|
Mel.: «Der hvor åkrene står bølgende»
Sandøya, vår vakre øy, så flott du ligger
som en perle i Eidangerfjordens blå.
Mang en gang du skuet har de stolte brigger
med de hvite seilfra svundne tider nå.
Du har fostret mang en viking gjennom tiden
som har seilt på verdenshav og fjerne land
og avsted til sildefiske dro de siden,
det er sønner som på havet holder stand.
Her har levet mange gamle staute ætter
nitti år - ja, det er ingen alder her.
Og på bygdebokas blade preg du setter,
dine døtre fem står det portrett av der.
Vi har bondegårder, li og grønne sletter,
bjelleklang i skog og vakkerfurulund,
og på Sandøybukta makrellen den spretter
i en fredelig stille morgenstund.
Sommeren er liv på øya så det yrer
Løvøysunda med idyll og båt i båt.
Under «kaffelars» de tenner bål og fyrer
og iblant vi hører sang og trekkspillåt.
Sandøya, med dine hus og alle hytter
ingen plass i verden finnes vel som du,
når en sommerkveld til motortøff vi lytter,
«månemannen» ser nok sitt, det kan du tru.
Året rundt så holder fjordbussen trafikken
vinters tiden gjennom is og storm og vær,
frakterfolk til arbeidsplassen og
fabrikken, sin første sjøreis fikk nok verdensborger'n der.
Vi har venterom og lys på alle veier,
midt på øya ligger skolen vakkert til,
også vannverket - det gjeveste vi eier,
Sandøya, det er vel plassen som er gild.
Hvor i verden jeg enn her måtte havne,
jeg i tankene tilbake alltid drar.
Både Sandøya og fjorden vil jeg savne,
barndomshjemmet og min kjære mor og far.
|