Innledning

Sandøya tilhørte, så langt vi kjenner historien, til Eidanger herred. Ved kommunesammenslåingen i 1964 kom den til å tilhøre Porsgrunn kommune. Øya ligger omlag midt i øygruppen på ca. 60 større og mindre øyer. På vestsiden ligger Brevikstrømmen og Eidangerfjorden. Øst for øya ligger Ormefjorden og Løvøysunda. På sydsiden Kalven og Flatene. Øyas flateinnhold er 1,4 km².

Sitt navn har stedet naturlig fått av sine rike sandforekomster. En sandmorene danner høyderyggen nord på øya. Noen åsrygger rager noe høyere enn morenen. Høyest er Kulåsen med sine 60 m.o.h. Innsjøer eller naturlige tjern finnes ikke. Øya har likevel aldri manglet drikkevann. Sandmorenen er et utmerket magasin for nedbør. På sin ferd mot havet kommer så dette opp i naturlige oller.

Disse vannforekomster var grunnlaget for folks brønner, og siden det første kommunale vannverk på stedet.

Snaue 50% av øya er i dag dekket av skog. 10-15% er annen utmark. Ca. 10% er dyrket mark i drift. De resterende 25-30% er hus og hyttetomter med hager m.m.

Geologisk sett hører Sandøya til det såkalte Oslofeltet. Bergarten er synitt. Dette er en eruptiv bergart som trengte opp fra jordens indre. Dette skjedde under de store forkastninger som fant sted i jordens oldtid (ca. 200 mill. år siden). Under disse forkastninger oppsto det en kaller pergamatittganger. Disse består av grovkornet og lite omdannet masse. I disse gangene (og de er det mange av på Sandøya) finnes en rekke sjeldne mineraler. Etter sprengingsarbeide til den nye båthavnen fant en over 30 forskjellige mineraler i slike ganger. Sandmassene som danner mye av Sandøya og grunnene rundt er en marin isavsetting. At avsettingen har foregått under vann, viser funn av forhistoriske skjell dypt nede i sandmassene.