Fra: Med samarbeid som våpen. Dalen Arbeiderforening 75 år


Forhistorien 1916 - 1923

av Helge Mæland

Når Dalen arbeiderforening i 1999 holder 75-årsjubileum er det dannelsen av Dalen Cementindustriarbeiderforening i 1924 som er utgangspunktet. Foreningen ble stifta på møte i Folkets Hus i Brevik 6. januar og gikk inn som avdeling 46 i det nydanna Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund.

Den kjemiske foreningen var en sammenslutning av fire foreninger som til da hadde vært i virksomhet på Dalen:

Av foreningene var anleggsarbeiderforeningen den største og toneangivende. Det er bare fra denne foreningen det finnes bevart en protokoll, og det er sparsomt med kildemateriale om de andre foreningene. Tida fra 1916 til 1924 danner uansett en viktig bakgrunn for den kjemiske foreningen og må ses som en del av historien til denne.

Anlegget i Dalenfjæra

Anlegget av Dalen Portland Cementfabrikk markerte storindustriens inntog i Eidanger. Fabrikken ble påbegynt 12 år før utbygginga på Herøya. Av industribedrifter i distriktet måtte en til Skien og Unionbedriftene for å finne noen større. Av kjemisk industri var Porsgrunn Elektrometalurgiske på Roligheten kommet i drift to år før anlegget på Dalen starta opp. Men DPC skulle få mer enn dobbelt så mange ansatte som Metallurgen.

Til Dalenanlegget kom arbeidssøkende fra fjern og nær, og tilstrømningen av folk til anlegget og fabrikken kom til å sette sitt sterke preg på utviklinga i Eidanger og Brevik i flere tiår. Til Dalen kom en høyst uensarta gruppe av anleggsfolk. Det kom unge og førstegangs anleggsarbeidere fra de nærmeste områdene. Men det kom også erfarne «rallarar» fra flere av de store anleggene som var reist etter 1905. Det kom arbeidere helt fra Sverige, hvor ledigheten var stor i årene rundt første verdenskrig. Med anlegget fulgte brakkeliv med fest og dans, fyll og slagsmål og all den uro anleggene var kjent for å trekke med seg. Det fulgte møter og diskusjoner, streiker og demonstrasjoner.

En artikkel i arbeideravisa «Bratsberg-Demokraten» gir denne øyenvitnebeskrivelsen av anlegget i mars 1917:

«Like utenfor Brevik holder man for tiden paa med anlæggene til Dalen Portland Cementfrabrik. Det er ganske imponerende arbeider, som her foregaar, idet der er beskjeftiget ca. 300 mand. Borti alle hauger og kroker hører man varsko, rop og smeld.»

Fagforeningspioneren, Arthur Berby, kom til Dalenanlegget høsten 1917. Han hadde dengang mer enn 10 år bak seg på ulike anlegg. På sine eldre dager (ca. 1970) skreiv han ned de inntrykk som hadde festa seg fra den første tida som anleggsarbeider og fagforeningsmann. Når det gjelder Dalen er han ikke nådig i beskrivelsen av arbeidsplassen:

«Arbeidsplassen virket slettes ikke hyggelig. Hele anlegget var som en sumpig grop, var inngjerdet med henved 2 meter netting med piggtråd på toppen, og her var innført stemplings-kontroll for alle de som arbeidet direkte for selskapet. Ja selv de som arbeidet utenfor gjerdet, måtte inn porten og stemple morgen og kveld.»

Ved anleggsstart høsten 1916 ble alle ansatt direkte i det nydanna aksjeselskapet. Vinteren 1917 kom entreprenøren Høyer Ellefsen inn i bildet og stod for flere utbyggingsarbeider til ut i 20-årene. For anleggsforeningen var det derfor to arbeidsgivere å forholde seg til.

Arbeidsstokken på anlegget vokste fram til 1918, da ca. 350 arbeidere var i sving. Mot driftsstarten i 1919 ble styrken redusert, men med oppstarten høsten 1919 ble det stort behov for fast ansatte fabrikkarbeidere. Av de gjenværende anleggsarbeiderne gikk mange inn i fabrikkproduksjonen.

Pionerene i anleggsarbeiderforeningen

Dalen anleggsarbeiderforening ble stiftet 23. september 1916, ikke lenge etter at anleggsarbeidet var kommet i gang. Den seinere mangeårige formannen i Norsk arbeidsmannsforbund, Johs. M. P. Ødegård, holdt foredrag på stiftelsesmøtet, og det første styret fikk denne sammensetningen:

formann:Halvor Sollie
viseformann:Mikal Bredesen
sekretær:Otto Bakken
kasserer:Abraham Ingebretsen
styremedlemmer:Samuel Samuelsen
 Olav Roen
 Karl A. Karlsen
varamenn:E. Haugen
 J. Nilsen
Som revisorer ble Anders Myran og Hans Mykland valgt.

Dalen anleggsarbeiderforening var ingen «fiks ferdig» eller stabil fagforening. Den oppstod i en nærmest kaotisk situasjon hvor anleggsarbeidere kom og gikk og der det var liten fasthet i arbeidsstokken . Arbeidsstyrken vokste også i løpet av de første anleggsårene, og gjennomstrømningen og tilsiget av nye folk var stort i denne tida.

Protokollen fra anleggsforeningen (1916 - 1919) viser med tydelighet hvor vanskelig det var å fagorganisere arbeiderne på anlegget. Allerede på det første møtet (3. oktober) etter stiftelsesmøtet måtte foreningen velge ny nestformann, og den ene av revisorene, Myran, overtok for Bredesen, som det ble opplyst skulle «gaa over til en anden forening». Bare tre uker seinere, 25. oktober, måtte det velges ny formann, og Karl G. Karlsen ble valgt. Ny generalforsamling ble holdt allerede 7.1.1917, og nå ble Anders Myran valgt som den tredje formannen på under fire måneder. Styret fikk nå denne sammensetningen:

formann:Anders Myran
viseformann:Mathias E. Jansen
sekretær:Otto Bakken
kasserer:Nils Omdal (vikar for Abraham Ingebretsen, som skulle i militærtjeneste)
underkasserer:Johan T. Nicolaisen
styremedlem:Samuel Samuelsen

Anleggsarbeiderforeningen holdt generalforsamling hvert halvår og skifta stadig ut sine tillitsvalgte. Høsten 1917 kom Karl G. Karlsen på ny inn som leder, og sekretæren som nå var reist fra plassen, ble erstattet med Karl A. Karlsen. Johan T. Nicolaisen ble nå kasserer og den første som ble sittende i et verv i lengere tid. Nicolaisen ble imidlertid sittende svært lenge. Fra anleggsforeningen fortsatte han inn i den kjemiske foreningen og var kasserer i mer enn 20 år. Som nye styremedlemmer kom Olaf Olsen og Karelius Andersen inn.

I januar 1918 overtok Johannes Danielsen som formann. Danielsen ble gjenvalgt på høsten og var leder i et svært innholdsrikt og aktivt år for foreningen. I 1919 overtok Olav Roen stafettpinnen. Han hadde vært medlem i det første styret og ble i flere tiår en markant person i fagforeningsmiljøet på Dalen.

For tida fra 1919 til 1923 finnes det ikke protokoller fra foreningsmøtene, og det er vanskelig å finne ut hvem som satt i styrene. Av avisnotiser kan det se ut som om Johannes Pedersen overtok ledelsen av foreningen i 1920.

I det siste året anleggsforeningens eksisterte (omdøpt til Dalen Arbeiderforening) kom Olav Roen tilbake som formann.

Agitasjon og rekruttering

Det var ikke enkelt å få anleggsarbeiderne med i foreningen. For mange var organisasjonstanken ny, og det var også flere organisasjoner som tilbød medlemsskap. Rett etter starten av anleggsarbeiderforeningen meldte en gruppe av syndikalister seg ut av Arbeidsmandsforbundet og knytta seg direkte til Sveriges Arbetares Centralorganisation som egen avdeling. Noen tallmessig stor forening ble det aldri, men for anleggsforeningen ble det en brysom konkurrent.

I følge Berby gikk rivaliseringen på nevene løs den førte tida. Anleggsarbeiderforeningen gikk fra første stund av ut med agitasjon for sin forening. På stiftelsesmøtet 23.9.1916 ble det valgt tre «agitatorer» med et særskilt ansvar for å rekruttere medlemmer: Anders Myran, Hans Mykland og Abraham Ingebretsen. En måned seinere ble det vedtatt «att tilsetta ytterligare 2 agitatorer», og valget falt på Samuel Samuelson og Jan Jonson.

På et medlemsmøte 28. januar 1917 ble spørsmålet om hvilke midler en skulle bruke for å få så mange som mulig med i organisasjonen tatt opp. Protokollen referer bare det syn Myran framførte:

« Myran mente at det burde agiteres i hvert lag, og av alle organiserte. I lag hvor det var uorganiserte, skulle ikke disse gives nogen ro, men bruke alle midler for at faa dem ind i foreningen.»

På medlemsmøte 29. april gikk en mer «profesjonelt» til verks for å verve medlemmer. Det ble vedtatt å betale en person for å gå rundt å agitere. Birger Sandberg ble valgt, og foreningen skulle dekke den tapte arbeidsfortjenesten. På høsten ble den nyvalgte lederen, Karl G. Karlsen valgt til agitator. I sine erindringer skriver Arthur Berby at han dreiv rekrutteringsarbeid på Dalen høsten 1917, og at han verva mange nye medlemmer til foreningen.

Å holde fester ble et middel for å bygge foreningen. Tre uker etter stiftelsesmøtet holdtes den første festen med tale av redaktør Henrik Berg i Bratsberg-Demokraten. Inngangsprisen var kr. 1,- for herrer og 0,50 for damer, og ved siden av kontingenten (kr. 0,50 pr. uke) ble festene den viktigste inntektskilden for foreningen. De ble holdt opptil fire fester i året, og kjente agitatorer ble sendt bud på for å holde tale. I april 1917 ble sekretæren i Arbeidsmannsforbundet, Alfred M. Nilsen, invitert som festtaler.

Både møter og fester ble holdt på Folkets Hus (seinere Jomheim) i Brevik. Folkets hus hadde blitt bygd i 1914/1915, og det var den gamle og upolitiske Brevik arbeiderforening som hadde reist forsamlingshuset.

En forening med respekt for seg selv måtte ha egen fane, og forslag om å kjøpe fane kom tidlig opp. I mars 1917 ble det bevilga kr. 200,- til innkjøp, og avsløringsfest ble holdt 21.april. 1. mai 1917 stilte foreningen med egen fane og Karl G. Karlsen som fanebærer.

Avisa «Bratsberg-Demokraten» spilte en viktig rolle for fagbevegelsen i Telemark i årene rundt første verdenskrig. Avisa brakte mye stoff fra de store arbeidsplassene, og foreningene utnevnte egne kontakter for avisa. Dalenforeningen tegnet aksjer, og sendte utsendinger til genralforsamlingene i avisa. Og redaktøren var flere ganger og holdt foredrag i anleggsforeningen.

Stemplingsklokker

Noe av det første foreningen tok tak i var stemplingssystemet som var innført ved anlegget. Saken ble tatt opp på et av de første møtene, 25 oktober 1916, men frammøte var dårlig, og foreningen så seg ikke i stand til å foreta seg noe. I følge protokollen var det Myran som målbar stemningen:

«Da det ikke møter opp flere folk end hær er tilfælde, formoder jeg at de fleste vil ha stemlingssystemet. Det er dog det første anlæg her i landet hvor systemet er tat i bruk. Og hvad vil ikke folk tænke og tro om oss naar de faar høre at vi uten videre underkaster oss et slikt slavesystem. Ganske uvilkårlig vil de spørge om det er anlægsfolk disse mennesker som arbeider ved Dalen Cementfabrik ...»

Det ble vedtatt å ta saken opp igjen på nytt møte og samtidig forsøke å verve nye medlemmer. Men heller ikke denne gang møtte anleggsfolket opp for å avskaffe «klocksystemet», som referenten Johan T. Nicolaisen skriver på svensk:

«... så länge föreningen icke hade mer an ett 40 tal af de vid fabriken anstälda arbetarna, kunde föreningen hava liten utsikt at faa bort systemet ... ock med anledning haraf beslöts att for närvarande icke vidta några åtgärder.»

Da Arthur Berby kom til Dalenanlegget høsten 1917, gikk han straks inn for å avskaffe stemplingen. På medlemsmøte 14. oktober ble det vedtatt at «stemplingen bør bortskaffes», og to uker seinere gikk Holter med på å avvikle systemet. Sammen med økningen av timelønnen var dette et av de første resultatene anleggsforeningen oppnådde.

Lønnskrav

Da Dalenanlegget kom i gang var den norske økonomien kommet inn i en høykonjunktur. Mens Sverige og Danmark hadde arbeidsledighet, var det i Norge press på arbeidsmarkedet, og den såkalte «jobbetida» tok til. Inflasjonen økte, og prisene på mat og andre livsnødvendigheter steig. Med «dyrtida» fulgte krav om tillegg og lønnsøkninger.

Ved starten av Dalenanlegget lå timelønna på 60 øre pr. time for de som gikk på daglønn. De fleste av arbeiderne jobba akkord, med 60 øre som grunnlønn. Lønnsvilkårene var ikke fastsatt i noen overenskomst, men lå på omtrent samme nivået som på anlegg hvor avtaler var inngått. Det gikk lang tid før en i det hele tatt fikk i stand en tariffavtale for Dalen.

I januar 1917 fremma foreningen krav om dyrtidstillegg i form av brødmerker. Hele matforsyningen var vanskelig, og mangelen på viktige matvarer trua nærmest framdriften av anlegget. I kravet lå det også at merkene skulle fordeles etter forsørgelsesbyrden til den enkelte, og at de som hadde stor familie skulle få mest.

Kravet ble avvist, og bedriften tilbød i stedet et dyrtidstillegg på 10 øre for de daglønna, eller 10 prosent (6 øre) for alle, og også for de som hadde akkord. Foreningen forkasta dette, men etter en ny runde gikk bedriften med på en økning til 75 øre i daglønn og 70 øre i minstelønn og akkordgrunnlag.

Inflasjonstakten økte på denne tida, og allerede i mai ble det innkalt til nytt møte for å «drøfte spørsmålet om dyrtidstillegg eller forhøyelse av minstelønnen». Høsten 1917 ble minstelønnskravet økt til kr. 1,- pr time, og på medlemsmøte 14. oktober ble kravet ytterligere skjerpa, til kr. 1,20. Lønnskravet ble nå kobla sammen med krav om kortere arbeidsdag og avskaffelse av stemplingssystemet. For å legge fram kravene ble Arthur Berby, Karl G. Karlsen og Johan T. Nicolaisen valgt. Noen forhandling i moderne forstand var det ikke snakk om, men kravene ble framført, og noen dager etter svarte bedriften og Høyer Ellefsen med et tilbud på kr. 0,90 pr. time for faglærte og kr. 0,85 for ufaglærte. Bedriften gikk med på å ta bort stemplingssystemet, men gikk ikke med på å røre arbeidstida, som forble 56 timer pr. uke. Sjøl om kravene langtfra var innfridd, stemte 58 for å akseptere tilbudet og bare 15 mot.

I 1918 fortsatte lønnsveksten, og i august ble minstelønnssatsene økt med 10 øre. Fra 1919 mangler protokollene, og vi har ikke opplysninger om hvordan lønnskampen utviklet seg. I «Dalens egne år» skriver Fasting og Gartmann at gjennomsnittsfortjenesten ved bedriften på slutten av 1919 lå på litt over to kroner pr. time, og at den kulminerte i løpet av 1920 med kr. 2,68 i gjennomsnitt. I disse tallene er alle tilleggene medregnet, og vi må også regne med at funksjonærlønnene trakk gjennomsnittet opp.

8-timersdagen

I april 1918 ble det reist nye krav. Kampen for åttetimersdagen hadde fått vind i seilene og ble fremma sammen med krav om kr. 15 pr. dag i minstelønn. Foreningen stilte ultimatum med hensyn til tidspunkt for innfrielse av kravene, og anleggsforeningen gikk sammen med jern- og metallklubben og trearbeiderforeningen for å kjempe gjennom kravene. På «massemøte» av arbeiderne fra de tre forbundene, ble bedriftens tilbud behandla. Det innebar dyrtidstillegg, men ikke arbeidstidsforkorting. Dyrtidstillegget gikk ut på 8 kroner i tillegg pr. uke for ugifte, 12 kroner for gifte samt 3 kroner for hvert barn i husstanden. Med 122 mot 52 stemmer ble tilbudet akseptert.

Kravet om 8-timersdag ble nå lagt i det nydanna «arbeiderrådets» hender. På møte 22. april henstilte Brevik Arbeiderråd arbeidsgiverne om å innføre 8- timersdagen straks. Hvis det ikke skjedde frivillig, skulle arbeiderne som ledd i en landsomfattende aksjon «ta» 8-timersdagen fra og med 2. mai.

På Dalen gikk arbeiderne til streik 2. mai. Den varte i 14 dager, og endte i uoverensstemmelser mellom de ulike arbeidergruppene. Som svært mange andre steder mislyktes denne aksjonen, og arbeiderne måtte tre i arbeid på de gamle vilkårene. Blant fagarbeiderne var det flere som forlot arbeidsplassen i samband med streiken, og som ikke kom tilbake. På direksjonsmøte kort tid etter streiken ble arbeidstiden likevel redusert til 53 timer pr. uke.

Sommeren 1918 kom foreningen med «andragende om ferie i 4 dager ... med fuld lønn». Kravet ble umiddelbart avvist med begrunnelse i den ulovlige arbeidsnedleggelsen 2. mai. På høsten kom Holter tilbake med løfte om ferie fra neste sommer, etter følgende skala:

«De der har været ansat ved bedriften i et aar, faar en ferie av 6 dager, de der har været i to år 8 dage, og de der har været ved bedriften i tre år, faar en ferie på 10 dage. Alle tider med fuld løn.»

8-timersdagen ble innført pa Dalen fra 1. april 1919. Fra nå av ble det arbeida seks like lange dager, og den ukentlige arbeidstida gikk ned til 48 timer.

Matforsyningen

Mot slutten av verdenskrigen oppstod det vansker med forsyningen av mat i Norge. Det ble innført rasjonering av importvarer og oppretta kommunale provianteringsråd for å fordele de varene som kunne skaffes på en best mulig måte.

Spørsmålet om en kooperativ forening ble tatt opp av anleggsforeningen våren 1917. Saken kom opp på to medlemsmøter i april, og det ble vedtatt å sammen- kalle et «massemøte» hvor også Breviks befolkning ble invitert. Initiativet førte ikke fram, og i stedet ble det oppretta et «varelager» i bedriftens regi sommeren 1917. Det ble innreda butikk og lager i spisebrakka, og forutsetningen var at varene skulle kjøpes til innkjøpspris med et lite tillegg for administreringen av utsalget.

På samme tid ble det opprettet et provianteringsråd i Eidanger, og det var herfra varene ble innkjøpt. Provianteringsrådet delte også ut ekstrabrødkort til husstandene etter behov, og dette var ingen enkel sak.

På Dalen stod bedriften for matservering til anleggsfolket mot et fratrekk i lønnen. På spisebrakka fikk en middag og andre måltider, men i anleggsforeningen kom det tidlig fram misnøye med maten og prisen en måtte betale for den.

Misnøyen mot matforsyningen toppa seg vinteren 1918. På et allmøte av både arbeidere og funksjonærer ble det retta kritikk både mot fordelingen av tilleggsbrødkort, matstellet på spisebrakka og driften av Dalen varelager. Det kom fram påstander om at de som allermest trengte tilleggskort ikke hadde fått noen, og provianteringsrådet ble bedt om å rydde opp i dette. Når det gjaldt maten på spisebrakka, gir Bratsberg-Demokraten dette referatet fra behandlinga:

«... det fremkom megen misnøye over, at den var baade daarlig og altfor knap for arbeidere, som har tungt arbeide, og i denne brødknaphetens tid burde middagsmaten være baade kraftigere og mere avvekslende. Det lovedes da at rette paa forholdet. I den anledning nedsattes en komite, som skulde ordne med denne sak.»

Med hensyn til varelageret

«... fremkom der klagemaal over, at ikke kunderne blev gjort bekjent med,hvad slags varer der førtes, liksom der kritisertes, at det ikke var at faa av provianteringsraadets varer i større utstrekning. I henhold hertil besluttedes at nedsætte en komite på 5 medlemmer som skulde ivareta kundernes interesser; hvis der var noget at klage paa maatte man henvende seg til den. Denne komite blev bestaaende av: Amundsen, J. Danielsen, B. Sandberg, E. M. Jansen og P. Andersen.»

Det ble likevel ikke stille rundt varelageret. På medlemsmøte i september 1918 kom det fram påstander om misligheter ved driften:

« ... da der er bevisligt at der er sendt varer til butikken, men som ikke har gaat an at få kjøpt.»

På et nytt «massemøte» stilte ca. 200 opp, i følge Bratsberg-Demokraten. Fra Eidanger provianteringsråd stilte lederen, Andreas Skyer, og forretningsføreren, H. Auen, for å svare for det rådet hadde foretatt seg:

«Diskusjonen kom igang og baade forretningsfører Auen og varelageret blev sterkt kritisert. Auen oplyste, at han hadde avsendt de bestilte varer i betimelig tid og dokumenterte sine paastande med kvittering fra jernbanen. Han hadde ogsaa tilbydd varelagerets bestyrer flere slags varer, men bestyreren vilde intet ha. Da varelagerets bestyrer ikke var tilstede paa grund av sykdom, kunde man saaledes ikke bli rigtig klar over sakens forhold, men man enedes om at avholde et møte senere.»

Spørsmålet om et eget provianteringsråd for Dalen ble også tatt opp på møtet, men vedtaket gikk ut på at en i stedet skulle kreve at det kommunale rådet skulle utvides med to til tre medlemmer fra Dalen. Johs. Danielsen var allerede valgt inn i provianteringsrådet.

Forhandling eller aksjon?

Som de store anleggene rundt første verdenskrig fikk også Dalen innslag av radikalt innstilte arbeidere av ulike avskygninger. Syndikalismen stod som retning sterkt blant anleggsarbeiderne og hadde også sine tilhengere på Dalen. De reinspikka syndikalistene hadde ingen tiltru til at politiske partier kunne utrette noe for arbeiderklassen og så på fagforeningene som redskapet for å forandre samfunnet. Syndikalistene var motstandere av at fagforeningene skulle la seg binde av tariffavtaler og gikk i stedet inn for prinsippet om «anerkjente arbeidsvilkår». Arbeidsvilkårene skulle være erkjente og bekrefta av arbeidskjøperne, men de fagorganiserte skulle til enhver tid stå fritt til å ta opp lønnskrav og andre krav, og være forberedt på å «gaa til mere pludselige kampe, la dem komme som lyn fra klar himmel» som en av de kjente norske syndikalistene, Alfred M. Nilsen, uttrykte det.

I sin reine form hadde ikke syndikalismen mange tilhengere i Norge. Men innenfor Arbeidsmannsforbundet fikk den i mer moderat utgave betydelig innpass hos medlemmene. Anleggs- og gruvearbeiderne utgjorde en stor medlemsgruppe i forbundet, og dette var kjernetroppene i den fagopposisjonen Martin Tranmæl og andre hadde organisert som fraksjon innafor LO. Fagopposisjonen gikk også sterkt ut mot de langvarige avtalene som var inngått. Med prisstigninga og «dyrtida» som kom under verdenskrigen, ble de langvarige avtalene mye av en hemsko for de fagorganiserte. Også når det gjaldt virkemidler gikk de fagopposisjonelle langt i syndikalistisk retning og oppfordra til «direkte aksjon» med streik og blokade som sentrale virkemidler. I 1918 erobra de fagopposisjonelle flertallet på Arbeidsmandsforbundets landsmøte, og Elias Volan ble valgt som ny formann.

Innenfor anleggsforeninen på Dalen herska det fra første stund ulike syn på hvordan fagforeningsarbeidet skulle drives. Mens flere, som Arthur Berby og Anders Myran, gikk inn for å stille ultimatum og presse bedriften gjennom trusler om aksjoner og streiker, var det andre som gikk inn for en mykere holdning og la vekt på å få i stand tariffavtale med forbundets hjelp. Da direktør Holter vinteren 1917 tilbød enten 10 øre til de daglønnede eller 10 prosent tillegg til alle, mente Birger Sandberg

«at man burde vedta et av tilbudene, da der vel ikke blir alt for lenge inden man maa forsøke at faa i stand en tarif, og da er det jo bedre at faa lidt eller ingen ting.»

I den samme saken førte Olav Roen fram et liknende synspunkt:

«Jeg tror ikke at den frie forhandling med selskapet er stort at stole paa, men at vi må gå om forbundet, ti der er jo mange andre ting enn minstelønnen der maa være med i en tarif.»

Trakassering

Da utbygginga på Dalen tok til, var fagorganisasjonen ikke anerkjent som noen naturlig del av arbeidslivet. På mange arbeidsplasser ble den sett på som et fremmedelement av eierne og bedriftlederne.

Selv om Dalen Portland Cementfabrikk (DPC) var organisert som aksjeselskap, fikk bedriften i mange år en svært personlig ledelse. Alfred Holter var i utgangspunktet både ideskaper og initiativtaker, og Holters personlige ledelse førte også til at DPC helt fram til 1951 stod utenfor Norsk Arbeidsgiverforening (NAF).

Mellom anleggsarbeiderforeningen og Holter oppstod mange konflikter og tvister, som utfra dagens forhold kan virke unødige og smålige, men som dengang ikke var uvanlige. På foreningsmøtene kom det flere ganger fram beskyldninger om «trakassering» av enkeltmedlemmer eller grupper av de fagorganiserte. Foreningen på sin side ser ikke ut til å ha hatt styrke nok til å forhindre oppsigelser av medlemmer, og mislykkes flere ganger med å slå ring om sine egne tillitsvalgte. I desember 1917 fikk formannen i foreningen, Karl G. Karlsen, sparken som lagbas, etter påstand om «skitt i støpningen», og et nytt lag hadde rykket inn i stedet. Bedriftens mann hadde opplyst at «Karlsen var i veien, ellers var laget i orden». Da saken kom opp på medlemsmøte, var foreningen ikke i stand til å gjøre noe. Det var Gunnulf O. Hogga som tok saken opp:

«Hogga mente at plassen skulle været blokkert. Dirigenten (Sandberg) oplyste, at det var forsent att blokkere, det skulle været gjort med det samme, men det var daarligt af andre at opta arbeidet i stedet. Hogga fremsatte følgende forslag: Dalens anl.arb.forening samlet til massemøte den 14.12.17 beslutter, at vis et medlem blir trakasseret eller det oppstår ueninghet paa et arbeide, skal dette blokeres. Den som optar arbeidet under blokaden blir at betrakte som streikebryter.»

Vinteren 1918 var det store bruduljer etter at bedriften først hadde sagt opp en rekke fagorganiserte og deretter tok inn igjen nye arbeidere. Heller ikke denne gangen lyktes det foreningen å blokkere plassene til de fagorganiserte. Bratsberg-Demokraten brakte denne notisen 14. mars:

«... ved anlægget har man tatt ind endel av de arbeider, som fik midlertidig opsigelse i vinter; men det er også mange som ikke blir indtat igjen, skjønt der til stadighet indtas nye folk. I den anledning har arbeiderne på massemøte besluttet at sende bedriften en skrivelse. Hvorpaa er indløpet et meget diplomatisk avfattet svar gående ut paa, at de som fik midlertidig slut og er faglærte kan melde sig paa fabrikens kontor inden 8 dage. Men bedriften lover ikke bestemt, at alle kan bli indtat igjen.»

I 40-årsberetningen til Dalen Arbeiderforening kom Olav Roen med betraktninger om tillitsmennenes stilling i de første årene på Dalen:

«Den gang da organisasjonen var ny var den ikke sterk nok, hverken tallmessig eller økonomisk, til å kunne beskytte sine tillitsmenn. I dag derimot er de beskyttet i overenskomst og avtaler. Tidligere var de som jaget vilt. De var de første som ble oppsagt. Disse vilkårlige oppsigelser var årsak til stadig krangel med arbeidsgiveren. Derfor var det gledelig da vi i 1919 fikk med en bestemmelse i tariffavtalen om at den som hadde lengst ansettelsestid skulle være fortrinnsberettiget til å beholde arbeidet. Dette var viktig, man unngikk krangelen om de vilkårlige oppsigelser, både med arbeidsgiveren og med medlemmene.»

Parti og ungdomslag

Før partisplittelsene i 20-årene hersket det et svært nært forhold mellom fagbevegelsen og Arbeiderpartiet. Svært mange fagforeninger stod kollektivt tilsluttet lokallag eller distriktslag av Arbeiderpartiet.

I mars 1917 meldte Dalenforeningen seg inn i Gjerpen Kreds av Det norske Arbeiderparti. Men mindre enn et år etterpå meldte foreningen seg ut av kretsorganisasjonen og inn i Brevik Arbeiderparti. I årene framover ble flere av styremedlemmene i Brevikpartiet rekruttert fra Dalen, og navn som Mathias E. Jansen, Gunnulf Hogga, Karl G. Karlsen, Phillip Levin er å finne både i partistyret og i anleggsforeningen.

De politisk interesserte blant anleggsarbeiderne søkte først og fremst sammen i det sosialdemokratiske ungdomslaget som ble stifta i Brevik 18. oktober 1917 etter foredrag av Aksel Zachariassen. Anleggsforeningen stod her som en av initiativtakerne, og laget fikk et stort innslag av anleggsarbeidere fra Dalen. Det ble et av de største arbeiderungdomslag i distriktet, og på det meste skal det ha talt 250 medlemmer.

Like raskt som laget vokste opp i 1917 og 1918, like raskt slukna det da anleggsarbeiderne forlot Dalen i 1919. Den korte tida det eksisterte holdt det mange møter og fester på Folkets Hus. Gjennom diskusjonene i ungdomslaget kom Dalenarbeiderne i kontakt med det sterke og radikale ungdomsmiljøet i distriktet på denne tida.

Bølgedal

1918 hadde vært et svært aktivt år for anleggsarbeiderforeningen. I 1919 dabba aktiviteten av. Fabrikkanlegget nærma seg sluttføring, og mange av de aktive medlemmene dro fra Dalen. I en artikkel i Bratsberg-Demokraten tegna agitatoren og ildsjelen fra Bøle, Johan Pedersen, et dystert bilde av organisasjonsforholdene i Brevik:

«Det var anlegget i Dalen som invarslet en ny æra i Brevik. Og det var også anleggsarbeiderne i likhet med mange andre steder, som var pionerene i arbeiderbevegelsen der... Og arbeiderbevegelsen var en tid ganske frodig derute, ungdomslaget var sågar oppe i et medlemstal av 250. D.v.s. 10 prosent av Breviks indvaanere. Men nu er bevegelsen derute i forfald. Det kommer sig vel for en stor del derav at anlegget Dalen Portland nærmer sig sin fuldendelse og folk reiser derfra. Det blir for det meste bare indfødte tilbake og det ser ialfald endnu ikke ut til at socialismen har faat tak i disse. Det viser sig nemlig aldeles umulig at faa avholdt et ordentlig møte der. Alle arbeidernes interesser er konsentrert om fisking og bading og ungdommens naturligvis om sportens.»

Johan Pedersen betrakta Brevik og Dalen fra utsida. Han var spesielt skuffa over at en i Brevik ikke hadde fått til en kraftfull markering 21. juni, da en over hele landet gikk mann av huse for å protestere mot at stormaktene sendte tropper for å knekke revolusjonen i Russland. Men også «innenfra» kom det oppfordringer om å få slutt på «den sløvhet og likegladhet som hersker blant arbeiderne her i Dalen og Brevik». Det var lederen i foreningen, Johannes Pedersen som rykka ut mot passiviteten, i Bratsberg-Demokraten 1. mars 1920:

«Det er ikke nok at man staar som medlem av sin organisation, man skal ogsaa møte frem paa møterne og delta i behandlingen av de saker som foreligger. Det er gjerne slik, at det kun er hver gang det er lønskrav eller spørsmål om streik, at det er nogen tilslutning til møterne. Man må huske paa, at der kan være andre saker som er likesaa viktige som nogle øres paalæg paa timelønnen.»

I ettertid skulle det vise seg at Johannes Pedersen ikke var den rette til å refse Dalenarbeiderne. Allerede året etter fikk Pedersen stempelet som streikebryter og ble utstøtt av foreningen.

Fra arbeiderråd til arbeiderutvalg

Ved årsskiftet 1917/1918 oppstod «arbeiderrådsbevegelsen» med utspring i jern- og metallmiljøet i Oslo. Grenland ble et av støttepunktene for denne kortvarige og intense bevegelsen, og i februar ble det oppretta arbeiderråd for Brevik og Dalen, med anleggsforeningen, trearbeiderforeningen, partiet og ungdomslaget som tilsluttende foreninger. Johannes Danielsen ble valgt som leder og Gunnulf Hogga som sekretær, mens Peder Andersen fra trearbeiderforeningen ble utsending til en landskonferanse 24. mars.

Arbeiderrådene ble skapt under inntrykket av den russiske revolusjonen, og tok særlig fatt i forsyningen og fordelingen av matvarer det siste krigsåret. I Brevik tok arbeiderrådet iniativet i kampen for 8-timersdagen og forsøkte å føre fram dette kravet ved felles aksjon fra de ulike faggruppene.

Arbeiderrådene ble en døgnflue, og bevegelsen ebba ut allerede på høsten. Interessen for lokalt samarbeid innen fagbevegelsen kom i stedet til uttrykk gjennom Brevik og Omegn faglige Samorganisasjon, som ble danna 7. 4. 1919. Paul Indregaard fra jern- og metallklubben på Dalen ble første formann, og fra anleggsforeningen satt Olaf Larsen i det første styret.

Fra slutten av verdenskrigen hadde fagbevegelsen pressa arbeidskjøperne på defensiven i lønnskampen, og ønsket om mer grunnleggende endringer i samfunnet stod sterkt. Fra Rjukanarbeiderne ble kravet om sosialisering av industrien reist i forhold til Hydro, og dette fikk tilslutning også for andre deler av industrien. For å imøtekomme de sterke kravene satte Høyreregjeringen under Otto B. Halvorsen fram forslag til en «midlertidig lov om arbeiderutvalg», som ble vedtatt i Stortinget 23.6.1920. I henhold til loven skulle arbeiderutvalga være

«av rådgivende art, og etter loven skal arbeidsgiverne først høre utvalgets mening før det treffes avgjerd om større endringer i driften som berører arbeidsforholdene, lønnsbestemmelsene og andre arbeidsforhold, som ikke er ordnet ved tariffavtale, dessuten spørsmål om arbeidsregelement og andre velferdsinnretninger, etc.»

På Dalen kom arbeiderutvalget i funksjon fra 1921, med Paul Indregaard som første leder. Etter at han fikk avskjed i 1922, overtok Gudolf Skui som leder av utvalget. Arbeiderutvalget kom til å bestå gjennom alle 20-årene, og ble nedlagt i 1932.

Navnebytte til Dalen Arbeiderforening

Mandag 27. august 1919 er en viktig dato i Brevik og omegns historie. Denne dagen ble de to roterovnene tent, og sementproduksjonen var i gang.

Fra første stund oppstod det tekniske problemer. Maskinutstyret som var innkjøpt fra Krupp i Tyskland, ble av Holter karakterisert som «det reneste krigsjuks» og måtte for en stor del ombygges. De enkelte produksjonsledd var heller ikke dimensjonert i forhold til hverandre, og kontinuerlig drift var ikke mulig fra starten av. Det tok mange år å få produksjonen opp i de mengdene anlegget var beregna for. Etterspørselen etter sement var fortsatt stor i 1919, og prisene var høye. Hadde en kommet i nærheten av det fabrikken var forutsatt å produsere, ville inntjeningen vært god.

Da produksjonen var vel i gang, dukka et annet problem opp, som skulle forfølge Dalen i mange, mange år: støvplagen. Klager og protester ble framført, og i avisene kom krasse innlegg på trykk. Søksmål om erstatninger ble fremma, men bedriften ble bare idømt noen små beløp.

Med diftsstarten ble vilkårene for fagorganisasjonen på mange måter endra. Andelen anleggsarbeidere sank, og som gruppe fikk driftsarbeiderne større tyngde. Anleggsforeningen skifta ham, og bytta i 1920 navn til Dalen Arbeiderforening. Foreningen var fortsatt den største av de fire foreningene, og i bruddet og på fabrikkområdet var det store grupper som naturlig hørte hjemme i Arbeidsmandsforbundet. Men jern- og metall var det fagområdet som vokste, og forbundet hadde en stor klubb på Dalen fram til 1924.

Dalen klubb av Brevik Jern og Metall

Helt fra 1907 hadde det eksistert en jern- og metallarbeiderforening i Brevik. Foreningen hadde hatt medlemmer på Blikkvaren, Stålpressa og Øya Maskinverksted og seinere også på Trosvik Verksted. I 1917 stifta jern- og metallarbeiderne på Dalen egen klubb. De hadde ønska å danne en egen avdeling, men forbundet hadde bestemt at de skulle være tilslutta Breviksavdelingen. I følge protokollen for Brevik Jern og Metall oppstod det en del brytninger mellom medlemmene på Dalen og de eldre jernarbeiderne i Brevik. Etter hvert gikk forholdet seg til, og fram mot 1924 var Brevikavdelingen en stor og sterk fagforening. Ved årsskiftet 1922/23 hadde foreningen 108 medlemmer.

Av medlemmene på Dalen gjorde Paul Indregaard, Ole M. Andersen, Olaf Ødegård, Gudolf Skui og Ole Danielsen seg også gjeldende i Brevik Jern og Metall. De ble også aktive i samorganisasjonen da den ble stifta. Etter at sementproduksjonen kom i gang, ble det økt behov for jernarbeidere av ulike slag, og maskinpassere, reparatører, verkstedarbeidere, lokomotivførere, kompressorkjørere og smeder fant naturlig plass i Jern og Metallforbundet.

Paul Indregaard var den mest aktive av alle fagforeningslederne tidlig på 1920- tallet. Som Samorgformann ble han forhandlingsleder for alle Dalen- organiserte. Han var også leder for for det første arbeiderutvalget. Han kom i et sterkt motsetningsforhold til direktør Holter, og vinteren 1922 ble han oppsagt fra bedriften. Både Brevik Samorg og Brevik Jern og Metall protesterte mot oppsigelsen, og etter forhandlinger ble det inngått en form for forlik, som innebar at Indregaard ble kjøpt ut av bedriften for en større pengesum. I 1926 skreiv Indregaard flere artikler om sine erfaringer som arbeider og tillitsmann ved mange arbeidsplasser rundt om i landet. Artikkelen ble trykt i Telemark Kommunistblad. Fra tida ved DPC nevnte han blant annet en historie om en tillitsmann som ble fjerna, og det kan ikke være andre enn sin egen person han skreiv om i tredjeperson:

«Det er heller ikke så mange årene siden en tillitsmann ved Dalen Portland Cementfabrikk blev solgt for kr. 1000,00, men da stillet riktignok direktør Holter den betingelse, at mannen skulle reise bort fra distriktet. I direktørens betingelse het det, at mannen skulle ikke bosette sig i Langesundsfjorden med opland, ved å opfylle denne betingelse skulde han få utbetalt det nevnte beløp.»

Samorganisasjonen tar over

Samorganisasjonen fikk etter hvert oppgava å samordne forhandlingene om tariffavtale for Dalen, og de fire klubbene og foreningene valgte hver sin forhandler til et utvalg i samorgs regi. Den første omfattende stedlige tariffavtalen på Dalen ble sannsynligvis inngått i 1920. Forslag til avtale ble fra dette året behandla på «massemøter» som samorganisasjonen innkalte, og de fire enkeltforeningene kom fra nå av mer i bakgrunnen.

Foruten lønnsforhold engasjerte samorganisasjonen seg i spørsmålene om boligforhodene på Dalen og opprettelse av samvirkelag. Gjennom Samorg ble også de første kontaktene til de andre sementfabrikkene knytta, da spørsmålet om sosialisering av sementindustrien kom opp.

Etter vedtaket om industriforbund på LO-kongressen i 1923 spilte Samorganisasjonen en viktig rolle ved samlinga av de 4 foreningene. De praktiske hindringene ble rydda av veien i løpet av 1923, og fra 1.1. 1924 var den nye kjemiske foreningen en realitet.

Konflikter og streikebryteri

20-årene ble ei vanskelig tid for Dalen Portland Cementfabrikk. Mens byggeomkostningene under høykonjunkturen ble det mangedobla av hva som var planlagt, skulle bedriften inntjenes i en depresjonstid med sterk nedgang i etterspørsel og prisen på sement. Bedriften ble fra første stund av trukket inn i de harde kampene om nedslag i lønnene.

Med 1921 var lavkonjunkturen et faktum. Arbeidskjøperne krevde sterk nedslag i lønnene, med ca. 30 prosent i gjennomsnitt. I mai ble storstreiken satt i verk, først som sympatiaksjon for sjøfolkene. På Dalen ble det streik fra slutten av mai og 12 uker framover. Da arbeidet ble tatt opp igjen, hadde arbeiderne måttet gå med på lønnsnedslag på 12,5 prosent for dagarbeiderne og 10,25 prosent for fagarbeiderne.

Storstreiken i 1921 har blitt sett på som et av de store nederlagene for den norske fagbevegelsen. At den ikke makta å forsvare medlemmenes kjøpekraft svekka tiltrua til organisasjonen. Enda verre var det at fagorganisasjonen ikke makta å slutte rekkene og forhindre streikebryteri. Resultatet var at mange medlemmer forlot organisasjonen i kjølvannet av konflikten og i åra som fulgte.

På Dalen opplevde en streikebryteri av tristeste slag sett fra organisasjonens side. I 40-årsberetningen ga Birger Sandberg denne vurderingen av det som skjedde i 1921:

«At det var streikebrytere den gang var ikke uvanlig, men det som gjorde det så trøsteløst her, var at det var fremtredende fagforeningsfolk som stod i spissen for det. Bl. a. var foreningsformannen fra 1920 en av disse, sammen med enkelte av foreningens styremedlemmer.»

Av gledelige ting i 1921 er å merke seg at Dalenarbeiderne i tariffavtalen oppnådde at 1. mai skulle betraktes som helligdag. Først etter at Arbeiderpartiet fikk flertall i Stortinget etter krigen ble 1. mai lovfesta som offentlig høytidsdag.

Også i 1922 kom det til åpen konfilkt på Dalen. Bedriften krevde ytterligere nedslag i lønnene. Produksjonen ble innstilt 20. april, og ble tatt opp igjen etter 25 dager, 11. mai. Konflikten er omtalt dels som streik og dels som lockout. Ca. 400 arbeidere ble berørt.

I 1923 så det nok en gang ut til å bli konflikt på Dalen. Etter å ha gått ut med tilbud som innebar reduserte timelønner, virka situasjonen lenge fastlåst. Bedriften gikk ut med ultimatim til de ansatte, og samorganisasjonen svarte med annonser om blokade. Etter ny mekling i Oslo, nådde en likevel fram til et forslag som ble akseptert.

En mangfoldig historie

Historien til de første fagforeningene på Dalen er ei brokete historie. Til anlegget og fabrikken kom det arbeidere fra både fjern og nær. De organiserte seg i fire ulike foreninger. Det oppstod organisatoriske skiller mellom de ufaglærte i anleggforeningen og faglærte jernarbeiderne, trearbeidere og elektrikere. Anleggstida falt sammen med den sterke radikaliseringen av arbeiderbevegelsen i tida rundt den russiske revolusjonen. Hele rekka av organisasjons- og kampformer som ble tatt i bruk på landsplan, ble også utprøvd på Dalen og i Brevik: fagforening og samorganisasjon, arbeiderråd og arbeiderutvalg, parti og ungdomslag, streik og blokade, demonstrasjoner osv.

Ved overgangen fra anlegg til drift ble fagorganisasjonenes stilling endra. Fra å være grunnstammen i fagforeningsmiljøet mista anleggsforeningen noe av sin posisjon. Den ble nå en forening for de ufaglærte fabrikkarbeiderne. Jern og Metallklubben ble mer jevnbyrdig, og Samorganisasjonen fikk en samordnende rolle. Hele perspektivet i fagforeningsarbeidet ble endra. For anleggsarbeiderne hadde de direkte metodene og raske resultatene vært viktige. I den nye situasjonen kunne en regne med at ønsker og krav kunne modnes over tid.

De første 20-årene ble likevel en konfliktens tid på Dalen. Bedriften ble trukket inn i de landsomfattende kampene mot lønnsnedslag, og de fagorganiserte måtte ut i flere streiker og gjøre bitre erfaringer, hvor også streikebryteri utført av betrodde foreningsfolk forekom.

Politisk sett utvikla fagforeningsmiljøet seg i kommunistisk retning fram til 1923. Blant de aktive fagforeningfolkene gikk mange inn i Arbeiderpartiet i Brevik og var med på å danne flertall for «internasjonalistene» i partistriden. Kommunistene stod særlig sterkt i Jern og Metall-miljøet på Dalen, og det var medlemmer herfra som kom til å lede den nye samleforeningen fra 1924.

Utdrag (s. 9-36) fra:
Med samarbeid som våpen. Dalen Arbeiderforening 75 år
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen