsen. I følge disse retningslinjene skulle kommunistene ta alle midler i bruk for å bekjempe de reformistiske fagforeningslederne, og om nødvendig mobilisere de uorganiserte mot de sittende lederne. Strassburgertesene ble en belastning for kommunistene, og i Grenland ble de foranledningen til at en rekke kjente fagforeningsfolk brøyt med partiet, som Arthur Berby, Johan Ødegård, Anton Brækken m. fl.. Også på Dalen ble de en tung byrde for NKP-medlemmene, og under styrebehandling 19.2.1930 kom Ragnvald Mathisen med denne erklæringen:

«Mathisen oplyste samtidig at han til kommunistpartiets avdeling i Brevik har meddelt at han tar avstand fra Strassburgertesene, R.F.I.s nye streikestrategi.»

På medlemsmøte 27. februar 1930 ble Strassburgertesene behandlet etter innledninger fra Nic. Næss fra forbundsstyret og Leif Foss som var faglig leder i NKP. Det ble tatt stilling til et vedtak fra hovedstyret i kjemisk som tok skarp avstand fra den kommunistiske fagforeningsstrategien:

«Efter en timelang debatt hvor de to retningers motsetningsforhold gjorde seg sterkt gjeldene blev saken optat til votering. Denne hadde til resultat at hovedstyrets beslutninger blev vedtatt med 85 stemmer mot 17 stemmer.»

Oppgjøret mellom de to retningene i foreningen førte også til sterke personlige motsetningsforhold. Forholdet mellom foreningsmedlemmer ble i enkelte tilfeller så dårlige at foreningen måtte utnevne meklingsmenn for å få løse opp i konfliktene. Striden toppa seg i 1930 med forslag om eksklusjoner av NKP-erne Gudolf Skui og Phillip Levin. Eksklusjoner ble aldri iverksatt, og motsetningene ble etter dette dempa ned. Året før hadde sekretæren i årsberetningen vært inne på det negative ved partirivaliseringen:

«Da det er 2 forskjellige politiske meninger blant medlemmene virker dette som en hemsko paa foreningen som derved mister en del av sin salgkraft.»

Utskiftinger i styret

Ole Danielsen ble den første lederen i Dalen Cementindustriarbeiderforening. Han ble bare sittende ett år, men kom tilbake i 1927, også denne gang for ett år. Danielsen ble også valgt som formann i 1926, men nekta å ta imot valget. Fram til han slutta ved bedriften i 1930, var han en av de toneangivende medlemmene. De andre formennene på 20-tallet var Gudolf Skui, Ragnvald Nilsen, Gustav Hill og Hans Gundersen.

Det var store og hyppige utskiftinger i styret i 20-årene. Det ble holdt halvårige generalforsamlinger, og deler av styret ble skifta hvert halvår. Det var mange personer innom styret i disse årene, men bare en som ble sittende over en lengre periode, kassereren Johan T. Nicolaisen.

Forhandlingsveien

Foreningen så dagens lys i ett av de hardeste av mellomkrigstidas kampår. Arbeidet for å opprettholde kjøpekraften eller reallønna ble foreningens viktigste oppgave i 20-årene. Trass i omstillinger og mannskapsreduksjoner måtte en flere ganger godta nedslag i timelønnene. På grunn av deflasjonspolitikken, som innebar at krona økte i verdi, ble kjøpekrafta opprettholdt i de periodene en var i fullt arbeid. Men noen særlig del i produktivitetsøkningen kan en ikke si at Dalenarbeiderne fikk.

Foreningen opplevde krasse utspill og krav om lønnsreduksjon fra bedriftens side. Det bemerkelsesverdige er den konsekvente forhandlingslinje foreningen fulgte. I de seks første årene forekom ikke et eneste eksempel på direkte aksjon, som i så sterk grad hadde prega anleggstida. Da dette våpenet ble brukt i 1930, var det nærmest unntaket som bekrefta regelen. At forhandlingslinja ble fulgt innebar ikke at en unnlot å ta i bruk kraftige midler. I 1926 gikk foreningen med åpne øyne inn i en streik en måtte regne med ble av stor varighet. Men alle andre utveier ble forsøkt, og det var først etter lange runder med forhandlinger og tvungen mekling at streiken ble iverksatt.

Overgangen til Kjemisk innebar at Dalenarbeiderne ble innvevd i et langt tettere forbund enn Arbeidsmannsforbundet hadde vært. Kravene som ble reist overfor bedriften ved tarifforhandlingene måtte nå godkjennes sentralt, og ble ved flere anledninger også endra av forbundet. Utviklinga gikk i retning av en landsomfattende bransjeavtale, og dette satte grenser for hva foreningen kunne fremme. Lederne i forbundet som Halfdan Jønsson, Ivan Bjerkmann og Nic. Næss deltok stadig i drøftinger på medlemsmøter og i stedlige forhandlinger, og kontakten med forbundet ble en helt annen enn den tidligere hadde vært. At Dalenforeningen meldte seg ut av Skiensfjordens faglige Samorganisasjon, innebar også at banda til forbundet ble viktige, og at foreningen i mindre grad ble knytta til fagforeningsmiljøet i Grenland.

Utdrag (s. 37-55) fra:
Med samarbeid som våpen. Dalen Arbeiderforening 75 år
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen