Portrett av H. E. Kjølseth

En liten biografi om H. E. Kjølseth (1870 - 1966)

av Ole Kjølseth

Tidligere rådmann H.E.Kjølseth er død - H.E.Kjølseth`s siste ferd - H.E.Kjølseth minnet i Stortinget - slike var overskriftene i avisene den gangen i 1966, da bestefar døde hjemme på Osebakken i Porsgrunn en kald januardag - blind, men bevisst og klar til det siste - og med noen av sine barn og oss barnebarn rundt dødsleiet.

"Torsdag kom meldingen om at en av Porsgrunns fremste menn gjennom en mannsalder, politikeren og samfundsmennesket Hans Edvard Kjølseth er død vel 95 år gammel."
"Tidligere rådmann i Porsgrunn, H.E.Kjølseth, er avgått ved døden 95 år gammel."
"Ved åpningen av Stortingets møte mandag holdt fungerende president minnetale over Hans Edvard Kjølseth."
"En stor sørgeskare var møtt frem til minnehøytideligheten ved tidligere rådmann H.E.Kjølseth`s båre i Østre Porsgrunn kirke i går."

Gårdmanns-sønnen Hans E. Olsen var født på en liten plass kaldt Tjønnen under gården Øverstedal, lengst inne i en dal i Tresfjord i Romsdalen på Vestlandet.

Han var den eldste av tre sønner og var oppkalt etter sin farfar, Hans Olsen som hadde tjent som soldat i det Gryttenske Compagnie af det Romsdalske Musqueteercorps som ung, og eide en jordflekk og to kuer, men var nok mest jeger og fisker.

"Det første jeg husker av farfar, som døde da jeg var 5 år gammel," fortalte bestefar meg en gang, " var at han kom som en snemann på truger med et knippe ryper over skulderen, med hank foran og bak."

På samme tid, i 1875, kjøpte sønnen, Ole Hansen, "Kapteinsgården" Kjølset i Vågstranda, "og vi dro av sted med hest og vogn et par mils vei en stekende het sommerdag" mintes bestefar, 5½ år gammel den gangen.

Gården Kjølset er en meget gammel gård, nevnt i skattemanntallet 1597 og den var militær sjefsgård for det Vesnæsiske, senere det Gryttenske Compagnie.

Gården der vår bestefar vokste opp, hadde 37 mål dyrket jord og 152 mål naturlig eng, "lettvunden og med tilstrekkelig brende, men ikke til salg."

Navnet Kjølset`s opprinnelse er usikker, men antas å kunne være en forvanskning av "Tjodolf's sæte", selv om andre tolkinger også er foreslått.

(O. Rygh skriver: Mandsnavnet Þjóðolfr, er nu alm. i Stedsnavne blevet til Kjøl-. Der er dog formelt heller ikke noget iveien for at aflede det af et Mandsnavn Kjóll )

Ole Hansen Øverstedal og kona Aagot Eriksdatter Skorgen - som foreldrene kalte seg, var driftige personer som drev gården på en mønstergyldig måte hele livet og var meget velsette i Veøy-bygda.

Ole var skolelærer og gårdbruker, han var en dyktig snekker og drev også med treskjæring. Han var kirkeverge og, skrives det i en nekrolog da han døde hos sønnene i Porsgrunn 1911: "Han var mangeårig medlem av Veøy herredsstyre og har innehatt de fleste verv som finnes i Veøy kommune."

I realiteten var han først i 6 år medlem i Vestnes herredsstyre og deretter, det året han flyttet i 1876, ble han umiddelbart valgt inn Veøy hvor han tjenstegjorde som representant i ytterligere 14 år – 20 år kontinuerlig i offentlig tjeneste!

Familien Kjølseth på VeøyEdvard og brødrene Anton og Magne Olaf var uvanlig flinke gutter som alle sto først på kirkegulvet da de ble konfirmert - og det samme gjorde for øvrig også bestemor, Malene.

Begge brødrene fulgte i Hans Edvards fotspor - Magne Olaf døde som tekniker i Porsgrunn, 23 år gammel, mens Anton ble elektroingeniør og direktør og nærmeste nabo i Porsgrunn.

Det er ikke så mye vi vet om H.E.Kjølseth`s barne- og ungdomstid i Romsdal.

Imidlertid finner vi ham notert i kirkeboken, "alene udfytted, H.E.Olsen, fra Tresfjord til Kjølset`s gaard" den 4 april 1885 - så, før han ble konfirmert høsten samme året, var han nok dreng hos kjentfolk på Øfstedal, som gården blir kalt der borte.

Han passet kuene, var med sin far i skogen og med familien til seters, forteller han.

"Det ruslet bjørn i traktene den gangen, jeg så den aldri, men alle visste den var der. Men mørkeskodden så jeg og følte jeg - og den var farlig når den kom veltende inn fra Atlanterhavet, svart tung, ugjennomtrengelig og mørk. Noe av det første mor sa til meg da den tid kom da jeg skulle bli gjetergutt var dette `Pass godt på dyra, men blir du utsatt for mørkeskodden, husk at da er det ikke du som skal styre kuene, men de deg. Gå bak dem, de finner alltid fram.` Jeg fulgte alltid det rådet, og det gikk bra."

Vi vet også at han var glad i naturen som ung, - "jeg besteg Blåtind og Nordtind" og "lærte verdien av en frisk morgentur før frokost av min far."

Senere vet vi han var en blant de relativt få tidlige turgåerne i Jotunheimen.

Han arbeidet som smed og flere år på mekaniske verksteder, " for at opnaae den praktiske ferdighed og arbeidsdyktighed, som er fornøden for en tekniker" står det i Veøyboken, og videre: "gjenomgik han Trondhjems tekniske aftenskole 1890 - 93, og derefter Hortens mekaniske skole 1894."

Dette er i seg selv bemerkelsesverdig - at odelsgutten på gården - og senere begge brødrene - fikk dra ut for å skaffe seg teknisk utdannelse!

Selv hadde han tanke på å bli bonde og fisker, men da en onkel omkom i et forrykende uvær på Hustadvika, ble han skremt fra å dra til sjøs.

Fra Horten dro han først til Wien i Østerrike, deretter til Technicum Komotau i Tsjekkoslovakia, for så å ta jobb som tegner ved Kongsberg Våpenfabrikk.

Derfra forteller han med stolthet om arbeidet med det første Krag-Jørgensen-geværet, dette som langt overgikk Forsvarets gamle våpen og som ble solgt i 100 000 vis til Belgia, og USA.

"Også jeg var fullt klar over Krag-Jørgensen-geværets store fordeler, som rekrutt på Setnesmoen hadde jeg brukt Jahrmann-riflen som den norske hær den gang sverget til. Den slo og spendte slik at jeg efter skytingen blødde i munnen av rekylen. Med Jahrmann-riflene skjøt man godt på 300-400 meter, men med Krag-Jørgensen-geværet kunne flinke skyttere få blink på 600 meter. Jeg har selv tatt noen gullmedaljer med Krag-Jørgensen-geværet." !!

"Kongsberg var en trivelig by." sa han, "Men jeg var interessert i læreryrket og søkte da det i 1894 ble avertert etter lærere til Skiensfjordens Skole til Uddannelse af mekaniske Arbeidere." - og flyttet til Porsgrunn.

"Porsgrund hadde levd av de hvite seil, men hadde bare igjen to tre skuter. Den gangen var ikke byen innstilt på de nye dampskibene og holdt derfor på å falle sammen." skrev bestefar da han fortalte om sin første tid der, "Det var en vakker by, hyggelig og fredelig, men tåken var sjenerende, og den gjorde livet nokså surt og trist hele høsten og til ut i januar. Og svært stille var det i byen - bare noen puslete båter gikk på elven, men den tekniske skolen var altså i gang."

xxxHans Edvard var jo utdannet i maskinfag, men året 1897 spurte skolens rektor, om han kunne få i stand og lede en elektroteknisk avdeling; - dette var den gangen kun et bifag ved norske tekniske skoler. Denne utfordringen tok han - en beslutning som nok på mange måter skulle prege hans interesse og engasjement for El-kraft-forsyning hele livet senere.

Han fikk med sin bror Anton, og begge dro med stipend til Østerrike, "der de hadde en høyskole hvor man lærte alt som overhode var å lære på dette området."

Vel tilbake grunnla han, skrives det i Veøyboken, "den elektokjemiske avdelingen ved Skiensfjordens fagskole og utgav flere lærebøker i elektronikk og mekanikk."

xxxHer må vi stoppe opp et øyeblikk og tenke familie.
Våre besteforeldre giftet seg den 2. januar 1899 og slo seg til i Porsgrunn i en 3 etasjes sidebygning til Fagskolen, der eldstemann, Arne ble født i oktober samme år.

Hit flyttet også hans far, 60-årige Ole Øverstedal og farmor, 80-årige Anne Skorgen, foruten begge hans ugifte brødre, Olaf og Anton; til en stor familie.

Ved folketellingen 1900 er H.E.Kjølseth: "Faglærer ved Skiensfjordens Mek. Fagskole, Bestyrer af Porsgrunds Electrisitetsverk og Lærer ved Porsgrunds Aftenskole."

Han hadde da vært med i en komité som utredet opprettelse av et elektrisitetsverk, og han forteller: "Man skal være oppmerksom på noe av det som hendte i elektrisitetens barndom. En engelsk industrimann, Franklin, hadde anskaffet et eget lite elektrisitetsverk til sitt trelastbruk i Porsgrund og tilbød byen å skaffe strøm til buelamper i gatene på betingelse av at han også fikk levere strøm til forretningene i de samme gatene. Man ble enige, og folk kom langveisfra for å se på det nye lyset i Porsgrund."

Han ble overlærer i 1901, 30 år gammel og direktør for fagskolen fra 1908.

Huset på OsebakkenDet var i denne perioden at både han og broren kjøpte et meget stort areal oppunder Borgeåsen, på Osebakken, og bygget to gedigne hus etter den tids målestokk.

De flyttet inn 10 oktober 1910 og anla en frukthave, startet med birøkt, og her ble det bygget lysthus og tennisbane - her var det et velutstyrt snekkerverksted i kjelleren og her hadde bestemor sin velholdte blomsterhave - et samlingssted for hele familien i feriene, særlig før "Marikollen" ble kjøpt i 1940.

H.E.Kjølseth fortsatte som direktør for fagskolen i 10 år. Da ble det brått slutt, og han forteller at han gikk av i protest mot for små statlige bevilgninger til fornyelse av maskinparken. Etter å ha varslet to ganger sa han opp og var ikke til å bevege da han ble bedt om å fortsette: "Da oppsigelsen kom til departementet reiste ekspedisjonssjefen straks ned hit for å be meg bli. Men noen virkning ble det ikke. Min beslutning var tatt og jeg endret den ikke. Min bror etterfulgte meg i stillingen og i hans tid fikk skolen større bevilgninger."

En periode var han også aktivt engasjert i private industriforetak og påtok seg oppgaven som direktør i Porsgrund Cementstøperi fra 1918 til 1920, fra han forlot skolen, til han ble borgermester.

Dette skulle vise seg å være et ulykksalig valg som fikk konsekvenser for familien, i alle fall i ti år fremover; - men først må vi se litt på forholdene i det arbeiderpartistyrte Porsgrunn under og kort tid etter den 1. verdenskrigen 1914 -1918.

Kommunestyret var, på godt norsk, gjerrige. Utgiftene ble holdt nede, skatteinntektene var som i årene tidligere, og investeringene var minimale. Selv det oppskrytte "buelys"- kraftverket var for lite og ga intet økonomisk overskudd.

Diskusjoner om utbygging av havner og veier dro i langdrag, og Porsgrunn tapte i kampen om å bli endestasjon for jernbanen.

Skien var blitt storebror når det gjaldt utvikling og industri - faktisk var Skiens handel med utenverdenen vokst fra tidligere 3, til 10 ganger Porsgrunns andel i 1920.

Byen hadde imidlertid, ved private initiativ av Porsgrunds Porselænsfabrik, Hydro, skipsredere og andre, forutsetninger for en ekspansjon. Med en stor byutvidelse i 1920 startet en utvikling som førte Porsgrunn frem til å bli et av Østlandsområdets betydeligste industristeder. Et grunnlag var lagt, idet byen da hadde fått et nytt kraftselskap - med en overflod av energi å tilby i markedet.
H.E.Kjølseth forteller:

" Omkring 1910 var kraftbehovet i industrien økt meget sterkt og Gunnar Knudsen (skipsreder, industrieier og venstre-statsminister) tok initiativet til nedsettelse av en interkommunal komité som skulle drøfte saken i hele sin bredde. Jeg kan vel nesten si det slik at vi i to år sloss med Skien som omsider trakk sine representanter ut av komiteen. De trodde ikke vi skulle komme noen vei uten dem, men der tok de storlig feil. Resultatet ble et anlegg, en institusjon, Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap, som har vært til stor velsignelse for hele distriktet, ja forutsetningen for den store industrielle utviklingen ved hele Skiensfjorden senere.

Mot stor motstand og mye kritikk, kjøpte vi Årlifoss, som representerte 4-5 ganger så meget kraft som det man forutsetningsvis trengte. Gunnar Knudsen var den første styreformannen og jeg overtok senere."
Og vi vet nå at dette utviklet seg til å bli et av de største og økonomisk mest lønnsomme kraftselskapene i landet, med en rekke hydroelektriske kraftverk bygget flere steder i Sør-Norge.
Porsgrunn by hadde imidlertid enorme økonomiske problemer etter 1920 - små skatteinnganger, et svakt kommunikasjonssystem, en betydelig gjeldsforpliktelse etter overtagelse av store arealer ved byutvidelsen, og med en sterkt voksende befolkning som krevde utbygging av infrastruktur, skoler, vannforsyning osv.

Hans engasjement i politikken - som liberal og venstremann - er vel verd en omtale. Så tidlig som i 1904 ble han innvalgt i Porsgrunn bystyre og var også formannskapsmedlem i opposisjon, i mange år før han ble borgermester i 1920.

Han forteller selv fra den gangen: "Byen var da økonomisk lammet etter tilbakeslaget som fulgte i krigens kjølvann. Det ble en slitsom historie. Det hendte faktisk noen ganger at jeg måtte ta ut et par hundre kroner av mine sparepenger i banken og betale utgifter bykassen ikke maktet, helt enkelt av den grunn at det ikke fantes penger der. Skatterestansene utgjorde mer enn et års bybudsjett.
Foruten det å være borgermester, måtte jeg en tid også fungere som kemner, og bygartneren måtte være fattigforstander og kinobestyrer. Nei, ingen aner hva vi den gangen hadde å slite med. "

Mot slutten av den første verdenskrigen skjøt prisene voldsomt i været - ikke minst var prisen på trelast meget høy - og dermed også fortjenesten ved transporttjenester meget god.

I denne situasjonen var det at bestefar ble fenget av ideen om å bygge frakteskip billig og han var med å stifte Porsgrund Cementstøperi som disponerte en stor tomt på Roligheten.
xxx xxx Ideen var like enkel som genial; Å bygge båter i betong over et ferdig dekk og å sjøsette den med kjølen opp. Ved å strekke armering over et treskrog og blåse frem cementmørtel med riktig konsistens, sparte man forskaling og byggekostnader.
Etter sjøsettingen pumpet man vann under dekket med den følge at båten tippet rundt av seg selv, og man kunne så fjerne treforskalingen og ferdig-innrede båten.

I 1917 hadde selskapet 30 skip, med opp til 70 meters lengde i bestilling og omfattende salgsavtaler med bl a Bjaalands Læktekompagnie i Skien. Og de utvidet aksjekapitalen med utrolige 1½ million kroner i 1918 og 1920 - for å sluttføre byggingen av et, relativt stort skipsverft.

Snart falt imidlertid bunnen helt ut av markedet - stålprisen falt, og de tunge betongbåtene kunne ikke lenger konkurrere. Faktum er at da Læktekompaniet gikk konkurs og Cementstøperiet fikk store problemer, bidro dette sterkt til at Porsgrunds Sparebank gikk konkurs - en alvorlig misère, er det skrevet.

Bestefar og heller ikke min far, Oddmund har noen gang fortalt hva som egentlig hendte, men jeg er rimelig sikker på at investeringene i dette prosjektet var årsaken til familiens økonomiske vanskeligheter i en årrekke. Det er neppe uten grunn at sønnen Arne dro til Amerika eller at de andre ikke ble gitt en høyere utdannelse enn de fikk.

Min mor fortalte at bestefar tilbød å finansiere en teknisk universitetsutdannelse for far i Tyskland i 1930 - "Da var han kommet såpass ovenpå at han kunne gjøre dette," sa hun.

Imidlertid hadde far da fast jobb som radioteknikker i Oslo; jeg var født, min bror Arne var i vente, og de valgte å takke nei til tilbudet.

Som sagt, han var borgermester i Porsgrunn fra 1920 og helt frem til han ble kastet ut av tyskerne i 1941- en stilling som i 1938 ble omdøpt til rådmann, med ansvar for byens teknikk og finanser.

Hvor han har gjort størst innsats i denne lange oppbyggingsperioden, er vanskelig å si, men at han har satt betydelige spor etter seg er hevet over enhver tvil, og han ble da også hedret med Kongens fortjensmedalje i gull for sitt engasjement til byens beste.

Nevnes bør også at han - etter tre ganger tidligere å ha vært varamann til Stortinget, i 1925-27 var Stortingsmann valgt av Venstre for bykretsen Telemark og Aust-Agder.

I denne perioden var han også sekretær og medlem av Norges siste Riksrett.

Riksretten er en særdomstol som etter Grunnloven kan nedsettes for å avgjøre strafferettslig ansvar for medlemmer av Kongens Statsråd.

Riksrettiltale reises av Odelstinget og retten består av Lagtingets medlemmer og de faste dommerne i Høyesterett - og dommen er inappellabel.

I 1926-27 ble statsminister Abraham Berge og seks statsråder anklaget for å ha ytt den konkurstruede Handelsbanken økonomisk støtte uten først å ha forelagt saken for Stortinget, og saken vakte betydelig oppsikt. At denne siste, og historiske, Riksrettsdommen endte med frifinnelse er en annen historie.

Da krigen kom, ble - jeg mener å huske det var hans gamle skole, "Tekniker`n" - rekvirert som innkvarteringssted for tyske soldater.

Dette ville ikke borgermesteren finne seg i, fortalte han selv, og vi kan bare tenke oss hvordan den høyreiste, sinte mannen kalte inn den tyske kommandanten til sitt kontor og på perfekt tysk, ga klar beskjed om at - trengte de husrom, så fikk de vær så god rekvirere en avsidesliggende folkeskole og holde seg vekk fra fagskolen.
Og Wehrmacht bøyde av for hans autoritative beskjed; - men til slutt ble hans stilling, som så mange andre den gangen - besatt av en Nazist.

Kuriøst nok var han faktisk også innvalgt varamann til Stortinget, som under krigen befant seg i London; - i perioden fra 1937 til 1945 !

Etter krigen kastet Kjølseth seg på nytt inn i kommunepolitikken og oppnådde å komme med både i kommunestyret og i formannskapet i en alder av 75-80 år.

"Noe av det artigste var," fortalte han meg i 50-årene," at jeg nettopp er blitt valgt inn som medlem i Porsgrunn Unge Venstre !" Det syntes han var gøy.

------------------------
Jeg vil nå referere til en del av de sakene han engasjerte seg i og gi noen korte kommentarer som delvis bygger på hva han selv har fortalt - ikke kronologisk.
Den gamle Porsgrunnsbrua Han var sterkt opptatt av hva som kunne oppnås ved en kortere og direkte jernbaneforbindelse inne i landet, en stam-jernbane, direkte til Stavanger, uten dog å nå frem med sin plan.

Frem mot 1950-årene var den gamle bybrua over Skienselva, eller Porsgrunnselva som de der kalte den, blitt til økende bekymring - den måtte åpnes for en økende skipstrafikk og skapte hver gang trafikk-kork i Porsgrunn sentrum, - foruten at den iblant var blitt påkjørt i den sterke strømmen og satt ut av drift.

Tiden var i høyeste grad moden for bygging av en ny bro og striden var intens omkring spørsmålet om man skulle velge en dyrere løsningen med en "Høybro", som bestefar og Venstre gikk inn for, eller en "Lavbro" som fortsatt måtte åpnes, slik flertallet og Arbeiderpartiet ville bygge.

Mange var de innlegg og avisartikler som til sist førte til at flertallet fikk sin vilje slik Porsgrunnsbrua står i dag, - en fortsatt flaskehals i byen.
Den nye Porsgrunnsbrua Han gikk også inn for andre tiltak som av ulike grunner ikke kom til utførelse:

- foreslo tidlig en kanal for gjennomstrømming og rensing av Gunnekleivbukta for bedre badeliv, - en omlegging og utvidelse av jernbanelinjen og ny stasjon, - senere også en ombygging av Brevikbanen til elektrisk drift; og som 93-åring skrev han om denne banen: "Spørsmålet om nedleggelse er i dag meget aktuelt. Det dreier seg om 25 kilometer og jeg har foreslått at banen bygges om til elektrisk sporvei. Skinnene ligger der og bare forholdsvis mindre arbeider er nødvendige. Da vil bussene som har ruter på samme strekningen kunne gå ut av trafikken."

Og vyer hadde han, den gangen i 1963:

"I det hele tatt er det en foreldet og ensidig oppfatning at det er lønnsomt å lede fremtidens trafikk inn i gatene i tettbebygde strøk. I det øyeblikk en slik fremmed trafikkbelastning når en viss størrelse, blir den likefrem en ulykke for befolkningen. For Porsgrunnsdistriktets vedkommende er grensen for en slik ødeleggende trafikkbelastning nådd. Botemidlet er å skaffe den trafikken som skal fjernes fra byggeområdene nye, tidmessige og brede veier."

Og videre mente han:

"Partnerne i felleskommunen Porsgrunn, Eidanger og Gjerpen har ganske usedvanlige forutsetninger for å bygge ut et ideelt industrisamfund. Porsgrunn har en enestående rommelig havn til dypt vann med mange kilometer kaianlegg, ubegrensede kraftmengder til en lav pris og i dag en sterk økonomi. Eidanger har milelange strandlengder med industritomter langs Frierfjorden, Eidangerfjorden og Langesundsfjorden og dessuten et helt arkipel med øyer og holmer mot Skagerak - et gode som ikke kan vurderes høyt nok for et industrisamfund. Storkommunen kan få et annet friluftseldorado i de store skoger og fjellstrekninger i nord - og disse bør innkjøpes av storkommunen så snart råd er."

Liksom han ofret meget av sin innsats for å skaffe byen strøm, var han primus motor i utbyggingen av et enestående vannverk som i første omgang sikret vannforsyning til 50 000 innbyggere, og som han på sine eldre dager la ned et enormt arbeide i å tilrettelegge for videre utbygging, med sikte på fremtidig industrivekst.

En dag, omtrent 1960, fikk jeg et brev da jeg arbeidet i Stockholm - om jeg, som geotekniker, kunne komme til Porsgrunn for å diskutere et par prosjekter han og sønnen Helge hadde i tankene - det ene var kulvertering av den rasutsatte Leirkupelva gjennom byen, det andre var muligheten for å dekke det store, skjemmende såret etter det gamle sandtaket i Borgeåsen, med terrassehus plassert i den bratte og ustabile skråningen !!

Vi diskuterte den tekniske løsningen som så ble presentert i Porsgrunns Dagblad,

- men det skulle gå omtrent 25 år før jeg fikk gleden av å være med å realisere denne geniale ideen, som Selvaag benyttet i Ullernåsen - men da i fjellterreng.

Biografien bør også innholde litt om mennesket Hans Edvard, om hans interesser og om hvordan familien opplevde ham.
I Odd Fellow-ordenen, som har mottoet "Vennskap, Kjærlighet og Sannhet", og formålet å drive filantropisk arbeid, var han i alle år et aktivt medlem. Også datteren Sigrid var medlem her, i den såkalte "Rebekka-losjen."

Veldedig arbeid, ja, men ikke spesielt religiøst engasjert; - jeg minnes måltidene ble innledet med en enkel bordbønn, men aldri opplevde jeg andakter eller kirkebesøk.

Musikk og litteratur - annet enn alle dokumentene som alltid fylte skrivebordet på Osebakken, - vet jeg ikke at han var opptatt av, men han var med i en bridgeklubb blant venner.

Han var formann i Porsgrunn Skytterlag en periode og var engasjert i birøkterlaget.
Av andre interesser vet vi han var en ivrig seiler, eller rettere deltager om bord i vennen og partifellen, statsminister Gunnar Knudsens seilbåt, "Terje Vigen". Fra første tur i 1912, var det årvisse sommerseilaser langs kysten og H.E.Kjølseth, har både fortalt og skrevet om til dels dramatiske opplevelser: "På vår første tur gikk vi tilslutt bare med en lapp i storseilet. En annen gang hang vi i vantene, mens sjefen satt akter og holdt i roret. En tredje gang sto det nærmest om livet," forteller han, "men vi kom oss til slutt velberget inn til Lysekil."

Han var en pasjonert svømmer som sto grytidlig opp når han var på hytta i Bamble, og helt til det siste - da han var nesten blind - gikk han alene ned over svaberget til badeplassen og stupte uti. "Jeg var livredd for at noe skulle skje med ham mang en gang," sa min mor, "og jeg snek meg etter ham; - men han bare lo, og sa at han kjente hver stein på veien."

xxx Da han var 93 år gammel, skrev Aftenposten i en omtale av ham bl a: "Ikke bare ånden er til de grader i orden, - fysikken er det ikke mindre, og oldefar - det er han forlengst - gikk på ski som en annen ungdom helt til synet for et par år siden begynte å bli dårlig. Han svømte som en fisk i Eidangerfjorden i sommer og prøvde med hell en ung descendents froskemannsutstyr i de salte vover."

En gang viste han meg en liten pokal han hadde vunnet i en konkurranse en gang; en førstepremie han fikk for å ha dykket og oppholdt seg 2 minutter under vannet!

Barnebarn og oldebarn skulle lære å svømme - og alle har vi vel fått en liten penge av ham, den dagen en slapp seg ut på dypet første gang.

Mer seriøs var nok hans innsats for Livredningsselskapet som hedret ham med sin høyeste utmerkelse, selskapets gullmedalje.


xxx xxx Og så var det "hytta", da, der storparten av etterkommerne har tilbrakt mange minnerike sommerferier. Eventyret startet med at han bygslet Brurås, om jeg ikke tar feil. "En uregulerbar årlig bygslingsavgift på kr. 40 og med tilleggsklausul om adgang til å kjøpe tomta for kr 1000 når gården skifter eier." År om annet ble jo leien urimelig lav, og bestefar valgte å betale noe ekstra - med klart forbehold om at dette ikke skulle ha kontraktmessige konsekvenser

Kort etter krigens utbrudd, i april 1941, kjøpte han "Marikollen" med det gamle huset der vi tilbrakte feriene sammen i en årrekke.
Senere var han igjen forutseende og sikret også tilliggende tomter for sine barn og barnebarn.

Under krigen måtte man ha tillatelse og begrunnelse for å reise ut av hjembygda, og jeg minnes at vår søknad var begrunnet med at familien skulle dyrke jorda, "mat-auke", på - av alle steder, fjellrabbene på Brurås.

Vi som kom fra Oslo, tok toget til Eidanger og dro videre med hesteskyss eller melkebuss, mens bestefar gjerne kom syklende ned fra Porsgrunn i helgene.

Der gikk han i spissen for aktiviteter som de voksne sønnene iblant syntes ble vel mye - sommerferien varte bare to og senere tre uker den gangen.

Et prosjekt var en ny brygge - og ikke en enkel sådan, nei skikkelig tømmer måtte skaffes og tonnevis med stein ble slept ned, og det hele bygget sammen til en solid kai - som sto imot is og vær, men dessverre, ble løftet og ødelagt i en kraftig storm 16 år senere. Han hadde tidligere bygslet en bryggeplass, "båthustomta", i Rakkestadbukta og fikk da satt opp en utkraget platting over vannflaten.
xxx xxx Så var det brønn - et skikkelig dypt sylindrisk hull, foret med steinkledning og overbygget med impregnert trevirke. Jeg husker Oddmund, Helge, Olav og bestefar jobbet og slet der nede i brønnen, våte og kalde, - og slik gikk den sommerferien.

Marikollen ble utvidet og påbygd i omganger, ny takstein ble kjørt frem og lagt opp, hytta skulle skrapes og males, båten likeså, ved skulle hugges, sages og kløves - alt planlagt og administrert av bestefar.

Stort sett gikk det bra, men et par ganger kom Sigrid ille ut - den ene gangen jeg minnes var da hun brukte kjøkkentrappen, støpt i betong, som huggestabbe og ødela øksa - da fikk hun vite hvor David kjøpte ølet. En andre gang da hun og en venninne skulle bruke røkeriet bestefar hadde rigget til for å varmrøyke makrell. Litt for mye ild - og full brann i skråningen, få meter fra hytta. - Og bestefar var ikke nådig.

Med ørreter xxx xxx Makrellfiske - opp ved 4-tiden - "Jeg trenger ingen vekkerklokke, jeg våkner når jeg har bestemt meg for det, " sa han - og ut rodde vi små i den gamle sjekta til utvalgte fiskegrunner eller til makrellfiske med flupose og bestefars tyttebær på reke-agnet.

Minnene fra somre ved Rakkestadstranda i Bamble er legio.

H.E.Kjølseths siste ferd fant sted den 17. januar 1966, da han ble båret ut av Østre Porsgrunns kirke av sønnene Oddmund og Helge, og av barnebarna Ole, Arne, Eyvind og Hans Edvard for å gravlegges i H.E.Kjølseths familiegrav og til sogneprestens ord: "Hans Edvard Kjølseth har lagt ned vandringsstaven, eller rettere han har lagt arbeidshånden ned. Så levende var han, at hans liv måtte liknes mer med en lang og virksom arbeidsdag enn med en vandring."


H.E. Kjøseths gravsted Kjølseth's familiegravsted. Fred over hans minne


Oslo, den 12. April 2007
Ole

Valid HTML 4.0 Transitional