Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980
Dette bruket var det egentlige hovedbølet under gården Halvarp (se bruksnummer 1). Gården var ett bruk fram til 1844. Da lot eieren, Ole Hansen, bruket dele i tre eiendommer: løpenummer 55a (senere bruksnummer 1), løpenummer 55b (senere bruksnummer 2) og løpenummer 55e (senere bruksnummer 3) mellom tre av barna sine.
Det vanlige ved slike delinger var at hovedbølet beholdt det laveste nummeret. I dette tilfellet fikk et utskilt bruk, Myrgård, løpenummer 55a. Det fortelles at bakgrunnen for dette var at Ole Hansen ville at Niels Olsen skulle ha hovedbølet (denne eiendommen). For å forhindre at en eldre sønn, Hans Olsen, skulle reise odelssak, fikk han det laveste nummeret på sin del (se bruksnummer 1).
Ved skyldsettingen i 1844 fikk løpenummer 55c (denne eiendommen) en skyld på 1 daler, 3 ort og 6 skilling. Skjøtet fra Ole Hansen til Niels Olsen ble løst ut med 500 spesidaler (datert 1. november 1843, tinglyst 1. november 1844).
Niels Olsen (1803-1883) giftet seg i 1846 med Inger Marie Nilsdatter Hjertevik (1825-1903).
Niels og Inger Marie hadde disse barna:
Niels Olsen nevnes som lagrette- og takstmann. Han var ikke med i kommunalt styre og stell, men holdt seg til gårdsbruket. I hans tid ble det grøftet og brutt opp mye ny jord.
Herredsbeskrivelsen fra 1865 viser at gårdens åker og dyrkede eng dekket et areal på 44 mål. Ved gården var det 4½ mål naturlig england. Det hørte ikke noen utslått med til bruket. Eiendommen hadde omtrent 5 mål udyrket jord som var skikket til oppdyrking.
Den årlige utsæden av enhver sædart var på 2 tønner havre, ¼ tønne bygg, ¼ tønne hvete og 4 tønner poteter. Avlingen viste 6 fold havre, 7 fold bygg, 6 fold hvete og 6 fold poteter. Ved siden av ble det dyrket 60 skippund høy.
På gården var det 1 hest og 3 kyr. Dyrene hadde en havnehage som var tilstrekkelig og god.
Med til eiendommen hørte en del skog. Den årlige nettofortjenesten av gran og litt eik utgjorde omtrent 35 spesidaler.
Gården lå ved sjøen, - 1/8 mil fra hovedveien. Bruket var tungbrukt, men godt dyrket. Det lå til dels, frostlendt til. Herredskommisjonen foreslo som en konklusjon på sitt arbeid, å heve skylden på eiendommen til 2 skylddaler og 1 ort.
På alle tjern som lå noenlunde lagelig til, ble det i 1850-60-årene drevet med isskjæring. Denne isen gikk til eksport, - vesentlig til England.
På Halvarptjern ble det også tatt is. Den første som anla isforretning med hus på stedet, var Nicolay W. Coch i Brevik. Han hadde i flere år drevet Sagbakken sag- og isforretning under Lerstang da han ble interessert i å drive is fra Halvarptjern.
I 1865 ble det skrevet en kontrakt mellom Coch og eieren av Halvarp, Niels Olsen. Denne kontrakten gikk ut på at Coch skulle få rett til å bygge to ishus på stranda mot en årlig leie på 10 spesidaler. Han skulle videre ha rett til å benytte isen på Niels Olsens anpart av Halvarp-tjern mot en årlig avgift på 8 spesidaler pr. kommerselest og fri nedkjørsel. Av dette kan en lese at isen ble kjørt med hest og slede.
Innhuset på bruket ble bygd på første halvdel av 1800-tallet. Det var i to etasjer og antagelig i den gamle «Grenland-stilen».
I en branntakst fra 1872 blir det nevnt at husene var de samme som ved taksten i 1860. Det fantes da:
En 2-etasjes våningsbygning, tømret, 6-laftet, bord- og tegltekt, bordkledd og malt, 12½ alen lang - 8½ alen bred - 7½ alen høy. I nederste etasje var en stue og et kjøkken med skorstein og hovedrør. I øverste etasje var en stue og et kammer. Ved våningshusets østre side lå et bislag av bindingsverk, 10 alen langt - 2 alen bredt - 6 alen høyt, bord- og tegltekt, bordkledd og malt, inneholdt trappeoppgang til våningshusets øverste etasje. Under bygningen en gråsteinsmur, ca. 1½ alen høy - 1 alen tykk, inneholdt kjeller. I bygningen en 3-etasjes jernkakkelovn. Våningshus med bislag ble taksert til 250 spd., gråsteinsmuren 20 spd., jernkakkelovnen 20 spd. Særskilt taksert ble et tømret kammer som lå ved våningsbygningens nordre ende. Det var 2-laftet, belagt med takstein, bordkledd. Takst 30 spd. En bryggerhusbygning, tømret, 4-laftet, 10 alen lang - 7 alen bred - 3½ alen høy, bordkledd og tegltekt, inneholdt bryggerhus med skorstein og bakerovn. Under samme tak som bryggerhuset var et vedskur av bindingsverk, 7 alen langt - 3 alen bredt - 3½ alen høyt. Bryggerhus og vedskur ble taksert til 40 spd. En stolpebod, tømret, stod på steinstolper, bord- og tegltekt, bordkledd, 8½ alen lang - 7½ alen bred - 3 alen høy. Stolpeboden ble taksert til 30 spd. En ladebygning, tømret, bord- og tegltekt, 23 alen lang - 10 alen bred - 5 alen høy, inneholdt 2 lader, 1 låve. Ladebygningen ble taksert til 150 spd. En ny hestestall, oppført av bindingsverk, bord- og tegltekt, 8 alen lang - 7 alen bred - 3½ alen høy. Stallen støtte til ladebygningens vestre side, den var innredet til 3 hester og ble taksert til 40 spd. Et fehus, tømret, 4-laftet, bord- og tegltekt, med skåle, 12 alen langt - 10 alen bredt - 3½ alen høyt. Fehuset la ved ladebygningens nordre ende, men ikke ander samme tak. Det ble taksert til 10 spd. En skottlade, tømret, 2-laftet, 8 alen lang - 4 alen bred - 4 alen høy. Skottladen lå ved ladebygningens vestre side. Den ble taksert til 10 spd. En annen skottlade, oppført av bindingsverk, bordkledd, 14 alen lang - 4 alen bred - 3 alen høy. Denne skottladen lå ved ladebygningens østre side. Den ble taksert til 20 spd. Et grisehus, tømret, 12 alen langt - 5½ alen bredt - 2½ alen høyt, inneholdt grisehus og et lokum. Det ble taksert til 20 spd.
Ved en ombygging ble annen etasje av våningshuset tatt ned og bygd inntil husets nordre ende. Loftsetasjen ble også utnyttet til soverom. Bryggerhuset ble ombygd og utvidet slik at en fikk rom for flere mennesker. Tunet ble innbygd i en U-form med våningshuset mot fjorden.
Niels Olsen solgte i 1883 et stykke av eiendommen, løpenummer 55d, til en sønn, Andreas Nilsen, for 600 kroner. Det utskilte bruket, Sjørønningen (senere bruksnummer 4), fikk en skyld på 8 skilling.
En bror av Andreas Nilsen, Severin Nilsen, fikk skilt ut en mindre tomt på Halvarp. Der bygde han seg hus.
Niels Olsen døde i 1883. Gården gikk over til enken, Inger Nilsdatter. Odelsgutten, Ole Nilsen, var i 1868 reist til Amerika. Det ble derfor den nest eldste, Nicolai Nilsen, som kom til å hjelpe moren med gårdsdriften.
I tiden som fulgte var det mye arbeid på og ved eiendommen. På Halvarp ble det bygd opp en moderne isforretning.
Det ble i 1884 undertegnet en kontrakt mellom Inger Nilsdatter og Nicolai Nilsen Halvarp på den ene siden og A. E. Olsen fra Lyngør på den andre siden, angående rett for sistnevnte til anlegg av dammer og isinnretninger på eiendommen. Kontrakten skulle være oppsigelig fra Olsens side først etter 20 år mot en årlig leie på 600 kroner.
Under anlegget ble et hus flyttet fra Lyngør til Holmen ved Halvarp for å tjene som brakke og butikk. Det fortelles at det gamle huset hadde huller i veggene etter slaget ved Lyngør.
I 1885 undertegnet Inger og Nicolai Halvarp en kontrakt med Halvarp iskompani om rett til å oppføre isdammer på eiendommen. Den årlige leien ble satt til 200 kroner.
A. E. Olsen gikk ikke lenge etter konkurs. Boets tilhørende isanlegg på denne eiendommen ble i 1887 solgt til Simon Høegh, J. A. Vauvert og Rasmus Rasmussen for 8000 kroner.
Høegh, Vauvert og Rasmussen gjorde anlegget ferdig før de i 1889 solgte det til «A/S Halvarp Iskompani». Overdragelsesprisen ble satt til 12 000 kroner.
Driften gikk bra helt fram til 1909. Selskapet gikk da i oppløsning. Auksjonsskjøtet gikk over til «A/S Lars H. Hansen & Co.» på Stathelle for 16 000 kroner.
Med til isforretningen hørte to dammer som lå omkring 1200 meter oppe i skogen, - Slåtta og Bjørndalsmyra. Isrenna var derfor usedvanlig lang og noen steder svært høy.
Isen fra Halvarp var kjent for sin fine kvalitet. Den ble mye brukt til mat og drikke i finere engelske hjem. Det var for øvrig et engelsk selskap som eide isforretningen fra 1909, - representert ved Lars Hansen. En engelskmann, Stevenson, var flere ganger på Halvarp for å se til driften. lsforretningen på Halvarp opphørte i 1920-årene.
Ved en skylddeling som ble avholdt i 1884, ble løpenummer 55e (senere bruksnummer 9) fraskilt med en skyld på 3 ort og 23 skilling. 1 1887 fikk sønnen, Nicolai Nilsen, skjøte på denne eiendommen for 7700 kroner. Skylden på bruket ble senere revidert til 2,93 mark.
Matrikkelen av 1889 gav Halvarp gårdsnummer 22. Løpenummer 55c fikk bruksnummer 3. Skylden på bruket ble som folge av den forannevnte skylddelingen, revidert til 2,93 mark.
I 1898 fikk Nicolai Nilsen skjøte på morens del av eiendommen, bruksnummer 3, for 9000 kroner. Han satt dermed som eier av hele farsgården, som senere er blitt drevet som ett bruk.
Nicolai Nilsen (1849-1922) giftet seg 1874 med Mette Nicoline Hansdatter Bjønnes (1846-1924).
Nicolai og Mette Nicoline hadde disse barna:
Under folketellingen i 1900 bodde husbondens mor, Inger Nilsdatter, på bruket. Hun levde på egne midler. På bruket bodde også eierens nest eldste datter, Hulda Nicoline, sammen med sin mann, Johan Christensen, og deres to barn. Til sammen var det bosatt 15 mennesker på bruket.
Med isdriften inn på dørene og ellers rundt om ved fjorden, var det ikke til å undres over at Nicolal Nilsen ble revet med i denne av og til meget lønnsomme «gesjeften». Han ble medeier i Bjønnes og Bjønnes-Solvik isforretninger. Nicolai Nilsen eide også en halvpart i Rødskjær isbruk og noe i Halvarp. Han satte også atskillig kapital i skipsaksjer hos Røe, Stoesen og andre i Brevik. Gårdsdriften ble hele tiden vel ivaretatt.
Nicolai Nilsen døde i 1922. Den eldste sønnen, Hans Severin Halvarp, fikk året etter skjøte på bruksnummer 3 og 9 fra skifteretten i boet for takstsummen 61 650 kroner.
Hans Severin Halvarp (1880-1961) giftet seg i 1907 med Lea Alvilde Larsdatter Kokkersvold (1879-1931). Det var ingen barn i dette ekteskapet.
I perioden 1935-37 satt Hans S. Halvarp i herredsstyret. Han var dessuten medlem av fattigstyret og ligningsnemnda.
Det ble i 1925 holdt en skylddeling på bruksnummer 9. Da ble bruksnummer 14, Skogli, fraskilt til Gotfred Sørensen med en skyld på 1 øre.
I 1931 testamenterte Hans S. Halvarp gården til sin etterlevende slekt. Det ble i testamentet nevnt til sammen ni personer eller deres eventuelle arvinger.
På 1930- og 1940-tallet ble det holdt en rekke mindre skylddelingsforretninger på bruket. Dette førte til at skylden på bruksnummer 3 i 1951 var redusert til 2,84 mark, mens skylden på bruksnummer 9 i 1948 var redusert til 2,75 mark.
Det dyrkede jordbruksarealet var på begynnelsen av 1950-tallet på 60 dekar (leirmold). Den produktive skogen dekket 700 dekar og annen utmark 100 dekar. På bruket ble det holdt 2 hester, 8 kyr, 1 okse, 2 ungdyr, 2 griser, 20 høner og 8-10 ender.
Det gamle våningshuset ble satt opp i første halvdel av 1800-tallet. Uthusene ble bygd i 1946 og 47. Branntaksten på bygningene var i 1953 på i alt 50 000 kroner.
På Halvarp har en disse navnene på åkrer og jorder: Basseborønningen, Pershaug, Storemyr, Lillemyr, Langtei, Støtningene, Nylende, Homleåkeren, Harraekra, Bjønneekra, Amundsåker, Løsthaugen, Tuftebakken, Storåker, Gråten, Kjerrgårdsekra, Fjørmyra, Slåtta, Hestehamnmyra og Hollet.
I utmarka har en: Anfinnsdal, Abrahamsås, Abrahamsmyr, Kilen, Brånan, Brånakleiva, Linnaskottet, Kustrand, Saltvika, Saltverket, Holmen, Øya, Hjertevika, Tufta, Størtningen, Linnaskottåsen, Langestrand og Blystein. Til gården hører også «Likeholmene» (Egeholmene) i Langangsfjorden.
Før 1850 ytet Halvarp 41½ dager i legd, kalt springlegd fordi en flyttet fra sted til sted. Grinden svarte for 14 dager og Bukkøya 4½ dager.
Når det gjaldt omgangsskolen, ytet Halvarp 1½ uke og Grinden ½ uke. Halvarp var i belag med Auen, Bassebo og Nøklegård.
Gården ble i 1962 skjøtet over på brødrene Tormod, Øivind og Oddbjørn Solum for 178 000 kroner. De nye eierne er barnebarn av Hans Halvarps eldste søster, Caroline Marie, som var gift med Jacob Peder Røe.
Halvarp blir forpaktet bort. I 1968 ble det bygd bilvei fra E 18 til gården. Elleve år senere bygde eierne av denne eiendommen og bruksnummer 1 sammen med eieren av Asetre under Håøya, skogsbilvei fra Langangen skole til Asetre.
I 1981 ble det i Kilen som ligger innerst i Langangsfjorden, bygd en større privat småbåthavn. Initiativtakere og eiere er brødrene Solum.
| Utdrag (s. 416-420) fra: Per Chr. Nagell Svendsen: Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980. B. 2. - Porsgrunn 1984 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |